Fredag 23. juli 2021 åpnet sommer-OL 2020 i Tokyo, omtrent et år på overtid. Helt hvordan gjennomføringen blir, er det ingen som kan si i disse merkverdige tider. Spania sender en delegasjon på hele 320 utøvere som skal konkurrere i til sammen 32 sportsgrener. Landet har deltatt i de fleste olympiske leker siden 1900 og vunnet totalt 154 medaljer, det vil si – den spanske olympiske komité holder på at det riktige tallet er 155. Blant de medaljene den internasjonale olympiske komité anerkjenner, er forresten gull i en olympisk gren der Spania stilte med bare én motstander.
Spania rangerer som nummer 26 på listen over landene som har hentet hjem flest medaljer fra de olympiske leker. Langt de fleste er naturlig nok fra sommerleker, og vannsport topper listen: Spania har vunnet hele 19 olympiske medaljer i seiling, 16 i kano- og kajakkpadling, åtte i svømming, tre i vannpolo og fire i synkronsvømming.
Sykling er en populær sport i Spania, og landet har da også sikret seg hele 15 olympiske medaljer i denne sportsgrenen. Spanske friidrettsutøvere har sanket til sammen 14 olympiske medaljer, og tennisspillere ligger ikke langt bak med hele 12 medaljer.
Spania var forresten ikke sen om å bli med i olympiske konkurranser. De første moderne olympiske leker gikk av stabelen i Athen i 1896, allerede neste gang lekene ble avholdt var Spania på plass med en delegasjon. I år 1900 var Paris vertskap for sommer-OL. Og det er her diskusjonen om spanske medaljer har sin opprinnelse.
Sølvmedaljevinner – eller kanskje ikke? Den spanske adelsmannen Pedro José Pidal y Bernaldo de Quirós (til venstre) og konkurrenter.
Blodig konkurranse
Lekene i Paris inngikk som en del av den storslåtte Verdensutstillingen i den franske hovedstaden. Eiffeltårnet, bygget for anledningen, var selve symbolet på det som trygt må kunne betegnes som en fransk styrkedemonstrasjon.
Idretten må ha kommet i annen rekke for franskmennene; lekene var spredt over hele fem måneder. Enkelte av de totalt 997 konkurrerende idrettsfolkene fortalte i ettertid at de ikke var helt klar over at de hadde deltatt i OL.
I alle fall var det i Paris-lekene uenigheten mellom den internasjonale og den spanske olympiske komité oppstod. For blant sportsgrenene i 1900 var dueskyting – det er for så vidt en gren vi kjenner igjen fra senere tid, men i den franske hovedstaden skjøt deltagerne på levende duer. Og det må ha vært en blodig affære som ikke fristet til gjentagelse: OL-arrangører fra og med neste OL i 1904 byttet til leirduer.
Det skal ha strøket med rundt 300 duer i Paris-OL. Vinneren tok livet av 22 fugler, tett fulgt av en spansk adelsmann, tindebestiger og politiker. Pedro José Pidal y Bernaldo de Quirós fikk has på 21 duer i samme konkurranse. Du finner ham ikke på vinnerlistene til den internasjonale olympiske komité. Og tro ikke at årsaken er dyrevernhensyn.
Det ble nemlig utdelt pengepremier til vinnerne, og det strider mot OL-vedtektene. Vinnerne av dueskytingen i 1900 ble følgelig ikke anerkjent av den internasjonale olympiske komité (IOC), og uenigheten om antall OL-medaljer mellom Spania og IOC består til denne dag.
En grei gullmedalje
Alt annet enn skarp konkurranse ble det i en annen olympisk gren i Paris: baskisk pelota. Det er lett å glemme at grenene olympiske atleter konkurrerer i, har endret seg gjennom tidene. I Tokyo 2020 vil for eksempel karate, skateboard, sportsklatring og surfing gjøre sin olympiske debut. Og to grener – baseball og softball – som har vært borte fra OL noen år blir tatt inn i OL-programmet igjen.
I Paris i 1900 stod altså baskisk pelota på timeplanen. Du drar kanskje ikke kjensel på sporten, men dette ballspillet der to lag, hvert bestående av to personer, møtes på banen har røtter tilbake til Middelalderen. Historikere mener at det oppstod i grenseområdet mellom Frankrike og Spania – altså tradisjonelle baskiske landområder – en gang på 1200-tallet. Mange regner spillet som opphavet til tennis, jai alai og squash.
I dag har Den internasjonale baskisk pelota-føderasjonen (Federación Internacional de Pelota Vasca) medlemmer i Spania, Frankrike, Argentina, Mexico, Uruguay, Cuba og USA, så sporten har på ingen måte dødd ut. Interessen må imidlertid ha vært begrenset i 1900: Spania stakk av med gullmedaljen etter å ha utkonkurrert det franske laget – som var eneste andre deltager. Og bare så det er sagt: Denne medaljen finner vi på vinnerlistene til både IOC og den spanske olympiske komité.
Baskisk pelota ble forresten tatt ut av det olympiske programmet etter den beskjedne konkurransen i Paris, men sporten må ha støttespillere som ikke har for vane å gi seg i første sving: De lyktes med å få baskisk pelota inn i OL-programmet ved lekene i 1924, 1968 og 1992, da riktignok bare som demonstrasjonssport.
Sport og politikk
Spania var som nevnt blant de tidligste landene som deltok i OL. Fra 1920 har landet sendt idrettsutøvere til samtlige olympiske leker med unntak av sommer-OL i Berlin i 1936 og lekene i Melbourne, Australia i 1956.
Sommeren 1936 da OL ble arrangert av nazi-styret i Tyskland, var spanjolene opptatt med borgerkrigen som varte helt frem til 1939. Den endte som kjent med at general Franco og hans støttespillere tok makten i landet. Spania fikk riktignok med seg Vinter-lekene som ble holdt i Garmisch-Partenkirchen i februar samme år, så det var ikke snakk om boikott av lekene fra den spanske olympiske komités side.
Boikott ble det derimot i 1956 da australske Melbourne var vertskap for sommerlekene. Spania fortsatt ledet av Franco, protesterte mot Sovjetunionens innmarsj i Ungarn samme år med å trekke seg fra OL. Spania rakk riktignok å sende deltagere til lekenes ridekonkurranser som foregikk i Stockholm fem måneder tidligere. Olympiske ryttere konkurrerte i den svenske hovedstaden fordi strenge australske karanteneregler gjorde det nærmest umulig å få med seg hester inn i landet.
Innreiseregler og -restriksjoner er altså ikke nytt av året. Tokyo-OL har som kjent allerede støtt på problemer og forviklinger, hovedsakelig knyttet til koronapandemien og de mange regler og restriksjoner den medfører. Likevel blir det spennende å følge Spanias 184 mannlige og 136 kvinnelige utøvere i årets Olympiade – eller er det riktigere å si fjorårets leker. Hvem vet hvor mange medaljer Spania vil legge til sine 154 eller 155 innkasserte medaljer?
At Spania har mye historie å by på, er ikke vanskelig å oppdage når man besøker landet. Mindre synlig er det kanskje at Spania befinner seg i tetsjiktet når det gjelder å ta vare på arven. Spania har vunnet flere prestisjetunge europeiske priser enn noe annet land, og prosjektene spenner fra gjenopplivning av eldgamle håndverksteknikker som kan gi løsninger på dagsaktuelle utfordringer, til bruk av avansert moderne teknologi til bevaringsformål. Frem til 5. september kan du stemme på dine favoritter blant 24 spennende konserverings- og formidlingsprosjekter – Oliven & Poteter presenterer de spanske kandidatene til Europa Nostras «Folkejury-pris».
