De siste par ukene har det vært skrevet om spanske kvinner i medier over hele verden. Knappe 40 år etter at Spania gjeninnførte allmenn stemmerett for kvinner, fikk landet i juni en ny regjering der hele 11 av 17 ministre er kvinner. Det plasserer Spania på verdenstoppen; landet danker ut både Norge og Sverige når det gjelder prosentandel kvinner i regjering. Spanias kvinner har hatt en stri vei mot makten. Landet var i sin tid blant de første i Sør-Europa som innførte full stemmerett for kvinner, men det skulle ikke gå mange årene før stemmerett og mange andre rettigheter vi i dag tar for gitt, forsvant. Det er forresten ikke sikkert du gjetter riktig på en del av de som i sin tid motsatte seg at spanske kvinner skulle få lik rett som menn til å velge sine representanter.

Den 7. juni i år tok kong Felipe Spanias nye regjering i ed i Madrids storslagne Zarzuela-palass. Regjeringen ledes av sosialisten Pedro Sánchez. Sytten ministre i tillegg til statsministeren stilte til offisiell fotografering: 11 av de 17 er kvinner. Ikke noe land i verden har større andel kvinnelige ministre.

Og det er ikke ”lettvekter-poster” damene er tildelt. Spania har blant annet fått kvinnelig finansminister, justisminister og forsvarsminister. Kvinner styrer også utdanningsdepartementet og har toppansvar for industri, helse, handel og turisme. Pedro Sánchez uttalte i forbindelse med utnevnelsene at han mener regjeringen reflekterer det spanske samfunnet.

Kanskje er det slik, det spanske samfunnet har i alle fall gjennomgått dramatiske endringer i moderne tid. En ting er at antallet kvinnelige parlamentsmedlemmer er tredoblet fra 1979, men det er ikke mer enn drøye 40 år siden at gifte spanske kvinner måtte ha ektemannens tillatelse til å delta i svært mange samfunnsaktiviteter.

En såkalt permiso marital var inntil 1975 påkrevd for å ta seg jobb utenfor hjemmet, eie fast eiendom, delta i handel og andre typer økonomiske aktiviteter, ja til og med for å foreta reiser. Har du spanske bekjente av litt eldre årgang vil de nok huske at ingen gift kvinne i Franco-tidens Spania kunne åpne en bankkonto på egen hånd, søke om pass eller undertegne en kontrakt uten ektemannens tillatelse.

Utviklingen siden Francos død i 1975 har foregått i rivende tempo. ”Ektemanntillatelsen” ble avskaffet allerede samme år. Skilsmisse ble tillatt i 1981. Kvinner har hevdet seg på stadig flere områder. At kvinner skulle tjenestegjøre i de spanske militære styrker var utenkelig under general Franco. I dag utgjør kvinner en femtedel av det spanske forsvaret – og det bare 20 år etter at de fikk adgang til å tjenestegjøre.

Kanskje har utviklingen gått så fort fordi Spania tidlig fikk erfaring med praksis og lover som likestiller kvinner og menn?

Et historisk tilbakeblikk: Ett skritt frem, to tilbake
Frem til 1923 var stemmerett forbeholdt menn i Spania. Det året grep imidlertid general Primo de Rivera makten med kongehusets støtte, og landet ble et diktatur der stemmerett uansett hadde liten verdi. Riveras lederstil var ikke av den milde typen, og hans totalitære regime ble stadig mer upopulært også blant middelklassen og de militære.

de Rivera ble tvunget til å gå av i 1930, men hans etterfølger Dámaso Berenguer klarte ikke å stable en ny regjering på beina. I april 1931 ble det holdt valg, der de kongevennlige partiene fikk liten oppslutning. De kongefiendtlige republikanerne som omfattet liberale borgerlige og sosialistiske krefter, vant valget og dannet det som blir kalt Den andre spanske republikk.

