Opptakt til konflikt: Spania i første verdenskrig

Førstkommende søndag, den 11.11.18 klokken 11 er det nøyaktig 100 år siden første verdenskrig sluttet. I likhet med Norge, Sverige og Danmark, erklærte Spania seg nøytralt i denne første globale krigen som til sammen krevde minst 16 millioner menneskeliv. Likevel fantes det sterke sympatier i det spanske samfunnet – for og i mot partene som barket sammen på slagmarken. Første verdenskrig skulle komme til å sette dype spor i Spania. Det var en tid preget av skjerpede konflikter og politisk kaos. Motsetninger som skulle føre til borgerkrig noen år senere, bygde seg opp. Spania på begynnelsen av 1900-tallet var en splittet nasjon med store ulikheter – et land hvor en betydelig del av befolkningen verken kunne lese eller skrive og der gjennomsnittlig levealder var skarve 35 år.

Første verdenskrig krevde millioner av liv i og utenfor skyttergravene.

Første verdenskrig ble utløst av attentatet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn og hans kone den 28. juni 1914. De politisk motiverte drapene ble brukt som påskudd for å sette i gang en av historiens mest omfattende og blodige konflikter – alliansebygging og global konkurranse om territorier og ressurser utgjorde bakteppet for konflikten.

Europas stormakter hadde gruppert seg i to allianser. På den ene siden stod Trippelententen, også kalt Ententemaktene, som ved krigens utbrudd bestod av Frankrike, Russland og Storbritannia. På motsatt hold stod Sentralmaktene eller Trippelalliansen bestående av Tyskland og Østerrike-Ungarn. I løpet av krigen sluttet Japan, Italia og USA seg til Trippelententen, og det den gang så mektige osmanske riket, gikk inn på Sentralmaktenes side.

En måned etter skuddene i Sarajevo, den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia og invaderte landet. To dager senere erklærte Tyskland Russland krig, og storkonflikten var et faktum. Spania var raskt ute med sin nøytralitetserklæring: Allerede 7. august proklamerte statsminister Eduardo Dato at Spania ville forholde seg nøytralt i konflikten. Det var likevel delte meninger innad i Spania om hvorvidt nøytralitet var rett vei å gå. Kong Alfonso XIII var blant dem som ønsket en mer aktiv rolle for Spania i konflikten – og da på fransk/britisk/russisk side.

Hva spansk deltagelse i krigen kunne ha betydd, kan man i ettertid bare spekulere på. Spania var utvilsomt et interessant land for begge de krigførende alliansene. En strategisk beliggenhet ved innseilingen til Middelhavet var forlokkende. Det samme var Spanias rike forekomster av jern og kobber, viktige råvarer i en væpnet konflikt. Begge de stridende partene gjorde fremstøt overfor Spania for å få landet over på sin side, men Spania var i 1914 langt fra den betydningsfulle stormakten landet hadde vært i årene siden Columbus dro ut for å finne sjøveien til India på slutten av 1400-tallet.

Et svekket Spania

I 1898 hadde USA og Spania utkjempet en krig som svekket Spania betydelig og endte med at USA overtok de spanske koloniene Filippinene, Guam og Puerto Rico. I tillegg ble Cuba selvstendig. Spania hadde med andre ord tapt alle sine kolonier i Asia og Karibia.

Heller ikke på hjemmebane stod det særlig bra til med den tidligere stormakten. Fra kong Alfonso XIII tok over den spanske tronen til Primo de Rivera begikk statskupp i 1923, altså over en periode på 22 år, hadde Spania hele 33 regjeringer. Det sier en del om konfliktnivået i det spanske samfunnet. Og den første verdenskrig nørte godt oppunder splid på hjemmebane.

I første del av 1900-tallet var Spania et fattig land. Forventet levealder var 35 år – dog var det stor forskjell på ulike sosiale lag i befolkningen. Analfabetisme var utbredt. De fleste spanjoler livnærte seg av jordbruk. Bare cirka 18 prosent var sysselsatt i industri og gruvedrift – Spania hadde med andre ord bare i beskjeden grad gjennomgått industrialisering.

Spanjoler som hadde trukket inn fra landsbygda til byen for å jobbe i fabrikker var gjerne tiltrukket av politiske ideologier på venstresiden. Nøden blant arbeiderklassen i byene var betydelig. Det var store motsetninger mellom sosialister og kommunister på den ene siden og konservative krefter som først og fremst bestod av store landeiere, industriherrer, den katolske kirken og hæren på den andre siden.

Europa var dypt splittet ved inngangen til første verdenskrig. Spania var raskt ute med å erklære nøytralitet. (Kilde: Gridclub)

Det spanske forsvaret var forresten i heller dårlig forfatning. I 1910 bestod det av bare 80.000 soldater. Til gjengjeld hadde man 25.000 offiserer. Det svarer til noe slikt som en offiser per fem soldater – et svært høyt antall offiserer i forhold til mannskap. Og spanske offiserer var ikke av den beskjedne sorten. Rundt 40 prosent av statsbudsjettet ble brukt på militæret. Oppsiktsvekkende 70 prosent av denne summen skal ha gått til offiserslønninger.

Flyktninger og frivillige

Krig koster som kjent, både i menneskelig lidelse og penger. Spania hadde brukt enorme ressurser på å forsøke å holde på sine kolonier, uten å lykkes. I tillegg utkjempet landet en krig i Marokko fra 1909 til 1927. Ved starten av første verdenskrig var den spanske statsgjelden følgelig stor og mange vanlige spanjoler lite lystne på mer krigføring.

Til tross for nøytralitet, gikk det ikke lang tid før Spania fikk kjenne virkningene av verdenskrigen. I løpet av de første ukene etter utbruddet, ble spanske fremmedarbeidere i Tyskland, Belgia og Frankrike tvunget til å vende hjem av de fremrykkende tyske troppene. Baskerland og viktige spanske havnebyer som Barcelona og Palma de Mallorca opplevde en betydelig strøm av migranter. Historikere har anslått at mer enn 10.000 spanjoler som hadde arbeidet i andre europeiske land, ble tvunget til å reise hjem i krigens første måneder. Noe senere krysset franske, britiske, tyske og italienske borgere den spanske grensen i motsatt retning, hovedsakelig fordi de var innkalt til å tjenestegjøre i sine hjemlands militære styrker.

Selv om Spania offisielt forble nøytralt, var befolkningen splittet i spørsmålet om hvem av de krigførende partene man skulle støtte, om ikke annet så moralsk. Overklassen, de store jordeierne, det konservative partiet, offiserskorpset og kirken støttet i all hovedsak tysk-østerriksk side. Det liberale partiet, sosialistene og andre på venstresiden støttet derimot Storbritannia, Frankrike og Russland/Sovjetunionen. Dette er sympatier og forbindelser som kommer til å gjøre seg gjeldende også senere i spansk historie, ikke minst i den spanske borgerkrigen.

Og også i første verdenskrig dukker regionale motsetninger opp i Spania. For eksempel, vervet rundt 2.000 spanske borgere seg som frivillige i den franske fremmedlegionen, de fleste av dem oppga å være katalanere. Historikere mener mange av dem så sin innsats på fransk side som en del av en kamp for uavhengighet for Catalonia. Den uavhengighetskampen pågår som kjent fortsatt.

I etterkrigstidens Europa sakket spansk økonomi akterut.

Den enes død, den andres brød

Spanias beliggenhet og ressurser kombinert med landets status som nøytralt, bød på forretningsmuligheter. Særlig tjente spansk tungindustri, tekstilbransje og landbruk gode penger på å selge til begge parter i første verdenskrig. Landets tyngende statsgjeld forsvant og Spania fikk et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet. Statens gullbeholdning kan gi et inntrykk av hvor mye landet tjente på å selge varer til de krigførende landene: I løpet av de fire årene krigen varte, tredoblet Spania sin gullbeholdning.

Det skal legges til at Spania også led smertelige tap på grunn av krigen. Tyske ubåter senket i alt 66 spanske skip, noe som medførte tap av til sammen 100 liv.

Levestandarden i byene begynte så smått å stige ettersom folk kom i jobb. Men godene ble på ingen måte jevnt fordelt – det vokste frem et rikt borgerskap i byene, mens arbeiderfamiliene gjerne forble fattige. Mangelen på grunnleggende matvarer ble så stor at fattigfolk tok til gatene i opptøyer i 1915. Fagforeningene truet med generalstreik dersom ikke godene ble bedre fordelt. Den liberale regjeringen måtte gå.

Sinnet over sosial ulikhet fikk også næring utenfra, fra den russiske revolusjonen i 1917. Mange spanjoler fra trange kår håpet på revolusjon også i Spania, og den sosiale og politiske uroen i landet fortsatte og økte i styrke gjennom krigsårene.

Kravene om regionalt selvstyre i Baskerland og Catalonia ble også mer høylytte, særlig etter at det ved slutten av første verdenskrig ble dannet en rekke nye nasjonalstater i Europa. Det ga håp om endringer i landegrenser også i Spania.

På vei mot borgerkrig

Da første verdenskrig endelig var over i 1918, stod også Spania ved et veiskille. Mange hadde tjent mye penger på krigen, landet hadde stort overskudd på handelsbalansen, statsgjelden var borte og industrien gikk svært bra. Kanskje kunne den sosiale og politiske uroen ha vært dempet betydelig om politikere og næringsliv hadde tatt klokere valg.

