Har du vært i Spania rundt jul og nyttår, har du nok hørt at spanske barn gjerne må vente til 6. januar med å få flesteparten av sine julegaver. Og gavene, de blir levert av de hellige tre konger. Men som så ofte ellers i Spania, varierer skikkene regioner i mellom. I Baskerland for eksempel, får barna julegavene på julaften, og ønskelisten leverer de til en skikkelse som høydeforskjellen til tross, minner mer om våre nordiske nisser enn om Papá Noel. Som nissen og tomten har Olentzero røtter i førkristen tid, likevel er han den som forkynner Jesu fødsel for lokalbefolkningen nord i Spania. Hver julaften lider denne siste av kjempene fra en mytisk fortid en heller trist skjebne: Da brennes Olentzero på gater og torg over hele Baskerland. Det hadde neppe en nordisk nisse funnet seg i.

De baskiske Pyreneene, det vil si de vestlige deler av fjellkjeden som skiller Spania fra Frankrike, skal en gang for riktig lenge siden ha vært bebodd av en hårete kjempeslekt, kalt jentiler eller jentilaker. De skal ha målt imponerende 3,5 meter på strømpelesten og veid godt over 700 kilo – skal vi tro fortellingene om dem. I likhet med skandinaviske troll og nisser, hadde de baskiske kjempene enorme krefter. De skal blant annet ha brukt dem til å slynge kampesteiner fra fjell til fjell. De mange steinmonumentene, gravhaugene og vardene som preger landskapet i denne delen av Spania, tilskrives i baskisk folketro jentilakene.

Bare ett medlem av kjempeslekten har overlevd til moderne tid. Han går under navnet Olentzero og er pussig nok den som hvert år forteller menneskene i de baskiske delene av Spania at julen nærmer seg. Pussig fordi navnet jentiler eller jentilaker stammer fra latin og betyr ikke-kristen. I likhet med skandinaviske nisser, befinner jentilakene seg i et slags grenseland mellom en tidligere religion og kristen tid. Fortellingene om kjempene gjenspeiler det. Jentilakene skal altså ha bebodd Baskerland i en fjern, litt ubestemmelig fortid, men de var ikke alene i landskapet. Akkurat som nisser og troll i Skandinavia, delte de landet med mennesker. Kjempene hadde både menneskelige trekk og overnaturlige evner. De kunne for eksempel omskape seg, forsvinne og dukke opp igjen på nye steder. De var intelligente og hadde blant annet lært seg å utvinne metall fra malm og funnet opp sagen. Og de dyrket jorda. Forholdet mellom mennesker og jentilaker skal ha vært nært. I følge legenden lærte kjempene menneskene å drive jordbruk. Denne tilknytningen til gårdsdrift er noe vi kjenner igjen fra Skandinavia der nissene riktignok gjerne hadde tilknytning til en bestemt gård.

Kjempene og Kixmi

Det finnes flere versjoner av fortellingen om kjempenes møte med kristendommen og om hvordan kjempeslekten ble redusert til bare ett eneste medlem. I en av de vanligste fortelles det at kjempene en dag oppdaget en lysende sky på himmelen. Skyen lyste så sterkt at ingen av dem klarte å se rett på den, ingen bortsett fra en aldrende, halvblind gubbe.

Kjempene ba den gamle mannen om å undersøke skyen for dem. Han bekreftet det de fryktet aller mest, nemlig at lyset på himmelen var et tegn på at Jesus, eller Kixmi som han heter på baskisk, snart skulle komme til verden.

Gubben selv skal ha vært så opprørt over Jesu komme at han ba de andre kjempene om å kaste ham utfor et stup slik at han skulle bli spart for opplevelsen av å måtte leve under den nye religionen. Det gikk ikke bedre enn at resten av kjempene snublet i det de kastet den blinde utfor stupet og raste ned i dypet sammen med ham.Bare én eneste jentilak overlevde – Olentzero. Han skal ha omfavnet kristendommen, og det forklarer kanskje hans rolle i julefeiringen i Baskerland. Han blir bindeleddet mellom den gamle og den nye religionen. Det at han brennes hvert år for like fullt å gjenoppstå til neste jul, tilskrives eldgamle før-kristne skikker der man feiret vintersolverv med ulike ritualer om gjenfødsel.