Kong Alfonso den 13. forlot landet, og president Niceto Alcalá Zamora og regjeringen satte i gang et storstilt reformprosjekt. Lederne av Den andre spanske republikken kom snart i konflikt med den katolske kirken gjennom å vedta å skille stat og kirke og fase ut statlig finansiell støtte til kirken i løpet av to korte år. Skilsmisse ble tillatt, det samme ble borgerlige vielser. Det ble til og med innført en lov om selvbestemt abort – omtrent førti år før Skandinavia hadde fått på plass noe lignende.

I 1933 fikk spanske kvinner allmenn stemmerett. Det foregikk heller ikke uten protester. Konservative krefter motsatte seg stemmerett for kvinner, men det gjorde oppsiktsvekkende nok også flere av samtidens ledende sosialister. Blant dem var Spanias første kvinnelige jurist, Victoria Kent som selv var parlamentsmedlem. Hun var ikke motstander av kvinners stemmerett som sådan, men hevdet at spanske kvinner i samtiden var kuet av kirken og ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om politikk og samfunnsliv til å ta informerte beslutninger. De var etter hennes mening ikke modne nok for å få stemmerett, og hun fryktet at de kunne sikre valgseier for krefter som støttet den katolske kirke og andre hun hadde lite til overs for.

En rekke av reformene førte til at den katolske kirken aktivt motarbeidet de valgte myndighetene. I tillegg skar regjeringen ned på Spanias store militærbudsjett og ga både Catalonia og Baskerland betydelig grad av selvstyre.

Det å legge seg ut med så store organisasjoner og krefter i samfunnet skulle som kjent komme til å koste: Fra 1936 brøt det ut væpnet konflikt mellom ulike fraksjoner i landet. Den 1. april 1939 måtte republikanerne erkjenne nederlag og overgi seg til general Franco og hans nasjonalistiske styrker ved det som ble slutten på den spanske borgerkrigen.

Franco kastet ikke bort tiden når det gjaldt å endre kvinners stilling i samfunnet: Han reverserte mange av de rettighetene de hadde oppnådd under den spanske republikken. Kvinners stemmerett ble avskaffet, forbudet mot skilsmisse gjeninnført og gifte kvinner fikk som nevnt svært liten personlig råderett.

Fremtiden for regjeringen Sanchez
Etter at Franco døde i 1975 har spanske kvinner gjort seg stadig sterkere bemerket i politikk, samfunns- og arbeidsliv. De som har fulgt litt med på spansk politikk, vil forresten vite at den sittende regjeringen ikke er den første med kvinneflertall. José Luis Rodríguez Zapateros andre regjering, dannet i 2008, hadde også et flertall av kvinnelige ministre, dog var ikke overvekten like stor som i den sittende regjering. (Ni av sytten ministre i Zapatero-regjeringen var kvinner.) Den konservative Rajoy-regjeringen som nettopp gikk av, kunne skilte med cirka en tredel kvinnelige medlemmer. Utgående statsminister Rajoy blir forresten notarius i Santa Pola her på Costa Blanca nå som han skal over i ”det sivile”.

Det gjenstår å se hvor lenge regjeringen Sanchez klarer å holde seg ved makten. Den nye regjeringen har utvilsomt et nokså spinkelt grunnlag i parlamentet, dens partifeller har bare 84 av totalt 350 seter i nasjonalforsamlingen. Skal den lykkes, er den avhengig av støtte fra andre partier, blant annet fra representanter for regioner som Catalonia og Baskerland som nok vil vite å stille krav til regjeringen – selv om de to regjeringsmedlemmene fra Catalonia begge har markert seg som motstandere av separatistbevegelsen.

Vi tar av oss hatten av for spanske damer: På knappe 40 år har de fått tilbake stemmeretten, kvittet seg med diskriminerende lover, gjort seg gjeldende i arbeidslivet og i politikken og fått flertallet av ministrene i landets regjering.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Rodrigo Díaz de Vivar, bedre kjent under sitt arabiske tilnavn El Cid, er sjelden vare: en spansk nasjonalhelt. Han var uten tvil en dyktig militær leder, en kløktig politiker og en egenrådig og frittalende mann. Erobringen av Valencia skulle komme til å krone et særdeles fargerikt og mangslungent liv, og tolkes gjerne som innledningen på selveste Reconquistaen – den kristne gjenerobringen av de muslimske maurernes landområder på den iberiske halvøya. Rodrigo Díaz de Vivar var sagnomsust allerede ved sin død i 1099, og han har forblitt en ruvende skikkelse til denne dag. Historien eller kanskje heller myten om ham, har vært fortalt i alle fall fra 1200-tallet og helt frem til vår egen tid – i store epos, teaterforestillinger, opera og film.

