Spanias matfat byr på det meste av hva en nordboer kan drømme om. Du kan spise som en konge året rundt i dette landet og det på et særdeles beskjedent budsjett. Likevel hender det en gang i blant at man savner noe. For mat er jo ikke bare ”noe i magen” – det er minner om herlige smaker og dufter, om gode stunder med nære og kjære. For oss er barndommens syltetøy noe vi savner på disse breddegrader – og da i særdeleshet plommesyltetøy. Før sesongen tar slutt – og det gjør den i disse dager – pleier vi å sikre oss et aldri så lite forråd av denne delikatessen. Syltetøyet er enkelt å lage og inneholder langt mindre sukker enn spanske ”mermeladas.” Det hører riktignok med til historien at plommer har vært ”på hjemmebane” i Spania betydelig lenger enn i Norden – det sørget romerne for.

Ciruelas – litt plommehistorie

Plommer eller ciruelas som steinfruktene kalles på spansk, har fulgt menneskene lenge. Plommetreet, som i vill tilstand kan bli opptil 12 meter høyt, skal ha sitt opphav i Lilleasia. Romerne brakte med seg plommetrær fra sine kolonier i det østlige Middelhavet rundt 150 år f. Kr. Fra Romerriket spredte plommedyrking seg til resten av Europa.

I Murcia-regionen har arkeologer gjort utgravinger fra romertiden i La Serreta, et lite sted mellom landsbyene Abarán og Cieza. Der fant de blant annet plomme- og ferskensteiner som de mener stammer fra 200-tallet e.Kr. Til sammenligning vet vi at plommer først er kjent fra 1000-tallet i Norge. Den vestasiatiske plommen har med sikkerhet vært dyrket i Norge fra midt på 1500-tallet.

Plommer har altså en betydelig lengre historie her i Spania enn i Norden. I dag er landet blant Europas største produsenter av plommer, bare slått av Romania og Serbia.

Sesongen for spanske plommer er forbløffende lang: fra mai ut september. Størstedelen av plommeavlingen kommer fra regionene Murcia og Extremadura. I år ble sesongen forskjøvet slik at ferske plommer fortsatt kan stå på menyen i november. Ifølge Fresh Plaza, en organisasjon som følger jordbruksproduksjon i en rekke europeiske land, ble det nemlig en vanskelig start på årets spanske plommesesong.

Omtrent halvparten av Spanias samlede plommedyrking foregår i Extremadura, som grenser mot Portugal i vest. Her gjorde frost under blomstringen at årets avling ble omtrent 40 prosent av et normalårs. I tillegg modnet plommene betydelig senere enn vanlig. Prisene skal følgelig ha blitt ekstra høye i år, men selv på supermarkedet kjøper vi fortsatt en kilo nydelige røde plommer til 1,85 euro per kilo. Det er saktens priser til å leve med.

Det går som regel bra å oppbevare plommer i kjøleskapet et par ukers tid. De smaker riktignok best ved romtemperatur. Skal du nyte plommesmaken året rundt, må du konservere dem på et eller annet vis. I årenes løp har vi laget både kaker og paier med plommer, trukket dem i rødvin og tørket dem til svisker. Men det ene nesten uunnværlige produktet hos oss er plommesyltetøy. Under får du en variant som gir et tykt syltetøy som egner seg godt på brødskiva. Det holder seg fint i kjøleskap uten noen form for hermetisering i et par uker eller mer. Lenger enn det har det aldri vart her i huset.

Plommesyltetøy

Til en kilo plommer bruker vi omtrent 300 gram sukker. Sukkermengden kommer an på hvor modne og søte plommene er og selvfølgelig hvor søtt du liker syltetøyet.

Del hver plomme i fire eller flere biter og ta ut steinen. Det gjør ingenting om bitene blir ujevne. Legg plommebitene i en bolle og dryss sukker mellom fruktlagene. Dekk bollen og sett den i kjøleskapet over natten.

Neste morgen vil frukten ha saftet seg en del, så det er ikke nødvendig å tilsette vann. Kok frukten godt opp, pass på at den ikke brenner seg . Sett gryten til side, og la innholdet avkjøle seg litt.

Kok deretter syltetøyet opp igjen før du griper stavmikseren og kjører igjennom massen til du har ønsket konsistens. Sjekk at du er fornøyd med hvor søtt syltetøyet er. Du kan selvsagt bruke mer sukker enn det som står oppgitt. Bare pass på å røre sukkeret lenge nok til at det løser seg helt opp. Vi koker opp syltetøyet og lar det avkjøle seg noen minutter mellom hvert oppkok til konsistensen er så tykk som vi gjerne vil ha den.

Om du vil ha en smaksvariasjon, kan du tilsette saften av en sitron før siste oppkok. En krydret variant som har en litt gløgglignende smak, får du om du lar syltetøyet koke opp med en bit kanelstang eller et par stjerneanis.

Når syltetøyet er avkjølt en halvtimes tid eller så, kan du ha det over på glass som oppbevares i kjøleskap. Har du laget mer enn du klarer å sette til livs på et par uker, holder syltetøyet seg utmerket i fryseboksen.

