Kategori: Sport

Spania i sommer-OL

Fredag 23. juli 2021 åpnet sommer-OL 2020 i Tokyo, omtrent et år på overtid. Helt hvordan gjennomføringen blir, er det ingen som kan si i disse merkverdige tider. Spania sender en delegasjon på hele 320 utøvere som skal konkurrere i til sammen 32 sportsgrener. Landet har deltatt i de fleste olympiske leker siden 1900 og vunnet totalt 154 medaljer, det vil si – den spanske olympiske komité holder på at det riktige tallet er 155. Blant de medaljene den internasjonale olympiske komité anerkjenner, er forresten gull i en olympisk gren der Spania stilte med bare én motstander.

Spania rangerer som nummer 26 på listen over landene som har hentet hjem flest medaljer fra de olympiske leker. Langt de fleste er naturlig nok fra sommerleker, og vannsport topper listen: Spania har vunnet hele 19 olympiske medaljer i seiling, 16 i kano- og kajakkpadling, åtte i svømming, tre i vannpolo og fire i synkronsvømming. 

Sykling er en populær sport i Spania, og landet har da også sikret seg hele 15 olympiske medaljer i denne sportsgrenen. Spanske friidrettsutøvere har sanket til sammen 14 olympiske medaljer, og tennisspillere ligger ikke langt bak med hele 12 medaljer.

Spania var forresten ikke sen om å bli med i olympiske konkurranser. De første moderne olympiske leker gikk av stabelen i Athen i 1896, allerede neste gang lekene ble avholdt var Spania på plass med en delegasjon. I år 1900 var Paris vertskap for sommer-OL. Og det er her diskusjonen om spanske medaljer har sin opprinnelse.

Sølvmedaljevinner – eller kanskje ikke? Den spanske adelsmannen Pedro José Pidal y Bernaldo de Quirós (til venstre) og konkurrenter.

Blodig konkurranse

Lekene i Paris inngikk som en del av den storslåtte Verdensutstillingen i den franske hovedstaden. Eiffeltårnet, bygget for anledningen, var selve symbolet på det som trygt må kunne betegnes som en fransk styrkedemonstrasjon. 

Idretten må ha kommet i annen rekke for franskmennene; lekene var spredt over hele fem måneder. Enkelte av de totalt 997 konkurrerende idrettsfolkene fortalte i ettertid at de ikke var helt klar over at de hadde deltatt i OL. 

I alle fall var det i Paris-lekene uenigheten mellom den internasjonale og den spanske olympiske komité oppstod. For blant sportsgrenene i 1900 var dueskyting – det er for så vidt en gren vi kjenner igjen fra senere tid, men i den franske hovedstaden skjøt deltagerne på levende duer. Og det må ha vært en blodig affære som ikke fristet til gjentagelse: OL-arrangører fra og med neste OL i 1904 byttet til leirduer.

Det skal ha strøket med rundt 300 duer i Paris-OL. Vinneren tok livet av 22 fugler, tett fulgt av en spansk adelsmann, tindebestiger og politiker. Pedro José Pidal y Bernaldo de Quirós fikk has på 21 duer i samme konkurranse. Du finner ham ikke på vinnerlistene til den internasjonale olympiske komité. Og tro ikke at årsaken er dyrevernhensyn.

Det ble nemlig utdelt pengepremier til vinnerne, og det strider mot OL-vedtektene. Vinnerne av dueskytingen i 1900 ble følgelig ikke anerkjent av den internasjonale olympiske komité (IOC), og uenigheten om antall OL-medaljer mellom Spania og IOC består til denne dag.

En grei gullmedalje

Alt annet enn skarp konkurranse ble det i en annen olympisk gren i Paris: baskisk pelota. Det er lett å glemme at grenene olympiske atleter konkurrerer i, har endret seg gjennom tidene. I Tokyo 2020 vil for eksempel karate, skateboard, sportsklatring og surfing gjøre sin olympiske debut. Og to grener – baseball og softball – som har vært borte fra OL noen år blir tatt inn i OL-programmet igjen.

I Paris i 1900 stod altså baskisk pelota på timeplanen. Du drar kanskje ikke kjensel på sporten, men dette ballspillet der to lag, hvert bestående av to personer, møtes på banen har røtter tilbake til Middelalderen. Historikere mener at det oppstod i grenseområdet mellom Frankrike og Spania – altså tradisjonelle baskiske landområder – en gang på 1200-tallet. Mange regner spillet som opphavet til tennis, jai alai og squash.

I dag har Den internasjonale baskisk pelota-føderasjonen (Federación Internacional de Pelota Vasca) medlemmer i Spania, Frankrike, Argentina, Mexico, Uruguay, Cuba og USA, så sporten har på ingen måte dødd ut. Interessen må imidlertid ha vært begrenset i 1900: Spania stakk av med gullmedaljen etter å ha utkonkurrert det franske laget – som var eneste andre deltager. Og bare så det er sagt: Denne medaljen finner vi på vinnerlistene til både IOC og den spanske olympiske komité.

Baskisk pelota/jai alai relieff fra idrettshall i Guernica.

Baskisk pelota ble forresten tatt ut av det olympiske programmet etter den beskjedne konkurransen i Paris, men sporten må ha støttespillere som ikke har for vane å gi seg i første sving: De lyktes med å få baskisk pelota inn i OL-programmet ved lekene i 1924, 1968 og 1992, da riktignok bare som demonstrasjonssport.

Sport og politikk

Spania var som nevnt blant de tidligste landene som deltok i OL. Fra 1920 har landet sendt idrettsutøvere til samtlige olympiske leker med unntak av sommer-OL i Berlin i 1936 og lekene i Melbourne, Australia i 1956. 

Sommeren 1936 da OL ble arrangert av nazi-styret i Tyskland, var spanjolene opptatt med borgerkrigen som varte helt frem til 1939. Den endte som kjent med at general Franco og hans støttespillere tok makten i landet. Spania fikk riktignok med seg Vinter-lekene som ble holdt i Garmisch-Partenkirchen i februar samme år, så det var ikke snakk om boikott av lekene fra den spanske olympiske komités side.

Boikott ble det derimot i 1956 da australske Melbourne var vertskap for sommerlekene. Spania fortsatt ledet av Franco, protesterte mot Sovjetunionens innmarsj i Ungarn samme år med å trekke seg fra OL. Spania rakk riktignok å sende deltagere til lekenes ridekonkurranser som foregikk i Stockholm fem måneder tidligere. Olympiske ryttere konkurrerte i den svenske hovedstaden fordi strenge australske karanteneregler gjorde det nærmest umulig å få med seg hester inn i landet.

Innreiseregler og -restriksjoner er altså ikke nytt av året. Tokyo-OL har som kjent allerede støtt på problemer og forviklinger, hovedsakelig knyttet til koronapandemien og de mange regler og restriksjoner den medfører. Likevel blir det spennende å følge Spanias 184 mannlige og 136 kvinnelige utøvere i årets Olympiade – eller er det riktigere å si fjorårets leker. Hvem vet hvor mange medaljer Spania vil legge til sine 154 eller 155 innkasserte medaljer?

