Kategori: Kunst og Kreativitet

Spania rundt etter instrumenter

Kjærlighet til Spania kan oppstå på mange måter og ta ulike former. Det er langt fra bare trivelig klima, flotte strender og uteliv som trekker nordboere sørover. For en sløydlærer fra Nesodden begynte Spania-forholdet med en ungdommelig forelskelse i flamencogitar, men interessen førte ham ut på en flere tiår lang reise i det spanske landskapet på jakt etter instrumenter fra Middelalderen. Sverre Jensen er en internasjonalt anerkjent instrumentmaker, utøvende musiker og nå også forfatter. «Middelalderinstrumenter» som utkom på Dreyers forlag i vår, er en sjarmerende fagbok. Den byr på fascinerende historiske beretninger, detaljerte foto og beskrivelser av instrumenter komplett med arbeidstegninger for den som vil forsøke seg på håndverket.

Verdsatte musikere: På reiser i Spania fant Sverre Jensen en rekke praktbygg som katedraler og kirker fra Middelalderen, utsmykket med musikere og deres instrumenter. Over til venstre er forfatterens tegning fra et besøk i katedralen i Burgos med dens Portico del Sarmental. Til høyre ses en arbeidstegning til en langhalset lutt av samme type som den som er avbildet i Burgos, om du vil gi deg i kast med håndverket.

Som nyutdannet lærer reiste Sverre Jensen til Spania for å studere og praktisere flamencogitar i ett år. Et musikalsk friår skulle bli starten på en livslang karriere som musiker og instrumentmaker, men ikke først og fremst innen flamenco. 

Visegrupper var populære på 1970-tallet – og den unge musikkinteresserte sløydlæreren nå med jobb i ungdomsskolen, hadde dannet en slik sammen med gode venner. I tillegg til gitar brukte ensemblet spanske «klimpreinstrumenter» som akkompagnement. 

Lærere har som kjent lengre sommerferie enn de fleste andre yrkesgrupper, og Sverre Jensen benyttet avbrekkene til å skaffe instrumenter til visegruppen. Strengeinstrumenter fra tidligere tider og spesielt Middelalderen da trubadurtradisjonen også stod sterkt, var interessante. Kanskje kunne en nevenyttig musiker med begrenset budsjett bygge slike selv?

Feriene ble følgelig lagt til land hvor man fortsatt spiller instrumenter som har forandret seg nokså lite siden Middelalderen, herunder Tyrkia og Marokko. Men det tok ikke lang tid før Jensen igjen fant veien til Spania. Her oppdaget han uventede skatter.

Hva slags materialer ble brukt i middelalderinstrumenter? Antagelig det som var for hånden lokalt. Sverre Jensen benytter samme tankegang når han lager instrumenter. Over ses en Guitarra latina med en kropp lik den man finner på langhalsede lutter. Instrumentkroppen er av gullregn, stemmeskruene av hvaltenner. Jensen skaffer trevirke og andre materialer på oppfinnsomt vis: Gullregn har han for eksempel fått fra en lokal gravplass, hvaltenner finnes gjerne på loppemarkeder.

Jakt Spania rundt

I Spania kom Sverre Jensen over Cantigas de Santa Maria – et manuskript fra andre halvdel av 1200-tallet som inneholder 420 dikt med tilhørende musikk. Sangene som er tilegnet den hellige Maria, er bevart i fire manuskripter – et av dem oppbevares i El Escorial, to i det spanske nasjonalbiblioteket i Madrid og et i italienske Firenze. 

Cantigas de Santa Maria som er skrevet på galisisk-portugisisk, inneholder også 40 illustrasjoner av musikere med ulike instrumenter – en uvurderlig kilde for den som vil bygge egne utgaver. 

Men Spania skulle vise seg å ha enda mer å by på. Har du besøkt pilegrimsmålet Santiago de Compostela, la du kanskje merke til den storslagne porten inn til katedralen i den galisiske byen? El Portico de la Gloria fra andre halvdel av 1100-tallet er nemlig rikt utsmykket med granittskulpturer som forestiller de 24 eldste fra Bibelens endetidsberetning, også kalt Apokalypsen, i Johannes Åpenbaring 4:5. Hver av disse eldste sitter med strengeinstrumenter i hendene, tilsynelatende klar til å spille opp.

Det er mange grunner til at mennesker legger turen til Santiago de Compostela (du kan lese vår artikkelserie om pilegrimsmålet her: Santiago de Compostela: Hvem var Jakob?). For Sverre Jensen ble besøket starten på et arbeid med å rekonstruere Middelalderens instrumenter. 