Vi har også brukt plommesyltetøy til å lage smoothie, og resultatet kan anbefales. Les mer om smoothies her: Drikk et måltid i varmen.

Hilsen Oliven & Poteter!

Kikerter finnes på ethvert spansk marked og i alle supermarkeder. Garbanzos som de heter lokalt, er en viktig ingrediens i det spanske kjøkken fra syd til nord. Kikerter er en av våre eldste kulturplanter – den har fulgt menneskene i minst 7500 år. Den nøttelignende smaken gjør dette medlemmet av belgfruktfamilien til en delikatesse som i likhet med poteten, nærmest kan ”brukes til alt”. Prøv den i supper, stuinger og salater eller i baccalao og tapasretter. Garbanzos er billig mat og sunne saker som blant annet kan hjelpe deg med å holde den slanke linje og stabilisere blodsukker og kolesterol. Oliven & Poteter gir deg tips om kjøp, tilbereding og servering.

Du kjenner dem lett igjen på formen; de er tydelig spisse i den ene enden. Her i Spania er den gule kikerten langt den vanligste, men andre steder i verden finner vi kikerter som kan være brune, grønne eller til og med sorte. Størrelsen på ertene kan variere, men fasongen er den samme.

Kikerter er populære mange steder i verden, og det kan man trygt si at de har vært lenge. De eldste sikre funnene av garbanzos er minst 7500 år gamle. Arkeologer har funnet kikerter ved utgravinger blant annet i oldtidsbyen Jeriko og ulike steder i Tyrkia. Det kan være nettopp i denne regionen at man først begynte å dyrke kikerter, men garbanzos ble raskt populære over store deler av verden.

I Hellas har man gjort funn av kikerter som er over 5500 år gamle. I Frankrike, har arkeologer ved hjelp av karbondatering fastslått at kikerter har vært spist der i minst 7000 år. Det er ingen grunn til å tro at spanjolene har vært senere ute enn sine naboer i nord.

På de britiske øyer skrev legen og astrologen Nicolas Culpeper om kikerter på 1600-tallet. Han påpekte blant annet at de er mer næringsrike enn andre medlemmer av belgfruktfamilien. Garbanzos har vært inntatt på særdeles variert vis i ulike deler av verden. I Tyskland vet vi for eksempel at kikerter ble tørristet, malt og brukt som kaffeerstatning på 1700-tallet. Men helt opp til Skandinavia ser det ikke ut til at kikerten har gjort seg bemerket – til det er nok planten for varmekrevende.

Spanjolenes favoritt

I følge tall fra MAPAMA, Spanias jordbruks-, fiskeri-, mat- og miljødepartement, er garbanzos spanjolenes favoritt blant belgfruktene. Nesten 40 prosent av all belgfrukt som spises i Spania, er kikerter. Og det er mye, for om du har tatt en tur på utendørsmarkeder eller for den saks skyld i supermarkeder her i Spania så har du antagelig lagt merke til at utvalget av erter, bønner og linser er stort.

Andalucia er den regionen i Spania der det dyrkes aller mest kikerter. Sør i landet sås kikerter vanligvis om høsten, lengre nord legges frøene i jorda på senvinteren. Du kan enkelt dyrke dine egne garbanzos, prøv med kikerter fra butikken.

Plantene blir mellom 20 og 50 cm høye, og hver ertebelg inneholder gjerne mellom ett og tre frø. Belgen skal være helt tørr og sprø før du høster den. Blomstene er forresten en pryd: hvite med rosa, fiolette eller lilla striper. De kan pynte opp i hagen, men med de lave prisene på kikerter på marked og i butikk, er det vel ikke nettopp lønnsomt å dyrke egne garbanzos.

Det kan være verdt å merke seg at i motsetning til svært mange avlinger i Spania, så dyrkes i følge spanske jordbruksmyndigheter, mer enn 90 prosent av kikerter og linser uten kunstig vanning. Å spise spanskdyrkede garbanzos må vel kunne sies å være ganske så miljøvennlig i et land der vannmangel til tider er et betydelig problem.

Næringsrike frø

Garbanzos er gode på smak og bra for helsa. De er proteinrike og inneholder betydelige mengder kostfiber, ulike vitaminer, mineraler og gunstige fettsyrer. Kikerter skal kunne bidra til mer stabilt blodsukker og lavere produksjon av insulin. Dessuten rapporteres det at belgfrukten i forsøk har vist seg å kunne gi bedring i kolesterolverdier. Det høye innholdet av fiber gir en metthetsfølelse som også kan hjelpe med å holde idealvekten. Det er altså mange gode grunner til å kjøpe med seg garbanzos hjem. Har du en pose tørkede kikerter eller en boks hermetiske erter i skapet, kan du kjapt lage et godt lite måltid.

Hermetiske kikerter enten på glass eller boks, er raske å gripe til om du trenger litt ekstra til salaten eller som en liten siderett. De er riktignok ikke fullt så næringsrike som tørkede erter. Vi pleier å skylle av hermetiske garbanzos i rikelig med kaldt vann før vi har dem i salaten eller bruker dem i stuinger, supper eller lignende. Særlig for kikerter på boks, gjør det en forskjell i smak om man skyller dem.