Men Spanias industrieiere unnlot i stor grad å reinvestere krigsprofitten i modernisering av maskinpark og investerte i liten grad i forskning og utvikling. Etter krigen måtte spansk industri igjen konkurrere på like fot med varer fra verdens mest industrialiserte land. I den konkurransen holdt spanjolene rett og slett ikke tritt. Eksporten falt raskt til nivåene fra før 1914, og i stedet for å hjelpe industrien til å bli mer effektiv, innførte spanske myndigheter høye tollsatser for å beskytte hjemmemarkedet sitt mot import.

En dårlig økonomi bidro til å skjerpe de sosiale og politiske motsetningene i landet ytterligere. De kom til å toppe seg i den spanske borgerkrigen, der konfliktlinjer og allianser er påfallende like dem man kunne observere under første verdenskrig.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Spanske skoger

Skoger er kanskje ikke det første du tenker på når du forestiller deg det spanske landskapet, men Spania har faktisk Europas fjerde største skogsområde. Og det til tross for flere hundre år med avskoging. Treslagene vi finner i de ulike regionene varierer. Bli med på en aldri så liten ”bli-kjent”-tur i spanske skoger. Har du lyst til å bidra til nyplanting av trær, finnes det muligheter til å gjøre seg bedre kjent med både landskap og mennesker i Spania.

Ordesa og Monte Perdido nasjonalpark i Huesca (Aragon) i hjertet av Pyreneene inneholder mye bjørk, furu og eik. (Kilde: spain.info)

Nesten trettiseks prosent, altså mer enn en tredjedel, av Spanias samlede landområde på omtrent 505.000 kvadratkilometer er dekket av skog. Gjennom århundrene frem til moderne tid har riktignok landets skogsområder blitt redusert. Trevirke har selvsagt vært brukt til en rekke formål opp gjennom historien: som brensel, råmateriale til skipsbygging og til redskaper og våpen av ulike slag.

Men spesielt én næringsvei har bidratt sterkt til avskogingen i noen hundre år. Siden Middelalderen har Spania hatt en betydelig husdyrnæring. Dels har dyrene beitet ned store områder, dels har landeiere brent ned eller drevet flathogst av skog for å gi plass til egne sauer og kyr på beite.

Eiketre i Extremadura gir skygge for saueflokken i varmen.

Spanske skoger ikke samme sak

Det finnes to hovedbelter av skog på den iberiske halvøya. Det nordligste beltet starter i Portugal og strekker seg gjennom Galicia og de andre nordlige regionene av Spania – Asturias, Cantabria, Baskerland og til og med Navarra og de vestre delene av Pyreneene samt sydover et godt stykke inn i det spanske innlandet. I disse skogsområdene dominerer treslag som bøk, eik, ask, bjørk og gran.

Det andre hovedområdet finner vi i landets Middelhavsregion. Her vokser det først og fremst gran, eik (herunder store forekomster av korkeik), furu, samt einer (enbär) og andre lavtvoksende busker. Pinjetrær er forresten en furuart – du har kanskje smakt pinjenøtter som er frøene av denne tresorten som kan bli opptil 35 meter høy.

Kanariøyene og Balearene har særegne skoger som er vel verdt et besøk. På Kanariøya La Gomera finner du for eksempel Garajonay nasjonalpark der du kan vandre i dens vakre, velduftende laurbærskog. På de spanske øyene i Middelhavet finnes mange flotte furuskoger.

Laurbærtreet kan vokse seg høyt. Bladene brukes som krydder og i seierskranser.

En ond sirkel

Allerede på midten av 1800-tallet var avskoging blitt et alvorlig problem i Spania. Uten trær og deres røtter holder jorda som kjent dårlig på vann. Regnvannet vasker ut næringsstoffene i toppjorda, og det øverste jordlaget kan bli så hardt at nye planter og trær får problemer med å etablere seg i det. Tørr jord klarer ikke å nyttiggjøre seg de kraftige regnbygene som ofte faller på disse kanter, det kan resultere i oversvømmelser som utarmer jorda ytterligere. Avskoging er altså begynnelsen på en ond sirkel.

Ved midten av 1800-tallet rapporterte spanske landeiere at de bokstavelig talt kunne observere at matjorda deres ble skylt på havet. I 1867 kom den spanske regjeringen på banen. Mot slutten av 1800-tallet hadde myndighetene utarbeidet en oversikt over naturskadene forårsaket av hogst og nedbeiting. Konklusjonen var at omtrent 10 prosent av Spanias territorium måtte beplantes med nye trær. Det tilsvarer noe slikt som fem og seks millioner hektar eller mellom 50.000 og 60.000 kvadratkilometer ny skog.

Noe skogplanting ble det som resultat av den tidlige kartleggingen av skog, men det er lang vei fra å kartlegge skade til å plante nye trær. Den beskjedne nyplantingen i de første hundre årene var langt fra nok til å bøte på den skaden som allerede hadde oppstått.

Under Franco-tiden ble det riktignok startet et prosjekt for å plante fire millioner hektar ny skog. Men i stor grad ble det plantet samme type trær og det attpåtil gjerne i rader eller geometriske formasjoner – det så ganske annerledes ut enn den naturlige skogen man ville erstatte. Nye, hurtigvoksende arter var også en del av skogplantingsprogrammet under Franco. Man introduserte for eksempel eukalyptustrær som stammer fra Australia og New Zealand, altså helt andre deler av verden enn den iberiske halvøya. Den gangen var man ikke synderlig opptatt av ringvirkningene av en slik storstilt planting av eukalyptus, for eksempel på den lokale faunaen. Det ble heller ikke tatt høyde for at eukalyptus trenger store mengder vann, det skulle vise seg å bli et betydelig problem i områder der vannmangelen allerede ga grunn til bekymring.

Hurtigvoksende eukalyptustrær ble plantet for å bøte på avskoging, men førte med seg nye problemer.

I dag finnes flere organisasjoner som jobber med å plante nye trær ut fra et mer helhetlig perspektiv.

Bli med på nyplanting

En av gruppene som jobber med å gjøre Spania grønnere, bokstavelig talt, er Reforesta (https://www.reforesta.es/). Organisasjonen er avhengig av frivillig arbeidsinnsats og pengebidrag for å drive sitt arbeid. Reforesta planter ikke nye skoger, men enkelttrær nøye tilpasset voksestedet. Deres folk bruker gjerne lang tid på å gjøre seg kjent med det lokale landskapet og vegetasjonen der, før de går i gang med selve plantingen. De forsøker i størst mulig grad å etterligne hvordan naturen selv ville ha fornyet seg. Nye trær skal bidra til et rikere, mer variert plante- og dyreliv og et bedre mikroklima.

Vil du støtte Forestas arbeid, koster medlemskap 50 euro i året. For 19 euro kan du kjøpe et tre og få Forestas frivillige til å plante det for deg. Har du lyst til å se hvordan Foresta jobber, kan du melde deg som frivillig. Organisasjonen er aktiv flere steder i Spania.

Er du interessert i å finne ut mer om eller delta i Reforestas frivillige aktiviteter kan du ta kontakt med dem på voluntariado@reforesta.es.

Har du lyst til å ta spanske skoger i nærmere øyesyn, så har Spain-Holiday.com en liste med forslag til turer i noen av de flotteste skogene i landet. Listen finner du her: Top 10 Spanish forests.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Kjenner du garbanzos?

Kikerter finnes på ethvert spansk marked og i alle supermarkeder. Garbanzos som de heter lokalt, er en viktig ingrediens i det spanske kjøkken fra syd til nord. Kikerter er en av våre eldste kulturplanter – den har fulgt menneskene i minst 7500 år. Den nøttelignende smaken gjør dette medlemmet av belgfruktfamilien til en delikatesse som i likhet med poteten, nærmest kan ”brukes til alt”. Prøv den i supper, stuinger og salater eller i baccalao og tapasretter. Garbanzos er billig mat og sunne saker som blant annet kan hjelpe deg med å holde den slanke linje og stabilisere blodsukker og kolesterol. Oliven & Poteter gir deg tips om kjøp, tilbereding og servering.

Garbanzos (i midten øverst) er lette å kjenne igjen på grunn av sin karakteristiske form.

Du kjenner dem lett igjen på formen; de er tydelig spisse i den ene enden. Her i Spania er den gule kikerten langt den vanligste, men andre steder i verden finner vi kikerter som kan være brune, grønne eller til og med sorte. Størrelsen på ertene kan variere, men fasongen er den samme.

Kikerter er populære mange steder i verden, og det kan man trygt si at de har vært lenge. De eldste sikre funnene av garbanzos er minst 7500 år gamle. Arkeologer har funnet kikerter ved utgravinger blant annet i oldtidsbyen Jeriko og ulike steder i Tyrkia. Det kan være nettopp i denne regionen at man først begynte å dyrke kikerter, men garbanzos ble raskt populære over store deler av verden.

I Hellas har man gjort funn av kikerter som er over 5500 år gamle. I Frankrike, har arkeologer ved hjelp av karbondatering fastslått at kikerter har vært spist der i minst 7000 år. Det er ingen grunn til å tro at spanjolene har vært senere ute enn sine naboer i nord.

På de britiske øyer skrev legen og astrologen Nicolas Culpeper om kikerter på 1600-tallet. Han påpekte blant annet at de er mer næringsrike enn andre medlemmer av belgfruktfamilien. Garbanzos har vært inntatt på særdeles variert vis i ulike deler av verden. I Tyskland vet vi for eksempel at kikerter ble tørristet, malt og brukt som kaffeerstatning på 1700-tallet. Men helt opp til Skandinavia ser det ikke ut til at kikerten har gjort seg bemerket – til det er nok planten for varmekrevende.

