Jakob: fisker fra Genesaretsjøen, senere en av Jesu 12 apostler – den første av dem som skal ha blitt drept for sin tro. Først tidlig på 800-tallet dukker hans levninger ifølge legenden opp på den iberiske halvøya – enten de nå har ligget gjemt og glemt der siden kort tid etter Jakobs henrettelse i Jerusalem i år 44 e.Kr. eller de er flyttet – en eller flere ganger siden – til de endte opp i det som i dag er byen Santiago de Compostela og den kristne verdens tredje mest besøkte pilegrimsmål. Fortellingene om Jakob florerer – og spriker. Sikkert er det at han fra slutten av 1000-tallet og i alle fall i et par-tre hundre år fremover blir en figur å regne med i Europa – i det religiøse livet, i politikken og ikke minst på slagmarken.

Har du sett vestfrontveggen på Nidarosdomen i Trondheim? Klebersteinsfasaden er prydet med et relieff av Sankt Jakob, og fortsatt feires Jakobsdagen 25. juli i Trondheims staselige katedral, som ble påbegynt rundt 1070. Det tok omtrent 230 år å fullføre byggverket, og siden er det foretatt omfattende restaureringer. Akkurat når Jakob kom til vites derfor ikke eksakt, men han har fått plass der blant andre prominente personer fra Bibel og lokalt kristenliv.

I det sentrale Stockholm, i nærheten av Gamla Stan og Riksdagen, finner vi en kirke med røtter tilbake til 1300-tallet som er oppkalt etter apostelen, St. Jakobs kyrkan. Både i Trondheim og Stockholm avbildes Jakob som pilegrim med hatt og vandringsstav. Jakob som pilegrim og høy beskytter for mennesker på valfart er altså kjent også i Skandinavia i Middelalderen.

At «markedsføringen» av Jakob som helgen fra slutten av 1000-tallet blant annet gjennom Rolandskvadet (som vi skrev om i del 2), var særdeles vellykket, er hevet over tvil. Det bekrefter også Snorre som skriver på 1200-tallet. I Norden var Jakobsland på sagaskriverens tid en gjenkjennelig betegnelse på området rundt Santiago de Compostela.

Pilegrimsferd og korstog hånd i hånd

Med berømmelsen økte antall pilegrimer som fant veien til Santiago de Compostela. Folk strømmet til Galicia fra store deler av Europa: Fra de nordiske landene, de britiske øyer, Mellom- og Sør-Europa. Tilstrømningen ga naturligvis status med tilhørende inntekter til kirken i en tynt befolket og egentlig nokså avsidesliggende del av den iberiske halvøya.

Biskopene og de geistlige i Santiago de Compostela ble raskt en naturlig alliansepartner for frankere og pavekirken når det gjaldt å fremme og forme Jakob-skikkelsen. For det var de som i første rekke drev frem dyrkingen av helgenen i denne perioden.

Fortellingen om Jakob slik den fremsto mot slutten av 1000-tallet er derfor i stor grad formet ikke på den iberiske halvøya, men av pavekirken i Roma og frankerne – sistnevnte etterkommere etter Karl den stores mektige rike. Og de hadde ambisjoner om å legge under seg nytt land – mer spesifikt, områder som muslimer hadde overtatt på 600- (det østlige Middelhavet) og 700-tallet (Iberia fra år 711). Til det trengte man en historisk forankring – enkelt sagt, en troverdig begrunnelse.

Det er verd å merke seg at de mest innflytelsesrike kristne herskerne nord på den iberiske halvøya kommer relativt sent på banen når det gjelder Jakob. Kongehusene i nord lå lenge i strid med hverandre, holdt seg med ulike skytshelgener og egne begrunnelser for å legitimere sine planer om å legge under seg det samme landet som frankere og pavekirke var ute etter.

Forestillingen om Jakob som en figur man kunne mobilisere rundt gjorde etter hvert inntrykk også på kongehuset i Castilla som ellers lenge begrunnet sine territoriale ambisjoner i sør med at kongen som etterkommer etter visigoterne hadde krav på hele Iberia.

Som i dag la nok også den gangen pilegrimer ut fra hjemmet med ulik motivasjon. Fra siste halvdel av 1000-tallet blir imidlertid pilegrimsferd av mange kombinert med korstog – nettopp slik alliansen pavekirken og frankerne la opp til.