Fra middelalder-epos til Sophia Loren
Lenge før boktrykkerkunsten ble El Cid hyllet i eposet El Cantar de Mio Cid (som kan oversettes med Min herres sang), et dikt på mer enn 3.700 vers. Det må ha vært litt av en kraftanstrengelse å fremføre verket muntlig, slik tradisjonen var. Den første skrevne versjonen av diktet vi kjenner er fra 1207 e.Kr. Diktet begynner med at El Cid blir sendt i eksil av den nye kongen i Castilla, Alfons den 6. og følger helten gjennom en rekke prøvelser frem til han erobrer Valencia fra regionens mauriske herskere og inn i påfølgende vansker.

Glansbildet av El Cid har holdt seg forbløffende godt gjennom årene. Rodrigo er hyllet i operaer, bøker og filmer. En film om ham fra 1961 med selveste Charlton Heston og Sophia Loren i hovedrollene ble nominert til hele tre Oscar-statuetter. Filmen ble forresten utgitt på dvd for noen år siden, så den er fortsatt mulig å få tak i. Og ”El Cid” er Holloywood-film på sitt aller mest glamorøse: Hele 10.000 statister deltar i det som vel må beskrives som en nesegrus hyllest til den spanske helten. Som så ofte er tilfellet med store helteskikkelser kan det være vanskelig å skille legende fra fakta.

Rodrigo blir El Cid
Hva vet vi egentlig om hva Rodrigo hadde bedrevet i den perioden han var uønsket hos Alfons den 6., altså etter 1081? Det var der vi forlot El Cid i første del av denne historien (se del 1 av vår artikkel her: El Cid – spansk nasjonalhelt). Vel, han hadde i alle fall sørget for at gamle ferdigheter ikke ble glemt. I et landområde med en rekke småriker med skiftende allianser, der kristne og muslimske herskere tidvis var allierte, tidvis bitre fiender og i åpen konflikt med hverandre, var det muligheter for en dyktig militær strateg med godt renommé.

Rodrigo gikk i tjeneste hos den muslimske herskeren i Saragossa og kom dermed i direkte konflikt med blant andre Alfons den 6., sin tidligere arbeidsgiver. Det var i denne perioden Rodrigo fikk sitt mest kjente tilnavn, El Cid som på arabisk skal bety ”Herren”.

I nesten ti år tjenestegjorde han hos herskeren i Saragossa. Også her utmerket han seg som tilnavnet El Cid antyder, gjennom sitt militære lederskap. Han lærte mye om politikk, islamsk lov, militær strategi og ikke minst hvordan man takler situasjoner som involverer mange forskjellige parter med ulike styrkeforhold. Det var kunnskap som skulle komme til nytte.

I 1082 vant han og hans menn over styrkene til den mauriske herskeren av Lerida og dennes kristne allierte, blant dem greven av Barcelona. To år senere slo han en stor hær ledet av den kristne kongen Sancho Ramirez av Aragon og ble sjenerøst belønnet av sin arbeidsgiver.

Almoravidene truer det kristne Spania
I 1086 skjer det store endringer i maktforholdene på den iberiske halvøya, da gjør nemlig almoravidene seg gjeldende på det europeiske fastlandet. Almoravidene var et islamsk dynasti som hadde oppstått blant berbere i Nord-Afrika, og blant annet hadde underlagt seg Marokko med byen Marrakech. Nå var almoravidene klar for nye erobringer. Offisielt kom de riktignok til den iberiske halvøya for å hjelpe den muslimske herskeren i Sevilla, fyrst al-Muta’mid, mot sistnevntes kristne motstandere ledet av Alfons den 6.

