Kategori: Natur og Fauna

Spanske bier hjemme og ute

I disse dager foregår en heftig debatt om EUs forslag til ny lov om dyrevelferd. Endringen som har vakt mest oppsikt – og sterkest motstand – i alle fall i Skandinavia, er forslaget om å tillate fri bevegelse av bier over landegrensene i Europa. Skal for eksempel spanske bier for fremtiden fraktes inn for å sikre eplehøsten i Hardanger eller Skåne? Spania har en flere tusen år lang tradisjon med birøkt og honningproduksjon. I Valencia-regionen finner du en av verdens aller eldste fremstillinger av innhøsting av den verdifulle varen. Spanske bier har vært på vandring lenge før EU kom inn i bildet. Blant annet har de sikret honningproduksjon i Sør- og Mellom-Amerika. Men har du ikke prøvd delikatessene spanske bier og birøktere frembringer på «hjemmebane», har du noe å glede deg til – langt utover «miel milflores».

Honning var verdens klart viktigste søtningsmiddel før sukkeret tok over. I dag er honning mer etterspurt enn den har vært på lang tid.

Lenge før sukker ble et så hverdagslig innslag i kosten som det er i dag, var honning det som ga maten sødme de fleste steder i verden. Allerede for 10.000 år siden fantes honning i nesten alle deler av Europa, Afrika og Asia som ikke var dekket av is.

Bier på langfart og i edderkopphulen

Du la kanskje merke til at det amerikanske kontinentet var utelatt på listen over? Amerika hadde riktignok bier på denne tiden, de var like avgjørende for pollinering der som andre steder i verden. Bier og blomsterplanter har fulgt hverandre i millioner av år – forskerne mener de oppstod omtrent samtidig for 110-130 millioner år siden (kilde: Artsdatabanken). Men honningproduserende bier var det europeere, først og fremst spanjoler og engelskmenn, som bragte til det amerikanske kontinent.

Iberiske bier har nemlig reist langt og lenge også i tidligere tider. Spanske munker spilte en nøkkelrolle i spredningen av honningbier på det amerikanske kontinentet. Honningbier fantes ikke naturlig i Amerika. I Spania hadde klostre store landeiendommer og drev utstrakt birøkt – honning var ikke bare viktig som fødevare, men også i samtidens legekunst. Det falt derfor naturlig for kirkens menn å ta med seg de verdifulle europeiske tam-biene til Sør- og Mellom-Amerika.

Honning er sjeldnere vare enn du kanskje tror: Av omtrent 20.000 kjente bie-arter på kloden, er bare mellom sju og 12 av dem i stand til å produsere honning.

Selv for 10.000 år siden var klimaet på den iberiske halvøya adskillig mer gjestmildt enn i Nord-Europa. Og at lokalbefolkningen tidlig hadde sans for det søte, vet vi blant annet fra hulemalerier fra Valencia-regionen.

Den eldste kjente avbildningen av en honningsanker på den iberiske halvøya. Cuevas de la Araña.

I Cuevas de la Araña eller Edderkopphulene på norsk, finnes avbildninger av en menneskeskikkelse som bruker tauverk eller en slags stige for å ta seg opp i en trestamme der en koloni bier holder til. Hulemaleriet som anslås å være mellom 8.000 og 10.000 år gammelt, er en av de aller tidligste avbildningene av «honningjakt». Cuevas de la Araña er forresten oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Livsviktige bier

FNs matvareorganisasjon FAO har utarbeidet statistikk som viser at av verdens 100 viktigste avlinger (som til sammen gir oss mer enn 90 prosent av den maten vi inntar), er hele 71 avhengig av biers pollinering. Bier er kort sagt livsviktige for menneskene. Ikke rart at det har vært stor oppmerksomhet omkring massedød i bikuber i store deler av verden de senere årene.

Spanske birøktere har i likhet med kolleger i en rekke andre land lidd smertelige tap. Forskere har ikke utvetydig identifisert årsakene til massedød blant bier. Antagelig er det et sammensatt bilde, der utbredt bruk av sprøytemidler, nye sykdommer, utbygging av uberørte naturområder og tro det eller ei: stress, alle medvirker.

For birøkting er til dels blitt «big business». I Spania skal det være noe slikt som 2,5 millioner registrerte bikuber og spanske birøktere henter ut rundt 30.000 tonn honning hvert år. Det meste av honningen eksporteres til land i Europa. Profesjonelle og halvprofesjonelle birøktere står for omtrent to-tredjedeler av landets honningproduksjon. Resten kommer fra røktere som produserer det de trenger til eget bruk, «para la casa» og fra småprodusenter.

Man regner med at cirka 60 prosent av storskalaprodusentene i Spania driver utstrakt vandrebirøkt, det vil si at bikuber fraktes over til dels store avstander og mange ganger i løpet av en lang sommersesong for å pollinere ulike avlinger, mot betaling fra bøndene. Bier kan i likhet med mennesker få nok av å være på reisefot.

Honning kan smake vidt forskjellig ettersom hvilke blomster biene har besøkt. Du finner mange spennende varianter hos lokale spanske birøktere, på markeder og i spesialbutikker.

Honning med spansk smak

At bier flyttes til der det finnes blomster er for så vidt ikke noe nytt, men avstandene er generelt blitt lengre og reisene hyppigere. En del spanske birøktere holder likevel stand og holder seg til tradisjonelle metoder. Fortsatt kan du til og med finne hjemmelagde, sylinderformede kuber av kork, særlig sør i landet der korkeika er et betydelig innslag i skogene.

Tar du en tur i spanske butikker vil du først og fremst finne honning merket «mil flores» – rett oversatt: tusenblomst-honning – eller det vi på norsk kaller blomsterhonning (i hovedsak til forskjell fra lynghonning). Honning tar som kjent smak av hvilke blomsterslag de flittige biene har besøkt. Spansk blomsterhonning er derfor smaksmessig noe annet enn nordisk vare med tilsvarende navn.

I tillegg til blomsterhonningen finner du en rekke spennende spanske honningvarianter der bikubene har vært plassert i områder dominert av for eksempel sitrusfrukt, kastanjetrær eller viltvoksende urter som rosmarin, lavendel eller timian. (Les mer om rosmarin, lavendel og timian.)

