Hvordan ser et gjennomsnittlig spansk hushold ut? Ifølge tall fra INE, Spanias statistiske sentralbyrå, bestod den i 2019 av 2,5 personer – en betydelig nedgang fra 1970 – da den gjennomsnittlige husholdningen talte 3,82 individer. Men den bratte nedgangen i størrelsen på husholdninger har flatet ut de senere årene, og antall husholdninger i Spania er nå nede i omtrent 18,6 millioner. Finanskrisen i 2008 med påfølgende vanskelige økonomiske kår, vedvarende høye ledighetstall og nå den pågående pandemien kan føre til at husholdningenes størrelse igjen øker.
Hvordan koronapandemien på sikt kommer til å påvirke spanske husholdninger er litt tidlig å si, men en del tyder på at trenden med færre husholdninger og flere personer som bor sammen, kan styrke seg: Voksne barn som enten står uten arbeid eller har en usikker tilknytning til arbeidslivet flytter ofte hjem til mor og far, andre voksne slår seg sammen med venner eller i bokollektiver for å dele på kostnader i trange tider.
Hilsen Oliven & Poteter!
Spennende lesing? Abonnér, lik og del med venner og kjente! Du finner Oliven og Poteter her og på Facebook.
Spania har 17 regioner med varierende grad av selvstyre. På denne siden “Regionene” har vi lagt ut mer informasjon om de forskjellige regionene som tilsammen utgjør Spania. Vi vil fortsette å legge til mer innhold på denne siden og sidene for de enkelte regionene. Innhold som kan være til nytte, til underholdning eller kanskje gi svar på noen spørsmål du måtte ha.
Vi har også lagt ut informasjon om regionshovedsteder, regionale festdager, folketall, geografisk størrelse, brutto nasjonalprodukt per innbygger, gj. snittlig inntekt og mye mer.
Her finnes også en sammenligning mellom gjennomsnittlig folketall per region i Spania mot skandinaviske regioner/fylker/län samt en oversikt over i hvilke regioner (og provinser) de største selskapene i lander har sine hovedkontorer.
Vi håper dere finner informasjonen vi har samlet sammen, interessant.
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.
2020 har vært året der verden knapt nok har vært til å kjenne igjen. Så altfor mye av det vi har tatt for gitt, helt hverdagslige saker, er blitt noe nesten eksklusivt og utilgjengelig. Kanskje nettopp i slike tider kan det være fint å minne seg selv om at endringer skjer hele tiden og at vi mennesker har en forunderlig evne til å tilpasse oss. I 1965 hadde det kjente amerikanske tidsskriftet National Geographic en artikkel på hele 50 sider om Spania med tittelen «The Changing Face of Old Spain». Reportasjen skildrer et Spania som både er høyst gjenkjennelig og veldig annerledes.
National Geographics hovedoppslag i mars-utgaven fra 1965 var en 50 siders artikkel om Spania.
De fleste vil dra kjensel på tidsskriftet med den karakteristiske knallgule rammen på forsiden. National Geographic har vært populært blant reiselystne verden over siden det kom ut første gang i 1888. Det var naturligvis lenge før folk flest hadde mulighet til å reise for fornøyelsens skyld. Pussig nok befinner de fleste av oss i 2020 i en lignende situasjon – der vi igjen har begrensede muligheter til å bevege oss over landegrenser. Men fra godstolen går det fortsatt an å se seg om i verden – slik den er nå eller en gang var.
I mars-utgaven av National Geographic fra 1965 forteller journalist Bart McDowell utførlig om sin reise fra nord til sør og øst til vest i Spania. McDowell var redaktør i bladet i hele 32 år. I løpet av karrieren rapporterte han fra 67 ulike land og seks kontinenter. Han var med andre ord en ganske verdensvant herre. I 1965 er det som kjent Franco som har makten i Spania, og McDowell forteller at han og hans følge ankom Spania som «noe mistenksomme venner av familien». McDowell har med seg sin kone og en fotograf på sin spanske rundreise. National Geographic har helt fra begynnelsen av 1900-tallet vært en pioner innen reisefotografi. Utsøkte bilder og kart – naturligvis utfra hva samtidens teknologi tillater – kjennetegner tidsskriftet til denne dag. I 1965 er tidsskriftets medarbeidere pionerer innen fargefotografi – den slags kostbare, naturtro gjengivelser var ennå ikke allemannseie.
I Spania er historien lett å få øye på i det moderne, slik var det også i 1965, noterer reportasjeteamet fra National Geographic.
En spansk nasjon?
Reisefølget gir inntrykk av et Spania som er like sammensatt i 1965 som noensinne i landets historie. General Franco var riktignok svært så oppsatt på å skape en felles spansk identitet gjennom hele sin tid ved makten, fra slutten av 1930-tallet frem til han døde i 1975. Regionale forskjeller ble tonet ned, for å si det pent. Blant verktøyene som skulle benyttes for dette formålet var en undertrykkelse av Spanias språklige mangfold. I landets skoler skulle man for eksempel kun benytte kastiljansk.
McDowell forteller om en bare delvis vellykket enhetspolitikk – sett fra Franco-regimets ståsted. Før journalisten ankommer Baskerland, tenker McDowell seg at han kanskje vil få bedre innpass dersom han lærer seg å si takk på baskisk. Han pugger «eskarrik asko», men oppdager at frasen er til liten nytte. En baskisk mann han møter, forteller i likhet med flere andre, at det kun er de eldre som snakker baskisk nå – men én ting behersker fyren til fulle på sine forfedres språk: Banning! Kraftsalver forgår åpenbart ikke så lett, men Francos «enhetspolitikk» møtte motstand på ulike fronter. Det tar ikke lang tid før McDowell støter på høyst levende regionalisme. Rundreisen begynner i det nordlige Spania – nærmere bestemt Barcelona, som i 1965 er den eneste spanske byen utenom Madrid med mer enn en million innbyggere. Gjentatte ganger får han høre «Vi katalanere er de eneste hardtarbeidende menneskene i Spania».
