Kategori: Historie & Kultur

Spanske bier hjemme og ute

I disse dager foregår en heftig debatt om EUs forslag til ny lov om dyrevelferd. Endringen som har vakt mest oppsikt – og sterkest motstand – i alle fall i Skandinavia, er forslaget om å tillate fri bevegelse av bier over landegrensene i Europa. Skal for eksempel spanske bier for fremtiden fraktes inn for å sikre eplehøsten i Hardanger eller Skåne? Spania har en flere tusen år lang tradisjon med birøkt og honningproduksjon. I Valencia-regionen finner du en av verdens aller eldste fremstillinger av innhøsting av den verdifulle varen. Spanske bier har vært på vandring lenge før EU kom inn i bildet. Blant annet har de sikret honningproduksjon i Sør- og Mellom-Amerika. Men har du ikke prøvd delikatessene spanske bier og birøktere frembringer på «hjemmebane», har du noe å glede deg til – langt utover «miel milflores».

Honning var verdens klart viktigste søtningsmiddel før sukkeret tok over. I dag er honning mer etterspurt enn den har vært på lang tid.

Lenge før sukker ble et så hverdagslig innslag i kosten som det er i dag, var honning det som ga maten sødme de fleste steder i verden. Allerede for 10.000 år siden fantes honning i nesten alle deler av Europa, Afrika og Asia som ikke var dekket av is.

Bier på langfart og i edderkopphulen

Du la kanskje merke til at det amerikanske kontinentet var utelatt på listen over? Amerika hadde riktignok bier på denne tiden, de var like avgjørende for pollinering der som andre steder i verden. Bier og blomsterplanter har fulgt hverandre i millioner av år – forskerne mener de oppstod omtrent samtidig for 110-130 millioner år siden (kilde: Artsdatabanken). Men honningproduserende bier var det europeere, først og fremst spanjoler og engelskmenn, som bragte til det amerikanske kontinent.

Iberiske bier har nemlig reist langt og lenge også i tidligere tider. Spanske munker spilte en nøkkelrolle i spredningen av honningbier på det amerikanske kontinentet. Honningbier fantes ikke naturlig i Amerika. I Spania hadde klostre store landeiendommer og drev utstrakt birøkt – honning var ikke bare viktig som fødevare, men også i samtidens legekunst. Det falt derfor naturlig for kirkens menn å ta med seg de verdifulle europeiske tam-biene til Sør- og Mellom-Amerika.

Honning er sjeldnere vare enn du kanskje tror: Av omtrent 20.000 kjente bie-arter på kloden, er bare mellom sju og 12 av dem i stand til å produsere honning.

Selv for 10.000 år siden var klimaet på den iberiske halvøya adskillig mer gjestmildt enn i Nord-Europa. Og at lokalbefolkningen tidlig hadde sans for det søte, vet vi blant annet fra hulemalerier fra Valencia-regionen.

Den eldste kjente avbildningen av en honningsanker på den iberiske halvøya. Cuevas de la Araña.

I Cuevas de la Araña eller Edderkopphulene på norsk, finnes avbildninger av en menneskeskikkelse som bruker tauverk eller en slags stige for å ta seg opp i en trestamme der en koloni bier holder til. Hulemaleriet som anslås å være mellom 8.000 og 10.000 år gammelt, er en av de aller tidligste avbildningene av «honningjakt». Cuevas de la Araña er forresten oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Livsviktige bier

FNs matvareorganisasjon FAO har utarbeidet statistikk som viser at av verdens 100 viktigste avlinger (som til sammen gir oss mer enn 90 prosent av den maten vi inntar), er hele 71 avhengig av biers pollinering. Bier er kort sagt livsviktige for menneskene. Ikke rart at det har vært stor oppmerksomhet omkring massedød i bikuber i store deler av verden de senere årene.

Spanske birøktere har i likhet med kolleger i en rekke andre land lidd smertelige tap. Forskere har ikke utvetydig identifisert årsakene til massedød blant bier. Antagelig er det et sammensatt bilde, der utbredt bruk av sprøytemidler, nye sykdommer, utbygging av uberørte naturområder og tro det eller ei: stress, alle medvirker.

For birøkting er til dels blitt «big business». I Spania skal det være noe slikt som 2,5 millioner registrerte bikuber og spanske birøktere henter ut rundt 30.000 tonn honning hvert år. Det meste av honningen eksporteres til land i Europa. Profesjonelle og halvprofesjonelle birøktere står for omtrent to-tredjedeler av landets honningproduksjon. Resten kommer fra røktere som produserer det de trenger til eget bruk, «para la casa» og fra småprodusenter.

Man regner med at cirka 60 prosent av storskalaprodusentene i Spania driver utstrakt vandrebirøkt, det vil si at bikuber fraktes over til dels store avstander og mange ganger i løpet av en lang sommersesong for å pollinere ulike avlinger, mot betaling fra bøndene. Bier kan i likhet med mennesker få nok av å være på reisefot.

Honning kan smake vidt forskjellig ettersom hvilke blomster biene har besøkt. Du finner mange spennende varianter hos lokale spanske birøktere, på markeder og i spesialbutikker.

Honning med spansk smak

At bier flyttes til der det finnes blomster er for så vidt ikke noe nytt, men avstandene er generelt blitt lengre og reisene hyppigere. En del spanske birøktere holder likevel stand og holder seg til tradisjonelle metoder. Fortsatt kan du til og med finne hjemmelagde, sylinderformede kuber av kork, særlig sør i landet der korkeika er et betydelig innslag i skogene.

Tar du en tur i spanske butikker vil du først og fremst finne honning merket «mil flores» – rett oversatt: tusenblomst-honning – eller det vi på norsk kaller blomsterhonning (i hovedsak til forskjell fra lynghonning). Honning tar som kjent smak av hvilke blomsterslag de flittige biene har besøkt. Spansk blomsterhonning er derfor smaksmessig noe annet enn nordisk vare med tilsvarende navn.

I tillegg til blomsterhonningen finner du en rekke spennende spanske honningvarianter der bikubene har vært plassert i områder dominert av for eksempel sitrusfrukt, kastanjetrær eller viltvoksende urter som rosmarin, lavendel eller timian. (Les mer om rosmarin, lavendel og timian.)

Slike typer honning er vel verdt et besøk til en lokal birøkter eller spesialbutikk. Mens vi skriver dette har vi mørk og kraftig kastanjehonning, lys og frisk appelsinblomsthonning og «krydret» timianhonning fra småprodusenter på kjøkkenhylla. Der varer de sjelden lenge. Smaksopplevelser i særklasse, enten du bruker honning på brødskiva, drypper den over iskrem, har den i salatdressingen eller inntar den på annet vis.

Moderne forskning og tradisjonelle metoder

I spansk honningproduksjon lever altså tradisjonelle og moderne metoder side om side. Spanske forskere på birøkt hevder seg internasjonalt. For eksempel har universitetet i Cordoba et ledende forskningsmiljø der man for tiden blant annet ser på digitale bikuber.

Honning er en delikatesse som menneskene før bikubenes tid, trosset stor fare for å sikre seg.

Interessant nok i lys av forslaget om ny dyrehelselov i EU fra 2021 som vil tillate fri flyt av tam-bier og kuber over landegrensene i EU og EØS-området, har EU gitt betydelig pengestøtte til spanske birøktere for at de skal prøve ut økologiske metoder i sitt arbeid. Også her er spanske universitets- og forskningsmiljøer sterkt engasjert.

Mange steder i Spania har man i senere år etablert komiteer som jobber for å høyne kvaliteten i spansk birøkt. Komiteene kan blant annet tildele ‘Denominacion de Origen‘ (DO), et merke som gis til lokale spesialhonninger av særlig høy kvalitet.

Småskalaprodusenter er neppe de som vil sende bikubene sine ut på langtur selv om EUs nye dyrevelferdslov stemmes igjennom, slik det ventes. De lever av å levere lokale, unike honningsmaker. Har du prøvd noen av dem?

Hilsen Oliven & Poteter!

Gratisbilletter til bilmuseet i Salamanca

Har du tenkt deg til det nordvestlige Spania til sommeren eller i året som kommer? Er du i tillegg glad i kjøretøy av fin gammel årgang eller har du bilinteresserte i familien eller bekjentskapskretsen? Kanskje et gratis besøk på bilmuseet i den historiske byen Salamanca kan friste? Oliven & Poteters abonnenter har nå muligheten til å vinne fire gratis inngangsbilletter. Det bilhistoriske museet har en bemerkelsesverdig samling kjøretøy, blant annet flere ærverdige spanskproduserte doninger av merket Hispano-Suiza.

Hispano-Suiza laget staselige kjøretøy. Bilmuseet Museo de Historia de la Automación (MHAS) i Salamanca har en flott utstilling som omfatter flere av disse nydelige spanskproduserte bilene. (Kilde: MHAS)

I begynnelsen av april i år skrev Oliven & Poteter om det fasjonable spanske bilmerket Hispano-Suiza. Merket var tidlig på 1900-tallet regnet som det ultimate kjøretøyet for «fintfolk» med dype lommer og sans for luksus.

Det bilhistoriske museet i Salamanca, Museo de Historia de la Automación (MHAS), har donert fire inngangsbilletter til museet som Oliven & Poteter nå har gleden av å gi videre til våre abonnenter.

Vil du ha en mulighet til å beundre museets flotte samling, sender du oss en epost her: OlivenogPoteter@gmail.com. Husk å si fra at du er interessert i billetter til bilmuseet i Salamanca når du kontakter oss.

Vi gir hver epost vi mottar, et nummer i den rekkefølgen de kommer inn til oss. Den 30. mai trekker vi en vinner blant de innkomne navnene. (Vi bruker en nettbasert nummergenerator som plukker ut en tilfeldig vinner.)

I utgangspunktet tenker vi oss en vinner til alle fire billetter, men har du som vinner bare bruk for en eller to billetter så si fra til oss, så gleder vi gjerne en annen abonnent med eventuelle resterende billetter. Vi tar direkte kontakt med vinner.

Artikkelen om Hispano-Suiza kan du lese her: Hispano-Suiza: Spanske biler i verdensklasse.

Ikke bare var Hispano- Suizas biler vel ansett, teknologien produsenten utviklet, var etterspurt. Rolls Royce lisensierte f.eks. Hispano-Suizas bremseteknologi. (Kilde: MHAS)

Universitetsbyen Salamanca ligger i delstaten Castilla y León, omtrent 80 kilometer fra grensen til Portugal. Byen som ble grunnlagt for omtrent 2400 år siden, har i historiens løp blitt styrt av ulike riker og herskere, inkludert keltere, romere og maurere. Her er det mye å se – også utenom staselige kjøretøy – for eksempel den gamle bydelen som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Byens universitet som ble grunnlagt tidlig på 1200-tallet, er Spanias første og det tredje eldste i Europa. Vil du høre og øve deg på «standard spansk», kan Salamanca også være verd et besøk – spansken folk flest snakker her, er omtrent så nær det offisielle språket du kommer.

Hilsen Oliven & Poteter!

Spanias trøblete 1. mai-feiring

På grunn av streiken blant SAS-piloter befant Oliven & Poteter seg på et fly fra New York til Frankfurt sist onsdag. En relativt behagelig direkteflyvning ble til en rundtur i Europa – og nå en liten historisk avstikker. Like før ankomst Tyskland hilste nemlig den blide Lufthansa-purseren oss velkommen til Frankfurt og ønsket alle en riktig god 1. mai. Selv med øynene lukket var det lett å finne ut hvor de mange amerikanske passasjerene om bord satt – det ble humret og ledd. I USA er ikke 1. mai offentlig høytidsdag slik den er i Spania, skandinaviske og en rekke andre land. Der har man sin Labor Day første mandag i september – ganske så fri for sosialistisk innhold. Pussig nok oppstod likevel 1. maifeiringen nettopp i USA. Spania var tidlig ute med å feire arbeidernes dag – før for eksempel Norge, men landet har hatt lange perioder med forbud mot tog og demonstrasjoner på den første maidagen. Ulike aktører har forsøkt å avskaffe 1. maifeiringen eller gi dagen et annet innhold.

Día del Trabajador, Primero de Mayo, Fiesta de San José Artesano eller Fiesta de la Exaltacion del Trabajo? Omstridt barn har mange navn.