Slike typer honning er vel verdt et besøk til en lokal birøkter eller spesialbutikk. Mens vi skriver dette har vi mørk og kraftig kastanjehonning, lys og frisk appelsinblomsthonning og «krydret» timianhonning fra småprodusenter på kjøkkenhylla. Der varer de sjelden lenge. Smaksopplevelser i særklasse, enten du bruker honning på brødskiva, drypper den over iskrem, har den i salatdressingen eller inntar den på annet vis.

Moderne forskning og tradisjonelle metoder

I spansk honningproduksjon lever altså tradisjonelle og moderne metoder side om side. Spanske forskere på birøkt hevder seg internasjonalt. For eksempel har universitetet i Cordoba et ledende forskningsmiljø der man for tiden blant annet ser på digitale bikuber.

Honning er en delikatesse som menneskene før bikubenes tid, trosset stor fare for å sikre seg.

Interessant nok i lys av forslaget om ny dyrehelselov i EU fra 2021 som vil tillate fri flyt av tam-bier og kuber over landegrensene i EU og EØS-området, har EU gitt betydelig pengestøtte til spanske birøktere for at de skal prøve ut økologiske metoder i sitt arbeid. Også her er spanske universitets- og forskningsmiljøer sterkt engasjert.

Mange steder i Spania har man i senere år etablert komiteer som jobber for å høyne kvaliteten i spansk birøkt. Komiteene kan blant annet tildele ‘Denominacion de Origen‘ (DO), et merke som gis til lokale spesialhonninger av særlig høy kvalitet.

Småskalaprodusenter er neppe de som vil sende bikubene sine ut på langtur selv om EUs nye dyrevelferdslov stemmes igjennom, slik det ventes. De lever av å levere lokale, unike honningsmaker. Har du prøvd noen av dem?

Hilsen Oliven & Poteter!

Quiz #4: Fjell, trær og Lord Nelsons høyre arm

Dagens quiz fra Oliven & Poteter inneholder fire tilsynelatende spredte spørsmål – hentet fra spansk naturlandskap og historie. Vet du nok om Spania til å oppdage hva som er fellesnevneren i dagens quiz?

Du finner utfyllende informasjon under hvert svaralternativ nedenfor, så om du svarer feil i første omgang, finner du likevel noe å lære under hvert «bomsvar». Husk: Det er ikke alltid bildene gir deg riktig ledetråd.

Se mer utfyllende svar under kartet.

===============

Svar til spørsmål #1:        Hvor ligger Spanias høyeste fjell?

Svaralternativer:    1) Tenerife 2) Pyreneene 3) Sierra Nevada

1) Tenerife:   Korrekt:        Vulkanen Teide på øya Tenerife er med sine 3.718 meter over havet, Spanias høyeste fjell. Teide er også verdens tredje høyeste vulkan: Geologene regner med at den rager mer enn 7.000 meter over havbunnen, det gjør den til verdens høyeste vulkanske struktur utenom Hawaii-øyene. Teide og området rundt har vært nasjonalpark siden 1954. Flere millioner turister besøker hvert år parken der man kan beskue et vulkansk krater som måler hele 48 km i omkrets. Du finner også et internasjonalt anerkjent astronomiobservatorium på Teide. Vulkanen er sovende i våre dager, det siste utbruddet fant sted for 110 år siden, altså i 1909. Før spanjolene koloniserte Tenerife på 1400-tallet, var Teide et hellig fjell for guanchene, urbefolkningen på øya. Ifølge deres legender kidnappet Guayota, en demonisk skikkelse, Magec – lysets og solens gud – og holdt sistnevnte fanget inne i vulkanen slik at verden ble mørklagt. Guanchene ba sin øverste gud om hjelp, han nedkjempet Guayota, befridde lysets gud og stengte djevelen inne i vulkanen.

2) Pyreneene:   Feil:      Fjellkjeden Pyreneenes høyeste topp er Aneto som rager 3.404 meter over havoverflaten. Pyreneene danner en naturlig 491 kilometer lang grense mellom Spania og Frankrike som strekker seg fra Biscayabukta til Middelhavet. Pyreneene skiller som kjent også den iberiske halvøya fra resten av det kontinentale Europa.

3) Sierra Nevada:   Feil:           Mulhacén som inngår i fjellkjeden Sierra Nevada, er riktignok det høyeste fjellet på det spanske fastlandet, men ikke det høyeste i Spania som helhet. Fjellet som rager 3.478,6 meter over havoverflaten, er oppkalt etter Abu l-Hasan Ali, en av de siste muslimske herskerne i Granada på 1400-tallet. På spansk gikk han nemlig under betegnelsen Muley Hacén. Legenden vil ha det til at regenten er gravlagt på toppen av Mulhacén – en staselig gravplass kunne man jo tenke seg. Man kan bestige Mulhacén på en dagstur. Vil du ta det litt mer med ro og i «turisttempo», finnes det overnattingsmuligheter på veien.

Bildet:   Teide er Spanias høyeste fjell. Det ligger i en av verdens mest besøkte nasjonalparker. (Kilde: Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #2:        Hva kalles veksten du ser midt på bildet og hvor finner vi den?

Svaralternativer:    1) Korkeik, Andalucia 2) Eukalyptus, Galicia 3) Dragetre, Kanariøyene

1) Korkeik, Andalucia   Feil:       Korkeik gir materiale til vinkorker, gulvbelegg og mye annet. Den iberiske halvøya er kjent for sine korkeiker, men de vokser i hovedsak i sørvestlige deler av halvøya, selv om vi finner korkeik også i Catalonia, i dalstrøk i Galicia og på Menorca. Nøttene fra korkeika utgjør en uunnværlig del av kostholdet til den innfødte sorte iberiske grisen som er «råmaterialet» for de ettertraktede spanske skinkene – pata negra. Korkeik kan bli opptil 30 meter høye, men er som regel langt lavere på grunn av utsatte vokseforhold. Eikenøttene er gjerne mellom to og tre centimeter lange.

2) Eukalyptus, Galicia:   Feil:      Eukalyptustreet som vi i dag finner i Cantabria, Biskaya, Asturias, Galicia og Huelva ble brakt til den iberiske halvøya av benediktinermunken Fader Salvado på midten av 1800-tallet. Han hadde vært misjonær i Australia og mente treet kunne passe godt i hjemlandet. Treslaget formerer seg raskt og gir derfor mye virke. I dag ses eukalyptustrær som en trussel mot økosystemet flere steder i Spania. Eukalyptustrær kan gjøre skogbranner til et inferno på et øyeblikk: Trærne brenner nærmest eksplosivt – det er ikke uten grunn at en del land nå forbyr planting av eukalyptus.