Tørkede kikerter krever litt mer planlegging, men ikke mye arbeid. Fra posen kan det være lurt å helle ertene over på en tallerken eller et fat og se over dem. Det hender at en liten stein har blitt med i posen – så pass på å fjerne alt som kan gi et ublidt møte med tanngarden. Legg deretter ertene i kaldt vann over natten eller hell kokende vann over og la dem svelle noen timer før du legger dem i en kasserolle med nytt vann. Mange spanjoler sverger forresten til å koke opp vannet først og deretter legge i garbanzos. Det blir en smakssak. La ertene koke friskt i ca 10 minutter, deretter senker du varmen og lar dem koke til de er møre. Bløtleggingsvannet er det forresten ingen grunn til å kaste – vann plantene dine med det – det er utmerket næring for dem.

Hvor lang koketid som er nødvendig, avhenger av flere faktorer, først og fremst kikertenes størrelse og hvor gamle de er. Små erter er naturligvis ferdigkokt før store, men er du uheldig og får erter som har ligget spesielt lenge kan det vare en stund før de blir møre. Vi har forresten aldri opplevd at kikerter i Spania har vært for gamle, spanjoler spiser såpass mye av dem at de antagelig ikke rekker å ligge så lenge i butikkhyllene. På markedet har vi opplevd å få kikerter som er ferdigkokt på en halv time. Vanligvis bør du regne med 1-2 timers koketid på kikerter av vanlig størrelse, men prøv deg frem, smak på ertene underveis.

Synes du det tar for mye tid å koke tørkede kikerter til stadighet? Prøv å tilberede en stor porsjon av gangen – ferdigkokte kikerter kan fryses i porsjoner som passer din husholdning. Du kan ta dem rett fra fryseren og tilsette dem i supper og gryteretter. Det er ikke nødvendig å tine dem på forhånd.

Kikerter trives i selskap med de forskjelligste ingredienser: hvitløk, tomater, urter av ulike slag, løk, sitron, olivenolje, tunfisk, tørrfisk, tahini, gulrøtter – de er litt som poteten og passer til det meste. Det er ikke uten grunn at mange ganske så ulike tapasretter inneholder kikerter. En enkel rett får du om du lager en dressing av like mengder ferskpresset sitronsaft (eller en mild eddik) og olivenolje, tilsatt salt, pepper, hakket hvitløk, persille og evt. andre urter etter smak. (Timian, oregano og rosmarin er gode valg, de kan du lese mer om her: Kjenner du Oregano?, Kjenner du Timian?, Kjenner du Rosmarin?.) Kikerter passer til både kjøtt- og fiskeretter og er en skattet kilde til protein for vegetarianere.

Garbanzos har vært høyt verdsatt av mennesker i tusenvis av år, og på den iberiske halvøya er det nesten utenkelig å ha et kosthold uten disse ertene med det karakteristiske utseendet og den nøtteaktige, gode smaken. Har du en favorittoppskrift med kikerter?

Hilsen Oliven & Poteter!

I disse dager begynner innhøstingen av “granadas” eller granatepler her i Spania. Sesongen er lang, den varer til utpå nyåret – og det er bra, for granatepler er sunne saker som kan serveres på mange vis. Det er ikke uten grunn at denne frukten som ofte inneholder hundrevis av rubinrøde frø, har fulgt oss mennesker i tusener av år. Granatepler er forresten en frukt som særlig våre mannlige lesere bør merke seg, skal vi tro forskere – og da snakker de ikke om granateplenes iøynefallende form som på tvers av kulturer og historiske perioder har vært et myteomspunnet kjærlighetssymbol.

Navnet til tross, granatepler er ikke i slekt med epler. Det var antagelig romerne som først “rotet til” navnet. Pomum granatum, skal de ha kalt frukten. Det kan litt løselig oversettes som “eple med mange frø”. Formen og størrelsen på granatepler kan nok minne om epler, men granateplet inngår i en plantefamilie så liten at den kun omfatter en eneste slekt med skarve to arter. Den andre arten i slekten skal visstnok bare være å finne på en øy i Det indiske hav.

Opprinnelig stammer antagelig granateplet fra områder som i dag utgjør Iran, Afghanistan og Pakistan. Det vokser vilt fra Balkan i vest til Himalayafjellene i øst. Granatepler spredte seg tidlig over store deler av verden der klimaet var passende, det vil si tropiske og subtropiske strøk. De sterkt forgrenede trærne som kan bli over åtte meter høye og 200 år gamle, trenger nemlig masse sol og varme for å sette frukt. Planten har vært kjent i Midtøsten, det sørlige Europa, Kina og Nord-Afrika i flere tusen år.

Granatepler er avbildet i Det gamle Egypt og nevnt flere ganger i Bibelen. Frukten blir mange steder forbundet med fruktbarhet og overflod. I Armenia er det for eksempel vanlig å bruke granatepler i brylluper. Bruden kaster et granateple mot en vegg slik at det sprekker og frøene spres. Mange frø skal etter sigende sikre brudeparet mange barn.