I boken forteller han humoristisk om oppstarten: «De første middelalderinstrumentene jeg lagde, egnet seg kanskje best som oppfyringsved.» Men flere forsøk og nye reiser førte til instrumenter som nyter anerkjennelse blant musikere i mange land.

På en reise i Nord-Spania besøkte Sverre Jensen byene Leon og Burgos, og også her fant han katedraler med portaler smykket med musikere og deres instrumenter. Og det som fulgte sier litt om hvilket engasjement som ligger bak boken «Middelalderinstrumenter»: Jensen forteller at han bestemte seg for å reise rundt i Spania og besøke alle kirker, katedraler og andre historiske bygninger som kunne tenkes å ha skulpturer av musikere fra perioden.

Langhalset strykeinstrument fra Cantigas de Santa Maria, et manuskript fra andre halvdel av 1200-tallet som inneholder flere enn 400 dikt med tilhørende musikk. (Tegning av Sverre Jensen.)

Ferier over en periode på flere år ble brukt til å reise rundt og fotografere og tegne av middelalder-musikere og deres instrumenter. Prosjektet resulterte i et arkiv på nesten 1000 bilder. Og etter hvert begynte folk fra fjern og nær å ta kontakt med Jensen for å få råd og kunnskap om middelaldermusikkens instrumenter. 

I 1990 ble han sammen med spanske, franske og engelske instrumentmakere, invitert til å være med å rekonstruere alle instrumentene på portalen i Santiago de Compostela. 

Instrumenter tur-retur

«Middelalderinstrumenter» er en bok som kan leses på forskjellig vis og ut fra ulike interesser. Boken er rikt illustrert og utstyrt med to sammendrag, hvert på 13 sider: det ene på spansk, det andre på engelsk.

Sverre Jensen forteller historier om ulike instrumenttyper og deres reise gjennom historien og over landegrenser. Det eldste strengeinstrumentet han beskriver, dukker opp midt på 1000-tallet og har antagelig fulgt mennesker fra Bysants øst i Middelhavet til den iberiske halvøya.

Utveksling av musikk og instrumenter har gått begge veier. Sverre Jensen beskriver for eksempel fidler – forløperen til dagens fioliner også kalt feler, om man holder seg til folkemusikkens betegnelse. Fidlene er instrumentene man oftest finner avbildet i spansk middelalder, noe som kan tyde på at strengeinstrumentet var forbundet med datidens populærmusikk. Antagelig ble de brukt til å akkompagnere sang.

I dag finner man lignende strykeinstrumenter i spansk folkemusikk, særlig i Santander-provinsen nord i landet. De kalles riktignok rabel, og både navnet og instrumentet ligner på det nordafrikanske rebab – et instrumentsom i disse landene brukes til å spille det de kaller andalusisk musikk.

Har du lyst til å lytte til middelaldermusikk med gruppen Kalenda Maya – et ensemble Sverre Jensen stiftet på 1970-tallet? Her finner du lenke til en smakebit: Saltarello.

Fra katedral til loppemarked

«Middelalderinstrumenter» er skrevet av en kreativ mann som besitter og er i stand til å formidle en imponerende fagkunnskap. Samtidig er boken både sjarmerende og personlig.

Et kapittel om tresorter og andre materialer brukt i instrumentene kan tjene som eksempel. Her skriver Jensen detaljert om hvilke materialer som kan ha vært brukt av Middelalderens instrumentmakere og hva han selv har benyttet i sine rekonstruksjoner. 

Egnede materialer kan dukke opp så mange steder: Jensen har brukt hvaltenner funnet på loppemarkeder til stemmeskruer, selvplukkede muslinger til perlemordekor på instrumentene og et piletre felt i skolegården der han arbeidet som sløydlærer, til kroppen på en lutt.

Hva tenker en kreativ sjel når han spaserer til jobben gjennom en gravlund der det blant annet står en vakker gullregn? Materialer til Middelalderinstrumenter! For det lyse trevirket i gullregn blir vakkert sjokoladebrunt når det blir utsatt for lys og luft. Jensen forteller at på spansk kalles trevirke fra gullregn «falsk ibenholt» (ebano falso).

Forfatter Sverre Jensen er en allsidig mann: Sløyd- og musikklærer, utøvende musiker, instrumentmaker og en anerkjent ekspert på middelalderinstrumenter. Jakten på slike instrumenter førte ham tidlig til Spania, og det er blitt mange spennende reiser i det spanske kulturlandskapet gjennom årene.

En dag Jensen var på vei til jobben, hadde kirkegårdsgartneren felt den flotte gullregnen. Jensen sporet straks opp mannen som velvillig fraktet trevirket til skolen slik at det kom til anvendelse i to guitarra latina’er og en rebab. 