Matamoros – maurerdreperen: Helgen med 50.000 på samvittigheten?

Har du gått pilegrimsleden til Santiago de Compostela har du med stor sannsynlighet sett skulpturer eller bildefremstillinger av St. Jakob der vandrestaven og pilegrimshabitten er byttet ut med sverd, banner og rustning. Det er en ganske annen Jakob som fremstilles her enn den du kan beskue for eksempel på Nidarosdomens fasade.

Den eldste avbildningen av St. Jakob til hest og med sverd skal være et relieff fra 1100-tallet som kan ses i katedralen i Santiago de Compostela. Den mer krigerske Jakob er her riktignok også utstyrt med et banner med en påskrift i mer nøktern stil: Den hellige Jakob Kristi apostel (Sanctus Jacobus Apostulus Christi).

I dagens Spania er Jakob minst like godt kjent under tilnavnet “Matamoros” eller “maurerdreperen” som fredelig beskytter av pilegrimer. Maurer er som kjent en betegnelse på muslimer. Og som “maurerdreper” blir Jakob til tider en særdeles voldsom skikkelse når han trekkes inn på slagmarken i kampen mot “de vantro”. Det fortelles om tusenvis av døde muslimer i slag der de kristne styrkene får hjelp av Jakob.

For å omskape en fisker, martyr og apostel til en anfører i krig, kreves gjerne litt “fiks” historiefortelling. Historien om Jakob i Middelalderen kan tjene som et aldri så lite studium i hvordan man skaper en fortid som legitimerer handlinger i samtiden. Forsåvidt ingen enestående sak i verdenshistorien, men interessant nok.

Slaget ved Clavijo

Ta et av de første slagene der Jakob skal ha opptrådt i krig som støttespiller for kristne styrker i kamp mot maurere – slaget ved Clavijo i 844. Borgen som ligger her, er et stopp for pilegrimer på vei til Santiago til denne dag.

Slaget og forberedelsene til det beskrives i et såkalt privilegiebrev. Et dekkende moderne ord for privilegiebrev ville kanskje være noe slikt som konsesjon. Slike brev tildelte fortrinnsrett eller fordelaktige rettigheter til enkeltindivider, institusjoner eller organisasjoner.

I angjeldende tilfelle fortelles det at om kvelden før slaget mot muslimene hadde kong Ramiro I. av Asturias fått beskjed om at St. Jakob skulle komme til syne på en hvit hest, med hvitt banner under kampene dagen etter. Neste morgen fulgte de kristne styrkene vanlig ritual for korsfarere før slag: De feiret messe, mottok nattverd og tilgivelse for sine synder.

Som lovet, viste Jakob seg for dem, og på slagmarken lå mer enn 50.000 drepte maurere tilbake da kampene stilnet.

Den påpasselige leser vil sikkert ha notert seg at de kristne soldatene fulgte et korstogsrituale som først kom til et par hundre år eller så etter at slaget ved Clavijo skulle ha funnet sted – og det er bare begynnelsen på problemene forbundet med dette privilegiebrevet.

Dokumentforfalskning i historiefortellingens tjeneste

Privilegiebrevet der Ramiro I. av Asturias angivelig lovet økonomiske midler til kirke og geistlighet, ble ikke engang skrevet før en gang på 1100-tallet. (Kongen var forøvrig avgått ved døden i år 850.) På den tiden er de kristne korstogene mot muslimene på den iberiske halvøya i gang. Men hva med det blodige slaget som beskrives i dokumentet?

Det fant i beste fall ikke sted som beskrevet. Historikerne har ikke vært i stand til å finne tegn til et slag mellom muslimer og kristne i Clavijo i 844. Det nærmeste man kommer om man skal anta at årstallet kanskje er korrekt, er et væpnet sammenstøt mellom kristne styrker og vikinger fra nord i samme region som Clavijo.

Eller, om man skulle legge til grunn at forfatteren bommet på årstallet men traff på sted: Det fant faktisk sted et slag mellom kristne og maurere i Clavijo. Riktignok først 15 år senere – men på denne tiden er det ingen indikasjoner på at kong Ramiro I. eller hans sønn som stod i spissen for de kristne styrkene, engang hadde hørt om St. Jakob, langt mindre skulle ha ment at han kunne gjøre nytte for seg på slagmarken.