Det var spanjolene som på 1500-tallet tok med seg granatepler til den nye verden. Det kan sies mye om spanjolenes fremferd i Amerika, men de brakte også med seg verdifulle matplanter som nettopp granateplet til denne, for europeere, nye verdensdelen.

Ditt eget granatepletre?

Spania er i dag Europas største granatepleprodusent. Er du heldig har du kanskje en hage med et granatepletre eller to. Du trenger forresten ikke mer enn ett tre for å få frukt, for granatepletreet er selvpollinerende. Granatepler finnes også forvillet her i det sørlige Spania.

Den gode tilgangen på frukten gjør at du kan kjøpe granatepler til en billig penge, spesielt på utendørsmarkeder – og her bør du bruke hendene. Gode granatepler skal kjennes tunge i forhold til størrelsen. De kan lagres lenge om de bare blir oppbevart kjølig, det gjør ingenting om skallet tørker litt inn og blir læraktig.

Ønsker du deg et eget granatepletre, er det faktisk temmelig enkelt å få til – enten du har ambisjoner om frukthøst eller bare vil ha en dekorativ potteplante. Du kan så et av de mange frøene fra et modent granateple – best er det om du fjerner det geléaktige røde fruktkjøttet før du stikker frøet 1-2 cm ned i god pottejord. Så fort frøet spirer, setter du potten på et sted der planten vil få rikelig med sol. Du kan også formere granatepler ved å ta stiklinger om du skulle kjenne noen som allerede har skaffet seg granatepletre.

Det tar gjerne 3-5 år før du kan forvente å høste frukt på et tre som er startet fra frø, men fra det er ca. fem år gammelt regnes det som et tre i sin beste alder.

Granater på bordet

Her hos Oliven & Poteter står granatepler på menyen forholdsvis ofte. Den enkleste måten å få tak i de søte, svakt syrlige frøene på er å skjære av stilkfestet og den lille ”kronen” av begerblad i motsatt ende. Deretter deler du frukten i to eller fire og tar ut frøene. En alminnelig gaffel er til god hjelp her.

Granatepler kan brukes til så mangt. Frøene er nydelige som dekorasjon på salater og fruktsalater. Prøv granateplefrø i stedet for tyttebærsyltetøy (lingon) til middagen – de trenger ikke sukker eller annen behandling før servering.

I indisk og persisk matkultur bruker man tørkede granateplefrø som krydder, men disse frøene kommer fra en viltvoksende og surere granateplevariant enn den som selges i spanske butikker. En god og kjernesunn dessert lager du av granateplefrø blandet med ferskpresset appelsinjuice. La frøene trekke i saften en times tid eller mer, gjerne i kjøleskapet.

Mat (også) for menn

En rekke kulturer verden over har verdsatt granatepler. Frukt, bark og rot har vært brukt medisinsk i flere tusen år – mot gikt, hoste, dårlig ånde og innvollsorm, for bare å nevne noe. De senere årene har moderne forskning for alvor begynt å interessere seg for granatepler.

Granateplet har opparbeidet seg et rykte som en slags anti-aldrings mat. Inntak av frukten skal kunne føre til lavere blodtrykk og bedre kolesterolverdier. Forskere i California har fôret forsøksdyr med granatepleekstrakt fra fødselen, og fant at dyrene var mer oppvakt i godt voksen alder og hadde halvparten så mye amyloid-A i hjernen som dyrene i kontrollgruppen. Amyloid-A er et protein knyttet til utvikling av Alzheimers sykdom.

Sikkert er det at granatepler er rike på antioksidanter som beskytter kroppens celler og demper betennelser. Fruktsaften inneholder mye vitamin A, C og E og folat, og den er en god kilde til vitamin B5 og kalium. Men de funnene som så langt har vakt størst oppsikt handler om menns helse.

I følge Memorial Sloan Kettering Cancer Center, som regnes blant de fremste sykehusene i verden på kreftbehandling, indikerer flere kliniske studier at inntak av et glass granateplejuice om dagen kan bremse sykdomsutviklingen hos menn med prostatakreft i vesentlig grad.

Andre forskningsresultater tyder på at inntak av granateple daglig kan føre til bedre oksygentilførselen til hjertemuskelen og derved være gunstig for folk med hjertesykdom.

Det gjenstår nok en hel del forskning før ekspertene kan konkludere på granateplets virkning på helsa vår, men funn så langt virker såpass interessante at det neppe kan skade å fråtse litt i granateple. Dessuten smaker det jo herlig og ser flott ut – og bivirkninger er det ikke mange av. Skjønt, det må innrømmes at granatepler ikke er direkte slankemat – de inneholder en hel del fruktose som i store mengder og over tid kan legge noen kilo til idealvekten.

Hvordan bruker du granatepler?

Hilsen Oliven & Poteter!

