Santiago de Compostela: Hvem var Jakob?

I 2019 er pilegrimsferden til Santiago de Compostela mer populær enn noensinne, nærmere 300.0000 mennesker ventes å finne veien til katedralen i den galisiske byen nordvest i Spania i år. Veien dit er for mange minst like viktig som målet. Likevel: Hvem er denne Jakob hvis levninger sies å befinne seg i den vakre kirken fra Middelalderen? Den historiske Jakob var en av Jesu 12 disipler. Hvordan endte han opp som Spanias skytshelgen med tilnavnet «maurerdreper» etter et feiret slag som med overveiende sannsynlighet aldri fant sted? Fortellingen om Jakob sier kanskje mer om identitet, maktforhold og tro i Spania enn den gjør om apostelen som bokstavelig talt mistet hodet i år 44 e.Kr.

Kapp Finisterre eller Kapp Verdens Ende på det nordvestligste punktet i Spania er endestasjon for pilegrimer til Santiago de Compostela.

Ikke siden Middelalderen har så mange vandrere med kamskjell på sekken søkt seg til Santiago de Compostela, det tredje viktigste pilegrimsmålet i den kristne verden, bare slått av Jerusalem og Roma.

Kristne har valfartet til steder av særskilt religiøs betydning i nesten to tusen år, i så måte er Jakobsveien til Santiago de Compostela nærmest som nykommer å regne. Pilegrimsruten til Galicia kom ikke i gang før i europeisk middelalder, tidligst et stykke ut på 800-tallet. Riktig fart i sakene ble det ikke før korstogstiden på 1000-tallet.

Siden den gang har tallet på pilegrimer til den galisiske byen svingt kraftig. Fra storhetstiden i Middelalderen, falt antall pilegrimer drastisk blant annet på grunn av pestepidemier som Svartedauden som herjet Europa fra midten av 1300-tallet, fulgt av den protestantiske reformasjonen og utstrakt politisk uro og krig mange steder i Europa utover 1600-tallet.

Så sent som på 1980-tallet var bare noen få hundre mennesker i året innom pilegrimskontoret for å registrere seg. I dag er det altså flere hundre tusen som hvert år er innom katedralen som skal huse levningene til apostelen Jakob som nestsiste stopp på en pilegrimsferd som ideelt sett starter i hjemmet og ender på Spanias vestligste punkt, Finisterre.

Mange av veiene til Santiago de Compostela er godt merket.

Tordenbror og første apostel som ble martyr

Han kan ha vært en litt oppfarende fyr, fiskeren Jakob. I alle fall blir han referert til som «den store torden.» Det nye testamentet forteller at Jakob og hans bror Johannes var blant Jesu 12 aller nærmeste – gjerne referert til som hans apostler. Ordet «apostel» er gresk og kan oversettes med utsending eller misjonær.

Tradisjonelt er Jakob regnet som den første av apostlene som ble martyr. Ifølge Apostlenes Gjerninger i Det nye testamentet (kapt. 12, vers 1-2) ble han drept for sin tro i Jerusalem i år 44 e.Kr. – henrettet med sverd på ordre fra den romerske herskeren Herodes Agrippa.

I Spania vil den muntlige overleveringen, kanskje så langt tilbake som på 800-tallet, ha det til at Jakob la ut på en sjøreise en eller annen gang mellom år 33 og år 40 e.Kr. Den reisen tok ham ifølge legenden til den romerske utposten som den gang lå på den iberiske halvøyas nordvestlige kyst. Det måtte i så fall ha vært en strabasiøs sjøreise på rundt regnet 5.000 km.

I Iberia skal apostelen ha spredt det kristne budskapet i to eller flere år før han i år 40 e.Kr. fikk en visjon av Jesu mor, jomfru Maria, og la ut på tilbakereisen til Jerusalem der han møtte sin triste skjebne.

Jakob er ifølge denne fortellingen mannen som sørget for kristningen av Galicia og kanskje hele den iberiske halvøya. Historikere har ikke funnet belegg for legendens eksistens i Iberia før omtrent 770 år etter henrettelsen av Jakob, altså et stykke ut på 800-tallet.

Kamp om makt og pilegrimsmål

På begynnelsen av 800-tallet består det som i dag er Spania, av en rekke mindre kongedømmer og grevskap. Her er det skiftende allianser og feider på kryss og tvers av religion og etnisitet – et langt mer komplisert bilde enn den utbredte forenklede fortellingen man gjerne hører som den store motsetningen i spansk historie, nemlig konflikten mellom kristne og muslimer.

Det meste av den iberiske halvøya er under muslimsk herredømme på denne tiden. I nord finner vi en mangfoldig befolkning bestående blant annet av mennesker fra ulike germanske stammer, keltere, baskere og etterkommere av romere. De kristne herskerne i småkongedømmene i nord er så menn også en fargerik forsamling.

Den iberiske halvøya bestod i 814 e.Kr. av flere riker hvorav de viktigste var det muslimske Al Andalus, det kristne kongedømmet Asturias og de franker-støttede lydrikene Vasconia (senere kalt Baskerland) og Marca Hispanica som var en gruppe mindre riker dominert av frankere.

Kongen av Asturias, Alfonso 2. (759-842 e.Kr.) med tilnavnet «den kyske» forstod seg på makt, til tross for at han altså hverken skaffet seg kone eller barn, så vidt vi vet.

Mangel på arvtager har vært en fristelse for rivaler mange steder i verden gjennom historien, og Alfonso ble da også på 800-tallet utsatt for gjentatte kuppforsøk. En periode ble han til og med avsatt som konge. Han var også stadig under press fra muslimer i sør, som dro på raid i nordvestlige deler av halvøya, altså blant annet i Galicia.

Alfonso trengte kort sagt status, legitimitet. Han må ha hatt nese for ekspansjon, gode forbindelser og sans for historiefortelling. Det er under hans regjeringstid apostelen Jakobs levninger skal ha blitt gjenoppdaget i det som i dag er Santiago de Compostela.

Fortellingene om apostelen Jakob og hans tilknytning til Iberia er fargerike, mange og til dels sprikende. At Jakob ble et hode kortere i Det hellige land, altså på motsatt side av Middelhavet fra Spania, er sannsynlig.

Historiene om hvordan hans jordiske levninger ble returnert til Galicia varierer. Det fortelles for eksempel at Jakobs trofaste venner fikk tak i hans kropp og fraktet den strake veien til Galicia i båt styrt av en engel. Under den lange og farefulle sjøreisen, skal det ha skjedd en rekke undere. Graven på iberisk jord ble imidlertid glemt av ulike årsaker.

En annen variant av fortellingen vil ha det til at liket av Jakob, som opprinnelig var gravlagt i det romerske Palestina, ble flyttet til Iberia først etter at muslimene hadde inntatt Jerusalem, den maktovertagelsen skjedde sent på året i 636 e.Kr. Da muslimene gikk i land på den iberiske halvøya i 711 e.Kr., skal man ha gravd opp legemet og flyttet det lenger nord til Galicia.

Uansett kjenner vi ingen dokumenter som viser noen tilbedelse av Jakob i de første 800 årene etter Kristus på den iberiske halvøya. Men en gang rundt 813 e.Kr. skal en from eneboer, gjeter, biskop eller kanskje til og med kong Alfonso selv ha funnet graven med Jakobs levninger.

Katedralen i Santiago de Compostela er stedet der levningene av apostelen Jakob nå skal ligge gravlagt. Bygningen ble påbegynt i 1075 e.Kr. og ferdigstilt i 1210 e.Kr.

Den vanligste historien gir æren for oppdagelsen til en eneboer ved navn Pelagius – han skal ha blitt ledet til Jakobs grav av en brennende busk, en stjerne eller en engel – avhengig av hvilken versjon man holder seg til. Den lokale biskopen skal i alle fall ha blitt underrettet om funnet og bekreftet at levningene i graven var apostelen Jakobs. Dette funnet blir nå grunnlaget for å anlegge byen Santiago de Compostela.

Fra denne oppdagelsen frem til at Santiago de Compostela blir et populært pilegrimsmål er det likevel et langt stykke. For på mange steder på den iberiske halvøya var det allerede etablerte helgener med en egen kult. Et eksempel er Vicente av Zaragoza. Han skal riktignok ha blitt gravlagt på det ytterste sørvestlige punktet på den iberiske halvøya (Cabo de Sao Vicente), men han ble tidlig en svært populær skikkelse med relikvier spredt over store deler av Europa. Vicente er for eksempel Valencias skytshelgen til denne dag.

Det tok tid før Jakob skapte en lignende begeistring. Det skjedde ikke i Alfonso den kyskes regjeringstid, til tross for at kongen satte i gang med å bygge en kirke i nærheten av gravfunnet.

I mellomtiden holdt galiserne seg hovedsakelig med en fransk skytshelgen, St. Martin av Tours. Han hadde i alle fall siden midt på 400-tallet vært en viktig helgen både på fransk og iberisk side av fjellkjeden Pyreneene.

Del 2 av denne artikkelen der vi følger Jakob-skikkelsen videre som beskytter for fredelige pilegrimer til maurerdreper, publiseres senere denne uken.

Hilsen Oliven & Poteter!

Gratisbilletter til bilmuseet i Salamanca

Interessert i biler av det klassiske slaget? Oliven & Poteter har fire gratisbilletter til bilmuseet Museo de Historia de la Automación (MHAS) i Salamanca. Bli med i trekningen om billettene til helgen. Alt du trenger å gjøre er å sende oss en epost med navn og fortelle oss hvor mange av billettene du vil ha før midnatt i dag, torsdag 30. mai. Da er du som er abonnent sikret deltagelse i konkurransen om billettene.

Vil du ha en mulighet til å beundre museets flotte samling, sender du oss en epost her: OlivenogPoteter@gmail.com. Vi gir hver epost vi mottar, et nummer i den rekkefølgen de kommer inn til oss og bruker en nettbasert nummergenerator som plukker ut en tilfeldig vinner.

Hilsen Oliven & Poteter!