Baskisk og andre regionale språk i Spania ble undertrykt av Franco. Om karene på bildet er blant de som fortsatt behersket forfedrenes kraftuttrykk, opplyser ikke National Geographic.
Industrialisering og urbanisering
McDowell finner et land der moderne industri er i ferd med å forandre samfunnet på avgjørende vis. Nye, lønnsomme virksomheter finnes ikke bare i Katalonia men også i andre deler av landet, særlig det nordlige Spania og i området rundt hovedstaden Madrid – et mønster vi kjenner igjen fra dagens spanske næringsliv (se vår artikkel: Selskaper i spanske regioner). For 55 år siden produserte riktignok de fleste spanske bedrifter mest for hjemmemarkedet, men det var ikke nødvendigvis enestående i samtidens Europa.
I 1965 ga jordbruket opphav til 26 prosent av landets samlede nasjonalprodukt, men hele 60 prosent av yrkesaktive hadde sitt daglige virke utenfor primærnæringene. Til sammenligning arbeidet bare fire prosent av alle arbeidstagere i primærnæringene i 2019 ifølge INE, Spanias statistiske sentralbyrå. Jordbruket var forresten en sektor som gjennomgikk betydelig modernisering på 1960-tallet. Journalisten fra National Geographic forteller for eksempel om et enormt statlig finansiert prosjekt for å skaffe pålitelig vanntilførsel til jordbruket i Extramadura. For den gang som nå slet regionen Extramadura med fraflytting. Og lokalbefolkningen som journalisten møter i 1965, påpeker at det er en trend som har pågått lenge: Et uforholdsmessig antall conquistadorer reiste ut fra Extramadura til Sør-Amerika for å ta for seg av rikdommene der etter Columbus’ «oppdagelse» på den andre siden av Atlanterhavet. En av dem den amerikanske journalisten traff i Extramadura, forklarer overtalligheten slik: «Landskapet vårt er så tørt at de ikke hadde noe å tape på å dra.»
Mange conquistadorer kom fra Extremadura, en region som mange fortsatt velger å forlate.
Åpning mot verden
I 1965 begynte mennesker fra andre land for alvor å strømme til Spania – 1960-tallet markerte starten på masseturismen. Og spansk turistnæring ledet på mange måter an med hele 13 millioner årlige besøkende fra andre land – i 1965 forventet spanske turistmyndigheter hele 15 millioner besøkende. Og veksten har fortsatt: I 2019, altså før koronapandemien endret reisemønstre på radikalt vis, registrerte Spania ca. 83,5 millioner utenlandske turister (Kilde: INE).
I sin mars-utgave fra 1965 illustrerer National Geographic den økende turismen med et tidsriktig Kodachrome bilde av tre unge svenske bikinikledde damer på stranden i Barcelona. Kanskje ganske representative for datidens turister? Og bare for å ha nevnt det, 15 millioner tilreisende tilsvarer nesten halvparten av Spanias befolkning på denne tiden. I 1965 har Spania nemlig noe over 31 millioner innbyggere, befolkningen økte med omtrent en prosent i året og det til tross for at fødselsraten ifølge National Geographic hadde falt i hele sju tiår. Stort annerledes har ikke utviklingen vært de siste årene. Spania ligger nær Europa-bunnen når det gjelder fødselsrate: Spanske kvinner føder i gjennomsnitt 1,25 barn hver. (Se Oliven & Poteters artikkel: Mennesker i Spania her.) Forventet gjennomsnittlig levealder har derimot blitt stadig høyere. Dagens spanjoler kan forvente å leve lenger enn de aller fleste i verden: i underkant av 84 år dersom vi ser menn og kvinner under ett. I 1965 var gjennomsnittlig levealder 70,5 år.
Unge svenske damer som har tatt turen til Barcelonas strender, fotografert av National Geographic. Badeturismen skjøt fart fra 1960-tallet, og Spania tiltrakk seg en stor del av de reisende som nå hadde råd til å dra på langfart.
Med New York som modell
I få land er historien mer levende enn i Spania. Journalist Bart McDowell og hans følge tar i 1965 seg frem på moderne motorveier som i mange tilfeller følger samme rute som veiene romerne bygde da de tok over styre og stell på den iberiske halvøya.
Reportasjeteamet besøker en rekke severdigheter fra nord til sør i landet før de ender opp i Madrid. Her får de intervjue selveste borgermesteren. Han kan berette om en hovedstad i sterk vekst. Byens befolkning har doblet seg bare de siste 20 årene. Folk flytter fra landsbygda til byene der jobbene finnes. Ifølge borgermesteren har Madrids byplanleggere kastet sine øyne på New York som modell for kollektivtrafikken i hovedstaden. Den amerikanske storbyen var og er kjent for et svært godt utbygd kollektivnett, blant annet med en undergrunn som tar deg til alle deler av byen døgnet rundt. Og spanjolene vil ikke være dårligere. Byens borgermester kan stolt fortelle at man allerede har ferdigstilt den første underjordiske parkeringsplassen for pendlerbiler og myndighetene har planer om å bygge til sammen 350 slike parkeringshus.
New York City skulle være modell for det offentlige transportsystemet i Madrid.
Vekteren ser deg!