PS: Du finner forresten mer om Spanias innsats i Vinter-OL i Oliven og Poteters artikkel her: Spania i Vinter-OL: Ikke lenger en familiesak!.

Hilsen Oliven & Poteter!

Spennende lesing? Abonnér, lik og del med venner og kjente! Du finner Oliven og Poteter her og på Facebook.

Nyheter: Spanske uttrykk og La Liga

Hei alle sammen,

På forespørsel har vi laget en egen side for spanske ord og uttrykk som vi publiserer her på Oliven & Poteter. Mange faste vendinger eller ordtak har vi kommet over etter hvert som våre egne spanskkunnskaper blir bedre, men bare unntaksvis har vi funnet gode skandinaviskspråklige oversettelser av dem. Følgelig har vi forsøkt å lage gode, dekkende norske oversettelser av dem selv. Vi tar gjerne mot spørsmål til eller også innsigelser mot oversettelsene våre – kom gjerne med alternative forslag til norsk eller annen skandinaviskspråklig tekst.

Fotball er en interesse mange skandinaver deler med spanjoler. Sporten som ble bragt til den iberiske halvøya av britiske fremmedarbeidere, er et hyppig samtaleemne i sosiale sammenhenger på disse breddegrader. Vil du følge med på hva som rører seg i tetsjiktet i spansk fotball, publiserer Oliven & Poteter oppdaterte resultater fra La Liga, inkludert lenker til deltagende fotballklubbers hjemmesider. Se siden der vi holder oversikt over utviklingen i den spanske toppdivisjonen her. La Liga.

Ha en fortsatt god helg!

Med vennlig hilsen,

Oliven & Poteter

Destreza: Den spanske elitens kampsport

Spanias gullalder etter oppdagelsen og koloniseringen av det amerikanske kontinent sent på 1400-tallet ble forholdsvis kort, men for de som fikk ta del i rikdommen, var det gode tider. Velstand ga muligheter til å forfølge interesser utover de som var forbundet med ren overlevelse. Det er i denne perioden den spesielle spanske versjonen av fekting, La Verdadera Destreza tar form. Destreza er et ektefødt barn av renessansen: En utøver skal ikke bare beherske våpenteknikk, men blant annet ha innsikt i filosofi, matematikk og moralske spørsmål. Om du er på Oliven & Poteters kanter av det sørlige Spania førstkommende helg, har du sjansen til å se oppvisninger i destreza helt gratis på Expo Torrevieja.

Kården er et ofte brukt våpen i destreza. Gjerne i kombinasjon med en kniv for mer effektivt angrep og forsvar.

Destreza må kunne sies å være en forfinet kampsport, der eleganse, raffinement og ikke rå brutalitet, er idealer. Utøvere må ha godt fotarbeid og holde hodet klart. Hver motstander beveger seg innenfor en tenkt sirkel.

Våpenet som oftest benyttes i destreza er kården, men ulike våpen kan brukes alene eller i kombinasjon. Både kniv og hellebard er kjent i destreza. Om du ikke på strak arm tar forskjellen på sverd og kårde, er du neppe alene. Kårder kan som sverd ha ulike dimensjoner avhengig av hvem som har smidd, hvilken tradisjon og epoke de tilhører osv. Generelt kan man likevel si at kården er smalere enn sverd og primært ment som et stikkvåpen. Sverdet er mer et huggvåpen, og effektivt til å gjøre ende på en motstander i kamp.

I renessansens Spania utstedte monarken forresten detaljerte regler for dimensjonene på kårder landets mange dyktige smeder produserte. Kårder var en del av en «herres» daglige klesdrakt. Det vitner navnet «espada ropera» om. Oversatt skulle det bety noe slikt som «draktsverd».

Det var riktignok ikke hvem som helst som bar slik klesdrakt til vanlig. De fattige i Spania, altså det store flertallet av befolkningen, hadde naturligvis ikke midler til å skaffe seg hverken kårde eller sverd. Før renessansen var sverdet nært forbundet med riddere, og de tilhørte stort sett adelen. Men med Spanias kolonisering og ekspansjon utover den iberiske halvøya, vokste det frem en velstående samfunnsklasse av handelsmenn som søkte status og anerkjennelse. For denne gruppen ble kården et «draktvåpen» som signaliserte sosial mobilitet: Her var folk som ville opp og frem.

Jerónimo Sánchez de Carranza (d. 1600) regnes som destrezaens far. Han skrev den første kjente boken om den spanske fektetradisjonen. Den omhandler ikke bare korrekt våpenbruk, men beskriver også hvordan en «gentleman» bør oppføre seg. Er du stø i spansk, kan du lese den her på det spanske nasjonalbibliotekets websider.
.

“Vulgær” eller “ekte”?“

Kården må kunne sies å ha vært et sivilt våpen. Den signaliserte tilhørighet til de øvre lag i samfunnet og kunne selvsagt benyttes til duell, der to «gentlemen» kunne avgjøre uoverensstemmelser. Utfallet av slike dueller var bare unntaksvis dødelig for partene.

Med tiden ble spansk fekting mer sofistikert. Det ble skrevet hele bøker som ga utøvere detaljert opplæring og instruksjoner i kampsporten. Forfatterne ga også avgjørende bidrag til å videreutvikle destreza slik at det etter hvert ble langt mer enn bare våpenføring.

Allerede på slutten av 1500-tallet skrev Jerónimo Sánchez de Carranza en bok der renessansens humanisme og vitenskapelige prinsipper blir gjort gjeldende for fekting. Carranza er den første personen vi kjenner til som introduserer tanken om at utøvere skal være både poeter og våpenføre menn.

Et skille mellom fekting i «vulgærformen» og den «sanne» eller «ekte» spanske fektetradisjonen oppstod temmelig raskt. For å ta del i den sanne destreza, La Verdadera Destreza, måtte man være en dannet herremann med kjennskap til blant annet antikkens filosofer, matematikk – spesielt geometri – vitenskap og moral.  De gode herrer skulle tilegne seg prinsipper og kunnskaper som var universelle og kunne overføres til alle typer våpen. Slikt tok naturligvis både tid og innsats.

Kjennskap til destreza spredte seg likevel til en rekke europeiske land, særlig til områder der Spania hadde politisk innflytelse – det spanske kongehuset hadde som kjent sørget for slikt en rekke steder. Det ble skrevet bøker om spansk fektestil og den «dannede utøver» i flere land. En av de mest kjente forfatterne er flamske Girard Thibault som utga sin bok allerede i 1630.

Expo Torrevieja byr på destreza-oppvisninger kommende helg med grupper fra Alicante og Cartagena.

