Kategori: Historie & Kultur

Pandemier endrer Spania – nå som før

Koronaviruset har filleristet verden. Siden midten av mars har vi i Vesten fått erfare at også våre samfunn er forbløffende sårbare i møtet med nye virus. Her i Spania, som i mange andre land, har vi måttet leve med strenge begrensninger på vår bevegelsesfrihet, hvem vi tilbringer tid sammen med og hvilke tjenester vi har tilgang på. Arbeidsløsheten har nådd urovekkende høye nivåer. I våre spesialiserte, høyteknologiske samfunn er det lett å glemme at store sykdomsutbrudd kan forandre land og folk på dramatisk vis – det Spania vi kjenner i dag, er på vesentlige områder formet av pandemier. Sykdom har blant annet påvirket hvor folk bor, hvem som har makt i samfunnet og ikke minst, hvordan man handler med og forholder seg til omverdenen. Et eksempel fra historien føles kanskje ikke så fjernt som for noen uker siden?

Pandemier er ikke noe nytt i menneskehetens historie, likevel ble nok de fleste av oss moderne mennesker overrasket over hvor sårbare også våre samfunn er for nye sykdommer.

Epidemien fulgte handelsrutene, fra østlige deler av Asia der mennesker først hadde blitt syke, og vestover til Europa. Der spredte den seg først og med stor kraft til tett befolkede byer, spesielt de stedene der folk hadde utstrakt kontakt med omverdenen. Det fantes ingen effektiv behandling mot sykdommen, så gater og torg ble raskt tømt for mennesker. Folk holdt seg hjemme og vernet seg så godt de kunne ved å holde avstand til andre. Økonomien stoppet opp, og det ble mangel på mat. Det forteller historikeren Prokopios fra Caesarea som ved selvsyn observerte byllepestens herjinger rundt Middelhavet fra 541 til 544.

I tre år raste altså pandemien, som av ettertidens historikere er blitt kalt den justinianske pesten. Det vil si, det var bare første bølge av en epidemi som skulle komme tilbake med ujevne mellomrom og på ulike steder i et par hundre år. 

Navnet fikk sykdommen etter den daværende østromerske keiseren (eller bysantinske keiser, om man foretrekker) Justinian den 1. som regjerte fra sin hovedstad Konstantinopel, i dag kjent som Istanbul. Keiseren var en av de mange som pådro seg byllepesten og blant de få som overlevde.

Det vi de foregående ukene har lært oss å kalle sosial distansering, var ikke tilstrekkelig til å hindre en storstilt tragedie. Prokopios forteller i sitt omfattende verk om Justinians krigføring at på det verste ble det rapportert om 10.000 døde per dag i det bysantinske rikets hovedstad.

Den vestgotiske kongen Athanagild regjerte Hispania fra 554 til 567 da det bysantinske riket erobret områder sør på den iberiske halvøya som en gang hadde tilhørt Romerriket. 

Asymptomatisk spredning også på 500-tallet 

Prokopios var kronikør, betalt at keiseren for å dokumentere felttog. Han skrev intet mindre enn åtte bøker om Justinians militære bedrifter. Men nettopp krig bidro også til å bane vei for det dødelige viruset i vestlige deler av Europa. Soldater – med og uten symptomer – skal ifølge Prokopios ha ført smitten med seg til stadig nye områder. 

Han visste hva han snakket om, for han fulgte personlig den legendariske bysantinske generalen Belisarius på hans militære kampanjer som hadde som mål å gjenerobre de vestlige delene av Romerriket som på denne tiden hadde gått tapt.

General Belisarius var en erfaren hærfører som blant annet hadde kjempet mot det mektige Perserriket i øst. Hans merittliste fra år 533, da han i hovedsak befattet seg områder i det vestlige Middelhavet, omfattet blant annet erobringen av Kartago fra vandalene og gjenerobringen av den italienske halvøya der goterne hadde tatt over makten.

Den tohodede ørnen er et symbol på det østromerske, også kalt det bysantinske riket, med hovedstad i Konstantinopel.

Migranter med ambisjoner

Da den justinianske pesten slo til for fullt i områdene rundt Middelhavet, raste væpnede konflikter mellom hovedfiendene gotere og Østromerriket. 

Goterne var en germansk folkegruppe som i det tredje århundre ble fordrevet fra sine opprinnelige hjemtrakter nord for elven Donau, i områder som i våre dager tilhører Ukraina, Moldova og Romania. Mange gotere forflyttet seg sørover i Europa til regioner som var del av samtidens ubestridte stormakt: Romerriket. 

I begynnelsen var goterne underlagt romerne og i perioder alliert med dem, men naboforholdet skulle surne og goterne etablerte et rike med egen konge som på 400-tallet holdt hoff i den franske byen Toulouse. Goterne hadde vært driftige nok til å legge ut på ukjente veier da de ble truet av hunnerne i sine opprinnelige hjemtrakter. Og de var langtfra uten ambisjoner i sitt nye hjemland. 

Goterne krysset Pyreneene tidlig på 400-tallet og fordrev med tiden romerne fra områdene som i dag er Spania og Portugal. I 472 hadde de overtatt alle romerske områder på den iberiske halvøya, og de kom til å spille en sentral rolle i det romerske rikets sammenbrudd få år senere i 476. 

I 507 kastet forresten frankerne goterne ut av så godt som alle goternes besittelser nord for Pyreneene, altså dagens Frankrike. Etter den tid, ble den iberiske halvøya goternes kjerneområde selv om de til tider også tok solid for seg i Italia.

Når vi kommer frem til årene like før pestutbruddet, er altså general Belisarius utsendt av keiser Justinian for å ta tilbake de landområdene romerne hadde tapt til goterne, herunder hovedstaden Roma.

Klimaforandringer før pandemi

Det er rart å tenke på, men klima og klimaforandringer må ha vært et flittig samtaletema blant folk i tiden frem til den justinianske pesten brøt ut for alvor i Europa. 

Vi har kilder fra 530-tallet som forteller at himmelen plutselig ble formørket og at somrene deretter ble så kalde at det snødde mange steder i det sydlige Europa. Kronikøren Prokopios forteller for eksempel at det uten forvarsel ble så mørkt at mennesker selv på solskinnsdager ikke kastet skygge. 

Moderne forskere har tatt prøver av isen i Antarktis og kommet frem til at de dramatiske klimaendringene kan ha begynt med et voldsomt vulkanutbrudd i et område som i dag tilhører Indonesia. Det utbruddet fikk følge av flere lignende fenomener på ulike steder de kommende årene, både i sør og nord på jordkloden. 

Dagens forskere mener askeskyen kan ha holdt seg over Europa i mellom 12 og 18 måneder. Den antagelsen finner støtte hos Prokopios som beskriver at det kom et slør over solen som vedvarte i et helt år.

Lava og vulkansk aske fra disse utbruddene, forårsaket temperaturfall som gjorde at avlinger i Europa slo feil ikke bare i en sesong, men over flere år. Matmangel resulterte i hungersnød. Store deler av Europas befolkning møtte derfor pesten med et immunforsvar som absolutt ikke var i toppform.

Østromerriket var ute etter å gjenerobre deler av den iberiske halvøya som hadde tilhørt Romerriket da det var på sitt største og mektigste.

Pandemier kjenner ingen grenser

Sammenfallet av pest og klimaforandringer skulle også få politiske konsekvenser. Hovedfiendene i området rundt det vestlige Middelhavet – goterne og Østromerriket med hovedstad i Konstantinopel – ble begge alvorlig svekket. Pesten skilte naturligvis ikke mellom goter og romer.

En periode med stor politisk uro fulgte. Bysants’ eller om man foretrekker å kalle det Østromerrikets hærførere, lyktes i å kapre landområder sør på den iberiske halvøya i et belte som strakk seg omtrent fra Cadiz til Valencia, men det var langt igjen til målet om å gjenerobre hele det tidligere så mektige Romerrikets besittelser i Hispania. 

Resten av den iberiske halvøya var med få unntak under vestgoternes overherredømme, men heller ikke de var nå sterke nok til å gjøre seg til eneherskere. I de nordvestlige delene av Iberia holdt den germanske stammen sveberne stand i et område som tilsvarer dagens Galicia og nordre deler av Portugal. Det var og er et relativt karrig landskap, ikke akkurat attraktivt i en tid der det allerede var matmangel og hungersnød. Baskerne lot seg heller ikke kue av vestgoterne eller noen andre for den saks skyld. 

Trusler fra ytre fiender var en ting, men økonomisk nød og usikre fremtidsutsikter førte også på 500-tallet til opptøyer, særlig i byene. Makthaverne hadde sine fulle hyre med å holde ro og orden på hjemmebane, territoriale ambisjoner fikk vente. Desperate mennesker med lite å tape, utgjorde en trussel for det bestående den gangen som nå. 

Og samtiden på 540-tallet må ha gitt liten grunn til optimisme for folk flest. Historikere opererer med ulike anslag når det gjelder hvor mange liv som gikk tapt i de årene den justinianske pesten herjet som verst. En del mener at så mye som halvparten av befolkningen strøk med – enten den direkte dødsårsaken var pest eller følger av pandemien.

Arkeologene har funnet graver blant annet i Valencia som kan gi en indikasjon på pestens dødelighet. Valencia var en romersk storby med utstrakt handelsvirksomhet med andre områder rundt Middelhavet. Byen ble tidlig rammet av pestutbrudd. Romerske gravsteder var velordnede, og begravelser fulgte kjente ritualer. Fra pesten gjør sitt inntog, finner vi plutselig mange personer per grav, og de døde er gravlagt på tilsynelatende tilfeldig og hastig vis, på kryss og tvers i graven. Den viktige havnebyen Cartagena må også ha fått en tøff tidlig første bølge av pesten. Der har arkeologene funnet påfallende mange graver som stammer fra første halvdel av 500-tallet og utover.

Baños de Cerrato i provinsen Palencia, Castilla og León er et ganske typisk vestgotisk kirkebygg. Opprinnelig var vestgoterne arianske kristne, men etterhvert sluttet de seg til den katolske kirken. (Kilde: Wikipedia)

Endetid og religion

En del historikere mener at den justinianske pesten og den uroen som fulgte i pandemiens kjølvann, bidro sterkt til utbredelsen av kristendommen i Europa. For oss som nå opplever koronapandemien, er det kanskje ikke like vanskelig som før å forstå at en pandemi kan gi opphav til en lengsel etter nye forklaringer, ritualer og ikke minst fellesskap med andre mennesker. Tanker om en nært forestående endetid, verdens undergang rett og slett, kan også ha spilt en rolle i kristendommens vekst, skal vi tro enkelte eksperter på perioden. 

Kristendommen var fortsatt en relativ nykommer på 500-tallet, det var ikke så altfor lenge siden religionen hadde funnet gehør hos makthavere. Årsakene til kristendommens fremgang i perioden kan ha vært sammensatt, men det er i alle fall ingen tvil om at religionen fikk betydelig større utbredelse og innflytelse i Europa i tiden etter den justinianske pestens herjinger.

Etter den første sykdomsbølgen som altså varte i omtrent tre år, kom den justinianske pesten tilbake i en rekke utbrudd helt frem til 750 e.Kr. Først etter et par hundre år fikk Europas befolkning en langvarig «pandemipause» – byllepesten fikk ikke store utbrudd noe sted før Svartedauden (Digerdøden som den heter på svensk) rammet det europeiske kontinentet på 1300-tallet.

Pesten på 500-tallet endret historiens gang på flere områder. I disse dager letter en rekke land på restriksjoner på bevegelses- og forsamlingsfrihet, men koronaviruset er fortsatt med oss og vil med stor sannsynlighet endre måten også vi moderne mennesker lever på i lang tid fremover. Hvordan kommer våre samfunn til å bli preget av pandemi? Midt oppe i tragedien som nå utspiller seg, må det være lov å tenke at vi lever i interessante tider.

Vil du lære mer om vestgotisk kultur og historie, huser Museet Santa Cruz i Toledo en stor og interessant samling. Toledo var lenge det vestgotiske rikets hovedstad og her pågår fortsatt arkeologiske utgravinger fra perioden. Direktør for museet, Fernando Fonte, åpner snart dørene til museet etter korona-stenging. Du finner mer informasjon her: http://en.www.turismocastillalamancha.es/patrimonio/museo-de-santa-cruz-3861/descripcion/.

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.

En grunnlov verd å feire og strides om

Den 6. desember er det spansk grunnlovsdag, Día de la Constitución,da markeres innføringen av en moderne, demokratisk grunnlov etter Francos død. Grunnloven av 1978, en av cirka et dusin grunnlover i spansk historie – litt ettersom du regner – var utvilsomt en seier for demokratiet, men frontene i spansk politikk og samfunnsliv mot slutten av 1970-tallet var steile. Grunnloven endte opp som et kompromiss mellom ulike interesser ført i pennen av en komite bestående av sju menn som behersket «de runde formuleringers kunst». Likevel eller kanskje derfor: Grunnloven står i sentrum for konflikter helt opp til skrivende stund. Skulle du være i tvil, så følg mediedekningen av den 6. desember. Ved 40-årsfeiringen av grunnloven i 2018, talte kong Felipe i nasjonalforsamlingen der flere representanter glimret med sitt fravær. Det er langt fra sikkert at de dukker opp til årets feiring heller.

Spanias nåværende grunnlov er fra 1978 og gjeninnfører demokratiet.

Grunnlovsfedrene og folket

Den 6. desember er offentlig fridag over hele Spania. Selve datoen sammenfaller med dagen da spanske velgere gikk til valgurnene i en folkeavstemming over forslaget til ny grunnlov i 1978. Den nye grunnloven ble sett på som et fundament som skulle sikre Spania et demokratisk styresett, en slags kronen på verket for den gradvise demokratiseringsprosessen som hadde funnet sted etter at Franco døde i november 1975. 