Spanjolenes favoritt

I følge tall fra MAPAMA, Spanias jordbruks-, fiskeri-, mat- og miljødepartement, er garbanzos spanjolenes favoritt blant belgfruktene. Nesten 40 prosent av all belgfrukt som spises i Spania, er kikerter. Og det er mye, for om du har tatt en tur på utendørsmarkeder eller for den saks skyld i supermarkeder her i Spania så har du antagelig lagt merke til at utvalget av erter, bønner og linser er stort.

Andalucia er den regionen i Spania der det dyrkes aller mest kikerter. Sør i landet sås kikerter vanligvis om høsten, lengre nord legges frøene i jorda på senvinteren. Du kan enkelt dyrke dine egne garbanzos, prøv med kikerter fra butikken.

Plantene blir mellom 20 og 50 cm høye, og hver ertebelg inneholder gjerne mellom ett og tre frø. Belgen skal være helt tørr og sprø før du høster den. Blomstene er forresten en pryd: hvite med rosa, fiolette eller lilla striper. De kan pynte opp i hagen, men med de lave prisene på kikerter på marked og i butikk, er det vel ikke nettopp lønnsomt å dyrke egne garbanzos.

Det kan være verdt å merke seg at i motsetning til svært mange avlinger i Spania, så dyrkes i følge spanske jordbruksmyndigheter, mer enn 90 prosent av kikerter og linser uten kunstig vanning. Å spise spanskdyrkede garbanzos må vel kunne sies å være ganske så miljøvennlig i et land der vannmangel til tider er et betydelig problem.

Kikertplantens belger inneholder to eller tre erter.

Næringsrike frø

Garbanzos er gode på smak og bra for helsa. De er proteinrike og inneholder betydelige mengder kostfiber, ulike vitaminer, mineraler og gunstige fettsyrer. Kikerter skal kunne bidra til mer stabilt blodsukker og lavere produksjon av insulin. Dessuten rapporteres det at belgfrukten i forsøk har vist seg å kunne gi bedring i kolesterolverdier. Det høye innholdet av fiber gir en metthetsfølelse som også kan hjelpe med å holde idealvekten. Det er altså mange gode grunner til å kjøpe med seg garbanzos hjem. Har du en pose tørkede kikerter eller en boks hermetiske erter i skapet, kan du kjapt lage et godt lite måltid.

Hermetiske kikerter enten på glass eller boks, er raske å gripe til om du trenger litt ekstra til salaten eller som en liten siderett. De er riktignok ikke fullt så næringsrike som tørkede erter. Vi pleier å skylle av hermetiske garbanzos i rikelig med kaldt vann før vi har dem i salaten eller bruker dem i stuinger, supper eller lignende. Særlig for kikerter på boks, gjør det en forskjell i smak om man skyller dem.

Tørkede kikerter krever litt mer planlegging, men ikke mye arbeid. Fra posen kan det være lurt å helle ertene over på en tallerken eller et fat og se over dem. Det hender at en liten stein har blitt med i posen – så pass på å fjerne alt som kan gi et ublidt møte med tanngarden. Legg deretter ertene i kaldt vann over natten eller hell kokende vann over og la dem svelle noen timer før du legger dem i en kasserolle med nytt vann. Mange spanjoler sverger forresten til å koke opp vannet først og deretter legge i garbanzos. Det blir en smakssak. La ertene koke friskt i ca 10 minutter, deretter senker du varmen og lar dem koke til de er møre. Bløtleggingsvannet er det forresten ingen grunn til å kaste – vann plantene dine med det – det er utmerket næring for dem.

Hvor lang koketid som er nødvendig, avhenger av flere faktorer, først og fremst kikertenes størrelse og hvor gamle de er. Små erter er naturligvis ferdigkokt før store, men er du uheldig og får erter som har ligget spesielt lenge kan det vare en stund før de blir møre. Vi har forresten aldri opplevd at kikerter i Spania har vært for gamle, spanjoler spiser såpass mye av dem at de antagelig ikke rekker å ligge så lenge i butikkhyllene. På markedet har vi opplevd å få kikerter som er ferdigkokt på en halv time. Vanligvis bør du regne med 1-2 timers koketid på kikerter av vanlig størrelse, men prøv deg frem, smak på ertene underveis.

Synes du det tar for mye tid å koke tørkede kikerter til stadighet? Prøv å tilberede en stor porsjon av gangen – ferdigkokte kikerter kan fryses i porsjoner som passer din husholdning. Du kan ta dem rett fra fryseren og tilsette dem i supper og gryteretter. Det er ikke nødvendig å tine dem på forhånd.

Hummus består av moste kikerter blandet med sitronsaft og krydret med hvitløk, salt og spisskummen

Kikerter trives i selskap med de forskjelligste ingredienser: hvitløk, tomater, urter av ulike slag, løk, sitron, olivenolje, tunfisk, tørrfisk, tahini, gulrøtter – de er litt som poteten og passer til det meste. Det er ikke uten grunn at mange ganske så ulike tapasretter inneholder kikerter. En enkel rett får du om du lager en dressing av like mengder ferskpresset sitronsaft (eller en mild eddik) og olivenolje, tilsatt salt, pepper, hakket hvitløk, persille og evt. andre urter etter smak. (Timian, oregano og rosmarin er gode valg, de kan du lese mer om her: Kjenner du Oregano?, Kjenner du Timian?, Kjenner du Rosmarin?.) Kikerter passer til både kjøtt- og fiskeretter og er en skattet kilde til protein for vegetarianere.

Garbanzos har vært høyt verdsatt av mennesker i tusenvis av år, og på den iberiske halvøya er det nesten utenkelig å ha et kosthold uten disse ertene med det karakteristiske utseendet og den nøtteaktige, gode smaken. Har du en favorittoppskrift med kikerter?

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Spanias Elvis – flamencoens legendariske superstjerne

Han regnes av mange som den aller største flamencosangeren gjennom tidene. Mer enn et kvart århundre etter hans altfor tidlige død spilles youtube-videoer med den andalusiske sangeren millioner av ganger. Fattiggutten som er blitt sammenlignet med både Mick Jagger og Elvis Presley var flamencoens første superstjerne og samarbeidet med noen av vår tids fremste gitarister, blant dem Paco de Lucia og Tomatito. Livshistorien hans er full av opp- og nedturer, suksess og tragedie, og har du ikke allerede stiftet bekjentskap med Camarón de la Isla, så tør vi love musikk som får nordiske ører til å flagre.

José Monge Cruz, bedre kjent som Camarón de la Isla, er en legende innen flamencomusikken.

Den legendariske sangeren kom til verden nær havnebyen Cadíz i Andalucia i 1950. Og det var langt fra glamorøse omstendigheter han var født inn i. Egentlig het han José Monge Cruz og var nest eldst i en stor barneflokk i en fattig sigøynerfamilie. Faren var smed, og moren vevde blant annet kurver for å spe på den trange familieøkonomien. Moren skal ha vært flink til å synge og i strøket der familien holdt til, stod den folkelige flamencoen høyt i kurs. Naboene samlet seg gjerne og ofte til en ”juerga” – en uformell fest med god mat, sang og musikk. Guttungen skal ha tilbrakt mange timer på terrassen og observert nabolagets sangere og musikere i aksjon.

Dessuten hjalp han faren med arbeidet i smia, og også der ble det sunget. Til arbeidet sang far og sønn såkalte ”martinetes,” en type sanger som gjorde det lettere å holde jevn og god rytme med hammer og ambolt. Sang og musikk var en del av en ellers ganske tøff hverdag langt nede på den sosiale rangstigen.

Smia til faren lå i Calle Armagura – oversatt betyr det ”bitterhetens gate” – det skulle ikke komme til å mangle bitterhet i familiens liv. Mange har påpekt likhetene mellom blues og jazz og flamenco – sikkert er det at alle musikkformene har oppstått på livets skyggeside. Og José fikk tidlig erfare livets bitre aspekter – smerten og dramaet som han formidlet i sin flamencosang, var i høyeste grad selvopplevd.

Da hans far døde av astma, satt moren igjen med åtte små barn – og familiens økonomiske situasjon gikk fra vanskelig til kritisk. Allerede åtte år gammel begynte Camarón å opptre på bussholdeplasser, i vertshus og på torg for å bidra til familiens økonomi.

Det var forresten onkelen som ga José tilnavnet som i voksen alder skulle bli et artistnavn med gjenklang over store deler av verden: Han kalte ham ”Reka” eller ”Camarón” på spansk. Navnet skal han ha fått fordi han etter lokal målestokk var blond og lys i huden og dessuten hadde en temmelig spinkel skikkelse. Etternavnet tok han fra hjemstedet: San Fernando kalles nemlig også La Isla.

Den vevre kroppen beholdt han livet ut. På klippet under ser du Camarón de la Isla fremføre ”Como el agua” sammen med gitartisten Paco de Lucia.

Camarón og Paco de Lucia samarbeidet nært i en årrekke. På youtube kan du høre en av deres mest kjente låter, Como el agua.

Gitano med verdenssuksess

Det tok ikke mange årene før den spinkle gutten vakte oppsikt med sin rå og sanselige sang. Som tolvåring vant han sin første konkurranse, og de betalte oppdragene begynte så smått å komme. I første omgang jobbet han som sanger på flamencoshow på lokale restauranter – der han til tross for at han bare var et barn, ble skjenket alkohol. Rusen skulle komme til å legge seg som en skygge over store deler av Camaróns liv.