De nokså unge gamle herrer

Selv om destreza ikke er like utbredt i dag som den var i Renessansens Europa, er sporten fortsatt svært populær på den iberiske halvøya. Mindre interesse utenfor Spanias grenser har utvilsomt noe å gjøre med at Spania tapte både territorier og innflytelse forholdsvis raskt. Dessuten ble de tidlige spanske forfatternes bøker om destreza aldri oversatt til andre språk. Oliven & Poteter har imidlertid snakket med en fremtredende utøver, britiske Rob Runacres. Rob er en kjent destreza-utøver, -instruktør og -dommer som må kunne sies å plassere seg godt innenfor tradisjonen: Han er historiker og holder for tiden på med en doktorgrad om fektekunsten og dens historie. Sammen med svenske Hans Jörnlind driver de to et nettforum for utøvere og andre med interesse for fekting i historisk perspektiv som de har gitt navnet: «Alte Herren».  

«Det er en spøk,» forklarer Rob. Og det har ikke bare med alder å gjøre. De gamle herrer i tyske fektesaler var utøvere med verdifull kunnskap og erfaring, men med en lei tendens til å klage over hvordan unge folk nå for tiden gjør ting. Hans og Rob har utnevnt seg selv til slike «eldre herrer». På forumet diskuterer utøverne ulike temaer som har med historiske fektetradisjoner, ikke bare destreza, å gjøre. Artikler, intervjuer og mer finner du her: Alte Herren. De to beskriver forresten fekting som en samtale mellom to løgnere: To motstandere som bruker alt de har av innsikt og ferdigheter til å overliste hverandre.  

Når han ikke reiser verden rundt for å dømme i fekteturneringer eller som utøver, er Rob Runacres å finne i Renaissance Sword Club i Surrey, England. Du finner mer om klubben her: The Renaissance Sword Club. De to mest sentrale destreza-skolene i våre dagers Spania er Asociación Espanola de Esgrima Antigua og Academia da Espada. Begge skoler har i følge Rob oppvisninger og turneringer der publikum har anledning til å være tilstede.

I dag finner vi som sagt i hovedsak destreza-utøvere i Spania. Men det hender denne unikt spanske kampsortformen dukker opp i ulike sammenhenger internasjonalt. Kanskje husker du innslag av fekting fra Zorro-filmen fra 1998 med Anthony Hopkins og spanske Antonio Banderas i hovedrollene?

Fektere med kårde og kniv i tradisjonelle klær. Illustrasjonen er fra en youtube-video ved navn Spanish Rapiers, Destreza & New Book from Rob Runacres.

Har du lyst til å se destreza, melder arrangørene av Expo Torrevija, at de har fått fatt i to fektegrupper, Las Salas de Armas Tercio Viejo de Alicante og Tercio de Levante Cartagena som skal vise frem kampstilen destreza på messen Expo Torrevieja førstkommende helg. Gruppene vil være tilstede fra klokken 10 til klokken 14 både lørdag den 9. og søndag den 10. mars Er du fotrapp og føler for en utfordring denne dagen, skal det ifølge arrangørene bli mulig å prøve seg på den edle kunst. Inngang til arrangementet er gratis.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Ruy López, spansk åpning og VM i sjakk

VM i sjakk i London nærmer seg slutten. Regjerende verdensmester, norske Magnus Carlsen har møtt utfordrer amerikansk-italienske Fabiano Caruana. Sjakk er populært verden over, det er anslått at så mange som 600 millioner mennesker er aktive spillere på et eller annet nivå – og interessen både blant publikum og spillere er på oppadgående. Sjakk ble oppfunnet i Asia på 500-tallet, men brettspillet som fordrer sans for strategi og taktikk, spredte seg raskt til andre deler av verden. Visste du at vi kan takke en spansk prest og senere biskop for den kanskje mest brukte åpningen i sjakk i moderne tid? På 1500-tallet skrev Ruy López en sjakkbok som i detalj beskriver det som i dag kalles ”spansk åpning”. Men det skulle gå omtrent tre hundre år før hans spillestil vant frem – det skjedde først da sjakk for alvor ble et spill om ære, berømmelse – og ikke minst penger.

Sjakkbrett og brikker var ofte forseggjorte og dyre; sjakk var et spill forbeholdt de rike og mektige.

”Kjenner du igjen denne sjakkåpningen?” spør den amerikanske sjakkbokforfatteren Fred Reinfeld på forsiden av sin klassiske bok ”Winning Chess Openings.” Boka ble utgitt første gang i 1961, men er trykket i flere opplag og er fortsatt godt kjent i sjakkretser. Forsiden viser nettopp en spansk åpning slik den er beskrevet av Ruy López på 1500-tallet. Sjakken kom forholdsvis tidlig til Spania, og López’ bok er den nest eldste sjakkboken som er bevart.

I moderne tid har åpningen vært populær blant en rekke av sjakkens aller fremste spillere. Legendariske skikkelser som Bobby Fischer og Gary Kasparov er blant dem som har gjort hyppig bruk av åpningen beskrevet av den spanske presten.

Den grunnleggende spanske åpningen består bare av fem trekk, men gir en interessant posisjon med en mengde spennende muligheter for videre spill.

Sjakk ble antagelig oppfunnet i det nordlige India allerede på 500-tallet e.Kr. og spredte seg derfra til Persia. Spillet skal allerede den gang ha vært brukt for å lære strategisk tankegang. Da de muslimske araberne invaderte Persia på 600-tallet e.Kr., ble de kjent med sjakkspillet og brakte det siden med seg på sine erobringer. Allerede på 700-tallet skal derfor sjakken ha kommet til Spania med maurerne.

Riktignok var spillet i denne tidlige fasen litt forskjellig fra det vi er vant til i dag: Brikkene hadde noe annerledes navn, og reglene for flytting var også til dels andre enn de vi finner i ”moderne” sjakk. Kongen ble kalt Shāh. Brikken vi kaller dronning, het Firzān, et ord som kommer fra persisk og interessant nok betyr rådgiver. Firzān kunne bare bevege seg ett steg av gangen, og da kun diagonalt.

Fil som tilsvarer løperen i moderne sjakk, kunne aldri slå en annen løper, men kunne hoppe over andre brikker. Den kunne kun flyttes to felt av gangen, og da diagonalt. Sto det en brikke på det første diagonale feltet, kunne løperen hoppe over den.

Sjakk med europeisk vri

I Europa endret man både brikkenes navn og reglene for hvordan man kunne flytte dem rundt på sjakkbrettets 64 ruter. For eksempel kunne bøndene nå flytte opp to felter i starten. Rådgiveren, Firzān, ble i Europa til dronning og kunne gå ubegrenset antall felter og bevege seg i alle retninger. Spesialtrekk som rokade og en passant kom også inn i sjakken med europeiske spillere. Fil ble forresten til biskop fordi brikken endte i en topp som i en europeisk sammenheng minte om en bispelue. (Biskopen heter riktignok løper på norsk, men Norge var da også blant de siste landene i Europa som ble kristnet. Skjønt på tysk heter ”biskopen” også løper eller Laufer.)