Tittelen til tross, «Middelalderinstrumenter» oppleves ikke som noen smal bok. Og for den som skulle mene at Middelalderen interesserer de få, er det verdt å merke seg at middelaldermarkeder og -festivaler – i alle fall før koronaens tid – samlet titusenvis av mennesker, enten det er Oslo Middelalderfestival, Medeltidsveckan på Gotland eller flere titalls arrangementer med middelaldertema som årlig går av stabelen over hele Spania. 

I tillegg til å være en anerkjent instrumentbygger og ekspert på hvordan europeisk tidligmusikk ble fremført, har Sverre Jensen opplevd suksess som middelalder-musiker. I 1973 stiftet han Kalenda Maya, et ensemble som har opptrådt i land verden rundt og vunnet priser og anerkjennelse for sin musikk. Du kan høre en liten smakebit her: https://www.youtube.com/watch?v=mVwAjuEIbxo. Klippet er hentet fra albumet «Kalenda Maya – Medieval and Renessaince Music» som ensemblet fikk Spelemannsprisen for i 1985. Sverre Jensen har også ledet Schola Instrumentalis, al-Andaluz og Aurora Borealis. 

«Middelalderinstrumenter» er spennende og underholdende lesning for den musikk- og historieinteresserte leser og en Spania-bok utenom det vanlige. 

Hilsen Oliven & Poteter!

Spennende lesing? Abonnér, lik og del med venner og kjente! Du finner Oliven og Poteter her og på Facebook.

Spanias Elvis – flamencoens legendariske superstjerne

Han regnes av mange som den aller største flamencosangeren gjennom tidene. Mer enn et kvart århundre etter hans altfor tidlige død spilles youtube-videoer med den andalusiske sangeren millioner av ganger. Fattiggutten som er blitt sammenlignet med både Mick Jagger og Elvis Presley var flamencoens første superstjerne og samarbeidet med noen av vår tids fremste gitarister, blant dem Paco de Lucia og Tomatito. Livshistorien hans er full av opp- og nedturer, suksess og tragedie, og har du ikke allerede stiftet bekjentskap med Camarón de la Isla, så tør vi love musikk som får nordiske ører til å flagre.

José Monge Cruz, bedre kjent som Camarón de la Isla, er en legende innen flamencomusikken.

Den legendariske sangeren kom til verden nær havnebyen Cadíz i Andalucia i 1950. Og det var langt fra glamorøse omstendigheter han var født inn i. Egentlig het han José Monge Cruz og var nest eldst i en stor barneflokk i en fattig sigøynerfamilie. Faren var smed, og moren vevde blant annet kurver for å spe på den trange familieøkonomien. Moren skal ha vært flink til å synge og i strøket der familien holdt til, stod den folkelige flamencoen høyt i kurs. Naboene samlet seg gjerne og ofte til en ”juerga” – en uformell fest med god mat, sang og musikk. Guttungen skal ha tilbrakt mange timer på terrassen og observert nabolagets sangere og musikere i aksjon.

Dessuten hjalp han faren med arbeidet i smia, og også der ble det sunget. Til arbeidet sang far og sønn såkalte ”martinetes,” en type sanger som gjorde det lettere å holde jevn og god rytme med hammer og ambolt. Sang og musikk var en del av en ellers ganske tøff hverdag langt nede på den sosiale rangstigen.

Smia til faren lå i Calle Armagura – oversatt betyr det ”bitterhetens gate” – det skulle ikke komme til å mangle bitterhet i familiens liv. Mange har påpekt likhetene mellom blues og jazz og flamenco – sikkert er det at alle musikkformene har oppstått på livets skyggeside. Og José fikk tidlig erfare livets bitre aspekter – smerten og dramaet som han formidlet i sin flamencosang, var i høyeste grad selvopplevd.

Da hans far døde av astma, satt moren igjen med åtte små barn – og familiens økonomiske situasjon gikk fra vanskelig til kritisk. Allerede åtte år gammel begynte Camarón å opptre på bussholdeplasser, i vertshus og på torg for å bidra til familiens økonomi.

Det var forresten onkelen som ga José tilnavnet som i voksen alder skulle bli et artistnavn med gjenklang over store deler av verden: Han kalte ham ”Reka” eller ”Camarón” på spansk. Navnet skal han ha fått fordi han etter lokal målestokk var blond og lys i huden og dessuten hadde en temmelig spinkel skikkelse. Etternavnet tok han fra hjemstedet: San Fernando kalles nemlig også La Isla.