Første mai var i mange land tradisjonelt dagen da man hilste våren, årets fornyelse, velkommen. Dagen som vi i vår tid først og fremst forbinder med arbeidernes og fagbevegelsens dag, har blitt gitt høyst forskjellig innhold opp gjennom tidene.

Det var først mot slutten av 1800-tallet at dagen ble en kampdag for arbeiderbevegelsen. Industrialisering hadde ført til at folk trakk inn til byer og tettsteder der det var jobb å få – om enn under aldri så tøffe forhold. Arbeidsdagene var lenger og rettighetene færre enn de fleste av oss er i stand til å forestille oss i dag. Men mange mennesker i samme situasjon samlet på samme sted ga også muligheter for å kjempe for felles mål.

Feiringen av 1. mai slik vi kjenner den, har sine røtter i 1886 i USA. Med en befolkning som i hovedsak bestod av mennesker som var besluttsomme nok til å reise fra hjemlandet for å søke lykken på et nytt kontinent, er det kanskje ikke så overraskende at man nettopp her finner folk som lar handling følge ord.

Den første mai 1886 streiket i alle fall 200.0000 amerikanske arbeidere, og deres fremste krav var åtte timers lovfestet arbeidsdag. Fagforeninger i storbyen Chicago arrangerte støttedemonstrasjoner som gikk over flere maidager. Den 3. mai kom det til trefninger med politiet i byen, dagen etter ble politiet igjen satt inn mot demonstrantene og to arbeidere ble drept. Påfølgende dag, den 4. mai, eksploderte en bombe i det som er kjent som Haymarket-tragedien – sju politifolk ble drept og Chicago-politiet gikk hardt til verks mot demonstrantene. Flere ble drept og sju anarkister fikk dødsdommer for å ha plantet bomben.

I 1888 vedtok den amerikanske landsorganisasjonen, American Federation of Labor, å holde en generalstreik den 1. mai 1890 – formålet var først og fremst å drive igjennom lovfestet åttetimers arbeidsdag.

Venstresiden i politikken hadde på denne tiden lyktes med å organisere seg på tvers av landegrenser. I 1889 vedtok stiftelseskongressen for Den andre internasjonale som samlet delegater i Paris, å gjøre 1. mai til arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Første markering skulle finne sted året etter, i 1890. Datoen ble valgt til minne om Chicagos Haymarket-tragedie fire år tidligere.

Norges første lov om fri på 1. mai ble undertegnet under 2. verdenskrig av Quisling. (Kilde: RA, NS-administrasjonen 1940-1945 (Statsrådsekretariatet, de kommissariske statsråder mm) D/Db/L0097: Lover I, 1942, s. 305. Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db10041102280306)

Día del Trabajador: Den første 1. mai i Spania

I Spania kalles første mai Día del Trabajador eller Primero de Mayo. Spanjolene var ikke sene i vendingen med å innføre feiringen av 1. mai – allerede i 1889 var de i gang. Norge holdt seg til sammenligning til den internasjonale kongressens timeplan, og arrangerte sin første maifeiring året etter, altså i 1890.

Venstresiden i Spania klarte imidlertid ikke helt å bli enig om formen på feiringen: sosialistene la mest vekt på å lage en arbeidernes festdag, mens anarkistene ville ha en revolusjonær streik den 1. mai. Det er konflikter vi finner spor av videre fremover i spansk historie.

I likhet med i Norge, var spanske sosialister bekymret for at oppmøtet ikke skulle bli stort nok til å imponere noen – 1. mai 1899 falt tross alt på en hverdag. Man bestemte seg derfor for å holde en slags «tilleggsfeiring» søndagen etter. Bekymringen viste seg imidlertid å være ubegrunnet, folk strømmet til arrangementet 1. mai i en rekke spanske byer.

I hovedstaden Madrid gikk feiringen nokså fredelig for seg, andre steder kom det til voldelige sammenstøt. I Baskerland som hadde mye industri, hadde sosialistene planlagt en rekke arrangementer de første dagene av mai, arbeidsgiverne reagerte med å avskjedige mange av lederne for protestene. Arbeiderne svarte på behandlingen av deres ledere med å streike. Det endte med generalstreik i regionen, som igjen førte til voldelige sammenstøt som varte helt til den 21. mai. Da hadde sosialistene fått gjennomslag for kortere arbeidsdag, selv om flere andre av deres krav ikke ble tatt til følge.

Anarkistene som stod sterkt i Valencia og Barcelona og en rekke andre steder i landet, arrangerte streikeaksjoner som arbeidsgivere svarte på med å stenge fabrikker, og Guardia Civil grep til dels svært hardhendt inn mot de streikende.

Enkelt oppsummert var den første Día del Trabajador i Spania en noe blandet suksess, men venstresiden lyktes utvilsomt med å sette søkelys på arbeideres jobbforhold og rettigheter.

Spanias regjering brukte imidlertid de voldsomme sammenstøtene en del steder i landet i 1889 som argument for å forby offentlige demonstrasjoner på maidagen. Året etter – den første virkelig internasjonale feiringen i 1890 – ble derfor en langt mindre synlig feiring av 1. mai i Spania.

Det spanske flagget så ganske annerledes ut under den korte tiden Spanias andre republikk varte.

Konfliktene ulmer

Men konfliktene mellom høyre- og venstresiden i spansk politikk ble ikke mindre av at regjering og myndigheter la bånd på 1. maifeiringen. Konfliktene var kanskje mindre synlige, men like reelle.

I 1931 stemte spanske velgere frem en sosialistisk nasjonalforsamling og fra 14. april samme år oppstår det som gjerne blir kalt Den andre spanske republikken, et sosialistisk, demokratisk regime som varte frem til 1. april 1939 da de nasjonalistiske styrkene ledet av general Franco gikk seirende ut av borgerkrigen.

Fra 1931 ble første mai en offentlig høytids- og fridag i Spania. Det er hele 11 år før Norge gjør 1. mai til offentlig fridag – det skjer nemlig første gang under NS-administrasjonen til Vidkun Quisling i 1942.

I Spania var det en annen diktator som skulle komme til å sørge for å forby 1. mai feiringen i fire tiår.

Franco forbyr sosialistisk feiring

General Franco kastet heller ikke bort tiden når det gjaldt første mai – men for ham var det om å gjøre å forby feiringen som var så viktig for hans motstandere.

Den 12. april 1937 – altså midt under borgerkrigen som varte fra 1936 til 1939, avskaffet generalen Primero de Mayo-feiringen og erklærte i stedet feiringen for «Arbeidets dag», ikke helt ulikt amerikanernes Labor Day. Nå var det selve arbeidet som skulle hylles.

I mars 1938 gikk Franco enda lengre og bestemte at dagen nå skulle vies «arbeidets opphøyelse» og slik oppstod Fiesta de la Exaltacion del Trabajo. Feiringen ble lagt til 18. juli.

Republikansk side i borgerkrigen hadde annet å tenke på enn 1. maifeiring i denne perioden, selv om det ble holdt mindre markeringer mange steder i Spania også mens borgerkrigen raste.

Etter at Francos styrker seiret, gikk spansk arbeiderbevegelse i stor grad under jorda. I tillegg forlot mange på venstresiden landet. Det er enkelte spredte forsøk på å holde 1. maifeiringer, men myndighetene lyktes i stor grad med å undertrykke venstresiden. De største spanske 1. maifeiringene i denne perioden foregår i Frankrike og Mexico, land som hadde et betydelig spansk eksilmiljø.

De siste par årene har 1. maifeiringen i Spania hatt spesielt fokus på kvinners levekår.

Pave Pius og 1. mai

Pussig nok er det den katolske kirken som tar opp 1. maifeiring på nytt i Spania. I 1955 gjør Pave Pius XII den første maidagen ikke til arbeiderbevegelsens festdag, men til Fiesta de San José Artesano, en helgen også kjent som San José Obrero – helgenen som beskytter arbeidere.

Datoen er altså den samme som sosialistenes festdag – men innholdet ganske annerledes. Likevel skulle feiringen av dagen få konsekvenser på sikt.

I 1960 plukket fagbevegelsen så smått opp igjen synlig 1. maifeiring. Offentlige opptog var utelukket under Franco, men ekstra lange pauser i arbeidet, boikott av offentlige transportmidler og stillemarkeringer i fabrikker var lettere å få til. Små ansamlinger på 1. mai likeså. Sakte men sikkert ble 1. mai igjen markert på spansk venstreside.

De første årene grep Franco hardt inn mot folk som regimet oppfattet som «første-mai-feirere». Ble man grepet i å delta i markeringer, ventet gjerne arrestasjon og fengsling. Og Franco-regimet gikk preventivt til verks: antall arrestasjoner i Spania økte påfallende rundt 30. april.

Tre år etter Francos død ble 1. mai igjen arbeidernes dag og offisiell fridag i Spania.

Etter Franco

Etter at Franco døde i 1975, begynte den spanske venstresiden så smått å ta opp igjen sin offentlige feiring av 1. mai. Det tok tid, for landets store fagforeninger hadde ennå ikke riktig kommet på beina. Men i 1977 marsjerte tusenvis av spanjoler igjen i gatene. Kravene nå var i hovedsak rettferdige lønninger, forutsigbare ansettelsesforhold og større sosial velferd.

I 1978 ble 1. mai igjen nasjonal fridag i Spania slik den er det i de fleste industrialiserte land verden over – bortsett fra i USA der feiringen oppstod. Kampsakene i Spania har som tilfellet er en rekke andre steder, variert gjennom årene. I fjor var fokuset for spansk 1. maifeiring kvinner og deres arbeids- og livsvilkår.

Ulike parter og interessegrupper har forsøkt å flytte feiringen, avskaffe den eller fylle den med eget innhold. Historien om spansk feiring av 1. mai er i stor grad en fortelling om det moderne Spania.

Hilsen Oliven & Poteter!

Quiz #4: Fjell, trær og Lord Nelsons høyre arm

Dagens quiz fra Oliven & Poteter inneholder fire tilsynelatende spredte spørsmål – hentet fra spansk naturlandskap og historie. Vet du nok om Spania til å oppdage hva som er fellesnevneren i dagens quiz?

Du finner utfyllende informasjon under hvert svaralternativ nedenfor, så om du svarer feil i første omgang, finner du likevel noe å lære under hvert «bomsvar». Husk: Det er ikke alltid bildene gir deg riktig ledetråd.

QUIZ START

Se mer utfyllende svar under kartet.

===============

Svar til spørsmål #1:        Hvor ligger Spanias høyeste fjell?

Svaralternativer:    1) Tenerife 2) Pyreneene 3) Sierra Nevada

1) Tenerife:   Korrekt:        Vulkanen Teide på øya Tenerife er med sine 3.718 meter over havet, Spanias høyeste fjell. Teide er også verdens tredje høyeste vulkan: Geologene regner med at den rager mer enn 7.000 meter over havbunnen, det gjør den til verdens høyeste vulkanske struktur utenom Hawaii-øyene. Teide og området rundt har vært nasjonalpark siden 1954. Flere millioner turister besøker hvert år parken der man kan beskue et vulkansk krater som måler hele 48 km i omkrets. Du finner også et internasjonalt anerkjent astronomiobservatorium på Teide. Vulkanen er sovende i våre dager, det siste utbruddet fant sted for 110 år siden, altså i 1909. Før spanjolene koloniserte Tenerife på 1400-tallet, var Teide et hellig fjell for guanchene, urbefolkningen på øya. Ifølge deres legender kidnappet Guayota, en demonisk skikkelse, Magec – lysets og solens gud – og holdt sistnevnte fanget inne i vulkanen slik at verden ble mørklagt. Guanchene ba sin øverste gud om hjelp, han nedkjempet Guayota, befridde lysets gud og stengte djevelen inne i vulkanen.

2) Pyreneene:   Feil:      Fjellkjeden Pyreneenes høyeste topp er Aneto som rager 3.404 meter over havoverflaten. Pyreneene danner en naturlig 491 kilometer lang grense mellom Spania og Frankrike som strekker seg fra Biscayabukta til Middelhavet. Pyreneene skiller som kjent også den iberiske halvøya fra resten av det kontinentale Europa.