(Alle foto: Europa Nostra)
Blant årets 24 vinnere av Europa Nostra-prisen gikk hele fem til Spania. Prisen som støttes av EU, blir tildelt prosjekter som på utmerket, men ganske ulikt vis ivaretar Europas felles kulturarv. I år var 19. gang prisen ble delt ut, ingen land har i disse årene stukket av med så mange av utmerkelsene som Spania.
Blant årets vinnere som kommer fra i alt 18 land, finner du både individer og store prosjekter – fra en nesten 80 år gammel italiensk kvinne som lager de mest utsøkte blonder, til et storstilt prosjekt for å restaurere parkanlegget ved Fredensborg slott i Danmark. Spania vant i 2021 priser i kategoriene Konservering, Forskning samt Utdannelse, opplæring og bevisstgjøring. Blant vinnerne finner du kanskje ideer til utfluktsmål når det igjen blir mulig å reise slik man vil?
Besòs vanntårn i Barcelona
Besòs vanntårn som ligger i Barcelonas tradisjonelle industriområde Poblenou, ble oppført i 1882 for å sikre millionbyens drikkevannsforsyning. Bare seks år etter at det stod ferdig, ble tårnet innlemmet i stålverket Can Girona, bedre kjent under selskapsnavnet MACOSA, en betydelig produsent av togmateriell som lokomotiver og jernbanevogner.
Men tidene forandrer seg og industri og nabolag med dem. I 1993 la selskapet ned driften og stålverket stod tomt før alle bygningene med unntak av vanntårnet og en tilhørende driftsbygning ble revet tre år senere.
Det skulle gå ytterligere 14 år før noen gjorde alvor av å ta vare på arven fra industrieventyret. I 2010 begynte prosjektet som skulle forvandle vanntårn til kunstgalleri og kultursenter samtidig som det gjorde ære på stålverkets historie og ikke minst, de som en gang jobbet der.
I tillegg til arkitekter, historikere og museumsfolk har et kollektiv av tidligere stålverksarbeidere bidratt til konserveringsarbeidet og påvirket hvordan Besòs vanntårn møter besøkende. Her er materialvalg som til tross for høyst moderne utforming, minner om tårnets opprinnelse. Stedets historie presenteres også gjennom muntlige fortellinger fra mennesker som hadde sitt daglige arbeid på stålverket.
Du kan lese mer om prosjektet med å ta vare på og videreutvikle Besòs vanntårn for en annen tid her: https://www.torredelesaigues.cat/.
Materialer og byggeteknikker fra fortiden for fremtiden?
I kategorien for konserveringsprosjekter finner vi også Mas de Burot – et landsens hus bygget på 1800-tallet i det som nå er Els Ports naturpark. Parken som er på omtrent 60.000 hektar, dekker et område mellom Catalonia, Valencia og Aragón og ligger i et kalksteinsmassiv som byr besøkende på et dramatisk landskap med et yrende dyreliv.
Utnyttelse av lokale ressurser på best mulig vis, enten det var det vi i dag kaller kortreist mat eller produksjon i nærområdet med bruk av det man måtte ha for hånden, var en selvfølge i tidligere tider. Kalkgrunnen i nasjonalparken ble naturligvis utnyttet til husbygging. Kalkpuss var dessuten lett å påføre, ga bygninger som «pustet» og overflater som hemmet vekst av bakterier og sopp. Det er nettopp slike egenskaper som moderne malingsprodusenter gjerne markedsfører sine produkter med for at dagens hus skal være bedre beskyttet mot de utfordringer man ser for seg at, blant annet, klimaendringer kan medføre.
Restaureringen av bondehuset Mas de Burot strakk seg over mange år og involverte lokalsamfunnet på forskjellig vis. Og man gikk grundig til verks: Fra 2004 til 2015 ble tradisjonelle bygninger i naturparken kartlagt. Den spanske landsbygda har lenge lidd under fraflytting og en sterk urbaniseringstrend – en rekke av bygningene i Els Ports stod da også forlatt og var preget av lengre tids forfall. (For mer om temaet, se vår artikkel: Spansk landliv i nytt lys: Spøkelseslandsby eller drømmested?).
Eksperter studerte tradisjonelle byggemetoder og –materialer fra flest mulig bygninger og innhentet opplysninger om levemåte og traktens historie. I 2016 munnet studien ut i en håndbok i hvordan man best mulig kan benytte gamle byggeteknikker og -materialer for å ta vare på landsbygdas arkitektoniske arv.
Først etter slik omfattende kartlegging, ble Mas de Burot valgt ut som restaureringsobjekt. I dag ville hus av denne typen gjerne bli kalt «sunne bygninger» for her er det kun benyttet lokale og naturlige byggematerialer. Bygningen ble valgt fordi det er et typisk tradisjonelt bondehus fra trakten – og husets tilstand ga de som jobbet med restaureringen noe å bryne seg på og følgelig mye erfaring der de grundige studiene virkelig kom til anvendelse. Bygningen hadde stått tom i en årrekke, taket hadde falt ned, den led under store vannskader og skillevegger, gulv og trapper var borte.
Det ferdig restaurerte huset er en del av naturparkens satsing på bærekraftig turisme. Både turister og bevaringseksperter ønskes velkommen til å studere tradisjonell spansk arkitektur på nært hold. Du kan lese mer om Mas de Burot her: www.masdeburot.cat.
ART Risk: Moderne teknologi bevarer fortiden bedre
Europa Nostra deler ut priser i tre kategorier: Konservering, Forskning og Utdannelse, opplæring og bevisstgjøring. Også i kategorien Forskning stakk Spania av med en av årets priser. ART-RISK er et prosjekt som benytter kunstig intelligens til å vurdere risiko og for å sette inn preventive bevaringstiltak på rett tidspunkt – før forfallet er kommet for langt eller restaurering blir uforholdsmessig kostbart.
Den spanske stat og EUs regionale utviklingsfond har bidratt med finansiering til prosjektet som utvikler gratis tilgjengelig programvare som skal hjelpe beslutningstagere til å vurdere risikofaktorer og bevare urban kulturarv mest mulig effektivt. Sagt på en annen måte: Ideen bak prosjektet er at knappe ressurser skal brukes målrettet og utnyttes så godt det lar seg gjøre.
For å oppnå det ambisiøse målet, er verktøyet forankret i etablert vitenskapelig kunnskap på en rekke fagområder: Kjemikere, arkitekter, arkeologer, konservatorer, kunsthistorikere, geologer, biologer, matematikere og datafaglig ekspertise fra universiteter og fremtredende bevaringsorganisasjoner i flere land har bidratt til å utvikle programvaren. Samlet skal dette sette beslutningstagere bedre i stand til å ta ivareta flest mulig hensyn og sette inn rett tiltak til riktig tid.
Faktorer som moderne byplanlegging og bevaringsformålets arkitektoniske og kulturelle verdi inngår i beslutningsstøtten, det samme gjør miljø- og klimahensyn samt sosioøkonomiske forhold. Du kan lese mer om ART Risk her: https://www.upo.es/investiga/art-risk-service/art-risk3/index_en.html.
Gammelt håndverk for nye generasjoner
Hva tenker du på som typisk spansk byggestil? Sjansene er store for at hvitkalkede hus er en del av landskapet du ser for deg. Mørtel og murpuss av kalk lages ved at kalkstein varmes opp til svært høye temperaturer (800-1200 grader C). Produktet (kalsiumoksid) pulveriseres og løses deretter opp i vann til det mange vil kjenne som lesket kalk, klart til bruk som overflatebehandling.