Spanske bier hjemme og ute

I disse dager foregår en heftig debatt om EUs forslag til ny lov om dyrevelferd. Endringen som har vakt mest oppsikt – og sterkest motstand – i alle fall i Skandinavia, er forslaget om å tillate fri bevegelse av bier over landegrensene i Europa. Skal for eksempel spanske bier for fremtiden fraktes inn for å sikre eplehøsten i Hardanger eller Skåne? Spania har en flere tusen år lang tradisjon med birøkt og honningproduksjon. I Valencia-regionen finner du en av verdens aller eldste fremstillinger av innhøsting av den verdifulle varen. Spanske bier har vært på vandring lenge før EU kom inn i bildet. Blant annet har de sikret honningproduksjon i Sør- og Mellom-Amerika. Men har du ikke prøvd delikatessene spanske bier og birøktere frembringer på «hjemmebane», har du noe å glede deg til – langt utover «miel milflores».

Honning var verdens klart viktigste søtningsmiddel før sukkeret tok over. I dag er honning mer etterspurt enn den har vært på lang tid.

Lenge før sukker ble et så hverdagslig innslag i kosten som det er i dag, var honning det som ga maten sødme de fleste steder i verden. Allerede for 10.000 år siden fantes honning i nesten alle deler av Europa, Afrika og Asia som ikke var dekket av is.

Bier på langfart og i edderkopphulen

Du la kanskje merke til at det amerikanske kontinentet var utelatt på listen over? Amerika hadde riktignok bier på denne tiden, de var like avgjørende for pollinering der som andre steder i verden. Bier og blomsterplanter har fulgt hverandre i millioner av år – forskerne mener de oppstod omtrent samtidig for 110-130 millioner år siden (kilde: Artsdatabanken). Men honningproduserende bier var det europeere, først og fremst spanjoler og engelskmenn, som bragte til det amerikanske kontinent.

Iberiske bier har nemlig reist langt og lenge også i tidligere tider. Spanske munker spilte en nøkkelrolle i spredningen av honningbier på det amerikanske kontinentet. Honningbier fantes ikke naturlig i Amerika. I Spania hadde klostre store landeiendommer og drev utstrakt birøkt – honning var ikke bare viktig som fødevare, men også i samtidens legekunst. Det falt derfor naturlig for kirkens menn å ta med seg de verdifulle europeiske tam-biene til Sør- og Mellom-Amerika.

Honning er sjeldnere vare enn du kanskje tror: Av omtrent 20.000 kjente bie-arter på kloden, er bare mellom sju og 12 av dem i stand til å produsere honning.

Selv for 10.000 år siden var klimaet på den iberiske halvøya adskillig mer gjestmildt enn i Nord-Europa. Og at lokalbefolkningen tidlig hadde sans for det søte, vet vi blant annet fra hulemalerier fra Valencia-regionen.

Den eldste kjente avbildningen av en honningsanker på den iberiske halvøya. Cuevas de la Araña.

I Cuevas de la Araña eller Edderkopphulene på norsk, finnes avbildninger av en menneskeskikkelse som bruker tauverk eller en slags stige for å ta seg opp i en trestamme der en koloni bier holder til. Hulemaleriet som anslås å være mellom 8.000 og 10.000 år gammelt, er en av de aller tidligste avbildningene av «honningjakt». Cuevas de la Araña er forresten oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Livsviktige bier

FNs matvareorganisasjon FAO har utarbeidet statistikk som viser at av verdens 100 viktigste avlinger (som til sammen gir oss mer enn 90 prosent av den maten vi inntar), er hele 71 avhengig av biers pollinering. Bier er kort sagt livsviktige for menneskene. Ikke rart at det har vært stor oppmerksomhet omkring massedød i bikuber i store deler av verden de senere årene.

Spanske birøktere har i likhet med kolleger i en rekke andre land lidd smertelige tap. Forskere har ikke utvetydig identifisert årsakene til massedød blant bier. Antagelig er det et sammensatt bilde, der utbredt bruk av sprøytemidler, nye sykdommer, utbygging av uberørte naturområder og tro det eller ei: stress, alle medvirker.

For birøkting er til dels blitt «big business». I Spania skal det være noe slikt som 2,5 millioner registrerte bikuber og spanske birøktere henter ut rundt 30.000 tonn honning hvert år. Det meste av honningen eksporteres til land i Europa. Profesjonelle og halvprofesjonelle birøktere står for omtrent to-tredjedeler av landets honningproduksjon. Resten kommer fra røktere som produserer det de trenger til eget bruk, «para la casa» og fra småprodusenter.

Man regner med at cirka 60 prosent av storskalaprodusentene i Spania driver utstrakt vandrebirøkt, det vil si at bikuber fraktes over til dels store avstander og mange ganger i løpet av en lang sommersesong for å pollinere ulike avlinger, mot betaling fra bøndene. Bier kan i likhet med mennesker få nok av å være på reisefot.

Honning kan smake vidt forskjellig ettersom hvilke blomster biene har besøkt. Du finner mange spennende varianter hos lokale spanske birøktere, på markeder og i spesialbutikker.

Honning med spansk smak

At bier flyttes til der det finnes blomster er for så vidt ikke noe nytt, men avstandene er generelt blitt lengre og reisene hyppigere. En del spanske birøktere holder likevel stand og holder seg til tradisjonelle metoder. Fortsatt kan du til og med finne hjemmelagde, sylinderformede kuber av kork, særlig sør i landet der korkeika er et betydelig innslag i skogene.

Tar du en tur i spanske butikker vil du først og fremst finne honning merket «mil flores» – rett oversatt: tusenblomst-honning – eller det vi på norsk kaller blomsterhonning (i hovedsak til forskjell fra lynghonning). Honning tar som kjent smak av hvilke blomsterslag de flittige biene har besøkt. Spansk blomsterhonning er derfor smaksmessig noe annet enn nordisk vare med tilsvarende navn.

I tillegg til blomsterhonningen finner du en rekke spennende spanske honningvarianter der bikubene har vært plassert i områder dominert av for eksempel sitrusfrukt, kastanjetrær eller viltvoksende urter som rosmarin, lavendel eller timian. (Les mer om rosmarin, lavendel og timian.)

Slike typer honning er vel verdt et besøk til en lokal birøkter eller spesialbutikk. Mens vi skriver dette har vi mørk og kraftig kastanjehonning, lys og frisk appelsinblomsthonning og «krydret» timianhonning fra småprodusenter på kjøkkenhylla. Der varer de sjelden lenge. Smaksopplevelser i særklasse, enten du bruker honning på brødskiva, drypper den over iskrem, har den i salatdressingen eller inntar den på annet vis.

Moderne forskning og tradisjonelle metoder

I spansk honningproduksjon lever altså tradisjonelle og moderne metoder side om side. Spanske forskere på birøkt hevder seg internasjonalt. For eksempel har universitetet i Cordoba et ledende forskningsmiljø der man for tiden blant annet ser på digitale bikuber.

Honning er en delikatesse som menneskene før bikubenes tid, trosset stor fare for å sikre seg.

Interessant nok i lys av forslaget om ny dyrehelselov i EU fra 2021 som vil tillate fri flyt av tam-bier og kuber over landegrensene i EU og EØS-området, har EU gitt betydelig pengestøtte til spanske birøktere for at de skal prøve ut økologiske metoder i sitt arbeid. Også her er spanske universitets- og forskningsmiljøer sterkt engasjert.

Mange steder i Spania har man i senere år etablert komiteer som jobber for å høyne kvaliteten i spansk birøkt. Komiteene kan blant annet tildele ‘Denominacion de Origen‘ (DO), et merke som gis til lokale spesialhonninger av særlig høy kvalitet.

Småskalaprodusenter er neppe de som vil sende bikubene sine ut på langtur selv om EUs nye dyrevelferdslov stemmes igjennom, slik det ventes. De lever av å levere lokale, unike honningsmaker. Har du prøvd noen av dem?

Hilsen Oliven & Poteter!

Gratisbilletter til bilmuseet i Salamanca

Har du tenkt deg til det nordvestlige Spania til sommeren eller i året som kommer? Er du i tillegg glad i kjøretøy av fin gammel årgang eller har du bilinteresserte i familien eller bekjentskapskretsen? Kanskje et gratis besøk på bilmuseet i den historiske byen Salamanca kan friste? Oliven & Poteters abonnenter har nå muligheten til å vinne fire gratis inngangsbilletter. Det bilhistoriske museet har en bemerkelsesverdig samling kjøretøy, blant annet flere ærverdige spanskproduserte doninger av merket Hispano-Suiza.

Hispano-Suiza laget staselige kjøretøy. Bilmuseet Museo de Historia de la Automación (MHAS) i Salamanca har en flott utstilling som omfatter flere av disse nydelige spanskproduserte bilene. (Kilde: MHAS)

I begynnelsen av april i år skrev Oliven & Poteter om det fasjonable spanske bilmerket Hispano-Suiza. Merket var tidlig på 1900-tallet regnet som det ultimate kjøretøyet for «fintfolk» med dype lommer og sans for luksus.

Det bilhistoriske museet i Salamanca, Museo de Historia de la Automación (MHAS), har donert fire inngangsbilletter til museet som Oliven & Poteter nå har gleden av å gi videre til våre abonnenter.

Vil du ha en mulighet til å beundre museets flotte samling, sender du oss en epost her: OlivenogPoteter@gmail.com. Husk å si fra at du er interessert i billetter til bilmuseet i Salamanca når du kontakter oss.

Vi gir hver epost vi mottar, et nummer i den rekkefølgen de kommer inn til oss. Den 30. mai trekker vi en vinner blant de innkomne navnene. (Vi bruker en nettbasert nummergenerator som plukker ut en tilfeldig vinner.)

I utgangspunktet tenker vi oss en vinner til alle fire billetter, men har du som vinner bare bruk for en eller to billetter så si fra til oss, så gleder vi gjerne en annen abonnent med eventuelle resterende billetter. Vi tar direkte kontakt med vinner.

Artikkelen om Hispano-Suiza kan du lese her: Hispano-Suiza: Spanske biler i verdensklasse.

