Resultatene fra valget til spansk nasjonalforsamling søndag 10. november er klare og mandatene i Kongressen, Congreso de los Diputados, fordelt. Du kan se fordelingen av stemmer og representanter på vår nye side “Om Spania” her https://olivenogpoteter.com/om-spania/. For deg som er interessert i litt bakgrunn om noen av de viktigste konfliktlinjene i spansk politikk, har vi skrevet artikkelen «Valg igjen: Hva skiller Spania?».
Med vennlig hilsen
Oliven & Poteter
På søndag er det igjen valg til Cortes Generales – det fjerde parlamentsvalget på like mange år. Statsminister Pedro Sánchez og hans PSOE ble det største partiet i valget til nasjonalforsamling 28. april i år, men klarte ikke å finne tilstrekkelig mange støttespillere i nasjonalforsamlingen til å danne regjering. Cortes Generales er en forsamling bestående av en rekke partier som representerer mange ulike interesser. Vi i Oliven & Poteter skal slett ikke blande oss inn i spansk partipolitikk, men spør i dagens post: Hva er det – sånn i store trekk – som skiller spanjolene politisk? Både historie og samtid avgjør stemmegivning – i Spania som i andre land.
Søndag går spanske statsborgere over 18 år til urnene for å velge 350 representanter til den lovgivende forsamlingen Congreso de los Diputados, Kongressen eller Underhuset om man vil. I tillegg skal det velges 208 av 265 seter i Senatet, Senado de España, som er et slags overhus i det spanske to-kammersystemet. (De resterende 57 senatsmedlemmene velges av regionforsamlingene i landets 17 autonome regioner.)
For å få flertall i kongressen, kreves det altså minst 176 seter. Statsminister Sánchez ’ parti har før valget 123 seter i kongressen. Sosialistpartiet hans skal med andre ord gjøre et riktig godt valg på søndag for å danne en flertallsregjering alene. Det kan by på problemer, for du skal ikke ha oppholdt deg lenge i Spania før du oppdager at uenighetene om politikk er mange og konfliktene gjerne dype.
Ta bare to eksempler fra de siste par ukene: De til dels heftige demonstrasjonene i Catalonias gater i protest mot dommene mot katalanske politikere som stod bak folkeavstemningen om uavhengighet i oktober 2017 og reaksjonene på flyttingen av levningene til general Franco fra det storslagne mausoleet i De falnes dal til kirkegården der hans kone ligger begravd. Begge saker må trygt kunne sies å ha delt den spanske befolkning langs konfliktlinjer som stadig gjør seg gjeldende i dette landet.
Regioner mot Madrid, eller: spanjoler – finnes de?
I disse dager er det nærliggende å starte med en konfliktlinje som altså trygt kan sies å ha gjort seg gjeldende i Barcelonas gater den seneste tiden. Vi snakker om motsetningsforholdet mellom regioner og sentralregjeringen i Madrid. Konflikten er svært gammel, men ikke desto mindre høyst levende.
Satt på spissen kan man spørre seg: Finnes det spanjoler i Spania? I alle fall er det slik at et ikke ubetydelig antall spanske borgere har en identitet som ikke eller i alle fall ikke først og fremst er spansk, men heller regional. Det er ganske alminnelig å finne mennesker som identifiserer seg selv som for eksempel galisere eller valensianere, for ikke å snakke om baskere og katalanere. For å forstå dette er det viktig å huske at regionene kom før staten i Spania: Man hadde altså en rekke «småstater» som til slutt ble samlet under de kastiljanske herskerne Ferdinand og Isabella helt på tampen av 1400-tallet.
I tillegg til rent regionale identiteter finnes det det som må kunne kalles ulike nasjonale identiteter – som for eksempel baskere og katalanere. Konfliktene blir ikke akkurat dempet av at flere av regionene og gruppene også har et eget språk. For selv om størstedelen av innbyggerne i Spania snakker kastiljansk, så finner du andre språk spesielt på Balearene, i Galicia, Navarra, Katalonia, Valencia og Baskerland.
Det er et faktum at Spania i dag er blant landene i Europa med størst grad av regionalt selvstyre, likevel skal man huske på at landet i det aller meste av sin historie siden 1400-tallet har hatt en sterkt sentralisert statsmakt. Regioner har riktignok utfordret denne sentralmakten i perioder, for eksempel under Den andre republikk på 1930-tallet der regionene ble gitt utstrakt selvstyre. Ellers må vi frem til 1978 før det blir betydelig grad av regionalt autonomi. Da trer den nye, demokratiske grunnloven i kraft som anerkjenner og gir rett til selvstyre for nasjonaliteter og regioner som utgjør den spanske stat (se Grunnlovens paragraf 2).
Franco som satt ved makten fra 1939 til 1975, var en forkjemper for den sterke, sentraliserte spanske nasjonalstaten, og selvstyre for regioner stod i motsetning til en samlet stat slik han så det. Den holdningen finner du gjennomgående igjen på spansk høyreside. For eksempel er det største partiet i konservativ leir, Partido Popular, tilhenger av en sentralstyrt, ensartet spansk stat. Statsminister Pedro Sánchez ’ parti PSOE (Partido Socialista Obrero Español som gjerne betegnes som sosialdemokratisk) har uttalt støtte til regionalt selvstyre, dog har man satt grensen ved løsrivelse fra den spanske stat.
Vi finner også konfliktlinjen igjen litt på siden av den tradisjonelle høyre-venstre aksen i politikken, i det relativt nye partiet Vox (stiftet 2013), som vanligvis beskrives som høyrepopulistisk. Partiets ledere har tatt til orde for å forby separatistpartier og legge ned den regionale katalanske regjeringen. De har også anklaget statsminister Sánchez for å være nærmest farlig liberal i forhold til Spanias regionale og nasjonale «opprørere». Katalanske separatister har nok tæret kraftig på Sánchez’ tålmodighet, og det blir spennende å se hvordan stemningen i Catalonia vil slå ut på det forestående valget.
Vox har forresten gått så vidt langt som å referere til sin valgkamp som en reconquista, et begrep som det er vanlig å benytte til å beskrive katolske monarkers erobring av den iberiske halvøya fra muslimske herskere. Og akkurat det begrepet bringer oss over til neste konfliktlinje som bidrar til å forklare spansk politikk.
Religion forener og splitter
Den katolske kirke var en samlende institusjon for Spania fra slutten av 1400-tallet og i alle fall frem til tidlig på 1800-tallet. Etter den tid er Spanias befolkning i økende grad splittet i synet på kirkens rolle. To hovedsyn gjør seg gjeldende: Det ene er en sterk forsvarer av en tradisjonsbunden romersk-katolsk kirke med nære bånd til staten. På motsatt side finner vi de som vil ha et klart skille mellom stat og kirke, og der staten skal være sekulær og kirkens makt begrenses.