Atten år gammel ble han hyret inn av det som til denne dag er verdens mest berømte flamencoscene: Tablao Torres Bermejas i Madrid. (Den er fortsatt i drift og du kan lese mer om Tablao Torres Bermejas på deres websider her.) I 12 år forble han ”hussanger” på Tablao Bermejas. Oppdragene strømmet på, og i 1969 utga han sin første plate.

Det var i Madrid at Camarón møtte og innledet et mangeårig samarbeid med gitaristen Paco de Lucia. Også i privatlivet smilte nå lykken. Da han var 25 år, giftet han seg med 16 år gamle Dolores Montoya, også hun av gitano-slekt. Sammen fikk de fire barn, og ekteskapet varte til Camarón døde som 41-åring.

Camarón la aldri skjul på at han kom fra enkle kår eller at han var gitano. Hans album utgitt i 1989 heter ”Soy gitano” (”Jeg er sigøyner”) etter tittelsangen som du kan høre ham fremføre her: Soy Gitano. Hans siste plate kom ut i mai 1992 bare et par måneder før han døde, og salgstallene sier mye om hans enorme popularitet. Den solgte 75.000 eksemplarer bare i løpet av de første tre ukene den var på markedet – Camarón nøt anerkjennelse på tvers av kulturer og landegrenser.

Gitano er det spanske ordet for sigøyner og kommer av ”egiptano” eller egypter. Forestillingen om at sigøynere eller romfolk skulle komme fra Egypt, finner vi forresten også igjen i den engelske betegnelsen ”gypsies”. Sigøynere eller romfolk som de foretrekker å bli kalt, stammer fra Hindustan, grenseområdet mellom dagens India og Pakistan. Gitanos’ reise fra Hindustan til Spania foregikk over mange generasjoner, og Egypt var faktisk et stopp for mange. En del gitanos skal ha foretrukket å oppgi at de kom fra Egypt; det var gjerne mindre belastende enn å bli forbundet med det indiske subkontinent.

Paco de Lucia og Camarón de la Isla jobbet sammen i ti intense år – samarbeidet resulterte i hele ni plateutgivelser og opptredener langt utenfor Spanias grenser. De gikk likevel hvert til sitt til slutt. Paco de Lucia bygget sin eventyrlige solokarriere som internasjonal artist. Camaróns tiltagende rusmisbruk kan ha vært blant årsakene til at samarbeidet tok slutt. For Camarón hadde tilgangen på alkohol som barn utviklet seg til et betydelig rusproblem som med tiden kom til å omfatte heroinavhengighet.

Camarón fant en ny begavet gitarist i Tomatito, og sammen med ham fortsatte han med opptredener og plateutgivelser helt frem til sin død. Konsertene samlet tusenvis av fans. Han fylte Spanias største konsertarenaer til tross for at stemmen hans i stadig sterkere grad bar preg av en hverdag med alkohol, rusmisbruk og kjederøyking. Intensiteten og smerten i sangen han formidlet, var autentisk og publikum elsket ham for det.

Statuen av Camarón viser ham i kjent stil under en konsert. (Kilde: Wikipedia.org Danieltellez, commonswiki.)

En død i stort format – 100.000 i begravelse

Camarón innså etter hvert selv at han måtte søke hjelp for sitt misbruk. Han la seg inn til avrusing og ble endelig kvitt sin årelange avhengighet. Desto mer tragisk var det derfor at han bare kort tid etter at han var blitt rusfri, ble diagnostisert med lungekreft som ifølge legene var forårsaket av mange år som storrøyker.

Han ble lagt inn på sykehus i Barcelona, og spanske medier fulgte hans stadig svekkede helsetilstand nærmest time for time. Hans gråtende kone på tv i beste sendetid, nærgående intervjuer med legene som behandlet ham i alle landets medier – helt mot slutten avbrøt spansk tv til stadighet sitt oppsatte sendeprogram for å publisere bulletiner om Camaróns tilstand – det sier litt om hvor høyt verdsatt han var.

Mer enn 100.000 mennesker fulgte ham til graven. I hjembyen er det beskjedne barndomshjemmet til sangeren omgjort til museum, og tilhengere valfarter hit til denne dag omtrent slik Elvis-fans oppsøker Graceland i Memphis, Tennessee. Mange spanjoler vil hevde at Camarón er kongen av flamenco – en uovertruffen kunstner, en formidler av livets smerte og lidenskap.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Snorre Sturlason og Spania

Snorre Sturlason var islandsk adelsmann, høvding og lagmann, men du kjenner ham antagelig best som historiker og forfatter. Hans hovedverk går under ulike navn: Heimskringla, Snorres kongesagaer eller bare Snorre. Boken, som ble skrevet på 1220-tallet, er en samling beretninger som omhandler historiske begivenheter fra 900-tallet og fremover med norske konger og deres bedrifter som hovedtema. Men visste du at det aller første geografiske navnet i Snorres verk faktisk er et sted i Spania? For vikingene var godt kjent på disse kanter.

Vikingene kjente godt til Iberiahalvøya og menneskene som holdt til der.

Snorre Sturlason innleder sin store fortelling med en beskrivelse av verden slik han og folk i Norden i hans samtid kjente den: ”Kringla Heimsins, den runde jordskiven, som menneskene bor på, er mye innskåret fra havet, store bukter går fra uthavet inn i landet. Vi vet at det går et hav fra Norvasund helt ut til Jorsalaland; fra dette havet går det en lang havsbotn mot nordøst, den heter Svartehavet. Det skiller mellom de tre verdensdelene, østenfor heter det Asia, og landene vestenfor kaller noen Europa og noen Enea.”

Snorre fortsetter i samme avsnitt: ”På nordsiden av Svartehavet ligger Svitjod, det store eller det kalde. Det er de som mener at Store Svitjod ikke er mindre enn Store Serkland, men sier det er like stort som store Bláland. Den nordlige delen av Svitjod ligger ubygd for frost og kulde, likesom søndre delen av Bláland er øde av den brennende sol.”

Tre verdensdeler var kjent for europeere på denne tiden: Europa, Asia og Afrika. Sistnevnte kaller Snorre Bláland. Men det første stedsnavnet som forekommer i sagaen er altså Norvasund, som er det norrøne navnet på sundet mellom Spania og Marokko – det vi i dag kjenner som Gibraltarstredet. Norvasund betyr rett og slett ”det trange sundet.” ”Norva” er ikke så langt unna det engelske ordet ”narrow”. Betegnelsen Gibraltarstredet kom ikke på plass før på 1500-tallet, altså lenge etter Snorres tid.

Antikkens forfattere omtalte Gibraltarstredet som Fretum Gadiatanum, som skal komme av Gades, fønikernes betegnelse på det som i dag er havnebyen Cadiz på den spanske Atlanterhavskysten.

Gibraltarstredet er smalt, og skipstrafikk som skal gjennom stredet sårbar. Det er ikke uten grunn at Storbritannia nødig vil oppgi kontrollen med ”Norvasund”. Du kan lese mer om hvordan du kan følge skipstrafikken gjennom Gibraltarstredet i vår artikkel En båt med bananer?.

Men tilbake til den norrøne betegnelsen på stredet mellom Europa og Afrika. Er du kjent på Sunnmøre, ser du kanskje likhetene med navnet til en av øyene som utgjør Ålesund, nemlig Nørvøya. Fra denne delen av Norge kom pussig nok den første nordmannen som historikerne med sikkerhet vet seilte inn i Middelhavet gjennom Norvasund. Skofte Ogmundsson fra Ålesundstrakten passerte Gibraltar i 1102 sammen med slekt og venner på pilegrimsferd til Jerusalem, hos Snorre kalt Jorsalaland. På den tiden hadde imidlertid svenske vikinger for lengst gjort seg kjent i traktene langs vest- og sørkysten av Spania.

Bjørn Jernside som er mest kjent for å ha herjet i Frankrike på 800-tallet, fikk sitt tilnavn fordi han visstnok aldri ble såret i strid. Det skulle skyldes at hans mor var en seidkyndig kvinne som brukte magi og trolldom for å beskytte sin sønn. Og på den iberiske halvøya kunne slikt saktens komme godt med. For her hadde muslimske herskere makten, og de hadde skaffet seg omfattende kamperfaring gjennom sine erobringer.

Vikingene var fullstendig klar over at de såkalte maurerne var en fiende man skulle ta på største alvor. Blant dem møtte de en helt annen motstand enn hos de kristne herskerne i områdene lenger nord i Europa. I 859 la likevel Bjørn Jernside med menn og 62 skip ut fra sin base i Frankrike for å plyndre selveste Roma – de tok ikke uventet godt for seg på veien dit, det vil si langs vestkysten av den iberiske halvøya. Så vidt vi vet var disse vikingene de første som passerte Norvasund og inn i Middelhavet.

Uthavet og den truende Midgardsormen

Hos Snorre markerer Norvasund skillet mellom ulike verdener, mellom Europa og Afrika, Middelhavet og Atlanterhavet, det vil si mellom det som i Snorres samtid var den kjente og den ukjente verden. Snorre og hans samtidige på nordlige breddegrader så på jorda som en flat, rund skive, omgitt av ennå ikke kartlagte havområder, det Snorre kaller Uthavet. Det er forresten i disse ukjente farvannene at den skumle Midgardsormen skal ha tilholdssted i henhold til norrøn mytologi.