Men også i den moderne storbyen Madrid lever fortiden. Journalisten og hans fotograf besøker Ernest Hemingways favoritt-taverna i Madrid, El Callejon, der menyen skifter hver dag for å presentere en av Spanias regioner. Hemingway reiste til Spania hele fire ganger for å rapportere mens borgerkrigen raste og skrev også romanen «Klokkene ringer for deg» fra denne brutale perioden i spansk historie.
I sene kvelder, etter at de fleste barer og restauranter har stengt og dagens støy har stilnet, observerer McDowell med undring Madrid-boere som står på gaten og klapper i hendene – stort sett er de alene eller kanskje et par sammen. Klappingen viser seg å være et signal om at man trenger assistanse fra en av Madrids mange vektere, en sereno. I 1965 er det vanlig at byens vektere bærer nøklene til folks leiligheter med seg på sine nattlige runder. Slik kommer hovedstadens natte-ranglere seg i hus i de små timer selv om de har glemt husnøklene eller kanskje har litt vansker med å finne nøkkelhullet. Sereno’ene bar nok på mang en hemmelighet om Madrids beboere.
Hemingway reiste til Spania hele fire ganger for å rapportere om borgerkrigen.
Audiens hos Franco
National Geographic er et respektert og kjent tidsskrift – det kommer fortsatt ut hver måned på nesten 30 språk, herunder spansk. Og med prestisje kommer gjerne tilgang til samfunnets mektige. I 1965 blir journalisten og hans fotograf innvilget audiens hos selveste Franco. Bildet fra møtet i palasset viser de to amerikanske herrer korrekt antrukket i kjole og hvitt. Generalen stiller i uniform – et særdeles passende antrekk for intervjuet, skal det vise seg.
Audiensen finner sted på det storslagne slottet El Escorial oppført i siste halvdel av 1500-tallet under kong Filip 2. Sistnevnte skal for øvrig ha betegnet slottskomplekset som «en celle for meg og et palass for Gud». Generalissimo Franco er i 1965 en mann i 70-årene som vet å bruke et intervju med et tidsskrift med en verdensomspennende leserkrets. Han begynner med å rose bladet den flotte artikkelen om spanske fugler som stod på trykk i National Geographic mange år tidligere, i 1958. Men Franco har satt en klinkende klar betingelse for Bart McDowells intervju. Det skal holde seg strengt til ett tema: Den spanske karakter eller folkesjel om man vil.
I kjole og hvitt møtte de to journalistene en uniformskledd Franco til intervju. (Franco hadde kanskje ikke tatt seg tid til å rydde skrivebordet for anledningen?)
Intervjuet med Franco minner unektelig mer om en enetale enn noen egentlig dialog, men man står jo fritt til å tenke hva man vil om generalens forståelse av «spanjolen». Interessant kan det være uansett. Franco vektlegger de mange krigenes betydning for det han mener er spansk nasjonal identitet: «Kriger har gjort den spanske karakteren nøysom,» hevder han. «Gjennom 20 århundrer har vårt folk lidd mye. Derfor er de gode soldater.»
Han fremhever videre religionen som en integrert del av spansk identitet. Franco og den katolske kirken var som kjent forbundsfeller, og generalen definerer ikke overraskende spanjoler i kontrast til muslimer: I kampen mot de muslimske maurerne og mange andre folkeslag som har invadert den iberiske halvøya, har selve grunnlaget for spansk liv vært å finne i religionen. Til og med Spanias kolonisering av andre land tilskriver han den katolske tro: «Vi kunne aldri ha lagt under oss Den nye verden uten religiøs overbevisning.»
Det er kjente takter, men man skal ikke ha oppholdt seg lenge i dette spennende landet før man oppdager at Francos «spanske identitet» er en forholdsvis skjør konstruksjon. Faktorene generalen fremhever som essensielle elementer i «spanskhet» har vært blant de mest seiglivede konfliktlinjene i spansk historie. Og ikke bare det – spørsmålet om Spania egentlig er et land, langt mindre utgjør en nasjon, diskuteres høylytt til denne dag. National Geographics journalist Bart McDowell treffer nok ganske godt – både på Spania anno 1965 og 2020 – når han beskriver landet som «støyende, fargerikt, dramatisk, gjestfritt – og avvæpnende».
Kjære leser,
I dag renner 2020 ut, i morgen skriver vi et nytt år. Vi i Oliven & Poteter vil gjerne takke for følget i året som gikk – et krevende og annerledes år på så mange vis. Vi håper at 2021 vil by på gode opplevelser i en verden der vi igjen kan møtes trygt. Ta vare på hverandre, vi ses i det nye året!
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.
Spania er verdens 13. største økonomi – ikke overraskende slått av gigantene USA, Kina, India, Japan og Tyskland. Men Spania kommer høyere enn både Australia og Mexico og ligger langt foran de nordiske landene på IMFs liste over verdens største økonomier. Spansk næringsliv er mangfoldig og kanskje mer internasjonalt enn mange tenker seg. Noen av de mest kjente internasjonale merkevarene er spanske, tenk bare på kleskjeden Zara og Banco Santander – de gjenkjennes verden over. Men hvor i Spania finner vi flest selskaper og hvor ligger de virkelig store virksomhetene? Dagens artikkel gir en oversikt spansk næringsliv før korona-pandemien rammet verden – hvordan dette viruset vil endre Spanias og andre lands økonomi på sikt blir spennende å følge med på.
Fordelingen av hvor spanske selskaper er hjemmehørende i 2017.
I 2017 fantes det totalt ca. 3,58 millioner selskaper i Spania – om man nå skal regne med stort og smått. Ikke overraskende er det landets mest folkerike regioner som kan skilte med flest selskaper og størst økonomisk aktivitet: Katalonia, Madrid, Andalusia og Valencia troner på toppen.