Konflikten rundt ulike syn på den katolske kirkens rolle i stat og samfunnsliv har siden 1830-årene til tider vært særdeles tilspisset og bruk av vold har forekommet mer enn en gang. For å forstå dette må man ha i tankene hvilken maktstilling den spanske kirken har innehatt blant annet i kraft av sine store jordeiendommer, kontroll over mye av utdanningsvesenet og nære bånd til både statsmakt og adel.
I moderne tid er det verdt å merke seg at kirken var en mektig alliert av general Franco. Den valgte spanske regjeringen fra 1931 til 1939 (kjent som Den andre republikk) som Franco altså var ute etter å styrte, hadde gjort en hel del for å svekke kirkens stilling i det spanske samfunnet – og hadde støtte for en slik politikk i brede lag av befolkningen. Blant annet ble det allerede i 1931 innført en ny grunnlov der paragraf 1 lyder: «Den spanske stat har ingen offisiell religion» (El Estado español no tiene religión official). Skillet mellom stat og kirke ble altså forsøkt innført i Spania lenge før noe slikt kom på tale for eksempel i Norge eller Sverige.
Den valgte regjeringen forsøkte også å kaste ut alle religiøse ordener fra skolevesenet, der blant annet munkeordener som jesuittene spilte en sentral rolle. (Kirken har til denne dag en sterk stilling i Spanias utdannelsessystem.) Franco på sin side, refererte gjerne til sin kamp mot sentrum og venstresiden i spansk politikk som et korstog. Og den katolske kirken ga allerede fra begynnelsen av borgerkrigen sin støtte til Franco og hans nasjonalister – dog med særlig ett viktig unntak, nemlig kirken i Baskerland.
I dagens spanske samfunn finner den katolske kirken i hovedsak sine støttespillere på høyresiden i politikken. Spanias ledende konservative parti PP, beskriver seg for eksempel som kristendemokratisk. Det samme gjør det baskiske konservative partiet PNV. Statsminister Sanchez’ parti PSOE, et parti som ble grunnlagt allerede i 1879 og dermed er det eldste partiet som fortsatt er aktivt i spansk politikk, har derimot lange tradisjoner for å søke et skille mellom stat og kirke. Partiet spilte en sentral rolle i Den andre spanske republikk fra 1931 til 1933 og igjen fra 1936 til 1939. Og det bringer oss over til den siste sentrale, vedvarende konfliktlinjen vi tar for oss her i dag.
Høyre mot venstre
Konflikten mellom spansk høyre- og venstreside kom til uttrykk sent i oktober måned da statsminister Pedro Sánchez holdt sitt løfte til sine velgere om å flytte Francos levninger fra det storslagne mausoleet der den tidligere diktatoren var gravlagt til kirkegården der hans kone er begravd. Mausoleet ble bygget ved bruk av cirka 20.000 straffanger, mange av dem politiske motstandere av fascismen og Franco, først og fremst fra spansk venstreside. Utover å være en betydelig turistattraksjon, har mausoleet utenfor Madrid også blitt et valfartssted for de i Spania som hyller general Franco selv om dalen også er et siste hvilested for omtrent 40.000 andre både nasjonalister og republikanere.
Den britiske kringkasteren BBC kunne rapportere om heftig temperament i forkant av flyttingen av diktatorens levninger. Et par eksempler kan illustrere stemningen: I Madrid ble statuen av Pablo Iglesias, grunnlegger av PSOE, påmalt teksten «Lenge leve Franco». Et annet sted i hovedstaden ble et monument som ærer de internasjonale brigadene, altså frivillige fra andre land som sluttet seg til kampen mot fascismen i Spania fra 1936, påført ordene: «Død over kommunistene».
I forkant av flyttingen hadde Francos etterkommere ført en kamp i det spanske rettssystemet for å hindre ny gravlegging. Også det ledende konservative partiet, PP var motstander av flyttingen. Det partiet ble grunnlagt av Manuel Fraga Iribarne som blant annet var informasjons- og turistminister under Franco-regimet og ambassadør til Storbritannia fra 1973 til 1975, det året Franco døde.
Røttene til spansk venstreside er i hovedsak å finne i landets byer. Og Spania var tidlig ute med å stable sosialistiske partier på bena. Vi har tidligere nevnt at PSOE ble dannet allerede i 1879. Spanske bønder var i liten grad selveiende, de arbeidet i stedet på jord eid av store landeiere, den katolske kirken og adelen. Bøndene var bare unntaksvis i stand til å organisere seg for å få gjennomslag for krav og interesser. I byene der det var etablert industri derimot, foregikk det en tidlig mobilisering på venstresiden.
Barcelona hadde tidlig utviklet tekstilindustri, og byen ble et senter for både anarkister og sosialister. Også i andre industrialiserte områder av landet som i Baskerland og Asturias vokste venstresiden seg sterk. Både PSOE og anarkistpartiet så dagens lys i hovedstaden Madrid. På venstresiden finner vi også en «nykommer» som Unidas Podemos (endret til feminin versjon av navnet fra Unidos Podemas tidligere i år), en valgallianse etablert i 2016 av partier som regnes å ligge lenger ut på politiske venstresiden enn PSOE. Alliansen, hvis navn kan oversettes med «Sammen kan vi», fikk omtrent 14,5 prosent av stemmene ved det forrige valget til nasjonalforsamling 28. april 2019.
Også Spania har fått partier de senere årene som ikke passer like godt inn i disse store og vedvarende motsetningene i det spanske samfunnet som vi har skissert over. Vi tenker blant annet på miljøpartier og det spanske dyrevelferdspartiet som har som et viktig mål å bekjempe tyrefektning.
Fra og med lørdag, er det stopp i valgkampen i Spania, dagen frem til valglokalene åpner skal brukes til refleksjon heter det seg. Det er ingen enkel oppgave for en utenforstående å skaffe seg oversikt over det spanske politiske landskapet, vi håper vi har bidratt til i alle fall et aldri så lite dykk i noen av de viktigste dypereliggende interessekonfliktene som påvirker valgutfall i dette sammensatte landet. Her hos Oliven & Poteter ser vi frem til å følge valget og finne ut hvem som skal lede landet fremover. Uansett utfall: Spania er ikke noe enkelt land å styre.
Med vennlig hilsen
Oliven & Poteter
Hva med litt “spansk hodebry”? Klarer du å finne navnene på Spanias 17 regioner? De finnes alle gjemt her.
Det letteste er kanskje å skrive ut og å løse oppgaven på papir, men du kan også åpne bildet f.eks. i Paint og bruke highlighter/pensel-funksjonen.
