Er du blant de som for godt har ryddet ordbøkene ut av bokhylla? I våre dager havner papirversjonen av oppslagsverkene raskt på loppemarkeder og i papirinnsamlinger. I stedet henter vi fram ordbøker på mobiltelefonen, nettbrett eller pc – det er kjapt, lett tilgjengelig og ofte også gratis. Men gamle ordbøker kan være skatter på flere vis. Gjennom tidene har ordbøker slett ikke bare vært myntet på folkeopplysning. De må kunne sies å ha bidratt til mellommenneskelig forståelse og kommunikasjon, til å bygge nasjonalfølelse og fellesskap, men også gitt økt makt og rikdom, gjerne til de som allerede har hatt mye av begge deler. Visste du at en av Europas eldste en-språklige ordbøker er spansk og at den ligger ute søkbar og til fri avbenyttelse for enhver som har glede av å studere kastiljansk fra svunne tider? Sebastián de Covarrubias’ første spanske ordbok fra tidlig på 1600-tallet er et imponerende verk – selv om konsekvensene av tidspresset han følte – forfatteren var med sine 66 år en tilårskommen mann i sin samtid – gjør at man innimellom kan trekke på smilebåndet. Covarrubias må kunne sies å ha vært en allsidig herre: Han var blant annet prest og sjelesørger for selveste Filip 2., konsulent for den spanske inkvisisjonen og altså, ordbokforfatter.

Ordbøker har vært med oss mennesker nesten like lenge som vi har hatt skriftspråk og ikke minst, så lenge vi har hatt handel og kontakt med folk fra andre språkgrupper enn vår egen. Det å forstå mennesker i sine omgivelser er selvsagt viktig, det vet alle som har oppholdt seg i et annet språkområde. Men ordbøker er langt mer enn et verktøy for å slå opp betydningen av ord og uttrykk eller forsikre deg om rett stavemåte. Ordbøker og makt har vært nært knyttet til hverandre gjennom historien. Hvem har makt nok til å bestemme hvilket språk som skal snakkes i et land og hvordan skriftspråket skal være?

I Spania har svaret på det spørsmålet i alle fall fra Middelalderen av i økende grad vært: De kastiljanske regentene. 

Kastiljansk: fra vulgærlatin til «dannet» spansk 

Det var romerne som bragte med seg latin til den iberiske halvøya. Deres «etterfølgere» på disse kanter, visigotene, hadde latin som landets offisielle språk fra omtrent 400 år e.Kr. Latinen hadde med andre ord god tid til å befeste sin stilling på disse kanter: Helt til de arabisktalende maurerne gjorde sitt inntog på den iberiske halvøya i 711 e.Kr. var latin det største og ikke minst regionens offisielle språk. 

Selv om arabisk dominerte i store deler av den iberiske halvøya under ulike muslimske herskere, holdt latin stillingen i områder dominert av kristne regenter. 

Over tid utviklet det seg mer folkelige regionale versjoner av den offisielle latinen, som fikk den nokså nedlatende betegnelsen «vulgærlatin». Kastiljansk var latin slik språket ble talt nord på den iberiske halvøya. Det var altså snakk om en dialekt, og ikke et eget språk. 

Språk og fiender

På 1100-tallet hadde dialekten etablert seg som talemål i kongedømmene Castilla og Leon – og de skulle få regenter på rekke og rad med store territoriale ambisjoner. 

Castilla la stadig større deler av den iberiske halvøya under seg, og med ekspansjon erstattet kastiljansk i økende grad andre lokale dialekter og språk. Vil man ha makt og innflytelse, kan det være fordelaktig å holde seg på parti med «vinnerlaget», også rent språklig.

Herskerne av Castilla kom som kjent til å stille seg i spissen for det spanjolene refererer til som La Reconquista, eller gjenerobringen – egentlig en ganske så mangslungen og langt fra rettlinjet prosess som under ledelse av de kastiljanske herskerne kong Ferdinand og dronning Isabella, endte med at de og deres allierte drev muslimene og dermed også arabisk ut av den iberiske halvøya i 1492.

Ferdinand og hans Isabella var det man i moderne tid trygt må kunne kalle et «power couple». De erklærte kastiljansk for offisielt språk i de områdene de rådde over. Felles språk bidro til felles identitet, «felles sak» – slik er det også annetsteds – tenk bare på den norske språkdebatten da Norge fikk sin uavhengighet. Skulle nordmenn fortsette med dansk skriftspråk, modifisere det eller rett og slett lage seg et helt nytt skriftspråk basert på talte dialekter?

På den iberiske halvøya gikk man under Ferdinand og Isabella for alvor i gang med å standardisere talt kastiljansk slik at det blant annet kunne fungere som enhetlig opplæringsspråk.

I dag er kastiljansk ofte sett på som en slags «høyspansk» – den mest korrekte eller rene formen for spansk. Interessant nok inneholder moderne kastiljansk ifølge språkforskere minst 8.000 ord hentet fra «erkefienden» arabisk.

Ferdinands og Isabellas regjeringstid mot slutten av 1400-tallet markerer starten på det som skal bli Spanias «gullalder». Columbus og senere spanske erobrere hadde erklært store deler av Sør- og Mellom-Amerika for spanske territorier. Kastiljansk følger med på lasset. 

Og midt på 1400-tallet lager gullsmeden Johann Gutenberg i den tyske byen Mainz en effektiv boktrykkerpresse som for første gang i historien gjør det mulig å masseprodusere bøker – dog fortsatt med en prislapp som ikke akkurat gjorde boken til allemannseie.