3) Sierra Nevada:   Feil:           Mulhacén som inngår i fjellkjeden Sierra Nevada, er riktignok det høyeste fjellet på det spanske fastlandet, men ikke det høyeste i Spania som helhet. Fjellet som rager 3.478,6 meter over havoverflaten, er oppkalt etter Abu l-Hasan Ali, en av de siste muslimske herskerne i Granada på 1400-tallet. På spansk gikk han nemlig under betegnelsen Muley Hacén. Legenden vil ha det til at regenten er gravlagt på toppen av Mulhacén – en staselig gravplass kunne man jo tenke seg. Man kan bestige Mulhacén på en dagstur. Vil du ta det litt mer med ro og i «turisttempo», finnes det overnattingsmuligheter på veien.

Bildet:   Teide er Spanias høyeste fjell. Det ligger i en av verdens mest besøkte nasjonalparker. (Kilde: Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #2:        Hva kalles veksten du ser midt på bildet og hvor finner vi den?

Svaralternativer:    1) Korkeik, Andalucia 2) Eukalyptus, Galicia 3) Dragetre, Kanariøyene

1) Korkeik, Andalucia   Feil:       Korkeik gir materiale til vinkorker, gulvbelegg og mye annet. Den iberiske halvøya er kjent for sine korkeiker, men de vokser i hovedsak i sørvestlige deler av halvøya, selv om vi finner korkeik også i Catalonia, i dalstrøk i Galicia og på Menorca. Nøttene fra korkeika utgjør en uunnværlig del av kostholdet til den innfødte sorte iberiske grisen som er «råmaterialet» for de ettertraktede spanske skinkene – pata negra. Korkeik kan bli opptil 30 meter høye, men er som regel langt lavere på grunn av utsatte vokseforhold. Eikenøttene er gjerne mellom to og tre centimeter lange.

2) Eukalyptus, Galicia:   Feil:      Eukalyptustreet som vi i dag finner i Cantabria, Biskaya, Asturias, Galicia og Huelva ble brakt til den iberiske halvøya av benediktinermunken Fader Salvado på midten av 1800-tallet. Han hadde vært misjonær i Australia og mente treet kunne passe godt i hjemlandet. Treslaget formerer seg raskt og gir derfor mye virke. I dag ses eukalyptustrær som en trussel mot økosystemet flere steder i Spania. Eukalyptustrær kan gjøre skogbranner til et inferno på et øyeblikk: Trærne brenner nærmest eksplosivt – det er ikke uten grunn at en del land nå forbyr planting av eukalyptus.

3) Dragetre, Kanariøyene   Korrekt:     Dragetreet (Dracaena draco)er en subtropisk tre-lignende plante, hjemmehørende på Kanariøyene, Cape Verde og Madeira samt i vestlige deler av Marokko. Når “treet” er 10-15 år gammelt, blomstrer det med liljelignende, duftende blomster. Dersom du skjærer i barken eller bladene på dragetreet, siver det ut en rød væske som lokalt kalles drageblod og har vært brukt til ulike formål innen folkemedisinen opp gjennom tidene. Guanchene, urbefolkningen på Tenerife, holdt dragetreet for hellig. Dragetreet tåler tørke godt og trenger lite vann for å trives.

Bildet:   Dragetreet finnes på Kanariøyene, men også i Vest-Afrika og bl.a. på den portugisiske Atlanterhavsøya Madeira. Kilde: Thomas Astleitner from Pixabay

===============

Svar til spørsmål #3:        Hvor fant det så langt siste vulkanutbruddet på spansk jord sted?

Svaralternativer:    1) Columbretesøyene, Valencia 2) Garrotxa, Katalonia 3) El Hierro, Kanariøyene

1) Columbretesøyene, Valencia   Feil:      Columbretesøyene er en øygruppe bestående av fire små, ubebodde øyer av vulkansk opprinnelse i Middelhavet. Til sammen måler øyene ikke mer enn 0,19 kvadratkilometer og høyeste punkt ligger bare 67 meter over havoverflaten. Den langt største av de fire øyene er Illa Grossa. Øygruppen var kjent av de gamle grekere og romere, som bemerket at øyene var tilholdssted for oppsiktsvekkende mange slanger – navnet Columbrete er avledet av det latinske ordet for slanger: «colubraria». I dag er øygruppen et vernet naturområde og viktig som tilholdssted for flere sjeldne sjøfuglarter og hvilested for trekkfugler på vei mellom Europa og Afrika hver høst og vår.

2) Garrotxa, Katalonia   Feil:      Garrotxa vulkanske naturpark i Katalonia nordøst i Spania kan skilte med nesten 40 vulkaner, men ingen av dem er aktive i våre dager. Det siste utbruddet fant sted for omtrent 11.000 år siden. Det har likevel vært betydelig seismisk aktivitet i området i historisk tid: I 1428 var det et stort jordskjelv som forårsaket materielle ødeleggelser og tap av menneskeliv i Barcelona. Så sent som i 1901 og 1902 ble det også registrert jordskjelv, selv om skadeomfanget da var lite.

3) El Hierro  Korrekt:       Sommeren 2011 opplevde man en serie jordskjelv under øya El Hierro, den minste og vestligste av Kanariøyene. Basalt-øya er en halvmåneformet rest av en kraterrand, og kystlinjen er preget av klipper som stuper bratt i havet. På fire dager mellom 20. og 24. juli ble det registrert flere enn 400 mindre skjelv som ble etterfulgt av 320 nye skjelv de påfølgende tre dagene. En knapp måned senere var det totale antall jordskjelv kommet opp i over 4000 – og jordskjelvene fortsatte og ble mer intense gjennom hele september. Myndighetene begynte å evakuere utsatte deler av befolkningen ettersom de fryktet et ødeleggende vulkanutbrudd samt jordskred. I oktober samme år fant det sted et vulkanutbrudd under havoverflaten, flere lignende utbrudd fulgte gjennom resten av året.

Før europeerne oppdaget Amerika, ble El Hierro av mange regnet som jordas vestligste punkt. Øyas vestligste punkt, Cabo Orchilla, ble frem til 1884 brukt som nullmeridian.

Fra hovedstaden på El Hierro, Valverde, er det fergeforbindelse til Tenerife og La Gomera. Øya med knappe 11.000 innbyggere, er mindre fruktbar enn naboøyene, men jordbruk er likevel en viktig næringsvei. El Hierro har ingen stor turistindustri, men for den som liker fjellturer i naturskjønne omgivelser, byr øya på flotte opplevelser.

Bildet:   Vestligste punkt på El Hierro – av europeere lenge regnet som jordas vestlige ytterpunkt.

===============

Svar til spørsmål #4:        I hvilket slag mistet den legendariske britiske admiralen Lord Nelson sin høyre arm?

Svaralternativer:    1) Kapp St. Vincent 2) Trafalgar 3) Santa Cruz de Tenerife

1) Kapp St. Vincent   Feil:       Du har rett i at Nelson deltok i og leverte avgjørende bidrag til britisk seier over spanjolene i slaget ved Kapp St. Vincent – og det til tross for at han handlet stikk i strid med sine overordnedes instrukser. Slaget fant sted den 14. februar 1797 utenfor Algarve-kysten, men det var ikke i dette slaget britenes store sjøhelt mistet sin høyre arm. Fra de store oppdagelsenes tid på slutten av 1400-tallet og i flere hundre år fremover var en sterk flåte selve nøkkelen til makt og innflytelse for europeiske herskere med ambisjoner utover eget kontinent. Både Spania og Storbritannia var følgelig med i kappløpet om landområder og naturressurser. På slutten av 1700-tallet var Storbritannias hovedfiende en allianse mellom Spania og Frankrike – partene utkjempet slag om en rekke viktige havner og kyststrekninger. Horatio Nelson skal forresten ha lidd under alvorlig sjøsyke gjennom hele sin spektakulære karriere til sjøs. Det var lite som stoppet denne karen som må ha vært en skikkelig hardhaus på flere vis. Han ble såret i kamp flere ganger. Allerede i 1794 mistet han synet på høyre øye i beleiringen av Calvi ved Corsica.

2) Trafalgar   Feil:       Slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 skulle sette et endelig punktum for britenes store sjøhelt som fikk kommandoen over sitt første skip allerede som 20-åring. Nelsons høyrearm var imidlertid tapt lenge før slaget ved Trafalgar. Horatio Nelson ledet sine tropper til seier ved Trafalgar til tross for nærmest kronisk sjøsyke, tapt syn på et øye og en manglende høyrearm. I slaget om Trafalgar møtte den kongelige britiske marine under kommando av admiral Nelson, en felles fransk-spansk flåte. Slaget stod i Atlanterhavet utenfor sørvestkysten av Spania, like vest for Kapp Trafalgar (Cabo Trafalgar) – derav sjøslagets navn. De fransk-spanske allierte tapte 22 skip i slaget, britene beholdt alle sine skip, men mistet altså sin store og ukonvensjonelle strateg. Horatio Nelson ble truffet av ild fra et fransk skip og døde kort tid etterpå.

Den franske admiralen, Villeneuve, ble tatt til fange og skal ha deltatt ved Nelsons storslagne begravelse i St. Pauls katedralen i London. Den spanske admiralen Frederico Gravina, klarte å unnslippe med de sørgelige restene av sin flåte, men døde fem måneder senere av skadene han hadde pådratt seg under slaget ved Trafalgar.

3) Santa Cruz de Tenerife:   Korrekt:    Lord Nelson fikk en skade i høyre armen under kamphandlinger da britene forsøkte å ta seg inn i Santa Cruz på Tenerife i juli 1797. Armen måtte amputeres. Den manglende armen skulle komme til å være en påminnelse om sjøheltens nederlag mot spanjolene frem til han døde i slaget ved Trafalgar i 1805.

Under slaget ved Kapp St. Vincent i februar 1797, hadde britene slått den spanske flåten. En del spanske skip hadde likevel kommet seg unna og søkt tilflukt i Cadiz, havnebyen som spilte en avgjørende rolle i den for spanjolene så lukrative handelen med den nye verden.

Britene har gjennom historien hatt det med å sette opp blokader til sjøs, og etter at Spania og Frankrike ble allierte i 1796 (San Ildefonso traktaten), satte britene seg fore å hindre all handel til og fra Spania og dermed knekke de spanske herskernes økonomisk.

Horatio Nelson ble i utgangspunktet satt til å passe på den spanske flåten som var sperret inn i Cadiz, men oppdraget ble endret. På denne tiden hadde Santa Cruz de Tenerife om lag 8000 innbyggere og var den viktigste kommersielle havnen på Kanariøyene. Britene fikk nyss om at skip med verdifull last hadde unnsluppet blokaden og søkt tilflukt på Tenerife. Nelson fikk kort sagt ansvaret for å lede en ekspedisjon for å gjøre verdisakene tilgjengelige for den britiske kronen.

Kanskje var han bedre til vanns enn på land, muligens var spanjolene rett og slett overlegne. Santa Cruz var i alle fall utstyrt med både festningsverk og en dyktig og erfaren spansk kommandør, general Antonio Gutiérrez. Generalen og hans menn bet godt fra seg mot de omtrent tusen engelskmennene. Nelson ble truffet i armen like over albuen, hans tropper måtte trekke seg tilbake under ildgivning fra spansk side. Skipslegen amputerte Nelsons høyre arm, en halv time senere skal han ha vært på bena igjen og utstedt ordre til sine tropper. Admiralen fortsatte ufortrødent sin karriere helt frem til han falt i 1805.

Bildet:   Santa Cruz de Tenerife, hovedstaden i provinsen Tenerife og byen som Lord Nelson forsøkte å erobre. (Kilde: Pixabay)

Hilsen Oliven & Poteter!

Hispano-Suiza: Spanske biler i verdensklasse

Hispano Suiza er kanskje et bilmerke du ikke drar kjensel på, men på 1920- og 1930-tallet var det spansk-sveitsiske selskapet en av Europas fremste bilfabrikanter. Flere av nyvinningene deres var langt forut for sin tid. Hispano-Suizas kjøretøy var ettertraktet og ble eksportert til markeder så langt borte som Australia. De elegante bilene ble regnet blant verdens mest eksklusive, og selskapet kunne tilby noen av de raskeste bilene på markedet. Hispano-Suiza har hatt sine opp- og nedturer, men så sent som på bilmessen i Geneve i mars 2019 dukket det opp en Hispano-Suiza modell, en elektrisk bil i superluksusklassen. Vil du se Hispano-Suiza klassikere, kan bilmuseet i Salamanca være et spennende utfluktsmål.