I perioden der Alfons hadde vært uten hjelp fra Rodrigo hadde han tross alt hatt en viss militær fremgang: I 1085 tok kongen Toledo fra byens muslimske hersker og gjorde den til det kristne Spanias hovedstad. Ubeskjedent refererte han til seg selv som ”hele Spanias keiser”. Den posisjonen skulle han ikke kunne skryte på seg lenge.

Samme år vant almoravidene nemlig en knusende seier over Alfons den 6. Tapet var så stort at hele det kristne Spania sto i fare for å overkjøres. De fremgangsrike almoravidene stod klar til å ekspandere nordover og ta for seg av det kristne spanske territoriet.

Alfons hadde et akutt behov for en dyktig militær leder, og han så ingen annen utvei enn å be El Cid komme tilbake som leder for sine styrker. Det må ha vært en bitter pille å svelge.

Man skulle kanskje tro at El Cid hadde fått mer enn nok av Alfons, men den erfarne hærføreren takket ja til Alfons’ tilbud. Antagelig hadde den ambisiøse herren allerede da en ide om at han skulle skaffe seg ”noe eget” – og la planer om å overta det muslimske riket med base i Valencia.

Inn i Valencia
Valencia var ikke noe lett bytte for El Cid, og falt først etter en lang og kløktig planlagt prosess. I første runde gikk El Cid i gang med å bryte innflytelsen som de kristne tvilling-grevene Berenguer fra Barcelona hadde over Valencia-regionen. Valencias muslimske herskere stod under Barcelonas beskyttelse. El Cid slo grevene grundig i slaget ved Tébar i 1090 og erklærte deretter Valencia et lydrike under Castilla.

Men han oppnådde ikke full kontroll over Valencia med det. Over de neste årene skrudde Rodrigio derfor til skruene på al-Qādir, Valencias muslimske hersker. Men det var ikke før Ibn Jahlāf, en høytstående tjenestemann støttet av almoravidene, gjorde opprør og tok livet av al-Qādir at El Cid fikk muligheten til å ta den hele og fulle makten i Valencia. El Cid gjennomførte en effektiv og flere måneder lang beleiring av byen, som endte med at Ibn Jahlāf overga seg.

El Cid styrte nå Valencia, teknisk sett på vegne av kong Alfons den 6. av Castilla og Leon, men i praksis var regionen nærmest å regne som en uavhengig stat. Den tidligere muslimske herskeren ble ikke vist noen nåde og brent levende.

Etter maktovertagelsen satte El Cid i gang med endringer som i ettertid har styrket hans posisjon som nasjonalhelt: Den største moskeen i Valencia ble gjort om til kirke, han ansatte en fransk biskop som religiøs leder og sørget for å befolke riket med kristne i en omfattende koloniseringsprosess.
Rodrigo stod for øvrig knapt tilbake for noen når det gjaldt å bygge fordelaktige allianser gjennom å gifte bort sine barn på strategisk vis.

Rodrigos datter Cristina ble giftet bort til en prins fra Aragon. For den andre datteren, Maria, ble det arrangert giftermål med en greve fra Barcelona. Gjennom døtrenes ekteskap sikret El Cid seg altså støtte fra kristne naboriker og styrket sin stilling ytterligere. Han fortsatte å styre Valencia frem til sin død i 1099. Kroppen hans ble fraktet til Castilla og gravlagt der i klosteret San Pedro de Cardeña, nær Burgos.

I den gjengse spanske forestillingen om helten Rodrigo Díaz de Vivar er han den som innleder selveste Reconquistaen – den kristne gjenerobringen av landområder okkupert av ulike muslimske herskere som ble endelig fullført under kong Ferdinand og dronning Isabella helt på tampen av 1400-tallet. Men skal vi se på de historiske kjensgjerninger, slår nok forestillingen om El Cid sprekker enkelte steder.