Den spanske nasjonalforsamlingen, Cortes Generales, godkjente forslaget til Grunnlov den 31. oktober. I folkeavstemningen som fulgte den 6. desember ga hele 91,81 prosent av de som avla stemme, sin tilslutning til grunnlovsforslaget. Det var med andre ord en overveldende majoritet som støttet utkastet til ny demokratisk grunnlov. 

Med rom for egen tolkning

Et slikt stemmeresultat i et så vidt splittet samfunn som det spanske, er ingen enkel sak å oppnå. (Du kan lese mer om hva som splitter Spania i Oliven & Poteters artikkel her: Valg igjen: Hva skiller Spania? For å utarbeide en grunnlov som kunne samle flest mulig, ble det nedsatt en komité bestående av sju medlemmer av nasjonalforsamlingen. Spanske medier refererte til dem som Padres de la Constitución, altsåGrunnlovsfedrene. I lys av kvinners stilling i spansk politikk og samfunnsliv i dag, kan man bare notere at ingen kvinner fikk plass i grunnlovskomiteen på slutten av 1970-tallet.

Mennene ble i utgangspunktet valgt fordi de representerte et bredt spekter av politiske ståsteder og partier i nasjonalforsamlingen – men de skulle også vise seg å ha et godt grep om formuleringer som både hørtes imponerende og riktige ut samtidig som de var «fleksible». 

De sju mennene forstod at for å ha håp om å få tilslutning til forslaget både i nasjonalforsamlingen og brede lag av folket, måtte grunnloven formuleres i runde vendinger som kunne forstås på mer enn en måte. Det bærer da også den endelige teksten preg av. 

Forfatter og kongeutnevnt medlem av det spanske overhuset senator Camilo José Cela fikk erfare at klar tale langt fra var en verdi i seg selv da han ble tildelt oppgaven med å redigere utkastet til grunnlov. Svært få av hans forslag til mer forståelige ord og begreper slapp gjennom.

Grunnlovsforslaget ble endelig vedtatt da kong Juan Carlos ga sin tilslutning til det i en seremoni den 27. desember 1978. Grunnloven trådte i kraft da den ble publisert i Boletín Oficial del Estado, den spanske stats organ, to dager senere.

Forsiden av grunnlovsdokumentet fra 1978 er forseggjort.

Ny grunnlov blant mange

Grunnloven fra 1978 er på ingen måte Spanias første, ikke en gang landets første demokratiske grunnlov, i alle fall om vi legger en moderne forståelse av demokrati til grunn. Fra den første grunnloven i 1808, har et dusin grunnlover eller grunnlovslignende dokumenter ligget til grunn for landets styre og stell. 

1978-grunnloven erstattet Francos såkalte grunnleggende lover, han foretrakk forresten begrepet fueros hentet fra spansk middelalder, fremfor grunnlov. I det ordet lå det en forståelse av at det dreide seg om lover som hverken kunne diskuteres eller endres i tråd med svingninger i noen folkemening. De skulle være varige, uforanderlige og bestemt av en suveren leder. 

Francos fueros erstattet det som allment regnes som Spanias første demokratiske grunnlov, den som ble vedtatt i 1931 i statsdannelsen som blir kalt den andre spanske republikk. Den grunnloven var et så radikalt brudd med fortiden at vi kommer til å presentere den i en egen artikkel senere. Noen eksempler: innføring av allmenn stemmerett også for kvinner, sivilt giftermål og skilsmisse, gratis og sekulær skolegang, skille mellom stat og kirke samt muligheten til å nasjonalisere privat eiendom.

Før dette igjen kan Spania skilte med grunnlover eller grunnlovslignende dokumenter i nær svimlende fart: i 1808, 1812, 1834,1837, 1845, 1856, 1869, 1873 og 1876. I denne artikkelen skal vi motstå fristelsen til å gå nærmere inn på dem, men de vitner om et samfunn preget av betydelige interessekonflikter. Temaet i dag er tross alt grunnloven av 1978 som markeres den 6. desember.

1978-utgaven

1978-grunnloven gjeninnfører som sagt demokratisk styreform – på det punktet er grunnlovsfedrene samstemte og tydelige. Andre punkter i teksten er ikke alltid like klare. 

I tillegg til en innledning er lovteksten organisert i ti deler, på spansk kalt títulos, som omhandler hvert sitt hovedtema. Demokrati som styreform slås fast på mange vis både i innledningen og gjennom dokumentet for øvrig. For eksempel kan vi allerede i lovens første artikkel lese at Spania er «en sosial og demokratisk stat». Og 1978-loven er den første spanske grunnloven som ikke gir statsoverhodet, som i våre dager er kong Felipe, anledning til å innføre unntakslover herunder avsette landets statsminister eller oppløse nasjonalforsamlingen.

Første hoveddel av lovteksten handler om grunnleggende rettigheter og plikter. Del 2 fastslår monarkiets og kongehusets rolle. I del 3 behandles Spanias lovgivende forsamling, Cortes Generales, og dens rolle. Deretter går det slag i slag: del 4 omhandler regjering og administrasjon, del 5 den dømmende makt herunder rettsvesenets oppgaver og funksjoner, deretter, i del 6 følger økonomi og finans. Del 8 har en tittel som kan oversettes med «statens territorielle organisering». Og her er det formuleringer som har gitt hodebry mer enn en gang, men mer om det litt senere. Del 9 presenterer Spanias grunnlovsdomstol og dens ansvarsområder og rolle, blant annet har domstolen i oppgave å vurdere om lover og regler er i strid med grunnloven. Del 10 har tittelen «Grunnlovsendringer».

Den spanske stats kunngjøringer skjer gjennom landets eldste avis, Boletín Oficial del Estado. Hvis du vil lese en engelsk versjon av grunnloven, finner du den her, Spansk grunnlov engelsk.

Territorier, nasjoner og nasjonaliteter

Grunnlovsfedrene i 1978 var seg bevisst at skulle en ny, demokratisk grunnlov få allmenn tilslutning, måtte man ikke bare hente støtte fra høyre- og venstresiden i politikken, men også anerkjenne Spanias regioner, ulike språk og folkegrupper. Betydelig regionalt selvstyre stod i kontrast til Franco-regimets vekt på en sterk sentralmakt styrt fra Madrid. Franco ga pent sagt, lite rom for minoritetsspråk, -kultur eller regionalt selvstyre. 

I 1978 derimot anerkjennes ulike regioner, språk og nasjonaliteter i grunnloven. Spania får en slags føderal modell, der landet er en sammenslutning av 17 regioner med større eller mindre grad av selvstyre. Allerede i innledningen til grunnloven står det å lese at den spanske nasjon skal (O&Ps oversettelse): «Beskytte alle spanjoler og Spanias folkeslag i deres utøvelse av menneskerettigheter, av deres kultur og tradisjoner, språk og institusjoner.» I samme lei kan vi lese avsnitt 3 av innledningen: «Kastiljansk er statens offisielle spanske språk.» Litt lenger ned i samme avsnitt står det likevel at de andre spanske språkene også skal være offisielle i deres respektive selvstyrte samfunn i henhold til disse regionenes statutter. Forholdet mellom sentralmaktens rolle og regionalt selvstyre går også igjen i del 8, og nok en gang er det en slags «både og» der teksten kan gi rom for temmelig ulike fortolkninger.

Mye vil ha mer, heter det seg, og debatten om hvor mye selvstyre som kan tillates i henhold til grunnloven har på ingen måte lagt seg i tiden etter 1978. I 2010 oppstod det som gjerne refereres til som en grunnlovskrise eller konstitusjonell krise som også de seneste ukene har utspunnet seg bokstavelig talt på gateplan. Bakgrunnen var oppsummert at Catalonia i 2006 utarbeidet et forslag til endringer av sine statutter som ville gjøre katalansk til det foretrukne språket i regionen, anerkjenne katalanere som en egen nasjon samt fri Catalonia fra økonomisk ansvar for resten av Spania – kort sagt bringe Catalonia nærmere fullt selvstyre. Forslaget ble gjenstand for folkeavstemning samme år, og selv om valgdeltagelsen var på beskjedne 48.9 prosent, ble det vedtatt.

Grunnlovsdagen 6. desember samler ledere for de spanske regionene seg til feiring.

Katalanske myndigheter hadde rådført seg med Madrid i forkant av de foreslåtte endringene i statuttene, og nasjonalforsamlingen hadde endret enkelte punkter i statuttene før folkeavstemningen ble gjennomført. Det endte likevel med at det konservative partiet Partido Popular bragte saken inn for Spanias grunnlovsdomstol som i 2010 med seks mot fire stemmer, konkluderte med at forslaget til statutter var grunnlovsstridig. Blant bestemmelsene avgjørelsen la vekt på, er andre avsnitt i innledningen til grunnloven av 1978 der det står (O&Ps oversettelse): «Grunnloven er basert på den uoppløselige unionen av den spanske nasjon, det felles og udelelige hjemlandet til alle spanjoler; den anerkjenner og garanterer retten til selvstyre for de nasjonaliteter og regioner den består av og solidariteten mellom dem alle.» 

Grunnlovsdomstolen la i sin begrunnelse vekt på «uoppløselig» og «udelelig», mens andre åpenbart vil hevde at teksten gir rom for helt andre tolkninger og ikke minst, langt større grad av selvråderett. Ved den høytidelige 40-årsfeiringen i det spanske parlamentet 6. desember i fjor glimret ledere fra flere av Spanias 17 regioner megetsigende med sitt fravær: Catalonia, Baskerland, Navarra og Balearene. Det kan bli spennende å se om de dukker opp i år. 

Med vennlig hilsen,

Oliven & Poteter

Spansk riksvåpen – en hel liten historie

Kjenner du Spanias riksvåpen? Du finner det i flagget, det brukes av Spanias nasjonalforsamling, Cortes Generales, landets regjering, høyesterett og andre statlige institusjoner. Ser du nærmere på det, vil du oppdage en rekke elementer fra langt tilbake i spansk historie, men Escudo de armas er slett ikke så gammelt som det kan gi inntrykk av – det ble vedtatt så sent som i 1981. Spanias riksvåpen påminner om svunne kongedømmer, søyler som en gang markerte slutten på verden slik vi europeere kjente den, og spansk storhetstid og imperiebygging på andre siden av havet.

Vi begynner like godt rett på fra øverst til nederst og fortsetter fra høyre til venstre, element for element. Skjønt her gjelder det å holde tungen rett i munnen: På riksvåpenet over legger du kanskje merke til at vi har markert det som tilsynelatende er venstre side med det latinske ordet for høyre, dexter, mens det vi vanligvis oppfatter som høyre side er markert med sinister, altså venstre. Det er fordi våpenskjold tradisjonelt skal betraktes fra våpenbærerens synsvinkel.

Øverst troner monarkiet

Øverst på Spanias riksvåpen, det kalles gjerne hjelmtegn om man har sans for det formelle, ser vi en flott kongekrone. Det er ikke overraskende den spanske kongekronen, i gull, besatt med perler og juveler og toppet med et kristent kors. Har du sett Spanias kronjuveler, vil du legge merke til at riksvåpenets krone ikke er en kopi av den fysiske kronen – eksperter snakker gjerne om en heraldisk krone.

Kronene i våpenskjoldet er både spanske kongekroner og fra Det tysk-romerske riket.

Men den øverste kronen får selskap av to kongekroner til i riksvåpenet, du finner dem på toppen av hver av de to søylene som bærer selve våpenskjoldet. Og ser du riktig nøye etter, vil du oppdage at de ikke er identiske. Den på venstre (sinister) side er det spanske monarkiets heraldiske krone, på høyre side finner du kronen til keiseren av Det tysk-romerske riket. Forklaringen på det siste er at keiser Karl den 5. (1500-1558) også var konge av Spania, der samme mann er kjent som Karl 1. eller på spansk: Carlos 1.

Og Karl er ingen ringere enn barnebarn av kong Ferdinand og dronning Isabella som samlet Spania, og sønn av Filip med tilnavnet den smukke og Johanna den vanvittige. Gjennom sin familiebakgrunn var han arving til tre av datidens fremste europeiske dynastier. Han lå forresten ikke på latsiden selv heller når det gjaldt å underlegge seg territorier i Europa, Amerika og Asia. Han var kort sagt en regent som lenge før en britisk monark med rette kunne hevde noe lignende, hersket over et rike så stort at solen aldri gikk ned over det. Du kan lese mer om ham i vår artikkel her: Riket der solen aldri går ned.

Forbi søylene!

Spanias tid som stormakt ble forholdsvis kort, men minnes i riksvåpenet fra 1981 også gjennom valgspråket du ser på det røde båndet: «Plus ultra». Det er ikke tilfeldig at båndet binder sammen to søyler, de symboliserer de såkalte Herkules-søylene.

Herkules-søylene er Antikkens betegnelse på høydene som omkranser Gibraltar-stredet. Det var hit selve symbolet på mannsmot for de gamle grekere reiste for å utføre en av sine 12 dåder eller storverk, om man vil. Grekerne kalte helten Herakles, romerne refererte til samme skikkelse som Herkules. Her i det som i dag er det sydlige Spania, skal han ha hentet inn en bøling, etter først å ha tatt livet av oksenes eier, en skummel kjempe ved navn Geryonevs.

Herkules-søylene ble lenge regnet som verdens ende, i alle fall ytterpunktet for den verden europeerne kjente til. Senere ble de et symbol på spansk utforsking av verden og kolonitid.

For Antikkens mennesker representerte Herkules-søylene den kjente verdens ytterkant. Valgspråket «Plus ultra» betyr noe slikt som «videre bortenfor», underforstått – lengre ut i verden enn det som var kjent av europeere. I renessansen ble det fortalt at søylene som markerte innløpet til Middelhavet fra Atlanterhavet bar innskriften «Non plus ultra», som skulle være en advarsel til sjøfolk om at verden utenfor i beste fall var utrygg.

