Spansk på oppadgående, mest i USA

En oversikt fra den spanske språk- og kulturorganisasjonen Instituto Cervantes viser at stadig flere mennesker har spansk som morsmål: 480 millioner for å være eksakt. Samtidig øker antallet som snakker spansk som andrespråk sterkt. Strever du med spanske gloser og grammatikk, skal du vite at sjansene er store for at du vil få bruk for det du klarer å tilegne deg – og langt fra bare i Spania. Flest spansktalende har nemlig Mexico, mens USA kommer på andre plass – president Trump har faktisk flere spanskspråklige undersåtter enn Spania. Og flere skal det bli – med eller uten mur. Men selv om spansk opplever vekst i antall individer som behersker språket, hevder det seg ikke like godt på alle fronter.

Opprinnelseslandet for spansk språk og landet til fremtidens kanskje største spansktalende befolkning.

Instituto Cervantes er en organisasjon som har som formål å spre kunnskap om spansk språk og kultur. Den ble opprettet av den spanske stat i 1991 og er representert i Asia, Amerika, Europa, Afrika og Australia – fra Beijing i øst til Seattle i vest. I Skandinavia har instituttet kontorer i Stockholm. (Kontaktinformasjon finner du nederst i dagens artikkel. Instituto Cervantes har mye å by på for oss som er opptatt av spansk språk og kultur.) Med jevne mellomrom gjennomfører Instituto Cervantes undersøkelser for å kartlegge hvordan det står til med spansk språk på verdensbasis.

Og det er oppløftende lesning for myndighetene i Madrid. Spansk er offisielt språk i 20 land, og nesten åtte prosent av verdens befolkning behersker spansk. Noe over 577 millioner mennesker anslås å snakke spansk såpass godt at de med rimelighet kan omtales som spansktalende. Og spansk språk opplever en betydelig vekst. Det er ikke bare skandinaviske ungdommer som velger spansk i stedet for fransk eller tysk som fremmedspråk nr. 2. Gruppen av personer som har det som litt rundt formulert betegnes som en “viss kompetanse i spansk”, definert som at de snakker språket forholdsvis bra, skal utgjøre hele 75 millioner mennesker. I tillegg kommer de som er i gang med å lære seg spansk. I følge professor David Fernandez Vítores ved universitetet i Alcalá utgjør sistnevnte gruppe omtrent 21 millioner personer.

Økningen i antall spansktalende fra 2017 til 2018 skal ifølge Instituto Cervantes være på hele fem millioner. De fleste landene der det snakkes spansk ligger selvsagt i Sør-Amerika, men det landet som opplever den raskeste veksten i andel av befolkningen som snakker spansk er faktisk USA.

Spansk vokser raskere i USA enn i noe annet land.

Med eller uten mur: Spansk øker

President Trump er kjent for å ha et noe anstrengt forhold til sine naboer i sør. I valgkampen lovet han sine velgere å bygge en mur langs den mer enn 3100 kilometer lange grensen til Mexico. Den skal hindre illegale innvandrere fra Sør- og Mellom-Amerika i å ta seg over til USA. Men med eller uten mur: Bruken av spansk vil fortsette å øke i Statene.

USAs statistiske sentralbyrå (US Census Bureau) har riktignok nedjustert sine prognoser for hvor stor landets ”latino” befolkning kommer til å bli i 2050 fra 138 millioner til 106 millioner. En reduksjon på 32 millioner i forhold til hva statistikerne ved samme byrå hadde regnet seg frem til før Trump tok over som president. Likevel er det mulig at USA blir det landet i verden med den aller største spansktalende befolkning om få år.

Den latinamerikanske befolkningen har lenge vært den aller raskest voksende befolkningsgruppen i USA. Fra 1970 til 2016 vokste gruppen spansktalende amerikanere mer enn 590 prosent – i hovedsak på grunn av innvandring fra Mellom- og Sør-Amerika. Til sammenligning økte USAs befolkning som helhet med 56 prosent i samme periode, igjen ifølge tall fra US Census Bureau.

Men også andre faktorer virker inn. Instituto Cervantes opplyser at det er om lag 41 millioner innbyggere i USA som har spansk som morsmål og ytterligere 11,6 millioner som regnes som tospråklige spansk-engelsk. For i motsetning til de fleste andre innvandrergrupper, slutter sjelden barn av spansktalende å snakke foreldrenes morsmål – og de gir spansk videre også til neste generasjon. I følge David Fernandez Vítores bruker mer enn 70 prosent av familier med bakgrunn fra spansktalende land bosatt i USA, spansk hjemme. I tillegg har spansktalende amerikanere som gruppe forholdsvis høye fødselstall.

Aller flest spansktalende finner vi i delstatene Arizona, Texas, Florida, California og New Mexico, men alle store amerikanske byer har betydelige innslag av latinamerikanere.

Ikke bare gode nyheter

På verdensbasis har som nevnt mer enn har 480 millioner mennesker spansk som morsmål. Og spansktalende forstår hverandre på tvers av landegrenser, selv om uttale og vokabular varierer noe. Til sammenligning finnes det 380 millioner mennesker med engelsk som morsmål. Likevel stiller spansk i en annen liga enn vår tids Lingua Franca på en rekke områder. For det er selvsagt langt flere mennesker som kommuniserer greit på engelsk enn på spansk.

Det utgis langt flere bøker om vitenskap, økonomi og andre fag på engelsk enn på noe annet språk, herunder spansk.

Ta for eksempel forskning og vitenskap. Blant de 100 mest siterte vitenskapelige tidsskriftene er engelsk en klar vinner: de aller fleste forskningsresultatene som publiseres presenteres på engelsk. Spansk kommer inn på en sjette plass, etter kinesisk, portugisisk, russisk og tysk.

Stort bedre er det ikke i forretningsverdenen. Selv om Spania har utstrakt handel med andre spansktalende land, så dominerer engelsk verdenshandelen. Spansktalende land skal til sammen stå for bare 6,9 prosent av verdens samlede produkt, som er summen av alle lands brutto nasjonalprodukt.

Instituto Cervantes som våpendrager

Instituto Cervantes er spanske myndigheters spydspiss for å utbre spansk språk og kultur. Franskmennene har sitt L’Alliance Française og Tyskland sitt Goethe-institutt som stiller med imponerende ressurser, så konkurransen er skarp. I tillegg kom spanjolene sent i gang – Instituto Cervantes har eksistert i mindre enn tre tiår.

Men er du ute etter ressurser for å lære spansk og forstå spansk kultur bedre, så er tilbudene instituttet har mange og vel verdt å ta en titt på. I Skandinavia finner du Instituto Cervantes i på Bryggargatan 12 A i Stockholm (https://estocolmo.cervantes.es).

Instituto Cervantes har lokaler på Norrmalm, i Stockholm sentrum.

Her tilbys kurs på ulike nivåer for alt fra nybegynnere til folk som er ferdig utdannet spansklærere. Instituttet kan også friste med en rekke interessante forelesninger. Har du ikke anledning til å ta deg til Stockholm, finnes nettbaserte kurs til en overkommelig pris. Du kan også avlegge ulike eksamener som gir deg bevis på din kompetanse i spansk hos Instituto Cervantes, noe som kanskje er særlig aktuelt om du er på jakt etter en jobb der spanskkunnskaper er avgjørende.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Mappa Mundi – et kart og en statshemmelighet

Juan de la Cosa var kaptein på Columbus’ flaggskip Santa Maria, men forholdet mellom den italienske oppdageren og hans spanske kaptein, må ha vært av den kompliserte sorten. Som vi skrev i del 1 av historien om de la Cosa, gikk Columbus ikke av veien for å sette frem beskyldninger om at den erfarne sjøfareren selv hadde forårsaket sitt eget skips forlis og blunket ikke på å ydmyke ham i full offentlighet. Columbus var ikke en mann kjent for overdreven bruk av silkehansker. Men de la Cosa fikk også sine seire: Han deltok i langt flere ekspedisjoner til Amerika enn de tre Columbus rakk. Han ledsaget noen av samtidens mest betydningsfulle oppdagelsesreisende, brakte med seg europeiske nybyggere til det ”nye” kontinentet – og utarbeidet et av verdenshistoriens mest berømte kart – som for øvrig inneholder en aldri så liten ”takk for sist” til nettopp Columbus.

Mappa Mundi, eller Verdenskartet, var det første europeiske kartet som også viste deler av det nyoppdagete amerikanske kontinentet. Kartet er utstilt på Marinemuseet i Madrid.