Filip og Sebastián

Da Filip 2. tok over som spansk konge i 1556 var Spania en stormakt. Et utvalg av Filips titler gir et inntrykk av hvilken makt kastiljanske herskere hadde oppnådd på denne tiden: Filip 2. var konge av Spania og Portugal, hertug av Milano, konge av Napoli og Sicilia. I alle fall på papiret var han endog konge av England gjennom sitt ekteskap med den katolske dronning Mary 1. (De hadde giftet seg i 1544 i Winchesterkatedralen visstnok bare to dager etter at de møtte hverandre for første gang – det var med andre ord antagelig ikke bare kjærlighet ved første blikk, men også klare ambisjoner om økte makt og innflytelse.) 

Filip var troende katolikk og så seg selv som troens forsvarer i mer enn én maktpolitisk sammenheng. Han omga seg med rådgivere av mange slag, blant hans sjelesørgere var presten Sebastian de Covarrubias – som altså skulle bli forfatter av den første ordboken på kastiljansk.

Covarrubias må ha vært en mangfoldig fyr – i tillegg til å være prest, arbeidet han som forfatter og leksikograf, og han innehadde en ledende stilling ved katedralen i byen Cuenca. Ja, han var til og med konsulent for den spanske inkvisisjonen – man kan bare spekulere i hva oppgavene kan ha vært. Sikkert er det at mannen var tett på makten.

Ordbok og dødsfrykt 

Covarrubias ordbok var nærmest som «pensjonistprosjekt» å regne – det ble påbegynt da han var 66 år. Det var en anselig alder tidlig på 1600-tallet.

Ordboken Tesoro de la lengua castellana o española, som kan oversettes med noe slikt som Et skattkammer av kastiljansk eller spansk språk kom ut i 1611, fem år etter at verket ble påbegynt. Du kan lese Covarrubias’ ordbok og faktisk også søke i den her: Tesoro de la lengua castellana o española.

Boken var som nevnt den aller første en-språklige ordboken på kastiljansk. Utfordringene forfatteren hadde var derfor mange. For eksempel: Hvilke ord i talespråket skulle med, hvordan skulle de staves og forklares eller defineres? Man skal ha mot for å gå i gang med en oppgave av slike dimensjoner.

Fem år tok det som nevnt fra oppstart til ferdig trykket bok. Verket omfatter omtrent 11.000 ord, med forklaringer og eksempler på bruk. Ordforrådet på samtidens kastiljansk var betydelig større, men Covarrubias var en aldrende herre – du ser det på sluttresultatet. 

Fra bokstaven «C» bestemte Covarrubias seg for å sette opp farten, rett og slett fordi han fryktet at han skulle dø før han rakk å fullføre arbeidet. Under bokstavene A til C er det forholdsvis mange flere oppføringer enn under senere bokstaver i alfabetet. Ordforklaringen utover i alfabetet er gjerne kortere og ordene altså færre. 

Den oppmerksomme leser kan også observere at forfatteren ikke alltid har vært konsekvent i stavemåten av ord – samme ord forekommer med ulik stavemåte. Alfabetisk rekkefølge er heller ikke alltid helt på plass.

Covarrubias klarte å fullføre arbeidet, men må ha følt at utelatelsene ble i overkant mange for året etter at den opprinnelige ordboken kom ut, fullførte han et supplement med nye ord og tilhørende definisjoner. Covarrubias døde i 1613, to år etter at førsteutgaven av Tesoro de la lengua castellana o española kom på markedet. Ordboken hans danner grunnlaget for senere spanske ordbøker frem til denne dag, og var forbilde for tidlige engelsk og franske ordbøker.

Tesoro de la lengua castellana o española og samtiden

Som tilfellet gjerne er med gamle oppslagsverk, er det ting også hos Covarrubias som mennesker i vår tid nok vil reagere på. Ordbøker sier ganske mye om den tiden de ble til i.

For eksempel var Covarrubias opptatt av å spore spanske/kastiljanske ord tilbake til det som i samtiden gjerne ble sett på som menneskenes opprinnelige språk – hebraisk. Det var jo Biblenes eller mer presist Det gamle testamentets språk, og det var ikke uvanlig at lærde personer betraktet hebraisk som menneskehetens urspråk – det språket alle skulle ha snakket «før Babels tårn». 

Spansk og hebraisk ligger forsiktig sagt et godt stykke fra hverandre når det gjelder språkgruppe og følgelig språklige fellestrekk, men tatt i betraktning religionens rolle på den iberiske halvøya på 1600-tallet, ga det altså mening å utforske mulige likheter de to imellom. 

Verdt å merke seg – og se i et historiens lys – er forresten det faktum at Covarrubias har inkludert ordet «rase» (raza) i sitt vokabular – det skal være den første gangen i verdenshistorien at ordet forekommer i en ordbok.

Covarrubias’ ordforklaring tar utgangspunkt i dyreverdenen og fullblodshester, men går over til å definere «renraset» når det gjelder mennesker til å bety fravær av mauriske/muslimske eller jødiske forfedre. Året 1492 er ikke fjern fortid i spansk egenforståelse på Covarrubias’ tid.

Har du lyst til å lese mer i Sebastián de Covarrubias’ ordbok, finner du den altså her: Tesoro de la lengua castellana. Til venstre på siden kan du skrive inn enkeltord og begreper du er nysgjerrig på og få et aldri så lite innsyn i 1600-tallets spanske samfunn – om din «høyspansk» tillater det. 

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler to ganger i uken.