Som nordiske nisser kan også Olentzero endre form. Da kristendommen kom til Baskerland, omskapte denne siste av kjempene seg til en kullbrenner eller kullsvier, altså et menneske. Ganske artig er det at det å ha ”kullsviertro” på en rekke språk brukes i betydningen ”naiv, blind autoritetstro.” Anekdoten om kullsvieren er kjent i mange land og kulturer. En kullsvier blir spurt om hva han tror på, og svarer: ”Det kirken tror på.” Neste spørsmål lyder: ”Hva tror kirken på da?”. Svaret lyder: ”Det jeg tror på.”

Da Jesus var født, fikk Olentzero det ærefulle oppdraget å gå ned fra fjellene og bringe budskapet om hans fødsel til menneskene. Det gjorde kjempen i kullsvierens skikkelse – det er derfor den baskiske nissen, om vi tør kalle ham det, ofte er sotete i ansiktet. Den forvandlingen satte punktum for kjempenes tidsalder, og den kristne perioden ble innledet. Slik tar baskerne med seg litt fra den gamle mytologien over i den kristne tidsalderen, omtrent på samme måte som vi i Norden har tatt den lunefulle gårdsnissen med oss over i julefeiringen vår. Gårdsnissen måtte stelles med om det skulle gå bra med avling, folk og dyr på gården. Grøten som ble servert på julaften er en del av det – senest sist uke kunne vi alle se på tv at den danske dronningen satte ut grøt til nissen på Amalienborg slott. Gårdsnissen er ikke en udelt snill og hyggelig type som den nissen som opptrerved juletider i dag. Men er du godvenner med ham, kan han med sine ”superkrefter” gjøre en formidabel innsats på gården.

Den moderne nissen farger Olentzero og andre nisser

Den moderne, snille nissen kledd i rødt og hvitt som drar verden rundt i en sledetrukket av reinsdyr, har vi først og fremst fra Coca-Cola og Disney. Tidlig på 1930-tallet tegnet den svenskættede amerikanske tegneren Haddon Sundblom reklameplakater for Coca Cola. Hans nisse var antrukket i rødt og hvitt fra topp til tå, hadde stort skjegg og var en trivelig skikkelse på alle måter. Borte var alle tegn på en lunefull og litt vanskelig type som krevde sitt for å yte – den nye nissen var en ren gledesspreder.

Og Coca-Colas amerikansk-svenske nisse ble utgangspunktet for nissen i Disneys populære tegneserier som gjorde ”den nye” nissen kjent over hele verden. Spania fikk sin Papá Noel, Danmark erstattet sin nisse beskrevet som en gammel mann som gikk i lang, grønn kappe med den rød-og-hvit kledde amerikanske versjonen vi alle kjenner best i dag.

Som den moderne julenissen er Olentzero av i dag et hyggelig og barnevennlig vesen. Han deler ut søtsaker til ungene og tar imot ønskelister fra dem. Og han gir gaver til snille små. På julaften fremfører lokale kor historien om Olentzero på gater og torg i Spanias baskiske områder. Korene har gjerne med seg en Olentzero-dukke eller en person kledd opp som kjempen i menneskeform på disse opptredene. Olentzero fremstilles som en koselig, piperøkende bestefar-skikkelse med stort skjegg. I det ytre ser han ut til å representere alt som er trivelig og godt. Men det som skjer når mørket faller på, minner oss om at Olentzero er en mer kompleks skikkelse enn Papá Noel. Julaften settes nemlig Olentzero-dukkene i brann. Brenningen symboliserer slutten på kjempenes tidsalder – helt til neste jul.

Og neste jul gjenoppstår Olentzero, like sikkert som at julaften kommer det året også.

Hilsen Oliven &Poteter!

De var en folkegruppe med historiens kanskje verste rykte. Navnet deres er blitt synonymt med ødeleggelse for ødeleggelsens egen skyld. Opprinnelig kom de faktisk fra Skandinavia. Lenge holdt de til i et område som i dag er en del av Polen – men det var før samtidens mest fryktede hærfører jagde dem sørover. I et par tiår oppholdt de seg på den iberiske halvøya, så ble de drevet videre til Nord-Afrika der de dannet sitt eget rike. Da de igjen vendte nesa nordover til det som i våre dager er Italia og de spanske Middelhavsøyene, gikk det tidvis hardt for seg. Mest kjent er de for å ha lagt Roma øde i 455. Skjønt både der og på det spanske fastlandet må vandalene tross alt kunne sies å ha oppført seg noe bedre enn deres ettermæle skulle tilsi.