Lisens på oppdagelser

I årene etter den første reisen til det amerikanske kontinentet i 1492, fortsatte Juan de la Cosa sin utforskning av landområdene på den andre siden av Atlanterhavet. Han seilte vestover med Columbus på alle de tre reisene han foretok vestover: i 1492, 1493 og 1498.

I 1499 la de la Cosa ut på sin fjerde Amerika-reise. Denne gangen var han navigatør for en ekspedisjon ledet av Alonso de Ojeda og Amerigo Vespucci, to ruvende skikkelser i spansk kolonisering av det amerikanske kontinentet. Alonso de Ojeda var mannen som ga navn til Venezuela, grunnla Santa Cruz og utforsket nordøstkysten av Sør-Amerika. Amerigo Vespucci ga navn til verdensdelen i sin helhet. På denne første reisen, ble de tre blant de første europeere som satte fot på det søramerikanske fastlandet. De utforsket kysten fra Río Esequibo i dagens Guyana på østkysten av Sør-Amerika og nordover til Trinidad.

Det var et intenst, mange vil si vanvittig, kappløp som foregikk mellom europeiske stormakter på denne tiden – om land og naturressurser andre steder i verden. Stor rikdom lokket. Men det var ikke bare å reise ut på lykke og fromme, man trengte lisens fra hjemlige myndigheter. Columbus hadde for eksempel monopol på oppdagelsesreiser til “India” i flere år utstedt av kong Ferdinand og dronning Isabella. Lisensholdere ble gjerne begunstiget med en sjenerøs andel av utbyttet, det være seg gull, andre naturressurser eller til og med mennesker. Det var få motforestillinger blant europeiske herskere mot å gi bort eller ta noe som ikke på noen måte kan sies å ha tilhørt dem.

Juan de la Cosa var ikke lovet noen lukrativ del av “byttet” på reisene så langt, men han må ha hatt sine planer om hvordan han skulle øke sin anseelse og velstand på sikt. På reisene brukte han sine kunnskaper om navigasjon og kartografi til å skaffe seg detaljert informasjon om landskap og befolkning. Etter hjemkomsten i 1499 satte han seg ned og tegnet det som skulle bli Europas første verdenskart med de ”nye” landområdene inkludert. Kartet ble rett og slett kalt “Mappa mundi”, eller ”verdenskartet.” I ettertid kalles det også ofte Juan de la Cosas kart. Du kan se det utstilt på marinemuseet i Madrid til denne dag.

Kartet er malt på pergament og måler 93 cm i høyden og er 183 cm langt, altså et ganske stort format. Det er lagt masse arbeid i det fargerike kartet som altså er det første kartet av en europeer som viser i alle fall en del av det amerikanske kontinentet. Og gode kart sto høyt i kurs i samtiden.

Mappa Mundi er full av detaljer som viser landskap, naturressurser, handelsruter og mer.

Kart og statshemmeligheter

Det foregikk som sagt et intenst kappløp mellom europeiske stater om å finne og legge under seg territorium andre steder i verden. Kart var naturligvis viktig på mange måter i en slik sammenheng, ikke bare for navigasjon. Det å ha gode og presise kart, var nesten bokstavelig talt gull verdt i kampen om å tilegne seg ressurser i fjerntliggende områder.

Både i Portugal og Spania, to av landene som tidlig kastet seg på i koloniseringskappløpet, ble kart behandlet som statshemmeligheter. Myndighetene i flere land sendte ut spioner for å snoke i andre staters kartsamlinger. Juan de la Cosas kart ble overlevert kongeparet Ferdinand og Isabella og dannet lenge grunnlaget for spanjolenes videre kolonisering av Sør-Amerika.

Du husker kanskje fra del 1 av vår omtale av Juan de la Cosa (Spion, kaptein, eventyrer og mannen bak Europas første verdenskart) at Columbus tvang de la Cosa og hele hans mannskap til å avlegge ed på at Cuba ikke var en øy slik de la Cosa mente, men en halvøy? På ”Mappa mundi” har de la Cosa tegnet inn Cuba som en øy – stikk i strid med Columbus’ oppfatning om at Cuba var en halvøy i Asia.

 

Nye Amerika-reiser, fengsling og giftpiler

I årene som fulgte reiste Juan de la Cosa på flere ekspedisjoner til Amerika på oppdrag fra Spanias herskere. Blant annet dro han over sammen med Rodrigo de Bastidas som utforsket og fikk kartlagt store deler av den sydamerikanske nordkysten og ”oppdaget” landområdet som i dag er Panama.

Rodrigo de Bastidas hadde forresten vært med Columbus og de la Cosa på deres andre tur over Atlanterhavet. De Bastidas hadde foreslått for Ferdinand og Isabella at han kunne utforske områdene nærmere og gjorde tilbudet enda mer forlokkende ved å si seg villig til å finansiere reisen selv mot at han fikk betaling i form av ressurser og verdier han mente han ville finne der borte. Herskerne i Spania ga ham lov til å dra og krevde ”beskjedne” 25 prosent av det han måtte tilegne seg. Det var ordninger egnet til å nøre opp under menneskers grådighet.

Med på reisen med Rodrigo de Bastidas og Juan de la Cosa var også Vasco Nuñez de Balboa som skulle bli den første europeer som så Stillehavet fra det amerikanske kontinentet. På reisen utforsket de områder som i dag utgjør Panama og Colombia og fant samtidig ut at Spanias argeste konkurrent i Sør-Amerika, Portugal, også hadde funnet veien til det nye kontinentet. Og på toppen av det hele hadde de tatt for seg i områder Spania anså som sine egne.

Juan de la Cosa var del av en delegasjon som ble sendt til Lisboa for å protestere. Det endte med fengsling. Dronning Isabella måtte visstnok personlig gripe inn for å få Juan de la Cosa løslatt.

De la Cosas siste reise til Amerika begynte i 1509. Med tre skip og 200 nybyggere som ville slå seg ned i ”den nye verden” seilte de la Cosa til Haiti der Alonso de Ojeda sluttet seg til gruppen. Sistnevnte hadde et skip med ytterligere 100 kolonister som ville bosette seg i det som i dag er Colombia.

Da de kom frem, slo de seg sammen med Francisco Pizarro. Turen gikk til et område som Ojeda hadde tilegnet seg, Urabá, men her ble de angrepet av innfødte. Og det skal sies at de innfødte etter hvert hadde fått god grunn til å møte spanjoler og andre europeere med fiendtlighet. Det var ikke bare Pizarro som var kjent for ekstremt brutal behandling av de søramerikanske urinnvånere. Columbus hadde fart så voldsomt frem i møte med urbefolkningen at selv Ferdinand og Isabella som langt fra var kjent for sin milde natur, fikk nok og fengslet oppdageren mellom hans andre og tredje reise til den nye verden.

Etter en kort trefning vant spanjolene slaget. Oppildnet av seieren forfulgte europeerne de innfødte og trengte lenger inn i landet til de fant landsbyen deres. Der ble de igjen angrepet og denne gangen måtte de slå retrett. Juan de la Cosa ble truffet av en pil innsatt med gift og døde i trefningen. Alonso de Ojeda var blant de som slapp unna med livet i behold og kunne fortelle om slaget.

Columbus har blitt hedret med statuer og fått områder, gater, festivaler og dager oppkalt etter seg.

Nyheten nådde Spania der myndighetene tilkjente Juans enke og barn en rundhåndet kompensasjon for hans tjenester for landet gjennom en årrekke. Erstatningen sier litt om hva slags holdning til andre land og befolkninger som hersket i samtidens Europa, den bestod av en klekkelig sum penger (45,000 maravedi) og alle de innfødte som Juan de la Cosa ”eide” i de nye områdene. Hva slags glede hans enke og barn fikk av sistnevnte, sier historien ingenting om.

Juan de la Cosa var en erfaren sjøfarer, uredd oppdager, eventyrer, spion, kartmaker og opportunist. Han er en av de mange vi i ettertiden kanskje ikke vet så mye om, men han spilte en sentral rolle da Spania ble en stormakt i samtiden – på godt og vondt.