Nå i september begynner spanske mangodyrkere å høste den ettertraktede frukten med det søte, oransje fruktkjøttet – og i år venter de rekordstor avling. Mangoen stammer riktignok fra det indiske subkontinent, men har vært dyrket i de varmeste strøkene av Spania i flere hundre år. Mango er supermat så god som noen og byr blant annet på A, B og C-vitaminer så det monner. Her i Spania handler vi gjerne mango på markedet, der er ikke frukten pakket i plast og merket med ”spisemoden” slik den gjerne er i nord – men prisen er da også en helt annen. Det er ikke vanskelig å plukke ut god mango – bare du ikke lar deg lure av skallets farge. Og har du tenkt å ha tilhold i det sørlige Spania i noen år, er det faktisk fullt mulig å dyrke sitt eget mangotre fra steinen som blir igjen når frukten er fortært.

Spania er det eneste landet i Europa hvor man finner kommersiell mangodyrking. Frukten som fulgte med mennesker fra det området som i dag er Burma, Pakistan og India til Midtøsten og Øst-Afrika og senere Sør-Amerika, tåler nemlig ikke frost. Derfor er det bare i det sydlige Spania at vi finner mangodyrking. I år håper landets mangodyrkere på en avling på rundt 30.000 tonn.

I Spania har man dyrket mango, om enn i langt mindre skala enn i dag, i alle fall siden 1300-tallet. Den første skriftlige kilden som dokumenterer mangodyrking på europeisk jord, stammer fra en katolsk munk ved navn Jordano og er fra 1328.

Spesielt mange mangodyrkere finner vi i området rundt Malaga, der man stadig utvider dyrkingsarealet – for europeere har for alvor fattet interesse for denne sunne tropiske delikatessen.

Mango skal inneholde hele 20 ulike vitaminer og mineraler – det må vel sies å plassere den trygt i kategorien for ”supermat”. En kopp mango gir deg 100 prosent av daglig anbefalt dose av vitamin C, 35 prosent av behovet for vitamin A og cirka 20 prosent av behovet for B-vitaminet folat, i følge amerikanske ernæringsmyndigheter.

Høyt innhold av vitaminer til tross, de fleste av oss verdsetter vel mango først og fremst på grunn av smaken – det vil si når den er fullmoden. Og den mangofrukten vi kjøper lokalt, særlig på de mange utendørsmarkedene er blant de aller beste som er å få tak i. Det kan vi takke de mange gode soldagene for.

Spanske mangodyrkere er faktisk så sikre på at deres frukt er søtere og mer smakfulle enn importert mango at de har fått utført vitenskapelige målinger av sukkerinnholdet i egne mango og sammenlignet det med tilsvarende verdier for importert vare. Målingene viste markert høyere sukkerinnhold i lokal frukt – ikke så rart kanskje ettersom lokal mango gjerne får bli moden på treet.

Gi mango’en en klem

De mangovariantene som dyrkes i Spania, er vanligvis grønne med rødfiolette farger på skallet. Det finnes også mangosorter som har varmgult skall. Men kvalitet og modenhet på mango skal du uansett ikke bedømme ut fra skallfarge.

En fullmoden mango på disse kanter, kan godt være nokså mørk grønn over det hele. I stedet for å se på fargen, bør du bruke ”klemmetesten”: En moden mango skal gi litt etter når du klemmer forsiktig på den. Forsøk å klemme der stilken har sittet, da skader du ikke frukten nevneverdig om den skulle trenge lengre tid på å bli helt moden. Stikker du nesen nær stilkfestet, vil du forresten også kunne kjenne en søtlig aroma dersom frukten er fullmoden.

Og moden mango har en helt annen smak enn umoden. Skulle du likevel være uheldig å få med deg noe umoden mango hjem, så finnes det måter å ettermodne frukten på slik at du får deg en søt og god smaksopplevelse. Viktigst av alt er at du ikke legger mango’en i kjøleskap – den skal oppbevares i romtemperatur til den er moden. Modningen går raskere dersom du legger frukten i en papirpose.

I kjøleskap skal mango ikke, i alle fall ikke før den er helt moden. Moden mango vil holde seg en ukes tid i kjøleskap. Har du gjort et riktig kupp på markedet og kjøpt en masse mango, kan du skrelle den (en skarp potetskreller fungerer utmerket), skjære den i biter og oppbevare den i fryseboksen.

Frossen mango smaker deilig i smoothier (se vår artikkel: Drikk et måltid i varmen), eller du kan bruke den i en kjapp og sunn frokost: Prøv mangobiter sammen med banan og yoghurt naturell med dryss av müsli og/eller hakkede nøtter og du har en frokost eller et mellommåltid som i alle fall her i huset lett kan utkonkurrere all verdens ferdigkjøpte produkter.

Mango smaker ellers fortreffelig i fruktsalater, men ikke glem den på ostefatet heller. Den kan ofte erstatte tyttebærsyltetøy som syrlig tilbehør til middagen. Eller server den med vaniljeis og et dryss av knallrøde, saftfylte granateplefrø – og du har en herlig, fargerik dessert på få minutter.

I skyggen av ditt eget mangotre

I India forteller legenden at buddhismens grunnlegger gjerne mediterte i den svale skyggen av et mangotre. Mangotrær kan bli store, opptil 30-40 meter høye med en krone på nærmere ti meter – så trærne kan saktens være et tilfluktssted når heten er på sitt mest intense. Kommersielle dyrkere sørger for å holde dem lavere slik at det blir mulig å høste frukten.