Kongedømmer som var en gang

De to Herkules-søylene fungerer som “holdere” for det som kan ses som selve skjoldet i det spanske riksvåpenet. Skjoldet er satt sammen av seks hovedelementer. 

Øverst til høyre (sett fra skjoldbærerens synsvinkel) finner du en borg med tre staselige tårn på rød grunn. Dette er våpenskjoldet til kongehuset Castilla. I 1479 ble det som hadde vært et selvstendig kongedømme med Burgos som hovedstad, slått sammen med Aragón til kongeriket Spania. Castilla lå lenge i krig med mauriske herskere på den iberiske halvøya. Navnet Castilla skal komme av de mange festningsverkene som ble oppført langs grensen mot det som lenge var land som lå under muslimske herskere. 

Umiddelbart under Castillas borg, finner du et kjent mønster med fire røde striper på gul bunn. Her er stripene vertikale, men de som har lest Oliven & Poteters artikkel om flagg i Catalonia (Catalonia: En flaggsafari) vil vite at det samme mønster finnes i flere regioner både i og utenfor Spanias grenser og både med horisontal og vertikal orientering.

På Spanias riksvåpen er motivet under Castillas borg, Aragóns våpenskjold, og Aragón og Castilla betraktes gjerne som selve «grunnleggerne» av Spania – dersom vi ser den saken i lys av en av Spanias grunnleggende fortellinger om seg selv: At det moderne Spania ble til da kristne ledere beseiret muslimske herskere etter en mange hundre år lang væpnet konflikt, en prosess som gjerne blir kalt Reconquista’en eller Gjenerobringen.

Selve skjoldet i riksvåpenet består av viktige historiske kongedømmer på den iberiske halvøya.

Øverst til venstre på Spanias våpenskjold finner vi en løve med utstrakte klør og tunge. Løver er ingen ukjent figur i riksvåpen, selv så langt nord som i Norge – de behøver slett ikke ha noen tilhørighet til regionens naturlige dyreliv. Løver blir gjerne oppfattet som symboler på mot, kongelighet, styrke og så videre. Den rosa-røde løven på sølvfarget grunn er våpenskjoldet til det en gang selvstendige kongeriket León i det nordvestlige Spania. Også León inngikk i ulike sammenslutninger: Med Asturias fra 925, og igjen med Castilla mellom 1037 og 1157, avbrutt av en periode som selvstendig før det gikk sammen med Castilla i 1230. Slik sett blir også León blant den moderne statens grunnleggere.

Rett under Leóns våpenskjold, finner du et skjold med rød bunn dekorert med gullenker og en grønn smaragd som midtpunkt. Dette er det gamle kongeriket Navarras våpenskjold. Navarra har i spansk historie ofte blitt tillagt større vekt enn størrelsen skulle tilsi, ikke minst fordi kongeriket kontrollerte et av de viktigste passene i fjellkjeden Pyreneene. Navarra var allerede en egen stat på 800-tallet, men vekslet i lange perioder mellom å inngå i union og selvstendighet. Fra 1076 til 1134 inngikk kongedømmet for eksempel i union med Aragón, før det igjen ble selvstendig. Navarras beliggenhet gjør også at området i perioder har vært nært knyttet til naboen i nord. På 1500-tallet ble Navarra delt, en del kom til å ligge under Spania, i den andre hadde Frankrike herredømmet. Hoffet i Navarra var i perioden et blomstrende kultursentrum.

Og mens vi er inne på Frankrike: I midten av de fire våpenskjoldene finner du et motiv med tre liljer på blå bunn. Det skjoldet tilhører Huset Bourbon, et europeisk kongehus med opphav i Frankrike. Konger fra Huset Bourbon kom til makten både i Frankrike og Navarra fra 1500-tallet, og fra 1700-tallet av satt spanske medlemmer av Bourbon-dynastiet på tronene i Spania, Napoli, Sicilia og Parma. Og hvis du lurte på om Huset Bourbon (Borbón på spansk) er forsvunnet ut av historien i spansk sammenheng, så kan du notere at den nåværende spanske kongefamilien tilhører nettopp «bourbonerne». Den så langt siste «bourboner» på den spanske tronen er med andre ord Felipe den 6. som overtok etter sin far i 2014.

Aller nederst og forholdsvis beskjedent plassert, finner du et granateple, våpenskjoldet til kongedømmet Granada eller Reino de Granada som det heter på spansk. Granada var det aller siste området på den iberiske halvøya som ble erobret fra muslimske herskere. I 1492 ble Emiratet Granada underlagt den kastiljanske tronen under navnet Kongedømmet Granada og slik forble det frem til 1833 da Spania ble delt inn i provinser. Det er med andre ord det katolske kongedømmets symbol som har fått plass i Spanias riksvåpen slik det fremstår i dag. 

Så spør du kanskje, hvis dette riksvåpenet kom til så sent som i 1981 – hva slags symboler erstattet det? Svaret er naturligvis Franco-tidens spanske riksvåpen, men symbolikken i den utgaven er en historie vi skal fortelle en annen gang.

Hilsen Oliven & Poteter

Catalonia: En flaggsafari

Det utspant seg til dels dramatiske scener i Catalonia sist uke, hundretusener tok til gatene i protest mot spansk høyesteretts dommer i sakene mot 12 katalanske separatistpolitikere. En rekke nyhetsformidlere sendte live-visninger av demonstrasjonene i timevis. La du merke til flaggene som ble båret av en del demonstranter? De beretter om både historie og samtid. Fortellingene om La Senyera, det gule flagget med fire horisontale røde striper, inneholder til dels svært fargerike elementer. Du finner forresten flagget igjen langt utenfor både Catalonias og Spanias grenser. Bli med på «flaggsafari», vi skal blant annet innom Wilfred den hårete og Karl den skallede på 800-tallet, kommunistiske opprørere i moderne tid og den italienske øya Sardinia. Det blir også en aldri så liten avstikker til Puerto Rico og Cuba. Kanskje vil du til og med forstå litt mer av det som foregår i Barcelonas gater for tiden.

La Senyera er Catalonias offisielle flagg, men variasjoner med egen symbolikk og betydning er i bruk i andre spanske regioner og utenfor Spanias grenser.

Flagg kan mobilisere, samle og splitte mennesker, slik er det overalt i verden. Og det er forskjell på flagg – selv om de de kan se nokså like ut for utenforstående. 

Flagg er symboler, de formidler budskap. Små variasjoner kan utgjøre en stor forskjell i hva flagget signaliserer – og akkurat det er det ikke vanskelig å få øye på i katalansk sammenheng.

Men la oss begynne med det forholdsvis enkle.

La Senyera – et flagg som får svingt seg

Det offisielle katalanske flagget, fire horisontale røde striper på gul bakgrunn, går gjerne under betegnelsen La Senyera. Senyera kan oversettes med banner eller fane, og motivet skal være basert det tradisjonelle våpenskjoldet til det historiske kongeriket Aragón. (Vi kommer tilbake til akkurat den historien litt senere i artikkelen.) 

I våre dager er Aragón som du kanskje vet Spanias fjerde største region. I nord grenser den mot Frankrike, i øst mot Catalonia. På 1100-tallet var Aragón blitt den viktigste makt vest i Middelhavet etter at kongen av Aragón hadde lagt under seg emiratet Zaragoza og senere, i 1137, Catalonia, og ekspansjonen fortsatte.

Aragóns flagg ligner det katalanske.

Kongen av Aragón var gjennom tidene mildt sagt en regent med mange titler. Et utvalg av dem gir en pekepinn om rikets utstrekning: Konge av Valencia, hertug av Barcelona, hersker av Montepellier, konge av Mallorca, ja til og med hertug av Athen. Kongeriket var på sitt mektigste definitivt en stormakt.  

Det er med andre ord historiske årsaker til at du finner igjen Senyeras mønster – altså de fire røde striper på gul bakgrunn – ikke bare i de offisielle, moderne flaggene til Catalonia og Aragón men også øygruppen Balearene (med Mallorca, Menorca og Ibiza) og regionen Valencia. Ja, til og med på den italienske øya Sardinia finner du Senyera, nærmere bestemt i flagget til byen Alghero der befolkningen historisk har snakket katalansk og ikke italiensk. Og har du reist i Frankrike har du kanskje dratt kjensel på farge og mønster også i flagget til Provence (selv om de fire stripene der er vertikale). En fjerdedel av riksvåpenet til Andorra, det vesle fjellandet i Pyreneene på grensen mellom Frankrike og Spania, er også hentet fra Senyera.

De fire røde stripene på gul bunn finner vi blant annet igjen i flaggene til Balearene, Provence i Frankrike og Valencia.

Det spanske riksvåpenet inkluderer de fire røde stripene på gul grunn, for i 1479 ble Aragón forent med Castilla, som skulle bli ledende i spansk statsdannelse, først under kong Ferdinand og dronning Isabella.

Men så var det opphavet til flagget, altså det som skulle være det opprinnelige våpenskjoldet til kongeriket Aragón – allerede her begynner fortellingene å sprike.

Wilfred den hårete og Karl den skallede

Det er bred enighet om at Senyera er et av de eldste flaggene i Europa som fortsatt er i bruk, men akkurat hvor gammelt er det og hvordan ble det til? Se det er man langt fra enig om – her står blant annet Aragón mot Catalonia og legende mot legende.

For en utenforstående observatør er det kanskje mer nærliggende å søke forklaringer på hvilken fortelling om flaggets opprinnelse man holder seg med, i forholdsvis moderne historie. 

Et eksempel: I Catalonia er det ikke uvanlig å få seg fortalt at Senyera stammer fra et muslimsk angrep på Barcelona i det 9. århundre. Historien har mest sannsynlig oppstått på 1400-tallet, omtrent på den tiden ikke-katolikker pent sagt fikk reisepass fra den iberiske halvøya. 

Uansett: Legenden vil ha det til at den mektige vestfrankiske Kong Karl den skallede (823-877) dyppet fingrene sine i sårene som hertugen av Barcelona Wilfred den hårete, hadde pådratt seg i kamper mot den muslimske hærføreren Lobo ibn Muhammed som hadde angrepet Barcelona i 897. Deretter skal Karl ha tegnet fire bokstavelig talt blodrøde linjer på Wilfreds våpenskjold som før hendelsen skal ha vært ensfarget gult. Kong Karl skal dermed ha gitt de katalanske troppene et eget banner å kjempe under. Wilfred døde for øvrig av skadene fra slaget i august samme år. 

Du fikk kanskje øye på et lite problem med tidslinjen over? Kong Karl med tilnavnet den skallede, hadde vært død i 20 år da han angivelig preget Senyera.

Historien over ble likevel svært populær i Catalonia under den såkalte Renaixença, en nasjonalromantisk bølge i det 19.århundre, som for øvrig ikke er så ulik den norske nasjonalromantiske perioden i siste halvdel av 1800-tallet. Lignende bevegelser finner vi også i en rekke andre land på 1800-tallet. I Catalonia førte perioden til en oppblomstring for katalansk språk, kunst og kultur.

Flaggene til Puerto Rico og Cuba, stater som hadde løsrevet seg fra Spania, inspirerte nye versjoner av Senyera i Catalonia.

En annen, vi hadde nær sagt konkurrerende, versjon av historien om hvordan flagget Senyera ble til, forteller at det var frankerkongen Ludvig den fromme (778 – 840), sønn av selveste Karl den store som tegnet strekene på gult våpenskjold. 

Opphavshistorier florerer, noen vil ha det til at Senyera må tilskrives Ramon Berenguer IV som levde langt senere, fra 1114 til 1162. Ramon var hertug av Barcelona, han blir ofte referert til som helgen og regnes som mannen som fikk i stand unionen mellom Barcelona og kongeriket Aragón. I motsetning til Karl den skallede, skal Ramon Berenguer ha brukt sitt eget blod til å trekke de røde linjene på Senyera. En slik fortelling fungerer åpenbart dårligere i kampen for katalansk uavhengighet. 

Det finnes enda flere versjoner av fortellingen enn de over, blant annet en der Alfonso II av Aragon er mannen bak flagget, og som – dersom man velger å tro den – svekker katalanernes «krav» på Senyera. En del vil også mene at kongeriket Aragón rett og slett hentet sitt flagg fra pavestaten, eller kirkestaten om man vil, altså de områdene i dagens Mellom-Italia som stod under pavens herredømme. I Encyclopedia Britannica kan vi lese at gult og rødt var pavestolens farger frem til 1808 da de ble erstattet av det som i dag er Vatikanstatens gule og hvite flagg.

Nøkternt sett er det påfallende sparsomt med dokumentasjon på Senyera og dets opprinnelse før på 1400-tallet, men historiene som fortelles om temaet er mange og viktige uansett sannhetsgehalt, så tilbake til katalanske flagg og deres betydning i dagens selvstendighetskamp.

La Senyera Estelada symboliserer kampen for uavhengighet for Catalonia.

En stjerne for uavhengighet: Estelada

Har du fulgt med på sendinger fra demonstrasjonene i Barcelonas gater i det siste, har du sikkert lagt merke til at mange bærer katalanske flagg med en trekant og en stjerne i tillegg til de gule og røde stripene vi finner på det offisielle katalanske flagget. Stjernen er gjerne hvit på blå bakgrunn, men fra tid til annen dukker det også opp en versjon med en rød stjerne på gul bunn. 

Disse flaggene går gjerne under betegnelsen Estelada eller La Senyera Estelada, som betyr noe slikt som stjerneflagg. Dette er flaggene til den moderne katalanske bevegelsen som søker selvstendighet for Catalonia fra Spania. 

Og enten stjernen er hvit eller rød, så er disse uoffisielle flaggene direkte inspirert av opprørsbevegelser i Sør-Amerika. Puerto Rico og Cuba fikk sin uavhengighet fra Spania i henholdsvis 1898 og 1902, og stjernen er som kjent motiv i begge lands flagg. 

