2020 har vært året der verden knapt nok har vært til å kjenne igjen. Så altfor mye av det vi har tatt for gitt, helt hverdagslige saker, er blitt noe nesten eksklusivt og utilgjengelig. Kanskje nettopp i slike tider kan det være fint å minne seg selv om at endringer skjer hele tiden og at vi mennesker har en forunderlig evne til å tilpasse oss. I 1965 hadde det kjente amerikanske tidsskriftet National Geographic en artikkel på hele 50 sider om Spania med tittelen «The Changing Face of Old Spain». Reportasjen skildrer et Spania som både er høyst gjenkjennelig og veldig annerledes.

De fleste vil dra kjensel på tidsskriftet med den karakteristiske knallgule rammen på forsiden. National Geographic har vært populært blant reiselystne verden over siden det kom ut første gang i 1888. Det var naturligvis lenge før folk flest hadde mulighet til å reise for fornøyelsens skyld. Pussig nok befinner de fleste av oss i 2020 i en lignende situasjon – der vi igjen har begrensede muligheter til å bevege oss over landegrenser. Men fra godstolen går det fortsatt an å se seg om i verden – slik den er nå eller en gang var. 

I mars-utgaven av National Geographic fra 1965 forteller journalist Bart McDowell utførlig om sin reise fra nord til sør og øst til vest i Spania. McDowell var redaktør i bladet i hele 32 år. I løpet av karrieren rapporterte han fra 67 ulike land og seks kontinenter. Han var med andre ord en ganske verdensvant herre.  I 1965 er det som kjent Franco som har makten i Spania, og McDowell forteller at han og hans følge ankom Spania som «noe mistenksomme venner av familien».  McDowell har med seg sin kone og en fotograf på sin spanske rundreise. National Geographic har helt fra begynnelsen av 1900-tallet vært en pioner innen reisefotografi. Utsøkte bilder og kart – naturligvis utfra hva samtidens teknologi tillater – kjennetegner tidsskriftet til denne dag. I 1965 er tidsskriftets medarbeidere pionerer innen fargefotografi – den slags kostbare, naturtro gjengivelser var ennå ikke allemannseie.

En spansk nasjon?

Reisefølget gir inntrykk av et Spania som er like sammensatt i 1965 som noensinne i landets historie. General Franco var riktignok svært så oppsatt på å skape en felles spansk identitet gjennom hele sin tid ved makten, fra slutten av 1930-tallet frem til han døde i 1975. Regionale forskjeller ble tonet ned, for å si det pent. Blant verktøyene som skulle benyttes for dette formålet var en undertrykkelse av Spanias språklige mangfold. I landets skoler skulle man for eksempel kun benytte kastiljansk.

McDowell forteller om en bare delvis vellykket enhetspolitikk – sett fra Franco-regimets ståsted. Før journalisten ankommer Baskerland, tenker McDowell seg at han kanskje vil få bedre innpass dersom han lærer seg å si takk på baskisk. Han pugger «eskarrik asko», men oppdager at frasen er til liten nytte. En baskisk mann han møter, forteller i likhet med flere andre, at det kun er de eldre som snakker baskisk nå – men én ting behersker fyren til fulle på sine forfedres språk: Banning!  Kraftsalver forgår åpenbart ikke så lett, men Francos «enhetspolitikk» møtte motstand på ulike fronter. Det tar ikke lang tid før McDowell støter på høyst levende regionalisme. Rundreisen begynner i det nordlige Spania – nærmere bestemt Barcelona, som i 1965 er den eneste spanske byen utenom Madrid med mer enn en million innbyggere. Gjentatte ganger får han høre «Vi katalanere er de eneste hardtarbeidende menneskene i Spania».

Industrialisering og urbanisering 

McDowell finner et land der moderne industri er i ferd med å forandre samfunnet på avgjørende vis. Nye, lønnsomme virksomheter finnes ikke bare i Katalonia men også i andre deler av landet, særlig det nordlige Spania og i området rundt hovedstaden Madrid – et mønster vi kjenner igjen fra dagens spanske næringsliv (se vår artikkel: Selskaper i spanske regioner). For 55 år siden produserte riktignok de fleste spanske bedrifter mest for hjemmemarkedet, men det var ikke nødvendigvis enestående i samtidens Europa. 