Dagens historikere regner det angivelige slaget ved Clavijo som fiksjon eller mytisk, om man foretrekker den betegnelsen. Likevel: Beretningene om dette og andre slag fikk en voldsom kraft – i samtiden og til dels helt frem til våre dager. Den forteller en enkel historie om en langvarig og konsekvent “kristen frihetskamp” mot “muslimske okkupanter” som munner ut i reconquistaen – og den er – forsiktig uttrykt – et godt stykke fra historisk virkelighet.

Vil du lese mer om temaet, så ta en titt på Oliven & Poteters artikler om El Cid (El Cid – spansk nasjonalhelt og El Cid – spansk nasjonalhelt del 2) – det nærmeste man kommer en felles spansk “nasjonalhelt.” Han levde på 1000-tallet, men tolkes gjerne i Spania til denne dag utfra et dikt på intet mindre enn 3.700 vers som såvidt vi vet først ble skrevet ned i år 1207 e.Kr. Tittelen er El Cantar de Mio Cid, som kan oversettes med Min herres sang – interessant lesing om du skulle ha stor leselyst i sommer.

Jakob mellom historie og historiefortelling

Jakob har fylt en rekke roller i den kristne verden og på den iberiske halvøya. Langtfra alle fremstillinger må sies å ha vært rent historiske og fri for egeninteresse fra fortellerens side.

Gjennom historien har mange slags mennesker, med ulike beveggrunner, likevel lagt turen til Santiago de Compostela – av religiøse årsaker, for å søke fred, men også før man gikk i krigen, for å søke fellesskap og ensomhet. En pilegrimsreise til Santiago kan være en vandring i vakker natur og et fascinerende kulturlandskap, ja til og med en aldri så liten reise i europeisk historie, maktpolitikk og forestillingsverden som kanskje kan gi opphav til dagsaktuell refleksjon? Jakob er en spennende skikkelse nesten uansett hvilket perspektiv du legger an.

Hilsen Oliven & Poteter!

Oppdagelsen av det kong Alfonso 2. og den lokale biskopen mente måtte være levningene av apostelen Jakob i Galicia, ble lenge nærmest forbigått i stillhet. Kildene forteller oppsiktsvekkende lite om apostelen til vi nærmer oss korstogstiden et stykke ut på 1000-tallet. Europas best kjente middelalderdikt, franske forbindelser og paven i Roma skulle imidlertid alle bidra til at Jakob ble en skikkelse kjent og feiret i store deler av Europa.

Bare i 2019 regner turistmyndighetene i Spania med at omtrent 300.000 pilegrimer vil finne veien til Santiago de Compostela. Til tider kan det være trangt om plassen. Slik har det ikke alltid vært.

Andre helgener ser ut til å ha vært langt mer populære enn Jakob på 800- og 900-tallet. Vincent av Zaragoza var for eksempel en skikkelse som nøt respekt ikke bare på den iberiske halvøya, men mange steder i Europa. Ifølge nettstedet til den katolske kirken i Norge (katolsk.no) er Vincent eller Vicente av Zaragoza fortsatt «Skytshelgen for Portugal og Zaragoza; for vindyrkere, taktekkere, sjøfolk, pottemakere, teglverksarbeidere, tømmerhoggere og skogvoktere; mot kroppslige svakheter, for gjenfinning av stjålne gjenstander.” En ganske så allsidig helgen, får man si.

Også den franske helgenen Sankt Martin av Tours var populær. Årsakene til helgeners popularitet er ikke alltid å finne i religion i snever forstand. Galicia var spredt befolket og langtfra noe maktsentrum da apostelens levninger ble «gjenoppdaget» tidlig på 800-tallet, og Jakob var ikke koblet til internasjonal storpolitikk – ennå.

Heller en fransk helgen

En rekke kirker på den iberiske halvøya var viet til St. Martin, og samtidens pilegrimer fra både Galicia og Asturias valfartet helst til Tours som ligger i dagens Frankrike. Jakob og Santiago de Compostela får fortsatt på 800- og 900-tallet nokså begrenset oppmerksomhet.

Det er betegnende at hverken Jakob eller noen valfart forbundet med ham er nevnt med et eneste ord av krønikeskriverne ved hoffet til kong Alfonso 3. (ca. 848 – 910). Og han var konge over Asturias, León og Galicia.