Katalanske separatister lot seg inspirere av selvstendighetsbevegelsene i disse landene og begynte å bruke stjernen som sitt symbol fra tidlig på 1900-tallet. Den første dokumenterte bruken av det hvite og blå trekant-/stjernemotivet sammen med Senyera skal være i en publikasjon fra 1918 utgitt i forbindelse med feiringen av katalansk nasjonaldag samme år.

Og mens vi er inne på Cuba: Ser du Estalada kun i fargene rødt og gult, så er det flagget først og fremst brukt av katalanske sosialister og kommunister. Flagget går også under betegnelsen Estelada Vermella, eller den røde stjernen.

Ser du flagget med en rød stjerne på gul bunn har du en pekepinn på flaggbærernes politiske ståsted.

Under general Franco som satt ved makten fra 1939 til 1975, var det lite spillerom for separatister, uansett avskygning. Likevel fortsatte katalanske nasjonalister å benytte motivet med blå trekant og hvit stjerne for eksempel ved begravelser og andre anledninger der det var politisk mulig. 

Sort og fiolett i Catalonia

Det vanligste flaggene i bruk blant de i Catalonia som søker uavhengighet fra Spania, er uten tvil Estelada med hvit stjerne på blå bunn. Men vi tar med et par flagg til før vi avslutter vår flaggsafari – begge observert i Barcelonas gater den siste tiden.

Det ene er flagg med sort bunn, som kanskje kan minne litt om et piratflagg med et stort hvitt kors formet som bokstaven x. Også dette flagget viser en hvit stjerne med fem tagger.

Det svarte flagget med stjerne og kors er av ny dato, men har historiske røtter.

Flagget brukes til minne om 11. september 1714 da byen Barcelona etter lengre tids beleiring falt til styrker fra Bourbon ledet av Filip V. Kampene var en del av den spanske arvefølgekrigen, og Catalonia hadde kjempet for habsburgernes kandidat til den spanske tronen, Karl den 3. Krigens slutt ble etterfulgt av en periode med sentralisering av statsmakten og dermed mindre regionalt selvstyre. Slutten på beleiringen av Barcelona minnes hvert år som katalansk nasjonaldag.

Det sorte flagget er derimot av svært så ny dato, det ble først laget til markeringen av at det var 300 år siden Catalonias nederlag i denne striden, det vil si i 2014.

Flagget til den andre spanske republikken kan du en gang i blant se brukt av de som ønsker uavhengighet for Catalonia.

Et annet flagg som dukker opp i gatene fra tid til annen har lengre tradisjoner enn det sorte: nemlig flagget til den andre spanske republikk. Det har den i flaggsammenheng svært uvanlige fargekombinasjon rødt, gult og fiolett. Den andre spanske republikk er betegnelsen på styret fra 14. april 1931 til april 1939 da general Franco gikk seirende ut av en bitter borgerkrig. 

Hvilken grunn kan det være til å bære dette flagget i uavhengighetsdemonstrasjoner i Catalonia i 2019? Den andre republikken markerte et brudd med den sentralistiske linjen som hadde vært ført fra Madrid, regionene fikk en periode betydelig mer selvstyre – i særlig grad gjaldt det Catalonia og, noe senere også Baskerland. Symbolikken i dette flagget er med andre ord ikke bortkastet på de som kjenner regionens historie.

Flagg kan være samlingspunkt eller dypt splittende. De forteller historie og vekker følelser – det som foregår i Barcelonas gater for tiden – uansett hva man måtte mene om uavhengighet for Catalonia – er et godt eksempel på nettopp dette.

Det offisielle katalanske flagget La Senyara.

Hilsen Oliven & Poteter!

Nasjonaldag med nød og neppe

I dag lørdag 12. oktober, er det igjen klart for feiring av Columbusdagen, det nærmeste man kommer en spansk nasjonaldag. Dagen som nå offisielt heter Fiesta Nacional de España, feires på dagen for Cristóbal Colóns første landkjenning i den nye verden i 1492. Men hvis du tror spanjolene har feiret Columbus-dagen som nasjonaldag i flere hundre år, tar du feil. Som det meste annet «nasjonalt» i Spania, har også nasjonaldagen vært gjenstand for strid og splid. Den moderne feiringen av Columbus-dagen er nærmest et resultat av et politisk kompromiss fra 1980-tallet.

Det kongelige slott i Madrid.

Columbus-dagen feires over store deler av den spansktalende verden og i USA. I senere år har den riktignok i økende grad blitt betraktet som en «politisk ukorrekt» feiring av starten på europeernes kolonisering av Den nye verden, men det er en annen diskusjon.

Dagen da Columbus og hans mannskap gikk i land på det amerikanske kontinent for første gang i 1492 går i spansktalende land gjerne under betegnelsen Día de la Hispanidad, en dag da man også feirer det som binder den spansktalende verden sammen. I Spania feires fridagen gjerne med fyrverkeri. Fra år 2000 har det også vært stor militærparade i Madrid med konge, statsminister, regjeringsmedlemmer og andre prominenser til stede.

Men feiringen av en spansk nasjonaldag er i historisk sammenheng et ganske nytt fenomen. Spania kan sies å ha vært en stat i alle fall fra slutten av 1400-tallet, men felles nasjonal identitet har det vært heller sparsomt med. 

Nasjonaldag uten nasjon?

Spanias nasjonalsang kan illustrere poenget: La Marcha Real har vært spansk nasjonalhymne i nærmere 260 år, den er dermed blant verdens eldste nasjonalsanger. Men noen tekst til melodien, se det har man tross utallige forsøk ennå ikke klart å bli enig om. (Du kan lese mer om den tekstløse spanske nasjonalsangen her: La Marcha Real – syng med!)

Som tilfellet er med tekst til nasjonalsangen har det heller ikke manglet på forsøk når det gjelder å få etablert en nasjonaldag. Fra slutten av 1800-tallet er det gjort flere forsøk på å innføre nasjonaldager.

Spanias nasjonalsang er en av svært få nasjonalsanger uten tekst. Tross en rekke forsøk, har man ikke klart å finne ord man kan enes om.

Den 2. mai representerer så vidt vi har kunnet finne, det første formelle forsøket på å etablere en spansk nasjonaldag. Dagen markerer utbruddet av opprør i Madrids gater mot Napoleon og hans soldater som var på erobringstokt på disse kanter. Opprøret mot den franske generalen spredte seg etter hvert til det meste av Spania, og kan på den måten hevdes å ha bundet det ellers temmelig fragmenterte landet sammen, om ikke annet så mot en felles fiende. Forslaget om å innføre 2. mai som nasjonaldag ble fremmet i siste halvdel av 1800-tallet, men feiringen ble det aldri riktig noe særlig «nasjonalt» av.

Blant årsakene til det var at den sosialistiske bevegelsen for alvor hadde begynt å organisere seg i Spania på slutten av 1870-tallet. Og 2. mai som nasjonaldag hadde selvsagt potensiale for å overskygge feiringen av arbeidernes dag. I tillegg kom selvsagt regionale forskjeller og interesser, med store befolkningsgrupper som fant liten grunn til å feire det de oppfattet som en påstått felles spansk identitet. 

Sent på 1800-tallet ble 12. oktober forsøkt introdusert som nasjonal festdag. Columbus-dagen gikk opprinnelig under betegnelsen Dia de la Raza, direkte oversatt: Rasens dag. Det må kunne sies å være en noe urovekkende betegnelse på en nasjonaldag. Dagen skulle i alle fall markere at Columbus’ oppdagelse av Amerika var en spansk prestasjon. Og støtten for feiringen var i første rekke å finne blant Spanias konservative krefter, de konge- og kirketro som ville understreke monarkiets rolle i landerobring og påfølgende storhetstid. Ferdinand og Isabella, som så seg selv som den katolske tros forsvarere, spilte som kjent en betydelig rolle for at Columbus’ ekspedisjon kunne legge i vei. 

Men heller ikke dette samlet «nasjonen» – kong Ferdinand og dronning Isabella var kastiljanske monarker, og dermed lite å feire for befolkningsgrupper med en annen etnisk, språklig, regional eller politisk identitet.

Fra århundreskiftet frem til den spanske borgerkrigen (1936-39) hadde Spania skiftende regjeringer med forholdsvis kort levetid, vekselvis fra høyre- og venstresiden i politikken. De to fløyene kunne ikke enes om en felles, offisiell nasjonaldag. I hovedsak kom den spanske høyresiden til å bli pådrivere for nasjonaldagsfeiring, mens venstresiden foretrakk 1. mai og en markering av internasjonal solidaritet.

Grunnlovsdagen 6. desember ble innført som en slags motvekt til Columbus-dagen.

Kamp om nasjonaldag

Etter valget i 1931 fikk Spania en koalisjonsregjering av liberale og venstreorienterte partier. Den 14. april 1931 ble den andre spanske republikk proklamert. Kongen forlot landet og den liberale regjeringen innførte en rekke reformer som blant annet ga regionene større selvstyre. Pussig nok, kan man da kanskje si, forsøkte regjeringen å innføre 14. april som spansk nasjonaldag. 

Som kjent endte det med borgerkrig mellom republikanere på den ene siden og konservative krefter med kirke, militære offiserer, adel og kongehus på den andre. General Franco kom til makten og lå ikke på latsiden når det gjaldt forsøk på å bygge nasjonalfølelse.

I 1940 innførte han 12. oktober som en feiring av spansk identitet, men ikke som nasjonaldag. Det er mulig han kom til å angre på den beslutningen. Nasjonaldagen la Franco nemlig til 18. juli – en dato som ikke akkurat virket samlende på en befolkning som nettopp hadde kommet gjennom en blodig borgerkrig: Dagen markerer starten på borgerkrigen, da generalene satte i gang sitt kuppforsøk mot den lovlig valgte spanske regjeringen. Det er knapt nok nødvendig å nevne at Franco avskaffet «republikkens nasjonaldag» 14. april. 

Nasjonaldagskompromisset

Slik var altså situasjonen så lenge Franco satt ved makten. Etter hans død i 1975, begynte en prosess med å skape et moderne demokratisk Spania. Den 18. juli som nasjonaldag var lite egnet til å samle nasjonen, men det stod mange andre viktigere saker på den politiske dagsordenen i Spania enn å få i stand en nasjonaldagsfeiring.

Først mot slutten av 1981 ble Columbusdagen 12. oktober etablert som nasjonal festdag ved kongelig resolusjon, men da som Día de la Hispanidad. Det skulle gå ytterligere seks år, helt til 1987, før dagen ble egentlig nasjonaldag under betegnelsen Fiesta Nacional de España.

I 1987 ble Día de la Hispanidad til nasjonaldagen, Fiesta Nacional de España.

Mange så nasjonaldagen som en innrømmelse til Spanias konservative krefter. Feiringen ble riktignok tonet ned når det gjaldt nasjonalisme og nasjonale symboler, i stedet vektla den i større grad feiringen av det spanske bidraget til oppdagelsen av den nye verden. For å understreke at Spania nå var gått fra å være diktatur til demokrati og «balansere» mellom høyre- og venstrekrefter, innførte man samme år feiring av grunnlovsdagen, den 6. desember. På denne dagen i 1978 fikk Spania igjen en demokratisk grunnlov.

Historien kan forklare den noe beskjedne feiringen av nasjonaldag i Spania sammenlignet med mange andre land. Er du i Spania den 12. oktober, vil du neppe støte på entusiastiske menneskemengder som vifter med spanske flagg. Den som følger med, får se hvordan feiringen av Fiesta Nacional de España utvikler seg. I år 2000 ble nasjonaldagen også erklært De militære styrkers dag og det ble som nevnt over, innført militærparade, vanligvis holdt i hovedstaden. Drakampen om nasjonaldagen og dens innhold som har pågått siden 1800-tallet er kanskje ikke over riktig ennå?

Hilsen Oliven & Poteter!

Den første spanske ordboken – en historie om makt og tidspress

Er du blant de som for godt har ryddet ordbøkene ut av bokhylla? I våre dager havner papirversjonen av oppslagsverkene raskt på loppemarkeder og i papirinnsamlinger. I stedet henter vi fram ordbøker på mobiltelefonen, nettbrett eller pc – det er kjapt, lett tilgjengelig og ofte også gratis. Men gamle ordbøker kan være skatter på flere vis. Gjennom tidene har ordbøker slett ikke bare vært myntet på folkeopplysning. De må kunne sies å ha bidratt til mellommenneskelig forståelse og kommunikasjon, til å bygge nasjonalfølelse og fellesskap, men også gitt økt makt og rikdom, gjerne til de som allerede har hatt mye av begge deler. Visste du at en av Europas eldste en-språklige ordbøker er spansk og at den ligger ute søkbar og til fri avbenyttelse for enhver som har glede av å studere kastiljansk fra svunne tider? Sebastián de Covarrubias’ første spanske ordbok fra tidlig på 1600-tallet er et imponerende verk – selv om konsekvensene av tidspresset han følte – forfatteren var med sine 66 år en tilårskommen mann i sin samtid – gjør at man innimellom kan trekke på smilebåndet. Covarrubias må kunne sies å ha vært en allsidig herre: Han var blant annet prest og sjelesørger for selveste Filip 2., konsulent for den spanske inkvisisjonen og altså, ordbokforfatter.

“Språkskatten”, Tesoro de la lengua castellana o española, skrevet av Sebastián de Covarrubias og utgitt i 1611 er tilgjengelig på nett og søkbar. Du finner den her.