Ikke bare var Hispano- Suizas biler vel ansett, teknologien produsenten utviklet, var etterspurt. Rolls Royce lisensierte f.eks. Hispano-Suizas bremseteknologi. (Kilde: MHAS)

Universitetsbyen Salamanca ligger i delstaten Castilla y León, omtrent 80 kilometer fra grensen til Portugal. Byen som ble grunnlagt for omtrent 2400 år siden, har i historiens løp blitt styrt av ulike riker og herskere, inkludert keltere, romere og maurere. Her er det mye å se – også utenom staselige kjøretøy – for eksempel den gamle bydelen som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Byens universitet som ble grunnlagt tidlig på 1200-tallet, er Spanias første og det tredje eldste i Europa. Vil du høre og øve deg på «standard spansk», kan Salamanca også være verd et besøk – spansken folk flest snakker her, er omtrent så nær det offisielle språket du kommer.

Hilsen Oliven & Poteter!

Spanias trøblete 1. mai-feiring

På grunn av streiken blant SAS-piloter befant Oliven & Poteter seg på et fly fra New York til Frankfurt sist onsdag. En relativt behagelig direkteflyvning ble til en rundtur i Europa – og nå en liten historisk avstikker. Like før ankomst Tyskland hilste nemlig den blide Lufthansa-purseren oss velkommen til Frankfurt og ønsket alle en riktig god 1. mai. Selv med øynene lukket var det lett å finne ut hvor de mange amerikanske passasjerene om bord satt – det ble humret og ledd. I USA er ikke 1. mai offentlig høytidsdag slik den er i Spania, skandinaviske og en rekke andre land. Der har man sin Labor Day første mandag i september – ganske så fri for sosialistisk innhold. Pussig nok oppstod likevel 1. maifeiringen nettopp i USA. Spania var tidlig ute med å feire arbeidernes dag – før for eksempel Norge, men landet har hatt lange perioder med forbud mot tog og demonstrasjoner på den første maidagen. Ulike aktører har forsøkt å avskaffe 1. maifeiringen eller gi dagen et annet innhold.

Día del Trabajador, Primero de Mayo, Fiesta de San José Artesano eller Fiesta de la Exaltacion del Trabajo? Omstridt barn har mange navn.

Første mai var i mange land tradisjonelt dagen da man hilste våren, årets fornyelse, velkommen. Dagen som vi i vår tid først og fremst forbinder med arbeidernes og fagbevegelsens dag, har blitt gitt høyst forskjellig innhold opp gjennom tidene.

Det var først mot slutten av 1800-tallet at dagen ble en kampdag for arbeiderbevegelsen. Industrialisering hadde ført til at folk trakk inn til byer og tettsteder der det var jobb å få – om enn under aldri så tøffe forhold. Arbeidsdagene var lenger og rettighetene færre enn de fleste av oss er i stand til å forestille oss i dag. Men mange mennesker i samme situasjon samlet på samme sted ga også muligheter for å kjempe for felles mål.

Feiringen av 1. mai slik vi kjenner den, har sine røtter i 1886 i USA. Med en befolkning som i hovedsak bestod av mennesker som var besluttsomme nok til å reise fra hjemlandet for å søke lykken på et nytt kontinent, er det kanskje ikke så overraskende at man nettopp her finner folk som lar handling følge ord.

Den første mai 1886 streiket i alle fall 200.0000 amerikanske arbeidere, og deres fremste krav var åtte timers lovfestet arbeidsdag. Fagforeninger i storbyen Chicago arrangerte støttedemonstrasjoner som gikk over flere maidager. Den 3. mai kom det til trefninger med politiet i byen, dagen etter ble politiet igjen satt inn mot demonstrantene og to arbeidere ble drept. Påfølgende dag, den 4. mai, eksploderte en bombe i det som er kjent som Haymarket-tragedien – sju politifolk ble drept og Chicago-politiet gikk hardt til verks mot demonstrantene. Flere ble drept og sju anarkister fikk dødsdommer for å ha plantet bomben.

I 1888 vedtok den amerikanske landsorganisasjonen, American Federation of Labor, å holde en generalstreik den 1. mai 1890 – formålet var først og fremst å drive igjennom lovfestet åttetimers arbeidsdag.

Venstresiden i politikken hadde på denne tiden lyktes med å organisere seg på tvers av landegrenser. I 1889 vedtok stiftelseskongressen for Den andre internasjonale som samlet delegater i Paris, å gjøre 1. mai til arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Første markering skulle finne sted året etter, i 1890. Datoen ble valgt til minne om Chicagos Haymarket-tragedie fire år tidligere.

Norges første lov om fri på 1. mai ble undertegnet under 2. verdenskrig av Quisling. (Kilde: RA, NS-administrasjonen 1940-1945 (Statsrådsekretariatet, de kommissariske statsråder mm) D/Db/L0097: Lover I, 1942, s. 305. Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db10041102280306)

Día del Trabajador: Den første 1. mai i Spania

I Spania kalles første mai Día del Trabajador eller Primero de Mayo. Spanjolene var ikke sene i vendingen med å innføre feiringen av 1. mai – allerede i 1889 var de i gang. Norge holdt seg til sammenligning til den internasjonale kongressens timeplan, og arrangerte sin første maifeiring året etter, altså i 1890.

Venstresiden i Spania klarte imidlertid ikke helt å bli enig om formen på feiringen: sosialistene la mest vekt på å lage en arbeidernes festdag, mens anarkistene ville ha en revolusjonær streik den 1. mai. Det er konflikter vi finner spor av videre fremover i spansk historie.

I likhet med i Norge, var spanske sosialister bekymret for at oppmøtet ikke skulle bli stort nok til å imponere noen – 1. mai 1899 falt tross alt på en hverdag. Man bestemte seg derfor for å holde en slags «tilleggsfeiring» søndagen etter. Bekymringen viste seg imidlertid å være ubegrunnet, folk strømmet til arrangementet 1. mai i en rekke spanske byer.

I hovedstaden Madrid gikk feiringen nokså fredelig for seg, andre steder kom det til voldelige sammenstøt. I Baskerland som hadde mye industri, hadde sosialistene planlagt en rekke arrangementer de første dagene av mai, arbeidsgiverne reagerte med å avskjedige mange av lederne for protestene. Arbeiderne svarte på behandlingen av deres ledere med å streike. Det endte med generalstreik i regionen, som igjen førte til voldelige sammenstøt som varte helt til den 21. mai. Da hadde sosialistene fått gjennomslag for kortere arbeidsdag, selv om flere andre av deres krav ikke ble tatt til følge.

Anarkistene som stod sterkt i Valencia og Barcelona og en rekke andre steder i landet, arrangerte streikeaksjoner som arbeidsgivere svarte på med å stenge fabrikker, og Guardia Civil grep til dels svært hardhendt inn mot de streikende.

Enkelt oppsummert var den første Día del Trabajador i Spania en noe blandet suksess, men venstresiden lyktes utvilsomt med å sette søkelys på arbeideres jobbforhold og rettigheter.

Spanias regjering brukte imidlertid de voldsomme sammenstøtene en del steder i landet i 1889 som argument for å forby offentlige demonstrasjoner på maidagen. Året etter – den første virkelig internasjonale feiringen i 1890 – ble derfor en langt mindre synlig feiring av 1. mai i Spania.

Det spanske flagget så ganske annerledes ut under den korte tiden Spanias andre republikk varte.

Konfliktene ulmer

Men konfliktene mellom høyre- og venstresiden i spansk politikk ble ikke mindre av at regjering og myndigheter la bånd på 1. maifeiringen. Konfliktene var kanskje mindre synlige, men like reelle.

I 1931 stemte spanske velgere frem en sosialistisk nasjonalforsamling og fra 14. april samme år oppstår det som gjerne blir kalt Den andre spanske republikken, et sosialistisk, demokratisk regime som varte frem til 1. april 1939 da de nasjonalistiske styrkene ledet av general Franco gikk seirende ut av borgerkrigen.

Fra 1931 ble første mai en offentlig høytids- og fridag i Spania. Det er hele 11 år før Norge gjør 1. mai til offentlig fridag – det skjer nemlig første gang under NS-administrasjonen til Vidkun Quisling i 1942.

I Spania var det en annen diktator som skulle komme til å sørge for å forby 1. mai feiringen i fire tiår.

Franco forbyr sosialistisk feiring

General Franco kastet heller ikke bort tiden når det gjaldt første mai – men for ham var det om å gjøre å forby feiringen som var så viktig for hans motstandere.

Den 12. april 1937 – altså midt under borgerkrigen som varte fra 1936 til 1939, avskaffet generalen Primero de Mayo-feiringen og erklærte i stedet feiringen for «Arbeidets dag», ikke helt ulikt amerikanernes Labor Day. Nå var det selve arbeidet som skulle hylles.

I mars 1938 gikk Franco enda lengre og bestemte at dagen nå skulle vies «arbeidets opphøyelse» og slik oppstod Fiesta de la Exaltacion del Trabajo. Feiringen ble lagt til 18. juli.

Republikansk side i borgerkrigen hadde annet å tenke på enn 1. maifeiring i denne perioden, selv om det ble holdt mindre markeringer mange steder i Spania også mens borgerkrigen raste.

Etter at Francos styrker seiret, gikk spansk arbeiderbevegelse i stor grad under jorda. I tillegg forlot mange på venstresiden landet. Det er enkelte spredte forsøk på å holde 1. maifeiringer, men myndighetene lyktes i stor grad med å undertrykke venstresiden. De største spanske 1. maifeiringene i denne perioden foregår i Frankrike og Mexico, land som hadde et betydelig spansk eksilmiljø.

De siste par årene har 1. maifeiringen i Spania hatt spesielt fokus på kvinners levekår.

Pave Pius og 1. mai

Pussig nok er det den katolske kirken som tar opp 1. maifeiring på nytt i Spania. I 1955 gjør Pave Pius XII den første maidagen ikke til arbeiderbevegelsens festdag, men til Fiesta de San José Artesano, en helgen også kjent som San José Obrero – helgenen som beskytter arbeidere.

Datoen er altså den samme som sosialistenes festdag – men innholdet ganske annerledes. Likevel skulle feiringen av dagen få konsekvenser på sikt.