Spania har gode forekomster av bergarten kalkstein, som gjennom tidene særlig har vært benyttet som byggeblokker og til mørtel og maling. Men tradisjonelle fremstillingsmetoder for denne miljøvennlige og lokalt tilgjengelige overflatebehandlingen var lenge i ferd med å gå i glemmeboken. I 2002 tok en gruppe entusiaster i den andalusiske småbyen Morón de la Frontera initiativet til en organisasjon som skulle ta vare på tradisjonsrike lokale kalkbrennerovner.
På det tidspunktet var kalkbrennerovner nedstengt og forlatt i store deler av Spania – mer industrielle og sentraliserte fremstillingsmåter og ikke minst alternative produkter hadde tatt over.
I de nesten 20 årene som er gått siden ideen om bevaring ble unnfanget, har frivillige i området ikke bare gjenreist lokal produksjon og kunnskap – et kalkmuseum har åpnet dørene og er blitt et høyst levende formidlingssenter. Her kurses arkitekter og annen byggfaglig ekspertise, men også menigmann kan skaffe seg innsikt i kalkproduksjon og kalkens mange bruksområder og fortreffelige egenskaper.
Brent kalk blandes med sand og vann til mørtel som når den er påført, gjennomgår en kjemisk reaksjon med bygningsblokker som gjør at den går tilbake til hard kalkstein. Mugg og bakterier trives forresten dårlig på kalkede overflater – kanskje noe å tenke på for hus med fuktproblemer?
Kalkede hus og vegger behøver forresten ikke være hvite, på kursene kan deltagere også lære hvordan man tilsetter pigmenter for å oppnå tidløse, vakre farger. Tredagers kurs hvor deltagerne får prøvd seg i praktisk arbeid, tilbys til 160 euro, om du skulle fristes til å legge turen til småbyen som ligger omtrent 60 km sørøst for Sevilla. Du kan lese mer om prosjektet her: www.museocaldemoron.com.
Hva er din historie?
Historie preger ikke bare samfunn, hver og en av oss mennesker tenker og handler – bevisst og minst like ofte ubevisst – utfra den historiske sammenhengen vi er en del av. Den femte av årets Europa Nostra priser for 2021 med spansk vinner er et prosjekt rettet mot å gjøre barn og unge mer bevisst på historien som preger det samfunnet de er en del av og hvordan den kan oppfattes fra utsiden.
I pilotprosjektet som strakte seg over to år, deltok elever i alderen 10-16-år og deres lærere fra Finland, Serbia og Spania. Elevene ble kjent med hverandre over Internett og gjennom utvekslingsbesøk. De fikk i oppgave å gi en fremstilling av et konkret eksempel på sin egen kulturarv for eksempel en viktig feiring, og deretter presentere den for ungdommer fra de to andre landene.
Ungdommene fra de «utenforstående» landene fikk så jobben med å presentere de to andre landenes kultur – sett med deres øyne – for «innsiderne». De unge fikk oppleve at en feiring som for dem var en naturlig del av årets gang, noe få stilte spørsmål ved, kunne oppfattes ganske annerledes utenfra.
Et eksempel som ungdommene tok for seg, var feiringen av Slava – årets viktigste høytid for de fleste serbiske familier. Slava er en sentral del av serbisk identitet enten man er bosatt i Serbia eller andre deler av verden – høytiden feirer familiens skytshelgen som går i arv fra far til sønn og derfor til enhver tid bestemmes av slektens mannlige overhode.
Ungdommene fra Finland og Spania er neppe de eneste som var ukjent med Slava-feiringen. Da de ble presentert for den, tolket de den ganske så ulikt: Sekulære finske ungdommer forstod den utfra en protestantisk kristen bakgrunn der helgener knapt har hatt noen plass siden Martin Luther og likevel mente de å finne likhetspunkter med den skandinaviske Lucia-feiringen. Spanske ungdommer er en del av et samfunn som har hatt med seg helgener og helgendyrkelse i generasjoner, likevel oppfattet de Slava-høytiden på ganske annet vis enn de serbiske elevene.
Det prisvinnende prosjektet, kalt Heritage Hubs, har også resultert i en håndbok og en e-læringsplattform til bruk i skoleundervisning. Åtte hundre lærere er kurset i hvordan de kan bruke opplegget til å gi barn og unge større forståelse for sin egen og andres historie og kultur.
Men den siste Europa Nostra-prisen for 2021 er ennå ikke delt ut. Frem til 5. september 2021 kan du være med å bestemme hvilken av de 24 prisvinnerne som skal tildeles Folkejuryens pris for årets beste europeiske bevaringsprosjekt. Du finner en presentasjon av kandidatene og kan stemme her: https://vote.europanostra.org/
Du må stemme på tre prosjekter, men bare ett fra hvert land. Du gir tre poeng til ditt favorittprosjekt, to til det du mener er nest-best og ett poeng til tredje-beste kandidat. Etter at du har stemt på Europa Nostras hjemmesider, vil du motta en e-post der du blir bedt om å bekrefte din stemmegivning. Den 23. september offentliggjøres vinneren av årets Folkejurypris. Har du en spansk favoritt til prisen?
Hilsen Oliven & Poteter!
Spennende lesing? Abonnér, lik og del med venner og kjente! Du finner Oliven og Poteter her og på Facebook.
Kjærlighet til Spania kan oppstå på mange måter og ta ulike former. Det er langt fra bare trivelig klima, flotte strender og uteliv som trekker nordboere sørover. For en sløydlærer fra Nesodden begynte Spania-forholdet med en ungdommelig forelskelse i flamencogitar, men interessen førte ham ut på en flere tiår lang reise i det spanske landskapet på jakt etter instrumenter fra Middelalderen. Sverre Jensen er en internasjonalt anerkjent instrumentmaker, utøvende musiker og nå også forfatter. «Middelalderinstrumenter» som utkom på Dreyers forlag i vår, er en sjarmerende fagbok. Den byr på fascinerende historiske beretninger, detaljerte foto og beskrivelser av instrumenter komplett med arbeidstegninger for den som vil forsøke seg på håndverket.
Verdsatte musikere: På reiser i Spania fant Sverre Jensen en rekke praktbygg som katedraler og kirker fra Middelalderen, utsmykket med musikere og deres instrumenter. Over til venstre er forfatterens tegning fra et besøk i katedralen i Burgos med dens Portico del Sarmental. Til høyre ses en arbeidstegning til en langhalset lutt av samme type som den som er avbildet i Burgos, om du vil gi deg i kast med håndverket.
Som nyutdannet lærer reiste Sverre Jensen til Spania for å studere og praktisere flamencogitar i ett år. Et musikalsk friår skulle bli starten på en livslang karriere som musiker og instrumentmaker, men ikke først og fremst innen flamenco.
Visegrupper var populære på 1970-tallet – og den unge musikkinteresserte sløydlæreren nå med jobb i ungdomsskolen, hadde dannet en slik sammen med gode venner. I tillegg til gitar brukte ensemblet spanske «klimpreinstrumenter» som akkompagnement.
Lærere har som kjent lengre sommerferie enn de fleste andre yrkesgrupper, og Sverre Jensen benyttet avbrekkene til å skaffe instrumenter til visegruppen. Strengeinstrumenter fra tidligere tider og spesielt Middelalderen da trubadurtradisjonen også stod sterkt, var interessante. Kanskje kunne en nevenyttig musiker med begrenset budsjett bygge slike selv?
Feriene ble følgelig lagt til land hvor man fortsatt spiller instrumenter som har forandret seg nokså lite siden Middelalderen, herunder Tyrkia og Marokko. Men det tok ikke lang tid før Jensen igjen fant veien til Spania. Her oppdaget han uventede skatter.