Her finner vi de fleste av de største spanske konsernene, blant dem petroleumsselskapet Repsol med hovedkontor i Madrid og en årlig omsetning på omtrent 22,1 milliarder euro. Repsol er forresten ett av flere energiselskaper med base i Madrid. I den spanske hovedstaden finner vi også telekom-konsernet Telefonica de España, Spanias 12. største selskap med en årsomsetning på rundt 8,5 milliarder euro. Og byen har fly- og romfartsindustri: I Madrid finner vi blant annet Airbus Defence and Space.
Katalonias hovedstad Barcelona har også et mangfoldig næringsliv med virksomheter innen en rekke bransjer. Byens største selskap er bilprodusenten Seat med nesten 10 milliarder euro i årlig omsetning. Her har også Vueling, Spanias største flyselskap målt etter antall fly og destinasjoner, sin hovedbase. Før koronapandemien satte storparten av verdens fly på bakken, fraktet Vueling hvert år flere enn 24 millioner passasjerer til mer enn 100 destinasjoner verden over. Catalonia har stor vareproduksjon og en betydelig tekstilindustri. En rekke multinasjonale selskaper har etablert seg i regionen. For eksempel ligger den tyske dagligvarekjeden Lidls spanske hovedkontor i Barcelona. Med fire milliarder euro i årlig omsetning er sistnevnte selskap Spanias 36. største.
Andalusia sør i landet er Spanias største produsent av jordbruksvarer – det er ikke vanskelig å få øye på om man kjører rundt i landskapet i denne regionen. Her finnes enorme jordbruksarealer, en rekke av dem drevet gjennom kooperativer. Blant dem er BIDA Farms Coop som har hovedkontor i regionhovedstaden Sevilla. Selskapet havner på 61. plass på listen over Spanias største selskaper med en årlig omsetning om ca. 4,57 milliarder euro. Andalusia er likevel langt fra bare landbruk. Energiselskapet Endesa Generacion er for eksempel hjemmehørende i Andalusia – selskapet havner på 31.plass på listen over Spanias største selskaper.
Regionen Valencia kommer på fjerdeplass på oversikten over Spanias største økonomier – altså etter Katalonia, Madrid og Andalusia. Men her finner vi til gjengjeld Spanias største selskap, nemlig supermarkedkjeden Mercadona som har en årlig omsetning på imponerende 22,6 milliarder euro. Tjenesteytende næringer utgjør størsteparten av økonomien i Valencia – ca. 84 prosent av yrkesaktive jobber i slike virksomheter. Regionen har en av de viktigste havnene ved Middelhavet og er et logistikksenter for godstransport. Turisme og byggenæringen er også sentrale for Valencias økonomi.
Styrke i nord
Nord i Spania, opp mot grensen til Frankrike finner vi Baskerland. Og baskerne har ikke fått ord på seg for å være driftige uten grunn. Regionen ligger helt i teten når det gjelder gjennomsnittlig inntekt per innbygger. Her er det en betydelig stålindustri og skipsverft, bygget opp rundt de rike jernforekomstene i området nær regionhovedstaden Bilbao. Det største selskapet i Baskerland er likevel Iberdrola som har sitt hovedkvarter i Bilbao. Energiselskapet har virksomhet på fire kontinenter, intet mindre enn 34.000 ansatte, nærmere 32 millioner strømkunder og en årlig omsetning på 7,95 milliarder euro.
Opp mot den vestlige grensen til Katalonia finner vi en annen region med økonomiske muskler, nemlig Aragón. Tradisjonelt er dette jordbruksland. Elven Ebro har til alle tider gitt god tilgang på vann og det ble tidlig etablert vanningssystemer som forsynte et variert jordbruk. Fra midten av 1900-tallet begynte imidlertid Aragón å få moderne industri, særlig konsentrert om hovedstaden Zaragoza. Her finner vi i dag blant annet bilprodusenten Opel España, Spanias 25. største selskap med en omsetning per år i størrelsesordenen 5,2 milliarder euro og nærmere 9.000 ansatte. Aragón har også produksjon av togsett, hvitevarer og husholdningsmaskiner. Her finnes aluminiumsvirksomhet og en betydelig gruveindustri basert på lokale forekomster av kull og jern.
De aller største regionale økonomiene i Spania har altså flere ben å stå på. Mange av disse virksomhetene vil nok klare seg bra gjennom den krisen verdensøkonomien nå opplever, mens andre regioner vil være mer sårbare.
Fordeling av spanske selskaper per provins.
Mot strømmen
I Spanias nordvestre hjørne finner vi regionen Galicia med beskjedne seks prosent av Spanias totale befolkning. Likevel har store selskaper sin base her. Inditex er morselskapet til kleskjeden Zara og andre selskaper innen tekstilbransjen og har nesten 16,7 milliarder euro i årlig omsetning. Det gjør Inditex til Spanias femte største selskap. I byen Pontevedra i Galicia ligger dessuten bilprodusenten Peugot Citroen, Spanias 26. største selskap med 5,1 milliarder euro i omsetning.
Castilla og León, innlandsregionen i nordvest, utgjør 18,6 prosent av Spanias samlede areal, men har bare 5,4 prosent av landets innbyggere. Regionen har et betydelig jordbruk – her finner vi Spanias kornkammer, men husdyrhold utgjør også en viktig inntektskilde. Castilla og Leon har ikke overraskende mye matforedlingsindustri – kjøttprodukter, melvarer, solsikkeolje og vin gir inntekter. Industrien er konsentrert om regionens største byer, særlig Valladolid og Burgos. Her finner vi blant annet bilindustri, papirprodusenter og kjemikaliekonsern, men det som mest særmerker Castilla og León er nok fornybar energiproduksjon. Regionens tradisjonelle vannkraftverk har fått følge av en kjempemessig vindkraftutbygging: her finnes flere enn 100 vindparker. Det største enkeltselskapet i Castilla og León er Renault España i Valladolid, Spanias 16. største med en årlig omsetning på nesten 7,6 milliarder euro.