Uansett: Det er i Europa at sjakken får utformingen og reglene vi har i dag. De nye navnene kan også sies å gjenspeile det faktum at sjakk lenge forble et spill for Europas kongelige, adelige, militære ledere og geistlige.

Ruy López’ bok gir en systematisk fremstilling av ulike måter å åpne et sjakkspill på – blant dem den såkalte spanske åpningen. (Kilde: https://www.zendalibros.com/)

Ruy López: prest, biskop, forfatter og sjakkentusiast

Rodrigo eller Ruy López de Segura (ca. 1530 – ca. 1580) var en spansk prest og senere biskop i Segura i det sørøstlige Spania. Han var en habil sjakkspiller og sjakkteoretiker som studerte spillet som en general: López var en strategiens mester. Spillet hans var basert på langsiktig strategisk tenking og manøvrering. I 1560 beseiret han spilleren som av de fleste ble betraktet som samtidens største sjakkstjerne, den italienske juristen Leonardo di Bona i Roma.

I 1561, altså nøyaktig 400 år før Reinfeld skriver om Ruy López’ ”spanske åpning”, utgir López sin berømte sjakkbok ”Libro de la invención liberal y arte del juego del Axedrez”. López viser i boken at han er den langsiktige strategiens mester. Ruy López var ikke den første som benyttet ”spansk åpning”, den var allerede beskrevet i et manuskript fra 1400-tallet som oppbevares i den tyske byen Göttingen. Forfatteren er ukjent, men kommer antagelig fra den iberiske halvøya.

López brukte åpningen flittig når han spilte sjakk, og han beskrev den grundig i sin bok som er på hele 150 sider. López er særdeles moderne i det at han systematisk analyserer alternative åpninger. På godt og vondt skulle det bety at han var forut for sin tid. Hans stil og tankegang ligger betydelig nærmere moderne sjakkspill enn måten hans samtidige spilte på.

Den mektige Felipe 2. av Spania og Portugal var antagelig inspirert av López’ seier i Roma, i alle fall inviterte kongen til den aller første internasjonale sjakkturneringen vi kjenner til. Den ble holdt fra 1574 til 1575 ved det kongelige hoff, El Escorial, i nærheten av Madrid. Dessverre for spanjolene gikk Ruy López på et nederlag i turneringen.

Sjakk matt!

En moderne spillestil fra 1500-tallet

Spansk åpning ble først virkelig populær blant sjakkspillere fra midten av 1800-tallet da en finsk-russisk sjakkspiller, Carl Jaenisch, gjenoppdaget potensialet i den og omtalte den i sitt tobindsverk om sjakkåpninger. Jaenisch som også arbeidet som matematiker, var blant verdens aller fremste sjakkspillere i 1840-årene. I bøkene henter han frem López’ ”spanske åpning” som en aktiv åpning som gir mange muligheter for å utvikle spill og posisjoner. På 1800-tallet får vi dessuten store, prestisjetunge sjakkturneringer. I økende grad konkurreres det om både personlig og nasjonal ære samt til dels betydelige pengebeløp.

I andre halvdel av 1800-tallet får vi også verdensmesterskap i sjakk, og dermed blir sjakken en ”konkurranseidrett” med alt det måtte innebære av vekt på analyse, strategi og taktikk – og der passer López’ stil svært godt.

”Spansk åpning” er blant sjakkhistoriens eldste og fortsatt mest brukte åpninger. Den er velkjent og brukt i store turneringer, herunder VM, av både Magnus Carlsen og utfordreren Fabiano Caruana. Kommende uke får vi vite hvem av de to som går av med seieren i årets verdensmesterskap.

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Marcas grøde

Verdensmesterskapet i fotball var over for Spania allerede i første kamp etter gruppespillet. Bare minutter etter tapet, firte vår spanske nabo flagget på terrassen. Mediene beskriver folks skuffelse over nederlaget for landet som på forhånd var blant favorittene til å vinne årets VM. Det spares ikke på kritikken: ”Dumskap”, ”forsømmelse” og ”slutten på en epoke” er uttrykk som brukes om landslagets innsats i spanske medier. Storavisen Marca leder an, og den avisen er ingen hvem som helst, verken blant spanske medier eller i fotballverdenen. Ingen annen avis i Spania kommer i nærheten av Marcas lesertall og det til tross for – eller kanskje på grunn av – dens nokså begrensede temautvalg. Mens så å si alle landets nåværende storaviser er etablert etter Franco-epoken, har sportsavisen Marca kommet ut uten opphold siden starten under den spanske borgerkrigen.

Marca, Spanias desidert største dagsavis, skriver utelukkende om sport, med hovedvekt på fotball.

I dagens spanske mediebilde kan det være vanskelig å forestille seg at i størsteparten av det siste hundreåret har spanske medier vært strengt kontrollert av myndighetene. I våre dager utgis det mer enn ett hundre dagsaviser i Spania, men bare et fåtall av dem har et opplag på mer enn 100.000. Marca er Spanias desidert største avis med 2,5 millioner lesere daglig. Ingen annen spansk avis kommer i nærheten av slike lesertall.

De største avisene i dagens Spania er etablert etter at Franco-tiden endte i 1975, og demokratiet ble gjeninnført. Unntaket er sportsavisen Marca som har vært utgitt uten opphold siden 1938, i en tid da den spanske borgerkrigen raste som verst. Sportsavisen ble etablert som en ukeavis i San Sebastian etter at Francos nasjonalister hadde inntatt den baskiske byen. Francos styrker møtte hard motstand blant baskerne, som jo har sin egen identitet og sitt eget språk. Det kan være nærliggende å tenke seg at Marca, som til denne dag er aller mest opptatt av fotball, var et middel fra nasjonalistenes side for å få med seg de stridige baskerne – for fotballen kom tidlig til og stod høyt i kurs i den opprørske regionen.

Som vi skrev i artikkelen ”The beautiful game” ble fotball introdusert av britiske fremmedarbeidere i Spania på slutten av 1800-tallet. Det var mange briter i Spania allerede den gangen, særlig i deler av landet med mye industri. Britiske kolonier var særlig fremtredende i Madrid-området, Catalonia og Baskerland. Fotball ble raskt populært i disse regionene, og den spanske ligaen ble etablert i 1929. Til å begynne med var det beskjedne ti lag, men antallet konkurrenter vokste raskt. Allerede i denne tidligste perioden var Barcelona og Real Madrid erkerivaler, akkurat som de er det i dag. Når de møtes, betegnes kampene ikke uten grunn som El Classico.

Barcelona vant den aller første sesongen i 1929, Real Madrid tok sine første titler i 1932 og 1933. Men det mestvinnende laget i perioden før den spanske borgerkrigen brøt ut, var Baskerlands Athletic Bilbao som vant førstedivisjon, Primera División, i 1930, 1931, 1934 og 1936.