Den vevre kroppen beholdt han livet ut. På klippet under ser du Camarón de la Isla fremføre ”Como el agua” sammen med gitartisten Paco de Lucia.

Camarón og Paco de Lucia samarbeidet nært i en årrekke. På youtube kan du høre en av deres mest kjente låter, Como el agua.

Gitano med verdenssuksess

Det tok ikke mange årene før den spinkle gutten vakte oppsikt med sin rå og sanselige sang. Som tolvåring vant han sin første konkurranse, og de betalte oppdragene begynte så smått å komme. I første omgang jobbet han som sanger på flamencoshow på lokale restauranter – der han til tross for at han bare var et barn, ble skjenket alkohol. Rusen skulle komme til å legge seg som en skygge over store deler av Camaróns liv.

Atten år gammel ble han hyret inn av det som til denne dag er verdens mest berømte flamencoscene: Tablao Torres Bermejas i Madrid. (Den er fortsatt i drift og du kan lese mer om Tablao Torres Bermejas på deres websider her.) I 12 år forble han ”hussanger” på Tablao Bermejas. Oppdragene strømmet på, og i 1969 utga han sin første plate.

Det var i Madrid at Camarón møtte og innledet et mangeårig samarbeid med gitaristen Paco de Lucia. Også i privatlivet smilte nå lykken. Da han var 25 år, giftet han seg med 16 år gamle Dolores Montoya, også hun av gitano-slekt. Sammen fikk de fire barn, og ekteskapet varte til Camarón døde som 41-åring.

Camarón la aldri skjul på at han kom fra enkle kår eller at han var gitano. Hans album utgitt i 1989 heter ”Soy gitano” (”Jeg er sigøyner”) etter tittelsangen som du kan høre ham fremføre her: Soy Gitano. Hans siste plate kom ut i mai 1992 bare et par måneder før han døde, og salgstallene sier mye om hans enorme popularitet. Den solgte 75.000 eksemplarer bare i løpet av de første tre ukene den var på markedet – Camarón nøt anerkjennelse på tvers av kulturer og landegrenser.

Gitano er det spanske ordet for sigøyner og kommer av ”egiptano” eller egypter. Forestillingen om at sigøynere eller romfolk skulle komme fra Egypt, finner vi forresten også igjen i den engelske betegnelsen ”gypsies”. Sigøynere eller romfolk som de foretrekker å bli kalt, stammer fra Hindustan, grenseområdet mellom dagens India og Pakistan. Gitanos’ reise fra Hindustan til Spania foregikk over mange generasjoner, og Egypt var faktisk et stopp for mange. En del gitanos skal ha foretrukket å oppgi at de kom fra Egypt; det var gjerne mindre belastende enn å bli forbundet med det indiske subkontinent.

Paco de Lucia og Camarón de la Isla jobbet sammen i ti intense år – samarbeidet resulterte i hele ni plateutgivelser og opptredener langt utenfor Spanias grenser. De gikk likevel hvert til sitt til slutt. Paco de Lucia bygget sin eventyrlige solokarriere som internasjonal artist. Camaróns tiltagende rusmisbruk kan ha vært blant årsakene til at samarbeidet tok slutt. For Camarón hadde tilgangen på alkohol som barn utviklet seg til et betydelig rusproblem som med tiden kom til å omfatte heroinavhengighet.

Camarón fant en ny begavet gitarist i Tomatito, og sammen med ham fortsatte han med opptredener og plateutgivelser helt frem til sin død. Konsertene samlet tusenvis av fans. Han fylte Spanias største konsertarenaer til tross for at stemmen hans i stadig sterkere grad bar preg av en hverdag med alkohol, rusmisbruk og kjederøyking. Intensiteten og smerten i sangen han formidlet, var autentisk og publikum elsket ham for det.

Statuen av Camarón viser ham i kjent stil under en konsert. (Kilde: Wikipedia.org Danieltellez, commonswiki.)

En død i stort format – 100.000 i begravelse

Camarón innså etter hvert selv at han måtte søke hjelp for sitt misbruk. Han la seg inn til avrusing og ble endelig kvitt sin årelange avhengighet. Desto mer tragisk var det derfor at han bare kort tid etter at han var blitt rusfri, ble diagnostisert med lungekreft som ifølge legene var forårsaket av mange år som storrøyker.

Han ble lagt inn på sykehus i Barcelona, og spanske medier fulgte hans stadig svekkede helsetilstand nærmest time for time. Hans gråtende kone på tv i beste sendetid, nærgående intervjuer med legene som behandlet ham i alle landets medier – helt mot slutten avbrøt spansk tv til stadighet sitt oppsatte sendeprogram for å publisere bulletiner om Camaróns tilstand – det sier litt om hvor høyt verdsatt han var.