Helt nede på 11. plass på listen over Spanias største økonomier finner vi Murcia, en region som er godt besøkt av blant annet skandinaver. Turisme og jordbruk er viktige inntektskilder her. Dyrket mark utgjør mer enn en tredjedel av regionens areal, og turismen står for mellom 11 og 12 prosent av regionens BNP. Her finnes også fiskeri- og oppdrettsvirksomheter. Den nestbest kjente merkevaren blant spanske forbrukere er forresten hjemmehørende i Murcia-regionen. Det er kjøttvareprodusenten El Pozo, best kjent for et stort utvalg av kjøttpålegg. Så lurer du kanskje på hvilken merkevare som er aller best kjent blant spanjoler? Øverst på den pallen står amerikanske Coca-Cola.
Turisme og sårbarhet
Vesle Asturias, Galicias nabo i øst, kommer langt ned på listen over Spanias største økonomier. Regionen kan likevel skilte med et stort metallkonsern: Arcelor Mittal España er landets 40. største selskap med 3,6 milliarder euro i årlig omsetning. Arcelor Mittal España er riktignok eid av et stort multinasjonalt stålkonsern med base i Luxembourg. Pilegrimsruten til regionhovedstaden Santiago de Compostela bidrar i normale tider ikke ubetydelig til Galicias økonomi. (Du kan lese mer om pilegrimsruten i vår artikkelserie: Santiago de Compostela: Hvem var Jakob?.)
På Balearene som inkluderer Mallorca, Menorca og Ibiza står turistnæringen sterkt – og da snakker vi ikke bare om de mange hotellene, barene og restaurantene som knapt nok har hatt gjester på mange måneder. Spanias tredje største flyselskap (etter Iberia og Vueling) har sitt hovedkontor på Mallorca. Air Europa Líneas Aéreas, S.A.U. kjenner du kanskje som Air Europa. Før koronakrisen fløy selskapet til 44 destinasjoner i Europa, på det amerikanske kontinentet, Karibia, og de nordafrikanske landene Marokko og Tunisia. Selskapets årlige omsetning var på om lag 2,1 milliarder euro, noe som gir Air Europa 69. plassen på listen over Spanias største selskaper.
Kanariøyene som også er en egen region, kan skilte med få store selskaper. Inntekter fra turisme utgjør en stor del av øygruppens økonomi, og Kanariøyene er derfor særdeles sårbare i en ekstraordinær tid som den vi nå opplever. Største selskap på øygruppen målt i årlig omsetning (ca. 2 milliarder euro) er DISA Suministros y Trading i Santa Cruz som er distributør av bensin, butan og propan.
Fordeling av spansk BNP per region.
Aller nederst: En umake samling
Aller nederst på «rangstigen», i alle fall når det gjelder størrelsen på regionenes økonomi, finner vi Extramadura, Navarra, Cantabria og La Rioja. Men i «nederste gruppe» skjuler det seg store forskjeller.
Ta Extramadura regionen som er forbundet med Spanias verdensberømte Iberico-skinke – her sliter man med arbeidsledighet og fraflytting. På det verste (i 2013) var for eksempel mer enn 33 prosent av Extramaduras arbeidsstokk uten lønnet arbeid.
Regionen Navarra derimot – som har en økonomi som kommer på plassen etter Extramadura er blant de rikeste i Spania. Navarra, som grenser mot Frankrike, kan skilte med en stor energisektor, industriell produksjon og betydelige legemiddelprodusenter som farmasiselskapet Cinfa. Regionens største selskap er bilprodusenten Volkswagen, Spanias 47. største med en omsetning på drøye 3,2 milliarder euro. Det tyske Siemens-konsernet har en satsning på fornybar energi i Navarra med et selskap som omsetter for ca. 2 milliarder euro årlig.
Nord i Spania finner vi også Cantabria, en region som tradisjonelt har hatt en sterk primærnæring med betydelig melk- og kjøttvareproduksjon. Matforedlingsindustrien står derfor sterkt, men regionen har også jernverk, papir-og tekstilindustri samt kjemikalieprodusenter. Størst i regionen er et Repsol-selskap som handler med energi og har en omsetning på 903 millioner euro. Selskapet Global Steel Wire er Cantabrias neststørste virksomhet og det 267. største selskapet i Spania. Det produser wire til industrielle formål over hele verden. Før den pågående pandemien, kunne Cantabria som har slitt med høy arbeidsledighet i en årrekke, glede seg over vekst i turistnæringen.
Den minst folkerike regionen i Spania og den av de 17 regionene med den minste økonomien er La Rioja. Regionen står for rundt 0,7 prosent at Spanias totale BNP. Den største virksomheten i La Rioja er en hermetikkprodusent som med 235 millioner euro i årlig omsetning havner helt nede på 816. plass på listen over Spanias største selskaper. Mange vil vite at vinproduksjon er en viktig næring her – og skal man tro statistikk fra en rekke land det siste trekvart året eller mer, så burde pandemien kunne gi et aldri så lite oppsving for La Riojas økonomi.