Klassiske Hispano-Suiza var staselige biler og rene fartsmonstre med tanke på veistandarden i samtiden.
 (Kilde: Museo de Historia de la Automación de Salamanca)

En artillerioffiser med sans for el-biler

I 1898 startet artillerioffiser Emilio de la Cuadra fabrikk i Barcelona der han ville produsere elektriske biler. Han hadde slått seg opp ved å bygge kraftverk i Lleida og tok med seg erfaringene derfra inn i den gryende bilindustrien.

De la Cuadra var tidlig ute, Henry Ford startet ikke sin bilfabrikk i USA før i 1903. Inspirasjon til bilproduksjon hentet han blant annet fra sitt besøk ved Verdensutstillingen i Paris i 1889 – det var forresten til samme utstilling Eiffeltårnet ble oppført.

De la Cuadra må ha vært en driftig fyr med gode kontakter. Etter at han hadde grunnlagt sin bilfabrikk, hyrte han inn den sveitsiske ingeniøren Marc Birkigt.

Selskapet laget prototyper på lastebil, en buss og en personbil – alle drevet av elektriske motorer. Herrene støtte imidlertid på samme problem som moderne bilprodusenter lenge strevde med: Batteriets levetid gjorde det umulig å tilbakelegge lengre strekninger.

Det er lett å tro at el-biler er en nokså ny ide, men mye av teknologien vi tenker på som moderne og «ren» kom allerede i bilindustriens barndom på begynnelsen av 1900-tallet. Automatgiret ble oppfunnet i Canada og patentert allerede i 1923. Spanske bilprodusenter var blant lederne når det gjaldt teknologiske nyvinninger i bilbransjen. Blant annet er det som regnes som verdens aller første hybridbil, spansk.

Hispano-Suiza var blant verdens ledende bilprodusenter. Her var det håndverksmessig kvalitet i alle ledd. (Kilde: Museo de Historia de la Automación de Salamanca)

Fart og eleganse

Banebrytende arbeid er ikke alltid lønnsomt i første omgang. I 1903 gikk Hispano-Suiza konkurs, men ideene deres var gode nok til å vekke interesse blant nye eiere. I 1904 skiftet selskapet hender og gjenopptok bilproduksjonen. Og denne gangen gikk det svært mye bedre.

I 1905 startet produksjonen av biler etter Birkigts design. Den sveitsiske ingeniøren regnes blant århundrets dyktigste i sin bransje. Modellene som rullet ut fra Hispano-Suiza nå var bensindrevne og hadde en toppfart på svimlende 87 km/t – veikvaliteten i samtiden tatt i betraktning var dette farlig raske biler.

Dette var før samlebåndsproduksjonens tid, og Hispano-Suiza produserte staselige biler med håndverksmessige kvaliteter, både eksteriør og interiør var utsøkt elegante. Bilene var på ingen måte oppnåelige for vanlige mennesker, men i eliten ble de populære. Den daværende spanske kongen Alfonso XIII, eide for eksempel hele 30 av dem og var bilmerkets høye beskytter.

Hadde man penger, skulle det mye til for å finne en bedre eller raskere bil. Allerede i 1913 lagde Hispano-Suiza en bil med toppfart på 121 km/t og J12 modellen i produksjon mellom 1931 og 1938 kom opp i 185 km/t.

Velstående mennesker over hele verden kastet sine øyne på de spanske bilene. Og Hispano-Suiza eksporterte sine eksklusive kjøretøy til en rekke land. Bilfabrikanter som Rolls Royce var også interessert i selskapet, den britiske bilprodusenten har brukt flere av Hispano-Suizas patenter i sine biler, blant annet dets bremsesystemer.

Bare de aller rikeste hadde råd til å nyte den forseggjorte luksusen Hispano-Suizas biler kunne tilby.
(Kilde: Museo de Historia de la Automación de Salamanca)

Selskapet som trivdes like godt i luften som til lands

Hispano-Suiza ble en suksess og ekspanderte inn i samtidens spissteknologi – luftfartsbransjen. Mellom 1904 og 1946 bygde selskapet mer enn 50.000 flymotorer, hovedsakelig ved sin virksomhet i Frankrike. Under første verdenskrig designet og leverte Hispano-Suiza motorer til de allierte styrkene.

Birkigt, den sveitsiske ingeniøren, hadde fortsatt i selskapet under nye eiere. Det er ikke uten grunn at mannen ble nominert til en av det 20. århundres mest betydningsfulle ingeniører. Han designet lettere, kraftigere motorer med betydelig lengre levetid enn tidligere modeller.

Birkigt er blant annet mannen bak motoren til det berømte franske SPAD XIII-flyet som ble fløyet av en Frankrikes største flyverhelter Georges Guynemer som forsvant sporløst etter å ha skutt ned 54 av fiendens fly under første verdenskrig.

Etter første verdenskrig opplevde Hispano-Suiza nok en storhetstid. På 1920- og 1930-tallet bygde de luksusbiler med stadig kraftigere motorer og bedre teknologi.

Borgerkrig og ny verdenskrig

Under den spanske borgerkrigen (1936-39) kollektiviserte den katalonske regjeringen Hispano-Suiza og la om produksjonen til også å omfatte kanoner og flymotorer.

I 1937 tok den franske regjeringen over den delen av selskapet som befant seg i Frankrike og hovedsakelig bygget flymotorer. Flere av Hispano-Suizas motorer ble derfor benyttet i franske jagerfly under andre verdenskrig.

En klassisk Hispano-Suiza modell T56 fra 1928. (Bilde: med tillatelse fra V. Christian Mantz)

Hispano-Suiza utviklet og produserte også våpen etter hvert som konfliktnivået i Europa økte. En av deres 20 mm automatiske skyts, Hispano-Suiza HS.404, ble produsert i England, og under andre verdenskrig var dette våpenet å finne om bord på de fleste britiske kampfly.

I 1940 slo den spanske virksomheten til Hispano-Suiza seg sammen med en spansk bank og opprettet det som senere skulle bli Spanias første masseprodusent av biler: SEAT.

Den spanske borgerkrigen førte til store økonomiske vansker for Hispano-Suiza, og i 1946 solgte det vaklende selskapet sin bilvirksomhet. De klassiske bilene er i dag ettertraktede blant samlere, men elsker du stil og kvalitet og har penger på bok, så hender det at en og annen original Hispano-Suiza dukker opp på auksjon. I 2012 ble for eksempel en 1913-modell Type T15 (også kalt Alfonso XIII) solgt for omtrent en million amerikanske dollar.

Museum og mer for den bilinteresserte

Synes du prisen er en tanke høy, finnes det muligheter for å beundre ekte Hispano-Suiza modeller for en billig penge. Sent i 2002 åpnet et bilmuseum i Salamanca (Museo de Historia de la Automación de Salamanca). Det er et museum for de av oss som er mer gjennomsnittlig interessert i bil, men også et yndet senter for bilentusiaster og forskere som vil vite mer.

I tillegg til omtrent 140 biler fra ulike historiske perioder – flere av dem modeller fra Hispano-Suiza – har museet en stor samling avisklipp, originale brosjyrer, bildeler og mye mer.

Inngangsbilletten koster 4 euro. Pensjonister, studenter, arbeidsløse og grupper over 10 personer betaler halv pris. Museet er åpent tirsdag til og med søndag fra klokken 10 til 14, stenger for siesta mellom kl.14 og 17 (17:30 i juli og august) og har åpne dører igjen frem til klokken 20 (20.30 i juli og august).

Har du ikke anledning til å reise til vakre Salamanca med det første, finner du mye spennende stoff om Hispano-Suiza fra journalisten V. Christian Mantz som er bosatt på Tenerife.

Christian Mantz har studert spansk bilhistorie inngående og så langt skrevet to bøker om el-bilens historie. Du finner dem (“Los Pioneros” og “Silenciosos y Limpios”) til salgs på hans hjemmesider https://www.prestigeelectriccar.com/en/ og www.historiasdelcoche.com.

En Hispano-Suiza H6 fra 1934. H6 ble laget i forskjellige varianter – alle praktbiler. (Bilde gjengitt med tillatelse fra V. Christian Mantz)

Der kan du også lese om utviklingen av elektriske biler fra 1870 til 1936 og en masse annet bilrelatert stoff. Christian Mantz forteller til Oliven & Poteter at hans tredje bok om elektriske kjøretøy vil være klar om ikke lenge.

Hispano-Suiza har gjennomgått mange endringer og eierskifter, med medgang og motgang siden oppstarten. Bilprodusenten var på det nærmeste glemt i en årrekke, men både i 2010 og 2019, dukket ultra-luksuriøse Hispano-Suiza modeller opp på den årlige bilmessen i ingeniør Birkigts hjemby, Geneve.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Vikinger i Jakobsland – på 800-tallet og i dag

Santiago de Compostela nordvest i Spania har vært et pilegrimsmål siden tidlig på 800-tallet. I våre dager er vandringsveiene som leder frem til det som skal være apostelen Jakobs grav, populære også blant skandinaver. Og det til tross for at våre forfedre må sies å ha gjort sitt for å legge byen og området rundt øde. Siden 1960-tallet har man i månedsskiftet juli-august arrangert vikingfestival i Catoira, en strategisk plassert småby omtrent 40 kilometer fra Santiago de Compostela. Vikingene har ikke etterlatt seg mange fysiske spor på den iberiske halvøya, men deres fremferd er godt dokumentert i skriftlige kilder fra samtiden. Vikingenes herjinger fikk betydelige konsekvenser for bosettingsmønstret i Galicia helt frem til moderne tid.

Vikingene satte sine spor på den iberiske halvøya – de bidro til å endre bosettingsmønstre og ironisk nok til å gjøre lokale herskere og kirken mektigere.

Santiago de Compostela er hovedstad i den autonome regionen Galicia. I 813 gjenoppdaget man her en forlatt grav som man mente inneholdt de jordiske levningene av apostelen Jakob. Han ble henrettet i år 44 e.Kr. i Jerusalem, men legenden vil ha det til at den døde kroppen ble fraktet til Compostela der Jakob tidligere skal ha arbeidet med å spre det kristne budskapet.

Allerede på 800-tallet begynte katolikker å valfarte til apostelens gravsted. Det tok ikke mange årene før kristne strømmet til byen fra store deler av det vestlige Europa, og byen ble sammen med Jerusalem og Roma den kristne kirkes viktigste pilegrimsmål.

Jakobsveien er betegnelsen på pilegrimsveier som leder frem mot Santiago de Compostela. Ideelt sett begynner enhver pilegrimsreise i hjemmet, det er forklaringen på at det oppstod et helt nettverk av ruter til Santiago.

Med relikvier og pilegrimer kom også rikdom – og vikinger på jakt etter både materielle skatter og mennesker som kunne omsettes i det samme.

«Hedensk og ytterst ondskapsfullt folk»

Vikingene må ha hatt utmerket etterretning – for de kastet sjelden bort tiden når det gjaldt å finne lønnsomme mål for sine tokt.

Historikere og arkeologer er ikke helt enige om eksakt når vikingene først ankom den iberiske halvøya. Noen mener det kan ha vært så tidlig som i 795. Blant dem er den svenske forskeren og arabisten Arne Melvinger som baserer seg på Ibn al-Atirs bok «Den fullendte historien». I denne boken som er skrevet rundt år 1230 e.Kr., beretter forfatteren om en gruppe krigere han kaller al-madjus som sammen med en baskisk hærstyrke skal ha kommet den galisiske kongen Alfonso II til unnsetning i kamper mot kongens muslimske fiender fra sør, ledet av emir Hisham I av Cordoba. Al-madjus er en arabisk betegnelse på vikinger.

Det er enkelte problemer som gjør at al-Atirs fremstilling av verdenshistorien muligens ikke er helt pålitelig. For det første skrev han flere hundre år etter at begivenhetene han forteller om, skal ha funnet sted. Dessuten holder han til langt borte fra Spania, i områder som i dag ligger under Irak og Syria. Det er grunn til å tvile på om vikingene befant seg på den iberiske halvøya så tidlig og alliansene som beskrives er heller ikke vanlige. For vikingene markerte seg ikke spesielt sterkt som venner av lokalbefolkningen på disse trakter.