Den 21. desember 1938, mens den spanske borgerkrigen pågikk for fullt, ble Marca etablert i en av baskernes viktigste byer, som en ren sportsavis med ukentlige publikasjoner. Etter relativt kort tid ble imidlertid hovedkontoret flyttet til Madrid. Det er en kjent sak at Francos favorittlag så lenge han satt ved makten, var Real Madrid. Til denne dag er det hovedstadslag som får aller størst oppmerksomhet i Marcas spalter.

Krigstid kan forresten sies å ha vært gode tider for Marca mer enn en gang. I 1942, altså midt under andre verdenskrig, ble ukeavisen gjort om til dagsavis, slik den er forblitt til denne dag.

Marca dekker hovedsakelig fotball, annet innhold kan oppsummeres som ”Annen sport” og “Livsstil relatert til idrettsstjerner”.

Nyheter ifølge Marca
Sportsavisen dekker store hendelser og det som for utenforstående, kan synes som nokså betydningsløse detaljer i sportens verden. Dagens Marca er en avis i tabloidformat der de første 25 sidene oftest handler om fotball. De resterende 15 dekker andre sportsgrener som er populære i Spania, gjerne tennis, formel 1, friidrett eller sykling. Spania har som kjent verdensstjerner i flere grener enn fotball.

Det finnes også en engelskspråklig digital utgave av Marca, den kan du lese gratis her: http://www.marca.com/en/. Her kan lesere som ikke behersker spansk, blant annet holde seg oppdatert på Real Madrid og Barcelona, nasjonal og internasjonal fotball samt på detaljer i enkeltspilleres privatliv. Her finnes historier om fotballspilleres og andre idrettsutøveres familier, kamp mot sykdom, veldedighetsarbeid, luksusferier med kjærester osv.

Fra 2001 har Marca også egne radiosendinger. Radio Marca kan du høre intet mindre enn 24 timer i døgnet om du skulle ha tid og interesse nok.

Marca arrangerer konkurranser og deler årlig ut priser til de beste fotballspillerne i ulike kategorier, de beste trenerne og til og med de beste dommerne. Å vinne et av Marcas trofeer står høyt i kurs blant deltagere i Primera Division.

I år fyller Marca 80 år, mye har forandret seg i Spania i løpet av den tiden. Avisen har fulgt sportsinteresserte spanjoler gjennom diktatur til demokrati – det som startet som en ukentlig sportsavis i det borgerkrigsherjede landet er blitt Spanias største dagsavis.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Spania – Portugal – en fantastisk forestilling, baskisk eggerøre og iberisk krig

Fredag møtte Spania Portugal i de to lagenes første VM-kamp i Russland. Det endte som kjent 3-3 i det som fotballkommentatorer verden over kalte en fantastisk forestilling. Langt fra alle i Spania gledet seg over kampen. I Baskerlands hovedstad meldes det om eggkasting og arrestasjoner. BBC forteller at i Catalonia heier mange på Spanias motstandere i VM – uansett hvem de måtte være. Erkerivalene Spania og Portugal møttes til avspark første gang i 1921, siden har de utkjempet mange slag på fotballbanen i det som gjerne betegnes som ”Den iberiske krigen”. Skjønt krig er vel en drøy overdrivelse når det brukes om en forholdsvis fredelig kappestrid: De to landene har ligget i tottene på hverandre mang en gang gjennom historien i langt mindre fredelige oppgjør enn på fotballbanen. Konflikter i samfunnet ellers har en tendens til å sette spor etter seg i sportens verden.

Spanske og portugisiske riker har konkurrert mot hverandre i mange hundre år.

Erik Thorstvedt, mangeårig målmann på det norske landslaget, sa på TV2 fredag at oppgjøret mellom Spania og Portugal var en av de beste VM-kampene han kunne huske. Og det er ikke vanskelig å være enig i at dette ble en forrykende kamp.

I Baskerlands hovedstad Vitoria-Gasteiz (oftest bare referert til som Vitoria), gikk det også hardt for seg. Der hadde lokale myndigheter satt opp storskjerm på selveste grunnlovsplassen i byen for at publikum skulle kunne følge fredagens fotballkamp – det skulle være en del av en storstilt ”nasjonenes festival”. Allerede kvarteret inne i kampens første omgang, måtte politiet trå til etter at tilskuere kastet egg på skjermen. Det endte med pågripelser og tiltaler for forstyrrelse av offentlig ro og orden.

Fotball i Spania har, og har hatt, politiske overtoner, nesten helt fra sporten ble introdusert av britiske fremmedarbeidere på slutten av 1800-tallet (Se artikkelen ”The beautiful game”). Motsetninger mellom regioner og ulike politiske ideologier osv – gjenspeiles på fotballbanen. Real Madrid var for eksempel Francos lag, så lenge han satt ved makten. Innbyggerne i mange av landets regioner nekter å heie på landslaget, og noen går enda lenger.

I begynnelsen av juni rapporterte britiske BBC at mange katalanere kommer til å heie på Spanias motstandere i årets fotball-VM – uansett hvem de måtte være. (Se: ‘Many Catalans will support Spain’s opponents at World Cup‘).

Den iberiske krigen
Konflikter i politikk og samfunnsliv har en lei tendens til å forplante seg til fotballen på den iberiske halvøya som i så mange andre deler av verden – innad i land og i relasjoner nasjonene imellom. Første gang Portugal og Spania møttes på fotballbanen var i desember 1921, men naboene har vært rivaler og i tottene på hverandre i mangt og mye helt fra slutten av 1500-tallet og godt opp i moderne tid. Det må tross alt være en forbedring i forholdet at man er erkerivaler på fotballbanen i stedet for på slagmarken – for det har gått heftig for seg:

I 1580 døde kong Henrik av Portugal uten å etterlate seg arvinger, og den spanske Filip 2. av Spania rykket resolutt inn, overkjørte lokale konkurrenter og la begge landene under seg som ”Den iberiske union”. Unionen varte i 60 år, til 1640, da portugiserne grep til våpen mot spanjolene og gjenvant sin uavhengighet.

I det 18. århundre var det stadig krig og ufred mellom de to naboene – til og med i kriger som strengt tatt ikke angikk noen av de to landene, allierte Portugal og Spania seg med hver sin motpart. I Syvårskrigen som ble utkjempet mellom 1756 og 1763, stod Portugal sammen med Storbritannia, og Spania sluttet seg til Frankrikes “lag”.

Mot slutten av Syvårskrigen, invaderte Spania like godt Portugal. Og konfliktene stoppet på ingen måte der: Mellom februar 1776 og februar 1777 barket de sammen i en kamp om hvor grensene for statenes kolonier i Sør-Amerika skulle trekkes.