Hva slags materialer ble brukt i middelalderinstrumenter? Antagelig det som var for hånden lokalt. Sverre Jensen benytter samme tankegang når han lager instrumenter. Over ses en Guitarra latina med en kropp lik den man finner på langhalsede lutter. Instrumentkroppen er av gullregn, stemmeskruene av hvaltenner. Jensen skaffer trevirke og andre materialer på oppfinnsomt vis: Gullregn har han for eksempel fått fra en lokal gravplass, hvaltenner finnes gjerne på loppemarkeder.
Jakt Spania rundt
I Spania kom Sverre Jensen over Cantigas de Santa Maria – et manuskript fra andre halvdel av 1200-tallet som inneholder 420 dikt med tilhørende musikk. Sangene som er tilegnet den hellige Maria, er bevart i fire manuskripter – et av dem oppbevares i El Escorial, to i det spanske nasjonalbiblioteket i Madrid og et i italienske Firenze.
Cantigas de Santa Maria som er skrevet på galisisk-portugisisk, inneholder også 40 illustrasjoner av musikere med ulike instrumenter – en uvurderlig kilde for den som vil bygge egne utgaver.
Men Spania skulle vise seg å ha enda mer å by på. Har du besøkt pilegrimsmålet Santiago de Compostela, la du kanskje merke til den storslagne porten inn til katedralen i den galisiske byen? El Portico de la Gloria fra andre halvdel av 1100-tallet er nemlig rikt utsmykket med granittskulpturer som forestiller de 24 eldste fra Bibelens endetidsberetning, også kalt Apokalypsen, i Johannes Åpenbaring 4:5. Hver av disse eldste sitter med strengeinstrumenter i hendene, tilsynelatende klar til å spille opp.
Det er mange grunner til at mennesker legger turen til Santiago de Compostela (du kan lese vår artikkelserie om pilegrimsmålet her: Santiago de Compostela: Hvem var Jakob?). For Sverre Jensen ble besøket starten på et arbeid med å rekonstruere Middelalderens instrumenter.
I boken forteller han humoristisk om oppstarten: «De første middelalderinstrumentene jeg lagde, egnet seg kanskje best som oppfyringsved.» Men flere forsøk og nye reiser førte til instrumenter som nyter anerkjennelse blant musikere i mange land.
På en reise i Nord-Spania besøkte Sverre Jensen byene Leon og Burgos, og også her fant han katedraler med portaler smykket med musikere og deres instrumenter. Og det som fulgte sier litt om hvilket engasjement som ligger bak boken «Middelalderinstrumenter»: Jensen forteller at han bestemte seg for å reise rundt i Spania og besøke alle kirker, katedraler og andre historiske bygninger som kunne tenkes å ha skulpturer av musikere fra perioden.
Langhalset strykeinstrument fra Cantigas de Santa Maria, et manuskript fra andre halvdel av 1200-tallet som inneholder flere enn 400 dikt med tilhørende musikk. (Tegning av Sverre Jensen.)
Ferier over en periode på flere år ble brukt til å reise rundt og fotografere og tegne av middelalder-musikere og deres instrumenter. Prosjektet resulterte i et arkiv på nesten 1000 bilder. Og etter hvert begynte folk fra fjern og nær å ta kontakt med Jensen for å få råd og kunnskap om middelaldermusikkens instrumenter.
I 1990 ble han sammen med spanske, franske og engelske instrumentmakere, invitert til å være med å rekonstruere alle instrumentene på portalen i Santiago de Compostela.
Instrumenter tur-retur
«Middelalderinstrumenter» er en bok som kan leses på forskjellig vis og ut fra ulike interesser. Boken er rikt illustrert og utstyrt med to sammendrag, hvert på 13 sider: det ene på spansk, det andre på engelsk.
Sverre Jensen forteller historier om ulike instrumenttyper og deres reise gjennom historien og over landegrenser. Det eldste strengeinstrumentet han beskriver, dukker opp midt på 1000-tallet og har antagelig fulgt mennesker fra Bysants øst i Middelhavet til den iberiske halvøya.
Utveksling av musikk og instrumenter har gått begge veier. Sverre Jensen beskriver for eksempel fidler – forløperen til dagens fioliner også kalt feler, om man holder seg til folkemusikkens betegnelse. Fidlene er instrumentene man oftest finner avbildet i spansk middelalder, noe som kan tyde på at strengeinstrumentet var forbundet med datidens populærmusikk. Antagelig ble de brukt til å akkompagnere sang.
I dag finner man lignende strykeinstrumenter i spansk folkemusikk, særlig i Santander-provinsen nord i landet. De kalles riktignok rabel, og både navnet og instrumentet ligner på det nordafrikanske rebab – et instrumentsom i disse landene brukes til å spille det de kaller andalusisk musikk.
Har du lyst til å lytte til middelaldermusikk med gruppen Kalenda Maya – et ensemble Sverre Jensen stiftet på 1970-tallet? Her finner du lenke til en smakebit: Saltarello.
Fra katedral til loppemarked
«Middelalderinstrumenter» er skrevet av en kreativ mann som besitter og er i stand til å formidle en imponerende fagkunnskap. Samtidig er boken både sjarmerende og personlig.
Et kapittel om tresorter og andre materialer brukt i instrumentene kan tjene som eksempel. Her skriver Jensen detaljert om hvilke materialer som kan ha vært brukt av Middelalderens instrumentmakere og hva han selv har benyttet i sine rekonstruksjoner.
Egnede materialer kan dukke opp så mange steder: Jensen har brukt hvaltenner funnet på loppemarkeder til stemmeskruer, selvplukkede muslinger til perlemordekor på instrumentene og et piletre felt i skolegården der han arbeidet som sløydlærer, til kroppen på en lutt.
Hva tenker en kreativ sjel når han spaserer til jobben gjennom en gravlund der det blant annet står en vakker gullregn? Materialer til Middelalderinstrumenter! For det lyse trevirket i gullregn blir vakkert sjokoladebrunt når det blir utsatt for lys og luft. Jensen forteller at på spansk kalles trevirke fra gullregn «falsk ibenholt» (ebano falso).
Forfatter Sverre Jensen er en allsidig mann: Sløyd- og musikklærer, utøvende musiker, instrumentmaker og en anerkjent ekspert på middelalderinstrumenter. Jakten på slike instrumenter førte ham tidlig til Spania, og det er blitt mange spennende reiser i det spanske kulturlandskapet gjennom årene.
En dag Jensen var på vei til jobben, hadde kirkegårdsgartneren felt den flotte gullregnen. Jensen sporet straks opp mannen som velvillig fraktet trevirket til skolen slik at det kom til anvendelse i to guitarra latina’er og en rebab.
Tittelen til tross, «Middelalderinstrumenter» oppleves ikke som noen smal bok. Og for den som skulle mene at Middelalderen interesserer de få, er det verdt å merke seg at middelaldermarkeder og -festivaler – i alle fall før koronaens tid – samlet titusenvis av mennesker, enten det er Oslo Middelalderfestival, Medeltidsveckan på Gotland eller flere titalls arrangementer med middelaldertema som årlig går av stabelen over hele Spania.
I tillegg til å være en anerkjent instrumentbygger og ekspert på hvordan europeisk tidligmusikk ble fremført, har Sverre Jensen opplevd suksess som middelalder-musiker. I 1973 stiftet han Kalenda Maya, et ensemble som har opptrådt i land verden rundt og vunnet priser og anerkjennelse for sin musikk. Du kan høre en liten smakebit her: https://www.youtube.com/watch?v=mVwAjuEIbxo. Klippet er hentet fra albumet «Kalenda Maya – Medieval and Renessaince Music» som ensemblet fikk Spelemannsprisen for i 1985. Sverre Jensen har også ledet Schola Instrumentalis, al-Andaluz og Aurora Borealis.