Mer enn 100.000 mennesker fulgte ham til graven. I hjembyen er det beskjedne barndomshjemmet til sangeren omgjort til museum, og tilhengere valfarter hit til denne dag omtrent slik Elvis-fans oppsøker Graceland i Memphis, Tennessee. Mange spanjoler vil hevde at Camarón er kongen av flamenco – en uovertruffen kunstner, en formidler av livets smerte og lidenskap.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Spansk gitar og verdens mest spilte toner

Han la grunnlaget for moderne gitarspill, komponerte mer enn 78 verk og er opphavsmann til verdens kanskje hyppigst spilte tonerekke. Møt Francisco Tárrega, en komponist fra Spanias ”gitargullalder”. Han ble født i 1852, men har likevel fått svingt seg mer enn de fleste i vår moderne digitale hverdag – verden over. For med mindre du er født etter 2010, har du garantert hørt i alle fall en smakebit av et av Tárregas aller best kjente stykker.

Francisco Tárrega skrev klassiske stykker for både gitar og piano. Du har nesten garantert hørt noe av hans komposisjoner. (Kilde: Youtube)

Han er blitt kalt grunnleggeren av moderne gitarteknikk. Francisco Tárrega ble født i 1852 og døde i 1909, bare så vidt 57 år gammel. Han var en fremragende gitarist, men også konsertpianist og komponist. I løpet av sitt relativt korte liv komponerte han hele 78 verk, blant de aller mest kjente er Recuerdos de la Alhambra som kan oversettes med noe slikt for Minner om Alhambra. Alhambra er som de fleste vil vite, et staselig palass og festningsverk bygd av mauriske herskere i Granada sør i Spania på 1300-tallet.

Recuerdos de la Alhambra regnes ikke uten grunn som et av mesterverkene innen klassisk gitar. Det er ikke hvem som helst gitt å spille det – dette er musikk for viderekomne gitarister som behersker avanserte teknikker. Her finner du en lenke til en youtube-video der Andres Segovia spiller Recuerdos de la Alhambra: https://www.youtube.com/watch?v=sdaPoUNk5R8. Det er bare å nyte.

Tárrega skrev stykket nettopp i Granada, og det gjør bruk av en krevende teknikk kalt tremolo der en note spilles i rask rekkefølge av ring-, lang- og pekefinger slik at det gir en illusjon av en eneste lang note. Samtidig spiller tommelfingeren akkompagnement slik at man lett kan tro at stykket spilles av en duo og ikke en enkelt gitarist.

Francisco Tárregas far oppdaget tidlig sønnens musikktalent, han skal ha vært en dyktig flamenco-gitarist selv. Men midt på 1800-tallet hadde gitaren langt fra den status pianoet nøt, selv om gitaren som instrument faktisk stammer fra Spania. Faren insisterte derfor på at Francisco skulle lære seg å spille begge instrumentene. Det var forresten flere grunner til at Tárrega senior mente musikken kunne bli et brukbart levebrød for sønnen.

Som barn hadde Francisco skadet synet i en ulykke. Faren må ha vært en handelkraftig mann, for han flyttet hele familien til en annen by der det var mulig for sønnen å få formell musikkutdannelse. Selv som blind kunne man nemlig tjene til livets opphold som musiker i datidens Spania. Faktisk var begge Francisco Tárregas første ”ordentlige” musikklærere blinde.

Francisco Tárrega gjorde mye for å heve statusen til gitaren som instrument.

Francisco Tárrega kom til å spille en viktig rolle i å heve statusen til gitaren – gjøre den til et instrument ”verdig” de beste konsertsalene i verdens viktigste musikkbyer. Selv opptrådte han ofte i utlandet, særlig i Paris og London, og han arbeidet nært med sin tids fremste instrumentmakere.

Tárrega skrev om musikk av mange kjente klassiske komponister fra piano til gitar, blant annet stykker av Chopin, Bach og Mozart. Han behersket jo begge instrumenter. Kanskje var disse transkripsjonene med på å gjøre gitaren til et mer velrenommert instrument. Tárrega og hans musikk ble i alle fall elsket av publikum verden over og er det til denne dag. Blant stykkene man knapt kan høre ofte nok er hans Gran Vals. Den kan du for eksempel lytte til her: https://www.youtube.com/watch?v=uSQzUx3QW2Y.

Fra Spania til resten av verden: 1,8 milliarder per dag

Om du tok deg tid til å høre det lille youtube-klippet over, dro du kanskje kjensel på et lite ”tema” gjemt inne i det nydelige musikkstykket. Du har helt rett, det er det finske telekomselskapet Nokias berømte ringetone.