Vi har allerede sett at han var en mann som hadde ulike oppdragsgivere på begge sider av konflikten mellom det kristne og muslimske Spania, en konflikt som ikke er så entydig som man ofte ser den fremstilt. Kort tid etter Rodrigos død ble dessuten Valencia beleiret av almoravidene og Alfons den 6. måtte gripe inn for å redde byen. Kongen mente det ville være for vanskelig og for kostbart å stasjonere store nok styrker der for å holde på Valencia over tid. Han besluttet derfor å evakuere byen og beordret den brent til grunnen.

Almoravidene okkuperte deretter nedbrente Valencia, og muslimske herskere styrte landområdet helt frem til 1238 da kong Jaume den I av Aragon (også kalt Erobreren) vant en endelig seier over de lokale maurerne og inntok Valencia i oktober samme år.

Til tross for at Valencia falt til maurerne og at det tok flere hundre år fra hans død til Gjenerobringen var fullført, er Rodrigo Díaz de Vivar blitt stående i spansk nasjonal bevissthet som den som stanset muslimenes ekspansjon på den iberiske halvøya. I en vanskelig tid trengte man helter og symboler for å motivere tropper og befolkning. Virkelighetens El Cid var nok en langt mer mangefasettert skikkelse enn nasjonalmyten vil ha det til.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

En vaskekte nasjonalhelt er ikke lett å finne i et land med såpass svak nasjonalfølelse som Spania. Rodrigo Díaz de Vivar er antagelig den som kommer nærmest. Adelsmannen fra en landsby nord for Burgos i Castilla-León har i nærmere tusen år stått som et symbol på frihet og selvstendighet blant kristne på den iberiske halvøya. Historiene om ham er mange og vitner om et liv og en personlighet ganske utenom det vanlige. Allerede på 1200-tallet ble han hyllet i et dikt på intet mindre enn 3.730 vers. Hans ry er tett knyttet til nærområdet til Costa Blanca. Aller best kjent er han nemlig for å ha nedkjempet de mauriske herskerne i Valencia. Pussig nok er han i ettertiden bedre kjent under sitt arabiske tilnavn, El Cid enn sitt spanske kallenavn El Campeador (Seierherren).

Nasjonalhelt uten nasjon?
Forrige uke publiserte amerikanske Pew Research resultatene fra en spørreundersøkelse blant 24.000 innbyggere i 15 vesteuropeiske land. Funnene har skapt debatt. Ett av utsagnene intervjuobjektene ble bedt om å ta stilling til var: ”Folket vårt er ikke perfekt, men vi har en kultur som er bedre enn andre.” Norge er det eneste vesteuropeiske landet der over halvparten av de spurte (58 prosent) sier at de delvis eller fullt ut er enig utsagnet over. (Til sammenligning kan det nevnes at bare 25 prosent av svensker ga uttrykk for at de mener svensk kultur er ”bedre”.) I motsatt ende av skalaen finner vi Spania, der bare to av ti spurte sier seg helt eller delvis enig utsagnet.

Man skal nok være forsiktig med å tolke altfor mye inn i funnene. Det er et forholdsvis lite utvalg mennesker som er spurt i hvert land, og de som har svart er ikke gitt muligheter til å utdype eller nyansere sitt syn, men funnene sier nok noe om hvordan det står til med nasjonal stolthet i landene som er med i undersøkelsen. Spanjoler har som kjent ofte større tilknytning til regional enn nasjonal identitet. (Se for eksempel vår artikkel: Er Spania et land?)

I et land hvor nasjonalfølelsen er svak, er det ikke lett å finne helter man kan enes om på tvers av ulikheter og konflikter. Et unntak er likevel Rodrigo Díaz fra Vivar.

Et sjeldent militært og politisk talent
Rodrigo ble født inn i en lavadelsfamilie i 1043, i en tid da mauriske herskere besatt store deler av den iberiske halvøya. Som ung voksen kom han i tjeneste hos kongen av Castillas eldste sønn, Sancho den 2. av León og Castilla. Rodrigo viste raskt gode evner som soldat: Allerede i en alder av 22 år ble han utnevnt til kommandant for Sanchos militære styrker.