I 1807, da Napoleon regjerte i Frankrike, invaderte den spanske kongen og hans franske allierte Portugal. Men denne gangen skulle spanskekongen forregne seg, for Napoleon sørget for å legge både Spania og Portugal under seg. Den spanske kongen ble kastet, og den portugisiske kongelige familie måtte flykte til sin koloni Brasil.

En fredeligere måte å konkurrere på, men spennende nok.

Etter Napoleons fall, befant Spania og Portugal seg på randen av krig flere ganger i løpet av det 19. århundre. I dag er det heldigvis fredelige forhold mellom de to naboene, og rivalisering på fotballbanen gleder i alle fall de fleste som setter pris på god fotball!

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

“The beautiful game”

Vi er i gang! Verdens største fotballfest har startet, og flere hundre millioner fans over hele verden er klar for å sette mat og drikke i halsen ved hver målsjanse og juble over favorittlagets mål. Hvilket lag heier du på? Til sammen 32 land kjemper om VM-tittelen, Spania er med – nok en gang. Laget som er gitt tilnavnet ”Landslaget som er verst når det gjelder,” stiller riktignok uten treneren som brakte det til Russland. Han fikk avskjed dagen før første avspark i VM. Spania har deltatt i hele 13 av totalt 19 verdensmesterskap siden 1920, men klubbfotballen får gjerne langt større oppmerksomhet fra hjemmepublikummet enn landslaget. Fra britiske fremmedarbeidere tok med seg spillet til den iberiske halvøya sent på 1800-tallet har klubblagene hatt heltestatus, og landslagskampene slitt med å fylle tribunene. Stiller Spania endelig med 12. mann på laget i år?

Verdens største fotballshow er i gang i Russland, 32 nasjoner kjemper om det gjeveste trofeet.

Selv de minst fotballinteresserte har nok fått med seg at Spania har klubblag som er blant Europas og verdens aller beste. Spillere fra de to mest kjente klubbene, Real Madrid og Barcelona, har i årevis utgjort grunnstammen i det spanske landslaget. Det kan virke merkelig da at landslaget ikke har bedre resultater å vise til. Bare en eneste gang har Spania vunnet VM, og det var i 2010 i Sør-Afrika. Før seieren var landslagets beste plassering i VM en fjerde plass, og det var så langt tilbake som i 1950. Frem til 2008 markerte det spanske landslaget seg bare unntaksvis i det absolutte toppsjiktet i internasjonal fotball.

Og det å være vertsland for store internasjonale turneringer, har heller ikke hjulpet på prestasjonene – snarere tvert i mot. Ikke engang da Spania var vert for fotball-VM i 1982 lyktes det spanske landslaget i særlig grad. Ifølge statistikk fra FIFA, fotballens internasjonale organisasjon, er det bare to land som har oppnådd lavere poengsummer når de har vært vertsland enn når de spiller store turneringer i utlandet: Brasil og Spania.

Ingenting i veien med fotballinteressen
I en undersøkelse fra 2014 sier 67 % av de spurte spanjolene at de er interessert i fotball og at de har en favorittklubb. Tre firedeler av dem, rapporterer at de ser kamper med yndlingslaget så ofte som mulig. Spania har nesten en million aktive fotballspillere (både kvinner og menn) og mer enn 20.000 klubber. De mest populære klubbene blant fansen er, ikke overraskende, Real Madrid (som nesten 40 % av de spurte følger), Barcelona (med drøyt 25 %) og Atletico Madrid (16 %). Andre klubber som Valencia, Athletico Bilbao og Sevilla støttes av rundt 3,5 % av befolkningen.

Landslaget derimot har tradisjonelt ikke hatt på langt nær den samme støtten eller nytt godt av det samme engasjementet som klubblagene. Selvfølgelig er det innbyggere som heier på landslaget, men Spania har også fotballsupportere som rett og slett håper at landslaget gjør det dårlig, og andre som ikke bryr seg om de vinner eller taper.

De siste årene ser det likevel ut til at noe er i ferd med å skje med oppslutningen om det spanske landslaget i herrefotball. Enkelte vil ha det til at rivaliseringen mellom spillere fra hovedmotstanderne Real Madrid og Barcelona må gis mye av skylden for landslagets beskjedne prestasjoner. Med hyppigere kjøp og salg av spillere og trenerskifter på tvers av klubber de siste årene, har kanskje denne rivaliseringen blitt noe mindre skarp.

I tillegg er det tatt grep fra landslagets side for å få med seg publikum rundt om i Spania på en annen måte enn tidligere. Frem til kvalifiseringen til EM i 1996 ble alle landskamper i Spania spilt i Sevilla, men fra da av spilles slike kamper på baner spredt over hele landet – det spanske landslaget har for eksempel spilt flere kamper i vårt nærmiljø her på Costa Blanca, blant annet i Murcia og Alicante.

Hva kan det spanske landslaget få til i verdensmesterskapet i Russland denne sommeren?

Fotballfrelste britiske fremmedarbeidere
Det var briter som sørget for at fotballen i moderne form kom til Spania. Det skjedde mot slutten av 1800-tallet. På den tiden var det faktisk betydelige kolonier av britiske fremmedarbeidere i Spania. Mange av dem hadde funnet seg jobb på skipsverft eller i gruver. Britiske sjøfolk oppsøkte gjerne landsmenn i Spania når de hadde landlov, og fotball var den gang som nå en populær fritidsbeskjeftigelse. Det tok ikke lang tid før den spanske lokalbefolkningen fattet interesse for fotballen.

Den første offisielle fotballkampen i Spania ble visstnok spilt i Sevilla den 8. mars 1890. Om kampen har krav på tittelen ”første offisielle fotballkamp på spansk jord” eller ei, kan kanskje diskuteres, men lagoppstillingen gir i alle fall et inntrykk av hvor viktig britene var for fotballens fremvekst på den iberiske halvøya: med unntak av to spillere på hvert lag var samtlige deltagere britiske.

Både Catalonia og Baskerland var områder med mange britiske fremmedarbeidere rundt år 1900. Catalonia var Spanias mest industrialiserte region og tiltrakk seg derfor mange arbeidssøkende fra andre land. I Barcelona var man tidlig ute med fotball, så det er ikke uten grunn at det lokale laget derfra er blant de aller beste den dag i dag. Fotballklubben Bilbao ble forresten grunnlagt av britiske skipsverfts- og gruvearbeidere samt baskiske ungdommer som hadde vendt hjem etter studieopphold i Storbritannia.

Den britiske påvirkningen på spansk fotball kan du også se på mange av navnene på spanske fotballag: FC (Football Club), Athletico (Athletic Club) osv.

Ut med treneren, inn med seier?
Støtte fra fans og publikum omtales i fotball gjerne som lagets 12. spiller – og det spanske landslaget er tradisjonelt ikke spesielt godt vant med slike ”forsterkninger”. Som vi skrev i artikkelen “Er Spania et land?”, så har antallet tilskuere på landskampene vært langt lavere enn på mange kamper på klubbnivå. Pinlig glisne tribuner under landslagskamper er langt fra noe ukjent fenomen.