I 1960 plukket fagbevegelsen så smått opp igjen synlig 1. maifeiring. Offentlige opptog var utelukket under Franco, men ekstra lange pauser i arbeidet, boikott av offentlige transportmidler og stillemarkeringer i fabrikker var lettere å få til. Små ansamlinger på 1. mai likeså. Sakte men sikkert ble 1. mai igjen markert på spansk venstreside.

De første årene grep Franco hardt inn mot folk som regimet oppfattet som «første-mai-feirere». Ble man grepet i å delta i markeringer, ventet gjerne arrestasjon og fengsling. Og Franco-regimet gikk preventivt til verks: antall arrestasjoner i Spania økte påfallende rundt 30. april.

Tre år etter Francos død ble 1. mai igjen arbeidernes dag og offisiell fridag i Spania.

Etter Franco

Etter at Franco døde i 1975, begynte den spanske venstresiden så smått å ta opp igjen sin offentlige feiring av 1. mai. Det tok tid, for landets store fagforeninger hadde ennå ikke riktig kommet på beina. Men i 1977 marsjerte tusenvis av spanjoler igjen i gatene. Kravene nå var i hovedsak rettferdige lønninger, forutsigbare ansettelsesforhold og større sosial velferd.

I 1978 ble 1. mai igjen nasjonal fridag i Spania slik den er det i de fleste industrialiserte land verden over – bortsett fra i USA der feiringen oppstod. Kampsakene i Spania har som tilfellet er en rekke andre steder, variert gjennom årene. I fjor var fokuset for spansk 1. maifeiring kvinner og deres arbeids- og livsvilkår.

Ulike parter og interessegrupper har forsøkt å flytte feiringen, avskaffe den eller fylle den med eget innhold. Historien om spansk feiring av 1. mai er i stor grad en fortelling om det moderne Spania.

Hilsen Oliven & Poteter!

Quiz #4: Fjell, trær og Lord Nelsons høyre arm

Dagens quiz fra Oliven & Poteter inneholder fire tilsynelatende spredte spørsmål – hentet fra spansk naturlandskap og historie. Vet du nok om Spania til å oppdage hva som er fellesnevneren i dagens quiz?

Du finner utfyllende informasjon under hvert svaralternativ nedenfor, så om du svarer feil i første omgang, finner du likevel noe å lære under hvert «bomsvar». Husk: Det er ikke alltid bildene gir deg riktig ledetråd.

QUIZ START

Se mer utfyllende svar under kartet.

===============

Svar til spørsmål #1:        Hvor ligger Spanias høyeste fjell?

Svaralternativer:    1) Tenerife 2) Pyreneene 3) Sierra Nevada

1) Tenerife:   Korrekt:        Vulkanen Teide på øya Tenerife er med sine 3.718 meter over havet, Spanias høyeste fjell. Teide er også verdens tredje høyeste vulkan: Geologene regner med at den rager mer enn 7.000 meter over havbunnen, det gjør den til verdens høyeste vulkanske struktur utenom Hawaii-øyene. Teide og området rundt har vært nasjonalpark siden 1954. Flere millioner turister besøker hvert år parken der man kan beskue et vulkansk krater som måler hele 48 km i omkrets. Du finner også et internasjonalt anerkjent astronomiobservatorium på Teide. Vulkanen er sovende i våre dager, det siste utbruddet fant sted for 110 år siden, altså i 1909. Før spanjolene koloniserte Tenerife på 1400-tallet, var Teide et hellig fjell for guanchene, urbefolkningen på øya. Ifølge deres legender kidnappet Guayota, en demonisk skikkelse, Magec – lysets og solens gud – og holdt sistnevnte fanget inne i vulkanen slik at verden ble mørklagt. Guanchene ba sin øverste gud om hjelp, han nedkjempet Guayota, befridde lysets gud og stengte djevelen inne i vulkanen.

2) Pyreneene:   Feil:      Fjellkjeden Pyreneenes høyeste topp er Aneto som rager 3.404 meter over havoverflaten. Pyreneene danner en naturlig 491 kilometer lang grense mellom Spania og Frankrike som strekker seg fra Biscayabukta til Middelhavet. Pyreneene skiller som kjent også den iberiske halvøya fra resten av det kontinentale Europa.

3) Sierra Nevada:   Feil:           Mulhacén som inngår i fjellkjeden Sierra Nevada, er riktignok det høyeste fjellet på det spanske fastlandet, men ikke det høyeste i Spania som helhet. Fjellet som rager 3.478,6 meter over havoverflaten, er oppkalt etter Abu l-Hasan Ali, en av de siste muslimske herskerne i Granada på 1400-tallet. På spansk gikk han nemlig under betegnelsen Muley Hacén. Legenden vil ha det til at regenten er gravlagt på toppen av Mulhacén – en staselig gravplass kunne man jo tenke seg. Man kan bestige Mulhacén på en dagstur. Vil du ta det litt mer med ro og i «turisttempo», finnes det overnattingsmuligheter på veien.

Bildet:   Teide er Spanias høyeste fjell. Det ligger i en av verdens mest besøkte nasjonalparker. (Kilde: Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #2:        Hva kalles veksten du ser midt på bildet og hvor finner vi den?

Svaralternativer:    1) Korkeik, Andalucia 2) Eukalyptus, Galicia 3) Dragetre, Kanariøyene

1) Korkeik, Andalucia   Feil:       Korkeik gir materiale til vinkorker, gulvbelegg og mye annet. Den iberiske halvøya er kjent for sine korkeiker, men de vokser i hovedsak i sørvestlige deler av halvøya, selv om vi finner korkeik også i Catalonia, i dalstrøk i Galicia og på Menorca. Nøttene fra korkeika utgjør en uunnværlig del av kostholdet til den innfødte sorte iberiske grisen som er «råmaterialet» for de ettertraktede spanske skinkene – pata negra. Korkeik kan bli opptil 30 meter høye, men er som regel langt lavere på grunn av utsatte vokseforhold. Eikenøttene er gjerne mellom to og tre centimeter lange.

2) Eukalyptus, Galicia:   Feil:      Eukalyptustreet som vi i dag finner i Cantabria, Biskaya, Asturias, Galicia og Huelva ble brakt til den iberiske halvøya av benediktinermunken Fader Salvado på midten av 1800-tallet. Han hadde vært misjonær i Australia og mente treet kunne passe godt i hjemlandet. Treslaget formerer seg raskt og gir derfor mye virke. I dag ses eukalyptustrær som en trussel mot økosystemet flere steder i Spania. Eukalyptustrær kan gjøre skogbranner til et inferno på et øyeblikk: Trærne brenner nærmest eksplosivt – det er ikke uten grunn at en del land nå forbyr planting av eukalyptus.

3) Dragetre, Kanariøyene   Korrekt:     Dragetreet (Dracaena draco)er en subtropisk tre-lignende plante, hjemmehørende på Kanariøyene, Cape Verde og Madeira samt i vestlige deler av Marokko. Når “treet” er 10-15 år gammelt, blomstrer det med liljelignende, duftende blomster. Dersom du skjærer i barken eller bladene på dragetreet, siver det ut en rød væske som lokalt kalles drageblod og har vært brukt til ulike formål innen folkemedisinen opp gjennom tidene. Guanchene, urbefolkningen på Tenerife, holdt dragetreet for hellig. Dragetreet tåler tørke godt og trenger lite vann for å trives.

Bildet:   Dragetreet finnes på Kanariøyene, men også i Vest-Afrika og bl.a. på den portugisiske Atlanterhavsøya Madeira. Kilde: Thomas Astleitner from Pixabay

===============

Svar til spørsmål #3:        Hvor fant det så langt siste vulkanutbruddet på spansk jord sted?

Svaralternativer:    1) Columbretesøyene, Valencia 2) Garrotxa, Katalonia 3) El Hierro, Kanariøyene

1) Columbretesøyene, Valencia   Feil:      Columbretesøyene er en øygruppe bestående av fire små, ubebodde øyer av vulkansk opprinnelse i Middelhavet. Til sammen måler øyene ikke mer enn 0,19 kvadratkilometer og høyeste punkt ligger bare 67 meter over havoverflaten. Den langt største av de fire øyene er Illa Grossa. Øygruppen var kjent av de gamle grekere og romere, som bemerket at øyene var tilholdssted for oppsiktsvekkende mange slanger – navnet Columbrete er avledet av det latinske ordet for slanger: «colubraria». I dag er øygruppen et vernet naturområde og viktig som tilholdssted for flere sjeldne sjøfuglarter og hvilested for trekkfugler på vei mellom Europa og Afrika hver høst og vår.

2) Garrotxa, Katalonia   Feil:      Garrotxa vulkanske naturpark i Katalonia nordøst i Spania kan skilte med nesten 40 vulkaner, men ingen av dem er aktive i våre dager. Det siste utbruddet fant sted for omtrent 11.000 år siden. Det har likevel vært betydelig seismisk aktivitet i området i historisk tid: I 1428 var det et stort jordskjelv som forårsaket materielle ødeleggelser og tap av menneskeliv i Barcelona. Så sent som i 1901 og 1902 ble det også registrert jordskjelv, selv om skadeomfanget da var lite.

3) El Hierro  Korrekt:       Sommeren 2011 opplevde man en serie jordskjelv under øya El Hierro, den minste og vestligste av Kanariøyene. Basalt-øya er en halvmåneformet rest av en kraterrand, og kystlinjen er preget av klipper som stuper bratt i havet. På fire dager mellom 20. og 24. juli ble det registrert flere enn 400 mindre skjelv som ble etterfulgt av 320 nye skjelv de påfølgende tre dagene. En knapp måned senere var det totale antall jordskjelv kommet opp i over 4000 – og jordskjelvene fortsatte og ble mer intense gjennom hele september. Myndighetene begynte å evakuere utsatte deler av befolkningen ettersom de fryktet et ødeleggende vulkanutbrudd samt jordskred. I oktober samme år fant det sted et vulkanutbrudd under havoverflaten, flere lignende utbrudd fulgte gjennom resten av året.

Før europeerne oppdaget Amerika, ble El Hierro av mange regnet som jordas vestligste punkt. Øyas vestligste punkt, Cabo Orchilla, ble frem til 1884 brukt som nullmeridian.