Nokia tok strofer fra Tárregas Gran Vals og brukte i sin ikoniske ringetone.

I 1993 satte ledelsen i Nokia seg nemlig ned for å lage et slags ”lydvaremerke.” De hadde festet seg ved Tárregas Gran Vals og valgte ut noen få takter fra komposisjonen. Året etter kom ”Nokia-tonen” på den aller første mobiltelefonen. Det ble en braksuksess. Selskapet fikk gratis reklame hver gang en av deres telefoner ringte – og det gjorde de overalt og til enhver tid, syntes det som. ”Nokia-melodien” hørte du i bakgrunnen på pressekonferanser uansett hvor i verden de ble holdt, i nyhetssendinger, på møter – i alle slags sammenhenger, tidlig og sent.

I 2009 regnet statistikere seg frem til at Tárregas musikk kunne høres omrent 1,8 milliarder ganger per dag – det skulle bli i overkant av 20.000 avspillinger per sekund. Siden har det riktignok avtatt, men Nokias ringetone har fortsatt sine tilhengere og har nærmest oppnådd kultstatus.

Hos oss har Nokias ringetone alltid frembrakt bilder av Spania uansett hvor i verden vi har befunnet oss. En morsom påminnelse om dette herlige landet og all den nydelige musikken dets komponister og musikere har gitt oss.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Flamenco og sevillana – bli med på dans!

Vil du bli kjent med naboer fra mange nasjonaliteter, lære mer om Spania og samtidig holde deg i form? Visste du at mange spanske lokalsamfunn har såkalte polivalentas, en slags nabolagsklubber, der du blant annet kan lære å danse populære spanske folkedanser? Bor du i nærheten av Torrevieja, så ta kontakt med Astrid fra Ålesund – hun vet hvordan du kommer i gang med flamenco og sevillana i et trivelig, internasjonalt miljø. Eller kanskje du har lyst til å lære hvordan man spiller kastanjetter?

Spanske folkedanser må oppleves og kanskje prøves for å forstå hva de forteller.

Har du vært på en skikkelig spansk feria, en gatefest med sang og musikk? Liten og stor, gammel og ung – spanjolenes fester har gjerne plass til alle. Kanskje har du hatt lyst til å slenge deg med i dansen, prøve litt flamenco eller den litt mer folkelige sevillana? Det er ofte ikke så lett med ”nordiske rytmer” i kroppen, heldigvis er det mulig å lære nye takter.

Svært mange spanske lokalsamfunn har nabolagsforeninger der du kan finne en rekke ulike kurs- og aktivitetstilbud til en billig penge. For rundt 20 euro i året kan du ta del i nabolagsforeningens tilbud og for eksempel lære deg å danse spanske folkedanser eller å spille kastanjetter som en innfødt. Dansegrupper fra de såkalte polivalentas drar gjerne rundt til festivaler eller ut for å ha en hyggelig stund på restauranter eller kafeer der det er god plass til å svinge seg. Nabolagsforeninger gir glimrende anledning til å treffe spanjoler på hjemmebane, knytte nye vennskap og holde seg sprek, det vet Astrid Omenås fra Ålesund.

Hun danser med grupper fra et par ulike lokale polivalentes, blant annet på La Mata, og forteller at dansen i tillegg til å være glimrende bevegelsestrening, har vært en viktig inngangsport til å bli kjent med folk i nabolaget og med spansk kultur og språk. ”Det gjør det lettere å lære spansk, og dans driver meg til å utforske Spania i langt større grad enn jeg ellers ville gjort,” forteller hun og legger til at hun stortrives i et kreativt miljø med folk med ulik bakgrunn. ”Jeg liker å leve litt utenfor komfortsonen!”

En dansegruppe fra den lokale polivalentaen holder oppvisning på torget på La Mata.

Astrid er nå uførepensjonert, men har en årrekke bak seg som sykepleier og senere lærer. Som mange andre opplever hun færre helseplager i sydspansk klima enn hjemme. Hun og mannen Yngve, som enn så lenge er rektor på en videregående skole, ønsket å skape seg et hjem på Costa Blanca i god tid før de nådde pensjonsalder. For litt over ti år siden fant de sitt sted i Torrevieja. ”Vi var på jakt etter et område der det bodde mange spanjoler og folk av mange ulike nasjonaliteter – et kreativt miljø med stort mangfold,” forteller Astrid som har latt seg fortelle at det finnes folk fra 127 nasjoner i Torrevieja.

Hun og mannen reiser mye rundt i Spania for å gjøre seg kjent, men hun har også fått venner og kjente både blant spanjoler og andre nasjonaliteter gjennom aktiviteter i sin lokale nabolagsklubb.

