I dag mandag 12. oktober, er det igjen klart for feiring av Columbusdagen, det nærmeste man kommer en spansk nasjonaldag. Dagen som nå offisielt heter Fiesta Nacional de España, feires på dagen for Cristóbal Colóns første landkjenning i den nye verden i 1492. Men hvis du tror spanjolene har feiret Columbus-dagen som nasjonaldag i flere hundre år, tar du feil. Som det meste annet «nasjonalt» i Spania, har også nasjonaldagen vært gjenstand for strid og splid. Den moderne feiringen av Columbus-dagen er nærmest et resultat av et politisk kompromiss fra 1980-tallet.

Columbus-dagen feires over store deler av den spansktalende verden og i USA. I senere år har den riktignok i økende grad blitt betraktet som en «politisk ukorrekt» feiring av starten på europeernes kolonisering av Den nye verden, men det er en annen diskusjon.

Dagen da Columbus og hans mannskap gikk i land på det amerikanske kontinent for første gang i 1492 går i spansktalende land gjerne under betegnelsen Día de la Hispanidad, en dag da man også feirer det som binder den spansktalende verden sammen. I Spania feires fridagen gjerne med fyrverkeri. Fra år 2000 har det også vært stor militærparade i Madrid med konge, statsminister, regjeringsmedlemmer og andre prominenser til stede. Årets feiring blir nok langt mer beskjeden enn tidligere.

Men feiringen av en spansk nasjonaldag er i historisk sammenheng et ganske nytt fenomen. Spania kan sies å ha vært en stat i alle fall fra slutten av 1400-tallet, men felles nasjonal identitet har det vært heller sparsomt med. 

Nasjonaldag uten nasjon?

Spanias nasjonalsang kan illustrere poenget: La Marcha Real har vært spansk nasjonalhymne i nærmere 260 år, den er dermed blant verdens eldste nasjonalsanger. Men noen tekst til melodien, se det har man tross utallige forsøk ennå ikke klart å bli enig om. (Du kan lese mer om den tekstløse spanske nasjonalsangen her: La Marcha Real – syng med!)

Som tilfellet er med tekst til nasjonalsangen har det heller ikke manglet på forsøk når det gjelder å få etablert en nasjonaldag. Fra slutten av 1800-tallet er det gjort flere forsøk på å innføre nasjonaldager.

Den 2. mai representerer så vidt vi har kunnet finne, det første formelle forsøket på å etablere en spansk nasjonaldag. Dagen markerer utbruddet av opprør i Madrids gater mot Napoleon og hans soldater som var på erobringstokt på disse kanter. Opprøret mot den franske generalen spredte seg etter hvert til det meste av Spania, og kan på den måten hevdes å ha bundet det ellers temmelig fragmenterte landet sammen, om ikke annet så mot en felles fiende. Forslaget om å innføre 2. mai som nasjonaldag ble fremmet i siste halvdel av 1800-tallet, men feiringen ble det aldri riktig noe særlig «nasjonalt» av.

Blant årsakene til det var at den sosialistiske bevegelsen for alvor hadde begynt å organisere seg i Spania på slutten av 1870-tallet. Og 2. mai som nasjonaldag hadde potensiale for å overskygge feiringen av arbeidernes dag. I tillegg kom selvsagt regionale forskjeller og interesser, med store befolkningsgrupper som fant liten grunn til å feire det de oppfattet som en påstått felles spansk identitet. 

Sent på 1800-tallet ble 12. oktober forsøkt introdusert som nasjonal festdag. Columbus-dagen gikk opprinnelig under betegnelsen Dia de la Raza, direkte oversatt: Rasens dag. Det må kunne sies å være en noe urovekkende betegnelse på en nasjonaldag. Dagen skulle i alle fall markere at Columbus’ oppdagelse av Amerika var en spansk prestasjon. Og støtten for feiringen var i første rekke å finne blant Spanias konservative krefter, de konge- og kirketro som ville understreke monarkiets rolle i landerobring og påfølgende storhetstid. Ferdinand og Isabella, som så seg selv som den katolske tros forsvarere, spilte som kjent en betydelig rolle for at Columbus’ ekspedisjon kunne legge i vei. 