Ordbøker har vært med oss mennesker nesten like lenge som vi har hatt skriftspråk og ikke minst, så lenge vi har hatt handel og kontakt med folk fra andre språkgrupper enn vår egen. Det å forstå mennesker i sine omgivelser er selvsagt viktig, det vet alle som har oppholdt seg i et annet språkområde. Men ordbøker er langt mer enn et verktøy for å slå opp betydningen av ord og uttrykk eller forsikre deg om rett stavemåte. Ordbøker og makt har vært nært knyttet til hverandre gjennom historien. Hvem har makt nok til å bestemme hvilket språk som skal snakkes i et land og hvordan skriftspråket skal være?

I Spania har svaret på det spørsmålet i alle fall fra Middelalderen av i økende grad vært: De kastiljanske regentene. 

Kastiljansk: fra vulgærlatin til «dannet» spansk 

Det var romerne som bragte med seg latin til den iberiske halvøya. Deres «etterfølgere» på disse kanter, visigotene, hadde latin som landets offisielle språk fra omtrent 400 år e.Kr. Latinen hadde med andre ord god tid til å befeste sin stilling på disse kanter: Helt til de arabisktalende maurerne gjorde sitt inntog på den iberiske halvøya i 711 e.Kr. var latin det største og ikke minst regionens offisielle språk. 

Selv om arabisk dominerte i store deler av den iberiske halvøya under ulike muslimske herskere, holdt latin stillingen i områder dominert av kristne regenter. 

Over tid utviklet det seg mer folkelige regionale versjoner av den offisielle latinen, som fikk den nokså nedlatende betegnelsen «vulgærlatin». Kastiljansk var latin slik språket ble talt nord på den iberiske halvøya. Det var altså snakk om en dialekt, og ikke et eget språk. 

Språk og fiender

På 1100-tallet hadde dialekten etablert seg som talemål i kongedømmene Castilla og Leon – og de skulle få regenter på rekke og rad med store territoriale ambisjoner. 

Castilla la stadig større deler av den iberiske halvøya under seg, og med ekspansjon erstattet kastiljansk i økende grad andre lokale dialekter og språk. Vil man ha makt og innflytelse, kan det være fordelaktig å holde seg på parti med «vinnerlaget», også rent språklig.

Herskerne av Castilla kom som kjent til å stille seg i spissen for det spanjolene refererer til som La Reconquista, eller gjenerobringen – egentlig en ganske så mangslungen og langt fra rettlinjet prosess som under ledelse av de kastiljanske herskerne kong Ferdinand og dronning Isabella, endte med at de og deres allierte drev muslimene og dermed også arabisk ut av den iberiske halvøya i 1492.

Ferdinand og hans Isabella var det man i moderne tid trygt må kunne kalle et «power couple». De erklærte kastiljansk for offisielt språk i de områdene de rådde over. Felles språk bidro til felles identitet, «felles sak» – slik er det også annetsteds – tenk bare på den norske språkdebatten da Norge fikk sin uavhengighet. Skulle nordmenn fortsette med dansk skriftspråk, modifisere det eller rett og slett lage seg et helt nytt skriftspråk basert på talte dialekter?

På den iberiske halvøya gikk man under Ferdinand og Isabella for alvor i gang med å standardisere talt kastiljansk slik at det blant annet kunne fungere som enhetlig opplæringsspråk.

Sebastián de Covarrubias var en mann med mange talenter og oppgaver. (Kilde: Wikipedia)

I dag er kastiljansk ofte sett på som en slags «høyspansk» – den mest korrekte eller rene formen for spansk. Interessant nok inneholder moderne kastiljansk ifølge språkforskere minst 8.000 ord hentet fra «erkefienden» arabisk.

Ferdinands og Isabellas regjeringstid mot slutten av 1400-tallet markerer starten på det som skal bli Spanias «gullalder». Columbus og senere spanske erobrere hadde erklært store deler av Sør- og Mellom-Amerika for spanske territorier. Kastiljansk følger med på lasset. 

Og midt på 1400-tallet lager gullsmeden Johann Gutenberg i den tyske byen Mainz en effektiv boktrykkerpresse som for første gang i historien gjør det mulig å masseprodusere bøker – dog fortsatt med en prislapp som ikke akkurat gjorde boken til allemannseie.

Filip og Sebastián

Da Filip 2. tok over som spansk konge i 1556 var Spania en stormakt. Et utvalg av Filips titler gir et inntrykk av hvilken makt kastiljanske herskere hadde oppnådd på denne tiden: Filip 2. var konge av Spania og Portugal, hertug av Milano, konge av Napoli og Sicilia. I alle fall på papiret var han endog konge av England gjennom sitt ekteskap med den katolske dronning Mary 1. (De hadde giftet seg i 1544 i Winchesterkatedralen visstnok bare to dager etter at de møtte hverandre for første gang – det var med andre ord antagelig ikke bare kjærlighet ved første blikk, men også klare ambisjoner om økte makt og innflytelse.) 

Filip var troende katolikk og så seg selv som troens forsvarer i mer enn én maktpolitisk sammenheng. Han omga seg med rådgivere av mange slag, blant hans sjelesørgere var presten Sebastian de Covarrubias – som altså skulle bli forfatter av den første ordboken på kastiljansk.

Covarrubias må ha vært en mangfoldig fyr – i tillegg til å være prest, arbeidet han som forfatter og leksikograf, og han innehadde en ledende stilling ved katedralen i byen Cuenca. Ja, han var til og med konsulent for den spanske inkvisisjonen – man kan bare spekulere i hva oppgavene kan ha vært. Sikkert er det at mannen var tett på makten.

Strukturen i ordboken er litt annerledes enn i dag. Oppslagsordene står i store bokstaver.

Ordbok og dødsfrykt 

Covarrubias ordbok var nærmest som «pensjonistprosjekt» å regne – det ble påbegynt da han var 66 år. Det var en anselig alder tidlig på 1600-tallet.

Ordboken Tesoro de la lengua castellana o española, som kan oversettes med noe slikt som Et skattkammer av kastiljansk eller spansk språk kom ut i 1611, fem år etter at verket ble påbegynt. Du kan lese Covarrubias’ ordbok og faktisk også søke i den her: Tesoro de la lengua castellana o española.

Boken var som nevnt den aller første en-språklige ordboken på kastiljansk. Utfordringene forfatteren hadde var derfor mange. For eksempel: Hvilke ord i talespråket skulle med, hvordan skulle de staves og forklares eller defineres? Man skal ha mot for å gå i gang med en oppgave av slike dimensjoner.

Fem år tok det som nevnt fra oppstart til ferdig trykket bok. Verket omfatter omtrent 11.000 ord, med forklaringer og eksempler på bruk. Ordforrådet på samtidens kastiljansk var betydelig større, men Covarrubias var en aldrende herre – du ser det på sluttresultatet. 

Fra bokstaven «C» bestemte Covarrubias seg for å sette opp farten, rett og slett fordi han fryktet at han skulle dø før han rakk å fullføre arbeidet. Under bokstavene A til C er det forholdsvis mange flere oppføringer enn under senere bokstaver i alfabetet. Ordforklaringen utover i alfabetet er gjerne kortere og ordene altså færre. 

Den oppmerksomme leser kan også observere at forfatteren ikke alltid har vært konsekvent i stavemåten av ord – samme ord forekommer med ulik stavemåte. Alfabetisk rekkefølge er heller ikke alltid helt på plass.

Covarrubias klarte å fullføre arbeidet, men må ha følt at utelatelsene ble i overkant mange for året etter at den opprinnelige ordboken kom ut, fullførte han et supplement med nye ord og tilhørende definisjoner. Covarrubias døde i 1613, to år etter at førsteutgaven av Tesoro de la lengua castellana o española kom på markedet. Ordboken hans danner grunnlaget for senere spanske ordbøker frem til denne dag, og var forbilde for tidlige engelsk og franske ordbøker.

Covarrubias’ ordforklaringer er ikke alltid politisk korrekte etter dagens målestokk, men sier ofte en hel del om samtiden.

Tesoro de la lengua castellana o española og samtiden

Som tilfellet gjerne er med gamle oppslagsverk, er det ting også hos Covarrubias som mennesker i vår tid nok vil reagere på. Ordbøker sier ganske mye om den tiden de ble til i.

For eksempel var Covarrubias opptatt av å spore spanske/kastiljanske ord tilbake til det som i samtiden gjerne ble sett på som menneskenes opprinnelige språk – hebraisk. Det var jo Biblenes eller mer presist Det gamle testamentets språk, og det var ikke uvanlig at lærde personer betraktet hebraisk som menneskehetens urspråk – det språket alle skulle ha snakket «før Babels tårn». 

Spansk og hebraisk ligger forsiktig sagt et godt stykke fra hverandre når det gjelder språkgruppe og følgelig språklige fellestrekk, men tatt i betraktning religionens rolle på den iberiske halvøya på 1600-tallet, ga det altså mening å utforske mulige likheter de to imellom. 

Verdt å merke seg – og se i et historiens lys – er forresten det faktum at Covarrubias har inkludert ordet «rase» (raza) i sitt vokabular – det skal være den første gangen i verdenshistorien at ordet forekommer i en ordbok.

Covarrubias’ ordforklaring tar utgangspunkt i dyreverdenen og fullblodshester, men går over til å definere «renraset» når det gjelder mennesker til å bety fravær av mauriske/muslimske eller jødiske forfedre. Året 1492 er ikke fjern fortid i spansk egenforståelse på Covarrubias’ tid.

Har du lyst til å lese mer i Sebastián de Covarrubias’ ordbok, finner du den altså her: Tesoro de la lengua castellana. Til venstre på siden kan du skrive inn enkeltord og begreper du er nysgjerrig på og få et aldri så lite innsyn i 1600-tallets spanske samfunn – om din «høyspansk» tillater det. 

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler to ganger i uken.

Quiz #6: Bynavn i Spania fra Romertiden

Romerne satte sitt preg på den iberiske halvøya i omtrent 600 år – du skal ikke ha reist mye i Spania før du finner spor av dem i form av akvedukter, amfiteatre, et nettverk av veier og mye mer bygd av det en gang så mektige Romerriket. Det spanske kjøkken slik vi kjenner det i dag kan takke romerne blant annet for aprikoser, fersken og sitroner. Fra 206 f.Kr. beseiret og annekterte romerne landområder som tidligere hadde tilhørt innfødte keltiberiske stammer og det mektige handelsimperiet Kartago. Hundreårene med romersk innflytelse fikk ikke minst avgjørende betydning for språket som snakkes av spanjoler flest til denne dag. Spansk er som kjent et latinsk språk. 

I dagens quiz tar vi for oss romerske navn på fire byer i det moderne Spania: Bynavn som kan fortelle interessante historier om folkeslag og erobringer, seire og tap, landskap og mennesker før oss.

Som vanlig her hos Oliven & Poteter finner du utfyllende informasjon under hvert svaralternativ etter spørsmålene. Om du svarer feil i første omgang, kan det hende du finner noe å lære under hvert «bomsvar».

QUIZ START

Se mer utfyllende svar under bildet.

Akvedukten i Segovia. (Kilde: Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #1:        Romerne erobret Sevilla i 43 f.Kr. og gjorde den vakre byen ved bredden av Guadalquivir til hovedstad i provinsen Hispania Baetica. Men hva kalte romerne byen som i dag er hovedstad i Andalucia?

Svaralternativer:    1) Ispal 2) Išbīliya 3) Hispalis

1) Ispal:        Feil:      Ispal er derimot den tartessiske betegnelsen på Sevilla. Om du ikke kjenner til Tartessos (også kalt Tarsis) er du neppe alene, selv om Tartessos i oldtiden var et betydelig rike på sørvestkysten av det som i dag er Spania. Fra det ble grunnlagt på 1100-tallet f.Kr. vokste Tartessos til å bli særdeles viktig for handelen rundt Middelhavet. Dens rolle understrekes av at Tarsis/Tartessos er nevnt flere ganger i Bibelen (f.eks. i Første Kongebok kapt. 10 vers 22 og kapt. 22, vers 49) og i tidlige greske kilder som Herodot. Tartessos hadde en betydelig utskipningshavn, spesielt for utførsel av tinn og sølv. Tartessos/Tarsis ble ødelagt av kartagerne rundt år 500 f.Kr. altså godt og vel et par hundre år før romerne gjør sitt inntog på den iberiske halvøya.  

Tinn var høyt verdsatt i samtiden, og handelen med metallet tilsvarende lukrativ. Sammen med kobber inngår tinn i det hardere metallet bronse. Det finnes forholdsvis få forekomster av tinn på jorda, men i Iberia fantes det i mengder som kunne utvinnes med den teknologien som var tilgjengelig i bronsealderen. Både grekere og fønikere etablerte handelsstasjoner på den iberiske halvøya for å sikre tilgang på tinn og andre høyt skattede metaller som sølv.  

2) Ishbiliya:    Feil:      Maurerne ga Sevilla navnet Ishbiliya. De muslimske maurerne erobret området rundt Sevilla i det sørvestlige Spania bare et års tid etter at de gikk i land på den iberiske halvøya fra Nord-Afrika i 711 e.Kr. Byen som ligger strategisk til ved elven Guadalquivir, hadde allerede den gang opplevd en rivende utvikling under visigotene som hadde gjort byen til et av sine viktigste administrative sentre. 

Maurernes Ishbiliya har ikke blitt stående, det har derimot deres navn på elven som Sevilla ligger ved, Guadalquivir. Tidligere het elven nemlig Betis, og de av våre lesere som liker å følge med på spansk fotball vil kanskje vite at klubben Real Betis kommer nettopp fra Sevilla. 

3) Hispalis:    Korrekt:       Romerne kalte Sevilla for Hispalis, navnet er ikke så forskjellig fra det eldste navnet vi kjenner på byen: Hisbaal. Sistnevnte navn antar man stammer fra kartagernes kolonisering av det tartessiske området, dvs byen Tartessos (også kalt Tarsis) og omegn. (Se det tartessiske navnet på Sevilla i spørsmål 1.) Baal er en betegnelse på gud i flere religioner med opphav i områder rundt det østlige Middelhavet, der kartagerne jo også stammet fra. Baal brukes også i Bibelen, gjerne i betydningen «herre». 