Vikingene har etterlatt seg få spor i form av funn av bosettinger eller gjenstander. Likevel vet vi en hel del om deres «iberiske eventyr». Vi har beretninger både fra samtidige muslimske og kristne kilder og vi finner en hel del opplysninger i norrøn litteratur, ikke minst i Snorres kongesagaer. (Det første stedsnavnet hos Snorre er forresten vikingenes betegnelse på Gibraltar-stredet, nemlig Norvasund. Du kan lese mer om det her: Snorre Sturlason og Spania.) Vi finner også en rekke norrøne navn på steder, elver og lignende på den iberiske halvøya. Galizeland tilsvarer Galicia, Spánland er Spania.

Veien til Santiago de Compostela. En pilegrimsferd skulle begynne på dørstokken hjemme, derfor oppstod det i Middelalderen et helt nettverk av veier som løper sammen i pilegrimsbyen. (Kilde: Image by myatsuda from Pixabay)

Fra pilegrims- til plyndringsmål

Utfra kildene regner man at vikingene kom i tre hovedbølger til den iberiske halvøya: Den første i 844, den andre rundt 860 og den tredje mot slutten av 960-tallet. Vikingtoktene begynte gjerne ganske likt med angrep langs kysten av Atlanterhavet, derfra seilte skipene sørover og tok seg frem langs de store elvene. (Lær mer om spanske elver i Oliven & Poteters elvequiz her: Quiz #3: Elver i Spania.)

Vikingraidet i 844 er godt dokumentert. I Alfonso-krøniken beskrives nordboerne som «et hedensk og ytterst ondskapsfullt folk, tidligere ukjent for oss.» Vikingene gjorde ikke akkurat et fordelaktig førsteinntrykk på lokalbefolkningen, hverken i Galicia eller andre steder. De plyndret og røvet der de dro frem – kirker, klostre og rikmannshjem var opplagte mål. Gisseltaking tilhørte dagens orden, for innkreving av løsepenger var en utbredt og lønnsom praksis.

Muslimske historikere og geografer i samtidens al-Andalus, Nord-Afrika og Midtøsten bekrefter i all hovedsak Alfonso-krønikens fremstillingen. Alfonso-krøniken skryter riktignok av kong Ramirez den første– slik den typen bestillingsverk gjerne er forpliktet til. Forfatteren beskriver store tapstall for vikingene som det berettes ble slått tilbake av kongens menn. Noe stort mannefall kan det likevel neppe ha vært snakk om, for flere kilder beskriver en svær vikingflåte som trekker seg tilbake sørover mot Lisboa. Og vikingenes pågangsmot på ferden sørover tyder heller ikke på at vi har å gjøre med «slagne menn».

Den muslimske historikeren Ibn al-Idari skildrer for eksempel angrepet på Sevilla. Vikingene ankom byen, i dag Spanias eneste elvehavn, med hele 80 skip: «De var som mørke fugler over havet og fylte alle hjerter med angst og pine». Ifølge samme kilde beleiret vikingene byen en ukes tid og «lot dens innbyggere drikke dødens beger.»

Neste gang vikingene dukket opp var i 859, i et røvertokt som varte tre-fire år. Antagelig ble de ledet av danske vikinger: Bjørn Jernskjegg og Hasting er kjente skikkelser. Men denne gangen var herskerne i det nordlige Spania kloke av skade og forberedt. Vikingene fortsatte derfor raskt ferden sørover på halvøya.

Den tredje store bølgen av vikingraid fant sted mellom 966 og 971. Kong Ramiro III regjerte da i Asturias-Leon. Ifølge kildene dukket det opp en flåte på 100 skip i Arousafjorden ved elven Ulla i Galicia. Om vi tenker oss at hvert skip kanskje hadde mellom femti og hundre mann, er det lett å tenke seg at det må ha vært et skremmende syn. Langskipenes mannskaper var igjen ute etter Santiago de Compostelas rikdommer – de kalte det forlokkende området for Jakobsland.

Festivalen byr på dramatikk, men også moro og en jovial stemning.
(Kilde: Frank Bradford pix)

Årlig vikingfestival

Det kom ikke overraskende til kamp mann mot mann, også i denne siste av de store angrepsbølgene. Biskop Sisenand ledet den lokale motstanden i Jakobsland, skal vi tro krønikene. Men vikingene skal ha klart å ta seg i land med 8000 mann ved Catoira og gikk deretter til fots til Santiago de Compostela.

Det var ingen respektfull pilegrimsferd. Vikingene drepte biskopen i kamp og herjet Galicia i flere år før de ble tvunget til å trekke seg ut.

Det siste avgjørende slaget, der lokalbefolkningen til slutt lyktes å slå sine fiender fra nord, feires med en årlig vikingfestival i Catoira. Byen som i dag har omtrent 3.500 innbyggere ligger strategisk til for å beskytte Santiago de Compostela mot invasjon fra elven.

Du kan fortsatt se rester av det store festningsverket Torres de Oeste, som ligger på en odde som stikker ut i elven Ulla. De lokale herskerne hadde brukt store ressurser gjennom mange år på å bygge ut festningsverk som kunne motstå angrep. Vikingene ga seg ikke uten kamp. De raserte blant annet den lokale kirken. På stedet der den hadde ligget, bygde befolkningen senere et valfartskapell. Kapellet ble reist på stedet der et av vikingskipene skal ha gått på grunn og lokal tradisjon forteller at grunnstøtingen var et resultat av biskopens desperate bønner om hjelp fra Vår Herre.

Om du i likhet med omtrent 200.000 andre årlige besøkende har tenkt deg på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela, kan Catoira, som bare ligger 40 kilometer fra katedralen i Santiago, være et interessant stopp på reisen.

Den første søndagen i august hvert år, gjenskapes slaget i Catoira. Det fargerike arrangementet har pågått siden 1960, og byen har til og med bygd eget vikingskip inspirert av Gokstad- og Oseberg-skipene. Arrangørene samarbeider med vikinggrupper i Skandinavia, blant annet med Fredrikssund Vikingtheater i Danmark.

Jesper Wittenburg fra Fredrikssund kan fortelle at teateret hans har hjulpet Catoira med å lage det historiske spillet som fremføres i den lille byen hver kveld i en uke før selve «sjøslaget». Festivalen byr forøvrig på mye god mat og drikke og opptil 1.500 mennesker benket rundt langbord. Stemningen er heldigvis en ganske annen enn i svunnen tid.

Du finner mer om festivalen her: Romaría Vikinga (Viking Festival).

Vikingfestivalen i Catoira byr på historiske spill, vikingmarked og andre opplevelser i et flott natur- og kulturlandskap. (Kilde: Frank Bradford pix)

Vikinger og langtidsvirkninger

Det var ikke helt slutt med vikingraid etter den siste store bølgen av raid i andre halvdel av 900-tallet. Mindre tokt fant sted på det som i dag er spansk territorium helt frem til slutten av vikingtiden. En del historikere mener at også Olav den hellige herjet i Jakobsland før han vendte hjem for å kristne Norge. Mannen hadde en fortid, for å si det forsiktig.

Vikingene etterlot seg ikke mange spor som vi kan observere fortsatt, men de bidro på avgjørende vis til å endre befolkningsmønsteret i Galicia. Deres herjinger førte til at folk søkte mot lokale borgherrer og kirker for beskyttelse, og de trakk seg bort fra elvene som fraktet de fryktede langskipene, og innover i landet. Dette bosettingsmønsteret ser du spor av i Galicia den dag i dag.

Både kongens og kirkens makt ble styrket fordi de ble oppfattet som folkets beskyttere mot «berserkene» fra nord. Etter vikingene har vi som nevnt ikke mange funn, noen reinsdyrhorn er blant de mest kjente. Våre forfedre tok ganske sikkert langt mer med seg enn de etterlot på disse kanter, men letingen etter materielle spor pågår. Mer om det en annen gang.

Er du interessert i en annerledes opplevelse i sommer, så kan du også ta kontakt med Concello de Catoira og finne ut mer om vikingfestivalen i Catoira, lokalhistorie, overnattingssteder og opplevelser. Du kan ringe dem på telefon (+34) 986 54 60 14 eller sende en epost til concello.catoira@eidolocal.es.

Hilsen Oliven & Poteter!

Spania og USAs månelanding

I juli er det 50 år siden Neil Armstrong som det første mennesket satte sin fot på månen. Han var som kjent amerikaner, men Spania og spanske vitenskapsfolk og eksperter leverte viktige bidrag til å gjøre Apollo 11 ekspedisjonen til en suksess. De mest berømte ordene fra menneskets utforskning av rommet til denne dag: «That’s one small step for (a) man, one giant leap for mankind» («Et lite steg for et menneske, et kjempesprang for menneskeheten») ble først mottatt i en liten landsby noen kilometer vest for Madrid før de ble kringkastet til resten av verden. Spansk romfartshistorie startet med en personlig forbindelse til en av romfartens ruvende skikkelser – en ungarer med forkjærlighet for Spania.

Spania samarbeidet med NASA om Apollo 11 som fikk de første menneskene på månen.

Den 20. juli 1969 satt folk verden over benket rundt tv- og radioapparater. De som fikk oppleve direktesendingene fra månen, glemmer ikke øyeblikket da Neil Armstrong og litt senere Buzz Aldrin som de første menneskene, satte sine ben på månens overflate. Landingen var en triumf for USAs romfartsprogram ledet av NASA, men amerikanerne hadde også hjelp utenfra, blant annet fra Australia og Spania.

Forberedelsene til månelandingen hadde pågått i en årrekke, og den kalde krigen der Sovjetunionen og USA var hovedmotstandere, var som kjent en betydningsfull drivkraft i kappløpet mot månen. Knivingen mellom de to erkefiendene gjorde det også viktig å få mest mulig oppmerksomhet om månelandingen. For å sikre uavbrutt kommunikasjon med Apollo 11 og kringkasting av den til seere og lyttere, hadde NASA etablert to bakkestasjoner utenfor USA: en i Australia og en i Fresnedillas de la Oliva, en heller anonym spansk landsby med drøye 1000 innbyggere ca. 50 kilometer vest for Madrid.

Sammen med NASAs egne fasiliteter dekket bakkestasjonene hele jordens overflate, de var plassert med omtrent 120 grader mellom hver stasjon. USA under president John F. Kennedy anså både Francos Spania og Australia som politisk stabile regimer for formålet. Begge land hadde i tillegg til gunstig beliggenhet den ekspertise som var nødvendig for å delta i programmet.

Månelanding i beste sendetid

Stasjonen i Fresnedillas de la Oliva var en del av Spanias romprogram under ledelse av Instituto Nacional de Técnica Aeroespacial (INTA) som ble startet allerede i 1942, ikke mange årene etter at general Franco hadde tatt makten i landet.

I 1969 var stasjonen bemannet med eksperter som hadde i oppgave å sikre kommunikasjon med Apollo 11, månelandingsfartøyet og de tre som var om bord. Spanjolene i kommandorommet denne dagen var de første som hørte at månelandingsfartøyet (kalt The Eagle) hadde nådd månens overflate, da Armstrong sa: «Ørnen har landet.»

Apollo 11s kommandomodul bragte alle de tre astronautene Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins trygt tilbake den 24. juli 1969.

Den spanske storavisen El Pais skrev for en tid tilbake om to av de som var på jobb for NASA i INTAs stasjon i Fresnedillas de la Oliva denne julidagen i 1969: José Manuel Grandela og Carlos González. De forteller blant annet om de tre amerikanske astronautenes reaksjon på NASAs beskjed om at de måtte ta en hvil før de gikk ut av månelandingsfartøyet fordi den historiske månelandingen skulle foregå i beste sendetid for amerikanske tv-seere.

Ifølge Carlos González, skal Neil Armstrong ha sagt: “Jeg har brukt år på å forberede meg på dette øyeblikket. Etter å ha reist 400.000 kilometer, har jeg landet på månen, ikke uten vansker, og nå ber du meg om å sove?” Artikkelen, som er på engelsk, kan du lese i sin helhet her: How Spaniards helped the US get to the Moon.