Årets oppgave for Spania er å tilrive seg tittelen som verdensmester fra Tyskland. Spania spiller i gruppe B mot nasjoner som Portugal, Marokko og Iran. I kveld, fredag, møter Spania Portugal i sin første VM-kamp.

Det har vært en dramatisk opptakt til VM for Spania. Onsdag fikk landslagets trener, Julen Lopetegui Argote, sparken uten forvarsel. Dagen før kom meldingen om at han blir ny trener for Real Madrid, han fikk avskjed som trener for landslaget fordi han ikke hadde informert det spanske fotballforbundet om prosessen som ledet frem til kontrakt med klubblaget fra Madrid. Senere samme dag kom beskjeden om at Real Madrid-legenden Fernando Hierro tar over etter Lopetegui og dermed skal lede landslaget i VM. Er det verdensrekord i raskt skifte av landslagstrener?

Hvordan trenerbyttet vil påvirke prestasjonene, får vi se i løpet av den neste måneden. Motgang kan som kjent føre til større samhold og bedre innsats. Dramatikken rundt det spanske landslaget ser i alle fall ut til å fortsette.

Her hos Oliven & Poteter skal vi heie på Spania, men i mangel av norsk deltagelse håper vi også på riktig gode prestasjoner fra Sverige, Island og Danmark. Lykke til!

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Og vinneren blir…

Interessen for årets Champions League finale er stor, det er to av de beste og mest-scorende angrepslagene i Europa som barker sammen i kveld: Real Madrid og Liverpool. Selv om det er Europas beste fotballag som skal kåres, følger en hel verden med når avsparket går kl 20.45. Blir Real Madrid historisk – eller slår et seiershungrig Liverpool ordentlig fra seg? Med litt problemer i begge forsvarsrekkene, men med gnistrende angrepsspill kan det bli en spennende finale. Slik underholdning smaker aller best delt med venner, bekjente eller andre fans, og det merkes her i Spania! På restauranter, puber, barer og kafeer samles stamgjester og besøkende for å se finalen i UEFA Champions League sammen.

Denne gangen er det Kiev som er vertskap for det den årlige fotballfesten som trekker titusenvis av besøkende til vertskapsbyen og samler millioner rundt tv-skjermene. Hele 360 millioner mennesker så finalen i sesongen 2012/-13 i mai 2013. Det var så langt det høyeste seertallet for noen Champions League finale. Det meldes at tilskuere har støtt på problemer med å ta seg frem til den ukrainske hovedstaden, men det gjør kanskje at seertallet for tv-sendingene blir høye?

Begge finalelagene har møtt tøff motstand på veien til årets finale.

Store forventninger knyttes i alle fall til underholdningsverdien i sesongens Champions League finale. Med to så angrepsvillige og seierslystne lag tror mange dette vil bli et fyrverkeri av en fotballkamp. Men hverken Real Madrid eller Liverpool har vunnet sine respektive nasjonale ligaer i år. Kanskje er det for krevende å vinne både på hjemmebane og ute i Europa?

For å hevde seg både i nasjonal liga og Champions League samme år er en kraftanstrengelse av de store. For å lykkes på bred front gjennom en sesong må man konkurrere i ligaen (38 kamper), Champions League (13 kamper hvis man når finale) og nasjonale cuper (Copa del Rey i Spania og FA Cup og League Cup i England). Liverpool har for eksempel spilt 55 kamper som klubblag denne sesongen, og flere av spillerne har i tillegg spilt kamper for sine nasjonale lag. Belastningen på spillerne med et slikt program er selvsagt stor. Det er jo begrensninger på antall spillere man får lov til å bruke i et lag i løpet av en sesong, så prioriteringer i forhold til hvilke konkurranser man vil satse mest på, er nødvendig. Men å vinne kveldens match henger høyt: Champions League er det gjeveste av alle trofeer i europeisk fotball.

I Spanias nasjonale La Liga ble Real Madrid ”bare” nummer tre i år, etter erkerivalen Barcelona og byrivalen Atletico Madrid. Det lokale laget som nådde høyest i den spanske ligaen for oss med tilhørighet til Costa Blanca, var Valencia. Det laget ble nummer fire og kommer derfor til å konkurrere i Champions League kommende sesong. I tillegg ligger Levante, også det laget fra Valencia, i det øverste sjiktet av den spanske ligaen. Hverken lag fra Alicante, Murcia, Elche eller andre byer i regionen er å finne blant Spanias beste for tiden. Kunne vært moro om det endret seg. Men å få frem et topplag krever mer enn talent, det fordrer en masse penger – og det kan vinneren av Champions League hente hjem.

I år er det tredje gang på rad Real Madrid som er hjemmehørende på banen Santiago Bernabeu, har kommet til finalen i Champions League. Og med seire de to foregående årene, kan laget i kveld bli det første i historien som vinner Champions League tre ganger på rad.

En seier betyr som nevnt ikke bare heder og ære, vinneren henter hjem store pengebeløp som igjen kan brukes til å utvikle klubben og sikre seg spillere som kan bidra til et enda bedre lag neste sesong.

Real Madrid er faktisk den mestvinnende klubben i Champions Leagues historie med hele 12 finaleseire. Og med seire begge de siste sesongene, lover det godt for klubben som stiller med minst åtte spillere som har vært med i tidligere Champions League finaler. Laget har også en matchvinnende spiller i Christiano Ronaldo, en angrepsspiller som de siste 5-10 årene har vekslet på tittelen ”verdens beste fotballspiller” med Barcelonas Lionel Messi. Real Madrid trenes av Zinedine Zidane, en franskmann og tidligere spiller i klubben som i løpet av sin karriere som aktiv, bidro sterkt til at Real Madrid vant en rekke trofeer.

Både det spanske flagget og Real Madrids banner er allerede på plass utenfor flere av våre spanske naboers hus.

Men i den engelske Premier League har Real Madrids motstander Liverpool som har fem seire i denne turneringen, lang tradisjon for å gjøre det skarpt. Mange mener Anfield-laget ikke helt kan måle seg med Real Madrid for tiden, men Liverpool er sultne på seier etter noen år der de ikke har klart å kvalifisere seg til Champions League-turneringen i det hele tatt. Sist Liverpool vant en seier på europeisk toppnivå var så langt tilbake som i 2005, og da hadde de artig nok spansk manager, Raphael Benitez. Ingen av dagens Liverpool-spillere har deltatt i en Champions League finale tidligere, men Liverpool tangerte tidligere i år rekorden for flest scoringer i en Champions League-turnering, så her blir det nok motstand for Real Madrid. Liverpools tyske trener Jürgen Klopp har gjort en solid innsats i flere klubber og har innført en energisk “gegen-pressende” (mot-press) spillestil. Den lar ikke motstanderen få ro med ballen, så finalekampen kan bli en skikkelig hyggestund for de av oss som setter pris på god fotball.