Er du av den nysgjerrige typen med litt grønne fingre er det mulig å dyrke frem sitt eget mangotre som skal kunne bære frukt, selv om det tar en åtte års tid fra du planter steinen fra den mangoen du nettopp spiste, til du kan høste egen mango.

En pen og morsom plante kan det bli langt tidligere. Det kan ta opptil 4-6 uker før frøet spirer, så vær tålmodig.

Det finnes to hovedmetoder for å dyrke frem ditt eget lille mangotre: Den ene lar steinen stå i vann, den andre i plantejord. Begge metoder forutsetter at steinen er ”renspist”. Vi har hatt mest hell med ”jordmetoden”. Her er den:

• Tørk av steinen på et papirhåndkle og åpne den forsiktig med en kniv (omtrent som du ville åpne en musling). Inni finner du det som kan ligne på en stor bønne.
• Legg “bønnen” i en potte fylt med god plantejord cirka 2-3 cm under overflaten. Fukt jorden og sett potten på et varmt, men skyggefylt sted til du ser spiren. Da er tiden kommet for at “mangotreet” ditt flytter ut i solen. Regn med at prosessen tar en tre ukers tid.

I første omgang må du nøye deg med en pen potteplante – men en dag kan du kanskje invitere venner og familie på egendyrket mango i skyggen av ditt ”Buddha-tre”.

Har du prøvd å dyrke mango selv? Hvordan gikk det?

Hilsen Oliven & Poteter!

I Norden-Europa forbinder vi gjerne dadler med jul, men sesongen i det eneste landet i Europa der det dyrkes dadler, begynner allerede i disse dager. Ferske dadler er en delikatesse som passer like godt på et flott ostefat som til dessert. Fersk vare smaker friskere og er langt mindre søt enn tørket. Oliven & Poteter gir deg litt daddelhistorie, et reiseforslag og noen enkle serveringsideer. Daddel er langt mer enn tørket julemat og ”pan de datil.”

Det er spennende å utforske spansk matlaging og lokale råvarer. Her finnes herligheter som er ganske ukjente for mange av oss nordboere, men også gamle kjenninger som gjerne brukes litt annerledes her enn hva vi er vant til.

Daddelen har vært kjent av oss mennesker så lenge at selv ekspertene ikke er riktig sikre på hvor den egentlig stammer fra – de som har forsket på slikt, mener at daddelpalmen i alle fall er 50 millioner år gammel. Dadler er kjent fra både Mesopotamia og Indusdalen. Arkeologiske funn bekrefter systematisk dyrking av dadler på den arabiske halvøya rundt det 6. årtusen f.Kr.

Palmen som altså er blant våre aller eldste kulturplanter, finnes i en rekke varianter, det er lett å se på fruktene: De varierer i størrelse og farge, fra lys gylden via rødlig til mørkebrun. Men en ting har daddelpalmer felles: De trives kun i subtropiske klimasoner. Der kan de bli over 20 meter høye. Og fruktene er søte saker. De kan inneholde opp til 75 prosent sukker, men da snakker vi om tørket vare. Ellers er dadler rike på mineraler, spesielt kalium, og inneholder mye kostfiber. Dadler er forresten også en bra kilde til sporstoffet kobber – så her er det sunt og søtt i skjønn forening.

Europas eneste dadler

Daddelen krever som sagt subtropisk klima, i alle fall om den skal bære frukt. I Europa har man kun fått den til å trives i vårt lokalområde, nemlig på Costa Blanca. I Elche og Orihuela finnes faktisk de eneste palmelundene på det europeiske kontinentet. Og disse gamle palmelundene er et vakkert skue.

Det skal forresten ha vært maurerne som tok med seg daddelen til den iberiske halvøya, skjønt flere kilder vil ha det til at daddelpalmen fant veien fra Nord-Afrika til det området som utgjør dagens Spania allerede med kartagenerne, altså flere hundre år før Kristi fødsel. (Les mer om kartagenere i vår artikkel: ”Middelhavets vikinger” barker mot romere i Cartagena.) Kartagenerne og deres forfedre fønikerne, var først og fremst handelsfolk, og det var romere og deretter maurere som fikk fart i byggingen av kunstige vanningsanlegg som igjen gjorde det mulig å sette i gang en storstilt dyrking av dadler.

I Elche bygget maurerne vanningskanaler som ligger der den dag i dag. Palmelunden i Elche er et flott utfluktsmål som figurerer på UNESCOs verdensarvliste. I Palmeral de Elche kan du vandre i nydelig anlagte palmelunder – bare innenfor byens grenser regner man med at det finnes omkring 70.000 daddelpalmer. Tar du med daddeldyrking i byens omegn, kan Elche skilte med nærmere 200.000 daddelpalmer.