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Spion, kaptein, eventyrer og mannen bak Europas første verdenskart

Du lærte kanskje ikke om ham i historietimene på skolen, men han spilte en sentral rolle da Portugal og Spania fikk for seg at de skulle ut i verden, finne nytt land og underlegge det sine hjemlige monarker – komplett med naturressurser og lokalbefolkning. Juan de la Cosa var sjøkaptein, hadde antagelig en fortid som spion, og ble en nøkkelperson i Spanias kolonisering av Sør-Amerika i andre halvdel av 1400-tallet. Han eide og var kaptein på Columbus’ flaggskip og identifiserte og kartla ressurser i den nye verden som hjalp det nylig gjenerobrede Spania å bygge sin anseelse og ikke minst sin rikdom. Forholdet mellom ham og Columbus var ikke av den enkle sorten – på sitt beste var det preget av respekt og tillit, på sitt verste, haglet de groveste beskyldninger. Før Juan de la Cosa ble drept av en giftpil fra innfødte som åpenbart ikke var like begeistret for europeisk kolonisering som hans oppdragsgivere, rakk han å tegne det første verdenskartet som omfattet det amerikanske kontinent laget av en europeer.

Juan de la Cosa var eier av og kaptein på skipet ”Santa Maria” som brakte Columbus til det amerikanske kontinent på leting etter en alternativ handelsrute til India.

Juan de la Cosa må har vært en sammensatt person: Eventyrer nok til å legge ut på reiser i det store ukjente, men byråkrat nok til å utføre nitidige kartleggingsoppgaver for hjemlige myndigheter. Han ble en uvurderlig person i den spanske koloniseringen av Sør-Amerika.

Historikerne har forholdsvis lite sikker kunnskap om Juans tidlige liv og levnet. De vet ikke eksakt hvor eller når han ble født – det er først når konkurransen mellom Portugal og Spania om erobringer av land på nye kontinenter tar til for alvor mot slutten av 1400-tallet at Juan de la Cosa trer frem som en tydelig skikkelse.

Spania kan sies å være en ny nasjon på denne tiden. Gjenerobringen av spansk territorium fra muslimske herskere hadde tatt flere hundre år. Den såkalte reconquistaen varte fra 718 til den ble fullført under kong Ferdinand og dronning Isabella i 1492. Sistnevnte var et kongepar med ambisjoner for sitt gjenforente rike.

Antagelig kom Juan de la Cosa til verden en gang mellom 1450 og 1460. I lys av gjennomsnittlig levetid den gangen, må han kunne betegnes som en godt voksen og erfaren mann i 1492. Man tror han var hjemmehørende i Sta. Maria del Puerta (Santoña) i Cantabria – i den byen bodde i alle fall hans kone og datter på den tiden.

Han skal tidlig ha begynt å skaffe seg erfaring som sjømann i Biscaya-buktas røffe farvann. Senere utvidet han operasjonsområdet og deltok på ekspedisjoner til Kanariøyene og Vest-Afrika. I tillegg til å lære seg sjømannskap, skal han ha skaffet seg grundige kunnskaper om kartografi, altså fagkunnskap om hvordan man lager og bruker kart.

Med tiden ble Juan en respektert sjøkaptein, hans gode omdømme skal ha nådd herskerne i det nylig frigjorte og militært sterke Spania. Kongeparet Ferdinand og Isabella var som sagt ambisiøse – og de mente Spanias fremtid lå i ekspansjon, handel og kolonisering. På den iberiske halvøya var det få muligheter til å erobre nytt land av betydning. Spania og Portugal var konkurrenter som begge hadde det vi i dag kanskje ville kalle ”supermaktambisjoner”. Det gjaldt å skaffe seg territorier, kontroll over handelsruter og tilgang til verdifulle naturressurser.

To av tre skip på Columbus’ første ferd til Amerika var karaveller. En replika av et slikt skip kan besøkende se i havnen i Huelva.

Spion og oppdager i noe tvilsomt selskap

De første bekreftede opplysningene vi har om Juan er fra 1488, da befant han seg i Portugal. Den portugisiske adelsmannen og oppdageren Bartolomeu Dias var nettopp vendt tilbake etter å ha rundet “Kapp det gode håp,” det sørligste punktet på det afrikanske kontinentet. Mange historikere mener de spanske monarkene hadde sendt Juan til Lisboa for å finne ut så mye som mulig om Dias’ ferd. I alle fall skal han ha vært særdeles nysgjerrig på å lære mest mulig om portugiserens ekspedisjon. På vei tilbake til Spania kom portugisiske offiserer på sporet av ham, men han klarte å komme seg over grensen uten å bli pågrepet.

Juan de la Cosa dukker opp igjen tidlig på 1490-tallet. Og nå som skipsreder med tilholdssted i El Puerto de Santa Maria, en havneby mellom Jerez og Cadiz. Man tror det er her han blir kjent med tre brødre fra familien Pinzón. Relasjonen mellom dem skulle komme til å spille en viktig rolle i Spanias erobringer i vest. Brødrene og deres familie hadde slått seg opp som redere etter å ha tjent gode penger på kystfiske og legitim handel, men også på ren sjørøvervirksomhet.

Både Juan de la Cosa og Pinzón-brødrene var lommekjent i farvannene i det østre Atlanterhavet – og de var skikkelser som hadde oppnådd en viss velstand. Dessuten var de villig til å gi betydelige finansielle bidrag til Columbus’ ekspedisjon. Ferdinand og Isabella la nemlig langt fra alle de pengene på bordet som Columbus trengte for å gjennomføre reisen vestover med tre skip. Valget av Juan de la Cosa og Pinzón-brødrene, falt antagelig Columbus ganske lett. Den mellomste av Pinzón-brødrene ble forresten andrestyrmann på Pinta, hans eldre bror kaptein på samme skute. Den tredje broren og Juan de la Cosa ble kapteiner på hvert sitt skip, henholdsvis Niña og ekspedisjonens lederskip Santa Maria.

Den 12. oktober 1492 gikk ekspedisjonens medlemmer i land på et nyoppdaget kontinent – i alle fall fra europeisk ståsted. På sin første reise fikk de riktignok bare sett seg litt om i Karibia. Juans skip, Santa Maria, gikk på grunn og sank utenfor Haiti. Spanske myndigheter ga ham en rundhåndet kompensasjon for tapet av skipet. Blant annet fikk han retten til å transportere en bestemt mengde mel fra Andalusia til Biscaya, og han fikk fritak for avgifter som myndighetene vanligvis krevde inn i samband med slik fraktevirksomhet. Fri konkurranse i markedet var ikke en ide med mange tilhengere i samtidens Europa.

Columbus fikk tillatelse og støtte av Ferdinand og Isabella til turen vestover, men var avhengig av å finne ytterligere investorer og mannskap villig til å satse på en ekspedisjon i ukjent farvann.

Et konfliktfylt forhold

Juan fortsatte å utforske det nye kontinentet i årene som fulgte. Han gjorde i alt tre reiser sammen med Columbus, selv om deres forhold slett ikke var uten spenninger. Columbus beskyldte blant annet de la Cosa for selv å ha forårsaket Santa Marias havari – han hadde jo søkt tilflukt på Niña da lederskipet han eide sank etter en grunnstøting. Beskyldningen må ha falt de la Cosa tungt for brystet.

Likevel kan ikke konflikten ha ødelagt forholdet mellom de to, for året etter gir Columbus de la Cosa kommandoen på sitt eget skip da han legger ut på sin andre tur til Amerika. I 1495 finner vi nok en gang Juan de la Cosa på ekspedisjon med Columbus, denne gangen drar de videre vestover fra Hispaniola til Jamaica og langs sørkysten av Cuba. Men igjen oppstår det heftig uenighet mellom de to.

Mannen som var overbevist om at han hadde funnet sjøveien til India da han gikk i land på det amerikanske kontinent, utfordret den kartkyndige og erfarne sjøkapteinen de la Cosa. Og han var sta så det holdt: Columbus forlangte at kapteinen og hele hans mannskap skulle avlegge offentlig ed på at Cuba ikke var en øy slik de la Cosa mente, men en halvøy – slik Christoffer Columbus holdt på.

De la Cosa skal ha følt seg tvunget til å avlegge eden, men tok en søt hevn da han få år senere tegnet det første kartet laget av en europeer som også omfattet det amerikanske kontinentet.

Vi fortsetter historien om Juan de la Cosa førstkommende fredag her hos Oliven & Poteter.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Mangoen er solmoden

Nå i september begynner spanske mangodyrkere å høste den ettertraktede frukten med det søte, oransje fruktkjøttet – og i år venter de rekordstor avling. Mangoen stammer riktignok fra det indiske subkontinent, men har vært dyrket i de varmeste strøkene av Spania i flere hundre år. Mango er supermat så god som noen og byr blant annet på A, B og C-vitaminer så det monner. Her i Spania handler vi gjerne mango på markedet, der er ikke frukten pakket i plast og merket med ”spisemoden” slik den gjerne er i nord – men prisen er da også en helt annen. Det er ikke vanskelig å plukke ut god mango – bare du ikke lar deg lure av skallets farge. Og har du tenkt å ha tilhold i det sørlige Spania i noen år, er det faktisk fullt mulig å dyrke sitt eget mangotre fra steinen som blir igjen når frukten er fortært.

