Kjært barn har mange navn: kungsmynte, kongsgress, bergmynte, kung, ølkom, konungagräs og spansk humla er bare noen av de mange norske og svenske navnene på oregano. Du kjenner den sikkert fra pizza og italiensk-inspirerte pastasauser, mindre kjent er det at oregano er en flittig gjest i det spanske kjøkken og at den inngår i nordisk tradisjonsmat og -drikke. Oregano finner seg godt til rette i vidt forskjellige miljøer, bare den får nok sol og karrig jord. Aller mest intens på smak blir den riktignok når den får vokse på tørre bakker i sitt ”hjemmemiljø” rundt Middelhavet.

Denne uken har Oliven & Poteter høstet oregano – i Spania og i Norge. Den vokser nemlig vilt i begge land – fra bakkene opp fra Middelhavet i sør og til Polarsirkelen i nord finner du den. I juli er det raskt gjort å plukke vinterforsyningen av denne vakre urten som gjerne har små fiolette eller lilla blomster akkurat på denne tiden.

Det spanske navnet orégano ligger ganske så nært opptil det latinske orīganum, som igjen skal være hentet fra de greske ordene for fjell, óros, og lys, gános. Navnet sier en hel del om hvor vi kan finne viltvoksende oregano uansett breddegrad: Den trives på solrik berggrunn, i fjellsprekker og steinrøyser der jorda er kalkrik, skrinn og tørr. Planten, som blir opptil 50 cm høy, har antagelig kommet med kalkrike bergarter fra sydligere strøk – fra Middelhavsområdet, for det er der oreganoen har sitt opphav.

En del synes å tro at oreganoen først kom til Norden da vi begynte å få smaken på sydlandsk mat som pizza, men oregano er kjent på nordlige breddegrader fra tidlige tider, Allerede på 1200-tallet omtaler for eksempel danske Henrik Harpestreng, som gjerne regnes som Nordens første formelt utdannede lege, oregano. På Harpestrengs tid ble urten blant annet blandet med honning og brukt mot hoste og gulsott og for å lindre tannverk. Opptegnelser om gamle matskikker viser også at oregano har vært kjent blant folk flest i Norden.

I Norge er det først og fremst i kystnære strøk, vi finner oregano i tradisjonsmat. Fra Vestlandet vet vi for eksempel at oregano ble brukt i julemat som sylte og rull. Nedlagt sild ble også gjerne krydret med oregano. ”Da jeg kom til Italia og spiste maten der, syntes jeg den smakte som nordlandsk mat,” skriver Annemarta Borgen i sin etter hvert klassiske bok ”Urtehagen på Knatten” (den kan du forresten lese på Bokhylla.no, se vår artikkel om temaet her: Hundrevis av bøker om Spania – gratis!). Annemarta Borgen vokste opp i Gildeskål, litt sør for Bodø.

Oregano går riktignok under lokale, nordiske ”dekknavn.” Bergmynte, kungsgress, kung, skogmynte, ølkom, konungagräs og spansk humla, er noen av dem. Skjønt dekknavn – mange av navnene gir en god pekepinn på de mangfoldige bruksområder for den aromatiske urten.

Flere nordiske navn på oregano er forbundet med kongelighet. Den svenske botanikeren Linné har kanskje forklaringen på det: ”Härmed färgas ull rød eller purpur lik,” skriver han. Oregano gir en farge som i alle fall ligner den fargen som i århundrer var forbeholdt keisere og kongelige. Den ekte purpurfargen er som kjent laget av noe så eksklusivt som forråtnede purpursnegler.

Myntenavnene vi gjerne finner i Norden, som bergmynte og skogmynte, henspeiler på det faktum at oregano tilhører myntefamilien – som du kan kjenne igjen bl.a. på plantenes firkantede stilker. At oregano har en forbindelse med Spania og Middelhavsområdet, har man også visst lenge – det viser det svenske navnet ”spansk humla”. Humleplanten kjenner nok en del igjen som et krydder som tradisjonelt ble brukt i ølbrygging, mindre velkjent er det at også viltvoksende oregano ble brukt til samme formål.

Den spanske humle
Oregano som vokser i varme, tørre områder ved Middelhavet blir unektelig mer intens på duft og smak enn vår nordiske variant. Oregano trenger sol for virkelig å komme til sin rett. Næringsfattig, tørr jord med masse sol gir en sterk, intens smak.