Alfonso den 3. var en offensiv herre med territoriale ambisjoner. Han la seg ikke bare ut med kristne naboer i nord, men også med det svekkede muslimske al-Andalus i sør. I årelange væpnede konflikter med muslimene som hadde hovedsete i Cordoba, satte Alfonso den 3. og hans menn ifølge egen historiefortelling sin lit til Martin av Tours, ikke Jakob fra Santiago. Det sier litt om status.

Det bør kanskje nevnes at den hellige Martin hadde vært skytshelgen for den fremgangsrike Karl den store på andre siden av Pyreneene – det bidro antagelig til hvem man valgte å ta med seg ut i felten.

Skal vi tro kildene, var det altså få som så langt viet Jakob og hans levninger særlig oppmerksomhet. Enkelte fransiskaner- og dominikanermunker skal ha holdt pilegrimsveien i gang, men trangt har det ikke vært på Camino’en – før de politiske forholdene i Europa endret seg på avgjørende vis.

Jakobs gjennombrudd

På 1000-tallet kommer kongedømmet Castilla på banen for alvor. Castillas regenter tar for seg av det ene kongedømmet eller småriket etter det andre, slik fortsetter det for øvrig helt frem til på 1500-tallet. Castilla legger også under seg Galicia, likevel er det ikke i første omgang castillanerne som får fart i dyrkingen av Jakob.

For sent på 1000-tallet kommer korstogene i gang, og de går ikke bare til Jerusalem. Også størstedelen av den iberiske halvøya har som kjent muslimske herskere på denne tiden. I første omgang gjør frankerne nord for Pyreneene og pavekirken felles sak i Iberia. Men de trenger tropper og utstyr utover det de kan mønstre på egen hånd for å sikre seg de attraktive landområdene.

Kongen av Castilla har egne planer – han satser på å erobre de muslimske områdene – kjent som al-Andalus, uten innblanding fra pave og frankere. Castilla begrunner sine territoriale ambisjoner med at kongen der er den rettmessige arvtager til det visigotiske riket – i praksis hele den iberiske halvøya.

Begge sider– kirke/frankere og Castilla – hevder at muslimene ikke har rett til å beherske Iberia – og de er simpelthen ute etter rettferdighet: Å ta tilbake det som rettmessig er deres.

Det er i denne perioden frankere og pavekirken for alvor henter frem Jakob som en slags alliansepartner – til tross for at han har vært død i cirka 1000 år.

En propagandamaskin fra Middelalderen

Kjenner du Rolandskvadet (Rolandssången på svensk)? Antagelig lærte du utdrag av det på skolen. Nesten 1000 år etter at det ble laget, står teksten fortsatt i lærebøkene i norsk skole. Det franske heltediktet finnes i mange versjoner, det lengste er på mer enn 4000 verselinjer.

Historien om frankerkongen Karl og hans tolv kjemper, blant dem hans hærfører Roland og Holger Danske, ble oversatt til svært mange språk på 1100-tallet og utover, blant annet dansk og islandsk.

Kanskje hjelper denne youtube-videoen med Harald Foss på hukommelsen: https://www.youtube.com/watch?v=JqwnkaWYsPo

I diktet fortelles det om et voldsomt slag på Ronsarvollen (Roncevaux på fransk. Roncevalles i Spania), et fjellpass i Pyreneene. Slaget stod ifølge diktet i 778, og Karl den store og hans tapre menn beskrives som kristendommens forkjempere i kamp mot muslimske hedninger. Det er flere problemer forbundet med den fremstillingen.

Det fant riktignok sted et slag i 778 på Ronsarvollen, men det var mer som en trefning enn et storslått slag å betrakte. Og de kristne styrkenes motstander var ikke maurere, men baskere som lå i bakhold og angrep keiserens baktropper. Baskerne gikk forresten seirende ut av slaget. At Karl og hans frankere tapte på Ronsarvollen erkjenner også forfatteren av Rolandskvadet.

Likevel: Rolandskvadet skulle komme til å bli et mektig virkemiddel for alliansen frankere/pavekirken i kampen om å kaste ut muslimene og sikre seg overherredømme på den iberiske halvøya.