«Middelalderinstrumenter» er spennende og underholdende lesning for den musikk- og historieinteresserte leser og en Spania-bok utenom det vanlige.
Hilsen Oliven & Poteter!
Spennende lesing? Abonnér, lik og del med venner og kjente! Du finner Oliven og Poteter her og på Facebook.
På den iberiske halvøya har det bodd mennesker i minst 1,2 millioner år. Oliven & Poteters forsøk på å lage en oversikt over de store trekk i spansk historie, fortsetter i dagens artikkel. De fleste av oss må begrense oss til å reise i fantasien for tiden, men forhåpentligvis kommer det snart tider da vi igjen kan bevege seg fritt i dette spennende landet. Første del i serien «Folk og riker i Iberia» tok for seg perioden frem til ca. 4000 f.Kr. I dag presenterer vi kort tiden mellom år 4000 f.Kr. og år 3000 f.Kr.
Dette tusenåret i den iberiske halvøyas bosettingshistorie byr på relativt få arkeologiske funn og skriftlige kilder finnes ennå ikke på disse kanter – vi befinner oss altså fortsatt i førhistorisk tid. Likevel er det i denne perioden vi finner landets første navngitte sivilisasjon. Den blir gjerne kalt Los Millares og viktige spor etter den er funnet i det som i dag er provinsen Almería, øst i Andalusia.
I 1891 fant arkeologene en landsby med forsvarsverk fra Los Millares sivilisasjonen i forbindelse med en utbygging av jernbanenettet. Ekspertene har datert funnene til cirka 3400 år f.Kr. (noen hevder 3200 f.Kr). Man anslår at landsbyen som ligger omtrent 17 kilometer nord for byen Almeria, hadde rundt 1000 innbyggere – det var med andre ord en ganske stor bosetting i samtiden.
Landsbyen kan være ganske typisk for slike tidlige sivilisasjoner på disse kanter: Man finner ofte små samfunn etablert på høydedrag omgitt av forsvarsverk – så bosettingene må ha vært attraktive for flere enn de som bodde der.
Landets første navngitte sivilisasjon oppstår. Mer eller mindre samtidige sivilisasjoner eksisterer, men vi vet fortsatt lite om disse. Kopper blir utvunnet og brukes til å lage ulike typer våpen og andre redskaper.
Blant funnene etter Los Millares sivilisasjonen er også gravplasser med imponerende steinmonumenter. Slike store monumenter fra yngre steinalder og frem til omtrent det 6.århundre før vår tidsregning, kalles gjerne megalittiske monumenter. Det best kjente eksempelet er nok Stonehenge i England. Spanias mest berømte megalittiske monument er funnet i Guadalperal i det østlige Extremadura. Det dukket opp fra en lokal innsjø under en lengre tørkeperiode og refereres ofte til som det spanske Stonehenge.
Selv om Los Millares er den iberiske halvøyas først navngitte sivilisasjon, fantes det sannsynligvis flere mer eller mindre samtidige sivilisasjoner, men vi vet fortsatt lite om disse.
Los Millares er en tidlig sivilisasjon/rike som hadde tilholdssted i provinsen Almería. Det er funnet spor som dateres så langt tilbake som 3.400 år f.Kr. (kanskje 3.200 f.Kr.).
–
Los Millares er en tidlig sivilisasjon/rike i sydøstre Iberia.
Andre steder i dagens Spania der du kan se spor etter slike tidlige sivilisasjoner er Alberite, Los Silillos, Cabrera, Cerro de la Virgen, Montefrío, Horno de Segura, Carigüela, Terrera Ventura og Moncín.
Om det teknologiske nivået i perioden 4000-3000 f.Kr. kan nevnes at menneskene utvant kobber og hadde tilegnet seg kunnskap om hvordan man tilvirket ulike typer våpen og redskaper av metallet.
Andre steder i dagens Spania der du kan se spor etter slike tidlige sivilisasjoner er Alberite, Los Silillos, Cabrera, Cerro de la Virgen, Montefrío, Horno de Segura, Carigüela, Terrera Ventura og Moncín.
Hilsen Oliven & Poteter!
Spennende lesing? Abonnér, lik og del med venner og kjente! Du finner Oliven og Poteter her og på Facebook.
Hvordan ser et gjennomsnittlig spansk hushold ut? Ifølge tall fra INE, Spanias statistiske sentralbyrå, bestod den i 2019 av 2,5 personer – en betydelig nedgang fra 1970 – da den gjennomsnittlige husholdningen talte 3,82 individer. Men den bratte nedgangen i størrelsen på husholdninger har flatet ut de senere årene, og antall husholdninger i Spania er nå nede i omtrent 18,6 millioner. Finanskrisen i 2008 med påfølgende vanskelige økonomiske kår, vedvarende høye ledighetstall og nå den pågående pandemien kan føre til at husholdningenes størrelse igjen øker.
Hvordan koronapandemien på sikt kommer til å påvirke spanske husholdninger er litt tidlig å si, men en del tyder på at trenden med færre husholdninger og flere personer som bor sammen, kan styrke seg: Voksne barn som enten står uten arbeid eller har en usikker tilknytning til arbeidslivet flytter ofte hjem til mor og far, andre voksne slår seg sammen med venner eller i bokollektiver for å dele på kostnader i trange tider.
Hilsen Oliven & Poteter!
Spennende lesing? Abonnér, lik og del med venner og kjente! Du finner Oliven og Poteter her og på Facebook.
I Spanias frøbanker møtes mennesker som jakter på botaniske skatter, utsøkte smaksopplevelser, historiske forbindelser og et bedre liv for seg selv og andre. Frø av god gammel årgang samler erfarne hagedyrkere og nysgjerrige balkongeiere, selvbergere og klimaforkjempere, historieinteresserte og plantenerder. I gruppene deler de sjenerøst kunnskap, erfaringer og frø du neppe får kjøpt i hagesenteret, uansett hvor velassortert det måtte være. Oliven & Poteter har snakket med frøentusiast Hans Kristian Haug som har ambisjoner om å være selvberget og det på de aller beste smakene som er å oppdrive i det sørspanske klima.
Etterspørselen etter frø skjøt i været verden over i korona-året 2020. Om du var blant de av oss som tenkte at det å dyrke litt i nærheten av hjemmet kunne gjøre hverdagen under korona litt mindre ensformig, så er det en viss sjanse for at du som mange andre ble møtt av tomme frøhyller. Frøbanker drevet av engasjerte mennesker som tar vare på gamle plantesorter finnes flere steder i Spania. Som medlem har du tilgang på sorter med unik smak og egenskaper skreddersydd for lokale dyrkingforhold.
Du har kanskje ikke tenkt på det, men gjennom historien har Spania vært et sentrum for spredning av nye kulturplanter, det være seg frukt, bær, grønnsaker, medisinplanter, urter eller andre nyttevekster.
Dette landområdet har vært ettertraktet og tiltrukket seg folkegrupper på vandring bort fra trangere kår andre steder og rene erobrere med intensjoner om å skaffe seg mer av det de ofte hadde mye av fra før. Spanske oppdagelsesreisende, ikke minst fra slutten av 1400-tallet da Columbus og hans etterfølgere først ankom det amerikanske kontinentet, har også spilt en avgjørende rolle for hva som står på bordet hos folk flest den dag i dag – ikke bare i Spania og ellers i Europa, men også mange andre steder i verden.
For mennesker i tidligere tider reiste sjelden tomhendt, enten de var fattige eller rike. Emigranter, oppdagelsesreisende og okkupanter – alle fraktet de med seg kimen til overlevelse og – i heldige tilfeller velstand – dit de kom.