Ikke skal vi ha sagt noe sikkert om hvilket av lagene som vinner i kveld, men vi har tro på et ordentlig fotballfyrverkeri!

Til alle som blir glad for finalekampens utfall, til dere som blir skuffet over resultatet og til dere som heller står over evenementet: Ha en fortsatt god helg!

Vil du komme i stemning og høre den kanskje mest kjente målfeiringen noen tv-kommentator har kommet opp med, så klikk på lenken under. Det er Andres Cantors langtrukne utbrudd som feirer nok et gooooaaalll: https://www.youtube.com/watch?v=8AMIrxx3gx8.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Spania i Vinter-OL: Ikke lenger en familiesak!

Spania har hatt et historisk Vinter-OL. Spanske idrettsutøvere har så langt hentet hjem to medaljer i Pyeongchang. Det er like mange medaljer som Spania hadde totalt i vinter-OL inntil i år. Og: Det er første gang spanske idrettsutøvere som ikke er medlemmer av en og samme familie vinner medaljer i Vinter-OL!

Snøbrettkjører og bronsemedaljevinner Regino Hernández på pallen. (Foto er gjengitt med tillatelse fra den spanske olympiske komité.)

Av Spanias 154 OL-medaljer frem til 2018, er beskjedne to – en gull og en bronse – vunnet i vinterleker. I år er det 26 år siden sist Spania vant medalje – og det til tross for at landet har sendt idrettsfolk til hvert eneste vinter-OL siden 1936.

Til sammenligning har norske idrettsutøvere i skrivende stund hentet hjem 37 medaljer i Sør-Korea alene – og de kan legges til de 329 norske medaljene fra tidligere års vinterleker.

Men Spania har likevel en ting Norge aldri har kunnet stille med i Vinter-OL. Og vil du snakke med en spansk nabo eller venn om Vinter-OL uten å ende opp med en monolog om norske vinteridrettsbedrifter, bør du kjenne til navnet Ochoa. Hele fem av en søskenflokk på åtte fra denne familien har nemlig representert Spania i olympiske vinterleker – og de har hentet hjem samtlige spanske medaljer i Vinter-OL frem til 2018! Det må være verdensrekord!

Bilde fra åpningen av de Olympiske Leker 2018 i PyeongChang, Sør-Korea. (Foto gjengitt med tillatelse fra den spanske olympiske komité.)

Den første i søskenflokken til å ta medalje var Francisco Fernández Ochoa som vant gull i slalåm for Spania i Sapporo, Japan, i 1972. Lillesøster Blanca tok Spanias andre – og til i år – eneste medalje i et Vinter-OL da hun fikk bronse i samme gren i franske Albertville i 1992.

Hele fire av Blancas eldre søsken har representert Spania i slalåm i vinterlekene: Dolores i 1984; Juan Manuel i 1976 og Luis i 1984 og 1988. Storebror Francisco gjorde olympisk debut allerede som 17-åring i 1968, og deltok dessuten i OL i 1972, 1976 og 1980. Er du imponert?

I år er det faktisk første gang noen som ikke bærer etternavnet Ochoa vinner medaljer for Spania. Snøbrettkjører Regino Hernández fra Malaga sikret bronse for Spania. Spania har sendt hele tre snøbrettutøvere til Sør-Korea, men 26-årige Hernández var en overraskelse på pallen for de fleste. Mange hadde nok tippet flaggbærer Lucas Eguibar som Spanias største medaljehåp i snøbrettkjøring i Pyeongchang.

Det ble ikke gull til kunstløper Javier Fernández (se: Spania og Norge i vinter-OL: Blir det gull til Spania i år?) selv om han leverte fantastiske prestasjoner både i kortprogram og selvvalgt program. Fernández måtte se seg slått av to japanske utøvere, dog er ikke en bronse i kunstløp noe å kimse av. Det er ikke bare Norge som har hatt mye å glede seg over i Pyeongchang!

Kunstløper Javier Fernández stod for Spanias andre bronse i Sør-Korea. (Foto er gjengitt med tillatelse fra den spanske olympiske komité.)

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Spania og Norge i vinter-OL: Blir det gull til Spania i år?

For nordmenn med tilknytning til Costa Blanca er neppe vintersport det vi først og fremst forbinder med Spania. Men Spania har faktisk vært en særdeles trofast traver i vinterlekene. Visste du at landet har sendt idrettsutøvere til hver eneste Vinterolympiade siden 1936? Og i år kan det bli gull!

Med skarve 5 millioner innbyggere topper Norge medaljelisten i Vinter-OL. Noe skal vi da ha igjen for all snøen og isen vi må bale med! Norske idrettsutøvere har vunnet hele 329 medaljer gjennom tidene. For å sette det litt i perspektiv: Nr. 2 på listen, USA, har med sine 325 millioner innbyggere ”bare” kapret 282 medaljer. På tredjeplass finner vi Tyskland med totalt 228 medaljer i Vinter-OL.

Til tross for at de har sendt idrettsutøvere til hver eneste vinterolympiade de siste 82 årene har Spania så langt måttet nøye seg med ett eneste gull og en bronsemedalje.

I dag, fredag, åpnet de XXIII olympiske vinterlekene i PyeongChang, Sør-Korea. Norge har som vanlig sendt en stor delegasjon – 109 aktive i alt – i håp om å hente hjem edelt metall. Spania stiller med en langt mer beskjeden tropp på 13 utøvere som konkurrerer i fem ulike grener, blant annet langrenn.

I Norge vil sportssendingene ha sterke innslag av langrenn, skiskyting, hopp, kombinert og lange skøytedistanser – grener som er uhyre populære i hjemlandet, men som sjelden dominerer TV-skjermene i de fleste andre deltagerland.

Det blir nok langt flere medaljer til Norge enn til Spania også denne gangen. Men Spania kan meget godt stikke av med gull i en av de største og aller mest publikumskjære grenene på verdensbasis, nemlig kunstløp.

https://en.wikipedia.org/wiki/Javier_Fern%C3%A1ndez_(figure_skater)

Ikke mindre enn tre spanske kunstløpere deltar i årets OL, to menn og en kvinne, og har du ikke notert deg navnet Javier Fernández López ennå, så er det på høy tid. I en alder av 26 år har Fernández allerede blitt europamester seks ganger på rad, og han ble verdensmester både i 2015 og 2016.

Likevel var det ikke Fernández, som nå bor og trener i USA, som ledet den spanske troppen under åpningsseremonien i PyeonChang. Den æren fikk snøbrettkjøreren Lucas Eguibar, også han et medaljehåp for Spania.

Her i gården skal vi heie frem både norske og spanske idrettsutøvere de neste par ukene. Vi håper å kunne feire spansk gull i kunstløp – en gren Norge ikke har gjort seg bemerket i siden Sonja Henie.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.