Det var hunerne og deres fryktinngytende bueskyttere til hest som for alvor satte i gang en kjedereaksjon som gjerne kalles den europeiske folkevandringstiden. Massive forflytninger av mennesker skulle få ringvirkninger over størstedelen av Europa og avgjørende konsekvenser for makthavere og folk flest på den iberiske halvøya som den gang var kontrollert av romerne.

Hunerne var et nomadisk folk som kom fra et område øst for elven Volga. Deres legendariske hærfører Attila som døde i 453 e.Kr. var den mektigste herskeren av hunernes rike som strakte seg fra Ural i øst til Rhinen i vest. På sitt mektigste omfattet det Baltikum, store deler av Sentral-Europa, Russland og Lilleasia.

Hunerne plyndret og drepte der de fór frem. Store deler av lokalbefolkningen følte seg såpass utrygge at de valgte å forlate sine hjemsteder. Og det var naturligvis tryggest å legge i vei i lag. Blant de mange gruppene som fryktet sult og død var vandalene som i det sørlige Polen stort sett levde i små, ubeskyttede landsbyer.

Ferden for vandalene gikk vestover, det gjaldt å ligge i forkant av hunerne som ikke ble stoppet før de nådde et område like øst for dagens Paris. Vandaler fra ulike småsamfunn slo seg sammen i større grupper på ferden gjennom Europa. Og de bygde allianser med andre utsatte grupper, slik at de bedre kunne forsvare seg.

Sent i desember år 406 krysset en imponerende gruppe på cirka 50.000 krigere med følge den islagte Rhinen etter å ha vunnet et slag mot frankerne som kontrollerte de romerske regionene i Gallia, vest for elven. Godvenner ble den frankiske befolkningen og alliansen av vandaler og andre folkegrupper aldri. Vandalenes plyndringer blidgjorde naturlig nok ikke lokalbefolkningen.

Over Pyreneene

Tre års tid senere, i 409, krysset vandalene med følge Pyreneene til Iberia. Der bosatte de seg hovedsakelig i Galicia og det som den gang ble kalt Baetica, i dag bedre kjent som Andalucia.

Det vestromerske riket hadde makten på den iberiske halvøya, og selv om romerne tolererte å bosette flyktningene fra nord med et heller frynsete rykte, så fikk de ikke fritt bestemme hvor de skulle slå seg ned.

Forholdet mellom romere og vandaler var langt fra hjertelig. Bedre ble det ikke av at vandalene hadde organisert seg og tok for seg av lokalbefolkningens rikdommer – og i mange tilfeller det lille de hadde – der de dro frem. Og vandalene lå ikke på latsiden. I 425, for eksempel, plyndret for de blant annet Balearene, Cartagena og Sevilla.

Kort fortalt fant romerne ut at en måte å bli kvitt vandalene på var å alliere seg med ulike lokale grupperinger slik at de sammen kunne gjøre livet utrivelig for dem. Allerede i 429 tok vandalene konsekvensen av at de var uønsket og forlot Spania anført av sin nyutnevnte konge Geiserik. Ferden gikk over Gibraltarstredet til Nord-Afrika, der den romerske guvernøren oppsiktsvekkende nok ga vandalene et eget område med sentrum i dagens Tunisia. Han skulle få grunn til å angre på den beslutningen.

Vandalene ser ut til å ha lært av historien og hadde ikke planer om igjen å bli en forholdsvis liten, sårbar gruppe. De nøyde seg ikke med området romerne hadde gitt dem. De hadde klare ambisjoner og begynte raskt å tilegne seg mer land. Allerede i 439 erobret de Karthago. Anført av sin konge Geiserik inntok vandalene også Sicilia, Sardinia, Korsika og Balearene.

Tro og territorium

Spenningene mellom romerriket og vandalene og deres alliansepartnere var til å ta og føle på. Og det var ikke bare vandalenes territoriale ambisjoner som førte til uro. På sin vandring gjennom Europa, hadde vandalene konvertert til kristendommen, men de hadde valgt en annen retning enn katolisismen. Vandalene var arianske kristne, og i Nord-Afrika forfulgte de katolikker med hard hånd. Det ble forbudt å gå over fra arianisme til katolisisme, og katolikkene fikk ikke lov til å ha egne biskoper. Klostre ble tvangsoppløst og prester utvist.