Planter tur-retur
Frø og i en del tilfeller plantedeler, ble med i bagasjen. Eksemplene er mange. Fønikerne bragte med seg vindruer og oliven til den iberiske halvøya, romerne bidro blant annet med artisjokker, kveder og kikerter. Maurerne kom heller ikke tomhendt. Dadler, safran og auberginer er blant viktige ingredienser i det spanske kjøkkenet som de introduserte.
Utvekslingen med lokalbefolkningen gikk gjerne begge veier. At europeiske erobrere tok for seg der de fór frem er et uomtvistelig faktum. I den såkalte «Nye verden» beriket man seg uten nevneverdige skrupler både på gull og slaver. Men en viktig og veldokumentert del av ekspedisjonene som Columbus og hans etterfølgere foretok, dreide seg om å skaffe frø og planter som kunne gi nye smaksopplevelser, sikre matforsyning til egen befolkning og bli verdifulle handelsvarer. Tenk bare på tomater, mais, paprika, tobakk, chili, kakaobønner, gresskar, søtpotet og ikke å forglemme vanlig potet – en plante som siden har holdt sulten i sjakk hos mange generasjoner nordeuropeere. Alle er planter som kom til Europa via oppdagelsesreisende som dro ut fra den iberiske halvøya.
Men europeerne tok også med seg planter til Amerika. Eksempler er kornsorter som hvete og bygg, sitrusfrukter, epler, mandler, kålvekster, fiken og asparges.
Spania har vært et sentrum for spredning av nye kulturplanter gjennom historien: Folkeslag på vandring, erobrere og oppdagelsesreisende – alle har bidratt til mangfoldet.
Folkeforflytninger, oppdagelsesreiser og kolonisering resulterte kort sagt i et enormt mangfold av nyttige vekster.
Frøene som mennesker tok med seg fra fremmede steder ble dyrket i hjemlige strøk, og over tid ble de stadig bedre tilpasset lokale dyrkingsforhold. Men historien om frø er ikke utelukkende en fortelling om større og bedre utvalg, mer smaksvariasjon og tilpasningsdyktighet. Det vil si, slik var det lenge.
100-årig forsvinningsnummer
Når hva du dyrker, er det du spiser er det naturligvis om å gjøre å ta vare på frø som kan sikre mat også til neste år. Folk før oss lærte seg å velge ut de flotteste eksemplarene fra hver dyrkingssesong. De samlet frø fra sine mest smakfulle planter og pålitelige vekster, og de utvekslet frø med naboer, venner og familie. For som de fleste som har forsøkt å dyrke sin egen mat i noe større skala, har erfart: Variasjon og mangfold er avgjørende. Har man mange sorter, så fins det som regel noe annet å spise om en avling eller to skulle slå feil.
Over tid, førte denne seleksjonen til at man fikk planter som var særdeles godt tilpasset lokale forhold – hvert år ble frø spart av de plantene som klarte seg aller best under de betingelsene som rådet på dyrkingsplassen, det være seg temperatur, nedbør eller skadedyr.
Men for omtrent 100 år siden begynte frø samlet ved bruk av slike tradisjonelle metoder, å bli avløst av moderne hybridsorter. Konkurransen kom fra firmaer som utga flotte, fargerike kataloger med frø som var avlet frem gjennom å krysse planter med ulike egenskaper. Vi snakker ikke om våre dagers genmodifisering, bare så det er sagt.
Er du blant de som faktisk leser teksten bak på frøposer, har du kanskje lagt merke til betegnelsen F1. Forkortelsen indikerer at frøene er første generasjons avkom etter krysning av to ulike planter. F1-hybrider resulterte generelt i mer ensartede planter enn de gamle såkalt frøfaste sortene. De produserte dessuten gjerne kraftige planter som ga store avlinger. De kunne ha god motstandskraft mot plantesykdommer. Men de bar også med seg problemer.
Frø som gir planter du kan samle frø av for å dyrke igjen neste sesong, er en rikdom på mange vis.
Tar du frø fra F1-hybrider vet du nemlig ikke helt sikkert hva du får når du putter dem i jorda. Hybrid-plantenes egenskaper føres ikke på pålitelig vis videre til neste generasjon, noen av dem er endog sterile, og dermed kan ikke frøene brukes til å produsere kommende sesongers avlinger. Sagt på en annen måte: Bonden eller hagedyrkeren blir avhengig av å kjøpe nye frø hvert år i stedet for å samle inn egne.
Selv om F1-frø kan gi bra planter og gode avlinger, vil de sjelden være like godt tilpasset lokale forhold som frø avlet frem gjennom mange generasjoner på voksesteder med lignende vekstbetingelser.
I løpet av 1900-tallet ble likevel hybridfrøene nesten dominerende, og gamle sorter forsvant i et voldsomt tempo. I flere land har man dokumentert at opptil 95 prosent av kulturplantesorter har forsvunnet på 100 år. Spania er intet unntak.
Frøredderne
Til tross for et massivt tap av sorter, finnes det enkeltmennesker og organisasjoner som av ulike grunner har tatt vare på frø.
Best kjent er kanskje den globale frøbanken på Svalbard som ble opprettet 2008 og har plass til 4,5 millioner frøprøver fra hele verden. Her oppbevares frøsorter som blant annet er reddet unna krig, konflikter og naturkatastrofer. For å gi et aktuelt eksempel: Byen Aleppo i Syria huset en svært viktig samling av frø av matplanter som gjennom tidene var blitt spesielt godt tilpasset dyrkingsområder preget av vannmangel. Av 148.000 matplanter i samlingen til ICARDA (International Center for Agricultural Research in the Dry Areas) lyktes man med å frakte cirka 80 prosent til Svalbard-hvelvet før borgerkrigen nådde frøsamlingen.
Svalbard-hvelvet er et kjempeprosjekt, unikt ikke bare på grunn av sin størrelse. Men rundt omkring i mange land finnes enkeltindivider og grupper som er en avgjørende del av bevaringsarbeidet.
Sosialt distansert årsmøte i frøbanken i Alicante høsten 2020. I normale tider møtes medlemmene et par ganger i måneden for å utveksle erfaringer og bytte frø. (Foto: Hans Kristian Haug)
Hans Kristian Haug, opprinnelig fra Frosta i Trøndelag, er en av dem. Han er et engasjert medlem i en lokal frøbank i Alicante-området der han nå bor, og kan fortelle at det finnes en rekke lignende grupper i andre deler av Spania.
Gruppen han tilhører, ble startet av en håndfull entusiaster for et drøyt tiår siden. I dag har frøbanken i underkant av 20 medlemmer, og de ønsker flere velkommen.
Engasjement søkes
«Du behøver ikke erfaring, bare engasjement og vilje til å prøve,» mener Hans Kristian Haug. Så langt er han eneste ikke-spanske medlem i frøbanken han tilhører i Alicante.
Medlemmene, som i hovedsak er mellom 30 og 65 år, møtes til vanlig – det vil si før pandemien rammet samfunnet – et par ganger i måneden, gjerne hjemme hos hverandre. Medlemsmassen er ganske mangfoldig, ifølge Hans Kristian. Noen er veteraner med mange års erfaring og god plass til å dyrke, enten der de bor eller på en landeiendom som har gått i arv i mange spanske familier, men som nå gjerne brukes som fritidshus. Andre er nybegynnere som dyrker hva de får til på en liten uteplass eller balkong.
Frøbankmedlemmer har likevel det til felles at de er del av et større prosjekt med å bevare og videreforedle gamle frøsorter. Noen jakter på unike smaker, andre trenger å supplere et stramt matbudsjett. En del vil ha planter som klarer seg med lite tilførsel av vann og gjennom lange tørkeperioder, andre igjen er interessert i å spore planteslagenes historie.