Av utseende kan de vanligste spanske mangosortene minne litt om epler, men hos mango er ikke skallfargen et tegn på om frukten er moden.

Spania er det eneste landet i Europa hvor man finner kommersiell mangodyrking. Frukten som fulgte med mennesker fra det området som i dag er Burma, Pakistan og India til Midtøsten og Øst-Afrika og senere Sør-Amerika, tåler nemlig ikke frost. Derfor er det bare i det sydlige Spania at vi finner mangodyrking. I år håper landets mangodyrkere på en avling på rundt 30.000 tonn.

I Spania har man dyrket mango, om enn i langt mindre skala enn i dag, i alle fall siden 1300-tallet. Den første skriftlige kilden som dokumenterer mangodyrking på europeisk jord, stammer fra en katolsk munk ved navn Jordano og er fra 1328.

Spesielt mange mangodyrkere finner vi i området rundt Malaga, der man stadig utvider dyrkingsarealet – for europeere har for alvor fattet interesse for denne sunne tropiske delikatessen.

Mango skal inneholde hele 20 ulike vitaminer og mineraler – det må vel sies å plassere den trygt i kategorien for ”supermat”. En kopp mango gir deg 100 prosent av daglig anbefalt dose av vitamin C, 35 prosent av behovet for vitamin A og cirka 20 prosent av behovet for B-vitaminet folat, i følge amerikanske ernæringsmyndigheter.

Høyt innhold av vitaminer til tross, de fleste av oss verdsetter vel mango først og fremst på grunn av smaken – det vil si når den er fullmoden. Og den mangofrukten vi kjøper lokalt, særlig på de mange utendørsmarkedene er blant de aller beste som er å få tak i. Det kan vi takke de mange gode soldagene for.

Spanske mangodyrkere er faktisk så sikre på at deres frukt er søtere og mer smakfulle enn importert mango at de har fått utført vitenskapelige målinger av sukkerinnholdet i egne mango og sammenlignet det med tilsvarende verdier for importert vare. Målingene viste markert høyere sukkerinnhold i lokal frukt – ikke så rart kanskje ettersom lokal mango gjerne får bli moden på treet.

Hvis mangoen gir litt etter når du klemmer forsiktig på den, har du moden frukt.

Gi mango’en en klem

De mangovariantene som dyrkes i Spania, er vanligvis grønne med rødfiolette farger på skallet. Det finnes også mangosorter som har varmgult skall. Men kvalitet og modenhet på mango skal du uansett ikke bedømme ut fra skallfarge.

En fullmoden mango på disse kanter, kan godt være nokså mørk grønn over det hele. I stedet for å se på fargen, bør du bruke ”klemmetesten”: En moden mango skal gi litt etter når du klemmer forsiktig på den. Forsøk å klemme der stilken har sittet, da skader du ikke frukten nevneverdig om den skulle trenge lengre tid på å bli helt moden. Stikker du nesen nær stilkfestet, vil du forresten også kunne kjenne en søtlig aroma dersom frukten er fullmoden.

Og moden mango har en helt annen smak enn umoden. Skulle du likevel være uheldig å få med deg noe umoden mango hjem, så finnes det måter å ettermodne frukten på slik at du får deg en søt og god smaksopplevelse. Viktigst av alt er at du ikke legger mango’en i kjøleskap – den skal oppbevares i romtemperatur til den er moden. Modningen går raskere dersom du legger frukten i en papirpose.

I kjøleskap skal mango ikke, i alle fall ikke før den er helt moden. Moden mango vil holde seg en ukes tid i kjøleskap. Har du gjort et riktig kupp på markedet og kjøpt en masse mango, kan du skrelle den (en skarp potetskreller fungerer utmerket), skjære den i biter og oppbevare den i fryseboksen.

Skåret i biter holder mangoen seg lenger og tåler å fryses.

Frossen mango smaker deilig i smoothier (se vår artikkel: Drikk et måltid i varmen), eller du kan bruke den i en kjapp og sunn frokost: Prøv mangobiter sammen med banan og yoghurt naturell med dryss av müsli og/eller hakkede nøtter og du har en frokost eller et mellommåltid som i alle fall her i huset lett kan utkonkurrere all verdens ferdigkjøpte produkter.

Mango smaker ellers fortreffelig i fruktsalater, men ikke glem den på ostefatet heller. Den kan ofte erstatte tyttebærsyltetøy som syrlig tilbehør til middagen. Eller server den med vaniljeis og et dryss av knallrøde, saftfylte granateplefrø – og du har en herlig, fargerik dessert på få minutter.

Frukttallerken med mango er deilig og lettvint å servere gjester etter et godt måltid.

I skyggen av ditt eget mangotre

I India forteller legenden at buddhismens grunnlegger gjerne mediterte i den svale skyggen av et mangotre. Mangotrær kan bli store, opptil 30-40 meter høye med en krone på nærmere ti meter – så trærne kan saktens være et tilfluktssted når heten er på sitt mest intense. Kommersielle dyrkere sørger for å holde dem lavere slik at det blir mulig å høste frukten.

Kommersielle dyrkere holder mangotreet betydelig lavere enn de 30-40 meter det kan vokse til om det ikke beskjæres.

Er du av den nysgjerrige typen med litt grønne fingre er det mulig å dyrke frem sitt eget mangotre som skal kunne bære frukt, selv om det tar en åtte års tid fra du planter steinen fra den mangoen du nettopp spiste, til du kan høste egen mango.

En pen og morsom plante kan det bli langt tidligere. Det kan ta opptil 4-6 uker før frøet spirer, så vær tålmodig.

Det finnes to hovedmetoder for å dyrke frem ditt eget lille mangotre: Den ene lar steinen stå i vann, den andre i plantejord. Begge metoder forutsetter at steinen er ”renspist”. Vi har hatt mest hell med ”jordmetoden”. Her er den:

  • Tørk av steinen på et papirhåndkle og åpne den forsiktig med en kniv (omtrent som du ville åpne en musling). Inni finner du det som kan ligne på en stor bønne.
  • Legg “bønnen” i en potte fylt med god plantejord cirka 2-3 cm under overflaten. Fukt jorden og sett potten på et varmt, men skyggefylt sted til du ser spiren. Da er tiden kommet for at “mangotreet” ditt flytter ut i solen. Regn med at prosessen tar en tre ukers tid.

I første omgang må du nøye deg med en pen potteplante – men en dag kan du kanskje invitere venner og familie på egendyrket mango i skyggen av ditt ”Buddha-tre”.

Har du prøvd å dyrke mango selv? Hvordan gikk det?

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Hva spanske navn forteller

Hva kan du lese ut av et spansk navn? Litt av hvert. Ofte forteller ”apellidos” en hel historie om foreldre og annen slekt, yrke, sivilstand og geografisk tilhørighet. Du finner også beskrivelser av folks vekt, bosted og sosiale rang: ”Den tynne”, ”engboer”, ”prest” og ”kriger” er alle etternavn som er i vanlig bruk. Enkelte navn vil du garantert bli glad for at du slipper å signere med sånn til daglig. Bli med på en aldri så liten orienteringstur i spanske etternavn.

Det var unektelig lettere å signere med kunstnernavnet enn med fullt navn.

Du vet kanskje at spanjoler flest har dobbelt etternavn, ett fra far og ett fra mor. Det vil si, de arver det første av mors og fars to etternavn. I regelen er det mors navn som står sist av de to. Dobbelt etternavn kan være langt nok i vår digitale verden, der det sjelden er plass til lange signaturer, men mange spanske borgere nøyer seg ikke med dobbeltnavn.

Hvis både fars og mors etternavn er svært vanlige slik som for eksempel Pérez eller Fernández, kan barnet utstyres med begge etternavnene til far og begge mors etternavn, gjerne knyttet sammen med ”y” (”og”). Vi får da hele fire navn i rekken.

Riktig morsomt kan det forresten bli om både far og mor har samme første etternavn, da kan man få barn som etter navnekonvensjoner for eksempel skulle bli hetende Fernández Fernández. Det minner litt om Øystein Sundes sang ”Datterdattera” og Baden-Baden. Men spanjolene vet råd.