Fra hovedstaden på El Hierro, Valverde, er det fergeforbindelse til Tenerife og La Gomera. Øya med knappe 11.000 innbyggere, er mindre fruktbar enn naboøyene, men jordbruk er likevel en viktig næringsvei. El Hierro har ingen stor turistindustri, men for den som liker fjellturer i naturskjønne omgivelser, byr øya på flotte opplevelser.

Bildet:   Vestligste punkt på El Hierro – av europeere lenge regnet som jordas vestlige ytterpunkt.

===============

Svar til spørsmål #4:        I hvilket slag mistet den legendariske britiske admiralen Lord Nelson sin høyre arm?

Svaralternativer:    1) Kapp St. Vincent 2) Trafalgar 3) Santa Cruz de Tenerife

1) Kapp St. Vincent   Feil:       Du har rett i at Nelson deltok i og leverte avgjørende bidrag til britisk seier over spanjolene i slaget ved Kapp St. Vincent – og det til tross for at han handlet stikk i strid med sine overordnedes instrukser. Slaget fant sted den 14. februar 1797 utenfor Algarve-kysten, men det var ikke i dette slaget britenes store sjøhelt mistet sin høyre arm. Fra de store oppdagelsenes tid på slutten av 1400-tallet og i flere hundre år fremover var en sterk flåte selve nøkkelen til makt og innflytelse for europeiske herskere med ambisjoner utover eget kontinent. Både Spania og Storbritannia var følgelig med i kappløpet om landområder og naturressurser. På slutten av 1700-tallet var Storbritannias hovedfiende en allianse mellom Spania og Frankrike – partene utkjempet slag om en rekke viktige havner og kyststrekninger. Horatio Nelson skal forresten ha lidd under alvorlig sjøsyke gjennom hele sin spektakulære karriere til sjøs. Det var lite som stoppet denne karen som må ha vært en skikkelig hardhaus på flere vis. Han ble såret i kamp flere ganger. Allerede i 1794 mistet han synet på høyre øye i beleiringen av Calvi ved Corsica.

2) Trafalgar   Feil:       Slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 skulle sette et endelig punktum for britenes store sjøhelt som fikk kommandoen over sitt første skip allerede som 20-åring. Nelsons høyrearm var imidlertid tapt lenge før slaget ved Trafalgar. Horatio Nelson ledet sine tropper til seier ved Trafalgar til tross for nærmest kronisk sjøsyke, tapt syn på et øye og en manglende høyrearm. I slaget om Trafalgar møtte den kongelige britiske marine under kommando av admiral Nelson, en felles fransk-spansk flåte. Slaget stod i Atlanterhavet utenfor sørvestkysten av Spania, like vest for Kapp Trafalgar (Cabo Trafalgar) – derav sjøslagets navn. De fransk-spanske allierte tapte 22 skip i slaget, britene beholdt alle sine skip, men mistet altså sin store og ukonvensjonelle strateg. Horatio Nelson ble truffet av ild fra et fransk skip og døde kort tid etterpå.

Den franske admiralen, Villeneuve, ble tatt til fange og skal ha deltatt ved Nelsons storslagne begravelse i St. Pauls katedralen i London. Den spanske admiralen Frederico Gravina, klarte å unnslippe med de sørgelige restene av sin flåte, men døde fem måneder senere av skadene han hadde pådratt seg under slaget ved Trafalgar.

3) Santa Cruz de Tenerife:   Korrekt:    Lord Nelson fikk en skade i høyre armen under kamphandlinger da britene forsøkte å ta seg inn i Santa Cruz på Tenerife i juli 1797. Armen måtte amputeres. Den manglende armen skulle komme til å være en påminnelse om sjøheltens nederlag mot spanjolene frem til han døde i slaget ved Trafalgar i 1805.

Under slaget ved Kapp St. Vincent i februar 1797, hadde britene slått den spanske flåten. En del spanske skip hadde likevel kommet seg unna og søkt tilflukt i Cadiz, havnebyen som spilte en avgjørende rolle i den for spanjolene så lukrative handelen med den nye verden.

Britene har gjennom historien hatt det med å sette opp blokader til sjøs, og etter at Spania og Frankrike ble allierte i 1796 (San Ildefonso traktaten), satte britene seg fore å hindre all handel til og fra Spania og dermed knekke de spanske herskernes økonomisk.

Horatio Nelson ble i utgangspunktet satt til å passe på den spanske flåten som var sperret inn i Cadiz, men oppdraget ble endret. På denne tiden hadde Santa Cruz de Tenerife om lag 8000 innbyggere og var den viktigste kommersielle havnen på Kanariøyene. Britene fikk nyss om at skip med verdifull last hadde unnsluppet blokaden og søkt tilflukt på Tenerife. Nelson fikk kort sagt ansvaret for å lede en ekspedisjon for å gjøre verdisakene tilgjengelige for den britiske kronen.

Kanskje var han bedre til vanns enn på land, muligens var spanjolene rett og slett overlegne. Santa Cruz var i alle fall utstyrt med både festningsverk og en dyktig og erfaren spansk kommandør, general Antonio Gutiérrez. Generalen og hans menn bet godt fra seg mot de omtrent tusen engelskmennene. Nelson ble truffet i armen like over albuen, hans tropper måtte trekke seg tilbake under ildgivning fra spansk side. Skipslegen amputerte Nelsons høyre arm, en halv time senere skal han ha vært på bena igjen og utstedt ordre til sine tropper. Admiralen fortsatte ufortrødent sin karriere helt frem til han falt i 1805.

Bildet:   Santa Cruz de Tenerife, hovedstaden i provinsen Tenerife og byen som Lord Nelson forsøkte å erobre. (Kilde: Pixabay)

Hilsen Oliven & Poteter!

Brettspill gjør spansklæring til en lek

Variasjon er den beste kokk, sies det. Uttrykket kunne passet like godt på språklæring som på kjøkkenet. Skal du lære spansk, er det lurt å variere, bruke alle sanser og satse på å gjøre læring moro. Påsken har tradisjonelt vært tid for brettspill. Oliven & Poteter har forslag til brettspill som gjør spansklæring til en hyggelig og sosial lek. Inviter familiemedlemmer, naboer eller venner til en spillekveld!

«Gammeldagse» brettspill kan være både lærerike og sosiale.

Kan «gammeldagse» brettspill – eller juegos de mesa som de kalles på spansk – virkelig interessere i en digital tidsalder, der folk konstant sitter med øynene i en eller annen skjerm? Hva kan brettspill bidra med som ikke apper og nettkurs kan gjøre – og det bedre?

Først og fremst læring i en sosial og trivelig setting. Det er koselig å sitte rundt bordet og prate om løst og fast – samtidig som man tilegner seg nye gloser, grammatikk og setningsbygning. Spillerne kan lære av hverandre og av de mange oppfinnsomme spillene som er å få tak i. Brettspill er rett og slett et flott supplement til lærebøker, nettressurser og kurs.

Brettspill bidrar til at du får lekt med språket på en annerledes måte enn du antageligvis gjør til daglig. Jo flere ulike sammenhenger du får prøvd ut spansken din i, jo flinkere blir du. Det finnes brettspill der du får brukt og økt spanskkunnskapene dine uansett hvilket nivå du starter på.

Bingo for begynnere

Hvis du og dine medspillere først og fremst er ute etter å bygge opp et grunnleggende ordforråd, kan vi anbefale å kjøpe et enkelt spansk bingospill. Spillet er velkjent: En av deltagerne – to eller flere – trekker kort og leser ordet som står skrevet på kortet høyt for de andre. Den eller de som har bildet som tilsvarer ordet på sitt spillebrett, legger en brikke over bildet på brettet. Fortsett til første spiller melder «bingo» med en full rad dekket av brikker: vertikalt, horisontalt eller diagonalt. Premier til den som får bingo er alltid populært!

Kappløp mot Madrid er et brettspill med fokus på språklæring for ulike aldersgrupper og ferdighetsnivåer. (http://kloogame.com/)

Kappløp mot Madrid

Kloos Kappløp mot Madrid (Race to Madrid) kan brukes både av nybegynnere og viderekomne – og spillet kan utvides etter hvert som du lærer mer. Spillet har vunnet en rekke priser, og det er ikke uten grunn. Et smart og enkelt kortsystem med fargekoder gjør at selv en nybegynner kan sette sammen garantert grammatisk korrekte setninger – på sekunder.

Spillkortene leveres med et spansk ord på forsiden. Baksiden av kortene har ulike farger og er utstyrt med små piler som indikerer hvilken rekkefølge kortene skal legges i. For eksempel: Har du et grønt kort med gul pil i høyre hjørne, velger du et gult kort og legger det i den retningen pilen viser.

Tilsvarende for et kort med rød bakside utstyrt med blå pil mot høyre og fiolett pil som peker mot venstre: Legg et blått kort på høyre side av det røde og et kort med fiolett bakside på venstre side av det røde kortet. Slik kan du fortsette å bygge lange rekker av kort. Snu kortene og du vil ha en grammatisk korrekt setning på spansk.

Spillerne får ett poeng for hvert kort de plasserer riktig i slike «setningsrekker» – også små barn kan delta, for du behøver ikke kunne lese for å plassere kortene i riktig rekkefølge. Dette brettspillet gir i tillegg til ordforråd og innsikt i hvordan du bygger setninger på spansk, også litt kunnskap om Spanias geografi og historie. På veien mot målet, Madrid, «reiser» du for eksempel gjennom kjente byer som Sevilla, Barcelona og Valencia. Jo lengre setninger du bygger, desto raskere når du den spanske hovedstaden.

Kappløp mot Madrid kan spilles alene eller sammen med andre. Har du lært deg ord og setninger som ble levert med spillet, kan du kjøpe eller gratis laste ned flere kort slik at spillet vokser i takt med dine spanskkunnskaper.

Scrabble kan brukes av både viderekomne og nybegynnere, men er morsomst om spillerne eller lagene som konkurrerer, er nokså jevngode.