Snorre kaller noen ganger Afrika for Libya, men bruker også Serkland og Bláland som navn på denne verdensdelen. Serkland var i Snorres verden Nord-Afrika og områdene rundt dagens Syria og Irak. Navnet er avledet av det latinske Saraseni som opprinnelig ble brukt om arabere, men som i Middelalderen gjerne betegnet alle muslimer og områdene de styrte, herunder store deler av den iberiske halvøya.

Bláland betegnet landområdene under ”den brennende sol”. Antagelig omfattet de Etiopia, det nordvestlige Afrika og områdene sørover mot Sahara. Navnet kom av hudfargen til folkene som bodde der. For Snorre var ”blåmenn” mørkhudede innbyggere i Afrika. Samtidens kommunikasjonsmidler tatt i betraktning, er Snorre forbløffende godt orientert. Han bruker for eksempel betegnelsen Spánland for Spania og vet at landet er bebodd av både ”kristne og hedninger”.

Iberiahalvøya ca. år 1000 e.Kr. til venstre og år 1100 e.Kr. til høyre. Dette er i hovedsak perioden Snorre skriver om i Heimskringla. (Kilde: The Politics of Spain av Richard Gunther og Jose Ramon Montero.)

Snorre skriver sine sagaer under korstogstiden da kampen om territorium og religiøs tro går hånd i hånd. Kristne og muslimer står først og fremst mot hverandre på to steder: i Jorsalaland (Jerusalem) og på den iberiske halvøya. Snorre vet at denne konflikten er viktig for hvilken retning hele Europa kan komme til å ta. I kongesagaene skriver han utførlig om de norske kongene Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare og deres bedrifter nettopp ved Norvasund.

Apropos Norvasund, det skulle bli et sted den ”uovervinnelige” Bjørn Jernside så vidt unnslapp. Etter tre års herjinger langs Middelhavskysten, fant han ut at tiden var inne for å vende nesa hjemover. Ved Norvasund ventet imidlertid muslimske styrker på ham og hans menn. De hadde ikke glemt Bjørn Jernsides plyndring av deres områder fra franskegrensen og sørover på den iberiske halvøya. Slaget som fulgte ble en katastrofe for Bjørn og hans svenske vikinger – bare 20 av hans opprinnelige 62 skip slapp unna og kom seg tilbake til Frankrike. Vikingenes navn på Gibraltarstredet inneholdt en advarsel. Norvasund er som navnet tilsier trangt, mindre enn 15 km på det smaleste, og et perfekt sted å angripe en fiende.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

En båt med bananer?

Har du havutsikt der hvor du sitter og leser dette? Lurer du på hva slags fartøy det er du ser i horisonten? En fiskebåt, en luksusyacht, naboens seilbåt, et cruiseskip eller kanskje et lasteskip som frakter salt eller sitrusfrukt fra Spania til land lenger nord? Liker du å følge med på hva som rører seg rundt deg, så finn frem smarttelefon, nettbrett eller pc og logg deg inn på www.vesselfinder.com. Her kan du se akkurat hvilke skip som til enhver tid befinner i seg havområdene rundt Spania, hva slags fartøy det er snakk om og eventuelt hvilken type last de bringer med seg. En bryggesleng eller tur langs stranden kan bli enda bedre!

Det er stor skipstrafikk langs kysten av Spania. Bare gjennom Gibraltar-stredet går det i gjennomsnitt rundt 330 store og små skip hver eneste dag.

Spanskekysten er travel. Bare gjennom Gibraltarstredet passerer noe slikt som 120.000 skip hvert år. I gjennomsnitt skulle det bli nesten 330 fartøy per dag gjennom stredet som skiller Middelhavet fra Atlanterhavet – imponerende når man tenker på at det på det smaleste bare skiller 7.7 nautiske mil eller ca. 14.3 km mellom Afrika og Europa. Du kan følge med på skipstrafikken langs hele spanskekysten helt gratis gjennom tjenesten Vesselfinder.

På www.vesselfinder.com finner du ikke bare opplysninger om handelsskip, men også fiskefartøy, cruiseskip, privateide lystbåter og til og med et og annet militært fartøy og deres bevegelser. Du kan studere en kyststrekning, et havområde eller rett og slett taste inn navnet på den havnen du befinner deg i eller ønsker informasjon om. Opp kommer en masse informasjon, oftest i sanntid, som kan gjøre utsikten mer spennende – ikke minst om du har med deg barn eller er en voksen som har nysgjerrigheten i behold.

På Vesselfinder kan du følge containerskip, luksusyachter og mange andre skipstyper på deres seilinger. Hva slags fartøyer ligger til havn der du er og hvilke havner har de vært innom?

Når vi skriver denne artikkelen, kan vi for eksempel følge bevegelsene til den lokale fiskebåten Victoria y Pedro den siste måneden, selv om skipet akkurat nå ligger til havn i Torrevieja. Vi kan se at to amerikanske seilskip befinner seg i området. Havnen i Torrevieja er i det hele tatt ganske internasjonal – her finnes fartøyer fra en rekke ulike nasjoner i dag. Det svenskregistrerte seilskipet Alice vises med posisjon, bilde og beskrivelse av båten og dens rute. Det kan forresten se ut til at de om bord på Alice har lagt opp til en riktig hyggelig seiling langs spanskekysten.

Skulle du ta en tur langs kaia der du holder til, kan Vesselfinder vise deg en liste over og beskrivelse av fartøyene som ligger fortøyd der og en oversikt over deres bevegelser. Mange av fartøyene presenteres med bilder og skutas dimensjoner. For kommersielle fartøyer kan du også finne ut en hel del om skipets historikk, herunder byggeår, vedlikehold og last.

Cartagena er en særdeles travel havn på våre kanter, og bruker du vesselfinder.com for eksempel når du går langs bryggene der, får du vite mye om nærings- og handelsliv i regionen. Hele 72 fartøy skal ligge fortøyd i Cartagena for øyeblikket. I denne havnen finner du nesten alltid oljetankere, bulkskip og containerskip registrert i en rekke ulike land. Cartagena er også godt besøkt av cruiseskip, lystbåter, forskningsfartøy og redningsbåter. Her ligger dessuten et av den spanske kystvaktas overvåkningsskip i dag.

Kjenner du noen som er på cruise i Middelhavet? Følg deres ferd på Vesselfinder. Her fra Ibiza.

Klikk på Maps for å få opp kart som viser oversiktsbilder av skipstrafikken på en bestemt strekning. Fartøy vises som små trekantformede piler og deres posisjoner oppdateres løpende. Er du interessert i å finne ut av hva slags skip som passerer, kan du klikke på en pil. Bilde av og annen informasjon om skipet pilen representerer, dukker da opp til venstre for kartet og du kan blant annet studere skipets dimensjoner, byggeår og hvilke havner det går mellom eller har gått mellom i det siste og hvilket land det er registrert i.

Vesselfinder følger bevegelsene til 370.000 skip verden over. Du vil også finne korte presentasjoner av omtrent 4000 havner – oversikter som gir et inntrykk av størrelse og beliggenhet på havnen, gjerne med bilder av den. Det er som nevnt gratis å benytte seg av vesselfinder.com.

Følg denne lenken https://www.vesselfinder.com/ for å finne ut av hva som rører seg på sjøen utenfor der du bor.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Nye venner, ideer og opplevelser: Utforsk Expo Torrevieja i helgen

Vil du finne ut mer om hva som rører seg på Costa Blanca, kan det være lurt å ta turen til Expo Torrevieja førstkommende helg. Mer enn 80 utstillere vil presentere et mangfold av varer og tjenester man kan behøve for å leve det gode liv under solen. Men det er langt fra bare kommersielle aktører som presenterer seg på messen. Frivillige organisasjoner får stille ut gratis, så dette er en glimrende anledning til å bli kjent med klubber, foreninger og lag og de mange mulighetene for en trivelig og meningsfylt fritid som Valencia-regionen har å by på. Inngang er gratis både lørdag 20. og søndag 21. oktober.

Den fjerde Expo Torrevieja messen går av stabelen i Auditorio Internacional med god plass til flere tusen besøkende inne og bra med parkeringsplasser utenfor.

Eiendom, håndverkere og golfhansker

En livsstilsmesse kaller de helgens arrangement, de som står bak Expo Torrevieja. Messen som er den fjerde i rekken, kan by på litt av hvert for oss som holder til på Costa Blanca i kortere eller lengre perioder. Varer og tjenester relatert til bolig, interiør og design er selvskrevne. Hit kommer eiendomsmeglere, byggefirmaer og leverandører av elektrikertjenester, solcelleanlegg og solskjerming, for bare å nevne noen. Representanter for mer uvanlige produkter vil også være å finne: Eller hva sier du til spesialbygde motorsykler eller golfhansker med innvevde kobbertråder særlig tilpasset revmatiske hender?

Representanter for ulike helsetjenester vil være på plass: private sykehus og klinikker, leverandører av trygghetsalarmer, tannleger med flere.

På messen får du også anledning til å møte ulike eksperter som kan svare på spørsmål om praktiske forhold: fra advokater og reiselivsaktører til folk som på frivillig basis stiller opp for å informere utlendinger som ikke behersker spansk, om bilkjøring og trafikkregler i Spania.