Heter far Fernández Pérez og mor Fernández Gómez til etternavn, løses problemet gjerne med å kalle den håpefulle Fornavn Pérez Fernández y Gómez Fernández. Spanske etternavn vokser seg med andre ord raskt store og uhåndterlige, i alle fall etter nordisk standard.

Spanjoler beholder de etternavnene de blir gitt ved fødselen hele livet. Konvensjonene med å gi barn to etternavn er forresten ikke eldre enn fra 1800-tallet. Tidligere var det annen praksis som gjaldt. Etternavn var uvanlig blant folk flest før på 1100-tallet. Til det var det rett og slett ikke mange nok innbyggere eller hyppig nok kontakt mellom lokalsamfunn og deres mer fjerntliggende naboer – man holdt orden på hvem som var hvem uten å bruke etternavn.

Å beholde samme navn hele livet, høres i utgangspunktet greit ut, men også her kan det være et ”men” om du for eksempel er på jakt etter et spansk damebekjentskap fra ungdommen.

 

Ekteskap, ”de”, Picasso og milelange navn

Når en kvinne gifter seg, er det nemlig ikke uvanlig at hun omtales med det første av sine to etternavn fulgt av ”de” og ektemannens første etternavn. ”De” er en preposisjon som best kan oversettes med det norske ”av” eller ”fra”. Selv om kvinnen beholder sitt opprinnelige navn i offisielle dokumenter, kan hun altså godt gå under et litt annet navn. Men ”de” er et signal om at damen som kanskje var av interesse for en del år siden, nå er gift.

Skal du forresten finne en person på navnelister i Spania, bør du vite at oppføringen er ordnet alfabetisk etter første etternavn. Altså vil du for eksempel finne forfatteren Gabriel García Márquez under G og ikke under M.

Spanske etternavn forteller historie.

Til “hverdags” skal det sies at mange i den spansktalende verden nøyer seg med det første etternavnet. Den kjente operasangeren Plácido Domingos fulle navn er for eksempel José Plácido Domingo Embil. Popsangeren Enrique Iglesias heter egentlig Enrique Miguel Iglesias Preysler.

Og enkelte har bedre grunn enn andre til å forenkle og forkorte. Et ekstremt utslag av spanske navnetradisjoner finner man hos mannen som står bak noen av verdens aller mest berømte kunstverker, blant annet maleriet Guernica som ble til under den spanske borgerkrigen. Du kjenner ham nok som Pablo Picasso, men hans fulle navn var intet mindre enn Pablo Diego José Francisco de Paula Juan Nepomuceno María de los Remedios Cipriano de la Santísima Trinidad Ruiz y Picasso. Et slikt navn tar det noen generasjoner å bygge opp. De fleste av oss vil nok prise oss lykkelige over at vi slipper å signere passet eller andre dokumenter med et slikt navn.

 

En spansk ”Medelsvensson”?

Fra 1100-tallet begynte man som sagt så smått å ta i bruk etternavn og da gjerne navn som ga flere opplysninger om bæreren og hans eller hennes opphav. I Norden er de mest alminnelige navnene de som slutter på ”-sen”, ”-sson” eller ”-son”. Slik er det i Spania også – bare at på spansk legger man til endingene -ez, -az, -iz eller –oz. Navnet Alvarez betyr følgelig sønn av Alvaro, og Eduardo Fernández er Eduardo, sønn av Fernándo.

I tillegg er det ganske alminnelig å bære navn som forteller om slektens geografiske tilhørighet. Vi har vært inne på det før her hos Oliven & Poteter: Regionene står sterkt i Spania. Navn som Medina og Ortega plasserer bæreren eller i alle fall vedkommendes slekt i byer med samme navn.

Enda mer lokale er etternavn som Vega, som betyr den som bor på eller nær enga. På samme måte indikerer navnet Iglesias en familie som har bodd i nærheten av den lokale kirken.

Geografiske navn omfatter også navn som er bundet sammen med ”de” (på norsk ”av”), for eksempel betyr Alejandro de Lugo, Alejandro fra (byen) Lugo.

Spanjolene går heller ikke av veien for å inkludere en beskrivelse av individer i etternavn. Og har du ved fødselen fått etternavnet Delgado, bør du passe vekta. Det er nemlig et kallenavn på en slank person og betyr noe slikt som ”den tynne”.

På spansk er det også alminnelig å bære etternavn etter forfedrenes yrker. I engelskspråklige land er jo det nokså vanlig, vi finner det pussig nok langt mindre i Norden. I spansktalende land finner vi for eksempel etternavn som Zapatero (skomaker) og Guerrero. Sistnevnte betyr rett og slett betyr kriger eller soldat. Vicario skulle tyde på noe fredeligere aktiviteter. Rodrigo Vicaro vil for eksempel bety Rodrigo presten – så kan man jo lure på hvordan det er blitt så mange etterkommere etter katolske prester, men det er en annen historie.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Keltere i Spania: Nakenkrigere mot romere

Hva forbinder du med keltere? Kanskje irsk eller skotsk folkemusikk? Eller ”milelange” walisiske ord? Men kelterne dominerte i sin tid store deler av Europa, langt utover de britiske øyer. Den iberiske halvøya regnes til denne dag til det keltiske kjerneområdet, og kelterne i dagens Storbritannia stammer faktisk fra Spania. Kelterne var ikke redd for å utfordre samtidens supermakter: romere, grekere og fønikere. De forstod seg på psykologisk krigføring og må sies å ha behersket overraskelsens kunst. Til tross for at de var fremragende metallsmeder og lagde førsteklasses våpen, hjelmer og brynjer, kunne de finne på å stille til kamp kliss nakne og gjerne blåmalt fra topp til tå.

Typisk for keltiske landsbyer er runde, tettliggende hus plassert på en høyde i terrenget. (Kilde: Spain.info)

Barbarer fra nord

Den greske filosofen og matematikeren Platon (428 – 348 f.Kr) beskriver kelterne som et av seks folkeslag han mente drakk alt for mye. Han er en av flere som slår an det som vel kan sies å være en nokså nedlatende tone overfor en folkegruppe som også i samtiden var anerkjent for sine fremragende kunnskaper om metaller og skipsteknologi, sitt mot og sin krigslist, men også sin evne til å leve i fellesskap med folkegrupper som allerede befant seg i de områdene de slo seg ned i.

Platon er ikke alene om å se ned på kelterne. På 100-tallet f.Kr. kan den greske historikeren Siculus fortelle sine lesere at keltiske menn gjerne bærer skjegget kort, men at mustasjene deres er så lange at de nærmest siler mat og drikke gjennom dem. Siculus beskriver riktignok kelterne som høyreiste og muskuløse, men de er forfengelige. Blant annet skal de ha bleket håret og brukt kalkvann som et slags stylingprodukt for å holde frisyren på plass.

De greske og romerske betegnelsene på kelterne reflekterer deres holding til dette folkeslaget med et noe uvisst opphav: De kalte dem rett og slett ”barbarer fra nord”. Kelterne ankom den iberiske halvøya omtrent på samme tid som fønikerne som den gang dominerte Middelhavet og handelen rundt det.

De tidligste keltiske innvandrerne til den iberiske halvøya begynte så smått å komme landeveien over Pyreneene ca 1.000 år f.Kr., og de fortsatte å innvandre over en periode på flere hundre år. Den første store innvandringsbølgen skjøt fart rundt 900 år f.Kr. mens den andre og større folkeforflytningen kom et par hundre år senere. Det er omtrent på samme tid som fønikerne kom sjøveien til det som i dag er det sørlige Spania.

Både keltere og fønikere hadde med seg avansert metallutvinningsteknologi og laget gode verktøy og våpen av jern. Metallutvinning var en viktig del av kulturen og metaller en svært ettertraktet handelsvare.

Kelterne laget smykker av høy kvalitet av metaller de utvant lokalt.

Stormaktene fønikere, kartagenere og romere var selvsagt interessert i metaller av høy kvalitet, og utvalget kelterne kunne by på var utmerket. Gull, tinn, kopper, bly og jern var de vanligste metallene kelterne utvant og foredlet.

Kelterne var fremgangsrike og la under seg nytt land. De skaffet seg kunnskap og ferdigheter om sjømannskap og skip som ikke bare ble brukt til fiske og handel langs nordkysten av Spania, men også til å seile under tøffe forhold i Biscayabukten og nordover.

Keltere utvandret fra nordlige deler av den iberiske halvøya til de britiske øyer. Så selv om mange i dag forbinder keltisk kultur med Irland, Skottland og Wales, så stammer kelterne i dagens Storbritannia faktisk i stor grad fra det som nå er Spania.