I 1965 ga jordbruket opphav til 26 prosent av landets samlede nasjonalprodukt, men hele 60 prosent av yrkesaktive hadde sitt daglige virke utenfor primærnæringene. Til sammenligning arbeidet bare fire prosent av alle arbeidstagere i primærnæringene i 2019 ifølge INE, Spanias statistiske sentralbyrå.  Jordbruket var forresten en sektor som gjennomgikk betydelig modernisering på 1960-tallet. Journalisten fra National Geographic forteller for eksempel om et enormt statlig finansiert prosjekt for å skaffe pålitelig vanntilførsel til jordbruket i Extramadura.  For den gang som nå slet regionen Extramadura med fraflytting. Og lokalbefolkningen som journalisten møter i 1965, påpeker at det er en trend som har pågått lenge: Et uforholdsmessig antall conquistadorer reiste ut fra Extramadura til Sør-Amerika for å ta for seg av rikdommene der etter Columbus’ «oppdagelse» på den andre siden av Atlanterhavet. En av dem den amerikanske journalisten traff i Extramadura, forklarer overtalligheten slik: «Landskapet vårt er så tørt at de ikke hadde noe å tape på å dra.»

Åpning mot verden 

I 1965 begynte mennesker fra andre land for alvor å strømme til Spania – 1960-tallet markerte starten på masseturismen. Og spansk turistnæring ledet på mange måter an med hele 13 millioner årlige besøkende fra andre land – i 1965 forventet spanske turistmyndigheter hele 15 millioner besøkende. Og veksten har fortsatt: I 2019, altså før koronapandemien endret reisemønstre på radikalt vis, registrerte Spania ca. 83,5 millioner utenlandske turister (Kilde: INE). 

I sin mars-utgave fra 1965 illustrerer National Geographic den økende turismen med et tidsriktig Kodachrome bilde av tre unge svenske bikinikledde damer på stranden i Barcelona. Kanskje ganske representative for datidens turister? Og bare for å ha nevnt det, 15 millioner tilreisende tilsvarer nesten halvparten av Spanias befolkning på denne tiden. I 1965 har Spania nemlig noe over 31 millioner innbyggere, befolkningen økte med omtrent en prosent i året og det til tross for at fødselsraten ifølge National Geographic hadde falt i hele sju tiår. Stort annerledes har ikke utviklingen vært de siste årene. Spania ligger nær Europa-bunnen når det gjelder fødselsrate: Spanske kvinner føder i gjennomsnitt 1,25 barn hver. (Se Oliven & Poteters artikkel: Mennesker i Spania her.) Forventet gjennomsnittlig levealder har derimot blitt stadig høyere. Dagens spanjoler kan forvente å leve lenger enn de aller fleste i verden: i underkant av 84 år dersom vi ser menn og kvinner under ett. I 1965 var gjennomsnittlig levealder 70,5 år.

Med New York som modell

I få land er historien mer levende enn i Spania. Journalist Bart McDowell og hans følge tar i 1965 seg frem på moderne motorveier som i mange tilfeller følger samme rute som veiene romerne bygde da de tok over styre og stell på den iberiske halvøya. 

Reportasjeteamet besøker en rekke severdigheter fra nord til sør i landet før de ender opp i Madrid. Her får de intervjue selveste borgermesteren. Han kan berette om en hovedstad i sterk vekst. Byens befolkning har doblet seg bare de siste 20 årene. Folk flytter fra landsbygda til byene der jobbene finnes.  Ifølge borgermesteren har Madrids byplanleggere kastet sine øyne på New York som modell for kollektivtrafikken i hovedstaden. Den amerikanske storbyen var og er kjent for et svært godt utbygd kollektivnett, blant annet med en undergrunn som tar deg til alle deler av byen døgnet rundt. Og spanjolene vil ikke være dårligere. Byens borgermester kan stolt fortelle at man allerede har ferdigstilt den første underjordiske parkeringsplassen for pendlerbiler og myndighetene har planer om å bygge til sammen 350 slike parkeringshus.

Vekteren ser deg! 

Men også i den moderne storbyen Madrid lever fortiden. Journalisten og hans fotograf besøker Ernest Hemingways favoritt-taverna i Madrid, El Callejon, der menyen skifter hver dag for å presentere en av Spanias regioner. Hemingway reiste til Spania hele fire ganger for å rapportere mens borgerkrigen raste og skrev også romanen «Klokkene ringer for deg» fra denne brutale perioden i spansk historie. 