Og mens vi snakker om frivillighet: En rekke klubber, foreninger og lag blir å finne på Expo Torrevieja. Kjetil Hamre, som er en av arrangørene, har engasjert seg i frivillighet i en årrekke og oppfordrer lag og foreninger til å vise seg frem på messen. Søndagen er spesielt satt av til å presentere det store utvalget av frivillige organisasjoner i regionen. Deltagerlisten spenner fra Sjømannskirken via ulike hobbyklubber og veldedige organisasjoner til en lokal scooterklubb.

Om du er med i en gruppe som du vil flere skal få glede av, er det fortsatt muligheter til å vise seg frem på messen. Ta kontakt med Kjetil Hamre – arrangørene lover gratis deltagelse for ikke-kommersielle grupper.

Se flotte bilder fra en reise med den transmongolske jernbanen, se unike motorsykler eller kos deg med Sjømannskirkens gode vafler.

Mat og drikke for livsnytere

Du behøver ikke gå sulten på Expo Torrevieja. Her blir rikelig anledning til å smake på lokal og internasjonal mat og drikke. I følge Kjetil Hamre inneholder listen over utstillere hele 14 bodegaer, de fleste fra Murcia og Alicante. Enkelte utstillere har kommet langveis fra for å møte publikum på Costa Blanca. Det norske brenneri fra Grimstad vil være representert og kan by på både akevitt og eplebrennevin fra Agder. Flere av de lokale bodegaene har opplegg for opplevelsesturer, så her er det muligheter for trivelige dagsturer under oppholdet på Costa Blanca.

På Expo Torrevieja kan du også gjøre deg bedre kjent med blant annet spanske oster og skinker fra småskalaprodusenter. Smakebiter av ulike delikatesser blir det i hele åpningstiden fra klokken 10 til klokken 15 begge dager. Om du trenger skikkelig påfyll, vil det være anledning til å slå seg ned og nyte et helt måltid, enten du foretrekker spanske eller nordeuropeiske retter.

Messelokalet, Auditorio Internacional, som ligger i umiddelbar nærhet til det privateide sykehuset Quiron i Torrevieja har god plass både inne og ute. Det kan trenges, for sist gang Expo Torrevieja gikk av stabelen i mars i år, rapporterte arrangørene om mer enn 10.000 besøkende.

Få utløp for kreativitet eller lær noe nytt

Begge dager, men spesielt søndagen, blir det muligheter for å bli bedre kjent med tilbydere av kurs av ulike slag. Spansk språk eller mindfullness? Tilbudet på Expo Torrevieja er like mangfoldig som menneskene som har tilhold på disse kanter.

Kreative Rita Jochumsen Hee som driver kunstskolen La Casita del Arte viser for eksempel en utstilling av malerier, foto og collager fra sine opplevelser på den transmongolske jernbane som går fra Beijing til St. Petersburg. Rita er kjent av mange for sine morsomme og lærerike kurs, du kan lese mer om henne i vår artikkel her: Kreativitet er smittsomt.

Oliven & Poteter vil også være tilstede på Expo Torrevieja kommende helg – slå gjerne av en prat. Vi gleder oss til å høre mer fra og møte våre lesere.

Du finner ytterligere informasjon om Expo Torrevieja på deres webside her: http://www.expotorrevieja.com/

Eller på messens facebooksider: https://www.facebook.com/ExpoTorreviejaSpain/

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Hvorfor er ikke Amerika kalt opp etter Columbus?

Den 12. oktober er nasjonaldag her i Spania. Dagen feires blant annet med stor militærparade i Madrid der den spanske kongefamilien er til stede. Her på Costa Blanca er fyrverkeriet som avslutter Columbus-dagfeiringen i Los Montesinos, vel verdt et besøk. Columbus og hans mannskap steg som kjent i land på det amerikanske kontinent den 12. oktober 1492. Columbus’ funn av ”nytt” land ble starten på Spanias gullalder, både i bokstavelig og overført betydning. Likevel var det ikke Columbus som fikk gi navn til kontinentet. Den æren gikk til en annen italiener: Amerigo Vespucci. Som oppdager var Vespucci nærmest en etternøler, som skipskaptein må han kunne betegnes som mislykket. Men mannen skal ha hatt en usedvanlig velutviklet sans for å sette seg selv i et godt lys. En skamløs selv-promotør, har enkelte hevdet – han spilte i alle fall på ingredienser vi i dag kanskje helst forbinder med reality-tv.

Columbus’ oppdagelse av det nye kontinentet ble starten på Spanias gullalder, men han ble ikke den som fikk de nye landområdene oppkalt etter seg.

Amerigo Vespucci (1454-1512) vokste opp i Firenze, en italiensk bystat styrt av den berømte og beryktede, men styrtrike Medici-familien. I unge år skal han ha forsøkt seg på en rekke ulike forretningsforetak, uten at noen av dem førte til den helt store suksessen. Men Vespucci var ikke en mann som ga opp. Og han må ha hatt et velutviklet sosialt talent, for med tiden dukker han opp som en slags ”fikser” for innflytesesrike personer i hjembyen, blant annet for medlemmer av Medici-famlilen.

I følge den britisk-spanske historikeren Felipe Fernández-Armesto som utga en biografi om Amerigo Vespucci i 2007 (The Man Who Gave His Name to America, Random House), var italieneren særdeles dyktig til å fremstille seg som en ekspert på de forskjelligste områder. Til Spania, et land som bare nylig var gjenforent under kristne herskere og ivrig etter å kaste seg inn i konkurransen om å bli en stormakt, kom Vespucci for å arbeide for en fremstående italiensk slavehandler som hadde bidratt til å finansiere Columbus’ reiser for å finne sjøveien til India.

Da spanske myndigheter opphevet Columbus’ monopol på reiser til og utbytte fra den nye verden, stod Vespucci klar til å krysse Atlanterhavet. For å få plass om bord påberopte han seg ekspertise på perler, som Columbus hadde oppdaget på det nye kontinentet. Etter denne første ferden, skal Vespucci ha presentert seg som en maritim autoritet. Det var i beste fall en overdrivelse. Så vidt historikerne vet, var Vespucci bare kaptein på ett eneste skip, og det forlot aldri havn.

Det med dokumentasjon og Vespucci er forresten interessant. Han skal ha vært en ivrig kronikør og uttrykte et sterkt ønske om å bli husket av ettertiden. I følge Fernandez-Armesto var Vespucci belest, og han skal ha blandet fiksjon med dokumentasjon for å gjøre sine beretninger mer spennende for sine lesere. Det er rett og slett vanskelig å skille fakta fra fantasi i Vespuccis skildringer. Det bidrar til mystikken rundt ham, at det meste av det han skrev er blitt borte i tidens løp. I et av de få manuskriptene fra Vespuccis hånd som har overlevd, sier forfatteren at han skriver for “å etterlate meg berømmelse når jeg er død.” Og da gjelder det å ikke være kjedelig!

Amerigo Vespucci skal ha vært en ivrig skribent. Han forfattet reiseskildringer som inneholdt ingredienser som kunne konkurrert med dagens reality-serier. Her var beskrivelser av innfødtes oppsiktsvekkende skikker, klesdrakt og ikke minst seksualliv. Hvor mye av det som hadde rot i virkeligheten, er som så ofte med Vespucci uklart.

Det vi vet er at Vespucci krysset Atlanteren to ganger i årene mellom 1499 og 1502. Det var på den siste reisen, da han seilte under portugisisk flagg, at han kom i land på kysten av det som i dag er Brasil og erklærte seg oppdager av et nytt kontinent. Han omtalte det som “Den nye verden” og har i ettertid gjerne fått æren for å ha vært den første som brukte uttrykket.

Amerigo Vespucci var en dyktig markedsfører og historieforteller.

Men også her var “markedsføreren” Vespucci på ferde. For allerede i 1498 hadde Columbus seilt forbi munningen av elven Orinoco og ment at dette store landområdet måtte være et kontinent, ikke bare nytt land. Og tre år før Vespucci hevdet å ha oppfunnet betegnelsen ”Den nye verden” hadde Peter Martyr d’Anghiera som var en historiker i tjeneste for det spanske hoffet, benyttet uttrykket for å beskrive landområdet Columbus hadde ”oppdaget”.

Vespucci er i det hele tatt en mann som stadig beveger seg på og over kanten av det som med rimelighet må kunne betegnes som sant, men det må sies å ha lønt seg i forhold til hans ettermæle.

 

Hvordan Amerigo ble Amerika

I 1507 publiserte en kjent kartmaker i Lorraine et stort verdenskart som skulle gjøre Vespucci berømt for all ettertid. Så vidt vi vet er dette første gang ”Amerika” blir brukt som betegnelse på den sørlige delen av det kontinentet Columbus ”oppdaget”. Noen tiår senere, i 1538, bruker en annen velkjent kartograf, Mercator, Amerika som betegnelse på både sørlige og nordlige deler av kontinentet.

Hvorfor Amerika og ikke Ameriko, kan man jo spørre seg. Kontinenter har kvinnenavn, Europa, Asia, Afrika – kontinenter er rett og slett feminine. Og hunnkjønnsformen av Amerigo, må bli noe slikt som Amerika.