Lenge stod Roma og Kartago på god fot med hverandre, men etter at Roma hadde underlagt seg det sørlige Italia, kom det til krig. De tre punerkrigene som ble utkjempet fra 264-241 f.Kr., 218-201 f.Kr. og 149-146 f.Kr. dreide seg om hvem av dem som skulle ha herredømme over Middelhavet og handelen rundt det. Romerne gikk til slutt av med seieren og Kartago gikk i oppløsning. Sevilla kom under romersk kontroll allerede da Scipio Africanus invaderte byen i 206 f.Kr., og i år 45 f. Kr ga Julius Cæsar byen status som romersk koloni. Kolonistatus ga investeringer, ikke minst i infrastruktur som veier og administrative bygg som igjen førte til økonomisk vekst for Sevilla/Hispalis.

Bildet:   Sevilla sett fra elven Guadalquivir. (Kilde: Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #2:        Havnebyen Tarragona på nordøstkysten av Spania ble grunnlagt flere hundre år før vår tidsregning. Romerne utvidet byen, bygde blant annet en 35 km lang akvedukt og festningsverk mot erkefienden Kartago, men hva var romernes navn på Tarragona?

Svaralternativer:    1) Tarraho 2) Tarraco 3) Kesse

1) Tarraho:   Feil:      Navnet Tarraho kan ha opphav i en katalansk legende som vil ha det til at en egyptisk farao ved navn Taharqa eller Tirhaka gjorde et militært fremstøt på den iberiske halvøya en gang på 700-tallet f.Kr. og at Tarragona ble oppkalt etter ham. Fortellingen kan ha oppstått med grunnlag i den greske historikeren Strabon som beretter at en farao Taharqa dro til Herkules-søylene som er antikkens betegnelse på Gibraltar eller muligens også et større område av den iberiske halvøya. Riktignok ligger Tarragona 80 kilometer sørvest for Barcelona, altså på en ganske annen kant av landet enn Gibraltar. 

En alternativ fortelling vil ha det til at Tarraho som navn på Tarragona er enda eldre og mener navnet stammer fra Tubals eldste sønn, Tarraho. Tubal skal være identisk med sønnen til Bibelens Noah, han som bygget arken. Det er noe uklart hvilken forbindelse det skulle være mellom Noahs sønn og den spanske nordøstkysten.

2) Tarraco:   Korrekt:      Romerne kalte byen de erobret fra Kartago i 218 f.Kr., for Tarraco. Byen som ligger omtrent 80 km sørvest for Barcelona, hadde den gang som nå en utmerket havn, og romerne bygde blant annet et nettverk av akvedukter og forsvarsverk og ga byen status som koloni. Byens betydning for romerne understrekes av dens nokså imponerende fulle romerske navn: Colonia Iulia Urbs Triumphalis Tarraco. Den greske historikeren Strabon skriver i det første århundre f.Kr. at Tarraco kunne måle seg med Cartago Nova (dagens Cartagena) både i størrelse og rikdom. Byen preget til og med en egen valuta i sine velmaktsdager.

Tarragonas/Tarracos gamle bydel som ligger flott til på en høyde, er vel verdt et besøk. Tarragona som i våre dager har nærmere 140.000 innbyggere, kan blant annet by på erkebispepalass og katedral oppført på 1200-tallet samt interessante romerske ruiner og en hele 35 kilometer lang akvedukt. 

3) Kesse   Feil:      Navnet Kesse eller Kosse kan ha vært brukt om Tarragona i førromersk tid. I alle fall finner man en iberisk stamme med lignende navn i området, selv om ingen med sikkerhet har klart å fastslå hvem som grunnla den vakre havnebyen ved Middelhavet på nordøstkysten av Spania. Noen historikere holder en knapp på fønikerne som grunnleggere, de kalte byen Tarchon, som kan bety citadell eller festningsverk. Tarragonas gamleby ligger nydelig til på en høyde omtrent 90 meter over havoverflaten. Tarragonas ruiner fra tiden under romersk overherredømme, herunder et flott amfiteater, er oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Bildet:   Tarragona sett fra havet. (Kilde: Pixabay)

===============

Svar til spørsmål #3:        Zaragoza, en moderne industriby med nesten tre-kvart million innbyggere, har en spennende historie som begynner lenge før vår tidsregning. Romerne kapret byen fra dens keltiberiske herskere allerede i det første århundre f.Kr. Hva kalte romerne byen Zaragoza?

Svaralternativer:    1) Salduie 2) Caesaraugusta 3) Zaragoza

1) Salduie   Feil:      Zaragoza ble grunnlagt av en keltiberisk stamme kalt Sedetani. Stammen befolket områder i det sentrale og sørlige Aragon, sør for Ebro og vest for elven Guadalope. Salduie er denne urbefolkningens navn på Zaragoza. Lite er kjent om keltiberisk språk, det døde ut med romernes overherredømme på den iberiske halvøya som varte i omtrent 600 år. Sedetani-stammen gjorde for øvrig felles sak med den legendariske kartagiske hærføreren Hannibal mot romerne. 

2) Caesaraugusta   Korrekt:      Romerne under sin første keiser, Augustus, anla sin by over den keltiberiske byen Salduie – slik seierherrer gjennom historien ofte har bygget sin by eller sin helligdom over den tapende parts. I første omgang kalte de byen Colonia Caesar Augusta, senere ble navnet endret eller sammentrukket om man vil, til Caesaraugusta. Romerne grunnla sin by i 14 f.Kr. og da som et sted for sine militære veteraner fra krigene i Cantabria, Asturias og León. Som påskjønnelse for sin innsats for Roma, fikk de tidligere soldatene mulighet til å skaffe seg et jordstykke i Caesaraugusta. Og det var mye god jord i området: Zaragoza er omgitt av et fruktbart landskap med betydelig og variert landbruksproduksjon frem til denne dag. I likhet med Tarragona, preget også Caesaraugusta sin egen mynt under romersk overherredømme. 

3) Zaragoza   Feil:      Dagens navn på byen har sitt opphav i den såkalte Reconquistaen, den flere hundreårige perioden som munnet ut i at kristne herskere overtok hele den iberiske halvøya og kastet ut muslimsk styre og ikke-kristne undersåtter. Kong Alfonso I. erobret byen i 1118 e.Kr. og gjorde dermed slutt på omtrent fire hundre år med muslimsk styre. Muslimene brukte forresten navnet SaraqustaIt på byen, det kan kanskje sies å ha en viss likhet med både romernes og dagens navn. Etter erobringen gjorde kong Alfonso slottet/festningen Aljafería, bygget i siste halvdel av 1000-tallet, til sitt nye hjem og erklærte byen ny hovedstad i sitt rike Aragon.

Bildet:   Zaragoza sett fra elven Ebro. (Kilde: Pixabay)

===============

Spørsmål #4:        Keltiberere, romere, visigoter og maurere er blant de som har satt sitt preg på Alcalá de Henares opp gjennom tidene. Hva kalte romerne byen som ligger omtrent 30 km fra Madrid på den spanske høysletta?

Svaralternativer:    1) Complutum 2) Alcalá la Vieja 3) Iplacea

1) Complutum   Korrekt:      Området rundt Alcalá de Henares har hatt bosetting lenge før romerne gjorde sitt inntog på den iberiske halvøya i det siste århundre f.Kr., men det var romerne som bygget byen som ligger på den spanske høysletta omtrent 30 kilometer nordøst for Madrid. Complutum var den eneste romerske byen i provinsen Madrid, men den vokste seg til gjengjeld både stor og betydningsfull: Med flere enn 10.000 innbyggere var den for storby å regne i samtiden, og den fikk etterhvert status som Municipium, dvs bystat under det romerske imperiet. Etter at visigotene (også kalt vestgoterne) overtok den iberiske halvøya da Romerriket kollapset, forfalt Complutum en lang periode. 

Du vet kanskje at Miguel de Cervantes, forfatteren av Don Quixote som ble utgitt tidlig på 1600-tallet, kommer fra Alcalá de Henares ? Det kan du lese mer om her: Spansk blant 100 historier som formet verden. 

2) Alcalá la Vieja   Feil:      Da de muslimske maurerne ankom byen i 711 e.Kr., etablerte de sitt sentrum på en høyde i nærheten av romernes bysentrum. Der bygde de et citadell eller al-qalʿa som det heter på arabisk. Gamlebyens moderne navn er til denne dag en blanding av arabisk og spansk: Alcalá la Vieja eller Gamle Alcalá. Erkebiskopen av Toledo Bernard de Sediracs militære styrker erobret byen fra maurerne på vegne av den kastiljanske tronen i 1118 e.Kr., og bynavnet under de kristne herskerne ble endret nærmest etter hva som dominerer landskapet: Festningen (Alcalá) og elven som byen ligger ved (Henares) ble til Alcalá de Henares.

3) Iplacea:   Feil:      Alcalá de Henares som ligger på den spanske høysletta omtrent midt i dagens Spania, har vært bebodd siden kobberalderen, dvs fra overgangen mellom stein- og bronsealderen. Lenge før romerne gjorde sitt inntog på den iberiske halvøya i det første århundre f.Kr. hadde en keltiberisk stamme etablert bosettingen Iplacea i nærheten av dagens Alcalá de Henares. Romerne fortrengte ikke bare keltiberiske herskere men også keltiberisk språk og la med innføringen av latin som fellesspråk, grunnlaget for moderne spansk.

Nå for tiden har Alcalá de Henares nærmere 200.000 innbyggere, omtrent 30.000 av dem er studenter. Byens universitet ble grunnlagt allerede i 1508. Byen ble utsatt for store ødeleggelser under den spanske borgerkrigen (1936-39), men Alcalá de Henares’ middelalderbydel og universitetsområde er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv og vel verd et besøk. 

Bildet:   Park i Alcalá de Henares. (Kilde: Pixabay)

===============

Hilsen Oliven & Poteter!

Santiago de Compostela: Hvem var Jakob? Del 3

Jakob: fisker fra Genesaretsjøen, senere en av Jesu 12 apostler – den første av dem som skal ha blitt drept for sin tro. Først tidlig på 800-tallet dukker hans levninger ifølge legenden opp på den iberiske halvøya – enten de nå har ligget gjemt og glemt der siden kort tid etter Jakobs henrettelse i Jerusalem i år 44 e.Kr. eller de er flyttet – en eller flere ganger siden – til de endte opp i det som i dag er byen Santiago de Compostela og den kristne verdens tredje mest besøkte pilegrimsmål. Fortellingene om Jakob florerer – og spriker. Sikkert er det at han fra slutten av 1000-tallet og i alle fall i et par-tre hundre år fremover blir en figur å regne med i Europa – i det religiøse livet, i politikken og ikke minst på slagmarken.

Nidarosdomen i Trondheim, middelalderkatedral og eget pilegrimsmål. St. Jakob har fått plass på vestfrontveggen.

Har du sett vestfrontveggen på Nidarosdomen i Trondheim? Klebersteinsfasaden er prydet med et relieff av Sankt Jakob, og fortsatt feires Jakobsdagen 25. juli i Trondheims staselige katedral, som ble påbegynt rundt 1070. Det tok omtrent 230 år å fullføre byggverket, og siden er det foretatt omfattende restaureringer. Akkurat når Jakob kom til vites derfor ikke eksakt, men han har fått plass der blant andre prominente personer fra Bibel og lokalt kristenliv.

I det sentrale Stockholm, i nærheten av Gamla Stan og Riksdagen, finner vi en kirke med røtter tilbake til 1300-tallet som er oppkalt etter apostelen, St. Jakobs kyrkan. Både i Trondheim og Stockholm avbildes Jakob som pilegrim med hatt og vandringsstav. Jakob som pilegrim og høy beskytter for mennesker på valfart er altså kjent også i Skandinavia i Middelalderen.

At «markedsføringen» av Jakob som helgen fra slutten av 1000-tallet blant annet gjennom Rolandskvadet (som vi skrev om i del 2), var særdeles vellykket, er hevet over tvil. Det bekrefter også Snorre som skriver på 1200-tallet. I Norden var Jakobsland på sagaskriverens tid en gjenkjennelig betegnelse på området rundt Santiago de Compostela.

Pilegrimsferd og korstog hånd i hånd

Med berømmelsen økte antall pilegrimer som fant veien til Santiago de Compostela. Folk strømmet til Galicia fra store deler av Europa: Fra de nordiske landene, de britiske øyer, Mellom- og Sør-Europa. Tilstrømningen ga naturligvis status med tilhørende inntekter til kirken i en tynt befolket og egentlig nokså avsidesliggende del av den iberiske halvøya.

Biskopene og de geistlige i Santiago de Compostela ble raskt en naturlig alliansepartner for frankere og pavekirken når det gjaldt å fremme og forme Jakob-skikkelsen. For det var de som i første rekke drev frem dyrkingen av helgenen i denne perioden.

Fortellingen om Jakob slik den fremsto mot slutten av 1000-tallet er derfor i stor grad formet ikke på den iberiske halvøya, men av pavekirken i Roma og frankerne – sistnevnte etterkommere etter Karl den stores mektige rike. Og de hadde ambisjoner om å legge under seg nytt land – mer spesifikt, områder som muslimer hadde overtatt på 600- (det østlige Middelhavet) og 700-tallet (Iberia fra år 711). Til det trengte man en historisk forankring – enkelt sagt, en troverdig begrunnelse.

Mennesker fra store deler av Vest-Europa fant veien til Santiago de Compostela i Middelalderen.

Det er verd å merke seg at de mest innflytelsesrike kristne herskerne nord på den iberiske halvøya kommer relativt sent på banen når det gjelder Jakob. Kongehusene i nord lå lenge i strid med hverandre, holdt seg med ulike skytshelgener og egne begrunnelser for å legitimere sine planer om å legge under seg det samme landet som frankere og pavekirke var ute etter.