Frøbanker har gjerne noe for enhver. Selv den relativt beskjedne frøbanken i Alicante kan skilte med et utvalg som lett overgår det du finner i hagesenteret – og da snakker vi bare om antall frøsorter. Hans-Kristian forteller Oliven & Poteter at frøbanken hans har tilgang på flere hundre sorter. Noen full oversikt finnes ikke riktig ennå, dokumentasjon av frøene og historier knyttet til dem er et prosjekt man jobber med.
Frøbanken lagrer en del av de frøsortene de tilbyr i lokalene til en veldedig organisasjon i Alicante by, men mange oppbevares rett og slett hjemme hos frøbankmedlemmene og derfor er frøbyttemøter en viktig arena. Frø byttes, slik mennesker gjorde det i tidligere tider.
Ikke blomkål, men hvit brokkoli vist frem av Paco fra frøbanken i Alicante. (Foto: Hans Kristian Haug)
Få frø, del historier og erfaringer
Noen frøbanker tilbyr gratis medlemskap og frø. I Alicante forteller Hans Kristian at de planlegger å innføre en kontingent på 20 euro i året. For dette beskjedne beløpet får medlemmene imidlertid tilgang på frøbankens innestående helt uten ekstra kostnader – altså flere hundre frøsorter. Den eneste betingelsen, er at du forsøker å dyrke dem der du måtte ha plass.
For frø kan naturligvis ikke oppbevares ubegrenset uten at de dyrkes. Aller helst ser frøbanken i Alicante at du også tar bilder og skriver ned noen av dine erfaringer med dyrkingen og deler dem med andre medlemmer. Slik bygger lokale frøbanker opp felles kunnskap, og som medlem får du fri tilgang til andre medlemmers kunnskaper og erfaringer. Frø du eventuelt samler, kan du igjen dele med andre i frøbanken.
Lokale frøbanker er i hovedsak grasrotarbeid, der medlemmene bidrar etter evne. Selv deler Hans Kristian Haug sine erfaringer med å dyrke frø fra den lokale frøbanken på sin Instagram-konto som du finner her: https://www.instagram.com/huertosinarar/.
Smak du ikke får kjøpt
Instagram-kontoen til Hans Kristian viser et utvalg av de mange sortene han og hans spanske samboer driver frem. Paret har store planer for eiendommen på cirka 1.700 kvadratmeter som ligger like utenfor Alicante by: De vil bli selvforsynt og det på de aller beste smakene som er å oppdrive. Tradisjonelle frøsorter og planter som har blitt tilpasset lokale dyrkingsbetingelser over lang tid spiller en sentral rolle i å oppfylle drømmen.
I løpet av fire og et halvt år på eiendommen, har målet rykket stadig nærmere: «Akkurat nå produserer vi omtrent 60 prosent av det vi spiser,» forteller Hans Kristian. Han legger til at all dyrking er økologisk og uten bruk av kommersielle sprøytemidler eller kjemikalier.
På eiendommen har paret et romslig drivhus og hagen er beplantet med mandeltrær, flere typer steinfrukter som fersken, plomme og kirsebær samt fikentrær som holder dem med fersk og tørket fiken året rundt.
I hagen finnes også 20 oliventrær, åtte av dem ble plantet for bare tre år siden og er derfor ikke i full produksjon ennå. «Vi er allerede 100 prosent selvforsynt med både spiseoliven og olivenolje,» forteller Hans-Kristian til Oliven & Poteter. Oliven fra hagen blir til olje på et lokalt presseri og de 50-60 literne med olivenolje de får per år, dekker husholdningens behov.
Selvforsynt med olivenolje? I Spania finner du fortsatt lokale oljepresser der du kan levere inn olivenavlingen din og få tilbake olje.
Engasjement og vilje til å eksperimentere driver det ambisiøse selvbergingsprosjektet. På eiendommen dyrker paret sitrusfrukt som sitron og appelsin. Og Hans Kristian prøver ut hvordan vanning påvirker vekst og ikke minst smak. Sitrustrærne på eiendommen som bare får 220-250 mm nedbør i året, klarer seg fint med en brøkdel av vannvolumet som er vanlig i kommersiell dyrking. Ikke bare tåler trærne lite vanntilførsel, ifølge Hans Kristian får frukten en intens og konsentrert smak du rett og slett ikke får kjøpt i butikken. Har du erfaring med egen dyrking, har du kanskje opplevd noe lignende.
Små frø, store utfordringer
Vannmangel er som kjent en betydelig utfordring mange steder i Spania. Gamle frøsorter som har vært dyrket på steder med lite nedbør gjennom mange generasjoner viser seg å ikke bare overleve men trives med forbløffende lite vann. Hans Kristian eksperimenterer med hvor langt han kan presse grensene når det gjelder vanntilførsel, han overvåker vannforbruket nøye og har bygget sitt eget hagevanningsanlegg.
Gamle frøsorter er forresten nærmest skreddersydd for eget forbruk. I motsetning til mer moderne frø, gir de gamle sortene i mange tilfeller avling over en lengre periode – frukt, grønnsaker eller bær modnes ikke alle på en gang. Samtidig modning som kan være en fordel i storskala landbruk, kan overvelde en vanlig husholdning.
Hans Kristian dyrker sorter du sjelden finner på Spanias bugnende markeder. Blant favorittene er en helt hvit aubergine, slående ulik de vanlige dypfiolette eller spraglete versjonene av samme frukt. Tomater av mange slag har naturligvis plass i selvbergerens hage. Her finnes også gamle sorter gresskar, en av dem beskriver Hans Kristian som så søt at man kan bake kake av det uten å tilsette sukker.
Mangt og mye gror godt under sørspansk sol. Hans Kristian Haug og samboeren dyrker en rekke urter, blant annet gir en rosmarinbusk mer av krydderet enn de klarer å sette til livs. Rosmarinen trenger ikke annen vanning enn den får fra naturlig nedbør, likevel må den høstes og beskjæres hardt for ikke å vokse ut av kontroll. Paret dyrker også en rekke tradisjonelle medisinplanter og vekster, blant annet lavendel, som tiltrekker seg pollinerende insekter.
I hagen til Hans Kristian Haug nær Alicante dyrkes blant annet hvite auberginer. Vil du ha frø og samtidig bidra til bevaring av gamle plantesorter som stortrives i spansk klima, er kanskje medlemskap i en lokal frøbank noe for deg? (Foto: Hans Kristian Haug)
Men hva er de morsomste vekstene å dyrke for en som kommer fra jordbruksbygda Frosta midt i Norge? «Poteter og løk,» smiler Hans Kristian – det er faktisk ingredienser som er omtrent like viktige i norsk som i spansk kjøkken, mener han.
Har du lyst til å dyrke tradisjonsrike vekster tilpasset spansk klima – da er kanskje et medlemskap i en frøbank noe for deg? Det er naturligvis en fordel om du oppholder deg i Spania over noe tid, spansk språk kommer også godt med – skjønt det er ingenting i veien for å slå seg sammen med andre og lage sin egen frøbank.
Bor du ikke i nærheten av Alicante, så finnes frøbanker en rekke steder i Spania, og Hans Kristian forteller at frøbanken han er medlem i, er åpen for å bytte frø med folk med tilhold i andre deler av landet.
Hilsen Oliven & Poteter!
Spennende lesing? Abonnér, lik og del med venner og kjente! Du finner Oliven og Poteter her og på Facebook.
Spania har 17 regioner med varierende grad av selvstyre. På denne siden “Regionene” har vi lagt ut mer informasjon om de forskjellige regionene som tilsammen utgjør Spania. Vi vil fortsette å legge til mer innhold på denne siden og sidene for de enkelte regionene. Innhold som kan være til nytte, til underholdning eller kanskje gi svar på noen spørsmål du måtte ha.