Hva er igjen etter kelterne?

I Spania har kelterne ikke etterlatt seg mange praktbygg, og keltisk språk har forsvunnet fra dagligtalen. Likevel finner vi spor etter keltisk kultur, særlig i innlandet – det var der de først og fremst slo seg ned og blandet seg med ibererne som allerede bodde i området. Keltiberere er gjerne betegnelsen på disse keltiske/iberiske folkegruppene.

Både i Portugal og det nordlige og sentrale Spania (Galicia, Asturias, Cantabria, Castilla y León, Extremadura) finner vi en rekke stedsnavn som skal være keltiske: De ender gjerne på “-briga”. Noen eksempler ser du på kartet under.

Kilde: Briga Toponyms in the Iberian Peninsula, Juan Luis García Alonso, University of Salamanca, https://www4.uwm.edu/celtic/ekeltoi/volumes/vol6/6_15/garcia_alonso_6_15.html

Det territoriet som i dag er Spania, har som kjent vært erobret og besatt av en rekke folkeslag og stormakter etter kelternes storhetstid på disse kanter. Det er derfor ikke så veldig mye som er blitt igjen etter dem. Det finnes rester etter deres runde steinhus som gjerne lå høyt i landskapet og var samlet innenfor solide festningsverk. Noen av de best bevarte levningene av slike festningsbyer, gjerne referert til som Castro-kulturen, finner vi i byene A Coruña, Ponteveda, Lugo og Castro de Coaña i vestre Asturias.

Typisk for den keltiske Castro-kulturen er små, runde hus som ligger tett inntil hverandre omringet av en bymur.

En del gjenstander i keramikk etter kelterne har arkeologene også funnet, i tillegg til enkelte inskripsjoner på et nå utdødd keltisk språk og ikke minst en rekke metallgjenstander: Våpen av ulike slag, ridesporer og annet vakkert dekorert utstyr til hest. Keltibererne utviklet også et tveegget sverd som man har funnet mange av og som romerne etter hvert skaffet seg.

Romerne skulle forresten komme til å bli kelternes argeste konkurrent og fiende. Romerske kilder fra samtiden bekrefter at kelterne også hadde invadert Italia, Hellas og det vestlige Anatolia. Før eller siden måtte det komme til konfrontasjon med Romerriket som hadde enorme vekstambisjoner og ikke minst veltrente og disiplinerte tropper.

Men kelterne skulle vise seg å bli en tøff og uortodoks fiende. Romerne innledet en invasjon av den iberiske halvøya 218 f.Kr, og en samtidig kilde viser at romernes syn på kelterne fortsatt var noe hovmodig: “Kelterne er et krigersk folk, frihetselskende og modige i kamp, men de mangler kanskje litt disiplin”.

Eksempler på keltisk metallarbeid.

I en lang rekke slag mot romerske styrker som opererte med faste formasjoner, brukte kelterne ofte geriljataktikk. De kunne sette i gang raske angrep for så å trekke seg tilbake like hurtig. Og de brukte alle fordeler terrenget kunne gi dem. De hadde små, runde skjold som var lette å håndtere på hesteryggen og brukte korte, tveeggede sverd, pil og bue, tveeggede økser og spyd i kamp. Og de forbløffet de veldisiplinerte romerske tropper gjennom å stille i Adams drakt til flere slag.

Vi vet for eksempel at da de fremgangsrike romerne forsøkte å invadere de britiske øyer under ledelse av Julius Cesar i 54 f.Kr. så ble angrepet slått tilbake av kliss nakne, blåmalte keltiske tropper som stod oppmarsjert på den britiske kystlinjen. Det skulle gå hele 97 år før romerne igjen forsøkte seg på en invasjon av de britiske øyer. Denne gangen kom de bedre forberedt, men de klarte aldri å besette de keltiske kjerneområdene i Storbritannia. Hadrians mur, som ligger nord i Storbritannia, ble påbegynt i 120 e.Kr. for å beskytte romerne mot de fryktede kelterne. Bak den muren finner vi som kjent Skottland, etterkommere av kelterne.

Keltisk språk har overlevd på de britiske øyer og i Frankrike. I Spania er keltisk forsvunnet, men kulturen er kanskje mer preget av de stridige kelterne enn mange liker å tro? I alle fall er det i disse områdene – der de muslimske maurerne aldri helt lyktes å få overherredømme at grunnlaget for reconquistaen, den kristne gjenerobringen av Spania ble lagt.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Spania bra for hjernen

Vi er mange som merker at kroppen har det bedre i varmt klima. En rekke ”vondter” blir lettere å leve med når man slipper månedsvis med regn, is og snø. Men visste du at hjernen også kan ha godt av et utenlandsopphold? Nyere forskning viser at du kan senke hjernens mentale alder betraktelig. Og blant de mest effektive måtene ”å forynge” den på, er å gi seg i kast med et nytt språk – spansk for eksempel.

Å lære spansk kan holde hjernen ung eller til og med forynge den.

Hjernen før og nå

Den menneskelige hjernen har neppe forandret seg mye i manns minne – men synet på og kunnskapen om hva den er kapabel til, er endret ganske dramatisk i senere år.

Tidligere var det alminnelig å tenke seg hjernen som et organ som utviklet seg nokså lite hos voksne – og i alle fall ikke til det bedre med alderen. Både forskere og legfolk hevdet jevnt over at den voksne hjernens evne til endring og derfor ny læring, avtok sterkt med stigende alder. Som godt voksen ble det gjerne sett på som vanskelig og til liten nytte å sette i gang med å lære et nytt språk.

Men i senere år har det vi hører fra forskerhold, gjerne en langt mer optimistisk tone. For forskning fra en rekke institusjoner verden over tyder på at også den godt voksne hjernen er i stand til å endre seg og lære – og dessuten at den har særdeles godt av det.

Begrepet ”nevroplastisitet” blir stadig brakt på banen. Enkelt forklart innebærer det at hjernen vår har en innebygd evne til å endre seg med de opplevelsene og erfaringene vi har. Riktignok svekkes nevroplastisiteten noe med alderen, men studier viser at den kan trenes opp og formes livet gjennom – de fleste av oss kan faktisk forynge hjernen.

Språk er fantastisk hjernetrim

Det føles ikke alltid lett for godt voksne å gå i gang med å lære noe så komplekst som et nytt språk. Men om du kjenner at spanske gloser eller grammatikk butter i mot, så er det faktisk mye motivasjon å finne hos dagens hjerneforskere.

Det å snakke to språk holder hjernen aktiv og derfor i bedre stand enn om man bare behersker morsmålet. Og når det gjelder å holde hjernen i trim, så hjelper selv litt innsats, skal vi tro psykolog og professor Ellen Bialystok ved universitetet i York, Canada. Slik hjernetrim kan sammenlignes med fysisk trening: Litt er veldig mye bedre enn ingenting.

For det å lære seg et nytt språk kan stimulere hjernen på mange vis. Hjernens språksenter befinner seg på samme sted som senteret for vår evne til kompleks tenking og oppmerksomhetskontroll, og det å lære seg språk mener man kan føre til en bedring også i disse ferdighetene.

Jo mer hjernecellene brukes, desto yngre vil hjernen oppføre seg.

Fordeler for voksne språkstudenter?

Ofte hører vi at man bør lære seg fremmedspråk før fylte 12 år – de fleste av oss har vel opplevd at små barn lærer seg et nytt språk i ekspressfart. Men løpet er langt fra kjørt for godt voksne. Språkforskere peker på en klar fordel eldre språkstudenter har fremfor yngre: Godt voksne mennesker har vanligvis et betydelig større vokabular enn barn og unge og lærer seg derfor ofte et mer nyansert språk selv om de bruker litt lenger tid på læringen.

Språklæring kan dessuten ses på som en mental treningsøkt med en egenverdi utover rene språkferdigheter. For eksempel har forskere ved universitet i den skotske byen Edinburgh gjort studier der de fant at det å snakke minst to språk kan utsette utviklingen av demenssykdom med i gjennomsnitt fire og et halvt år. Den britiske legen Michael Mosley har også laget programmer for BBC som viser hvilken ”ungdomskur” det å skaffe seg nye, komplekse ferdigheter kan være. Flere av programmene er forresten sendt på tv i Skandinavia i senere år.