Kanskje er ikke det høye vinforbruket kommet for å bli, men tiltakene mot korona-viruset har endret våre liv uansett hvor vi befinner oss i verden. Vi har lagt oss til nye forbruksmønstre og kanskje fått litt annerledes prioriteringer. Svært mange små og store bedrifter sliter tungt, mens enkelte har opplevd et oppsving. Hvordan Spanias økonomi vil se ut på kort og lang sikt når denne pandemien ebber ut, blir spennende å følge med på.
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.
Spania er i dag ikke bare selvforsynt men en betydelig eksportør av mat- og drikkevarer. Det utgjør også et viktig tilskudd til landets økonomi og internasjonale posisjon og rykte. Men, Spania har ikke alltid hatt et overskudd eller engang vært selvforsynt. I grafikken nedenfor har vi satt sammen en oversikt over et knippe av de mest alvorlige periodene med hungersnød gjennom historien. Dette er kanskje ikke den mest lystelige delen av historien, men like fullt en viktig del.
Sult har gjennom historien vært et tilbakevendende problem i Spania som i mange andre land. Ikke bare er matproduksjonen påvirket av klimavariasjoner, men naturligvis også krig og konflikter, sykdom og annet. I dagens situasjon er Spania selvforsynt med en stor variasjon av blant annet frukt og grønnsaker og også en stor eksportør av jordbruksprodukter til mange land.
I bakgrunnen av grafikken har vi, med fargede kolonner, vist litt grovt variasjonene i klimaet (kaldere/varmere) gjennom de siste ca. 2000 årene. Kommentarene viser til viktige hendelser som direkte eller indirekte har påvirket jordbruksproduksjonen i disse periodene.
Den siste store sultkatastrofen kom tidlig på 1900-tallet, altså i relativt moderne tid. Og selv om det var problemer i jordbruket også under Francos tid ved makten, har spanske bønder siden den tid gjort landet vel forsynt med produkter av stor variasjon og høy kvalitet til rimelige priser.
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.
Spania har mye å by på og er et attraktivt land å besøke. I verden er det faktisk bare Frankrike som vanligvis mottar flere turister fra andre land. I “gamle dager”, det vil si før koronaviruset og tiltakene mot viruset nærmest førte til en bråstopp i internasjonal reising, tok Spania imot over 83 millioner besøk (2018). Men hvordan så den internasjonale turismen i Spania ut i forhold til den skandinaviske? Er Spania fortsatt “det største” turistlandet når vi sammenlikner med de skandinaviske landene? Vi valgte å se nærmere på et par nøkkeltall som kanskje vil overraske deg litt.
Antall turister fra andre land
Turistene flokker i klart større mengder til Spania, men Skandinavia har heller ikke ligget på latsiden. I disse tallene som er hentet fra Verdens Turisme Organisasjon (UNWTO) ser vi klart og tydelig de store forskjellene i antall besøkende.
FNs World Tourism Organisation (UNWTO) definerer antall turistbesøk per år basert på ankomster til landet der vedkommende spanderer minst en natt men som ikke forblir i landet i 12 måneder eller mer. Forretningsreisende og andre som ikke har turisme som formål ekskluderes fra tallene, f.eks. flight crews, folk som jobber på ankommende skip osv. Men for en turist som gjør flere reiser til landet i løpet av ett og samme år teller hvert besøk.
Bare så det er sagt: Den nasjonale eller innenlandske turismen om du vil, er ikke med i tallene.
Visste du forresten at Verdens Turisme Organisasjon har sitt hovedkontor i Madrid? Du kan se organisasjonens websider her: https://www.unwto.org/.
Turister i forhold til befolkning
Ser vi istedet på antallet internasjonale besøkende i forhold til antall innbyggere i landet, blir bildet noe annerledes. Danmark mottar relativt sett flere turister enn Spania, mens Sverige og Norge har en lavere andel.
Antall turistbesøk i forhold til antall innbyggere i landet gir oss derimot et noe annerledes bilde. Danmark med sine ca 5,8 millioner innyggere tar imot flest med nesten 2,2 turister hver per år. Spanjolene tar imot ca 1,76 hver, Norge ca 1,06 og Sverige omtrent 0,72. Bildet er ikke snudd på hodet, men viser at Danmark relativt sett har ett større antall turister hvis man legger eget folketall til grunn.
Men hvis vi istedet ser på landets størrelse eller areal målt mot antall turister, hva slags bilde får vi da?
Turister i forhold til landets areal
Det kan også være interessant å se på antallet besøkende fra andre land i forhold til landets areal. De fleste turister har sine ønsker om hva de vil se når de reiser og fordeler seg naturlig nok ikke jevnt over et lands areal.
I forhold til arealet har Danmark flest besøk av alle landene i sammenlikningen. Danmark, med sitt relativt begrensede areal, mottar faktisk flest besøk per kvadratkilometer. Spania kommer på en like klar andreplass mens både Norge og Sverige (som begge er mindre land enn Spania men klart større enn Danmark i areal) ligger omtrent på en ti-del av det spanske nivået og enda mindre i forhold til det danske.
Når vi er turister har vi som regel en plan med hvilke stedet vi vil se under våre reiser. Spania har flere attraktive områder som trekker folk av ulike grunner og de største byene, øyene og den varmere delen av kysten er blant de mest besøkte. I Norge f.eks. vil folk også se de store byene men vill natur i Lofoten og på Svalbard, fjordene samt nordlyset er svært attraktive destinasjoner i tillegg. Har vi tid nok ser vi gjerne mer av landet vi besøker, men vi kan med sikkerhet si at vi ikke fordeler tiden vi spanderer i et land jevnt over dets areal. Uansett syntes vi det var interessant å se nettopp på antall turister fra utlandet sett i relasjon til arealet i landet som besøkes.