3) Dragetre, Kanariøyene   Korrekt:     Dragetreet (Dracaena draco)er en subtropisk tre-lignende plante, hjemmehørende på Kanariøyene, Cape Verde og Madeira samt i vestlige deler av Marokko. Når “treet” er 10-15 år gammelt, blomstrer det med liljelignende, duftende blomster. Dersom du skjærer i barken eller bladene på dragetreet, siver det ut en rød væske som lokalt kalles drageblod og har vært brukt til ulike formål innen folkemedisinen opp gjennom tidene. Guanchene, urbefolkningen på Tenerife, holdt dragetreet for hellig. Dragetreet tåler tørke godt og trenger lite vann for å trives.

Bildet:   Dragetreet finnes på Kanariøyene, men også i Vest-Afrika og bl.a. på den portugisiske Atlanterhavsøya Madeira. Kilde: Thomas Astleitner from Pixabay

===============

Svar til spørsmål #3:        Hvor fant det så langt siste vulkanutbruddet på spansk jord sted?

Svaralternativer:    1) Columbretesøyene, Valencia 2) Garrotxa, Katalonia 3) El Hierro, Kanariøyene

1) Columbretesøyene, Valencia   Feil:      Columbretesøyene er en øygruppe bestående av fire små, ubebodde øyer av vulkansk opprinnelse i Middelhavet. Til sammen måler øyene ikke mer enn 0,19 kvadratkilometer og høyeste punkt ligger bare 67 meter over havoverflaten. Den langt største av de fire øyene er Illa Grossa. Øygruppen var kjent av de gamle grekere og romere, som bemerket at øyene var tilholdssted for oppsiktsvekkende mange slanger – navnet Columbrete er avledet av det latinske ordet for slanger: «colubraria». I dag er øygruppen et vernet naturområde og viktig som tilholdssted for flere sjeldne sjøfuglarter og hvilested for trekkfugler på vei mellom Europa og Afrika hver høst og vår.

2) Garrotxa, Katalonia   Feil:      Garrotxa vulkanske naturpark i Katalonia nordøst i Spania kan skilte med nesten 40 vulkaner, men ingen av dem er aktive i våre dager. Det siste utbruddet fant sted for omtrent 11.000 år siden. Det har likevel vært betydelig seismisk aktivitet i området i historisk tid: I 1428 var det et stort jordskjelv som forårsaket materielle ødeleggelser og tap av menneskeliv i Barcelona. Så sent som i 1901 og 1902 ble det også registrert jordskjelv, selv om skadeomfanget da var lite.

3) El Hierro  Korrekt:       Sommeren 2011 opplevde man en serie jordskjelv under øya El Hierro, den minste og vestligste av Kanariøyene. Basalt-øya er en halvmåneformet rest av en kraterrand, og kystlinjen er preget av klipper som stuper bratt i havet. På fire dager mellom 20. og 24. juli ble det registrert flere enn 400 mindre skjelv som ble etterfulgt av 320 nye skjelv de påfølgende tre dagene. En knapp måned senere var det totale antall jordskjelv kommet opp i over 4000 – og jordskjelvene fortsatte og ble mer intense gjennom hele september. Myndighetene begynte å evakuere utsatte deler av befolkningen ettersom de fryktet et ødeleggende vulkanutbrudd samt jordskred. I oktober samme år fant det sted et vulkanutbrudd under havoverflaten, flere lignende utbrudd fulgte gjennom resten av året.

Før europeerne oppdaget Amerika, ble El Hierro av mange regnet som jordas vestligste punkt. Øyas vestligste punkt, Cabo Orchilla, ble frem til 1884 brukt som nullmeridian.

Fra hovedstaden på El Hierro, Valverde, er det fergeforbindelse til Tenerife og La Gomera. Øya med knappe 11.000 innbyggere, er mindre fruktbar enn naboøyene, men jordbruk er likevel en viktig næringsvei. El Hierro har ingen stor turistindustri, men for den som liker fjellturer i naturskjønne omgivelser, byr øya på flotte opplevelser.

Bildet:   Vestligste punkt på El Hierro – av europeere lenge regnet som jordas vestlige ytterpunkt.

===============

Svar til spørsmål #4:        I hvilket slag mistet den legendariske britiske admiralen Lord Nelson sin høyre arm?

Svaralternativer:    1) Kapp St. Vincent 2) Trafalgar 3) Santa Cruz de Tenerife

1) Kapp St. Vincent   Feil:       Du har rett i at Nelson deltok i og leverte avgjørende bidrag til britisk seier over spanjolene i slaget ved Kapp St. Vincent – og det til tross for at han handlet stikk i strid med sine overordnedes instrukser. Slaget fant sted den 14. februar 1797 utenfor Algarve-kysten, men det var ikke i dette slaget britenes store sjøhelt mistet sin høyre arm. Fra de store oppdagelsenes tid på slutten av 1400-tallet og i flere hundre år fremover var en sterk flåte selve nøkkelen til makt og innflytelse for europeiske herskere med ambisjoner utover eget kontinent. Både Spania og Storbritannia var følgelig med i kappløpet om landområder og naturressurser. På slutten av 1700-tallet var Storbritannias hovedfiende en allianse mellom Spania og Frankrike – partene utkjempet slag om en rekke viktige havner og kyststrekninger. Horatio Nelson skal forresten ha lidd under alvorlig sjøsyke gjennom hele sin spektakulære karriere til sjøs. Det var lite som stoppet denne karen som må ha vært en skikkelig hardhaus på flere vis. Han ble såret i kamp flere ganger. Allerede i 1794 mistet han synet på høyre øye i beleiringen av Calvi ved Corsica.