Skal du lære et nytt språk, så er det aller viktigste noe så enkelt og likevel vanskelig som å sette av tid til det. Du kommer faktisk langt med 15 minutter om dagen. Trenger du hjelp til å komme i gang eller holde koken, har vi noen forslag i våre artikler Mi Vida Loca: Lær spansk med BBC og Skreddersydd spansklæring når som helst, hvor som helst.

Og prestasjonsangst kan du legge fra deg etter å ha sett hva forskerne sier om fordelene med slik hjernetrim: Bare det å holde på med språklæring gir uttelling på hjernehelse, og det er jo en glimrende unnskyldning om du føler at språkferdighetene ikke helt matcher innsatsen!

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Tid for palmesus og ferske dadler

I Norden-Europa forbinder vi gjerne dadler med jul, men sesongen i det eneste landet i Europa der det dyrkes dadler, begynner allerede i disse dager. Ferske dadler er en delikatesse som passer like godt på et flott ostefat som til dessert. Fersk vare smaker friskere og er langt mindre søt enn tørket. Oliven & Poteter gir deg litt daddelhistorie, et reiseforslag og noen enkle serveringsideer. Daddel er langt mer enn tørket julemat og ”pan de datil.”

Daddelsesongen er begynt. Europas eneste daddelpalmelunder finnes i Elche og Orihuela på Costa Blanca.

Det er spennende å utforske spansk matlaging og lokale råvarer. Her finnes herligheter som er ganske ukjente for mange av oss nordboere, men også gamle kjenninger som gjerne brukes litt annerledes her enn hva vi er vant til.

Daddelen har vært kjent av oss mennesker så lenge at selv ekspertene ikke er riktig sikre på hvor den egentlig stammer fra – de som har forsket på slikt, mener at daddelpalmen i alle fall er 50 millioner år gammel. Dadler er kjent fra både Mesopotamia og Indusdalen. Arkeologiske funn bekrefter systematisk dyrking av dadler på den arabiske halvøya rundt det 6. årtusen f.Kr.

Palmen som altså er blant våre aller eldste kulturplanter, finnes i en rekke varianter, det er lett å se på fruktene: De varierer i størrelse og farge, fra lys gylden via rødlig til mørkebrun. Men en ting har daddelpalmer felles: De trives kun i subtropiske klimasoner. Der kan de bli over 20 meter høye. Og fruktene er søte saker. De kan inneholde opp til 75 prosent sukker, men da snakker vi om tørket vare. Ellers er dadler rike på mineraler, spesielt kalium, og inneholder mye kostfiber. Dadler er forresten også en bra kilde til sporstoffet kobber – så her er det sunt og søtt i skjønn forening.

Europas eneste dadler

Daddelen krever som sagt subtropisk klima, i alle fall om den skal bære frukt. I Europa har man kun fått den til å trives i vårt lokalområde, nemlig på Costa Blanca. I Elche og Orihuela finnes faktisk de eneste palmelundene på det europeiske kontinentet. Og disse gamle palmelundene er et vakkert skue.

Det skal forresten ha vært maurerne som tok med seg daddelen til den iberiske halvøya, skjønt flere kilder vil ha det til at daddelpalmen fant veien fra Nord-Afrika til det området som utgjør dagens Spania allerede med kartagenerne, altså flere hundre år før Kristi fødsel. (Les mer om kartagenere i vår artikkel: ”Middelhavets vikinger” barker mot romere i Cartagena.) Kartagenerne og deres forfedre fønikerne, var først og fremst handelsfolk, og det var romere og deretter maurere som fikk fart i byggingen av kunstige vanningsanlegg som igjen gjorde det mulig å sette i gang en storstilt dyrking av dadler.

Elches palmelunder er et staselig skue med omtrent 70.000 daddelpalmer –de er vel verdt et besøk. (Kilde: CostaBlanca.org)

I Elche bygget maurerne vanningskanaler som ligger der den dag i dag. Palmelunden i Elche er et flott utfluktsmål som figurerer på UNESCOs verdensarvliste. I Palmeral de Elche kan du vandre i nydelig anlagte palmelunder – bare innenfor byens grenser regner man med at det finnes omkring 70.000 daddelpalmer. Tar du med daddeldyrking i byens omegn, kan Elche skilte med nærmere 200.000 daddelpalmer.

Det kan virke som store tall, likevel er Spania nesten for ”småkar” å regne hvis vi ser på verdens samlede daddelproduksjon. ”Bare” rundt 50.000 tonn av verdens totale produksjon av dadler på 8.500.000 tonn stammer fra Spania. Det blir ikke engang 1 % av totalproduksjonen. Men Spania har selvfølgelig, hadde vi nesten sagt, en finger med i daddeldyrking også andre steder i verden.

Spanjolene introduserte nemlig daddelpalmen til den nye verden etter at Columbus først hadde ”oppdaget” nytt land i vest. I første omgang forsøkte de seg med daddeldyrking i Karibia og Mexico, uten å lykkes noe særlig. Lenger nord på det amerikanske kontinentet derimot, i områder som senere skulle bli til delstatene Arizona og California, fant plantene seg bedre til rette. I dag er USA en betydelig daddelprodusent, og det kan de i stor grad takke spanjolene for. Delstaten California står i dag for 90 prosent av USAs daddelproduksjon.

Bare så det er nevnt: andre europeere enn spanjoler har gjennom historien også forsøkt seg på å dyrke dadler. Mange i Europa kjente til denne næringsrike og velsmakende varen gjennom handel og annen kontakt fra gammelt av. Romerne var blant de som prøvde seg med dyrking på egen jord, de hadde fått kjennskap til daddelpalmer fra sine erobringer lenger syd.

De tok med seg daddelpalmer hjem til den italienske halvøya, men der trivdes den ikke godt nok til å bære frukt. Likevel fant romerne en bruk for daddelpalmer som du kanskje drar kjensel på fra påskeprosesjoner om du har vært så heldig å oppleve den høytiden i Spania. Romerne brukte nemlig palmeblader i seiersprosesjoner.

Dadler sammen med annen fersk frukt eller ost smaker deilig.

Ferske dadler på menyen

Dersom du ennå ikke har smakt ferske dadler, så får du tak i dem på de fleste utendørsmarkeder her i Spania i alle fall fra august til januar. Ferske dadler smaker friskt i forhold til tørket utgave, men har begrenset holdbarhet. Om de ikke oppbevares kjølig, kan de begynne å gjære. Det visste allerede de gamle egyptere, som skal ha utnyttet fenomenet til å lage en utmerket daddelvin.

Når du kjøper ferske dadler, bør du se etter nyhøstet vare: De skal ha en glatt og blank overflate og virke saftfylte. Unngå å kjøpe ferske dadler som har synlige, hvite sukkerkrystaller på skallet, det er et tegn på ”aldrende” vare. Ferske dadler holder seg en stund i romtemperatur, men kjøleskapet er stedet for lengre tids lagring.

Ferske dadler er fyldige, glatte og ikke ”skrukkete” som tørkede dadler.

Hvordan serverer man så fersk daddel? Vel, dadler ligner litt på fiken i at de i utgangspunktet passer like godt til salt mat som til søt. (Se vår artikkel om fersk fiken her: Fiken: perfekt på augustbordet.) Hos Oliven & Poteter liker vi god, men raskt tilberedt mat. En klassiker er å fylle ferske dadler med nøtter. Valnøtter og mandler er gode valg. Er du glad i marsipan, lager du rene konfekten på et øyeblikk ved å lage et snitt langsetter daddelen, fjerne steinen og erstatte den med en marsipankule.

Dadler setter en spiss på fruktsalater, men gjør seg også utmerket i selskap med god ost. Prøv et ostefat med pærer, druer og ferske dadler, og du har en vinner som du kan invitere hvem som helst på.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Drikk et måltid i varmen

Noe av det beste med livet her sør i Spania er at det er så enkelt å spise godt og sunt uten å bruke all verdens tid på matlaging. Markeder og butikker bugner av solmoden frukt og smakfulle grønnsaker året rundt. Vi har så vidt rundet hjørnet til september måned, men sommervarmen fortsetter nok en stund ennå. Noen ganger er appetitten litt påvirket av varmen, dessuten frister det ikke å tilbringe lang tid ved komfyren: Skal du ha deg et velsmakende lite måltid som selv en ernæringsekspert må elske, så prøv en smoothie. Den er ferdig på fem minutter. Akkurat nå er fersk fiken, aprikos, fersken og melon på topp. Vi gir deg oppskrift på en deilig smoothie som du har ferdig på fem minutter og som du kan variere i det uendelige.

Smoothie med ferske fiken og mandarin smaker fortreffelig i sommervarmen.