Det finnes naturligvis andre aspekter som viser hvor viktig turismen er som næringsvei i de ulike landene så som økonomi/andel av bruttonasjonalproduktet, antall ansatte i bransjen med mer. Det er noe vi skal se litt mer på senere.
Håper dette innlegget bidro til en litt annerledes innsikt i bedømmingen av hvilket land som relativt sett har flest turister og hvilket som er “det største” turistlandet.
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den gjerne med venner og kjente.
Det spanske boligmarkedet har sin egen struktur, rammebetingelser og sammensetting. I denne grafikken ser vi litt på andelen som bor i leilighet i Spania i forhold til de skandinaviske og andre europeiske land. Se mer om bolig i Spania her: https://olivenogpoteter.com/bolig-i-spania/.
Informasjon om boforhold i EU for 2018 er hentet fra Eurostat mens informasjon om Norge fra 2019 er hentet fra Statistisk Sentralbyrå.
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den gjerne med venner og kjente.
I dag mandag 12. oktober, er det igjen klart for feiring av Columbusdagen, det nærmeste man kommer en spansk nasjonaldag. Dagen som nå offisielt heter Fiesta Nacional de España, feires på dagen for Cristóbal Colóns første landkjenning i den nye verden i 1492. Men hvis du tror spanjolene har feiret Columbus-dagen som nasjonaldag i flere hundre år, tar du feil. Som det meste annet «nasjonalt» i Spania, har også nasjonaldagen vært gjenstand for strid og splid. Den moderne feiringen av Columbus-dagen er nærmest et resultat av et politisk kompromiss fra 1980-tallet.
Det kongelige slott i Madrid.
Columbus-dagen feires over store deler av den spansktalende verden og i USA. I senere år har den riktignok i økende grad blitt betraktet som en «politisk ukorrekt» feiring av starten på europeernes kolonisering av Den nye verden, men det er en annen diskusjon.
Dagen da Columbus og hans mannskap gikk i land på det amerikanske kontinent for første gang i 1492 går i spansktalende land gjerne under betegnelsen Día de la Hispanidad, en dag da man også feirer det som binder den spansktalende verden sammen. I Spania feires fridagen gjerne med fyrverkeri. Fra år 2000 har det også vært stor militærparade i Madrid med konge, statsminister, regjeringsmedlemmer og andre prominenser til stede. Årets feiring blir nok langt mer beskjeden enn tidligere.
Men feiringen av en spansk nasjonaldag er i historisk sammenheng et ganske nytt fenomen. Spania kan sies å ha vært en stat i alle fall fra slutten av 1400-tallet, men felles nasjonal identitet har det vært heller sparsomt med.
Nasjonaldag uten nasjon?
Spanias nasjonalsang kan illustrere poenget: La Marcha Real har vært spansk nasjonalhymne i nærmere 260 år, den er dermed blant verdens eldste nasjonalsanger. Men noen tekst til melodien, se det har man tross utallige forsøk ennå ikke klart å bli enig om. (Du kan lese mer om den tekstløse spanske nasjonalsangen her: La Marcha Real – syng med!)
Som tilfellet er med tekst til nasjonalsangen har det heller ikke manglet på forsøk når det gjelder å få etablert en nasjonaldag. Fra slutten av 1800-tallet er det gjort flere forsøk på å innføre nasjonaldager.
Spanias nasjonalsang er en av svært få nasjonalsanger uten tekst. Tross en rekke forsøk, har man ikke klart å finne ord man kan enes om.
Den 2. mai representerer så vidt vi har kunnet finne, det første formelle forsøket på å etablere en spansk nasjonaldag. Dagen markerer utbruddet av opprør i Madrids gater mot Napoleon og hans soldater som var på erobringstokt på disse kanter. Opprøret mot den franske generalen spredte seg etter hvert til det meste av Spania, og kan på den måten hevdes å ha bundet det ellers temmelig fragmenterte landet sammen, om ikke annet så mot en felles fiende. Forslaget om å innføre 2. mai som nasjonaldag ble fremmet i siste halvdel av 1800-tallet, men feiringen ble det aldri riktig noe særlig «nasjonalt» av.
Blant årsakene til det var at den sosialistiske bevegelsen for alvor hadde begynt å organisere seg i Spania på slutten av 1870-tallet. Og 2. mai som nasjonaldag hadde potensiale for å overskygge feiringen av arbeidernes dag. I tillegg kom selvsagt regionale forskjeller og interesser, med store befolkningsgrupper som fant liten grunn til å feire det de oppfattet som en påstått felles spansk identitet.
Sent på 1800-tallet ble 12. oktober forsøkt introdusert som nasjonal festdag. Columbus-dagen gikk opprinnelig under betegnelsen Dia de la Raza, direkte oversatt: Rasens dag. Det må kunne sies å være en noe urovekkende betegnelse på en nasjonaldag. Dagen skulle i alle fall markere at Columbus’ oppdagelse av Amerika var en spansk prestasjon. Og støtten for feiringen var i første rekke å finne blant Spanias konservative krefter, de konge- og kirketro som ville understreke monarkiets rolle i landerobring og påfølgende storhetstid. Ferdinand og Isabella, som så seg selv som den katolske tros forsvarere, spilte som kjent en betydelig rolle for at Columbus’ ekspedisjon kunne legge i vei.
Men heller ikke dette samlet «nasjonen» – kong Ferdinand og dronning Isabella var kastiljanske monarker, og dermed lite å feire for befolkningsgrupper med en annen etnisk, språklig, regional eller politisk identitet.