Forestillingen om Jakob som en figur man kunne mobilisere rundt gjorde etter hvert inntrykk også på kongehuset i Castilla som ellers lenge begrunnet sine territoriale ambisjoner i sør med at kongen som etterkommer etter visigoterne hadde krav på hele Iberia.

Som i dag la nok også den gangen pilegrimer ut fra hjemmet med ulik motivasjon. Fra siste halvdel av 1000-tallet blir imidlertid pilegrimsferd av mange kombinert med korstog – nettopp slik alliansen pavekirken og frankerne la opp til.

Matamoros – maurerdreperen: Helgen med 50.000 på samvittigheten?

Har du gått pilegrimsleden til Santiago de Compostela har du med stor sannsynlighet sett skulpturer eller bildefremstillinger av St. Jakob der vandrestaven og pilegrimshabitten er byttet ut med sverd, banner og rustning. Det er en ganske annen Jakob som fremstilles her enn den du kan beskue for eksempel på Nidarosdomens fasade.

Den eldste avbildningen av St. Jakob til hest og med sverd skal være et relieff fra 1100-tallet som kan ses i katedralen i Santiago de Compostela. Den mer krigerske Jakob er her riktignok også utstyrt med et banner med en påskrift i mer nøktern stil: Den hellige Jakob Kristi apostel (Sanctus Jacobus Apostulus Christi).

I dagens Spania er Jakob minst like godt kjent under tilnavnet “Matamoros” eller “maurerdreperen” som fredelig beskytter av pilegrimer. Maurer er som kjent en betegnelse på muslimer. Og som “maurerdreper” blir Jakob til tider en særdeles voldsom skikkelse når han trekkes inn på slagmarken i kampen mot “de vantro”. Det fortelles om tusenvis av døde muslimer i slag der de kristne styrkene får hjelp av Jakob.

For å omskape en fisker, martyr og apostel til en anfører i krig, kreves gjerne litt “fiks” historiefortelling. Historien om Jakob i Middelalderen kan tjene som et aldri så lite studium i hvordan man skaper en fortid som legitimerer handlinger i samtiden. Forsåvidt ingen enestående sak i verdenshistorien, men interessant nok.

Festningen i Clavijo ligger ca 15 km fra La Riojas regionhovedstad, Logroño.

Slaget ved Clavijo

Ta et av de første slagene der Jakob skal ha opptrådt i krig som støttespiller for kristne styrker i kamp mot maurere – slaget ved Clavijo i 844. Borgen som ligger her, er et stopp for pilegrimer på vei til Santiago til denne dag.

Slaget og forberedelsene til det beskrives i et såkalt privilegiebrev. Et dekkende moderne ord for privilegiebrev ville kanskje være noe slikt som konsesjon. Slike brev tildelte fortrinnsrett eller fordelaktige rettigheter til enkeltindivider, institusjoner eller organisasjoner.

I angjeldende tilfelle fortelles det at om kvelden før slaget mot muslimene hadde kong Ramiro I. av Asturias fått beskjed om at St. Jakob skulle komme til syne på en hvit hest, med hvitt banner under kampene dagen etter. Neste morgen fulgte de kristne styrkene vanlig ritual for korsfarere før slag: De feiret messe, mottok nattverd og tilgivelse for sine synder.

Som lovet, viste Jakob seg for dem, og på slagmarken lå mer enn 50.000 drepte maurere tilbake da kampene stilnet.

Den påpasselige leser vil sikkert ha notert seg at de kristne soldatene fulgte et korstogsrituale som først kom til et par hundre år eller så etter at slaget ved Clavijo skulle ha funnet sted – og det er bare begynnelsen på problemene forbundet med dette privilegiebrevet.

Middelalderens korstog var militære kampanjer eller krigstokt utført med pavekirkens velsignelse.

Dokumentforfalskning i historiefortellingens tjeneste

Privilegiebrevet der Ramiro I. av Asturias angivelig lovet økonomiske midler til kirke og geistlighet, ble ikke engang skrevet før en gang på 1100-tallet. (Kongen var forøvrig avgått ved døden i år 850.) På den tiden er de kristne korstogene mot muslimene på den iberiske halvøya i gang. Men hva med det blodige slaget som beskrives i dokumentet?

Det fant i beste fall ikke sted som beskrevet. Historikerne har ikke vært i stand til å finne tegn til et slag mellom muslimer og kristne i Clavijo i 844. Det nærmeste man kommer om man skal anta at årstallet kanskje er korrekt, er et væpnet sammenstøt mellom kristne styrker og vikinger fra nord i samme region som Clavijo.

Eller, om man skulle legge til grunn at forfatteren bommet på årstallet men traff på sted: Det fant faktisk sted et slag mellom kristne og maurere i Clavijo. Riktignok først 15 år senere – men på denne tiden er det ingen indikasjoner på at kong Ramiro I. eller hans sønn som stod i spissen for de kristne styrkene, engang hadde hørt om St. Jakob, langt mindre skulle ha ment at han kunne gjøre nytte for seg på slagmarken.

Dagens historikere regner det angivelige slaget ved Clavijo som fiksjon eller mytisk, om man foretrekker den betegnelsen. Likevel: Beretningene om dette og andre slag fikk en voldsom kraft – i samtiden og til dels helt frem til våre dager. Den forteller en enkel historie om en langvarig og konsekvent “kristen frihetskamp” mot “muslimske okkupanter” som munner ut i reconquistaen – og den er – forsiktig uttrykt – et godt stykke fra historisk virkelighet.

Vil du lese mer om temaet, så ta en titt på Oliven & Poteters artikler om El Cid (El Cid – spansk nasjonalhelt og El Cid – spansk nasjonalhelt del 2) – det nærmeste man kommer en felles spansk “nasjonalhelt.” Han levde på 1000-tallet, men tolkes gjerne i Spania til denne dag utfra et dikt på intet mindre enn 3.700 vers som såvidt vi vet først ble skrevet ned i år 1207 e.Kr. Tittelen er El Cantar de Mio Cid, som kan oversettes med Min herres sang – interessant lesing om du skulle ha stor leselyst i sommer.

Fortellingen om St. Jakob har forandret seg mye gjennom tidene. Fra apostel, misjonær og martyr til helgen og “maurerdreper”.

Jakob mellom historie og historiefortelling

Jakob har fylt en rekke roller i den kristne verden og på den iberiske halvøya. Langtfra alle fremstillinger må sies å ha vært rent historiske og fri for egeninteresse fra fortellerens side.

Gjennom historien har mange slags mennesker, med ulike beveggrunner, likevel lagt turen til Santiago de Compostela – av religiøse årsaker, for å søke fred, men også før man gikk i krigen, for å søke fellesskap og ensomhet. En pilegrimsreise til Santiago kan være en vandring i vakker natur og et fascinerende kulturlandskap, ja til og med en aldri så liten reise i europeisk historie, maktpolitikk og forestillingsverden som kanskje kan gi opphav til dagsaktuell refleksjon? Jakob er en spennende skikkelse nesten uansett hvilket perspektiv du legger an.

Hilsen Oliven & Poteter!

Santiago de Compostela: Hvem var Jakob? Del 2

Oppdagelsen av det kong Alfonso 2. og den lokale biskopen mente måtte være levningene av apostelen Jakob i Galicia, ble lenge nærmest forbigått i stillhet. Kildene forteller oppsiktsvekkende lite om apostelen til vi nærmer oss korstogstiden et stykke ut på 1000-tallet. Europas best kjente middelalderdikt, franske forbindelser og paven i Roma skulle imidlertid alle bidra til at Jakob ble en skikkelse kjent og feiret i store deler av Europa.

Asturias kuperte landskap har gjennom historien gjort området vanskelig å innta militært. Maurerne klarte aldri å slå ned all motstand her.

Bare i 2019 regner turistmyndighetene i Spania med at omtrent 300.000 pilegrimer vil finne veien til Santiago de Compostela. Til tider kan det være trangt om plassen. Slik har det ikke alltid vært.

Andre helgener ser ut til å ha vært langt mer populære enn Jakob på 800- og 900-tallet. Vincent av Zaragoza var for eksempel en skikkelse som nøt respekt ikke bare på den iberiske halvøya, men mange steder i Europa. Ifølge nettstedet til den katolske kirken i Norge (katolsk.no) er Vincent eller Vicente av Zaragoza fortsatt «Skytshelgen for Portugal og Zaragoza; for vindyrkere, taktekkere, sjøfolk, pottemakere, teglverksarbeidere, tømmerhoggere og skogvoktere; mot kroppslige svakheter, for gjenfinning av stjålne gjenstander.” En ganske så allsidig helgen, får man si.

Også den franske helgenen Sankt Martin av Tours var populær. Årsakene til helgeners popularitet er ikke alltid å finne i religion i snever forstand. Galicia var spredt befolket og langtfra noe maktsentrum da apostelens levninger ble «gjenoppdaget» tidlig på 800-tallet, og Jakob var ikke koblet til internasjonal storpolitikk – ennå.

Heller en fransk helgen

En rekke kirker på den iberiske halvøya var viet til St. Martin, og samtidens pilegrimer fra både Galicia og Asturias valfartet helst til Tours som ligger i dagens Frankrike. Jakob og Santiago de Compostela får fortsatt på 800- og 900-tallet nokså begrenset oppmerksomhet.

Det er betegnende at hverken Jakob eller noen valfart forbundet med ham er nevnt med et eneste ord av krønikeskriverne ved hoffet til kong Alfonso 3. (ca. 848 – 910). Og han var konge over Asturias, León og Galicia.

Alfonso den 3. var en offensiv herre med territoriale ambisjoner. Han la seg ikke bare ut med kristne naboer i nord, men også med det svekkede muslimske al-Andalus i sør. I årelange væpnede konflikter med muslimene som hadde hovedsete i Cordoba, satte Alfonso den 3. og hans menn ifølge egen historiefortelling sin lit til Martin av Tours, ikke Jakob fra Santiago. Det sier litt om status.

Det bør kanskje nevnes at den hellige Martin hadde vært skytshelgen for den fremgangsrike Karl den store på andre siden av Pyreneene – det bidro antagelig til hvem man valgte å ta med seg ut i felten.

Skal vi tro kildene, var det altså få som så langt viet Jakob og hans levninger særlig oppmerksomhet. Enkelte fransiskaner- og dominikanermunker skal ha holdt pilegrimsveien i gang, men trangt har det ikke vært på Camino’en – før de politiske forholdene i Europa endret seg på avgjørende vis.

Den iberiske halvøya, cirka år 1037. Castilla begynte som et grevskap under Asturias, Galicia og Leon, men løsrev seg og ble etablert som et eget kongerike. De grønne områdene på kartet viser de ulike samtidige muslimske rikene i Iberia. (Kilde: Wikipedia)

Jakobs gjennombrudd

På 1000-tallet kommer kongedømmet Castilla på banen for alvor. Castillas regenter tar for seg av det ene kongedømmet eller småriket etter det andre, slik fortsetter det for øvrig helt frem til på 1500-tallet. Castilla legger også under seg Galicia, likevel er det ikke i første omgang castillanerne som får fart i dyrkingen av Jakob.

For sent på 1000-tallet kommer korstogene i gang, og de går ikke bare til Jerusalem. Også størstedelen av den iberiske halvøya har som kjent muslimske herskere på denne tiden. I første omgang gjør frankerne nord for Pyreneene og pavekirken felles sak i Iberia. Men de trenger tropper og utstyr utover det de kan mønstre på egen hånd for å sikre seg de attraktive landområdene.

Kongen av Castilla har egne planer – han satser på å erobre de muslimske områdene – kjent som al-Andalus, uten innblanding fra pave og frankere. Castilla begrunner sine territoriale ambisjoner med at kongen der er den rettmessige arvtager til det visigotiske riket – i praksis hele den iberiske halvøya.

Begge sider– kirke/frankere og Castilla – hevder at muslimene ikke har rett til å beherske Iberia – og de er simpelthen ute etter rettferdighet: Å ta tilbake det som rettmessig er deres.

Det er i denne perioden frankere og pavekirken for alvor henter frem Jakob som en slags alliansepartner – til tross for at han har vært død i cirka 1000 år.

En propagandamaskin fra Middelalderen

Kjenner du Rolandskvadet (Rolandssången på svensk)? Antagelig lærte du utdrag av det på skolen. Nesten 1000 år etter at det ble laget, står teksten fortsatt i lærebøkene i norsk skole. Det franske heltediktet finnes i mange versjoner, det lengste er på mer enn 4000 verselinjer.

Historien om frankerkongen Karl og hans tolv kjemper, blant dem hans hærfører Roland og Holger Danske, ble oversatt til svært mange språk på 1100-tallet og utover, blant annet dansk og islandsk.

Kanskje hjelper denne youtube-videoen med Harald Foss på hukommelsen: https://www.youtube.com/watch?v=JqwnkaWYsPo

I diktet fortelles det om et voldsomt slag på Ronsarvollen (Roncevaux på fransk. Roncevalles i Spania), et fjellpass i Pyreneene. Slaget stod ifølge diktet i 778, og Karl den store og hans tapre menn beskrives som kristendommens forkjempere i kamp mot muslimske hedninger. Det er flere problemer forbundet med den fremstillingen.

Det fant riktignok sted et slag i 778 på Ronsarvollen, men det var mer som en trefning enn et storslått slag å betrakte. Og de kristne styrkenes motstander var ikke maurere, men baskere som lå i bakhold og angrep keiserens baktropper. Baskerne gikk forresten seirende ut av slaget. At Karl og hans frankere tapte på Ronsarvollen erkjenner også forfatteren av Rolandskvadet.

Likevel: Rolandskvadet skulle komme til å bli et mektig virkemiddel for alliansen frankere/pavekirken i kampen om å kaste ut muslimene og sikre seg overherredømme på den iberiske halvøya.