Det skjedde omtrent samtidig med at Sanchos far Ferdinand den Store døde, og riket ble delt mellom hans tre sønner: Sancho, Alfons den 6. av León og García den 2. av Galicia. Som så ofte i kongelige og andre arveoppgjør er enkelte ikke helt fornøyd med sin lott.

I dette tilfellet var den misfornøyde parten Sancho, og hærfører Rodrigo påtok seg å lede felttog mot Sanchos to andre brødre. Når det gjaldt Alfons, var Sanchos mål å ta fra broren den viktige byen León og i stedet legge den under seg. Han var forresten også ute etter å sikre seg mot at den andre broren, García, skulle gjøre krav på tronen.

Som om ikke konfliktene med brødrene ga nok å holde på med, tok Sancho, godt hjulpet av Rodrigo, initiativet til kampanjer mot de muslimske herskerne i Al Andalus. Og her fikk Rodrigo vist at han ikke bare var dyktig på slagmarken: Han ble gitt mye av æren for at det ble fremforhandlet en avtale med det muslimske riket i Saragossa, som førte til at sistnevnte kom til å bli kontrollert av Castilla og León ledet av Sancho den 2.

Å tjene flere herrer
De neste årene fortsatte Rodrigo med stort hell å utvide Sanchos rike. Men i 1072 tok karrieren hans en vending da kong Sancho ble myrdet, bare syv år etter at Rodrigo var utnevnt til rikets militære leder. Sancho døde barnløs. Valget av ny konge falt på Sanchos bror Alfons, og det til tross for en utbredt mistanke om at det var nettopp han som stod bak mordet på broren.

Oppsiktsvekkende nok fikk Rodrigo fortsette sin militære tjeneste – det var nok en anerkjennelse av hans dyktighet som militær leder, men den nye kongen og hans nærmeste begynte så smått å undergrave Rodrigos status. Kong Alfons hadde selvsagt ikke glemt at Rodrigo hadde ledet felttog mot ham da Sancho levde, og Rodrigo ble nedgradert og forbigått frem til han i 1081 ble beordret i eksil.

Forklaringene på hvorfor Rodrigo ble sendt i eksil spriker – Rodrigo er omtalt i en rekke legender, historier og epos i Spania, men selv om mange av dem stammer fra Middelalderen, er få av dem samtidige. Enkelte kilder vil ha det til at han ble degradert ene og alene fordi han hadde tjenestegjort for Sancho, andre mener at han ble presset ut av konkurrenter som ville overta hans militære lederrolle. Ganske sikkert er det at Rodrigo var en frittalende og egenrådig person som hadde en finger med i spillet i mange av samtidens hendelser og konflikter. Han var ikke en mann som lot seg tøyle og knapt noe passivt eller uskyldig offer.

I 1079, to år før han ble beordret i eksil, var Rodrigo for eksempel på oppdrag hos den mauriske herskeren i Sevilla. På samme tid befant hans etterfølger som øverstkommanderende for de militære styrkene i Castilla, grev García Ordóñez, seg hos kongen av Granada for å forberede en invasjon av nettopp Sevilla. Angrepet ble slått tilbake, og greven – Alfons’ utsending – ble tatt til fange. Alt med Rodrigos hjelp.

Det falt selvfølgelig ikke i god jord hjemme i Castilla-León. Og som for å understreke sin egenrådighet gjennomførte Rodrigo attpåtil et raid inn i kongeriket Toledo, et muslimsk rike som stod under kong Alfons’ beskyttelse. Raidet var ikke klarert med Alfons, og kanskje var det dråpen som fikk begeret til å flyte over.

På denne tiden er det lite som tyder på at Rodrigo skal bli spansk nasjonalhelt selv om han nyter respekt for militær fremgang – han og hans soldater vinner oppsiktsvekkende nok samtlige slag de er engasjert i. Vi har å gjøre med en åpenbart intelligent mann, en dyktig militær strateg – men hvordan ender Rodrigo opp som nasjonalhelt? Vi må til vårt eget nærområde for å forstå det bedre.

Del 2 av vår artikkel om Spanias nasjonalhelt El Cid/Rodrigo Díaz de Vivar følger førstkommende fredag.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.