Scrabble for de avanserte

Det finnes internasjonale Scrabble-turneringer der dette spillet tas på

største alvor. Scrabble kan være seriøse saker for språkstudenter med ambisjoner, men det fungerer også helt utmerket for folk som bare vil leke seg med og utvide et enklere vokabular. Det blir likevel morsomst om spillerne ikke er på helt forskjellige ferdighetsnivåer (alternativt kan man sette sammen lag slik at konkurransen blir noenlunde jevn).

Enten du briljerer som ekspert eller er mer for nybegynner å regne, er det greit å ha en god ordbok tilgjengelig – enten en tradisjonell trykt bok eller ordbok på nett. Og skaff selvsagt en spansk utgave av Scrabble – du trenger brikker med de spanske «spesialbokstavene».

Hver brikke i spillet er utstyrt med et tall, jo lengre ord du klarer å konstruere og jo høyere verdi det er på brikkene du benytter for å sette sammen ordet, jo flere poeng samler du. I tillegg til brikkenes verdi, kan du hente bonuspoeng fra en del ruter på spillebrettet. Den deltageren som har høyest total poengsum når spillerne har raket opp for brikker, vinner.

Brettspill gir mange og varierte muligheter til å forbedre spansken på en avslappet måte, gjerne i godt selskap. Med litt mat og drikke og kanskje en aldri så liten premie på lur, så har du raskt noen hyggelige og lærerike timer.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler to ganger i uken, som regel mandag og fredag.

Kjenner du spansk lavendel?

Lavendel– du forbinder kanskje først og fremst denne velduftende urten med eksklusiv engelsk såpe? Lavendel er også populær som kantplanter i blomsterbed og i krukker, og den brukes som krydder og i mat. Prøv en vri på vaniljesukker eller kakepynt av lavendelblomster. Den sølvgrå urten med delikate blåfiolette blomster har vært høyt skattet gjennom tidene. Den er kjent fra Bibelen, og de gamle romere brukte lavendel i sine bad. Ikke engelsk lavendel som de fleste av oss forbinder med urten i dag – men dens mer spektakulære kusine «spansk lavendel».

Lavandula er avledet av det latinske ordet for å vaske eller bade “lavo” Badeolje med lavendel er et tradisjonsrikt produkt.

Lavendel er en flerårig halvbusk, med smale blader ikke helt ulik rosmarin. Blomstene er nokså små, og blomsterstilken kan minne om et lite kornaks med en masse blåfiolette blomster i stedet for korn. Det finnes en rekke ulike varianter av lavendel, men den vi kjenner best på nordlige breddegrader er den engelske lavendelen – spansk lavendel tåler nemlig kalde, nedbørsrike vintre omtrent like dårlig som en gjennomsnittlig skandinav som overvintrer i det sørlige Spania.

Britene er berømt for sin lavendeldyrking, men lavendel ble faktisk ikke utbredt i Storbritannia før på 1600-tallet. Det skal ha vært dronning Elizabeth den første og hennes hoff som sørget for populariteten. Historien vil ha det til at hun satte pris på lavendel-marmelade på sitt kongelige spisebord. Så vidt utsprungne lavendeblomster ble også brukt i te, både fordi de ga en pikant smak og fordi, mente man, de hadde gunstige medisinske virkninger.

I Spania hadde man kjent til lavendel lenge før britene fikk sansen for planten. I varme og tørre regioner av den iberiske halvøya vokser nemlig lavendel vilt. Spansk lavendel (Lavandula stoechas) stammer fra et område som strekker seg fra den iberiske halvøya i vest via Nord-Afrika til Tyrkia i øst. Og spansk lavendel har et langt fyrrigere utseende enn dens mer tilbakeholdne engelske slektning.

Spansk lavendel har en flott «krone» på toppen av en kornakslignende blomsterstand.

Tempel og påskehareører

Selv om de små lavendelbuskene har et utseende som gjør dem lett gjenkjennelige, så skiller blomstene spansk lavendel fra dens slektninger. På toppen av hvert «blomsteraks» sitter nemlig en flott krone av blomsterblader som kan minne om spissen på søte, små kaninører. Det er blomster man legger merke til.

Du finner viltvoksende lavendel mange steder på det spanske fastlandet og Kanariøyene. Plantene krever mye sol, men må ha lite vann og relativt næringsfattig jord for å trives. De klarer seg gjennom lange tørkeperioder og setter generelt pris på litt «forsømmelse».

Det spanske navnet for lavendel “lavandula” skal være avledet av det latinske ordet «lavo» som betyr å vaske eller bade. Og gjennom historien har lavendel spilt en rolle i hygiene og skjønnhetsritualer i en rekke kulturer. Urten skal blant annet ha antibakterielle egenskaper, så engelsk lavendelsåpe er ingen ny ide.

Allerede i Bibelen kan vi lese om lavendel, og da gjerne referert til som en hellig urt. Man mener den ble brukt i ritualer i tempelet i Jerusalem. Navnet drar du kanskje ikke kjensel på med en gang. I Salomos Høysang (4, 14) blir nardus lovprist som en av de fineste urter sammen med blant annet safran. Navnet har vi både fra hebraisk (nerd) og fra de gamle grekere som kalte urten de blant annet brukte i bad og for å bekjempe søvnløshet, for nardus. Navnet skal være hentet det fra den syriske byen Naarda, som visstnok var kjent for sin lavendel.

Romerne verdsatte også lavendel, de brukte den til å parfymere bad, sengetøy og hår. Det var nok helst den romerske overklassen som hadde anledning til å dufte av lavendel sånn til hverdags. Det finnes nedtegnelser som viser at et pund, altså mindre enn en halv kilo, lavendelblomster ble solgt for en sum som tilsvarte en hel månedslønn for en romersk landarbeider.

Romerske kronikører refererer til lavendelduft som noe som skiller de forfinede romere fra barbarer. Det finnes blant annet samtidige beskrivelser av at romerne kjempet mot barbarer som stinket av bjørnefett de hadde smurt inn huden med, mens romerne på sin side duftet av olivenolje og lavendel.

Lavendel brukes i rekke helse- og velværeprodukter.

Dyrk din lavendel og spis den

Engelsk lavendel (Lavandula angustifolia) og spansk lavendel kan dyrkes fra småplanter eller du kan ta stiklinger. Engelsk lavendel har et noe større innhold av eterisk olje enn den spanske, om du er på jakt etter smak eller helsevirkninger. Men spansk lavendel er en vinner når det gjelder utseendet, spør du oss.

Vil du dyrke spansk lavendel, er planten selvsagt lett å få til i sitt naturlige miljø. Du kan dyrke den i potter på en solrik plass. Bland gjerne sand i pottejorden, for lavendel vil ha veldrenert og næringsfattig jord. Pass på ikke å overvanne planten.

Vil du ta med deg spansk lavendel til nordlige breddegrader, bør du velge voksestedet nøye. Gi den full sol og en beskyttet plass eller dyrk den som stueplante.

Lavendel tiltrekker bier og avskrekker mygg. Lavendelhonning er høyt verdsatt i Spania, det er honning fra nektar samlet inn av bier med tilgang på Spanias betydelige lavendeljorder. Lavendel smaker litt sitruslignende, men har også en bitter undertone.

Om du vil prøve lavendel på kjøkkenet, er det enkleste å kjøpe tørkede blomster. Skal du tørke dine egne må det gjøres kjapt for at smak og aroma ikke skal gå tapt.

Finner du ikke vaniljesukker i Spania – eller har du lyst til å prøve en smakelig vri med lavendel? Vi kan anbefale å erstatte vaniljesukker med lavendelsukker i søte bakverk. Bland godt med lavendelblomster i sukker og la det trekke i romtemperatur et par ukers tid. Bruk sukkeret i stedet for vaniljesukker i kaker, muffins, som dryss over jordbær eller over fruktsalaten. Det smaker godt og ser flott ut.

Foretrekker du «saltmat», kan du blande lavendelblomster (hele eller grovt knust) i havsalt og imponere dine middagsgjester. Saltet kan brukes med en gang, men holder seg nesten uendelig spesielt om du har brukt tørkede eller halvtørre blomster. Lavendelblomster gjør seg også i te- og krydderblandinger.

Lavendelåkrene i Brihuega: 10.000 hektar med den velluktende urten som hvert år feires med en festival som byr på musikk, spennende mat laget av dyktige kokker og vakre naturopplevelser.

Lavendel er ikke uten grunn en av verdens aller mest verdsatte urter. Her i Spania feires lavendel med festivaler flere steder i landet. En av de mer eksklusive går av stabelen i midten av juli i Brihuega som ligger i Guadaljara (litt over 90 km nordøst for Madrid). Der kan lokale dyrkere vise frem lavendel-åkre på mer enn 10.000 hektar. Festivalarrangørene byr på middag blant lavendelprakt, musikkopplevelser, middag tilberedt av kokker med opptil tre Michelin-stjerner samt henting i bil med privatsjåfør – alt for den nette sum av 1000 euro for to personer. Du kan lese mer om festivalen her: https://www.festivaldelalavanda.com/?lang=en.

Lavendel kan selvsagt nytes for en langt rimeligere penge både på utflukt og hjemme hos deg selv. Prøv deg frem, og la oss gjerne høre hvordan du dyrker eller bruker spansk lavendel.

Hilsen Oliven & Poteter!

Hispano-Suiza: Spanske biler i verdensklasse

Hispano Suiza er kanskje et bilmerke du ikke drar kjensel på, men på 1920- og 1930-tallet var det spansk-sveitsiske selskapet en av Europas fremste bilfabrikanter. Flere av nyvinningene deres var langt forut for sin tid. Hispano-Suizas kjøretøy var ettertraktet og ble eksportert til markeder så langt borte som Australia. De elegante bilene ble regnet blant verdens mest eksklusive, og selskapet kunne tilby noen av de raskeste bilene på markedet. Hispano-Suiza har hatt sine opp- og nedturer, men så sent som på bilmessen i Geneve i mars 2019 dukket det opp en Hispano-Suiza modell, en elektrisk bil i superluksusklassen. Vil du se Hispano-Suiza klassikere, kan bilmuseet i Salamanca være et spennende utfluktsmål.