Hilsen Oliven & Poteter
Det utspant seg til dels dramatiske scener i Catalonia sist uke, hundretusener tok til gatene i protest mot spansk høyesteretts dommer i sakene mot 12 katalanske separatistpolitikere. En rekke nyhetsformidlere sendte live-visninger av demonstrasjonene i timevis. La du merke til flaggene som ble båret av en del demonstranter? De beretter om både historie og samtid. Fortellingene om La Senyera, det gule flagget med fire horisontale røde striper, inneholder til dels svært fargerike elementer. Du finner forresten flagget igjen langt utenfor både Catalonias og Spanias grenser. Bli med på «flaggsafari», vi skal blant annet innom Wilfred den hårete og Karl den skallede på 800-tallet, kommunistiske opprørere i moderne tid og den italienske øya Sardinia. Det blir også en aldri så liten avstikker til Puerto Rico og Cuba. Kanskje vil du til og med forstå litt mer av det som foregår i Barcelonas gater for tiden.
Flagg kan mobilisere, samle og splitte mennesker, slik er det overalt i verden. Og det er forskjell på flagg – selv om de de kan se nokså like ut for utenforstående.
Flagg er symboler, de formidler budskap. Små variasjoner kan utgjøre en stor forskjell i hva flagget signaliserer – og akkurat det er det ikke vanskelig å få øye på i katalansk sammenheng.
Men la oss begynne med det forholdsvis enkle.
La Senyera – et flagg som får svingt seg
Det offisielle katalanske flagget, fire horisontale røde striper på gul bakgrunn, går gjerne under betegnelsen La Senyera. Senyera kan oversettes med banner eller fane, og motivet skal være basert det tradisjonelle våpenskjoldet til det historiske kongeriket Aragón. (Vi kommer tilbake til akkurat den historien litt senere i artikkelen.)
I våre dager er Aragón som du kanskje vet Spanias fjerde største region. I nord grenser den mot Frankrike, i øst mot Catalonia. På 1100-tallet var Aragón blitt den viktigste makt vest i Middelhavet etter at kongen av Aragón hadde lagt under seg emiratet Zaragoza og senere, i 1137, Catalonia, og ekspansjonen fortsatte.
Kongen av Aragón var gjennom tidene mildt sagt en regent med mange titler. Et utvalg av dem gir en pekepinn om rikets utstrekning: Konge av Valencia, hertug av Barcelona, hersker av Montepellier, konge av Mallorca, ja til og med hertug av Athen. Kongeriket var på sitt mektigste definitivt en stormakt.
Det er med andre ord historiske årsaker til at du finner igjen Senyeras mønster – altså de fire røde striper på gul bakgrunn – ikke bare i de offisielle, moderne flaggene til Catalonia og Aragón men også øygruppen Balearene (med Mallorca, Menorca og Ibiza) og regionen Valencia. Ja, til og med på den italienske øya Sardinia finner du Senyera, nærmere bestemt i flagget til byen Alghero der befolkningen historisk har snakket katalansk og ikke italiensk. Og har du reist i Frankrike har du kanskje dratt kjensel på farge og mønster også i flagget til Provence (selv om de fire stripene der er vertikale). En fjerdedel av riksvåpenet til Andorra, det vesle fjellandet i Pyreneene på grensen mellom Frankrike og Spania, er også hentet fra Senyera.
Det spanske riksvåpenet inkluderer de fire røde stripene på gul grunn, for i 1479 ble Aragón forent med Castilla, som skulle bli ledende i spansk statsdannelse, først under kong Ferdinand og dronning Isabella.
Men så var det opphavet til flagget, altså det som skulle være det opprinnelige våpenskjoldet til kongeriket Aragón – allerede her begynner fortellingene å sprike.
Wilfred den hårete og Karl den skallede
Det er bred enighet om at Senyera er et av de eldste flaggene i Europa som fortsatt er i bruk, men akkurat hvor gammelt er det og hvordan ble det til? Se det er man langt fra enig om – her står blant annet Aragón mot Catalonia og legende mot legende.
For en utenforstående observatør er det kanskje mer nærliggende å søke forklaringer på hvilken fortelling om flaggets opprinnelse man holder seg med, i forholdsvis moderne historie.
Et eksempel: I Catalonia er det ikke uvanlig å få seg fortalt at Senyera stammer fra et muslimsk angrep på Barcelona i det 9. århundre. Historien har mest sannsynlig oppstått på 1400-tallet, omtrent på den tiden ikke-katolikker pent sagt fikk reisepass fra den iberiske halvøya.
Uansett: Legenden vil ha det til at den mektige vestfrankiske Kong Karl den skallede (823-877) dyppet fingrene sine i sårene som hertugen av Barcelona Wilfred den hårete, hadde pådratt seg i kamper mot den muslimske hærføreren Lobo ibn Muhammed som hadde angrepet Barcelona i 897. Deretter skal Karl ha tegnet fire bokstavelig talt blodrøde linjer på Wilfreds våpenskjold som før hendelsen skal ha vært ensfarget gult. Kong Karl skal dermed ha gitt de katalanske troppene et eget banner å kjempe under. Wilfred døde for øvrig av skadene fra slaget i august samme år.
Du fikk kanskje øye på et lite problem med tidslinjen over? Kong Karl med tilnavnet den skallede, hadde vært død i 20 år da han angivelig preget Senyera.
Historien over ble likevel svært populær i Catalonia under den såkalte Renaixença, en nasjonalromantisk bølge i det 19.århundre, som for øvrig ikke er så ulik den norske nasjonalromantiske perioden i siste halvdel av 1800-tallet. Lignende bevegelser finner vi også i en rekke andre land på 1800-tallet. I Catalonia førte perioden til en oppblomstring for katalansk språk, kunst og kultur.
En annen, vi hadde nær sagt konkurrerende, versjon av historien om hvordan flagget Senyera ble til, forteller at det var frankerkongen Ludvig den fromme (778 – 840), sønn av selveste Karl den store som tegnet strekene på gult våpenskjold.
Opphavshistorier florerer, noen vil ha det til at Senyera må tilskrives Ramon Berenguer IV som levde langt senere, fra 1114 til 1162. Ramon var hertug av Barcelona, han blir ofte referert til som helgen og regnes som mannen som fikk i stand unionen mellom Barcelona og kongeriket Aragón. I motsetning til Karl den skallede, skal Ramon Berenguer ha brukt sitt eget blod til å trekke de røde linjene på Senyera. En slik fortelling fungerer åpenbart dårligere i kampen for katalansk uavhengighet.
Det finnes enda flere versjoner av fortellingen enn de over, blant annet en der Alfonso II av Aragon er mannen bak flagget, og som – dersom man velger å tro den – svekker katalanernes «krav» på Senyera. En del vil også mene at kongeriket Aragón rett og slett hentet sitt flagg fra pavestaten, eller kirkestaten om man vil, altså de områdene i dagens Mellom-Italia som stod under pavens herredømme. I Encyclopedia Britannica kan vi lese at gult og rødt var pavestolens farger frem til 1808 da de ble erstattet av det som i dag er Vatikanstatens gule og hvite flagg.