I sene kvelder, etter at de fleste barer og restauranter har stengt og dagens støy har stilnet, observerer McDowell med undring Madrid-boere som står på gaten og klapper i hendene – stort sett er de alene eller kanskje et par sammen.  Klappingen viser seg å være et signal om at man trenger assistanse fra en av Madrids mange vektere, en sereno. I 1965 er det vanlig at byens vektere bærer nøklene til folks leiligheter med seg på sine nattlige runder. Slik kommer hovedstadens natte-ranglere seg i hus i de små timer selv om de har glemt husnøklene eller kanskje har litt vansker med å finne nøkkelhullet. Sereno’ene bar nok på mang en hemmelighet om Madrids beboere.

Audiens hos Franco

National Geographic er et respektert og kjent tidsskrift – det kommer fortsatt ut hver måned på nesten 30 språk, herunder spansk. Og med prestisje kommer gjerne tilgang til samfunnets mektige.  I 1965 blir journalisten og hans fotograf innvilget audiens hos selveste Franco. Bildet fra møtet i palasset viser de to amerikanske herrer korrekt antrukket i kjole og hvitt. Generalen stiller i uniform – et særdeles passende antrekk for intervjuet, skal det vise seg.

Audiensen finner sted på det storslagne slottet El Escorial oppført i siste halvdel av 1500-tallet under kong Filip 2. Sistnevnte skal for øvrig ha betegnet slottskomplekset som «en celle for meg og et palass for Gud». Generalissimo Franco er i 1965 en mann i 70-årene som vet å bruke et intervju med et tidsskrift med en verdensomspennende leserkrets. Han begynner med å rose bladet den flotte artikkelen om spanske fugler som stod på trykk i National Geographic mange år tidligere, i 1958. Men Franco har satt en klinkende klar betingelse for Bart McDowells intervju. Det skal holde seg strengt til ett tema: Den spanske karakter eller folkesjel om man vil.

Intervjuet med Franco minner unektelig mer om en enetale enn noen egentlig dialog, men man står jo fritt til å tenke hva man vil om generalens forståelse av «spanjolen». Interessant kan det være uansett. Franco vektlegger de mange krigenes betydning for det han mener er spansk nasjonal identitet: «Kriger har gjort den spanske karakteren nøysom,» hevder han. «Gjennom 20 århundrer har vårt folk lidd mye. Derfor er de gode soldater.» 

Han fremhever videre religionen som en integrert del av spansk identitet. Franco og den katolske kirken var som kjent forbundsfeller, og generalen definerer ikke overraskende spanjoler i kontrast til muslimer: I kampen mot de muslimske maurerne og mange andre folkeslag som har invadert den iberiske halvøya, har selve grunnlaget for spansk liv vært å finne i religionen. Til og med Spanias kolonisering av andre land tilskriver han den katolske tro: «Vi kunne aldri ha lagt under oss Den nye verden uten religiøs overbevisning.»

Det er kjente takter, men man skal ikke ha oppholdt seg lenge i dette spennende landet før man oppdager at Francos «spanske identitet» er en forholdsvis skjør konstruksjon. Faktorene generalen fremhever som essensielle elementer i «spanskhet» har vært blant de mest seiglivede konfliktlinjene i spansk historie. Og ikke bare det – spørsmålet om Spania egentlig er et land, langt mindre utgjør en nasjon, diskuteres høylytt til denne dag. National Geographics journalist Bart McDowell treffer nok ganske godt – både på Spania anno 1965 og 2020 – når han beskriver landet som «støyende, fargerikt, dramatisk, gjestfritt – og avvæpnende».

Kjære leser,

I dag renner 2020 ut, i morgen skriver vi et nytt år. Vi i Oliven & Poteter vil gjerne takke for følget i året som gikk – et krevende og annerledes år på så mange vis. Vi håper at 2021 vil by på gode opplevelser i en verden der vi igjen kan møtes trygt. Ta vare på hverandre, vi ses i det nye året!

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.

Spania er i dag ikke bare selvforsynt men en betydelig eksportør av mat- og drikkevarer. Det utgjør også et viktig tilskudd til landets økonomi og internasjonale posisjon og rykte. Men, Spania har ikke alltid hatt et overskudd eller engang vært selvforsynt. I grafikken nedenfor har vi satt sammen en oversikt over et knippe av de mest alvorlige periodene med hungersnød gjennom historien. Dette er kanskje ikke den mest lystelige delen av historien, men like fullt en viktig del.