Fra århundreskiftet frem til den spanske borgerkrigen (1936-39) hadde Spania skiftende regjeringer med forholdsvis kort levetid, vekselvis fra høyre- og venstresiden i politikken. De to fløyene kunne ikke enes om en felles, offisiell nasjonaldag. I hovedsak kom den spanske høyresiden til å bli pådrivere for nasjonaldagsfeiring, mens venstresiden foretrakk 1. mai og en markering av internasjonal solidaritet.
Grunnlovsdagen 6. desember ble innført som en slags motvekt til Columbus-dagen.
Kamp om nasjonaldag
Etter valget i 1931 fikk Spania en koalisjonsregjering av liberale og venstreorienterte partier. Den 14. april 1931 ble den andre spanske republikk proklamert. Kongen forlot landet og den liberale regjeringen innførte en rekke reformer som blant annet ga regionene større selvstyre. Pussig nok, kan man da kanskje si, forsøkte regjeringen å innføre 14. april som spansk nasjonaldag.
Som kjent endte det med borgerkrig mellom republikanere på den ene siden og konservative krefter med kirke, militære offiserer, adel og kongehus på den andre. General Franco kom til makten og lå ikke på latsiden når det gjaldt forsøk på å bygge nasjonalfølelse.
I 1940 innførte han 12. oktober som en feiring av spansk identitet, men ikke som nasjonaldag. Det er mulig han kom til å angre på den beslutningen. Nasjonaldagen la Franco nemlig til 18. juli – en dato som ikke akkurat virket samlende på en befolkning som nettopp hadde kommet gjennom en blodig borgerkrig: Dagen markerer starten på borgerkrigen, da generalene satte i gang sitt kuppforsøk mot den lovlig valgte spanske regjeringen. Det er knapt nok nødvendig å nevne at Franco avskaffet «republikkens nasjonaldag» 14. april.
Nasjonaldagskompromisset
Slik var altså situasjonen så lenge Franco satt ved makten. Etter hans død i 1975, begynte en prosess med å skape et moderne demokratisk Spania. Den 18. juli som nasjonaldag var lite egnet til å samle nasjonen, men det stod mange andre viktigere saker på den politiske dagsordenen i Spania enn å få i stand en nasjonaldagsfeiring.
Først mot slutten av 1981 ble Columbusdagen 12. oktober etablert som nasjonal festdag ved kongelig resolusjon, men da som Día de la Hispanidad. Det skulle gå ytterligere seks år, helt til 1987, før dagen ble egentlig nasjonaldag under betegnelsen Fiesta Nacional de España.
I 1987 ble Día de la Hispanidad til nasjonaldagen, Fiesta Nacional de España.
Mange så nasjonaldagen som en innrømmelse til Spanias konservative krefter. Feiringen ble riktignok tonet ned når det gjaldt nasjonalisme og nasjonale symboler, i stedet vektla den i større grad feiringen av det spanske bidraget til oppdagelsen av den nye verden. For å understreke at Spania nå var gått fra å være diktatur til demokrati og «balansere» mellom høyre- og venstrekrefter, innførte man samme år feiring av grunnlovsdagen, den 6. desember. På denne dagen i 1978 fikk Spania igjen en demokratisk grunnlov.
Historien kan forklare den noe beskjedne feiringen av nasjonaldag i Spania sammenlignet med mange andre land. Er du i Spania den 12. oktober, vil du neppe støte på entusiastiske menneskemengder som vifter med spanske flagg. Den som følger med, får se hvordan feiringen av Fiesta Nacional de España utvikler seg. I år 2000 ble nasjonaldagen også erklært De militære styrkers dag og det ble som nevnt over, innført militærparade, vanligvis holdt i hovedstaden. Drakampen om nasjonaldagen og dens innhold som har pågått siden 1800-tallet er kanskje ikke over riktig ennå?
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den gjerne med venner og kjente.
Spania er sammensatt. For å gjøre et forsøk på å beskrive folk som bor her skal vi se litt nærmere på enkelte demografiske, kulturelle og andre faktorer.
Denne gangen ser vi nærmere på blant annet populære barnenavn, kvinners alder når de føder, sivilstand og forventet levealder.
Vil du se litt mer av denne og annen tilgjengelig informasjon om disse temaene kan du gå til INE, Spanias statistiske sentralbyrå, eller El País.
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den gjerne med venner og kjente.
Vi tenker mye og mangt om spansk økonomi. At den ikke er like stor som de skandinaviske målt i BNP/capita er nok kjent for de aller fleste, men Spania rangerer høyt og er en maktfaktor i verdensøkonomien.
Den spanske økonomien rangerer som nummer 13 blant verdens største og utgjør ca. 1,6% av totalen med sin rundt 1.400 milliarder US dollar.
I størrelse rangerer den spanske økonomien, ihht det internasjonale pengefondet (IMF), som nummer 13 i verden og som nummer 5 i Europa (da regner vi ikke Russland som del av Europa) med omtrent $1.400 milliarder. Det tilsvarer ca. 1,6% av den totale verdensøkonomien. I Europa er det ikke overraskende bare Tyskland, UK, Frankrike og Italia som er større. Til sammenligning rangerer Sverige som nummer 23, Norge som nummer 29 og Danmark som nummer 37 på den samme listen.
Vi skal fremover se nærmere på den spanske økonomien, og ikke minst trekke frem viktige sektorer i form av størrelser som omsetning, antall ansatte, regionenes bidrag, litt om internasjonal tilstedeværelse, viktige brands og mer. I dag viser vi bare kort hvor stor den spanske økonomien faktisk er i internasjonal sammenheng.
Tallene er fra før corona-viruset slo til og hva som blir effektene og utslagene av lockdowns, mindre turisme, endringer i eksport/import osv. må vi komme tilbake til. Allikevel synes vi det er interessant å se hvor Spania rangerer i forhold til verdens andre store økonomier.