Så kan man jo underholde seg med tanken på hvordan det ville ha vært om Columbus faktisk hadde fått gi navn til Amerika. Kanskje Columbia ville blitt resultatet, eller Kristofferia? Antagelig skal vi være glad for at valget i stedet falt på Amerigo Vespucci – en litt frynsete fyr, som likte å overdrive sin egen betydning og smurte tykt på når det gjaldt egne talenter og ferdigheter. For uansett hvordan Columbus feires her i Spania, så er hans navn i det meste av verden ellers for all ettertid forbundet med europeernes herjinger i land de erklærte som sine. Et slikt navn ville vekke minner om kolonisering, imperialisme, massakre på urbefolkninger, plyndring og annen udåd hver gang det ble brukt. Amerigo Vespucci derimot er nærmest en historisk ingenting, når alt kommer til alt. Vi vet egentlig ganske lite om ham, for hva er sant og hva er skryt – i beste fall overdrivelse? Kanskje er det greit at Amerika har fått navn etter en skrytepave som omga seg med en kalkulert dose mystikk? Tross alt er det en fyr med ganske menneskelige trekk.

Det var en flott prosesjon i Los Montesinos etterfulgt av et spektakulært fyrverkeri i fjor. Ha en fin Columbus-dag alle sammen!

Hilsen Oliven & Poteter!

Granatepler – gammel kulturplante, moderne supermat

I disse dager begynner innhøstingen av “granadas” eller granatepler her i Spania. Sesongen er lang, den varer til utpå nyåret – og det er bra, for granatepler er sunne saker som kan serveres på mange vis. Det er ikke uten grunn at denne frukten som ofte inneholder hundrevis av rubinrøde frø, har fulgt oss mennesker i tusener av år. Granatepler er forresten en frukt som særlig våre mannlige lesere bør merke seg, skal vi tro forskere – og da snakker de ikke om granateplenes iøynefallende form som på tvers av kulturer og historiske perioder har vært et myteomspunnet kjærlighetssymbol.

Mennesker har spist granatepler i flere tusen år med god grunn. Smaksrik og sunn.

Navnet til tross, granatepler er ikke i slekt med epler. Det var antagelig romerne som først “rotet til” navnet. Pomum granatum, skal de ha kalt frukten. Det kan litt løselig oversettes som “eple med mange frø”. Formen og størrelsen på granatepler kan nok minne om epler, men granateplet inngår i en plantefamilie så liten at den kun omfatter en eneste slekt med skarve to arter. Den andre arten i slekten skal visstnok bare være å finne på en øy i Det indiske hav.

Opprinnelig stammer antagelig granateplet fra områder som i dag utgjør Iran, Afghanistan og Pakistan. Det vokser vilt fra Balkan i vest til Himalayafjellene i øst. Granatepler spredte seg tidlig over store deler av verden der klimaet var passende, det vil si tropiske og subtropiske strøk. De sterkt forgrenede trærne som kan bli over åtte meter høye og 200 år gamle, trenger nemlig masse sol og varme for å sette frukt. Planten har vært kjent i Midtøsten, det sørlige Europa, Kina og Nord-Afrika i flere tusen år.

Granatepler er avbildet i Det gamle Egypt og nevnt flere ganger i Bibelen. Frukten blir mange steder forbundet med fruktbarhet og overflod. I Armenia er det for eksempel vanlig å bruke granatepler i brylluper. Bruden kaster et granateple mot en vegg slik at det sprekker og frøene spres. Mange frø skal etter sigende sikre brudeparet mange barn.

Det var spanjolene som på 1500-tallet tok med seg granatepler til den nye verden. Det kan sies mye om spanjolenes fremferd i Amerika, men de brakte også med seg verdifulle matplanter som nettopp granateplet til denne, for europeere, nye verdensdelen.

Et granatepletre kan bære mye frukt. Med godt stell er avlingen på topp fra treet er ca. fem år gammelt.

Ditt eget granatepletre?

Spania er i dag Europas største granatepleprodusent. Er du heldig har du kanskje en hage med et granatepletre eller to. Du trenger forresten ikke mer enn ett tre for å få frukt, for granatepletreet er selvpollinerende. Granatepler finnes også forvillet her i det sørlige Spania.

Den gode tilgangen på frukten gjør at du kan kjøpe granatepler til en billig penge, spesielt på utendørsmarkeder – og her bør du bruke hendene. Gode granatepler skal kjennes tunge i forhold til størrelsen. De kan lagres lenge om de bare blir oppbevart kjølig, det gjør ingenting om skallet tørker litt inn og blir læraktig.

Ønsker du deg et eget granatepletre, er det faktisk temmelig enkelt å få til – enten du har ambisjoner om frukthøst eller bare vil ha en dekorativ potteplante. Du kan så et av de mange frøene fra et modent granateple – best er det om du fjerner det geléaktige røde fruktkjøttet før du stikker frøet 1-2 cm ned i god pottejord. Så fort frøet spirer, setter du potten på et sted der planten vil få rikelig med sol. Du kan også formere granatepler ved å ta stiklinger om du skulle kjenne noen som allerede har skaffet seg granatepletre.

Det tar gjerne 3-5 år før du kan forvente å høste frukt på et tre som er startet fra frø, men fra det er ca. fem år gammelt regnes det som et tre i sin beste alder.

Granater på bordet

Her hos Oliven & Poteter står granatepler på menyen forholdsvis ofte. Den enkleste måten å få tak i de søte, svakt syrlige frøene på er å skjære av stilkfestet og den lille ”kronen” av begerblad i motsatt ende. Deretter deler du frukten i to eller fire og tar ut frøene. En alminnelig gaffel er til god hjelp her.

Granatepler kan brukes til så mangt. Frøene er nydelige som dekorasjon på salater og fruktsalater. Prøv granateplefrø i stedet for tyttebærsyltetøy (lingon) til middagen – de trenger ikke sukker eller annen behandling før servering.

Et modent granateple skal føles tungt i forhold til størrelsen.

I indisk og persisk matkultur bruker man tørkede granateplefrø som krydder, men disse frøene kommer fra en viltvoksende og surere granateplevariant enn den som selges i spanske butikker. En god og kjernesunn dessert lager du av granateplefrø blandet med ferskpresset appelsinjuice. La frøene trekke i saften en times tid eller mer, gjerne i kjøleskapet.

Mat (også) for menn

En rekke kulturer verden over har verdsatt granatepler. Frukt, bark og rot har vært brukt medisinsk i flere tusen år – mot gikt, hoste, dårlig ånde og innvollsorm, for bare å nevne noe. De senere årene har moderne forskning for alvor begynt å interessere seg for granatepler.

Granateplet har opparbeidet seg et rykte som en slags anti-aldrings mat. Inntak av frukten skal kunne føre til lavere blodtrykk og bedre kolesterolverdier. Forskere i California har fôret forsøksdyr med granatepleekstrakt fra fødselen, og fant at dyrene var mer oppvakt i godt voksen alder og hadde halvparten så mye amyloid-A i hjernen som dyrene i kontrollgruppen. Amyloid-A er et protein knyttet til utvikling av Alzheimers sykdom.

Sikkert er det at granatepler er rike på antioksidanter som beskytter kroppens celler og demper betennelser. Fruktsaften inneholder mye vitamin A, C og E og folat, og den er en god kilde til vitamin B5 og kalium. Men de funnene som så langt har vakt størst oppsikt handler om menns helse.

Granatepler finnes i overflod på lokale markeder.

I følge Memorial Sloan Kettering Cancer Center, som regnes blant de fremste sykehusene i verden på kreftbehandling, indikerer flere kliniske studier at inntak av et glass granateplejuice om dagen kan bremse sykdomsutviklingen hos menn med prostatakreft i vesentlig grad.

Andre forskningsresultater tyder på at inntak av granateple daglig kan føre til bedre oksygentilførselen til hjertemuskelen og derved være gunstig for folk med hjertesykdom.

Det gjenstår nok en hel del forskning før ekspertene kan konkludere på granateplets virkning på helsa vår, men funn så langt virker såpass interessante at det neppe kan skade å fråtse litt i granateple. Dessuten smaker det jo herlig og ser flott ut – og bivirkninger er det ikke mange av. Skjønt, det må innrømmes at granatepler ikke er direkte slankemat – de inneholder en hel del fruktose som i store mengder og over tid kan legge noen kilo til idealvekten.

Hvordan bruker du granatepler?

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Spøkelseslandsby eller drømmested?

Spania er mangfoldig. Vi nordeuropeere strømmer gjerne til de delene av landet som kan by på det varmeste klimaet. Men for den som er villig til å tenke annerledes, finnes det spennende muligheter litt utenfor allfarvei. Kunne du tenke deg å kjøpe deg din egen landsby eller et hotell som står klart til å åpne dørene for samme pris som på en ganske alminnelig bolig her på Costa Blanca? Har du sansen for det spesielle og godt med penger er det forresten ingenting i veien for å bli herre på eget slott fra 1200-tallet.

Galicia har mange fraflyttede landsbyer, en del av dem er til salgs for en svært overkommelig pris.

I Galicia, en region i det nordvestlige Spania, har det bodd mennesker siden eldre steinalder. Og mange er de som senere – i alle fall i en periode – har sikret seg overherredømmet over dette grønne, fruktbare landskapet som ligger helt ut mot Atlanterhavet. Keltere, romere, visigoter, maurere og ikke minst vikinger er blant de som har vært opptatt av Galicia, en region som også inneholder pilegrimsbyen Santiago de Compostela. I moderne tid har utvandring tæret hardt på bygdene her. Spanjoler flest foretrekker byen fremfor bygda, selv om bygda i Spania gjerne ligger nærmere urbane strøk enn mange av oss er vant til fra Skandinavia. Men nå søker nye mennesker til Galicia – og det fra hele verden.