Vi har også lagt ut informasjon om regionshovedsteder, regionale festdager, folketall, geografisk størrelse, brutto nasjonalprodukt per innbygger, gj. snittlig inntekt og mye mer.
Her finnes også en sammenligning mellom gjennomsnittlig folketall per region i Spania mot skandinaviske regioner/fylker/län samt en oversikt over i hvilke regioner (og provinser) de største selskapene i lander har sine hovedkontorer.
Vi håper dere finner informasjonen vi har samlet sammen, interessant.
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.
Spania har en lang og fargerik historie – det er ikke alltid like lett å holde orden på folkeslag og kulturer som har kommet og gått – eller blitt værende – gjennom tidene. På den iberiske halvøya har det bodd mennesker i minst 1,2 millioner år. Oliven & Poteter har forsøkt å lage en kortfattet oversikt over spansk historie – den er ment å være til hjelp når man legger ut på reise i dette fantastiske landet – enten fra godstolen eller når vi nok en gang kan dra dit vi vil, når det måtte passe oss. Første del i denne serien «Folk og riker i Iberia» tar for seg førhistorisk tid frem til ca. 4000 f.Kr.
De eldste spor etter menneskelig bosetting vi kjenner til på den iberiske halvøya, er avdekket i Atapuerca nær den nordspanske storbyen Burgos i regionen Kastillia og León. Forskere forteller at området er det eneste stedet i Europa der det er funnet spor etter alle tidlige menneskearter som er kjent på det europeiske kontinentet.
I Atapuerca har arkeologene funnet det som gjerne kalles «bengropen», Sima de los huesos, med flere tusen benrester etter mennesker som pussig nok levde i ulike førhistoriske perioder. I områder som i dag tilhører Spania, har fagfolk identifisert en rekke tidlige menneskearter, blant annet Homo pre-antecessor, Homo antecessor, Homo heidelbergensis, neandertalere og Homo sapiens.
Så langt har man oppdaget fossile rester etter mennesker som levde så langt tilbake som for omtrent 1,2 millioner år siden, men de eldste steinredskapene vi kjenner fra samme område er omtrent 1,4 millioner år gamle. Bare for å sette tidslinjen i perspektiv: Det moderne mennesket (Homo sapiens) oppstod for omtrent 200.000 år siden.
På den iberiske halvøya har forfedrene også etterlatt seg noen av menneskehetens aller tidligste kunstverk. Flere steder i Spania kan du som besøkende, komme ansikt til ansikt med kunst skapt av neandertalere for noe slikt som 65.000 år siden.
De aller eldste funnene av grottemalerier oppdaget så langt, finner vi forresten også i Atapuerca nær Burgos. Et annet sted du kan få et inntrykk av neandertaler-hverdagen er i Altamira i Cantabria, helt nord i Spania. Spor etter kunstnere fra førhistorisk tid er også oppdaget sør på den iberiske halvøya, for eksempel i Cueva de los Aviones nær havnebyen Cartagena. Her har arkeologene blant annet funnet perler laget av skjell og fargepigmenter som de mener er minst 115.000 år gamle.
Så langt tilbake i tid snakker vi om folk som tilhørte samler- og jegersamfunn, men også jordbruket kom tidlig i gang på den iberiske halvøya. Fra Andalusia som den dag i dag står for en betydelig andel av Spanias jordbruksproduksjon, kjenner vi til at mennesker dyrket jorda allerede rundt det 6. årtusen før vår tidsregning.
Folk på den iberiske halvøya visste også hvordan man utvant og nyttiggjorde seg kobber så langt tilbake som i første halvdel av det 5. årtusen f.Kr. I det sørøstlige Spania, nærmere bestemt i Cerro Virtud i Almería, har man funnet det som så langt er Vest-Europas aller eldste kobbergruve. Det er oppsiktsvekkende for så tidlig metallutvinning har man ellers i Europa kun funnet spor etter på Balkan.
Funn av gjenstander, levninger og kunst kan gi oss en viss innsikt i de tidligste menneskene og deres levemåte på den iberiske halvøya i perioden før vi har kjente skriftlige kilder. Men vi vet ikke sikkert hvor de tidligste folkeslagene som etablerte kjente sivilisasjoner i området, kom fra. Noen fant sannsynligvis veien fra øst over land, antagelig med en rekke stopp underveis på ferden, andre må ha kommet fra syd over Gibraltarstredet.
Blant de tidligste folkeslagene vi vet om som bosatte seg på Iberia var vasconerne – i dag er de kjent som baskere. Ingen vet med sikkerhet hvor baskerne har sitt opphav eller eksakt når de fant veien til den iberiske halvøya. Baskisk språk, euskara, forblir en gåte for lingvister, det ligner ikke vesentlig på noe annet kjent tungemål. Baskere utgjør en urbefolkning som på bemerkelsesverdig vis har klart å overleve i fjellandskapet mellom dagens Spania og Frankrike. Geografi, kultur og språk har alle bidratt til at baskerne har beholdt sin egenart gjennom tusener av år.
I neste artikkel skal vi se på folkeslag og kulturer på den iberiske halvøya de neste tusen årene, altså fra omtrent 4000 f.Kr. til 3000 f.Kr. Vi gir oss blant annet i kast med en tidlig bykultur som vokste frem midt på 3000-tallet f.Kr. – lenge før fønikere, keltere og romere satte sine ben på disse kanter.
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.
I forrige uke skrev Oliven & Poteter om en stort anlagt artikkel om et Spania i endring publisert i reisemagasinet National Geographic i 1965. Vil du lese om og se bilder som kan kaste lys over den iberiske kulturen i det området som i dag er Spania og Portugal, så ta en titt på november-utgaven 2020 av samme tidsskrift.
Artikkelen kan du lese i sin helhet og gratis på National Geographics hjemmesider her: “This 2400-year-old statue reveals insights into ancient Spain”. Teksten er riktignok på engelsk, men har følge av flotte fotografier som kan nytes uavhengig av språkkunnskaper.
De iberiske damene er funnet i Baza og Elche som begge ligger syd-øst i Spania.
Fortsatt vet ikke historikere og arkeologer all verdens om den iberiske kulturen som engang dominerte særlig østlige og sørlige deler av den iberiske halvøya. Det er funnet enkelte innskrifter på et språk som i alle fall ikke er av indo-europeisk opphav. Muligens har det et visst slektskap med fønikisk eller karthagisk, kanskje også med dagens baskisk. Blant de viktigste funnene som kan si oss noe om den iberiske kulturen er skulpturer av kvinneskikkelser.
Den vakre damen fra Elche er kjent av mange. National Geographic omtaler imidlertid en 2.400 år gammel kvinneskulptur i helfigur som ble funnet så sent som i 1971. Skikkelsen som har fått navnet Damen fra Baza etter funnstedet i det sørlige Spania, er hugget ut av et eneste stykke stein og sitter på en trone. Noe av det som gjør Baza-skjønnheten spesiell er at hun ble funnet som del av et samtidig gravkompleks. Lignende skulpturer har som regel vært fjernet fra sin opprinnelige plassering.
I siden av Baza-skulpturen har man funnet de kremerte restene av det forskerne tror, er en dame fra det lokale aristokratiet som døde omkring år 380 f.Kr. Tronen kan se ut som om den er utstyrt med vinger, og kvinneskikkelsen ser ut til å holde en due i venstre hånd – begge deler symboler forbundet med Karthagos bygudinne, Tinnit.
Når det igjen blir mulig å reise som man vil, kan du beundre Damen fra Baza i det nasjonale arkeologimuseet i Madrid. I mellomtiden kan du altså ta en titt på National Geographics flotte reportasje.
Hilsen Oliven & Poteter!
Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.