Klassiske Hispano-Suiza var staselige biler og rene fartsmonstre med tanke på veistandarden i samtiden.
 (Kilde: Museo de Historia de la Automación de Salamanca)

En artillerioffiser med sans for el-biler

I 1898 startet artillerioffiser Emilio de la Cuadra fabrikk i Barcelona der han ville produsere elektriske biler. Han hadde slått seg opp ved å bygge kraftverk i Lleida og tok med seg erfaringene derfra inn i den gryende bilindustrien.

De la Cuadra var tidlig ute, Henry Ford startet ikke sin bilfabrikk i USA før i 1903. Inspirasjon til bilproduksjon hentet han blant annet fra sitt besøk ved Verdensutstillingen i Paris i 1889 – det var forresten til samme utstilling Eiffeltårnet ble oppført.

De la Cuadra må ha vært en driftig fyr med gode kontakter. Etter at han hadde grunnlagt sin bilfabrikk, hyrte han inn den sveitsiske ingeniøren Marc Birkigt.

Selskapet laget prototyper på lastebil, en buss og en personbil – alle drevet av elektriske motorer. Herrene støtte imidlertid på samme problem som moderne bilprodusenter lenge strevde med: Batteriets levetid gjorde det umulig å tilbakelegge lengre strekninger.

Det er lett å tro at el-biler er en nokså ny ide, men mye av teknologien vi tenker på som moderne og «ren» kom allerede i bilindustriens barndom på begynnelsen av 1900-tallet. Automatgiret ble oppfunnet i Canada og patentert allerede i 1923. Spanske bilprodusenter var blant lederne når det gjaldt teknologiske nyvinninger i bilbransjen. Blant annet er det som regnes som verdens aller første hybridbil, spansk.

Hispano-Suiza var blant verdens ledende bilprodusenter. Her var det håndverksmessig kvalitet i alle ledd. (Kilde: Museo de Historia de la Automación de Salamanca)

Fart og eleganse

Banebrytende arbeid er ikke alltid lønnsomt i første omgang. I 1903 gikk Hispano-Suiza konkurs, men ideene deres var gode nok til å vekke interesse blant nye eiere. I 1904 skiftet selskapet hender og gjenopptok bilproduksjonen. Og denne gangen gikk det svært mye bedre.

I 1905 startet produksjonen av biler etter Birkigts design. Den sveitsiske ingeniøren regnes blant århundrets dyktigste i sin bransje. Modellene som rullet ut fra Hispano-Suiza nå var bensindrevne og hadde en toppfart på svimlende 87 km/t – veikvaliteten i samtiden tatt i betraktning var dette farlig raske biler.

Dette var før samlebåndsproduksjonens tid, og Hispano-Suiza produserte staselige biler med håndverksmessige kvaliteter, både eksteriør og interiør var utsøkt elegante. Bilene var på ingen måte oppnåelige for vanlige mennesker, men i eliten ble de populære. Den daværende spanske kongen Alfonso XIII, eide for eksempel hele 30 av dem og var bilmerkets høye beskytter.

Hadde man penger, skulle det mye til for å finne en bedre eller raskere bil. Allerede i 1913 lagde Hispano-Suiza en bil med toppfart på 121 km/t og J12 modellen i produksjon mellom 1931 og 1938 kom opp i 185 km/t.

Velstående mennesker over hele verden kastet sine øyne på de spanske bilene. Og Hispano-Suiza eksporterte sine eksklusive kjøretøy til en rekke land. Bilfabrikanter som Rolls Royce var også interessert i selskapet, den britiske bilprodusenten har brukt flere av Hispano-Suizas patenter i sine biler, blant annet dets bremsesystemer.

Bare de aller rikeste hadde råd til å nyte den forseggjorte luksusen Hispano-Suizas biler kunne tilby.
(Kilde: Museo de Historia de la Automación de Salamanca)

Selskapet som trivdes like godt i luften som til lands

Hispano-Suiza ble en suksess og ekspanderte inn i samtidens spissteknologi – luftfartsbransjen. Mellom 1904 og 1946 bygde selskapet mer enn 50.000 flymotorer, hovedsakelig ved sin virksomhet i Frankrike. Under første verdenskrig designet og leverte Hispano-Suiza motorer til de allierte styrkene.

Birkigt, den sveitsiske ingeniøren, hadde fortsatt i selskapet under nye eiere. Det er ikke uten grunn at mannen ble nominert til en av det 20. århundres mest betydningsfulle ingeniører. Han designet lettere, kraftigere motorer med betydelig lengre levetid enn tidligere modeller.

Birkigt er blant annet mannen bak motoren til det berømte franske SPAD XIII-flyet som ble fløyet av en Frankrikes største flyverhelter Georges Guynemer som forsvant sporløst etter å ha skutt ned 54 av fiendens fly under første verdenskrig.

Etter første verdenskrig opplevde Hispano-Suiza nok en storhetstid. På 1920- og 1930-tallet bygde de luksusbiler med stadig kraftigere motorer og bedre teknologi.

Borgerkrig og ny verdenskrig

Under den spanske borgerkrigen (1936-39) kollektiviserte den katalonske regjeringen Hispano-Suiza og la om produksjonen til også å omfatte kanoner og flymotorer.

I 1937 tok den franske regjeringen over den delen av selskapet som befant seg i Frankrike og hovedsakelig bygget flymotorer. Flere av Hispano-Suizas motorer ble derfor benyttet i franske jagerfly under andre verdenskrig.

En klassisk Hispano-Suiza modell T56 fra 1928. (Bilde: med tillatelse fra V. Christian Mantz)

Hispano-Suiza utviklet og produserte også våpen etter hvert som konfliktnivået i Europa økte. En av deres 20 mm automatiske skyts, Hispano-Suiza HS.404, ble produsert i England, og under andre verdenskrig var dette våpenet å finne om bord på de fleste britiske kampfly.

I 1940 slo den spanske virksomheten til Hispano-Suiza seg sammen med en spansk bank og opprettet det som senere skulle bli Spanias første masseprodusent av biler: SEAT.

Den spanske borgerkrigen førte til store økonomiske vansker for Hispano-Suiza, og i 1946 solgte det vaklende selskapet sin bilvirksomhet. De klassiske bilene er i dag ettertraktede blant samlere, men elsker du stil og kvalitet og har penger på bok, så hender det at en og annen original Hispano-Suiza dukker opp på auksjon. I 2012 ble for eksempel en 1913-modell Type T15 (også kalt Alfonso XIII) solgt for omtrent en million amerikanske dollar.

Museum og mer for den bilinteresserte

Synes du prisen er en tanke høy, finnes det muligheter for å beundre ekte Hispano-Suiza modeller for en billig penge. Sent i 2002 åpnet et bilmuseum i Salamanca (Museo de Historia de la Automación de Salamanca). Det er et museum for de av oss som er mer gjennomsnittlig interessert i bil, men også et yndet senter for bilentusiaster og forskere som vil vite mer.

I tillegg til omtrent 140 biler fra ulike historiske perioder – flere av dem modeller fra Hispano-Suiza – har museet en stor samling avisklipp, originale brosjyrer, bildeler og mye mer.

Inngangsbilletten koster 4 euro. Pensjonister, studenter, arbeidsløse og grupper over 10 personer betaler halv pris. Museet er åpent tirsdag til og med søndag fra klokken 10 til 14, stenger for siesta mellom kl.14 og 17 (17:30 i juli og august) og har åpne dører igjen frem til klokken 20 (20.30 i juli og august).

Har du ikke anledning til å reise til vakre Salamanca med det første, finner du mye spennende stoff om Hispano-Suiza fra journalisten V. Christian Mantz som er bosatt på Tenerife.

Christian Mantz har studert spansk bilhistorie inngående og så langt skrevet to bøker om el-bilens historie. Du finner dem (“Los Pioneros” og “Silenciosos y Limpios”) til salgs på hans hjemmesider https://www.prestigeelectriccar.com/en/ og www.historiasdelcoche.com.

En Hispano-Suiza H6 fra 1934. H6 ble laget i forskjellige varianter – alle praktbiler. (Bilde gjengitt med tillatelse fra V. Christian Mantz)

Der kan du også lese om utviklingen av elektriske biler fra 1870 til 1936 og en masse annet bilrelatert stoff. Christian Mantz forteller til Oliven & Poteter at hans tredje bok om elektriske kjøretøy vil være klar om ikke lenge.

Hispano-Suiza har gjennomgått mange endringer og eierskifter, med medgang og motgang siden oppstarten. Bilprodusenten var på det nærmeste glemt i en årrekke, men både i 2010 og 2019, dukket ultra-luksuriøse Hispano-Suiza modeller opp på den årlige bilmessen i ingeniør Birkigts hjemby, Geneve.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Vikinger i Jakobsland – på 800-tallet og i dag

Santiago de Compostela nordvest i Spania har vært et pilegrimsmål siden tidlig på 800-tallet. I våre dager er vandringsveiene som leder frem til det som skal være apostelen Jakobs grav, populære også blant skandinaver. Og det til tross for at våre forfedre må sies å ha gjort sitt for å legge byen og området rundt øde. Siden 1960-tallet har man i månedsskiftet juli-august arrangert vikingfestival i Catoira, en strategisk plassert småby omtrent 40 kilometer fra Santiago de Compostela. Vikingene har ikke etterlatt seg mange fysiske spor på den iberiske halvøya, men deres fremferd er godt dokumentert i skriftlige kilder fra samtiden. Vikingenes herjinger fikk betydelige konsekvenser for bosettingsmønstret i Galicia helt frem til moderne tid.

Vikingene satte sine spor på den iberiske halvøya – de bidro til å endre bosettingsmønstre og ironisk nok til å gjøre lokale herskere og kirken mektigere.

Santiago de Compostela er hovedstad i den autonome regionen Galicia. I 813 gjenoppdaget man her en forlatt grav som man mente inneholdt de jordiske levningene av apostelen Jakob. Han ble henrettet i år 44 e.Kr. i Jerusalem, men legenden vil ha det til at den døde kroppen ble fraktet til Compostela der Jakob tidligere skal ha arbeidet med å spre det kristne budskapet.

Allerede på 800-tallet begynte katolikker å valfarte til apostelens gravsted. Det tok ikke mange årene før kristne strømmet til byen fra store deler av det vestlige Europa, og byen ble sammen med Jerusalem og Roma den kristne kirkes viktigste pilegrimsmål.