2) Trafalgar   Feil:       Slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 skulle sette et endelig punktum for britenes store sjøhelt som fikk kommandoen over sitt første skip allerede som 20-åring. Nelsons høyrearm var imidlertid tapt lenge før slaget ved Trafalgar. Horatio Nelson ledet sine tropper til seier ved Trafalgar til tross for nærmest kronisk sjøsyke, tapt syn på et øye og en manglende høyrearm. I slaget om Trafalgar møtte den kongelige britiske marine under kommando av admiral Nelson, en felles fransk-spansk flåte. Slaget stod i Atlanterhavet utenfor sørvestkysten av Spania, like vest for Kapp Trafalgar (Cabo Trafalgar) – derav sjøslagets navn. De fransk-spanske allierte tapte 22 skip i slaget, britene beholdt alle sine skip, men mistet altså sin store og ukonvensjonelle strateg. Horatio Nelson ble truffet av ild fra et fransk skip og døde kort tid etterpå.

Den franske admiralen, Villeneuve, ble tatt til fange og skal ha deltatt ved Nelsons storslagne begravelse i St. Pauls katedralen i London. Den spanske admiralen Frederico Gravina, klarte å unnslippe med de sørgelige restene av sin flåte, men døde fem måneder senere av skadene han hadde pådratt seg under slaget ved Trafalgar.

3) Santa Cruz de Tenerife:   Korrekt:    Lord Nelson fikk en skade i høyre armen under kamphandlinger da britene forsøkte å ta seg inn i Santa Cruz på Tenerife i juli 1797. Armen måtte amputeres. Den manglende armen skulle komme til å være en påminnelse om sjøheltens nederlag mot spanjolene frem til han døde i slaget ved Trafalgar i 1805.

Under slaget ved Kapp St. Vincent i februar 1797, hadde britene slått den spanske flåten. En del spanske skip hadde likevel kommet seg unna og søkt tilflukt i Cadiz, havnebyen som spilte en avgjørende rolle i den for spanjolene så lukrative handelen med den nye verden.

Britene har gjennom historien hatt det med å sette opp blokader til sjøs, og etter at Spania og Frankrike ble allierte i 1796 (San Ildefonso traktaten), satte britene seg fore å hindre all handel til og fra Spania og dermed knekke de spanske herskernes økonomisk.

Horatio Nelson ble i utgangspunktet satt til å passe på den spanske flåten som var sperret inn i Cadiz, men oppdraget ble endret. På denne tiden hadde Santa Cruz de Tenerife om lag 8000 innbyggere og var den viktigste kommersielle havnen på Kanariøyene. Britene fikk nyss om at skip med verdifull last hadde unnsluppet blokaden og søkt tilflukt på Tenerife. Nelson fikk kort sagt ansvaret for å lede en ekspedisjon for å gjøre verdisakene tilgjengelige for den britiske kronen.

Kanskje var han bedre til vanns enn på land, muligens var spanjolene rett og slett overlegne. Santa Cruz var i alle fall utstyrt med både festningsverk og en dyktig og erfaren spansk kommandør, general Antonio Gutiérrez. Generalen og hans menn bet godt fra seg mot de omtrent tusen engelskmennene. Nelson ble truffet i armen like over albuen, hans tropper måtte trekke seg tilbake under ildgivning fra spansk side. Skipslegen amputerte Nelsons høyre arm, en halv time senere skal han ha vært på bena igjen og utstedt ordre til sine tropper. Admiralen fortsatte ufortrødent sin karriere helt frem til han falt i 1805.

Bildet:   Santa Cruz de Tenerife, hovedstaden i provinsen Tenerife og byen som Lord Nelson forsøkte å erobre. (Kilde: Pixabay)

Hilsen Oliven & Poteter!

Quiz #3: Elver i Spania

Elver har vært avgjørende for oss mennesker fra de tidligste tider. De har gjort det mulig å bygge sivilisasjoner, men har også vært nyttige for dem som vil rive dem ned. Elver har gitt oss muligheter til å utforske nye og fjerntliggende områder og til å holde kontakten med kjente. Spania har en rekke vannveier som har spilt en sentral rolle i hvor og hvordan menneskene på den iberiske halvøya har levd og lever. Bli med Oliven & Poteter i en quiz, som samtidig er et aldri så lite elvecruise gjennom spansk geografi og historie.

Du finner utfyllende informasjon under hvert svaralternativ nedenfor. Det er ikke alltid bildene gir deg riktig ledetråd.

Se mer utfyllende svar under kartet.

===============

Svar til spørsmål #1:        Hva heter Spanias lengste elv?

Svaralternativer:     1) Duero 2) Ebro 3) Tajo

1) Duero:   Feil:        Duero er en av de store og viktige elvene på den iberiske halvøya, men ikke Spanias lengste. Duero har sitt opphav i Castilla y Leónidet nordlige Spania og munner ut i den portugisiske havnebyen Porto. Navnet har røtter i gammelkeltisk, der «dur» betyr «vann». Keltiske stammer bebodde området rundt elven før romerne gjorde sitt inntog på den iberiske halvøya fra omtrent 200 år f.Kr. Også romerne verdsatte Duero, som de forresten kalte Durius, og de refererte til den som en guddom. Elven renner gjennom hele fem spanske provinser i Castilla og León med store befolkningssentre: Soria, Burgos, Valladolid, Zamora og Salamanca. På breddene av Duero har det lenge vært dyrket vindruer. I moderne tid er det bygget femten dammer langs elveløpet som regulerer vannføringen og benyttes til kraftproduksjon.

2) Ebro:   Korrekt      Río Ebro er med sine 910 kilometer ganske riktig Spanias lengste elv. På latin, det språket romerne bragte med seg, kalles Ebro enten Iberus eller Hiberus, men det var antagelig de gamle grekere som først ga navnet iberere til bronsealderens «spanjoler». Grekeren Herodot refererer på midten av det femte århundre f.Kr til iberere som en betegnelse på menneskene som på den tiden bodde mellom elvene Ebro og Huelva. Ibererne ble fortrengt fra halvøyas nordlige og sentrale deler da kelterne gjorde sitt inntog. Kelterne kom i «innvandringsbølger» mellom det 8. og 6. århundre f.Kr. På 200-tallet f.Kr. utgjorde Ebro frontlinjen mellom romerske styrker i nord og kartagere anført av den legendariske Hannibal – han med elefantene – i sør. (Du kan lese mer om Hannibal denne artikkelen: Landet alle vil ha).

Krig og stridigheter har det vært på breddene av Ebro en rekke ganger gjennom historien. Mellom juli og november 1938 var de åsted for det lengste og største slaget i den spanske borgerkrigen, Batalla del Ebro.