En smoothie kan være så mangt, det er kommet en rekke varianter av denne tykke, deilige fruktdrikken i butikkene de siste årene. Her i huset holder vi på at den aller beste (og sunneste) smoothien lager du selv. Og det er kjapt gjort – du rekker ikke en sving på supermarkedet før den hjemmelagde smoothien er ferdig – uansett hvor nær butikken du måtte bo. Du kan gjerne slumpe – å lage god smoothie er ingen eksakt vitenskap.

Til tre forholdsvis små glass smoothie (eller to store, så klart) trenger du:

  • 2 godt modne bananer (bruk gjerne de som har blitt liggende litt lenge i fruktfatet og har fått små brune flekker, nesten som fregner.)
  • 6-8 ss yoghurt (gresk yoghurt smaker godt, men du kan bruke vanlig yoghurt, kefir eller annet surmelksprodukt, etter hva du selv foretrekker)
  • 2-3 ss melk (du kan fint erstatte kumelk med mandeldrikk, rismelk eller lignende. Det samme gjelder forresten yoghurt/surmelk over.)
  • 2 typer bær eller frukt, samlet vekt mellom 100-200 gram, det blir omtrent en kopp

Om du er glad i søtt, kan du også ha i litt sukker, honning eller lønnesirup. Dadler blir også deilig og søtt i smoothie.

Bananer og frukt kuttes i grove biter og has sammen med de andre ingrediensene i blender eller en beholder du kan bruke stavmikser i. Kjør på til du har en nokså jevn masse, et par minutter skulle holde. Vil du ha den litt tynnere, setter du til mer melk, tykkere smoothie får du ved å sette den i kjøleskapet en halv times tid før du inntar drikken.

På denne tiden av året, kan vi anbefale fersk fiken i smoothie, det blir nydelig og friskt. (Du kan lese mer om fersk fiken her: Fiken: perfekt på augustbordet.) Fersken, aprikos og melon er også herlig nå i august og september. Granateple gir også en smakelig smoothie, synes vi.

Smoothie med eple og aprikoser smaker er en god variant på denne tiden av året.

Smoothien har det meste av det du trenger i et sunt lite måltid. Er du opptatt av å øke innholdet av protein og andre godsaker, er det kjempegodt å ha i mandler eller nøtter før du finmoser det hele. Ekspertene mener vi bør få i oss litt mandler eller nøtter hver dag, og det er ikke vanskelig å få tak i lokaldyrkede mandler i Spania. Vil du gjøre smoothien enda mer ”spansk” kan du forresten bruke chufa-melk i stedet for vanlig kumelk. (Se vår artikkel om chufa her: Chufa: Historisk supermat fra Valencia.)

Vi varierer smoothien etter årstiden og hva vi liker best – bare forholdet mellom ingrediensene er omtrent som i oppskriften over, går det bra.

”Fem om dagen” anbefaler ernæringsmyndighetene. Å få i seg fem typer grønnsaker eller frukt hver dag, er ikke så vanskelig om man tar en smoothie som mellommåltid eller dessert.

Har du en smoothie-favoritt?

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Spansk gitar og verdens mest spilte toner

Han la grunnlaget for moderne gitarspill, komponerte mer enn 78 verk og er opphavsmann til verdens kanskje hyppigst spilte tonerekke. Møt Francisco Tárrega, en komponist fra Spanias ”gitargullalder”. Han ble født i 1852, men har likevel fått svingt seg mer enn de fleste i vår moderne digitale hverdag – verden over. For med mindre du er født etter 2010, har du garantert hørt i alle fall en smakebit av et av Tárregas aller best kjente stykker.

Francisco Tárrega skrev klassiske stykker for både gitar og piano. Du har nesten garantert hørt noe av hans komposisjoner. (Kilde: Youtube)

Han er blitt kalt grunnleggeren av moderne gitarteknikk. Francisco Tárrega ble født i 1852 og døde i 1909, bare så vidt 57 år gammel. Han var en fremragende gitarist, men også konsertpianist og komponist. I løpet av sitt relativt korte liv komponerte han hele 78 verk, blant de aller mest kjente er Recuerdos de la Alhambra som kan oversettes med noe slikt for Minner om Alhambra. Alhambra er som de fleste vil vite, et staselig palass og festningsverk bygd av mauriske herskere i Granada sør i Spania på 1300-tallet.

Recuerdos de la Alhambra regnes ikke uten grunn som et av mesterverkene innen klassisk gitar. Det er ikke hvem som helst gitt å spille det – dette er musikk for viderekomne gitarister som behersker avanserte teknikker. Her finner du en lenke til en youtube-video der Andres Segovia spiller Recuerdos de la Alhambra: https://www.youtube.com/watch?v=sdaPoUNk5R8. Det er bare å nyte.

Tárrega skrev stykket nettopp i Granada, og det gjør bruk av en krevende teknikk kalt tremolo der en note spilles i rask rekkefølge av ring-, lang- og pekefinger slik at det gir en illusjon av en eneste lang note. Samtidig spiller tommelfingeren akkompagnement slik at man lett kan tro at stykket spilles av en duo og ikke en enkelt gitarist.

Francisco Tárregas far oppdaget tidlig sønnens musikktalent, han skal ha vært en dyktig flamenco-gitarist selv. Men midt på 1800-tallet hadde gitaren langt fra den status pianoet nøt, selv om gitaren som instrument faktisk stammer fra Spania. Faren insisterte derfor på at Francisco skulle lære seg å spille begge instrumentene. Det var forresten flere grunner til at Tárrega senior mente musikken kunne bli et brukbart levebrød for sønnen.

Som barn hadde Francisco skadet synet i en ulykke. Faren må ha vært en handelkraftig mann, for han flyttet hele familien til en annen by der det var mulig for sønnen å få formell musikkutdannelse. Selv som blind kunne man nemlig tjene til livets opphold som musiker i datidens Spania. Faktisk var begge Francisco Tárregas første ”ordentlige” musikklærere blinde.

Francisco Tárrega gjorde mye for å heve statusen til gitaren som instrument.

Francisco Tárrega kom til å spille en viktig rolle i å heve statusen til gitaren – gjøre den til et instrument ”verdig” de beste konsertsalene i verdens viktigste musikkbyer. Selv opptrådte han ofte i utlandet, særlig i Paris og London, og han arbeidet nært med sin tids fremste instrumentmakere.

Tárrega skrev om musikk av mange kjente klassiske komponister fra piano til gitar, blant annet stykker av Chopin, Bach og Mozart. Han behersket jo begge instrumenter. Kanskje var disse transkripsjonene med på å gjøre gitaren til et mer velrenommert instrument. Tárrega og hans musikk ble i alle fall elsket av publikum verden over og er det til denne dag. Blant stykkene man knapt kan høre ofte nok er hans Gran Vals. Den kan du for eksempel lytte til her: https://www.youtube.com/watch?v=uSQzUx3QW2Y.

Fra Spania til resten av verden: 1,8 milliarder per dag

Om du tok deg tid til å høre det lille youtube-klippet over, dro du kanskje kjensel på et lite ”tema” gjemt inne i det nydelige musikkstykket. Du har helt rett, det er det finske telekomselskapet Nokias berømte ringetone.

Nokia tok strofer fra Tárregas Gran Vals og brukte i sin ikoniske ringetone.

I 1993 satte ledelsen i Nokia seg nemlig ned for å lage et slags ”lydvaremerke.” De hadde festet seg ved Tárregas Gran Vals og valgte ut noen få takter fra komposisjonen. Året etter kom ”Nokia-tonen” på den aller første mobiltelefonen. Det ble en braksuksess. Selskapet fikk gratis reklame hver gang en av deres telefoner ringte – og det gjorde de overalt og til enhver tid, syntes det som. ”Nokia-melodien” hørte du i bakgrunnen på pressekonferanser uansett hvor i verden de ble holdt, i nyhetssendinger, på møter – i alle slags sammenhenger, tidlig og sent.

I 2009 regnet statistikere seg frem til at Tárregas musikk kunne høres omrent 1,8 milliarder ganger per dag – det skulle bli i overkant av 20.000 avspillinger per sekund. Siden har det riktignok avtatt, men Nokias ringetone har fortsatt sine tilhengere og har nærmest oppnådd kultstatus.

Hos oss har Nokias ringetone alltid frembrakt bilder av Spania uansett hvor i verden vi har befunnet oss. En morsom påminnelse om dette herlige landet og all den nydelige musikken dets komponister og musikere har gitt oss.

 

Hilsen Oliven & Poteter!