Nøkternt sett er det påfallende sparsomt med dokumentasjon på Senyera og dets opprinnelse før på 1400-tallet, men historiene som fortelles om temaet er mange og viktige uansett sannhetsgehalt, så tilbake til katalanske flagg og deres betydning i dagens selvstendighetskamp.
En stjerne for uavhengighet: Estelada
Har du fulgt med på sendinger fra demonstrasjonene i Barcelonas gater i det siste, har du sikkert lagt merke til at mange bærer katalanske flagg med en trekant og en stjerne i tillegg til de gule og røde stripene vi finner på det offisielle katalanske flagget. Stjernen er gjerne hvit på blå bakgrunn, men fra tid til annen dukker det også opp en versjon med en rød stjerne på gul bunn.
Disse flaggene går gjerne under betegnelsen Estelada eller La Senyera Estelada, som betyr noe slikt som stjerneflagg. Dette er flaggene til den moderne katalanske bevegelsen som søker selvstendighet for Catalonia fra Spania.
Og enten stjernen er hvit eller rød, så er disse uoffisielle flaggene direkte inspirert av opprørsbevegelser i Sør-Amerika. Puerto Rico og Cuba fikk sin uavhengighet fra Spania i henholdsvis 1898 og 1902, og stjernen er som kjent motiv i begge lands flagg.
Katalanske separatister lot seg inspirere av selvstendighetsbevegelsene i disse landene og begynte å bruke stjernen som sitt symbol fra tidlig på 1900-tallet. Den første dokumenterte bruken av det hvite og blå trekant-/stjernemotivet sammen med Senyera skal være i en publikasjon fra 1918 utgitt i forbindelse med feiringen av katalansk nasjonaldag samme år.
Og mens vi er inne på Cuba: Ser du Estalada kun i fargene rødt og gult, så er det flagget først og fremst brukt av katalanske sosialister og kommunister. Flagget går også under betegnelsen Estelada Vermella, eller den røde stjernen.
Under general Franco som satt ved makten fra 1939 til 1975, var det lite spillerom for separatister, uansett avskygning. Likevel fortsatte katalanske nasjonalister å benytte motivet med blå trekant og hvit stjerne for eksempel ved begravelser og andre anledninger der det var politisk mulig.
Sort og fiolett i Catalonia
Det vanligste flaggene i bruk blant de i Catalonia som søker uavhengighet fra Spania, er uten tvil Estelada med hvit stjerne på blå bunn. Men vi tar med et par flagg til før vi avslutter vår flaggsafari – begge observert i Barcelonas gater den siste tiden.
Det ene er flagg med sort bunn, som kanskje kan minne litt om et piratflagg med et stort hvitt kors formet som bokstaven x. Også dette flagget viser en hvit stjerne med fem tagger.
Flagget brukes til minne om 11. september 1714 da byen Barcelona etter lengre tids beleiring falt til styrker fra Bourbon ledet av Filip V. Kampene var en del av den spanske arvefølgekrigen, og Catalonia hadde kjempet for habsburgernes kandidat til den spanske tronen, Karl den 3. Krigens slutt ble etterfulgt av en periode med sentralisering av statsmakten og dermed mindre regionalt selvstyre. Slutten på beleiringen av Barcelona minnes hvert år som katalansk nasjonaldag.
Det sorte flagget er derimot av svært så ny dato, det ble først laget til markeringen av at det var 300 år siden Catalonias nederlag i denne striden, det vil si i 2014.
Et annet flagg som dukker opp i gatene fra tid til annen har lengre tradisjoner enn det sorte: nemlig flagget til den andre spanske republikk. Det har den i flaggsammenheng svært uvanlige fargekombinasjon rødt, gult og fiolett. Den andre spanske republikk er betegnelsen på styret fra 14. april 1931 til april 1939 da general Franco gikk seirende ut av en bitter borgerkrig.
Hvilken grunn kan det være til å bære dette flagget i uavhengighetsdemonstrasjoner i Catalonia i 2019? Den andre republikken markerte et brudd med den sentralistiske linjen som hadde vært ført fra Madrid, regionene fikk en periode betydelig mer selvstyre – i særlig grad gjaldt det Catalonia og, noe senere også Baskerland. Symbolikken i dette flagget er med andre ord ikke bortkastet på de som kjenner regionens historie.
Flagg kan være samlingspunkt eller dypt splittende. De forteller historie og vekker følelser – det som foregår i Barcelonas gater for tiden – uansett hva man måtte mene om uavhengighet for Catalonia – er et godt eksempel på nettopp dette.
Hilsen Oliven & Poteter!
Oliven & Poteter oppretter i dag en ny side på bloggen som vi har kalt Om Spania. Meningen er at siden skal gi oversiktlig faktainformasjon om Spania – landet og dets regioner, økonomi, politikk og styringssett, historie, språk med mer. Vi starter med litt generell informasjon og statistikk om Spania og dets regioner. Etter hvert vil vi legge til mer informasjon og håper at Om Spania med tiden kan bli et aldri så lite oppslagsverk.
Hilsen Oliven & Poteter!
Spania var storoppslag i medier verden over denne uken. Flere av verdens ledende nyhetsbyråer hadde direktesendinger som viste gatekamper mellom politi og demonstranter i Barcelona. Det meldes om mange titalls sårede i opptøyene som fulgte i kjølvannet av at spansk høyesterett avsa dommer over opprørske katalanske politikere. Roligere gikk det heldigvis for seg da Norge og Spania møttes til fotballkamp på en fullsatt Ullevål stadion. Tirsdag kveld spilte Sverige mot Spania på Friends Arena i Stockholm. Og VG skriver at den mest populære norske kirken å gifte seg ikke ligger i Norge, men i Spania.
Demonstrasjoner etter høyesteretts dommer mot katalanske politikere
Mandag 14. oktober falt spansk høyesteretts dom i rettssakene mot tolv katalanske ledere, flere av dem tidligere ministre i den avsatte katalanske regionregjeringen. Dommen kommer ganske nøyaktig to år etter at katalanske ledere avholdt en omstridt folkeavstemning om selvstendighet for Catalonia i oktober 2017.
De katalanske lederne var blant annet tiltalt i henhold til samme opprørsparagraf som ble anvendt i rettssakene mot medlemmer av nasjonalgarden, Guardia Civil, som i februar 1981 stormet inn i den spanske nasjonalforsamlingen i Madrid i et forsøk på militærkupp.
Myndighetene i Madrid forsøkte forgjeves å stoppe den kontroversielle folkeavstemningen for to år siden. Nitti prosent av de som avla stemme, stemte for katalansk løsrivelse fra Spania, men valgdeltagelsen var forholdsvis lav: 43 prosent av de stemmeberettigede deltok i valget. Både partier og mange velgere som ikke støttet løsrivelse, boikottet valget. Regjeringen i Madrid erklærte valget for ulovlig, avsatte regionregjeringen, og det ble utstedt arrestordre på en rekke katalanske ledere.