Den fengende historien spredte seg som ild i tørt gress over store deler av Europa. Det oppildnet menn fra fjern og nær til å bidra i kampen mot «de vantro».

Og kirken var sjenerøs med sine lovnader til korsfarere: Ikke bare skulle de sikres adgang til paradis, de ble også unntatt botsøvelser – eller om man foretrekker, krigføring med det formål å drive muslimene ut, ble sett på som en botsøvelse i seg selv.

Frankernes og kirkens kall til samling for å gjenerobre Iberia ble hørt i store deler av Europa og Jakob  ble en slags frontfigur for kampen. På bildet ses en statue av St. Jakob fra Neustadtl, Østerrike. Store deler av dagens Tyskland var underlagt frankerne på Karl den stores tid.

Jakob slik frankere, pave og biskop helst ville ha ham

Rolandskvadet er ikke den eneste teksten fra korsfarertiden – i Spania gjerne regnet fra slaget i Barbastro i 1064 til erobringen av Sevilla i 1248 – som oppildnet europeere fra nord til sør, øst og vest til å gripe til våpen mot muslimene. Men diktet er det aller mest kjente – og nådde selv mange av de minste avkroker av Europa.

Rolandskvadet og andre samtidige tekster knytter angivelige begivenheter sist på 700-tallet til politikk og mektige interesser på 1000-tallet og fremover. Det var forbløffende effektivt – Europa mobiliserte storstilt. En av mange som stiller opp er Sigurd Jorsalfare som kommer fra nord med et følge på hele 60 skip til Iberia i 1108. Han og hans menn slo fra seg før de dro videre til det østlige Middelhavet med Jerusalem som mål året etter.

Rolandskvadet og lignende “heltedikt” og krøniker forteller om Karl den stores bragder, gir inntrykk av at han i sin tid erobret Iberia og at det er hans fortjeneste at pilegrimsveien til Santiago de Compostela ble etablert. Men dette er først og fremst «kamplitteratur», milevidt unna korrekt historiefremstilling. En ting er at Karl den store ikke var i nærheten av å erobre Iberia.

Kvad, dikt og krøniker bidrar til å legitimere maktambisjoner i samtiden – og målet helliger i høy grad middelet. Etter mer enn noen hundre år med muslimsk overherredømme i store deler av den iberiske halvøya, blir det nå legitimt å «ta tilbake det som engang var vårt».

Et eksempel på en svært populær “kamptekst” er Historia Caroli Magni også kjent som Turpin-krøniken skrevet på latin i det 12. århundret. Krøniken utga seg for å være skrevet av erkebiskop Turpin av Reims. Erkebiskopen skal for øvrig ha holdt en flammende tale foran slaget ved Roncevalles (Ronceveux på fransk, Ronsevollen i norsk gjendiktning). I krøniken fortelles det blant annet at frankerkongen Karl den store hadde et syn der sankt Jakob ba ham om å befri Galicia og den iberiske halvøya fra muslimene.

Pilegrimsveien til Santiago de Compostela var lang for mange utenfor Iberia – ideelt sett startet en pilegrimsreise på dørstokken hjemme.

Målet helliger middelet

Turpin-krøniken fikk stor utbredelse på det europeiske kontinent. Det er spennende lesning på flere vis.

Krøniken forteller altså at apostelen Jakob kommer til Karl den store i en drøm og ber frankerkongen ta Iberia tilbake fra sarasenerne, en betegnelse brukt om muslimer. Kort oppsummert fører Karl sine tropper til Santiago de Compostela og tar deretter hele halvøya.

I krøniken blandes elementer man drar kjensel på fra Bibelen med forfatterens versjon av iberisk historie – for eksempel faller Pamplonas murer for Karl den store og hans tropper på lignende vis som Jerikos bymurer i Det gamle testamentet. Begge steder med guddommelig intervensjon, men i Pamplona blir frankerkongen Karl og hans menn også hjulpet av apostelen Jakob.

Pave Calisstus II. skal ha bevitnet at Turpin-krøniken var autentisk en gang etter 1130. Handlingen i krøniken foregår som nevnt på slutten av 700-tallet, så dette er på ingen måte begivenheter Calisstus hadde førstehåndsinformasjon om. Og det som verre er: Calisstus II. avgikk ved døden i 1124. Krøniken er i dag kjent som et av mange falsknerier utarbeidet av interessegrupper med klare ambisjoner om å skaffe seg mer land.

Man kan nesten ikke la være å synes litt synd på Jakob som blir dratt inn i store konflikter som preget Europa i Middelalderen mange hundre år etter sin død. Og verre skal det bli.

Del 3 følger. Fikk du ikke med deg del 1 i denne serien, Santiago de Compostela: Hvem var Jakob?  finner du den her.

Hilsen Oliven & Poteter!

Santiago de Compostela: Hvem var Jakob?

I 2019 er pilegrimsferden til Santiago de Compostela mer populær enn noensinne, nærmere 300.0000 mennesker ventes å finne veien til katedralen i den galisiske byen nordvest i Spania i år. Veien dit er for mange minst like viktig som målet. Likevel: Hvem er denne Jakob hvis levninger sies å befinne seg i den vakre kirken fra Middelalderen? Den historiske Jakob var en av Jesu 12 disipler. Hvordan endte han opp som Spanias skytshelgen med tilnavnet «maurerdreper» etter et feiret slag som med overveiende sannsynlighet aldri fant sted? Fortellingen om Jakob sier kanskje mer om identitet, maktforhold og tro i Spania enn den gjør om apostelen som bokstavelig talt mistet hodet i år 44 e.Kr.

Kapp Finisterre eller Kapp Verdens Ende på det nordvestligste punktet i Spania er endestasjon for pilegrimer til Santiago de Compostela.

Ikke siden Middelalderen har så mange vandrere med kamskjell på sekken søkt seg til Santiago de Compostela, det tredje viktigste pilegrimsmålet i den kristne verden, bare slått av Jerusalem og Roma.

Kristne har valfartet til steder av særskilt religiøs betydning i nesten to tusen år, i så måte er Jakobsveien til Santiago de Compostela nærmest som nykommer å regne. Pilegrimsruten til Galicia kom ikke i gang før i europeisk middelalder, tidligst et stykke ut på 800-tallet. Riktig fart i sakene ble det ikke før korstogstiden på 1000-tallet.

Siden den gang har tallet på pilegrimer til den galisiske byen svingt kraftig. Fra storhetstiden i Middelalderen, falt antall pilegrimer drastisk blant annet på grunn av pestepidemier som Svartedauden som herjet Europa fra midten av 1300-tallet, fulgt av den protestantiske reformasjonen og utstrakt politisk uro og krig mange steder i Europa utover 1600-tallet.

Så sent som på 1980-tallet var bare noen få hundre mennesker i året innom pilegrimskontoret for å registrere seg. I dag er det altså flere hundre tusen som hvert år er innom katedralen som skal huse levningene til apostelen Jakob som nestsiste stopp på en pilegrimsferd som ideelt sett starter i hjemmet og ender på Spanias vestligste punkt, Finisterre.

Mange av veiene til Santiago de Compostela er godt merket.

Tordenbror og første apostel som ble martyr

Han kan ha vært en litt oppfarende fyr, fiskeren Jakob. I alle fall blir han referert til som «den store torden.» Det nye testamentet forteller at Jakob og hans bror Johannes var blant Jesu 12 aller nærmeste – gjerne referert til som hans apostler. Ordet «apostel» er gresk og kan oversettes med utsending eller misjonær.

Tradisjonelt er Jakob regnet som den første av apostlene som ble martyr. Ifølge Apostlenes Gjerninger i Det nye testamentet (kapt. 12, vers 1-2) ble han drept for sin tro i Jerusalem i år 44 e.Kr. – henrettet med sverd på ordre fra den romerske herskeren Herodes Agrippa.

I Spania vil den muntlige overleveringen, kanskje så langt tilbake som på 800-tallet, ha det til at Jakob la ut på en sjøreise en eller annen gang mellom år 33 og år 40 e.Kr. Den reisen tok ham ifølge legenden til den romerske utposten som den gang lå på den iberiske halvøyas nordvestlige kyst. Det måtte i så fall ha vært en strabasiøs sjøreise på rundt regnet 5.000 km.

I Iberia skal apostelen ha spredt det kristne budskapet i to eller flere år før han i år 40 e.Kr. fikk en visjon av Jesu mor, jomfru Maria, og la ut på tilbakereisen til Jerusalem der han møtte sin triste skjebne.

Jakob er ifølge denne fortellingen mannen som sørget for kristningen av Galicia og kanskje hele den iberiske halvøya. Historikere har ikke funnet belegg for legendens eksistens i Iberia før omtrent 770 år etter henrettelsen av Jakob, altså et stykke ut på 800-tallet.

Kamp om makt og pilegrimsmål

På begynnelsen av 800-tallet består det som i dag er Spania, av en rekke mindre kongedømmer og grevskap. Her er det skiftende allianser og feider på kryss og tvers av religion og etnisitet – et langt mer komplisert bilde enn den utbredte forenklede fortellingen man gjerne hører som den store motsetningen i spansk historie, nemlig konflikten mellom kristne og muslimer.

Det meste av den iberiske halvøya er under muslimsk herredømme på denne tiden. I nord finner vi en mangfoldig befolkning bestående blant annet av mennesker fra ulike germanske stammer, keltere, baskere og etterkommere av romere. De kristne herskerne i småkongedømmene i nord er så menn også en fargerik forsamling.

Den iberiske halvøya bestod i 814 e.Kr. av flere riker hvorav de viktigste var det muslimske Al Andalus, det kristne kongedømmet Asturias og de franker-støttede lydrikene Vasconia (senere kalt Baskerland) og Marca Hispanica som var en gruppe mindre riker dominert av frankere.

Kongen av Asturias, Alfonso 2. (759-842 e.Kr.) med tilnavnet «den kyske» forstod seg på makt, til tross for at han altså hverken skaffet seg kone eller barn, så vidt vi vet.

Mangel på arvtager har vært en fristelse for rivaler mange steder i verden gjennom historien, og Alfonso ble da også på 800-tallet utsatt for gjentatte kuppforsøk. En periode ble han til og med avsatt som konge. Han var også stadig under press fra muslimer i sør, som dro på raid i nordvestlige deler av halvøya, altså blant annet i Galicia.

Alfonso trengte kort sagt status, legitimitet. Han må ha hatt nese for ekspansjon, gode forbindelser og sans for historiefortelling. Det er under hans regjeringstid apostelen Jakobs levninger skal ha blitt gjenoppdaget i det som i dag er Santiago de Compostela.

Fortellingene om apostelen Jakob og hans tilknytning til Iberia er fargerike, mange og til dels sprikende. At Jakob ble et hode kortere i Det hellige land, altså på motsatt side av Middelhavet fra Spania, er sannsynlig.

Historiene om hvordan hans jordiske levninger ble returnert til Galicia varierer. Det fortelles for eksempel at Jakobs trofaste venner fikk tak i hans kropp og fraktet den strake veien til Galicia i båt styrt av en engel. Under den lange og farefulle sjøreisen, skal det ha skjedd en rekke undere. Graven på iberisk jord ble imidlertid glemt av ulike årsaker.

En annen variant av fortellingen vil ha det til at liket av Jakob, som opprinnelig var gravlagt i det romerske Palestina, ble flyttet til Iberia først etter at muslimene hadde inntatt Jerusalem, den maktovertagelsen skjedde sent på året i 636 e.Kr. Da muslimene gikk i land på den iberiske halvøya i 711 e.Kr., skal man ha gravd opp legemet og flyttet det lenger nord til Galicia.

Uansett kjenner vi ingen dokumenter som viser noen tilbedelse av Jakob i de første 800 årene etter Kristus på den iberiske halvøya. Men en gang rundt 813 e.Kr. skal en from eneboer, gjeter, biskop eller kanskje til og med kong Alfonso selv ha funnet graven med Jakobs levninger.

Katedralen i Santiago de Compostela er stedet der levningene av apostelen Jakob nå skal ligge gravlagt. Bygningen ble påbegynt i 1075 e.Kr. og ferdigstilt i 1210 e.Kr.

Den vanligste historien gir æren for oppdagelsen til en eneboer ved navn Pelagius – han skal ha blitt ledet til Jakobs grav av en brennende busk, en stjerne eller en engel – avhengig av hvilken versjon man holder seg til. Den lokale biskopen skal i alle fall ha blitt underrettet om funnet og bekreftet at levningene i graven var apostelen Jakobs. Dette funnet blir nå grunnlaget for å anlegge byen Santiago de Compostela.

Fra denne oppdagelsen frem til at Santiago de Compostela blir et populært pilegrimsmål er det likevel et langt stykke. For på mange steder på den iberiske halvøya var det allerede etablerte helgener med en egen kult. Et eksempel er Vicente av Zaragoza. Han skal riktignok ha blitt gravlagt på det ytterste sørvestlige punktet på den iberiske halvøya (Cabo de Sao Vicente), men han ble tidlig en svært populær skikkelse med relikvier spredt over store deler av Europa. Vicente er for eksempel Valencias skytshelgen til denne dag.

Det tok tid før Jakob skapte en lignende begeistring. Det skjedde ikke i Alfonso den kyskes regjeringstid, til tross for at kongen satte i gang med å bygge en kirke i nærheten av gravfunnet.

I mellomtiden holdt galiserne seg hovedsakelig med en fransk skytshelgen, St. Martin av Tours. Han hadde i alle fall siden midt på 400-tallet vært en viktig helgen både på fransk og iberisk side av fjellkjeden Pyreneene.

Del 2 av denne artikkelen der vi følger Jakob-skikkelsen videre som beskytter for fredelige pilegrimer til maurerdreper, publiseres senere denne uken.

Hilsen Oliven & Poteter!