Det er ikke vanskelig å forstå at Galicia har virket tiltrekkende på folk fra tidlige tider. Det milde kystklimaet og bra med nedbør gjør Galicia til Spanias grønneste region. Kystlinjen er lang med bukter, nes og små fjorder, kalt rias. I innlandet finner du skogkledde åser, men også fjell som rager mer enn 2000 meter over havnivå

Galicia har flere storbyer, de største er A Coruña, Ourense, Lugo, Pontevedra og Santiago de Compostela. Sistnevnte, best kjent som et viktig pilegrimsmål, er også regionens hovedstad. A Coruña er til denne dag en av Spanias viktigste sjøfartsbyer. Det var forresten fra denne byen at den spanske armada dro ut for å kjempe mot den engelske flåten i 1588. I dag finner man de fleste av Galicias 2,8 millioner innbyggere konsentrert i og omkring byene. Den vakre landsbygda i regionen har opplevd fraflytting i mange tiår, selv om det nå satses på å snu trenden.

 

Fra Spanias tettest befolkede til fraflyttingstruet

I 1857 var Galicia Spanias tettest befolkede region og hadde 11,5 prosent av landets befolkning. Men fra slutten av 1800-tallet begynte masseutvandring fra regionen. Den første store bølgen av mennesker som forlot Galicia dro til Syd- og Nord-Amerika. (Les mer om spansk utvandring til USA i vår artikkel her: Spanske utvandrere: anarkister, jobbtyver og andre skumle typer?) Mange så muligheter for å skaffe seg et bedre utkomme på det amerikanske kontinent, der billig jord men også industriarbeidsplasser særlig lokket galisere fra landlige strøk.

I 1950- og 1960 årene forlot mange Galicia til fordel for andre europeiske land der arbeidsmarkedet var bedre enn i Francos Spania. Franco var forresten galiser, men det stoppet ham ikke fra å forby bruk av det galisiske språket som er nær beslektet med portugisisk. Utvandrerne fant særlig veien til Sveits, Storbritannia, Tyskland og Nederland. I samme periode trakk en betydelig del av regionens innbyggere til de store byene der det var lettere å få seg arbeid.

Utsikten fra en av de forlatte landsbyene er upåklagelig.

Over tid ble utviklingen selvforsterkende en rekke steder. Ikke bare var det vanskelig å skaffe seg inntekt, det ble etter hvert også problematisk å finne seg en partner. Du finner mange landsbyer i Galicia der det bare bor et eller et par eldre mennesker.

Den store utvandringen både til Amerika og andre europeiske land kombinert med tiltagende urbanisering forklarer hvorfor det i dag står en rekke eiendommer tomme i Galicia. Da Oliven & Poteter sist uke snakket med eiendomsmegler Mark Adkinson som har bodd og arbeidet i Galicia i over 40 år kunne han fortelle at han har kjennskap til cirka 2.400 eiendommer i Galicia som er forlatt. Ganske mange av dem er hele landsbyer, vanligvis med mellom tre og ti hus.

Han fortalte at han personlig har undersøkt 800 av dem. Og at det er mye å velge blant i Galicia, er det liten tvil om. Adkinson, som er britisk men gift med en innfødt galiser, viste oss et kart med om lag 40 forlatte landsbyer inntegnet, samtlige på et område som målte omtrent 30 kvadratkilometer.

Alle hus og landsbyer har forresten vei. Mangler asfaltert adkomst, har de lokale myndighetene forpliktet seg til å bygge slik vei for nye kjøpere, i følge Adkinson. Ingen av eiendommene skal heller ligge mer enn 50 kilometer fra nærmeste sykehus. Byer og tettsteder finnes gjerne langt nærmere enn som så. Internett hevdes å være godt utbygd også på landsbygda i Galicia og bare svært få områder skal mangle mobildekning.

Myndighetene i Galicia er ivrige etter å tiltrekke seg ”nytt blod”, men er samtidig nøye med å beholde regionens karakter. Innvendig i gamle hus får du stort sett gjøre som du vil, men utvendig ønsker lokale myndigheter i følge Adkinson at den gamle stilen beholdes i størst mulig grad.

Derimot er det hans erfaring at myndighetene ser positivt på moderne installasjoner som solpaneler og vindmøller, som kan gjøre innbyggerne selvforsynt med energi. Klimaet i Galicia sammenligner Adkinson med det i midt-England, rent bortsett fra de varme somrene.

 

Fra forlatt landsby, via hotell til slott fra 1200-tallet

Hva kan man så få for pengene i Galicia? Litt av hvert, eller kanskje rettere sagt: Det meste. Galicia har en lang og mangslungen historie. Galiserne er forresten i hovedsak etterkommere av keltere, men her har også romere, maurere og til og med våre hjemlige vikinger satt sine spor. Vikingene seilte inn fjorder og opp elver i Galicia. Det er for eksempel dokumentert at de seilte opp elven med det påfallende nordiske navnet Ulla til byen Catoira og videre mot Santiago de Compostela. Regionen rommer bygninger fra ulike historiske perioder, og flere unike eiendommer er til salgs.

Er du ute etter noe stort, er kanskje et slott med festningsverk fra 1200-tallet noe å tenke på?

Har du riktig god råd, kan du bli slottsherre. Slottet som stammer fra 1200-tallet ligger nydelig til på en klippe opp fra sjøen. Her kan du boltre deg i en boligmasse på nærmere 2.700 kvadratmeter. Eiendommen er på romslige 50.000 kvadratmeter, så her blir det plass til storfamilien. Prisen er riktignok langt fra gjennomsnittelig for Galicia: Eieren ber om tre millioner euro for eiendommen som er komplett med tidsriktig mur med skyteskår som omkranser bygningene. (Slottet kan du ta i nærmere øyesyn her: 1200-talls slott).

De fleste eiendommene som er til salgs, ligger imidlertid ute for en sum som er langt mer overkommelig for de fleste av oss. For drøye 300.000 euro kan du for eksempel sikre deg en hel liten landsby med upåklagelig utsikt. Eiendommen ligger rett opp for en nydelig sandstrand. Her får du 500 kvadratmeter boligmasse fordelt på flere bygninger. Husene er oppført for omtrent 400 år siden. Det er nok greit å være praktisk anlagt, men et av husene skal være oppusset og innflytningsklart, slik at man har et sted å bo mens man får utløp for sine praktiske evner. (Landsbyen kan du studere nærmere her: Hamlet on the Beach.)

Skulle du være på utkikk etter å starte noe eget, kan Adkinson tilby et herskapshus fra 1844. Eiendommen er totalrenovert og gjort om til hotell. Hotellet med storkjøkken, park og lekeområde skal være klart til å åpne dørene for gjester og koster 470.000 euro. (Du kan se eiendommen her: Landlig hotell.)

Et landlig beliggende hotell – ferdig renovert – kan være et alternativ for folk som vil skape sin egen arbeidsplass.

For den som søker ro, vil starte for seg selv – og en og annen professor

Man kan kanskje spørre seg hva slags mennesker som velger å flytte til Galicia. Er det folk som søker en enklere livsstil, kunstnere, folk som vil drive jordbruk eller starte noe eget, pensjonister eller eventyrlystne og drømmere? Svaret er: Alle de nevnte gruppene.

Folk fra hele verden har kjøpt forlatte hus og eiendommer i Galicia de senere årene. Enkelte landsbyer skal kunne skilte med innbyggere fra over 20 nasjoner. Mange av de nye eierne er høyt utdannede. Her finnes professorer, kunstnere, arkitekter, leger og advokater. Noen leter etter nærhet til naturen, andre etter et stille sted å skrive, enkelte bruker eiendommen bare deler av året. Adkinson har blant annet vært borti kjøpere som vil lage yogasenter, drive språkskole eller finne et sted å trekke seg tilbake til etter et langt og hektisk yrkesliv.

Galicia byr på noe for enhver smak – og gir næring til fantasien. En av landsbyene som er til salgs kommer med eget bakeri. Den ligger ikke langt fra et av Europas aller beste surfeområder. Prisen er 220.000 euro, men kan diskuteres. Det største av husene i landsbyen har hele fem soverom med utsikt over egen frukthage som blant annet inneholder fersken-, fiken, valnøtt-, eple- og pæretrær.

Den høye arbeidsledigheten i Spania har drevet en rekke unge spanjoler tilbake til landsbygda som deres forfedre forlot. I Galicia kan man skaffe seg hus og jord for en særdeles rimelig penge. Det finnes brukbare hus med stor tomt til salgs for noen få tusen euro. Og gammelt og nytt kan gå hånd i hånd: En del unge spanjoler har for eksempel bidratt til at Galicia har fått et betydelig oppsving i økologisk jordbruk. Jorda har ofte ligget brakk i mange år, men er fruktbar mark som lett kan dyrkes opp igjen.

Galicia som på midten av 1800-tallet hadde Spanias høyeste befolkningstetthet kan skilte med mer enn 50 prosent av landets landsbyer. I følge den spanske føderasjonen av kommuner og provinser (FEDEMP), står halvparten av alle spanske landsbyer med mindre enn 500 innbyggere i fare for å bli avfolket. Med mindre kreative sjeler fra fjern og nær ser på landsbygda med nye øyne. Som et sted å finne ro, åpne nye virksomheter eller kanskje gjenåpne gamle, få utløp for kunstneriske talenter, dyrke jorda eller bare finne fellesskap med likesinnede. Mulighetene i Galicia er mange, både for drømmere og realister.

 

Hilsen Oliven & Poteter!