Så kan man lure på hvordan Spania allerede på 1960-tallet kunne stille med romfartsekspertise i verdensklasse.  

Spanske forbindelser og en ungarer i USA

Theodore von Karman var en superstjerne i det amerikanske romfartsmiljøet i en årrekke.  Han var født i Ungarn i 1881, utdannet ingeniør og fysiker, og hadde arbeidet ved ledende tyske universiteter allerede før første verdenskrig brøt ut. Han ble innkalt til det østerriksk-ungarske forsvaret under første verdenskrig der han blant annet designet et av verdens aller første helikoptre.

Allerede mot slutten av 1920-tallet hadde von Karmans arbeid vakt oppsikt også i USA, og i 1930 tok han imot en invitasjon til å bli sjef for Guggenheim Aeronautical Laboratory ved California Institute of Technology som skulle utvikle seg til en verdensledende forsknings- og utdanningsinstitusjon. Vitenskapsfolk utdannet her kan per dags dato skilte med intet mindre enn 73 Nobelpriser.  

Under 2. verdenskrig var Theodore von Karman med å grunnlegge NASAs Jet Propulsion Laboratory som skulle komme til å spille en nøkkelrolle i utviklingen av USAs romfartsprogram. Etter krigen ble han utnevnt til den første formannen for det amerikanske forsvarets vitenskapelige rådgivingskomite, og han hadde en rekke sentrale verv og oppgaver i forskningsmiljøer både i NATO og vestlige romfartsorganisasjoner. Han nøt også personlig internasjonal anerkjennelse for betydelige fremskritt innen aerodynamikk.

Bakkestasjonen i Robledo de Chavela er en del av Madrid Deep Space Communications Complex (MDSCC). (Courtesy NASA/JPL-Caltech)

Theodore von Karman var velutdannet, lynende intelligent og fremgangsrik. Han var også en mann med interesser langt utover eget fagfelt. Han var glad i poesi og annen litteratur og var viden kjent for sin avvæpnende væremåte. Han sies å ha hatt en fortelling eller en artig replikk på lur til enhver anledning og bidro til å dempe gemytter og løse fastlåste situasjoner.

Da amerikanske myndigheter presset von Karman og hans kolleger i romkappløpet med Sovjet, skal han i følge en amerikansk offiser som eskorterte ham til en topphemmelig konferanse, ha kommentert: «Alle vet at det tar en kvinne ni måneder å få et barn. Men dere amerikanere tror at hvis dere gjør ni kvinner gravide, så kan dere ha et barn i løpet av en måned.»

Hva har nå von Karman med spansk romfart å gjøre? Von Karman var en bereist mann og han elsket Spania. I California, der han bodde sammen med sin søster og mor, var hjemmet innredet i spansk stil og von Karman besøkte Spania en rekke ganger.

Som den anerkjente vitenskapsmannen han var, fikk han tilgang til statsledere og de fremste vitenskapsfolkene både i Spania og andre land. Han formidlet kontakt mellom spanske eksperter og vitenskapsfolk i mange land og fremholdt overfor spanske styresmakter verdien av å være med i tetsjiktet i romfartsrelaterte vitenskaper.

Von Karman var en person man lyttet til også i Francos Spania. I 1959-60 var det kontakt mellom NASA og spanske myndigheter. Amerikanerne hadde behov for lytte- og sporingsstasjoner utover egne grenser som kunne sikre kontinuerlig kommunikasjon med romfartøy. Australia og Spania ble valgt.

Det tok bare et år før en stasjon var operativ i Maspalomas, syd på Gran Canaria, men etter amerikanernes første romferder ble det besluttet å overføre stasjonen til vesle Fresnedillas de la Oliva. Årsaken var blant annet at man var bekymret for masseturismen som begynte å skyte fart på Kanariøyene på denne tiden. Turistene kunne komme til å utgjøre en sikkerhetsrisiko og forstyrre signaler.

Spanske eksperter bidro til amerikanske måneferder.

Se mer av spansk romfart

Selv om von Karman døde i 1963, omtrent seks år før to av Apollo 11s mannskap på tre satte sine føtter på månen, leverte han avgjørende bidrag til USAs og Spanias suksess på romfartsfeltet.

I Fresnedillas de Oliva begynte man å bygge et anlegg spesielt med tanke på bemannede romferder i 1965. To år etter stod det ferdig, tidsnok til å delta i Apollo-prosjektene fra nummer VII til XVII.

I 2010 åpnet et museum i Fresnedillas de la Oliva der besøkende kan lære mer om romferder som spanske eksperter har levert bidrag til. Museet har blant annet en modell av et landingsfartøy, romdrakter, fotavtrykk på månens overflate og mye annet. Du finner museets hjemmesider her: Museo Lunar.

Er du interessert i å lære mer om det spanske romfartsprogrammet, kan du fortsette et lite stykke vestover langs motorvei 521 fra Fresnedillas de la Oliva til den noe større landsbyen Robledo de Chavela. Der ligger bakkestasjonen Madrid Deep Space Communications Complex (MDSCC). MDSCC er en del av NASA og drives av Jet Propulsion Laboratory (JPL) som blant annet står bak kjøretøy til bruk på planeten Mars (Mars Rovers). Theodore von Karman var som nevnt over, en av grunnleggerne av JPL. Fasilitetene i Robledo utfører også oppdrag for den europeiske romfartsorganisasjonen ESA. Grupper kan se seg om på besøkssenteret ved MDSCC onsdager, torsdager og fredager, men inngangsbilletter må forhåndsbestilles. I helgene og ved spesielle arrangementer er det åpent for alle besøkende.

Vil du vite mer om det spanske romfartsprogrammet som har sitt hovedkontor i Torrejón de Ardoz nordøst for Madrid, kan du lese videre her: Instituto Nacional de Técnica Aeroespacial (INTA).

Og her kan du lese mer om Spanske luftfartsoppfinnelser.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Quiz #3: Elver i Spania

Elver har vært avgjørende for oss mennesker fra de tidligste tider. De har gjort det mulig å bygge sivilisasjoner, men har også vært nyttige for dem som vil rive dem ned. Elver har gitt oss muligheter til å utforske nye og fjerntliggende områder og til å holde kontakten med kjente. Spania har en rekke vannveier som har spilt en sentral rolle i hvor og hvordan menneskene på den iberiske halvøya har levd og lever. Bli med Oliven & Poteter i en quiz, som samtidig er et aldri så lite elvecruise gjennom spansk geografi og historie.

Du finner utfyllende informasjon under hvert svaralternativ nedenfor. Det er ikke alltid bildene gir deg riktig ledetråd.

QUIZ START

Se mer utfyllende svar under kartet.

===============

Svar til spørsmål #1:        Hva heter Spanias lengste elv?

Svaralternativer:     1) Duero 2) Ebro 3) Tajo

1) Duero:   Feil:        Duero er en av de store og viktige elvene på den iberiske halvøya, men ikke Spanias lengste. Duero har sitt opphav i Castilla y Leónidet nordlige Spania og munner ut i den portugisiske havnebyen Porto. Navnet har røtter i gammelkeltisk, der «dur» betyr «vann». Keltiske stammer bebodde området rundt elven før romerne gjorde sitt inntog på den iberiske halvøya fra omtrent 200 år f.Kr. Også romerne verdsatte Duero, som de forresten kalte Durius, og de refererte til den som en guddom. Elven renner gjennom hele fem spanske provinser i Castilla og León med store befolkningssentre: Soria, Burgos, Valladolid, Zamora og Salamanca. På breddene av Duero har det lenge vært dyrket vindruer. I moderne tid er det bygget femten dammer langs elveløpet som regulerer vannføringen og benyttes til kraftproduksjon.

2) Ebro:   Korrekt      Río Ebro er med sine 910 kilometer ganske riktig Spanias lengste elv. På latin, det språket romerne bragte med seg, kalles Ebro enten Iberus eller Hiberus, men det var antagelig de gamle grekere som først ga navnet iberere til bronsealderens «spanjoler». Grekeren Herodot refererer på midten av det femte århundre f.Kr til iberere som en betegnelse på menneskene som på den tiden bodde mellom elvene Ebro og Huelva. Ibererne ble fortrengt fra halvøyas nordlige og sentrale deler da kelterne gjorde sitt inntog. Kelterne kom i «innvandringsbølger» mellom det 8. og 6. århundre f.Kr. På 200-tallet f.Kr. utgjorde Ebro frontlinjen mellom romerske styrker i nord og kartagere anført av den legendariske Hannibal – han med elefantene – i sør. (Du kan lese mer om Hannibal denne artikkelen: Landet alle vil ha).

Krig og stridigheter har det vært på breddene av Ebro en rekke ganger gjennom historien. Mellom juli og november 1938 var de åsted for det lengste og største slaget i den spanske borgerkrigen, Batalla del Ebro.

Ebro har sitt utspring i de kantabriske fjellene i det nordlige Spania og følger sørøstlig kurs mot utløpet nær Tortosa ved Middelhavet i provinsen Tarragona – omtrent midtveis mellom Barcelona og Valencia. Langs bredden av Ebro finnes flere av Spanias mest kjente vinmarker: La Rioja og Zaragoza er blant dem.

3) Tajo:   Feil:           Men svarte du Tajo eller Tagus som elven også kalles, er du slett ikke på villspor. Tajo er nemlig den lengste elven på den iberiske halvøya. Selv om størstedelen av den befinner seg i Spania (716 km og 47 km som grenseelv mellom Spania og Portugal), fortsetter den sitt løp i Portugal (276 km) og regnes derfor ikke som Spanias lengste elv. Tajo har sitt utspring i Aragons fjellandskap omtrent 150 kilometer inn fra kysten av Middelhavet. Den er hele 1.007 kilometer lang (altså lengre enn Ebro) og krysser grensen til Portugal før den renner ut i Atlanterhavet nær Lisboa. Nesten 11 millioner mennesker, både i Portugal og Spania, får drikkevannet sitt fra Tajo. Flere enn fem millioner av dem bor i Madrid og omegn. I tillegg har omtrent to millioner innbyggere i Alicante og Murcia i det sørøstlige Spania, sin vannforsyning fra Tajo.

Elven var viktig for kartagere og en rekke senere folkegrupper i området. Navnet på elven har keltisk opphav. I 220 f.Kr. ble en kartagisk hær angrepet av keltiske stammer da de forsøkte å krysse Tajo – noe utypisk ettersom de to gruppene gjennom historien oftere var allierte enn fiender. De to partene gjorde gjerne felles sak mot det fremrykkende Romerriket, som kom til å dominere regionen i lang tid.

Bildet:   Ebro er den største elven i det nord-østlige Spania og sikrer vann til frodige vinmarker, grønnsaker og frukttrær. Elven er også viktig for å transportere salt og mineraler fra fjellene til byer langs Ebro. Bildet er fra Miravet. (Kilde: Vane Monte, Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #2:        Hva heter elven som renner gjennom Madrid?

Svaralternativer:    1) Jarama 2) Manzanares 3) Bidasoa

1) Jarama:   Feil:       Jarama er riktignok en elv i det sentrale Spania, men den passerer Madrid et stykke øst for hovedstaden. Under den spanske borgerkrigen var bredden av Jarama åsted for harde kamper. I 1937 krysset styrker fra de Franco-ledede nasjonalistene elven i et forsøk på å avskjære hovedveien mellom Madrid og republikanernes hovedsete i Valencia. Nasjonalistenes styrker, som også inkluderte beryktede marokkanske leiesoldater, ble konfrontert av soldater fra den republikanske siden, blant annet den 15. internasjonale brigade. Brigaden bestod i hovedsak av frivillige fra USA, Storbritannia og andre nasjoner, herunder de skandinaviske landene. De færreste av dem hadde noen militær opplæring. Republikanerne klarte mot alle odds å stanse Franco-styrkene nettopp ved Jarama, men slaget om Madrid utviklet seg til en stillingskrig som kostet 45.000 liv, om vi tar med tapstallene på begge sider av konflikten. Jarama er en sideelv til Spanias lengste elv, Tajo/Tagus.