Men heller ikke dette samlet «nasjonen» – kong Ferdinand og dronning Isabella var kastiljanske monarker, og dermed lite å feire for befolkningsgrupper med en annen etnisk, språklig, regional eller politisk identitet.

Fra århundreskiftet frem til den spanske borgerkrigen (1936-39) hadde Spania skiftende regjeringer med forholdsvis kort levetid, vekselvis fra høyre- og venstresiden i politikken. De to fløyene kunne ikke enes om en felles, offisiell nasjonaldag. I hovedsak kom den spanske høyresiden til å bli pådrivere for nasjonaldagsfeiring, mens venstresiden foretrakk 1. mai og en markering av internasjonal solidaritet.

Kamp om nasjonaldag

Etter valget i 1931 fikk Spania en koalisjonsregjering av liberale og venstreorienterte partier. Den 14. april 1931 ble den andre spanske republikk proklamert. Kongen forlot landet og den liberale regjeringen innførte en rekke reformer som blant annet ga regionene større selvstyre. Pussig nok, kan man da kanskje si, forsøkte regjeringen å innføre 14. april som spansk nasjonaldag. 

Som kjent endte det med borgerkrig mellom republikanere på den ene siden og konservative krefter med kirke, militære offiserer, adel og kongehus på den andre. General Franco kom til makten og lå ikke på latsiden når det gjaldt forsøk på å bygge nasjonalfølelse.

I 1940 innførte han 12. oktober som en feiring av spansk identitet, men ikke som nasjonaldag. Det er mulig han kom til å angre på den beslutningen. Nasjonaldagen la Franco nemlig til 18. juli – en dato som ikke akkurat virket samlende på en befolkning som nettopp hadde kommet gjennom en blodig borgerkrig: Dagen markerer starten på borgerkrigen, da generalene satte i gang sitt kuppforsøk mot den lovlig valgte spanske regjeringen. Det er knapt nok nødvendig å nevne at Franco avskaffet «republikkens nasjonaldag» 14. april. 

Nasjonaldagskompromisset

Slik var altså situasjonen så lenge Franco satt ved makten. Etter hans død i 1975, begynte en prosess med å skape et moderne demokratisk Spania. Den 18. juli som nasjonaldag var lite egnet til å samle nasjonen, men det stod mange andre viktigere saker på den politiske dagsordenen i Spania enn å få i stand en nasjonaldagsfeiring.

Først mot slutten av 1981 ble Columbusdagen 12. oktober etablert som nasjonal festdag ved kongelig resolusjon, men da som Día de la Hispanidad. Det skulle gå ytterligere seks år, helt til 1987, før dagen ble egentlig nasjonaldag under betegnelsen Fiesta Nacional de España.

Mange så nasjonaldagen som en innrømmelse til Spanias konservative krefter. Feiringen ble riktignok tonet ned når det gjaldt nasjonalisme og nasjonale symboler, i stedet vektla den i større grad feiringen av det spanske bidraget til oppdagelsen av den nye verden. For å understreke at Spania nå var gått fra å være diktatur til demokrati og «balansere» mellom høyre- og venstrekrefter, innførte man samme år feiring av grunnlovsdagen, den 6. desember. På denne dagen i 1978 fikk Spania igjen en demokratisk grunnlov.

Historien kan forklare den noe beskjedne feiringen av nasjonaldag i Spania sammenlignet med mange andre land. Er du i Spania den 12. oktober, vil du neppe støte på entusiastiske menneskemengder som vifter med spanske flagg. Den som følger med, får se hvordan feiringen av Fiesta Nacional de España utvikler seg. I år 2000 ble nasjonaldagen også erklært De militære styrkers dag og det ble som nevnt over, innført militærparade, vanligvis holdt i hovedstaden. Drakampen om nasjonaldagen og dens innhold som har pågått siden 1800-tallet er kanskje ikke over riktig ennå?

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den gjerne med venner og kjente.