I nabolaget til Astrid og mannen skulle det vise seg å være flere danseglade mennesker. Noen var allerede drevne, og Astrid slo følge til lokale polivalentas. Astrid foreller at hun har fått veldig god kontakt med naboer fra både Spania og Sør-Amerika. “Jeg er nærmest blitt adoptert av en dame fra Peru som har to døtre som nå studerer i Valencia.” Astrid, som selv har to voksne sønner i Norge, har kommet til å stå naboen så nær at hun refererer til døtrene hennes som ”jentene mine”.

Astrid, klar til dans!

Spansk dans med polivalentas
Klubbene Astrid er med i, møtes ofte til dans litt forskjellige steder etter initiativ fra en eller flere medlemmer i gruppen. Deltagerne spiser gjerne en lunsj eller middag sammen et sted der det er litt god plass og danser så etter måltidet. De besøker også festivaler og gatefester i regionen. Har du oppholdt deg i Torrevieja i mai måned, er sjansene store for at du har fått med deg en feiende dansefest i byens sentrum. Blant gruppene som danser der, er flere fra lokale nabolagsklubber.

Flamenco tør være kjent for de fleste. Denne verdensberømte dansen krever pasjon, innlevelse, musikalitet, fysisk styrke og eleganse. Astrid foretrekker den roligere sevillana for egen del. Å bli en dyktig flamencodanser er særdeles krevende på mange måter. Mange av oss har fått høre at flamenco ble oppfunnet av romfolk, eller sigøynere som folkegruppen med opphav på det indiske subkontinentet, gjerne blir kalt. Astrid opplever at mange spanjoler misliker påstanden om at flamenco er en sigøynerdans, og forskning tilsier faktisk at det er tvilsomt om den har sitt opphav i romkulturen. ”Men det kan stemme at sigøynere er og har vært blant de flinkeste flamencodanserne,” mener Astrid.

Hva er så sevillana, spør du kanskje. Har du vært til stede på en feria, har du antagelig sett den. Sevillana er en pardans som danses av folk i alle aldre, ofte av hele familier og landsbyer her i Spania. Den kan minne om flamenco, men har en enklere koreografi og er lettere å mestre enn flamenco. Den er dessuten ”snillere” mot kroppen: den er roligere og innebærer ikke like mye hard ”tramping” som flamenco.

Selv om sevillana er mindre fysisk krevende enn flamenco, er det mye å lære seg også her, blant annet riktig fotarbeid og håndbevegelser. Astrid forteller at en lokal danselærer en gang ga henne beskjed om at det tar omtrent et år med øving å få fotarbeidet på plass og enda et år å få håndbevegelsene til å stemme. Det gjelder med andre ord å komme i gang så raskt som mulig!

Om sommeren er det i varmeste laget å danse for mange, men i september er danserne i full sving i de ulike polivalentas. Mange nordboere med tilhold i Spania kjenner ikke til nabolagsforeningene, og det er synd mener Astrid som oppfordrer andre til å utforske tilbudet.

På dansefestival i Jerez, sherryens opphavsregion. Den store feria’en i april måned er en fantastisk opplevelse og definitivt en reise verd.

Er du usikker på hvordan du skal komme i gang, tilbyr den sjenerøse damen seg å hjelpe deg. Ta kontakt med Astrid per e-post: astomenaas@yahoo.no om du vil lære mer om dansetilbudet i nabolagsforeninger, spesielt i Torrevieja og området omkring byen. Har du et arrangement der det kunne passe å få en lokal dansegruppe på besøk, så hører gjerne også Astrid fra deg.

Du kan også ta kontakt med Oliven & Poteter, så setter vi deg i forbindelse med Astrid.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Kreativitet er smittsomt

Kjenner du deg igjen: “Når jeg bare får tid, skal jeg…”? Tiden da du kan gjøre noe “bare for moro skyld” – noe kreativt – kommer liksom aldri. Jobb, familie, andre forpliktelser. Livet er travelt for de fleste av oss. Årene går. Kanskje du trenger å smittes?

Fysiker og Nobelprisvinner Albert Einstein sa en gang: “Kreativitet er smittsomt. Gi den videre.” Nettopp det å smitte noen med “kunstbasillen” er en oppgave Rita Jochumsen Hee tar på alvor. Den danske damen som holder til i Pino Mar, rett nord for Torrevieja by, tilbyr kunstkurs for de av oss som har lyst til å utforske våre skapende sider – uansett bakgrunn, forkunnskaper eller ambisjonsnivå.