Den fengende historien spredte seg som ild i tørt gress over store deler av Europa. Det oppildnet menn fra fjern og nær til å bidra i kampen mot «de vantro».

Og kirken var sjenerøs med sine lovnader til korsfarere: Ikke bare skulle de sikres adgang til paradis, de ble også unntatt botsøvelser – eller om man foretrekker, krigføring med det formål å drive muslimene ut, ble sett på som en botsøvelse i seg selv.

Jakob slik frankere, pave og biskop helst ville ha ham

Rolandskvadet er ikke den eneste teksten fra korsfarertiden – i Spania gjerne regnet fra slaget i Barbastro i 1064 til erobringen av Sevilla i 1248 – som oppildnet europeere fra nord til sør, øst og vest til å gripe til våpen mot muslimene. Men diktet er det aller mest kjente – og nådde selv mange av de minste avkroker av Europa.

Rolandskvadet og andre samtidige tekster knytter angivelige begivenheter sist på 700-tallet til politikk og mektige interesser på 1000-tallet og fremover. Det var forbløffende effektivt – Europa mobiliserte storstilt. En av mange som stiller opp er Sigurd Jorsalfare som kommer fra nord med et følge på hele 60 skip til Iberia i 1108. Han og hans menn slo fra seg før de dro videre til det østlige Middelhavet med Jerusalem som mål året etter.

Rolandskvadet og lignende “heltedikt” og krøniker forteller om Karl den stores bragder, gir inntrykk av at han i sin tid erobret Iberia og at det er hans fortjeneste at pilegrimsveien til Santiago de Compostela ble etablert. Men dette er først og fremst «kamplitteratur», milevidt unna korrekt historiefremstilling. En ting er at Karl den store ikke var i nærheten av å erobre Iberia.

Kvad, dikt og krøniker bidrar til å legitimere maktambisjoner i samtiden – og målet helliger i høy grad middelet. Etter mer enn noen hundre år med muslimsk overherredømme i store deler av den iberiske halvøya, blir det nå legitimt å «ta tilbake det som engang var vårt».

Et eksempel på en svært populær “kamptekst” er Historia Caroli Magni også kjent som Turpin-krøniken skrevet på latin i det 12. århundret. Krøniken utga seg for å være skrevet av erkebiskop Turpin av Reims. Erkebiskopen skal for øvrig ha holdt en flammende tale foran slaget ved Roncevalles (Ronceveux på fransk, Ronsevollen i norsk gjendiktning). I krøniken fortelles det blant annet at frankerkongen Karl den store hadde et syn der sankt Jakob ba ham om å befri Galicia og den iberiske halvøya fra muslimene.

Målet helliger middelet

Turpin-krøniken fikk stor utbredelse på det europeiske kontinent. Det er spennende lesning på flere vis.

Krøniken forteller altså at apostelen Jakob kommer til Karl den store i en drøm og ber frankerkongen ta Iberia tilbake fra sarasenerne, en betegnelse brukt om muslimer. Kort oppsummert fører Karl sine tropper til Santiago de Compostela og tar deretter hele halvøya.

I krøniken blandes elementer man drar kjensel på fra Bibelen med forfatterens versjon av iberisk historie – for eksempel faller Pamplonas murer for Karl den store og hans tropper på lignende vis som Jerikos bymurer i Det gamle testamentet. Begge steder med guddommelig intervensjon, men i Pamplona blir frankerkongen Karl og hans menn også hjulpet av apostelen Jakob.

Pave Calisstus II. skal ha bevitnet at Turpin-krøniken var autentisk en gang etter 1130. Handlingen i krøniken foregår som nevnt på slutten av 700-tallet, så dette er på ingen måte begivenheter Calisstus hadde førstehåndsinformasjon om. Og det som verre er: Calisstus II. avgikk ved døden i 1124. Krøniken er i dag kjent som et av mange falsknerier utarbeidet av interessegrupper med klare ambisjoner om å skaffe seg mer land.

Man kan nesten ikke la være å synes litt synd på Jakob som blir dratt inn i store konflikter som preget Europa i Middelalderen mange hundre år etter sin død. Og verre skal det bli.

Del 3 følger. Fikk du ikke med deg del 1 i denne serien, Santiago de Compostela: Hvem var Jakob?  finner du den her.

Hilsen Oliven & Poteter!