Det kan virke som store tall, likevel er Spania nesten for ”småkar” å regne hvis vi ser på verdens samlede daddelproduksjon. ”Bare” rundt 50.000 tonn av verdens totale produksjon av dadler på 8.500.000 tonn stammer fra Spania. Det blir ikke engang 1 % av totalproduksjonen. Men Spania har selvfølgelig, hadde vi nesten sagt, en finger med i daddeldyrking også andre steder i verden.

Spanjolene introduserte nemlig daddelpalmen til den nye verden etter at Columbus først hadde ”oppdaget” nytt land i vest. I første omgang forsøkte de seg med daddeldyrking i Karibia og Mexico, uten å lykkes noe særlig. Lenger nord på det amerikanske kontinentet derimot, i områder som senere skulle bli til delstatene Arizona og California, fant plantene seg bedre til rette. I dag er USA en betydelig daddelprodusent, og det kan de i stor grad takke spanjolene for. Delstaten California står i dag for 90 prosent av USAs daddelproduksjon.

Bare så det er nevnt: andre europeere enn spanjoler har gjennom historien også forsøkt seg på å dyrke dadler. Mange i Europa kjente til denne næringsrike og velsmakende varen gjennom handel og annen kontakt fra gammelt av. Romerne var blant de som prøvde seg med dyrking på egen jord, de hadde fått kjennskap til daddelpalmer fra sine erobringer lenger syd.

De tok med seg daddelpalmer hjem til den italienske halvøya, men der trivdes den ikke godt nok til å bære frukt. Likevel fant romerne en bruk for daddelpalmer som du kanskje drar kjensel på fra påskeprosesjoner om du har vært så heldig å oppleve den høytiden i Spania. Romerne brukte nemlig palmeblader i seiersprosesjoner.

Ferske dadler på menyen

Dersom du ennå ikke har smakt ferske dadler, så får du tak i dem på de fleste utendørsmarkeder her i Spania i alle fall fra august til januar. Ferske dadler smaker friskt i forhold til tørket utgave, men har begrenset holdbarhet. Om de ikke oppbevares kjølig, kan de begynne å gjære. Det visste allerede de gamle egyptere, som skal ha utnyttet fenomenet til å lage en utmerket daddelvin.

Når du kjøper ferske dadler, bør du se etter nyhøstet vare: De skal ha en glatt og blank overflate og virke saftfylte. Unngå å kjøpe ferske dadler som har synlige, hvite sukkerkrystaller på skallet, det er et tegn på ”aldrende” vare. Ferske dadler holder seg en stund i romtemperatur, men kjøleskapet er stedet for lengre tids lagring.

Hvordan serverer man så fersk daddel? Vel, dadler ligner litt på fiken i at de i utgangspunktet passer like godt til salt mat som til søt. (Se vår artikkel om fersk fiken her: Fiken: perfekt på augustbordet.) Hos Oliven & Poteter liker vi god, men raskt tilberedt mat. En klassiker er å fylle ferske dadler med nøtter. Valnøtter og mandler er gode valg. Er du glad i marsipan, lager du rene konfekten på et øyeblikk ved å lage et snitt langsetter daddelen, fjerne steinen og erstatte den med en marsipankule.

Dadler setter en spiss på fruktsalater, men gjør seg også utmerket i selskap med god ost. Prøv et ostefat med pærer, druer og ferske dadler, og du har en vinner som du kan invitere hvem som helst på.

Hilsen Oliven & Poteter!

Det er august og sommeren er på sitt varmeste. Med 35 grader midt på dagen, har vi likevel flotte morgener og herlige, lune kvelder. Akkurat nå er det høysesong på en av de lekreste av de mange fruktene det tørre Middelhavslandskapet har å by på: Fiken. Spanjolene venter ikke med å spise sin ”higo” til jul – fersk fiken smaker friskt og langt mindre søtt enn den tørkede versjonen vi nordboere er mest vant til. Fikentreet og dets frukter er kjent fra de tidligste bibelske tider – du husker vel salige Adam og Eva? Fiken er en gammel og næringsrik kulturplante, og en nærmest perfekt frukt på varme dager. Fiken trives nemlig i mangt slags selskap, og den krever lite tilberedelse for å bli en stjerne på frokostbordet, til lunsj, middag eller i en fristende dessert.

Her i Syd-Spania finner du fikentrær mange steder: i hager, viltvoksende, i utkanten av dyrket mark og på jorder. Treet tilhører morbærfamilien – en riktig stor slekt med mer enn 800 arter. Ficus carica er den sorten vi oftest spiser frukten av, ikke alle fikenvarianter smaker like godt.

Fikentreet ruver sjelden i landskapet på våre trakter selv om noen av dem kan bli svært høye – oftest ser de ut som en mellomting mellom busk og tre. De store, furede bladene, som Adam og Eva skal ha benyttet i mangel av andre klesplagg i gammeltestamentlige tider, er lette å kjenne igjen. Kanskje var det en fiken som fikk dem jaget ut av paradiset? Bibelen er vag på dette punktet – den forteller bare at de hadde spist frukt fra et forbudt kunnskapens tre. ”Eple” er ikke nevnt i denne sammenhengen – det er en senere fortolkning. Kanskje var det snarere fikentreets frukter de hadde prøvd seg på ettersom de åpenbart hadde tilgang på det? Forlokkende godt smaker de dråpeformende fruktene i alle fall.