I 2001 brøt Rita J. Hee med en travel hverdag i forretningslivet i Norge og skapte seg en roligere, mer kreativ tilværelse i Spania.

Lek, lær, voks!

Visste du at ordet kreativitet er nært beslektet med det latinske crescere, “å vokse”? Kanskje er oppholdet på Costa Blanca den tiden du har ventet på for å gi deg i kast med noe du har hatt lyst til å prøve deg på lenge. Det finnes i alle fall en masse muligheter for å utfolde skapertrang på disse kanter.

En av dem som bidrar til det lokale mangfoldet er altså Rita Jochumsen Hee. Etter 20 år i Oslo-området tok hun i 2001 spranget fra en hektisk jobb i forretningslivet til en tilværelse som utøvende kunstner.

Da Oliven & Poteter besøkte Rita for et par uker siden, fortalte hun at det alltid har vært viktig for henne å være et skapende menneske, men gjennom et travelt yrkes- og familieliv ble det aldri tid til riktig å utfolde seg. For sytten år siden tok imidlertid den modige damen en beslutning: Nå eller aldri. Hun lot handling følge ord og flyttet til Spania, tok et malerkurs og bestemte seg for å leve av og for kunsten.

Den første tiden var hun en del av et kollektiv av kunstnere som åpnet felles galleri i Guardamar, men drømmen var å gjøre noe for seg selv og hjelpe andre til å føle gleden ved å skape. Fem år etter at hun flyttet til Costa Blanca, åpnet hun egen kunstskole, La Casita del Arte. Det lille kunsthuset er både atelier for henne og kurslokale for nye og viderekomne elever.

Bilde fra vårens elevutstilling i slutten av mars.

I La Casita del Arte tilbyr Rita i dag kurs i ulike teknikker, her kan du blant annet lære – og ikke minst leke med – tegning, maling (olje og akryl) og collage. Av egen erfaring vet Rita hvor vanskelig det kan være å komme i gang, derfor skreddersyr hun gjerne kurs: Du kan ta enkelttimer eller kurs som går over en eller flere dager – alene eller som del av en gruppe, når det måtte passe.

Gruppene er relativt små: maksimalt ti elever på nybegynnerkurs, opp til fire-fem i grupper for viderekomne. Rita oppfordrer interesserte til å ta kontakt med henne for å finne et opplegg som passer akkurat deg. Kanskje har du lyst til å tilbringe en hel uke med bare å male? Eller passer det bedre å komme en gang i uken sesongen igjennom? Hva med å gjøre noe annerledes sammen med familiens yngste? Rita har gode erfaringer med å holde kurs for besteforeldre og barnebarn – en morsom og annerledes måte å bli bedre kjent på.

For elever som har malt tidligere eller har tatt begynneropplæring, tilbyr Rita undervisning hver dag fra mandag til torsdag fra midten av september til midten av mai. Elevene hos La Casita del Arte kommer hovedsakelig fra skandinaviske land, men Rita underviser også på engelsk.

Kan alle male?

Da Oliven & Poteter møtte Rita i La Casita del Arte, hadde hun nylig holdt utstilling av elevarbeider. Mer enn hundre besøkende hadde funnet veien til det lille atelieret i løpet av de to dagene utstillingen varte. Aktiviteter utover ren kursing, er viktige. Rita tilbyr sosiale treff for sine elever, slik at de kan bli kjent med andre hobbykunstnere med tilknytning til Costa Blanca. Eneste krav: Du må bære hatt på sammenkomstene, gjerne en egen, litt sprø kreasjon.

Gøyale hatter på treff: skaperglede skal synes!

Kan alle lære å male, spør vi. Åtti prosent er motivasjon, mener Rita: “De resterende 20 prosent kan læres.” Rita understreker stadig at det skal være morsomt å lære i La Casita del Arte. For uansett kunstnerisk nivå på arbeidene: Alle kan ha glede av å male. Å kaste seg ut i kreative aktiviteter er noe å vokse på: våg å eksperimentere, bryt gamle vaner og ta risiko – det kan være gode erfaringer å ta med seg uansett hvor du er i livet.

“En dag skal jeg…” kan bli til “nå”. Costa Blanca byr på flere muligheter til å være kreativ enn du kanskje tror.

Fra midten av september til midten av mai, er dørene til Ritas La Casita del Arte åpne (www.lacasitadelarte.eu, www.ritajochumsenhee.dk). Skynder du deg, har du tid til et kurs allerede nå i vår. Har du allerede trukket til nordligere himmelstrøk, så åpner Ritas vesle kunsthus igjen i midten av september.

Vi mennesker har mange måter å uttrykke vår skapertrang på, hva gir deg glede?

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.