Ebro har sitt utspring i de kantabriske fjellene i det nordlige Spania og følger sørøstlig kurs mot utløpet nær Tortosa ved Middelhavet i provinsen Tarragona – omtrent midtveis mellom Barcelona og Valencia. Langs bredden av Ebro finnes flere av Spanias mest kjente vinmarker: La Rioja og Zaragoza er blant dem.

3) Tajo:   Feil:           Men svarte du Tajo eller Tagus som elven også kalles, er du slett ikke på villspor. Tajo er nemlig den lengste elven på den iberiske halvøya. Selv om størstedelen av den befinner seg i Spania (716 km og 47 km som grenseelv mellom Spania og Portugal), fortsetter den sitt løp i Portugal (276 km) og regnes derfor ikke som Spanias lengste elv. Tajo har sitt utspring i Aragons fjellandskap omtrent 150 kilometer inn fra kysten av Middelhavet. Den er hele 1.007 kilometer lang (altså lengre enn Ebro) og krysser grensen til Portugal før den renner ut i Atlanterhavet nær Lisboa. Nesten 11 millioner mennesker, både i Portugal og Spania, får drikkevannet sitt fra Tajo. Flere enn fem millioner av dem bor i Madrid og omegn. I tillegg har omtrent to millioner innbyggere i Alicante og Murcia i det sørøstlige Spania, sin vannforsyning fra Tajo.

Elven var viktig for kartagere og en rekke senere folkegrupper i området. Navnet på elven har keltisk opphav. I 220 f.Kr. ble en kartagisk hær angrepet av keltiske stammer da de forsøkte å krysse Tajo – noe utypisk ettersom de to gruppene gjennom historien oftere var allierte enn fiender. De to partene gjorde gjerne felles sak mot det fremrykkende Romerriket, som kom til å dominere regionen i lang tid.

Bildet:   Ebro er den største elven i det nord-østlige Spania og sikrer vann til frodige vinmarker, grønnsaker og frukttrær. Elven er også viktig for å transportere salt og mineraler fra fjellene til byer langs Ebro. Bildet er fra Miravet. (Kilde: Vane Monte, Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #2:        Hva heter elven som renner gjennom Madrid?

Svaralternativer:    1) Jarama 2) Manzanares 3) Bidasoa

1) Jarama:   Feil:       Jarama er riktignok en elv i det sentrale Spania, men den passerer Madrid et stykke øst for hovedstaden. Under den spanske borgerkrigen var bredden av Jarama åsted for harde kamper. I 1937 krysset styrker fra de Franco-ledede nasjonalistene elven i et forsøk på å avskjære hovedveien mellom Madrid og republikanernes hovedsete i Valencia. Nasjonalistenes styrker, som også inkluderte beryktede marokkanske leiesoldater, ble konfrontert av soldater fra den republikanske siden, blant annet den 15. internasjonale brigade. Brigaden bestod i hovedsak av frivillige fra USA, Storbritannia og andre nasjoner, herunder de skandinaviske landene. De færreste av dem hadde noen militær opplæring. Republikanerne klarte mot alle odds å stanse Franco-styrkene nettopp ved Jarama, men slaget om Madrid utviklet seg til en stillingskrig som kostet 45.000 liv, om vi tar med tapstallene på begge sider av konflikten. Jarama er en sideelv til Spanias lengste elv, Tajo/Tagus.

2) Manzanares:   Korrekt:       Manzanares passerer helt riktig gjennom den spanske hovedstaden. Fra kilden i Sierra de Guadarrama munner Manzanares ut i Jarama-elven (se mer om Jarama i svaralternativ 1 over). I bykjernen har spanske myndigheter lagt elven i kanaler og dammer. For den som har lyst til å se Madrid fra Manzanares, er det flere steder mulig å ta seg frem med kano. Manzanares var en viktig forsvarslinje for republikanske styrker under den spanske borgerkrigen (1936-1939). Har du lyst til å se hvordan Manzaneres så ut på 1700- og 1800-tallet, så ta en titt på verk av den spanske maleren Francisco de Goya (1746-1828). En rekke av hans bilder viser motiver fra folkelivet langs Manzanares-elven, gjerne byens innbyggere kledd i folkedrakter på utflukter eller i dans.

3) Bidasoa:   Feil:       Bidasoa finner du nord i Spania, i landets baskiske områder og i Navarra. Elven krysser også inn på fransk landområde, og en strekning av den utgjør grenselinjen mellom Frankrike og Spania. I de delene av Bidasoa som ligger i Navarra, er det flotte fiskemuligheter: Med litt flaks kan du fange ørret, laks og en rekke andre fiskeslag, noen av dem spesielle for regionen. Det finnes imidlertid også store ferdselsårer som krysser Bidasoa, både motorveier og jernbane. Historikere og språkforskere har kommet frem til at navnet Bidasoa er en baskisk forenkling av det latinske “Via ad Oiassonem”, altså veien som under romernes tid på disse kanter forbandt den baskiske byen Pampaelo (i dag kjent som Pamplona) og den romerske byen Oiasso, også den i spansk Baskerland.

Bildet:   Elven Manzanares finner veien gjennom hovedstaden Madrid før den slår seg sammen med Jarama utenfor byen. (Kilde: LuisR, Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #3:        Ved hvilken elv ligger byen som har Spanias eneste elvehavn?

Svaralternativer:    1) Miño 2) Esla 3) Guadalquivir

1) Miño:   Feil:      Miño er med sine 340 kilometer Galicias lengste elv, men har ingen kommersiell havneby ved sine bredder. I likhet med Duero krysser også Miño den spansk-portugisiske grensen før den renner ut i Atlanterhavet. Og som tilfellet er med markene på bredden av Duero, regnes også området rundt Miño med blant Spanias beste vinmarker. Regionen er spesielt kjent for sine hvitviner. Elven sørger for ferskvann til frodige vinmarker og annet jordbruk, men benyttes også til vannkraftproduksjon. Miño flyter gjennom fjellområder i Galicia og Cantabria, noen av de mest nedbørrike områdene i Spania. Galisiske folkelige fortellinger vil forresten ha det til at elven er hjem for hekser og en slags fiskemennesker som kan leve både i vann og på land.