Ni av de tiltalte katalanske politikerne ble idømt fengselsstraffer på mellom ni og tretten år, tre andre tiltalte ble dømt, men slapp unna med bøter. Offentliggjøringen av dommene ble startskuddet til voldsomme gateopptøyer, særlig i Barcelona, som i skrivende stund fortsatt pågår. Torsdag kunngjorde regionpresident, Quim Torra, at han er beredt til å utlyse en ny folkeavstemning om selvstendighet for Catalonia, og fredag er det tillyst generalstreik.
Du kan lese mer om opptøyene i Barcelonas gater og bakgrunnen for dem hos den norske rikskringkasteren NRK her: https://www.nrk.no/urix/katalanske-politikere-domt_-sammenstot-mellom-demonstranter-og-politi-1.14741317
Uavgjort Norge-Spania-Sverige
Synes du det er vanskelig å vite hvilket lag du skal holde med når Spania spiller mot «gamlelandet»? Da ble det kanskje et drømmeresultat da Spania møtte Norge på en fullsatt Ullevål stadion lørdag 12. oktober og Sverige på Friends Arena i Stockholm den 15. oktober? Begge kamper endte nemlig 1-1.
En oppsummering av kampen Norge-Spania, komplett med lagoppsett finner du hos Norges Fotballforbund her: https://www.fotball.no/landslag/norge-a-herrer/2019/king-scoret-pa-overtid—det-var-deilig-at-den-gikk-inn/
Kampen på Friends Arena så lenge ut til å gå i svensk favør, men minutter før kampslutt utlignet spanjolene. Du kan lese mer om det i Aftonbladet, her: https://www.aftonbladet.se/sportbladet/fotboll/a/6jdM7L/spanien-chockade-sverige-pa-stopptid
Begge kampene er en del av kvalifiseringsrundene til EM i 2020.
Den mest populære norske bryllupskirken ligger på Gran Canaria
Avisen VG forteller denne uken om Sjømannskirken på Gran Canaria som for 18 år på rad kan skilte med å være den mest populære norske kirken for vielser. I 2018 valgte hele 97 helt eller halvt norske par å inngå ekteskap her. For minst en av partene må være norsk statsborger, samtidig som ingen av dem kan være spansk borger – de norske sjømannskirkene i Spania har nemlig ikke anledning til å vie spanjoler.
Bare for å ha nevnt det: Holmenkollen kapell i Oslo var med 63 vielser i 2018, den mest populære «bryllupskirken» i Norge.
Du kan lese VGs artikkel om sjømannskirken på Gran Canaria her: https://www.vg.no/reise/i/GG887q/dette-er-norges-mest-populre-bryllupskirke
Hilsen Oliven & Poteter!
I dag lørdag 12. oktober, er det igjen klart for feiring av Columbusdagen, det nærmeste man kommer en spansk nasjonaldag. Dagen som nå offisielt heter Fiesta Nacional de España, feires på dagen for Cristóbal Colóns første landkjenning i den nye verden i 1492. Men hvis du tror spanjolene har feiret Columbus-dagen som nasjonaldag i flere hundre år, tar du feil. Som det meste annet «nasjonalt» i Spania, har også nasjonaldagen vært gjenstand for strid og splid. Den moderne feiringen av Columbus-dagen er nærmest et resultat av et politisk kompromiss fra 1980-tallet.
Columbus-dagen feires over store deler av den spansktalende verden og i USA. I senere år har den riktignok i økende grad blitt betraktet som en «politisk ukorrekt» feiring av starten på europeernes kolonisering av Den nye verden, men det er en annen diskusjon.
Dagen da Columbus og hans mannskap gikk i land på det amerikanske kontinent for første gang i 1492 går i spansktalende land gjerne under betegnelsen Día de la Hispanidad, en dag da man også feirer det som binder den spansktalende verden sammen. I Spania feires fridagen gjerne med fyrverkeri. Fra år 2000 har det også vært stor militærparade i Madrid med konge, statsminister, regjeringsmedlemmer og andre prominenser til stede.
Men feiringen av en spansk nasjonaldag er i historisk sammenheng et ganske nytt fenomen. Spania kan sies å ha vært en stat i alle fall fra slutten av 1400-tallet, men felles nasjonal identitet har det vært heller sparsomt med.
Nasjonaldag uten nasjon?
Spanias nasjonalsang kan illustrere poenget: La Marcha Real har vært spansk nasjonalhymne i nærmere 260 år, den er dermed blant verdens eldste nasjonalsanger. Men noen tekst til melodien, se det har man tross utallige forsøk ennå ikke klart å bli enig om. (Du kan lese mer om den tekstløse spanske nasjonalsangen her: La Marcha Real – syng med!)
Som tilfellet er med tekst til nasjonalsangen har det heller ikke manglet på forsøk når det gjelder å få etablert en nasjonaldag. Fra slutten av 1800-tallet er det gjort flere forsøk på å innføre nasjonaldager.
Den 2. mai representerer så vidt vi har kunnet finne, det første formelle forsøket på å etablere en spansk nasjonaldag. Dagen markerer utbruddet av opprør i Madrids gater mot Napoleon og hans soldater som var på erobringstokt på disse kanter. Opprøret mot den franske generalen spredte seg etter hvert til det meste av Spania, og kan på den måten hevdes å ha bundet det ellers temmelig fragmenterte landet sammen, om ikke annet så mot en felles fiende. Forslaget om å innføre 2. mai som nasjonaldag ble fremmet i siste halvdel av 1800-tallet, men feiringen ble det aldri riktig noe særlig «nasjonalt» av.
Blant årsakene til det var at den sosialistiske bevegelsen for alvor hadde begynt å organisere seg i Spania på slutten av 1870-tallet. Og 2. mai som nasjonaldag hadde selvsagt potensiale for å overskygge feiringen av arbeidernes dag. I tillegg kom selvsagt regionale forskjeller og interesser, med store befolkningsgrupper som fant liten grunn til å feire det de oppfattet som en påstått felles spansk identitet.
Sent på 1800-tallet ble 12. oktober forsøkt introdusert som nasjonal festdag. Columbus-dagen gikk opprinnelig under betegnelsen Dia de la Raza, direkte oversatt: Rasens dag. Det må kunne sies å være en noe urovekkende betegnelse på en nasjonaldag. Dagen skulle i alle fall markere at Columbus’ oppdagelse av Amerika var en spansk prestasjon. Og støtten for feiringen var i første rekke å finne blant Spanias konservative krefter, de konge- og kirketro som ville understreke monarkiets rolle i landerobring og påfølgende storhetstid. Ferdinand og Isabella, som så seg selv som den katolske tros forsvarere, spilte som kjent en betydelig rolle for at Columbus’ ekspedisjon kunne legge i vei.