Så kan man jo lure på hva de religiøse forskjellene bestod i. Enkelt forklart hevdet arianismen at Jesus var Guds sønn, født av Gud og derfor underordnet ham. Gud har alltid eksistert, men Jesus er født. En slik uenighet kan virke relativt bagatellmessig i våre dager, men var en svært alvorlig konflikt i samtiden.

Roma vandaliseres

Vandalene hadde som sagt maktambisjoner, og i juni 455 e.Kr. inntok styrkene deres selveste Roma. Deretter brukte de to uker på å plyndre byen. De gikk systematisk til verks – og det er først og fremst denne hendelsen som blir oppgitt som årsak til vandalenes mildt sagt tvilsomme rykte.

Det er hevet over tvil at vandalene tok godt for seg i Roma, blant annet tok de med seg bytte fra tempelet i Jerusalem som romerne selv hadde plyndret under Titus. Og mens de var i gang, kidnappet de like godt både keiserinne Licinia Eudoxia og hennes to døtre samt en del andre prominente personer. Men inntrykket vi i ettertiden har av at vandalene etterlot seg bare ruiner er ifølge moderne historikere overdrevet.

Vandalene holdt seg i hovedsak til materielle goder. Det skal ha vært forholdsvis få drap og lite vold, og Romas bygningsmasse ble ikke stukket i brann, selv om enkelte bygg ble ødelagt. Som i konflikter flest er det også her seierherrene som forteller historien, og i dette tilfellet ble det romerne – selv om det skulle gå en tid før de fikk endelig bukt med vandalene.

Ikke bare følte ”supermakten” seg ydmyket, vandalene gjorde det også vanskelig for romerne å ha kontroll med den svært viktige kornproduksjonen i Nord-Afrika. Romerriket var riktignok svekket, men langt fra tannløst på denne tiden. I 457 e.Kr. besteg den romerske general Majorian den vestromerske tronen og begynte umiddelbart arbeidet med å gjenoppbygge Romerriket – og uskadeliggjøre vandalene. Hjelp til å felle vandalene kom også fra det østromerske riket med sete i Konstantinopel.

Og igjen blir Spania åsted for viktige historiske hendelser. I 460 e.Kr. braker partene sammen i et sjøslag som ofte blir kalt Slaget om Cartagena. Det foregikk slett ikke i Cartagena, men utenfor dagens Santa Pola i Alicante-bukten. Det slaget forteller en hel del om vandalenes ”arbeidsmetoder” og forklarer hvorfor de lenge hadde betydelig suksess.

Våren 461 hadde den romerske keiseren og generalen Majorian bygget intet mindre enn 300 krigsskip og flere andre var i ferd med å ferdigstilles. Vandalene må ha hatt bra etterretning, de fikk vite om romernes styrkeoppbygging og bestemte seg for å slå til mot den romerske flåten før den ble uovervinnelig. Den 13. mai angrep vandalene romernes skip utenfor Santa Pola som altså ligger på Costa Blanca. På forhånd hadde de forresten bestukket en rekke romerske kapteiner slik at de støttet vandalene. Den romerske flåten ble smadret i Alicante-bukta denne dagen og måtte oppgi forsøket på å kaste vandalene ut av Nord-Afrika.

Det skulle gå mange år, helt til 533 e.Kr. før det østromerske riket ble sterkt nok til å hamle opp med vandalene. Da var vandalenes dyktige hærfører og leder, Geiserik, for lengst død. Hans etterfølgere på tronen var langt svakere skikkelser som ikke maktet å holde kontroll med alle deler av sitt territorium. Og i Konstantinopel besteg en mann som ble en mektig motstander tronen, nemlig keiser Justinian.

I 533 satte Justinian inn store militære styrker mot Karthago og erobret byen på kort tid. Deretter tok han systematisk over alle vandalenes områder, og vandalene forsvinner forbløffende raskt ut av verdenshistorien. Soldatene deres flyttes gjerne til fronten der Bysants kjemper mot erkefienden Persia, og vandalenes ledere bosettes i områder langt unna sine opprinnelige bosteder. Det tok knappe fire måneder fra Justinian for alvor satte inn støtet mot vandalene, til deres rike hadde falt fra hverandre for alltid. Det finnes få arkeologiske funn etter dem – de har først og fremst etterlatt seg verdens dårligste rykte.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Storbritannia og Spania har holdt liv i konflikten om Gibraltar i drøye 305 år – så langt. Foreløpig siste runde fant sted da Spania truet med å velte EUs ”skilsmisseavtale” med Storbritannia. Slik gikk det ikke, men stridsøksen er neppe gravlagt og 31. januar står Brexit for døren. Spania og Storbritannia har kjempet om overherredømmet over klippekolonien på det spanske fastlandet med bare 32.000 fastboende på et område som måler beskjedne 6,7 kvadratkilometer, siden 1713. Mye er spesielt med Gibraltar, ikke bare det faktum at nesten halvparten av koloniens inntekter kommer fra Internett-gambling og finanssektoren.