2) Manzanares:   Korrekt:       Manzanares passerer helt riktig gjennom den spanske hovedstaden. Fra kilden i Sierra de Guadarrama munner Manzanares ut i Jarama-elven (se mer om Jarama i svaralternativ 1 over). I bykjernen har spanske myndigheter lagt elven i kanaler og dammer. For den som har lyst til å se Madrid fra Manzanares, er det flere steder mulig å ta seg frem med kano. Manzanares var en viktig forsvarslinje for republikanske styrker under den spanske borgerkrigen (1936-1939). Har du lyst til å se hvordan Manzaneres så ut på 1700- og 1800-tallet, så ta en titt på verk av den spanske maleren Francisco de Goya (1746-1828). En rekke av hans bilder viser motiver fra folkelivet langs Manzanares-elven, gjerne byens innbyggere kledd i folkedrakter på utflukter eller i dans.

3) Bidasoa:   Feil:       Bidasoa finner du nord i Spania, i landets baskiske områder og i Navarra. Elven krysser også inn på fransk landområde, og en strekning av den utgjør grenselinjen mellom Frankrike og Spania. I de delene av Bidasoa som ligger i Navarra, er det flotte fiskemuligheter: Med litt flaks kan du fange ørret, laks og en rekke andre fiskeslag, noen av dem spesielle for regionen. Det finnes imidlertid også store ferdselsårer som krysser Bidasoa, både motorveier og jernbane. Historikere og språkforskere har kommet frem til at navnet Bidasoa er en baskisk forenkling av det latinske “Via ad Oiassonem”, altså veien som under romernes tid på disse kanter forbandt den baskiske byen Pampaelo (i dag kjent som Pamplona) og den romerske byen Oiasso, også den i spansk Baskerland.

Bildet:   Elven Manzanares finner veien gjennom hovedstaden Madrid før den slår seg sammen med Jarama utenfor byen. (Kilde: LuisR, Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #3:        Ved hvilken elv ligger byen som har Spanias eneste elvehavn?

Svaralternativer:    1) Miño 2) Esla 3) Guadalquivir

1) Miño:   Feil:      Miño er med sine 340 kilometer Galicias lengste elv, men har ingen kommersiell havneby ved sine bredder. I likhet med Duero krysser også Miño den spansk-portugisiske grensen før den renner ut i Atlanterhavet. Og som tilfellet er med markene på bredden av Duero, regnes også området rundt Miño med blant Spanias beste vinmarker. Regionen er spesielt kjent for sine hvitviner. Elven sørger for ferskvann til frodige vinmarker og annet jordbruk, men benyttes også til vannkraftproduksjon. Miño flyter gjennom fjellområder i Galicia og Cantabria, noen av de mest nedbørrike områdene i Spania. Galisiske folkelige fortellinger vil forresten ha det til at elven er hjem for hekser og en slags fiskemennesker som kan leve både i vann og på land.

2) Esla:   Feil:       Esla er en elv i det nordvestlige Spania, men det finnes ingen kommersielle havner langs den 275 kilometer lange vannveien. Romerne kalte elven, som for øvrig er den lengste sideelven til Duero, for Astura. Du drar kanskje kjensel på navnet Asturia og asturere, det er altså romernes betegnelser på landskap og folk rundt elven Esla som har overlevd til denne dag. På 1800-tallet bygget man en kanal, Canal del Esla, for å sikre pålitelig vannforsyning fra elven til lokalt jordbruk. I 1980-årene førte byggingen av en større dam med tilhørende kraftverk langs Esla, til at sju landsbyer ble lagt under vann.

3) Guadalquivir:  Korrekt:       Sevilla er Spanias eneste kommersielle havn som ligger ved en elv og ikke et hav. Elven Guadalquivir er med sine 657 kilometer Spanias nest lengste (vel og merke av de elvene som har hele sitt løp innenfor Spanias grenser). Guadalquivir har sitt utspring i fjellkjeden Cazorla i Jáen, sørøst i Spania, og munner ut i Atlanterhavet ved Cádiz-gulfen.

Elven har gjennom historien hatt ulike navn, for her har mange folkegrupper vært på ferde. Fønikerne ankret opp her og etablerte allerede i 1100 f.Kr. havnebyen Cadíz for handel i edle metaller med de lokale tartesserne. Romerne kalte elven Baetis da de i det andre århundre f.Kr. slo seg ned og bygget en viktig festningsby, Hispalis, i det som nå er Sevilla. De startet også skipsverft i byen. I dag kan skip ta seg frem på denne viktige ferdselsåren fra Cadíz-gulfen til Sevilla, men da romerne hadde kontrollen i området var det mulig å seile helt opp til Córdoba.

Vikingene var forresten også godt kjent på disse kanter, de visste jo å utnytte elver som transportårer. Elvens moderne navn Guadalquivir, kommer fra arabisk al-wādi al-kabīr, som på norsk skulle bli noe slikt som det store elveløpet. Muslimske herskere hadde kontrollen i området mellom 712 og 1248 e.Kr.  

Så viktig var Guadalquivir for sjøfart og handel at da spanjolene hadde tatt seg til det amerikanske kontinent helt på slutten av 1400-tallet, fikk byen Sevilla snart kongelig monopol på transatlantisk varehandel – til tross for at den slett ikke ligger ved Atlanterhavet. Sevilla vokste til et økonomisk kraftsenter, men Guadalquivir skulle også bli byens skjebne. Med tiden ble det vanskeligere å ta seg frem på elven for store handelsskip, Sevilla mistet sitt monopol til Cádiz og gikk inn i en økonomisk nedgangstid.

Bildet:   Guadalquivir har vært en viktig elv i spansk historie og ikke minst som base for eventyrere som utforsket både den nye og den gamle verden. Dette er den romersk bygde Triana-broen som krysser elven i Sevilla. (Kilde: Manuel Romero, Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #4:        I 1982 opplevde Spania sin største flomkatastrofe. Hvilken spansk elv forårsaket oversvømmelsene?

Svaralternativer:    1) Júcar 2) Segre 3) Seguro

1) Júcar:   Korrekt:       Du har helt rett, i 1982 brast en demning og mer enn 16.000 kubikkmeter vann per sekund strømmet ut i elven Júcar som raskt gikk over sine bredder. Flere enn 30 mennesker mistet livet i katastrofen. Júcar er med sine 509 kilometer en av Spanias mest betydelige elver og flyter i sørøstlig retning fra sitt utspring øst i fjellkjeden Montes Universales i Aragon. Júcar renner gjennom flere byer og provinsene Cuenca, Albacete og Valencia før den munner ut i Middelhavet.

2) Segre:   Feil:       Elven Segre er en sideelv til Ebro (se over) og går gjennom tre land: Frankrike, Andorra og Spania. Både Antikkens grekere og romere kjente til Segre, de kalte den riktignok Sicoris. Romerne var de som for alvor fikk i gang olivendyrking på den iberiske halvøya, og da gjerne i tilknytning til landets mange elver. Oliven og olivenolje var høyt skattede varer i handelen rundt Middelhavet. Senere arabiske herskere visste å verdsette oliventrærne i områdene rundt Segre: De ga elven navnet Nahr az-Zaytún, som oversatt skulle bli Olivenelven. Segre renner rett gjennom byen Lleida og har forårsaket flere oversvømmelser der, den siste på 1970-tallet.

3) Segura:   Feil:       Segura er i spansk målestokk, en middels stor elv. Du finner den i det sørøstlige Spania. Den har sitt utspring i provinsen Jaén og renner gjennom en rekke kjente befolkningssentra som Calasperra, Murcia, Rojales og Oriuela før den renner ut i Middelhavet ved Guardamar del Segura i Alicante-provinsen, en havneby grunnlagt av fønikerne. Tar du en tur langs Segura, vil du som oftest bli møtt av det som for en nordboer er en nokså puslete elv. Tørke til tross, hvert sjette til niende år går Segura over sine bredder. Årsaken er voldsomme regnskyll, og flommen inntreffer alltid vår eller høst.

På 1990-tallet hadde jordbruk, urbanisering og industrivirksomhet (særlig hermetikkfabrikker) ført til at Segura var en av Europas mest forurensede elver. Lokalbefolkningen tok affære, og demonstrasjoner samlet titusenvis av mennesker. Det førte til at det ble utarbeidet en omfattende plan for opprydning som lokale myndigheter fulgte opp. Mellom 2001 og 2010 ble det blant annet bygget 100 vannrenseanlegg i området rundt Segura. Allerede i 2003, var vannkvaliteten blitt merkbart bedre, og fra 2010 regnes elven som på det nærmeste ren. Det har gitt resultater i form av dyreliv og fauna. Våtmarker er blitt tilholdssted for fugler. To av våtmarkene er beskyttet av Ramsar-konvensjonen som våtmarker av internasjonal betydning. De er spesielt viktige for trekkfugler på vei til og fra Afrika. I dag kan du finne både otere og ål i Segura – det er arter som er spesielt følsomme for vannforurensing.

Bildet:   Tajo (også kalt Tagus) er den lengste elven på den Iberiske halvøya, men ikke den lengste i Spania ettersom store deler ligger i Portugal. Den renner blant annet gjennom den gamle hovedstaden Toledo. (Kilde: gustavoboulhosa, Pixabay)

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Destreza: Den spanske elitens kampsport

Spanias gullalder etter oppdagelsen og koloniseringen av det amerikanske kontinent sent på 1400-tallet ble forholdsvis kort, men for de som fikk ta del i rikdommen, var det gode tider. Velstand ga muligheter til å forfølge interesser utover de som var forbundet med ren overlevelse. Det er i denne perioden den spesielle spanske versjonen av fekting, La Verdadera Destreza tar form. Destreza er et ektefødt barn av renessansen: En utøver skal ikke bare beherske våpenteknikk, men blant annet ha innsikt i filosofi, matematikk og moralske spørsmål. Om du er på Oliven & Poteters kanter av det sørlige Spania førstkommende helg, har du sjansen til å se oppvisninger i destreza helt gratis på Expo Torrevieja.

Kården er et ofte brukt våpen i destreza. Gjerne i kombinasjon med en kniv for mer effektivt angrep og forsvar.

Destreza må kunne sies å være en forfinet kampsport, der eleganse, raffinement og ikke rå brutalitet, er idealer. Utøvere må ha godt fotarbeid og holde hodet klart. Hver motstander beveger seg innenfor en tenkt sirkel.

Våpenet som oftest benyttes i destreza er kården, men ulike våpen kan brukes alene eller i kombinasjon. Både kniv og hellebard er kjent i destreza. Om du ikke på strak arm tar forskjellen på sverd og kårde, er du neppe alene. Kårder kan som sverd ha ulike dimensjoner avhengig av hvem som har smidd, hvilken tradisjon og epoke de tilhører osv. Generelt kan man likevel si at kården er smalere enn sverd og primært ment som et stikkvåpen. Sverdet er mer et huggvåpen, og effektivt til å gjøre ende på en motstander i kamp.

I renessansens Spania utstedte monarken forresten detaljerte regler for dimensjonene på kårder landets mange dyktige smeder produserte. Kårder var en del av en «herres» daglige klesdrakt. Det vitner navnet «espada ropera» om. Oversatt skulle det bety noe slikt som «draktsverd».

Det var riktignok ikke hvem som helst som bar slik klesdrakt til vanlig. De fattige i Spania, altså det store flertallet av befolkningen, hadde naturligvis ikke midler til å skaffe seg hverken kårde eller sverd. Før renessansen var sverdet nært forbundet med riddere, og de tilhørte stort sett adelen. Men med Spanias kolonisering og ekspansjon utover den iberiske halvøya, vokste det frem en velstående samfunnsklasse av handelsmenn som søkte status og anerkjennelse. For denne gruppen ble kården et «draktvåpen» som signaliserte sosial mobilitet: Her var folk som ville opp og frem.

Jerónimo Sánchez de Carranza (d. 1600) regnes som destrezaens far. Han skrev den første kjente boken om den spanske fektetradisjonen. Den omhandler ikke bare korrekt våpenbruk, men beskriver også hvordan en «gentleman» bør oppføre seg. Er du stø i spansk, kan du lese den her på det spanske nasjonalbibliotekets websider.
.

“Vulgær” eller “ekte”?“

Kården må kunne sies å ha vært et sivilt våpen. Den signaliserte tilhørighet til de øvre lag i samfunnet og kunne selvsagt benyttes til duell, der to «gentlemen» kunne avgjøre uoverensstemmelser. Utfallet av slike dueller var bare unntaksvis dødelig for partene.