2) Esla:   Feil:       Esla er en elv i det nordvestlige Spania, men det finnes ingen kommersielle havner langs den 275 kilometer lange vannveien. Romerne kalte elven, som for øvrig er den lengste sideelven til Duero, for Astura. Du drar kanskje kjensel på navnet Asturia og asturere, det er altså romernes betegnelser på landskap og folk rundt elven Esla som har overlevd til denne dag. På 1800-tallet bygget man en kanal, Canal del Esla, for å sikre pålitelig vannforsyning fra elven til lokalt jordbruk. I 1980-årene førte byggingen av en større dam med tilhørende kraftverk langs Esla, til at sju landsbyer ble lagt under vann.

3) Guadalquivir:  Korrekt:       Sevilla er Spanias eneste kommersielle havn som ligger ved en elv og ikke et hav. Elven Guadalquivir er med sine 657 kilometer Spanias nest lengste (vel og merke av de elvene som har hele sitt løp innenfor Spanias grenser). Guadalquivir har sitt utspring i fjellkjeden Cazorla i Jáen, sørøst i Spania, og munner ut i Atlanterhavet ved Cádiz-gulfen.

Elven har gjennom historien hatt ulike navn, for her har mange folkegrupper vært på ferde. Fønikerne ankret opp her og etablerte allerede i 1100 f.Kr. havnebyen Cadíz for handel i edle metaller med de lokale tartesserne. Romerne kalte elven Baetis da de i det andre århundre f.Kr. slo seg ned og bygget en viktig festningsby, Hispalis, i det som nå er Sevilla. De startet også skipsverft i byen. I dag kan skip ta seg frem på denne viktige ferdselsåren fra Cadíz-gulfen til Sevilla, men da romerne hadde kontrollen i området var det mulig å seile helt opp til Córdoba.

Vikingene var forresten også godt kjent på disse kanter, de visste jo å utnytte elver som transportårer. Elvens moderne navn Guadalquivir, kommer fra arabisk al-wādi al-kabīr, som på norsk skulle bli noe slikt som det store elveløpet. Muslimske herskere hadde kontrollen i området mellom 712 og 1248 e.Kr.  

Så viktig var Guadalquivir for sjøfart og handel at da spanjolene hadde tatt seg til det amerikanske kontinent helt på slutten av 1400-tallet, fikk byen Sevilla snart kongelig monopol på transatlantisk varehandel – til tross for at den slett ikke ligger ved Atlanterhavet. Sevilla vokste til et økonomisk kraftsenter, men Guadalquivir skulle også bli byens skjebne. Med tiden ble det vanskeligere å ta seg frem på elven for store handelsskip, Sevilla mistet sitt monopol til Cádiz og gikk inn i en økonomisk nedgangstid.

Bildet:   Guadalquivir har vært en viktig elv i spansk historie og ikke minst som base for eventyrere som utforsket både den nye og den gamle verden. Dette er den romersk bygde Triana-broen som krysser elven i Sevilla. (Kilde: Manuel Romero, Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #4:        I 1982 opplevde Spania sin største flomkatastrofe. Hvilken spansk elv forårsaket oversvømmelsene?

Svaralternativer:    1) Júcar 2) Segre 3) Seguro

1) Júcar:   Korrekt:       Du har helt rett, i 1982 brast en demning og mer enn 16.000 kubikkmeter vann per sekund strømmet ut i elven Júcar som raskt gikk over sine bredder. Flere enn 30 mennesker mistet livet i katastrofen. Júcar er med sine 509 kilometer en av Spanias mest betydelige elver og flyter i sørøstlig retning fra sitt utspring øst i fjellkjeden Montes Universales i Aragon. Júcar renner gjennom flere byer og provinsene Cuenca, Albacete og Valencia før den munner ut i Middelhavet.

2) Segre:   Feil:       Elven Segre er en sideelv til Ebro (se over) og går gjennom tre land: Frankrike, Andorra og Spania. Både Antikkens grekere og romere kjente til Segre, de kalte den riktignok Sicoris. Romerne var de som for alvor fikk i gang olivendyrking på den iberiske halvøya, og da gjerne i tilknytning til landets mange elver. Oliven og olivenolje var høyt skattede varer i handelen rundt Middelhavet. Senere arabiske herskere visste å verdsette oliventrærne i områdene rundt Segre: De ga elven navnet Nahr az-Zaytún, som oversatt skulle bli Olivenelven. Segre renner rett gjennom byen Lleida og har forårsaket flere oversvømmelser der, den siste på 1970-tallet.

3) Segura:   Feil:       Segura er i spansk målestokk, en middels stor elv. Du finner den i det sørøstlige Spania. Den har sitt utspring i provinsen Jaén og renner gjennom en rekke kjente befolkningssentra som Calasperra, Murcia, Rojales og Oriuela før den renner ut i Middelhavet ved Guardamar del Segura i Alicante-provinsen, en havneby grunnlagt av fønikerne. Tar du en tur langs Segura, vil du som oftest bli møtt av det som for en nordboer er en nokså puslete elv. Tørke til tross, hvert sjette til niende år går Segura over sine bredder. Årsaken er voldsomme regnskyll, og flommen inntreffer alltid vår eller høst.

På 1990-tallet hadde jordbruk, urbanisering og industrivirksomhet (særlig hermetikkfabrikker) ført til at Segura var en av Europas mest forurensede elver. Lokalbefolkningen tok affære, og demonstrasjoner samlet titusenvis av mennesker. Det førte til at det ble utarbeidet en omfattende plan for opprydning som lokale myndigheter fulgte opp. Mellom 2001 og 2010 ble det blant annet bygget 100 vannrenseanlegg i området rundt Segura. Allerede i 2003, var vannkvaliteten blitt merkbart bedre, og fra 2010 regnes elven som på det nærmeste ren. Det har gitt resultater i form av dyreliv og fauna. Våtmarker er blitt tilholdssted for fugler. To av våtmarkene er beskyttet av Ramsar-konvensjonen som våtmarker av internasjonal betydning. De er spesielt viktige for trekkfugler på vei til og fra Afrika. I dag kan du finne både otere og ål i Segura – det er arter som er spesielt følsomme for vannforurensing.