Men heller ikke dette samlet «nasjonen» – kong Ferdinand og dronning Isabella var kastiljanske monarker, og dermed lite å feire for befolkningsgrupper med en annen etnisk, språklig, regional eller politisk identitet.
Fra århundreskiftet frem til den spanske borgerkrigen (1936-39) hadde Spania skiftende regjeringer med forholdsvis kort levetid, vekselvis fra høyre- og venstresiden i politikken. De to fløyene kunne ikke enes om en felles, offisiell nasjonaldag. I hovedsak kom den spanske høyresiden til å bli pådrivere for nasjonaldagsfeiring, mens venstresiden foretrakk 1. mai og en markering av internasjonal solidaritet.
Kamp om nasjonaldag
Etter valget i 1931 fikk Spania en koalisjonsregjering av liberale og venstreorienterte partier. Den 14. april 1931 ble den andre spanske republikk proklamert. Kongen forlot landet og den liberale regjeringen innførte en rekke reformer som blant annet ga regionene større selvstyre. Pussig nok, kan man da kanskje si, forsøkte regjeringen å innføre 14. april som spansk nasjonaldag.
Som kjent endte det med borgerkrig mellom republikanere på den ene siden og konservative krefter med kirke, militære offiserer, adel og kongehus på den andre. General Franco kom til makten og lå ikke på latsiden når det gjaldt forsøk på å bygge nasjonalfølelse.
I 1940 innførte han 12. oktober som en feiring av spansk identitet, men ikke som nasjonaldag. Det er mulig han kom til å angre på den beslutningen. Nasjonaldagen la Franco nemlig til 18. juli – en dato som ikke akkurat virket samlende på en befolkning som nettopp hadde kommet gjennom en blodig borgerkrig: Dagen markerer starten på borgerkrigen, da generalene satte i gang sitt kuppforsøk mot den lovlig valgte spanske regjeringen. Det er knapt nok nødvendig å nevne at Franco avskaffet «republikkens nasjonaldag» 14. april.
Nasjonaldagskompromisset
Slik var altså situasjonen så lenge Franco satt ved makten. Etter hans død i 1975, begynte en prosess med å skape et moderne demokratisk Spania. Den 18. juli som nasjonaldag var lite egnet til å samle nasjonen, men det stod mange andre viktigere saker på den politiske dagsordenen i Spania enn å få i stand en nasjonaldagsfeiring.
Først mot slutten av 1981 ble Columbusdagen 12. oktober etablert som nasjonal festdag ved kongelig resolusjon, men da som Día de la Hispanidad. Det skulle gå ytterligere seks år, helt til 1987, før dagen ble egentlig nasjonaldag under betegnelsen Fiesta Nacional de España.
Mange så nasjonaldagen som en innrømmelse til Spanias konservative krefter. Feiringen ble riktignok tonet ned når det gjaldt nasjonalisme og nasjonale symboler, i stedet vektla den i større grad feiringen av det spanske bidraget til oppdagelsen av den nye verden. For å understreke at Spania nå var gått fra å være diktatur til demokrati og «balansere» mellom høyre- og venstrekrefter, innførte man samme år feiring av grunnlovsdagen, den 6. desember. På denne dagen i 1978 fikk Spania igjen en demokratisk grunnlov.
Historien kan forklare den noe beskjedne feiringen av nasjonaldag i Spania sammenlignet med mange andre land. Er du i Spania den 12. oktober, vil du neppe støte på entusiastiske menneskemengder som vifter med spanske flagg. Den som følger med, får se hvordan feiringen av Fiesta Nacional de España utvikler seg. I år 2000 ble nasjonaldagen også erklært De militære styrkers dag og det ble som nevnt over, innført militærparade, vanligvis holdt i hovedstaden. Drakampen om nasjonaldagen og dens innhold som har pågått siden 1800-tallet er kanskje ikke over riktig ennå?
Hilsen Oliven & Poteter!
Vi i Oliven & Poteter hadde lyst til å dele aktuelle artikler hentet fra noe av det andre medier skriver om Spania og noe av det som foregår i dette spennende landet. Denne uken handler de blant annet om handelskrig og straffetoll på spanske varer, en norsk fotballspiller og nye borgere med røtter på spansk jord fra før 1492.
Den engelskspråklige utgaven av den spanske storavisen El País skriver denne uken at USA vil ilegge en del spanske varer straffetoll på hele 25 prosent fra 18. oktober. Det er snakk om en hel del «erkespanske» produkter som nå vil bli betraktelig dyrere for amerikanske forbrukere: ost, vin, olivenolje og spekemat. Straffetollen ilegges etter at verdens handelsorganisasjon WTO onsdag i forrige uke ga USA medhold i at EU ved medlemsstatene Spania, Storbritannia, Frankrike og Tyskland har brutt WTOs regler for subsidiering av egen flyindustri.
Handelsorganisasjonens undersøkelser avdekket at de fire landenes myndigheter har gitt billige lån til utviklingen av Airbus’ nye gigantfly A350XWB. WTO mener subsidiene har gitt europeiske Airbus urimelige konkurransefordeler i forhold til den amerikanske flyprodusenten Boeing. Du kan lese artikkelen i sin helhet her: https://elpais.com/elpais/2019/10/03/inenglish/1570094026_044146.html
En oppfølger i samme avis gir en oversikt over de mange spanske eksportproduktene som vil bli rammet av høyere tollsatser og verdien av dem. De økte tollsatsene antas å ville ramme varer med en samlet eksportverdi på omtrent 930 millioner euro årlig ifølge tallene fra El Pais. Les hele artikkelen (på engelsk) her: https://elpais.com/elpais/2019/10/04/inenglish/1570186324_756163.html
I 2014 bestemte den spanske regjeringen at mennesker som kunne bevise at de nedstammet fra jøder som hadde bodd i Spania før 1492 skulle kunne få spansk statsborgerskap. Da søknadsperioden på fire år utløp 1.oktober i år, hadde ifølge tall fra det spanske justisdepartementet 132.226 individer søkt om spansk statsborgerskap etter denne ordningen. Den norske rikskringkasteren NRK, skrev om saken i uken som gikk – du kan lese artikkelen her: https://www.nrk.no/urix/soker-om-spansk-statsborgerskap-etter-500-ar-1.14725893. Man anslår at mellom 300.000 og 350.000 jøder hadde tilhold i Spania i 1492, de og deres etterkommere kalles gjerne sefardiske jøder (som henger sammen med at Spania på hebraisk kalles Sefarad). De fleste som nå har søkt om spansk statsborgerskap kommer fra spansktalende land, der Mexico, Venezuela og Colombia topper listen.