Arveoppgjør kan gå hardt for seg, men det å dø uten arvinger kan skape situasjoner som er minst like ille – det kan bokstavelig talt bli blodig alvor. Da den spanske kongen Carlos II (også kjent som Karl II på norsk) gikk bort i november år 1700, uten å ha sørget for en ny som kunne overta tronen, utløste det en krig som skulle komme til å vare i 13 år.

Dagens historikere mener å vite hvorfor det ikke ble barn i det spanske kongehuset. Habsburgerne var i mange hundre år et av Europas fremste fyrstehus, og medlemmer av slekten var hertuger, erkehertuger og keisere i Østerrike, konger av Ungarn og Spania og tysk-romerske keisere. I slike kretser gjelder det å holde på rikdom og makt, og giftermål med nære familiemedlemmer var en hyppig benyttet metode for det formålet, ikke minst i det spanske kongehuset.

Den første habsburgeren besteg den spanske tronen i 1516. Og det var lenge gylne tider for de spanske habsburgerne. Med de store oppdagelsene fra slutten av 1400-tallet, kontrollerte de blant annet enorme områder på det amerikanske kontinentet, i Karibia og i Øst-Asia. Sølv og gull fra Sør-Amerika finansierte også mange og kostbare felttog og kriger, spesielt i Europa og Nord-Afrika. De søkkrike spanske habsburgerne la under seg Nederlandene og områder av det som i dag utgjør Frankrike og Tyskland. Fra 1580 til 1640 kontrollerte de også Portugal og dets oversjøiske kolonier.

Men i år 1700 var det altså slutt. Ekteskap mellom nære slektninger hadde satt sine spor – Carlos den 2. var for eksempel et resultat av en allianse mellom onkel og niese. Han skal ha hatt dårlig helse hele livet og er blitt beskrevet som ”kortvokst, epileptisk, senil og skallet allerede ved 35 års alder.”

Uten livsarvinger oppstod det en rekke konflikter om hvem som skulle etterfølge ham på tronen – og det allerede lenge før den stakkars mannen var død. Maktspillet rundt arverekkefølgen og en svekket spansk økonomi som ikke minst var resultatet av mangeårig krigføring, skal ha bidratt til at Carlos fikk nervøst sammenbrudd og trakk seg som regent.

Han døde fem dager før han fylte 39 år, og dermed var den spanske tronen ledig. Carlos hadde riktignok utpekt en etterfølger, den 16 år gamle Filip av Anjou som var barnebarn av den franske kongen Louis den 14.

Østerrike og England mot Frankrike, danske og norske leiesoldater

Flere av Europas stormakter så nå muligheten til å sikre seg den spanske tronen eller i det minste hindre at Frankrike ble Europas suverene leder. Allerede i 1701 brøt det ut en væpnet konflikt som i ettertid er blitt kalt den spanske arvefølgekrigen. Kort fortalt inngikk Østerrike, England og Holland en allianse mot Frankrike. Flere andre land kastet seg også inn i striden. De fleste tyske stater støttet for eksempel de østerrikske habsburgerne som gjorde krav på den spanske tronen. Portugal gikk først inn på fransk side, men skiftet senere til å være alliert med Østerrike.

Og Spania var som så mange ganger i historien splittet: Katalanere sluttet seg til Østerrike, men kastillanere ble med på fransk side. Trodde du at Skandinavia holdt seg utenfor konflikten, så skal du vite at både danske og norske leiesoldater deltok i kamper mot Spania og Frankrike.

Krigen ble et maktspill som involverte store deler av Vest-Europa og berørte europeiske kolonier på andre kontinenter. Ikke før i 1713 ble det fremforhandlet fredsavtaler som noe senere gjorde slutt på stridighetene. Den såkalte Freden i Utrecht, var egentlig en rekke fredsavtaler signert av de stridende partene i den nederlandske byen. De satte en stopper for de franske ambisjonene om overherredømme i Europa og la grunnlaget for en slags maktbalanse på kontinentet.