Bildet:   Tajo (også kalt Tagus) er den lengste elven på den Iberiske halvøya, men ikke den lengste i Spania ettersom store deler ligger i Portugal. Den renner blant annet gjennom den gamle hovedstaden Toledo. (Kilde: gustavoboulhosa, Pixabay)

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Møt den suverene spanske fjellklatreren

Naturelskere har mye å glede seg over i Spania. Det spanske fastlandet byr på et enormt mangfold: Kystområder rike på dyre- og planteliv, store skoger i høylandet i nord, ørkenlignende strekninger i sør og snødekte fjellandskap flere steder. Det er i fjellene, særlig i det østlige Spania, vi finner den iberiske steinbukken – en sky klatrespesialist som lenge var truet av utryddelse. Bukken er et imponerende syn – med horn som er egnet både til å avskrekke og tiltrekke. Den holder gjerne til i ulendt terreng der den har få naturlige fiender. Har du lyst til å møte den iberiske steinbukken ansikt til ansikt, har Oliven & Poteter snakket med en erfaren fjellfører og biolog som arrangerer turer – for en eller noen få – i fjellområder der den staselige iberiske villgeita holder til. Og det koster ikke all verden å dra på en tredagers safari.

En gruppe iberiske hunngeiter klatrer enkelt og elegant i den spanske fjellheimen. (Kilde: Youtube, med tillatelse fra kanaleier Frederico Morais).

Den iberiske steinbukken, Capra pyrenaica på latin, er en rå klatrespesialist med store klover og korte bein – som skapt for å ta seg frem i ulendt terreng. Vi har å gjøre med veltrente muskelbunter her: Steinbukkene hopper lett fra klippe til klippe i Spanias krevende fjellandskap og det til tross for at de største hannene veier opptil 120 kg og kan bli en meter høye. Hunnene er riktignok betydelige mindre av vekst.

Både hanner og hunner er utstyrt med horn – til forsvar og for å imponere det motsatte kjønn. Hannenes horn er langt mer iøynefallende enn hunnenes og med tiden får de ofte en flott snurr. Hunnenes horn forblir mer oppad-rette og relativt korte. Men begge kjønns horn blir gjerne både større og mer imponerende med alder. Og det passer bra, for dette er dyr som verdsetter alder og erfaring.

De iberiske steinbukkene lever i grupper som det meste av året består enten av hunner med unger eller av hanner. «Sjefen» i disse gruppene er et erfarent individ. Det ser du dersom flokken føler seg truet. Steinbukker flykter i samlet tropp, og det hele koordineres og ledes av et godt voksent individ.

Det er altså snakk om en effektiv og velorganisert retrett, dog kan man undre seg over om den høye, skarpe lyden dyrene utstøter når de sanser fare, alltid er beste strategi: Den høres nemlig svært godt både av rovdyr og enhver annen som befinner seg i området.

Den spanske steinbukken finnes mange steder sør og øst i Spania, men du kan også treffe på den enkelte steder nord i landet og i innlandet. (Kilde: IUCN Red List).

Ulv, andre trusler og et forsøk på kloning

Ulven er steinbukkens eneste naturlige fiende. Og selv om spanske myndigheter har beskyttet den iberiske ulven slik at ulvepopulasjonen har mangedoblet seg de siste tiårene og nå beregnes til oppunder 2.500 individer, så utgjør ulven ingen stor trussel mot steinbukkene.

Men steinbukkene har i moderne tid ikke alltid hatt gode livsvilkår.  Jakt, utvidelse av beitemarker og areal brukt til jordbruk har alle ført til at tallet på steinbukker har falt – til dels dramatisk – i perioder. Biologene har identifisert fire underarter av den iberiske steinbukken. To av dem er allerede utdødd, den siste av dem forsvant så sent som i år 2000.

Spanske forskere har grepet til temmelig drastiske tiltak i et siste forsøk på å redde denne underarten. Etter år med prøving og feiling, lyktes det dem endelig i 2009 å klone et individ. Dette første individet som skulle gjøre «utdødd» til levende igjen, døde imidlertid få minutter etter fødselen på grunn av en misdannelse i lungene.

De to underartene som fortsatt lever på den iberiske halvøya, ser likevel ut til å ha relativt gode kår. Antall individer øker, dels så sterkt at det igjen jaktes på steinbukk. Det anslås at det nå finnes cirka 50.000 iberiske fjellgeiter. Likevel forblir populasjonen sårbar. Verdens Naturvernunion, IUCN, som overvåker status for verdens dyrearter, holder fortsatt den iberiske fjellgeita under oppsyn.

Hannen er staselig med sine lange, kurvede horn. (Kilde: Youtube, med tillatelse fra kanaleier Frederico Morais).

Opplev den iberiske steinbukken på nært hold

Om du vil beundre denne spesialisten på fjellterreng med egne øyne og ta med deg en flott turopplevelse og spennende bilder hjem, så finnes det selskaper som tilbyr turer til den iberiske fjellgeitas kjerneområder.  Oliven & Poteter har snakket med biolog, fotograf og kjentmann Juan Carlos Poveda Vera som leder fototurer til Sierra Nevada fra sin base i Guadix, en by i provinsen Granada.

Juan som snakker engelsk, tar med seg små grupper – fra et par til en håndfull personer, på sine turer for å iaktta iberiske fjellgeiter. Turene varer vanligvis tre dager, og hver dag oppholder man seg i et nytt terreng – man skal helt opp til 2.500 meter over havet i Sierra Nevada.

Han forteller at på vinterstid vil turdeltagerne støte på villgeiter med mye og tykk «vinterpels», for geitene er spesialister på å overleve under tøffe forhold. De kan også lagre fett i nyrene i løpet av sommersesongen når tilgangen på mat er god, og så tære på denne når snøen dekker marken i lange perioder.

For rundt 300 euro får deltagerne i tillegg til omvisning med fagmann, alle måltider og overnatting på hulehotellet, Las Cuevas del Tio Tobas.

Du finner Juan Carlos Poveda Vera og hans turtilbud her: http://www.natureda.com/en/.

Bare for ordens skyld: Oliven & Poteter har ingen bindinger til Juan Carlos Poveda Vera eller hans virksomhet.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Spanske skoger

Skoger er kanskje ikke det første du tenker på når du forestiller deg det spanske landskapet, men Spania har faktisk Europas fjerde største skogsområde. Og det til tross for flere hundre år med avskoging. Treslagene vi finner i de ulike regionene varierer. Bli med på en aldri så liten ”bli-kjent”-tur i spanske skoger. Har du lyst til å bidra til nyplanting av trær, finnes det muligheter til å gjøre seg bedre kjent med både landskap og mennesker i Spania.