Stavanger Aftenblad er blant flere medier som skriver om den 20 år gamle Real Madrid-spilleren Martin Ødegaard som i september ble kåret til årets første “månedens spiller” i den spanske fotballigaen. Den unge drammenseren er den første nordmannen som har fått denne utmerkelsen i La Liga, en av verdens fremste fotballigaer. Du kan lese hele artikkelen her: https://www.aftenbladet.no/sport/i/y3y6jA/oedegaard-fikk-sesongens-foerste-la-liga-pris-egentlig-ganske-vilt
Pedro Almodóvars nye film “Smerte og ære” (Dolor y gloria) hadde nylig premiere på skandinaviske kinoer. Antonio Banderas har hovedrollen som aldrende filmregissør som gjør opp status for det livet han har levd og de valgene han har tatt på veien. Banderas, som opprinnelig kommer fra Malaga, vant pris på filmfestivalen i Cannes for sin innsats i filmen som har høstet gode kritikker blant filmanmeldere. Penélope Cruz spiller en morsfigur i filmen, inspirert av Almodóvars egen mamma – det er i det hele tatt en rekke selvbiografiske trekk i «Smerte og ære». Har du lyst til å lese mer om filmen, finner du SVTs anmelders artikkel her (på svensk): https://www.svt.se/kultur/film/filmrecension-smarta-och-ara. På norsk kan du lese Dagbladets Tom Stalsbergs anmeldelse her https://www.dagbladet.no/kultur/se-denne-filmen/71641292. Stalsberg kaller filmen “et varmt biografisk epos om et levd liv og et finstemt kjærlighetsbrev til filmens verden” og gir den terningkast fem.
Ha en riktig god uke enten du befinner deg i Spania eller der nattefrosten biter! Vi ses.
Hilsen Oliven & Poteter!
Er du blant de som for godt har ryddet ordbøkene ut av bokhylla? I våre dager havner papirversjonen av oppslagsverkene raskt på loppemarkeder og i papirinnsamlinger. I stedet henter vi fram ordbøker på mobiltelefonen, nettbrett eller pc – det er kjapt, lett tilgjengelig og ofte også gratis. Men gamle ordbøker kan være skatter på flere vis. Gjennom tidene har ordbøker slett ikke bare vært myntet på folkeopplysning. De må kunne sies å ha bidratt til mellommenneskelig forståelse og kommunikasjon, til å bygge nasjonalfølelse og fellesskap, men også gitt økt makt og rikdom, gjerne til de som allerede har hatt mye av begge deler. Visste du at en av Europas eldste en-språklige ordbøker er spansk og at den ligger ute søkbar og til fri avbenyttelse for enhver som har glede av å studere kastiljansk fra svunne tider? Sebastián de Covarrubias’ første spanske ordbok fra tidlig på 1600-tallet er et imponerende verk – selv om konsekvensene av tidspresset han følte – forfatteren var med sine 66 år en tilårskommen mann i sin samtid – gjør at man innimellom kan trekke på smilebåndet. Covarrubias må kunne sies å ha vært en allsidig herre: Han var blant annet prest og sjelesørger for selveste Filip 2., konsulent for den spanske inkvisisjonen og altså, ordbokforfatter.
Ordbøker har vært med oss mennesker nesten like lenge som vi har hatt skriftspråk og ikke minst, så lenge vi har hatt handel og kontakt med folk fra andre språkgrupper enn vår egen. Det å forstå mennesker i sine omgivelser er selvsagt viktig, det vet alle som har oppholdt seg i et annet språkområde. Men ordbøker er langt mer enn et verktøy for å slå opp betydningen av ord og uttrykk eller forsikre deg om rett stavemåte. Ordbøker og makt har vært nært knyttet til hverandre gjennom historien. Hvem har makt nok til å bestemme hvilket språk som skal snakkes i et land og hvordan skriftspråket skal være?
I Spania har svaret på det spørsmålet i alle fall fra Middelalderen av i økende grad vært: De kastiljanske regentene.
Kastiljansk: fra vulgærlatin til «dannet» spansk
Det var romerne som bragte med seg latin til den iberiske halvøya. Deres «etterfølgere» på disse kanter, visigotene, hadde latin som landets offisielle språk fra omtrent 400 år e.Kr. Latinen hadde med andre ord god tid til å befeste sin stilling på disse kanter: Helt til de arabisktalende maurerne gjorde sitt inntog på den iberiske halvøya i 711 e.Kr. var latin det største og ikke minst regionens offisielle språk.
Selv om arabisk dominerte i store deler av den iberiske halvøya under ulike muslimske herskere, holdt latin stillingen i områder dominert av kristne regenter.
Over tid utviklet det seg mer folkelige regionale versjoner av den offisielle latinen, som fikk den nokså nedlatende betegnelsen «vulgærlatin». Kastiljansk var latin slik språket ble talt nord på den iberiske halvøya. Det var altså snakk om en dialekt, og ikke et eget språk.
Språk og fiender
På 1100-tallet hadde dialekten etablert seg som talemål i kongedømmene Castilla og Leon – og de skulle få regenter på rekke og rad med store territoriale ambisjoner.
Castilla la stadig større deler av den iberiske halvøya under seg, og med ekspansjon erstattet kastiljansk i økende grad andre lokale dialekter og språk. Vil man ha makt og innflytelse, kan det være fordelaktig å holde seg på parti med «vinnerlaget», også rent språklig.
Herskerne av Castilla kom som kjent til å stille seg i spissen for det spanjolene refererer til som La Reconquista, eller gjenerobringen – egentlig en ganske så mangslungen og langt fra rettlinjet prosess som under ledelse av de kastiljanske herskerne kong Ferdinand og dronning Isabella, endte med at de og deres allierte drev muslimene og dermed også arabisk ut av den iberiske halvøya i 1492.
Ferdinand og hans Isabella var det man i moderne tid trygt må kunne kalle et «power couple». De erklærte kastiljansk for offisielt språk i de områdene de rådde over. Felles språk bidro til felles identitet, «felles sak» – slik er det også annetsteds – tenk bare på den norske språkdebatten da Norge fikk sin uavhengighet. Skulle nordmenn fortsette med dansk skriftspråk, modifisere det eller rett og slett lage seg et helt nytt skriftspråk basert på talte dialekter?
På den iberiske halvøya gikk man under Ferdinand og Isabella for alvor i gang med å standardisere talt kastiljansk slik at det blant annet kunne fungere som enhetlig opplæringsspråk.
I dag er kastiljansk ofte sett på som en slags «høyspansk» – den mest korrekte eller rene formen for spansk. Interessant nok inneholder moderne kastiljansk ifølge språkforskere minst 8.000 ord hentet fra «erkefienden» arabisk.
Ferdinands og Isabellas regjeringstid mot slutten av 1400-tallet markerer starten på det som skal bli Spanias «gullalder». Columbus og senere spanske erobrere hadde erklært store deler av Sør- og Mellom-Amerika for spanske territorier. Kastiljansk følger med på lasset.
Og midt på 1400-tallet lager gullsmeden Johann Gutenberg i den tyske byen Mainz en effektiv boktrykkerpresse som for første gang i historien gjør det mulig å masseprodusere bøker – dog fortsatt med en prislapp som ikke akkurat gjorde boken til allemannseie.