Det er i disse fredsavtalene at Spania blir tvunget til å avstå området rundt Gibraltar-stredet til Storbritannia. Stredet ligger som kjent strategisk til ved innløpet til Middelhavet. Øya Menorca ble forresten også britisk i samme slengen. Allerede tidlig i krigen, i 1704, hadde en britisk-nederlandsk flåte som representerte den habsburgske erkehertug Karl av Østerrike, inntatt Gibraltar. Den opprinnelige befolkningen flyktet til området rundt kolonien.

Forsøk på gjenerobring

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før spanjolene begynte å kreve tilbake Gibraltar. Allerede i 1727 satte de i verk en blokade med det mål å få tilbakeført det lille, men strategisk viktige området. Det lyktes ikke. Fiasko ble det også for det som gjerne blir kalt ”den store beleiringen av Gibraltar” som varte fra 1779 til 1783.

Britene drev med sitt: Gibraltar ble en viktig base for den britiske marinen og spilte en hovedrolle i slaget om Trafalgar i 1805 og Krim-krigen som varte fra 1854 til 1856. Opptil 5000 britiske soldater hadde tilhold i Gibraltar i fredstid, og sivilister fra Storbritannia og land rundt Middelhavet bosatte seg i Gibraltar og erstattet dermed den opprinnelig spanske befolkningen.

Britene ble ikke akkurat mer innstilt på å gi Gibraltar tilbake til Spania da Suez-kanalen åpnet i 1869. Kanalen sikret sjøveien fra det britiske imperiet i Asia helt til hjemlige trakter – dersom man besatt det relativt smale Gibraltarstredet.

Fra Franco til Borrell

Spania har protestert og Storbritannia har tviholdt på Gibraltar – slik har det vært under skiftende politiske regimer i begge land. Selv ikke avkoloniseringen da de fleste kolonier fikk sin selvstendighet på 1960-tallet, endret på Gibraltars status.

Det har ikke skortet på forsøk fra spansk side. Under Franco-tiden var gjenerobring av Gibraltar et uttalt nasjonalt mål. I de siste ukene har utenriksminiseteren i den sittende spanske regjeringen som utgår fra sosialistpartiet, forlangt at Gibraltar igjen blir underlagt Spania. Spanjolene har påberopt seg en slags vetorett og truet med å torpedere hele Brexit-avtalen. Det gikk ikke helt slik Spania håpet denne gangen heller, selv om man har fått noen lovnader om fremtidige samtaler.

Gibraltar forblir britisk til evig tid

I henhold til Utrecht-avtalen skal Gibraltar være britisk til evig tid. Og befolkningen i Gibraltar, som ikke teller mer enn litt over 32.000, vegrer seg for å bli spanske. Likevel vil de gjerne bli i EU: 96 prosent av de som avga stemme i folkeavstemningen om Brexit, stemte for at Storbritannia skulle fortsette sitt medlemskap i unionen. Gibraltars økonomi er avhengig av fri flyt over grensen til Spania.

Klippestatens økonomi er forresten et kapittel for seg. Gibraltar er en av Europas aller travleste bunkringshavner. Inntekter fra pengespill, ikke minst Internett-gambling, og finansielle tjenester står for omtrent 40 prosent av Gibraltars økonomi. Selv om klippestaten er et britisk territorium, har den utstrakt selvstyre og lokker bedrifter som vil etablere seg der med svært gunstige betingelser. Sitt meget begrensede landområde til tross, har Gibraltar også litt industriell virksomhet: blant annet et selskap som bygger om SUV-biler til ambulanser på oppdrag fra FN og andre bistandsorganisasjoner.

De cirka 32.000 innbyggerne i Gibraltar tar i mot et imponerende antall turister hvert år. I 2018 besøkte hele 11 millioner mennesker Gibraltar. Tar du turen, så husk at Gibraltar ikke er med i Schengen-samarbeidet, derfor må du ta med pass for å slippe gjennom grensekontrollen. Og med Brexit får vi se hvilke andre endringer som skjer for fastboende, turister og de bortimot 10.000 spanjolene som krysser grensen hver dag for å komme seg på jobb.

Hilsen Oliven & Poteter!