Jakobsveien er betegnelsen på pilegrimsveier som leder frem mot Santiago de Compostela. Ideelt sett begynner enhver pilegrimsreise i hjemmet, det er forklaringen på at det oppstod et helt nettverk av ruter til Santiago.

Med relikvier og pilegrimer kom også rikdom – og vikinger på jakt etter både materielle skatter og mennesker som kunne omsettes i det samme.

«Hedensk og ytterst ondskapsfullt folk»

Vikingene må ha hatt utmerket etterretning – for de kastet sjelden bort tiden når det gjaldt å finne lønnsomme mål for sine tokt.

Historikere og arkeologer er ikke helt enige om eksakt når vikingene først ankom den iberiske halvøya. Noen mener det kan ha vært så tidlig som i 795. Blant dem er den svenske forskeren og arabisten Arne Melvinger som baserer seg på Ibn al-Atirs bok «Den fullendte historien». I denne boken som er skrevet rundt år 1230 e.Kr., beretter forfatteren om en gruppe krigere han kaller al-madjus som sammen med en baskisk hærstyrke skal ha kommet den galisiske kongen Alfonso II til unnsetning i kamper mot kongens muslimske fiender fra sør, ledet av emir Hisham I av Cordoba. Al-madjus er en arabisk betegnelse på vikinger.

Det er enkelte problemer som gjør at al-Atirs fremstilling av verdenshistorien muligens ikke er helt pålitelig. For det første skrev han flere hundre år etter at begivenhetene han forteller om, skal ha funnet sted. Dessuten holder han til langt borte fra Spania, i områder som i dag ligger under Irak og Syria. Det er grunn til å tvile på om vikingene befant seg på den iberiske halvøya så tidlig og alliansene som beskrives er heller ikke vanlige. For vikingene markerte seg ikke spesielt sterkt som venner av lokalbefolkningen på disse trakter.

Vikingene har etterlatt seg få spor i form av funn av bosettinger eller gjenstander. Likevel vet vi en hel del om deres «iberiske eventyr». Vi har beretninger både fra samtidige muslimske og kristne kilder og vi finner en hel del opplysninger i norrøn litteratur, ikke minst i Snorres kongesagaer. (Det første stedsnavnet hos Snorre er forresten vikingenes betegnelse på Gibraltar-stredet, nemlig Norvasund. Du kan lese mer om det her: Snorre Sturlason og Spania.) Vi finner også en rekke norrøne navn på steder, elver og lignende på den iberiske halvøya. Galizeland tilsvarer Galicia, Spánland er Spania.

Veien til Santiago de Compostela. En pilegrimsferd skulle begynne på dørstokken hjemme, derfor oppstod det i Middelalderen et helt nettverk av veier som løper sammen i pilegrimsbyen. (Kilde: Image by myatsuda from Pixabay)

Fra pilegrims- til plyndringsmål

Utfra kildene regner man at vikingene kom i tre hovedbølger til den iberiske halvøya: Den første i 844, den andre rundt 860 og den tredje mot slutten av 960-tallet. Vikingtoktene begynte gjerne ganske likt med angrep langs kysten av Atlanterhavet, derfra seilte skipene sørover og tok seg frem langs de store elvene. (Lær mer om spanske elver i Oliven & Poteters elvequiz her: Quiz #3: Elver i Spania.)

Vikingraidet i 844 er godt dokumentert. I Alfonso-krøniken beskrives nordboerne som «et hedensk og ytterst ondskapsfullt folk, tidligere ukjent for oss.» Vikingene gjorde ikke akkurat et fordelaktig førsteinntrykk på lokalbefolkningen, hverken i Galicia eller andre steder. De plyndret og røvet der de dro frem – kirker, klostre og rikmannshjem var opplagte mål. Gisseltaking tilhørte dagens orden, for innkreving av løsepenger var en utbredt og lønnsom praksis.

Muslimske historikere og geografer i samtidens al-Andalus, Nord-Afrika og Midtøsten bekrefter i all hovedsak Alfonso-krønikens fremstillingen. Alfonso-krøniken skryter riktignok av kong Ramirez den første– slik den typen bestillingsverk gjerne er forpliktet til. Forfatteren beskriver store tapstall for vikingene som det berettes ble slått tilbake av kongens menn. Noe stort mannefall kan det likevel neppe ha vært snakk om, for flere kilder beskriver en svær vikingflåte som trekker seg tilbake sørover mot Lisboa. Og vikingenes pågangsmot på ferden sørover tyder heller ikke på at vi har å gjøre med «slagne menn».

Den muslimske historikeren Ibn al-Idari skildrer for eksempel angrepet på Sevilla. Vikingene ankom byen, i dag Spanias eneste elvehavn, med hele 80 skip: «De var som mørke fugler over havet og fylte alle hjerter med angst og pine». Ifølge samme kilde beleiret vikingene byen en ukes tid og «lot dens innbyggere drikke dødens beger.»

Neste gang vikingene dukket opp var i 859, i et røvertokt som varte tre-fire år. Antagelig ble de ledet av danske vikinger: Bjørn Jernskjegg og Hasting er kjente skikkelser. Men denne gangen var herskerne i det nordlige Spania kloke av skade og forberedt. Vikingene fortsatte derfor raskt ferden sørover på halvøya.

Den tredje store bølgen av vikingraid fant sted mellom 966 og 971. Kong Ramiro III regjerte da i Asturias-Leon. Ifølge kildene dukket det opp en flåte på 100 skip i Arousafjorden ved elven Ulla i Galicia. Om vi tenker oss at hvert skip kanskje hadde mellom femti og hundre mann, er det lett å tenke seg at det må ha vært et skremmende syn. Langskipenes mannskaper var igjen ute etter Santiago de Compostelas rikdommer – de kalte det forlokkende området for Jakobsland.

Festivalen byr på dramatikk, men også moro og en jovial stemning.
(Kilde: Frank Bradford pix)

Årlig vikingfestival

Det kom ikke overraskende til kamp mann mot mann, også i denne siste av de store angrepsbølgene. Biskop Sisenand ledet den lokale motstanden i Jakobsland, skal vi tro krønikene. Men vikingene skal ha klart å ta seg i land med 8000 mann ved Catoira og gikk deretter til fots til Santiago de Compostela.

Det var ingen respektfull pilegrimsferd. Vikingene drepte biskopen i kamp og herjet Galicia i flere år før de ble tvunget til å trekke seg ut.

Det siste avgjørende slaget, der lokalbefolkningen til slutt lyktes å slå sine fiender fra nord, feires med en årlig vikingfestival i Catoira. Byen som i dag har omtrent 3.500 innbyggere ligger strategisk til for å beskytte Santiago de Compostela mot invasjon fra elven.

Du kan fortsatt se rester av det store festningsverket Torres de Oeste, som ligger på en odde som stikker ut i elven Ulla. De lokale herskerne hadde brukt store ressurser gjennom mange år på å bygge ut festningsverk som kunne motstå angrep. Vikingene ga seg ikke uten kamp. De raserte blant annet den lokale kirken. På stedet der den hadde ligget, bygde befolkningen senere et valfartskapell. Kapellet ble reist på stedet der et av vikingskipene skal ha gått på grunn og lokal tradisjon forteller at grunnstøtingen var et resultat av biskopens desperate bønner om hjelp fra Vår Herre.

Om du i likhet med omtrent 200.000 andre årlige besøkende har tenkt deg på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela, kan Catoira, som bare ligger 40 kilometer fra katedralen i Santiago, være et interessant stopp på reisen.

Den første søndagen i august hvert år, gjenskapes slaget i Catoira. Det fargerike arrangementet har pågått siden 1960, og byen har til og med bygd eget vikingskip inspirert av Gokstad- og Oseberg-skipene. Arrangørene samarbeider med vikinggrupper i Skandinavia, blant annet med Fredrikssund Vikingtheater i Danmark.

Jesper Wittenburg fra Fredrikssund kan fortelle at teateret hans har hjulpet Catoira med å lage det historiske spillet som fremføres i den lille byen hver kveld i en uke før selve «sjøslaget». Festivalen byr forøvrig på mye god mat og drikke og opptil 1.500 mennesker benket rundt langbord. Stemningen er heldigvis en ganske annen enn i svunnen tid.

Du finner mer om festivalen her: Romaría Vikinga (Viking Festival).

Vikingfestivalen i Catoira byr på historiske spill, vikingmarked og andre opplevelser i et flott natur- og kulturlandskap. (Kilde: Frank Bradford pix)

Vikinger og langtidsvirkninger

Det var ikke helt slutt med vikingraid etter den siste store bølgen av raid i andre halvdel av 900-tallet. Mindre tokt fant sted på det som i dag er spansk territorium helt frem til slutten av vikingtiden. En del historikere mener at også Olav den hellige herjet i Jakobsland før han vendte hjem for å kristne Norge. Mannen hadde en fortid, for å si det forsiktig.

Vikingene etterlot seg ikke mange spor som vi kan observere fortsatt, men de bidro på avgjørende vis til å endre befolkningsmønsteret i Galicia. Deres herjinger førte til at folk søkte mot lokale borgherrer og kirker for beskyttelse, og de trakk seg bort fra elvene som fraktet de fryktede langskipene, og innover i landet. Dette bosettingsmønsteret ser du spor av i Galicia den dag i dag.

Både kongens og kirkens makt ble styrket fordi de ble oppfattet som folkets beskyttere mot «berserkene» fra nord. Etter vikingene har vi som nevnt ikke mange funn, noen reinsdyrhorn er blant de mest kjente. Våre forfedre tok ganske sikkert langt mer med seg enn de etterlot på disse kanter, men letingen etter materielle spor pågår. Mer om det en annen gang.

Er du interessert i en annerledes opplevelse i sommer, så kan du også ta kontakt med Concello de Catoira og finne ut mer om vikingfestivalen i Catoira, lokalhistorie, overnattingssteder og opplevelser. Du kan ringe dem på telefon (+34) 986 54 60 14 eller sende en epost til concello.catoira@eidolocal.es.

Hilsen Oliven & Poteter!