Filip og Sebastián
Da Filip 2. tok over som spansk konge i 1556 var Spania en stormakt. Et utvalg av Filips titler gir et inntrykk av hvilken makt kastiljanske herskere hadde oppnådd på denne tiden: Filip 2. var konge av Spania og Portugal, hertug av Milano, konge av Napoli og Sicilia. I alle fall på papiret var han endog konge av England gjennom sitt ekteskap med den katolske dronning Mary 1. (De hadde giftet seg i 1544 i Winchesterkatedralen visstnok bare to dager etter at de møtte hverandre for første gang – det var med andre ord antagelig ikke bare kjærlighet ved første blikk, men også klare ambisjoner om økte makt og innflytelse.)
Filip var troende katolikk og så seg selv som troens forsvarer i mer enn én maktpolitisk sammenheng. Han omga seg med rådgivere av mange slag, blant hans sjelesørgere var presten Sebastian de Covarrubias – som altså skulle bli forfatter av den første ordboken på kastiljansk.
Covarrubias må ha vært en mangfoldig fyr – i tillegg til å være prest, arbeidet han som forfatter og leksikograf, og han innehadde en ledende stilling ved katedralen i byen Cuenca. Ja, han var til og med konsulent for den spanske inkvisisjonen – man kan bare spekulere i hva oppgavene kan ha vært. Sikkert er det at mannen var tett på makten.
Ordbok og dødsfrykt
Covarrubias ordbok var nærmest som «pensjonistprosjekt» å regne – det ble påbegynt da han var 66 år. Det var en anselig alder tidlig på 1600-tallet.
Ordboken Tesoro de la lengua castellana o española, som kan oversettes med noe slikt som Et skattkammer av kastiljansk eller spansk språk kom ut i 1611, fem år etter at verket ble påbegynt. Du kan lese Covarrubias’ ordbok og faktisk også søke i den her: Tesoro de la lengua castellana o española.
Boken var som nevnt den aller første en-språklige ordboken på kastiljansk. Utfordringene forfatteren hadde var derfor mange. For eksempel: Hvilke ord i talespråket skulle med, hvordan skulle de staves og forklares eller defineres? Man skal ha mot for å gå i gang med en oppgave av slike dimensjoner.
Fem år tok det som nevnt fra oppstart til ferdig trykket bok. Verket omfatter omtrent 11.000 ord, med forklaringer og eksempler på bruk. Ordforrådet på samtidens kastiljansk var betydelig større, men Covarrubias var en aldrende herre – du ser det på sluttresultatet.
Fra bokstaven «C» bestemte Covarrubias seg for å sette opp farten, rett og slett fordi han fryktet at han skulle dø før han rakk å fullføre arbeidet. Under bokstavene A til C er det forholdsvis mange flere oppføringer enn under senere bokstaver i alfabetet. Ordforklaringen utover i alfabetet er gjerne kortere og ordene altså færre.
Den oppmerksomme leser kan også observere at forfatteren ikke alltid har vært konsekvent i stavemåten av ord – samme ord forekommer med ulik stavemåte. Alfabetisk rekkefølge er heller ikke alltid helt på plass.
Covarrubias klarte å fullføre arbeidet, men må ha følt at utelatelsene ble i overkant mange for året etter at den opprinnelige ordboken kom ut, fullførte han et supplement med nye ord og tilhørende definisjoner. Covarrubias døde i 1613, to år etter at førsteutgaven av Tesoro de la lengua castellana o española kom på markedet. Ordboken hans danner grunnlaget for senere spanske ordbøker frem til denne dag, og var forbilde for tidlige engelsk og franske ordbøker.
Tesoro de la lengua castellana o española og samtiden
Som tilfellet gjerne er med gamle oppslagsverk, er det ting også hos Covarrubias som mennesker i vår tid nok vil reagere på. Ordbøker sier ganske mye om den tiden de ble til i.
For eksempel var Covarrubias opptatt av å spore spanske/kastiljanske ord tilbake til det som i samtiden gjerne ble sett på som menneskenes opprinnelige språk – hebraisk. Det var jo Biblenes eller mer presist Det gamle testamentets språk, og det var ikke uvanlig at lærde personer betraktet hebraisk som menneskehetens urspråk – det språket alle skulle ha snakket «før Babels tårn».
Spansk og hebraisk ligger forsiktig sagt et godt stykke fra hverandre når det gjelder språkgruppe og følgelig språklige fellestrekk, men tatt i betraktning religionens rolle på den iberiske halvøya på 1600-tallet, ga det altså mening å utforske mulige likheter de to imellom.
Verdt å merke seg – og se i et historiens lys – er forresten det faktum at Covarrubias har inkludert ordet «rase» (raza) i sitt vokabular – det skal være den første gangen i verdenshistorien at ordet forekommer i en ordbok.
Covarrubias’ ordforklaring tar utgangspunkt i dyreverdenen og fullblodshester, men går over til å definere «renraset» når det gjelder mennesker til å bety fravær av mauriske/muslimske eller jødiske forfedre. Året 1492 er ikke fjern fortid i spansk egenforståelse på Covarrubias’ tid.
Har du lyst til å lese mer i Sebastián de Covarrubias’ ordbok, finner du den altså her: Tesoro de la lengua castellana. Til venstre på siden kan du skrive inn enkeltord og begreper du er nysgjerrig på og få et aldri så lite innsyn i 1600-tallets spanske samfunn – om din «høyspansk» tillater det.
Hilsen Oliven & Poteter!
Vi publiserer nye artikler to ganger i uken.
Hei alle sammen,
På forespørsel har vi laget en egen side for spanske ord og uttrykk som vi publiserer her på Oliven & Poteter. Mange faste vendinger eller ordtak har vi kommet over etter hvert som våre egne spanskkunnskaper blir bedre, men bare unntaksvis har vi funnet gode skandinaviskspråklige oversettelser av dem. Følgelig har vi forsøkt å lage gode, dekkende norske oversettelser av dem selv. Vi tar gjerne mot spørsmål til eller også innsigelser mot oversettelsene våre – kom gjerne med alternative forslag til norsk eller annen skandinaviskspråklig tekst.
Fotball er en interesse mange skandinaver deler med spanjoler. Sporten som ble bragt til den iberiske halvøya av britiske fremmedarbeidere, er et hyppig samtaleemne i sosiale sammenhenger på disse breddegrader. Vil du følge med på hva som rører seg i tetsjiktet i spansk fotball, publiserer Oliven & Poteter oppdaterte resultater fra La Liga, inkludert lenker til deltagende fotballklubbers hjemmesider. Se siden der vi holder oversikt over utviklingen i den spanske toppdivisjonen her. La Liga.
Ha en fortsatt god helg!
Med vennlig hilsen,
Oliven & Poteter