Fiken er en av de aller første plantene mennesket har dyrket, arkeologene har funnet sikre spor på fikendyrking lenge før år 9000 f.Kr., altså har fiken fulgt menneskets bosetninger i mer enn 11.000 år. De tidligste funnene av dyrket fiken er gjort i en landsby i Midtøsten ved navn Gilgal, som skal ha ligget litt nord for oasebyen Jeriko.

I 4000 f.Kr. vet vi at fiken ble dyrket både i Midtøsten og store deler av Middelhavsområdet. De gamle egypterne refererte til fiken som “Livets tre,” og Egypt er i dag verdens største fikenprodusent.

I riktig varmt klima kan fikentreet bære frukt opptil tre ganger i året. I Spania er hovedhøsten nå i august-september.

Hvordan plukke fiken?

Er du så heldig å ha tilgang til et fikentre du kan høste av, kan du nyte denne delikatessen om du bare venter til fikenene er mørke i fargen og kjennes nokså myke, omtrent som moden avokado. Det er lurt å bruke hansker om du høster fiken rett fra treet, bruddstedet der du knekker av stilken, inneholder en hvit plantesaft som kan irritere huden.

Mens vi snakker om å være forsiktig: Vær varsom når du behandler ferske fiken – enten det er på markedet eller på treet – de får lett skader. Det er grunnen til at du sjelden finner fersk fiken i nordlige strøk av verden – frukten tåler transport særdeles dårlig. Tørket derimot, holder fiken seg utmerket i over et år. Fersk fiken kan du oppbevare i kjøleskap et par døgn, kanskje tre før de bør spises. Husk at hele frukten er spiselig – fiken skal ikke skrelles.

Aller best smaker fiken som kjennes tunge, myke og så vidt har begynt å sprekke. Med mindre du har et eget tre, får du de ferskeste og billigste fikenfruktene på lokale utendørsmarkeder. (For mer om markeder i Spania, se: Mat og Markeder.) Høster du fra et tre, skal stilken på frukten være slapp – det er et tegn på høstemoden frukt.

Fikentreet trives best i Middelhavsklima og liknende varme og tørre klimasoner. Fikentrær har et usedvanlig stort rotnettverk og tåler derfor sterk tørke. De krever heller ikke veldig mye annet stell som beskjæring, om du har lyst til å prøve å dyrke ditt eget fikentre. Frukt kan du vente deg allerede når treet er to-tre år gammelt, og det fortsetter å bære til det er 12-15 år. Mye sollys og spesielt morgensol er nøkkelen til å få et fikentre til å trives. Morgensolen tørker bort duggen tidlig og beskytter dermed treet mot sykdommer det ellers kan pådra seg.

Søtt og sunt

Hva er vel bedre enn en kombinasjon av søtt og sunt? Fiken er en god kilde til blant annet kalsium, kalium, magnesium, jern, kopper samt en rekke antioksidanter og vitaminer. Med andre ord: du har en masse gode påskudd til å nyte fersk fiken.

Men hva gjør du med fersk fiken i disse varme augustdagene? Hvis du er som oss, er ikke komfyren ditt favorittsted akkurat nå. Vi har derfor noen forslag som krever et minimum av tid, krefter og ”komfyrtid”.

Fiken til frokost

Om du vil ha en lekker og sunn frokost på fem minutter, så smaker det veldig godt med yoghurt naturell, toppet med fersk fiken skåret i båter og overhelt med litt flytende spansk honning. Vil du imponere noen – og hvem vil ikke det? – kan du riste noen pinjenøtter i tørr panne til de blir lysebrune og drysse dem over det hele. Husk: Fiken skal ikke skrelles, bare skyll frukten i kaldt vann, del og spis.

Fiken til lunsj eller en kjapp middag

Fiken passer like godt til ”salt mat” som til søtt. Prøv et lite luksusmåltid som ser fantastisk ut, smaker like godt og er ferdig på ti minutter. Skjær fiken i to, kombiner med druer, fersken eller annen frukt etter smak og en god spansk ost skåret i sjenerøse biter. Noen ristede nøtter eller mandler er også nydelig til fiken. Server godt brød til, kanskje et lite glass, og du har en sunn og god kosestund ferdig på få minutter.

Fiken til dessert

Fiken gjør seg i fruktsalat og høyner både smak og utseende. Skal du nærme deg en komfyr i ti minutter, så foreslår vi en like enkel som velsmakende rett. Skjær fiken i to, legg dem med snittflaten opp i en ildfast form. Dryss på litt sukker eller honning og bak på 200 grader i ca. 10 minutter, til frukten er myk. Litt vaniljeis smaker fortreffelig til bakt fiken.

PS: Higos eller brevas? Fikentreet med fiken som blir fiolette når de er modne, bærer frukt to ganger i året med bare et par måneders mellomrom. På spansk kalles den tidlige frukten brevas eller brebas. Brevas modnes tidlig i juni måned og er større enn men ikke fullt så søte som higos som modnes i august/september.

Hilsen Oliven & Poteter!