I bakgrunnen av grafikken har vi, med fargede kolonner, vist litt grovt variasjonene i klimaet (kaldere/varmere) gjennom de siste ca. 2000 årene. Kommentarene viser til viktige hendelser som direkte eller indirekte har påvirket jordbruksproduksjonen i disse periodene.

Den siste store sultkatastrofen kom tidlig på 1900-tallet, altså i relativt moderne tid. Og selv om det var problemer i jordbruket også under Francos tid ved makten, har spanske bønder siden den tid gjort landet vel forsynt med produkter av stor variasjon og høy kvalitet til rimelige priser.

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.

I dag mandag 12. oktober, er det igjen klart for feiring av Columbusdagen, det nærmeste man kommer en spansk nasjonaldag. Dagen som nå offisielt heter Fiesta Nacional de España, feires på dagen for Cristóbal Colóns første landkjenning i den nye verden i 1492. Men hvis du tror spanjolene har feiret Columbus-dagen som nasjonaldag i flere hundre år, tar du feil. Som det meste annet «nasjonalt» i Spania, har også nasjonaldagen vært gjenstand for strid og splid. Den moderne feiringen av Columbus-dagen er nærmest et resultat av et politisk kompromiss fra 1980-tallet.

Columbus-dagen feires over store deler av den spansktalende verden og i USA. I senere år har den riktignok i økende grad blitt betraktet som en «politisk ukorrekt» feiring av starten på europeernes kolonisering av Den nye verden, men det er en annen diskusjon.

Dagen da Columbus og hans mannskap gikk i land på det amerikanske kontinent for første gang i 1492 går i spansktalende land gjerne under betegnelsen Día de la Hispanidad, en dag da man også feirer det som binder den spansktalende verden sammen. I Spania feires fridagen gjerne med fyrverkeri. Fra år 2000 har det også vært stor militærparade i Madrid med konge, statsminister, regjeringsmedlemmer og andre prominenser til stede. Årets feiring blir nok langt mer beskjeden enn tidligere.

Men feiringen av en spansk nasjonaldag er i historisk sammenheng et ganske nytt fenomen. Spania kan sies å ha vært en stat i alle fall fra slutten av 1400-tallet, men felles nasjonal identitet har det vært heller sparsomt med. 

Nasjonaldag uten nasjon?

Spanias nasjonalsang kan illustrere poenget: La Marcha Real har vært spansk nasjonalhymne i nærmere 260 år, den er dermed blant verdens eldste nasjonalsanger. Men noen tekst til melodien, se det har man tross utallige forsøk ennå ikke klart å bli enig om. (Du kan lese mer om den tekstløse spanske nasjonalsangen her: La Marcha Real – syng med!)

Som tilfellet er med tekst til nasjonalsangen har det heller ikke manglet på forsøk når det gjelder å få etablert en nasjonaldag. Fra slutten av 1800-tallet er det gjort flere forsøk på å innføre nasjonaldager.

Den 2. mai representerer så vidt vi har kunnet finne, det første formelle forsøket på å etablere en spansk nasjonaldag. Dagen markerer utbruddet av opprør i Madrids gater mot Napoleon og hans soldater som var på erobringstokt på disse kanter. Opprøret mot den franske generalen spredte seg etter hvert til det meste av Spania, og kan på den måten hevdes å ha bundet det ellers temmelig fragmenterte landet sammen, om ikke annet så mot en felles fiende. Forslaget om å innføre 2. mai som nasjonaldag ble fremmet i siste halvdel av 1800-tallet, men feiringen ble det aldri riktig noe særlig «nasjonalt» av.

Blant årsakene til det var at den sosialistiske bevegelsen for alvor hadde begynt å organisere seg i Spania på slutten av 1870-tallet. Og 2. mai som nasjonaldag hadde potensiale for å overskygge feiringen av arbeidernes dag. I tillegg kom selvsagt regionale forskjeller og interesser, med store befolkningsgrupper som fant liten grunn til å feire det de oppfattet som en påstått felles spansk identitet. 