Med tiden ble spansk fekting mer sofistikert. Det ble skrevet hele bøker som ga utøvere detaljert opplæring og instruksjoner i kampsporten. Forfatterne ga også avgjørende bidrag til å videreutvikle destreza slik at det etter hvert ble langt mer enn bare våpenføring.

Allerede på slutten av 1500-tallet skrev Jerónimo Sánchez de Carranza en bok der renessansens humanisme og vitenskapelige prinsipper blir gjort gjeldende for fekting. Carranza er den første personen vi kjenner til som introduserer tanken om at utøvere skal være både poeter og våpenføre menn.

Et skille mellom fekting i «vulgærformen» og den «sanne» eller «ekte» spanske fektetradisjonen oppstod temmelig raskt. For å ta del i den sanne destreza, La Verdadera Destreza, måtte man være en dannet herremann med kjennskap til blant annet antikkens filosofer, matematikk – spesielt geometri – vitenskap og moral.  De gode herrer skulle tilegne seg prinsipper og kunnskaper som var universelle og kunne overføres til alle typer våpen. Slikt tok naturligvis både tid og innsats.

Kjennskap til destreza spredte seg likevel til en rekke europeiske land, særlig til områder der Spania hadde politisk innflytelse – det spanske kongehuset hadde som kjent sørget for slikt en rekke steder. Det ble skrevet bøker om spansk fektestil og den «dannede utøver» i flere land. En av de mest kjente forfatterne er flamske Girard Thibault som utga sin bok allerede i 1630.

Expo Torrevieja byr på destreza-oppvisninger kommende helg med grupper fra Alicante og Cartagena.

De nokså unge gamle herrer

Selv om destreza ikke er like utbredt i dag som den var i Renessansens Europa, er sporten fortsatt svært populær på den iberiske halvøya. Mindre interesse utenfor Spanias grenser har utvilsomt noe å gjøre med at Spania tapte både territorier og innflytelse forholdsvis raskt. Dessuten ble de tidlige spanske forfatternes bøker om destreza aldri oversatt til andre språk. Oliven & Poteter har imidlertid snakket med en fremtredende utøver, britiske Rob Runacres. Rob er en kjent destreza-utøver, -instruktør og -dommer som må kunne sies å plassere seg godt innenfor tradisjonen: Han er historiker og holder for tiden på med en doktorgrad om fektekunsten og dens historie. Sammen med svenske Hans Jörnlind driver de to et nettforum for utøvere og andre med interesse for fekting i historisk perspektiv som de har gitt navnet: «Alte Herren».  

«Det er en spøk,» forklarer Rob. Og det har ikke bare med alder å gjøre. De gamle herrer i tyske fektesaler var utøvere med verdifull kunnskap og erfaring, men med en lei tendens til å klage over hvordan unge folk nå for tiden gjør ting. Hans og Rob har utnevnt seg selv til slike «eldre herrer». På forumet diskuterer utøverne ulike temaer som har med historiske fektetradisjoner, ikke bare destreza, å gjøre. Artikler, intervjuer og mer finner du her: Alte Herren. De to beskriver forresten fekting som en samtale mellom to løgnere: To motstandere som bruker alt de har av innsikt og ferdigheter til å overliste hverandre.  

Når han ikke reiser verden rundt for å dømme i fekteturneringer eller som utøver, er Rob Runacres å finne i Renaissance Sword Club i Surrey, England. Du finner mer om klubben her: The Renaissance Sword Club. De to mest sentrale destreza-skolene i våre dagers Spania er Asociación Espanola de Esgrima Antigua og Academia da Espada. Begge skoler har i følge Rob oppvisninger og turneringer der publikum har anledning til å være tilstede.

I dag finner vi som sagt i hovedsak destreza-utøvere i Spania. Men det hender denne unikt spanske kampsortformen dukker opp i ulike sammenhenger internasjonalt. Kanskje husker du innslag av fekting fra Zorro-filmen fra 1998 med Anthony Hopkins og spanske Antonio Banderas i hovedrollene?

Fektere med kårde og kniv i tradisjonelle klær. Illustrasjonen er fra en youtube-video ved navn Spanish Rapiers, Destreza & New Book from Rob Runacres.

Har du lyst til å se destreza, melder arrangørene av Expo Torrevija, at de har fått fatt i to fektegrupper, Las Salas de Armas Tercio Viejo de Alicante og Tercio de Levante Cartagena som skal vise frem kampstilen destreza på messen Expo Torrevieja førstkommende helg. Gruppene vil være tilstede fra klokken 10 til klokken 14 både lørdag den 9. og søndag den 10. mars Er du fotrapp og føler for en utfordring denne dagen, skal det ifølge arrangørene bli mulig å prøve seg på den edle kunst. Inngang til arrangementet er gratis.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Spanskesyken: Spanias skyld?

Spanskesyken herjet som verst for temmelig nøyaktig 100 år siden. Det anslås at opptil 50 millioner mennesker verden over strøk med i influensaepidemien. Til sammenligning hadde første verdenskrig tatt livet av omtrent 17 millioner da den var over i 1918. Både krigen og influensaen rammet unge mennesker spesielt hardt. Navnet spanskesyken kan indikere at Spania på et eller annet vis hadde skylden for tragedien. Navnet er uforskyldt, men ikke uten grunn må vi kunne si. Krigføring, militær sensur og en syk spansk konge bidro alle til at en av verdens mest beryktede pandemier i ettertid har vært forbundet med Spania. Spanjolene legger forresten heller skylden på franskmennene.

Spanskesyken rammet mennesker over hele verden og tok livet av langt flere enn alle slagene i første verdenskrig.

Har du levd en stund, husker du kanskje foreldre eller besteforeldre som snakket om den fryktede spanskesyken. I løpet av de 18 månedene influensaepidemien herjet som verst, fra 1918 til 1919, anslår forskerne at omtrent en tredjedel av verdens befolkning ble rammet. Mange overlevde naturligvis, men pandemien fikk konsekvenser for befolkninger fra USA og Europa til Afrika og Asia. Ja, selv fra Grønland og forholdsvis isolerte øyer i Stillehavet ble det rapportert sykdomstilfeller og dødsfall.

Heller ikke Norge og resten av Skandinavia ble spart. Sykdommen var fryktet i alle samfunnslag og aldersgrupper. Legemidlene man hadde til rådighet var langt fra så gode som de helsevesenet rår over i dag, og det var slett ikke snakk om noen vaksine som kunne forhindre sykdomsutbrudd. Har du sett Edvard Munchs selvportretter etter at han hadde gjennomlevd spanskesyken, gir de en pekepinn på hvor hardt influensaen herjet kroppen.

Krig og influensa

Spanskesyken rammet høy og lav i samfunnet. Og sykdommen kunne komme brått på. Da den amerikanske presidenten Woodrow Wilson fikk spanskesyken midt under fredsforhandlingene i Versailles i 1919, skal legene hans ha mistenkt at han hadde blitt forgiftet fordi han ble dårlig så plutselig.

Utfallet av spanskesyken ble nesten alltid dødelig om pasientene pådro seg lungebetennelse. Lungene ble da fylt med blodig væske. Ingen behagelig måte å forlate denne verden på. Krig skulle komme til å spille en avgjørende rolle for spredningen av influensaviruset. Den 6. april 1917 erklærte USA Tyskland krig og gikk dermed inn i den væpnede konflikten som hadde pågått siden 1914. Amerikanske tropper i tusentall ble sendt med skip over Atlanterhavet til Europa. Men det foregikk ikke uten problemer eller konsekvenser.

Forholdene i skyttergravene var elendige og lå vel til rette for spredning av sykdommer.

Allerede i januar 1918 noterer en lege i Kansas at han har funnet influensatilfeller blant tropper som er klar for utskipning.  Det aller første tilfellet skal urovekkende nok ha vært kompaniets kokk, en viss Albert Gitchell. Det tok bare noen få dager fra kokken ble dårlig til militærlegene hadde journalført hele 522 sykdomstilfeller blant soldatene.

I august 1918 dukket det opp en alvorligere og mer dødbringende utgave av viruset – det er registrert på tre helt forskjellige steder i verden samtidig: I Brest i Frankrike, i Freetown i det vestafrikanske landet Sierra Leone og i byen Boston på østkysten av USA. Krigen bidro i høy grad til spredningen av viruset, blant annet gjennom troppeforflytninger og elendige hygieniske forhold i strid.

General Pershing, keiser Wilhelm II og Alfonso XIII

General Pershing som ledet de amerikanske styrkene på den europeiske vestfronten, pådro seg influensaen etter ankomst til Europa. Han frisknet til igjen, men epidemien ga ham en kjempeutfordring: Blant soldatene hans var det flere som døde av spanskesyken enn i kamp. Det ble registrert mer enn 16.000 tilfeller av influensa blant amerikanske tropper i Europa. Pershing måtte be om og fikk ekstra feltsykehus og 1.500 sykepleiere fra Statene på kort tid.

Hovedmotstanderen hans i den væpnede konflikten, den tyske keiser Wilhelm den 2. skal ha frydet seg over sykdommen som rammet amerikanerne så hardt. Men ingen vet hvilken vei vinden blåser. Det gikk ikke bedre enn at keiseren selv ble syk, og også tyske tropper begynte nokså snart å bukke under for spanskesyken.

Så kan man undre seg på hva i all verden Spania har med sykdomsutbruddet eller -forløpet å gjøre, ettersom sykdommen for all ettertid er blitt referert til som spanskesyken. Spania hadde erklært seg nøytral og var ikke en stridende part i første verdenskrig. Og så langt man visste i samtiden, var det amerikanske tropper som hadde bragt med seg den såkalte spanskesyken. Navnet «spanskesyken» har likevel alt med den pågående krigen å gjøre.

Militær sensur var årsaken til at epidemien fikk navnet spanskesyken. Nobelprisvinner Madame Curie drev mobile røntgenmaskiner i felten under første verdenskrig. Her informerer hun belgiske kong Albert. Bildet er fra boken “A war nurse’s diary: sketches from a Belgian field hospital” (1918). Vil du lese fra boken kan du gjøre det her.

Militær sensur og spansk presse

Tidlig på året 1918 var første verdenskrig inne i en avgjørende fase. Ingen av de krigførende partene ville innrømme hvor hardt influensapandemien hadde rammet dem. Slik informasjon var egnet til å undergrave egne soldaters moral og øke fiendens mot og seierstro.

Militær sensur la følgelig lokk på all informasjon om influensaepidemien. I Spania stilte det seg imidlertid annerledes. Landet ble rammet av viruset på lik linje med andre land i Europa, men spansk presse var ikke underlagt militær sensur som forbød journalister å skrive om influensautbruddet. Spania deltok jo ikke i stridighetene. Dessuten pådro den spanske regenten Alfonso den XIII seg influensa, selv om han overlevde. Det måtte selvsagt den spanske befolkningen få vite om. Spanske aviser var derfor de aller første i Europa til å omtale influensaen.

Da pressen i andre land etter hvert begynte å omtale influensaepidemien, refererte avisene over hele den vestlige verden til den som spanskesyken. Og det navnet har blitt stående.

Til denne dag har ikke medisinske forskere med sikkerhet slått fast hvilket område av verden spanskesyke-viruset først oppstod i. En del mener det kom fra Kina og spredte seg i Nord-Amerika med de cirka 95.000 kineserne som ble fraktet med tog over kontinentet for at de skulle fungere som hjelpemannskaper til amerikanske tropper. Men forskerne er sikre på at spanskesyken ikke oppstod i Spania.

I Spania kaller man spanskesyken franskesyken. Og det navnet kan vel sies å ha noe for seg: Det er sant at tropper stasjonert i Frankrike var blant de første i Europa som ble rammet av influensaen. En annen betegnelse som er mye brukt her i landet er «Soldado de Nápoles», som oversatt skulle bli noe slikt som «soldat fra Napoli». Det er ikke en mer logisk betegnelse på influensapandemien enn spanskesyken. Navnet kommer av en sang fra en populær spansk operette, og spanjolene på begynnelsen av 1900-tallet skal ha ment at influensaen spredte seg like raskt som en poplåt.

Vil du høre Soldado de Nápoles, kan du gjøre det her.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.