Ordesa og Monte Perdido nasjonalpark i Huesca (Aragon) i hjertet av Pyreneene inneholder mye bjørk, furu og eik. (Kilde: spain.info)

Nesten trettiseks prosent, altså mer enn en tredjedel, av Spanias samlede landområde på omtrent 505.000 kvadratkilometer er dekket av skog. Gjennom århundrene frem til moderne tid har riktignok landets skogsområder blitt redusert. Trevirke har selvsagt vært brukt til en rekke formål opp gjennom historien: som brensel, råmateriale til skipsbygging og til redskaper og våpen av ulike slag.

Men spesielt én næringsvei har bidratt sterkt til avskogingen i noen hundre år. Siden Middelalderen har Spania hatt en betydelig husdyrnæring. Dels har dyrene beitet ned store områder, dels har landeiere brent ned eller drevet flathogst av skog for å gi plass til egne sauer og kyr på beite.

Eiketre i Extremadura gir skygge for saueflokken i varmen.

Spanske skoger ikke samme sak

Det finnes to hovedbelter av skog på den iberiske halvøya. Det nordligste beltet starter i Portugal og strekker seg gjennom Galicia og de andre nordlige regionene av Spania – Asturias, Cantabria, Baskerland og til og med Navarra og de vestre delene av Pyreneene samt sydover et godt stykke inn i det spanske innlandet. I disse skogsområdene dominerer treslag som bøk, eik, ask, bjørk og gran.

Det andre hovedområdet finner vi i landets Middelhavsregion. Her vokser det først og fremst gran, eik (herunder store forekomster av korkeik), furu, samt einer (enbär) og andre lavtvoksende busker. Pinjetrær er forresten en furuart – du har kanskje smakt pinjenøtter som er frøene av denne tresorten som kan bli opptil 35 meter høy.

Kanariøyene og Balearene har særegne skoger som er vel verdt et besøk. På Kanariøya La Gomera finner du for eksempel Garajonay nasjonalpark der du kan vandre i dens vakre, velduftende laurbærskog. På de spanske øyene i Middelhavet finnes mange flotte furuskoger.

Laurbærtreet kan vokse seg høyt. Bladene brukes som krydder og i seierskranser.

En ond sirkel

Allerede på midten av 1800-tallet var avskoging blitt et alvorlig problem i Spania. Uten trær og deres røtter holder jorda som kjent dårlig på vann. Regnvannet vasker ut næringsstoffene i toppjorda, og det øverste jordlaget kan bli så hardt at nye planter og trær får problemer med å etablere seg i det. Tørr jord klarer ikke å nyttiggjøre seg de kraftige regnbygene som ofte faller på disse kanter, det kan resultere i oversvømmelser som utarmer jorda ytterligere. Avskoging er altså begynnelsen på en ond sirkel.

Ved midten av 1800-tallet rapporterte spanske landeiere at de bokstavelig talt kunne observere at matjorda deres ble skylt på havet. I 1867 kom den spanske regjeringen på banen. Mot slutten av 1800-tallet hadde myndighetene utarbeidet en oversikt over naturskadene forårsaket av hogst og nedbeiting. Konklusjonen var at omtrent 10 prosent av Spanias territorium måtte beplantes med nye trær. Det tilsvarer noe slikt som fem og seks millioner hektar eller mellom 50.000 og 60.000 kvadratkilometer ny skog.

Noe skogplanting ble det som resultat av den tidlige kartleggingen av skog, men det er lang vei fra å kartlegge skade til å plante nye trær. Den beskjedne nyplantingen i de første hundre årene var langt fra nok til å bøte på den skaden som allerede hadde oppstått.

Under Franco-tiden ble det riktignok startet et prosjekt for å plante fire millioner hektar ny skog. Men i stor grad ble det plantet samme type trær og det attpåtil gjerne i rader eller geometriske formasjoner – det så ganske annerledes ut enn den naturlige skogen man ville erstatte. Nye, hurtigvoksende arter var også en del av skogplantingsprogrammet under Franco. Man introduserte for eksempel eukalyptustrær som stammer fra Australia og New Zealand, altså helt andre deler av verden enn den iberiske halvøya. Den gangen var man ikke synderlig opptatt av ringvirkningene av en slik storstilt planting av eukalyptus, for eksempel på den lokale faunaen. Det ble heller ikke tatt høyde for at eukalyptus trenger store mengder vann, det skulle vise seg å bli et betydelig problem i områder der vannmangelen allerede ga grunn til bekymring.

Hurtigvoksende eukalyptustrær ble plantet for å bøte på avskoging, men førte med seg nye problemer.

I dag finnes flere organisasjoner som jobber med å plante nye trær ut fra et mer helhetlig perspektiv.

Bli med på nyplanting

En av gruppene som jobber med å gjøre Spania grønnere, bokstavelig talt, er Reforesta (https://www.reforesta.es/). Organisasjonen er avhengig av frivillig arbeidsinnsats og pengebidrag for å drive sitt arbeid. Reforesta planter ikke nye skoger, men enkelttrær nøye tilpasset voksestedet. Deres folk bruker gjerne lang tid på å gjøre seg kjent med det lokale landskapet og vegetasjonen der, før de går i gang med selve plantingen. De forsøker i størst mulig grad å etterligne hvordan naturen selv ville ha fornyet seg. Nye trær skal bidra til et rikere, mer variert plante- og dyreliv og et bedre mikroklima.

Vil du støtte Forestas arbeid, koster medlemskap 50 euro i året. For 19 euro kan du kjøpe et tre og få Forestas frivillige til å plante det for deg. Har du lyst til å se hvordan Foresta jobber, kan du melde deg som frivillig. Organisasjonen er aktiv flere steder i Spania.

Er du interessert i å finne ut mer om eller delta i Reforestas frivillige aktiviteter kan du ta kontakt med dem på voluntariado@reforesta.es.

Har du lyst til å ta spanske skoger i nærmere øyesyn, så har Spain-Holiday.com en liste med forslag til turer i noen av de flotteste skogene i landet. Listen finner du her: Top 10 Spanish forests.

 

Hilsen Oliven & Poteter!