Sent på 1800-tallet ble 12. oktober forsøkt introdusert som nasjonal festdag. Columbus-dagen gikk opprinnelig under betegnelsen Dia de la Raza, direkte oversatt: Rasens dag. Det må kunne sies å være en noe urovekkende betegnelse på en nasjonaldag. Dagen skulle i alle fall markere at Columbus’ oppdagelse av Amerika var en spansk prestasjon. Og støtten for feiringen var i første rekke å finne blant Spanias konservative krefter, de konge- og kirketro som ville understreke monarkiets rolle i landerobring og påfølgende storhetstid. Ferdinand og Isabella, som så seg selv som den katolske tros forsvarere, spilte som kjent en betydelig rolle for at Columbus’ ekspedisjon kunne legge i vei. 

Men heller ikke dette samlet «nasjonen» – kong Ferdinand og dronning Isabella var kastiljanske monarker, og dermed lite å feire for befolkningsgrupper med en annen etnisk, språklig, regional eller politisk identitet.

Fra århundreskiftet frem til den spanske borgerkrigen (1936-39) hadde Spania skiftende regjeringer med forholdsvis kort levetid, vekselvis fra høyre- og venstresiden i politikken. De to fløyene kunne ikke enes om en felles, offisiell nasjonaldag. I hovedsak kom den spanske høyresiden til å bli pådrivere for nasjonaldagsfeiring, mens venstresiden foretrakk 1. mai og en markering av internasjonal solidaritet.

Kamp om nasjonaldag

Etter valget i 1931 fikk Spania en koalisjonsregjering av liberale og venstreorienterte partier. Den 14. april 1931 ble den andre spanske republikk proklamert. Kongen forlot landet og den liberale regjeringen innførte en rekke reformer som blant annet ga regionene større selvstyre. Pussig nok, kan man da kanskje si, forsøkte regjeringen å innføre 14. april som spansk nasjonaldag. 

Som kjent endte det med borgerkrig mellom republikanere på den ene siden og konservative krefter med kirke, militære offiserer, adel og kongehus på den andre. General Franco kom til makten og lå ikke på latsiden når det gjaldt forsøk på å bygge nasjonalfølelse.

I 1940 innførte han 12. oktober som en feiring av spansk identitet, men ikke som nasjonaldag. Det er mulig han kom til å angre på den beslutningen. Nasjonaldagen la Franco nemlig til 18. juli – en dato som ikke akkurat virket samlende på en befolkning som nettopp hadde kommet gjennom en blodig borgerkrig: Dagen markerer starten på borgerkrigen, da generalene satte i gang sitt kuppforsøk mot den lovlig valgte spanske regjeringen. Det er knapt nok nødvendig å nevne at Franco avskaffet «republikkens nasjonaldag» 14. april. 

Nasjonaldagskompromisset

Slik var altså situasjonen så lenge Franco satt ved makten. Etter hans død i 1975, begynte en prosess med å skape et moderne demokratisk Spania. Den 18. juli som nasjonaldag var lite egnet til å samle nasjonen, men det stod mange andre viktigere saker på den politiske dagsordenen i Spania enn å få i stand en nasjonaldagsfeiring.

Først mot slutten av 1981 ble Columbusdagen 12. oktober etablert som nasjonal festdag ved kongelig resolusjon, men da som Día de la Hispanidad. Det skulle gå ytterligere seks år, helt til 1987, før dagen ble egentlig nasjonaldag under betegnelsen Fiesta Nacional de España.

Mange så nasjonaldagen som en innrømmelse til Spanias konservative krefter. Feiringen ble riktignok tonet ned når det gjaldt nasjonalisme og nasjonale symboler, i stedet vektla den i større grad feiringen av det spanske bidraget til oppdagelsen av den nye verden. For å understreke at Spania nå var gått fra å være diktatur til demokrati og «balansere» mellom høyre- og venstrekrefter, innførte man samme år feiring av grunnlovsdagen, den 6. desember. På denne dagen i 1978 fikk Spania igjen en demokratisk grunnlov.

Historien kan forklare den noe beskjedne feiringen av nasjonaldag i Spania sammenlignet med mange andre land. Er du i Spania den 12. oktober, vil du neppe støte på entusiastiske menneskemengder som vifter med spanske flagg. Den som følger med, får se hvordan feiringen av Fiesta Nacional de España utvikler seg. I år 2000 ble nasjonaldagen også erklært De militære styrkers dag og det ble som nevnt over, innført militærparade, vanligvis holdt i hovedstaden. Drakampen om nasjonaldagen og dens innhold som har pågått siden 1800-tallet er kanskje ikke over riktig ennå?

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den gjerne med venner og kjente.