Vil du virkelig prøve ut smaken på lokal oregano i Spania, så finn en bod på et utendørsmarked der det selges vilthøstet, tørket oregano. Ta den med hjem og gjør som mange spanjoler, særlig de som holder til på sørkysten av landet: Hell god olivenolje på en liten skål, knus litt oregano mellom fingrene og dryss over. Dypp godt brød i olje-/krydderblandingen – da vet du ganske raskt om du har å gjøre med kvalitetsvare. Olje og oregano er forresten et utmerket alternativ til smør på brødet om du skal spise det som tilbehør til lunsj eller middag.

I Spania vil du ofte få servert oregano på toppen av salater, i supper og stuinger og til både fisk og kjøtt. Mange krydrer den berømte chorizo-pølsen med oregano. Oliven marinert i olje og oregano er en delikatesse. Den flerårige urten kan brukes til så mangt.

Oregano er en plante som ble høyt verdsatt allerede av oldtidens grekere. Den skal ha blitt oppfunnet av selveste kjærlighetsgudinnen, Afrodite, ble det sagt. Langt senere, på 1500-tallet anbefalte den engelske urtelegen Nicholas Culpepper te trukket på oreganoblader for å rense kroppen og for å bekjempe virkningene av slangebitt. Mange steder er oregano forresten brukt for å holde skadelige insekter på avstand. Maur skal visstnok mislike oregano-duft. Oregano har i det hele tatt blitt sett på som litt av et universalmiddel i mange verdenshjørner.

I likhet med timian inneholder oregano tymol, som har en desinfiserende virkning. Det er nok derfor te av oregano gjennom historien er brukt ved infeksjoner i munn og svelg. Brukt med måte, skal urteteen visstnok også bidra til rolig søvn – det kunne kanskje vært nyttig i disse sommerhete tider? I våre dager har vi funnet ut at oregano byr på sterke antioksidanter og i alle fall derfor kan gi et aldri så lite bidrag til helsa.

Hvordan det nå enn måtte være, oregano trives som mange av oss både i Norden og på sørligere breddegrader. I nord blir smaken på oregano gjerne mild og rund, i sør fyrrig og sterk. Smak og behag.

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                         www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:         olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                           www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Fra vår nordiske ertesuppe til fornemme krydderblandinger, fra husmannskost til det ypperste franske kjøkken – timian er uunnværlig på kjøkkenet, men byr også på en fascinerende reise i kulturlandskap og en historie som strekker seg over flere tusen år. På Costa Blanca vokser timian vilt, gjerne oppetter tørre bakkehellinger. Det kan være fristende å ta med seg en kvist eller to for å bruke i ertesuppa neste gang, eller kanskje for å stille hoste, ta knekken på bakterier eller styrke vågemotet lik en ridder fra Middelalderen? Men vær forsiktig: Spania har ikke den samme sjenerøse allemannsretten som Norge og Sverige.

Hvor hører timian hjemme?
Timian finner seg like godt til rette i nordisk bondekost som i den fineste franske kokekunst. En fransk bouquet garni, er utenkelig uten timian (bouquet garni høres unektelig litt flottere ut enn det norske suppekvast, men er i bunn og grunn samme sak): Et lite knytte urter som kan variere litt i sammensetning, men som tradisjonelt i alle fall inneholder laurbærblad, persille og nettopp timian. Urtene får koke med i supper og stuinger, men fjernes før retten spises.

Timian er en nøysom, vintergrønn flerårig vekst. Den blir sjelden mer enn 25-30 cm høy. Timian foretrekker sand- og kalkholdig jordsmonn. Den skal ha seg frabedt for mye gjødsling, jorda der timian skal vokse må helst være skrinn. Aller best trives den i full sol, og den tåler tørke. Ikke rart det finnes store mengder viltvoksende timian på Costa Blanca.

Navnet timian brukes forresten som en samlebetegnelse for rundt 40 ulike varianter. Den klassiske og mest brukte, er hagetimian (Thymus Vulgaris), og den hører hjemme i området rundt det vestlige Middelhavet. I disse dager har den nydelige, kremrosa blomster. (Det latinske ordet Vulgaris betyr vanlig og ikke vulgær i sistnevnte ords hverdagslige forstand.)

Til tross for at timian-slekten generelt er glad i varmt og tørt vær, klarer enkelte sorter seg langt nord i Skandinavia. Men der holder de seg lave som navnene på de lokale og langt mer hardføre variantene antyder: Kryptimian og bakketimian vokser vilt helt opp til Nord-Norge. De mange variantene forklarer i alle fall delvis hvorfor timian finnes både i beskjeden, nordisk husmannskost og som standard ingrediens i blant annet herbes de Provence og det arabiske krydderet za’atar.

Fra sitt ”kjerneområde” rundt det vestlige Middelhav, har imidlertid hagetimian blitt en av de vanligste urtene verden over. Hva gjør den og andre underarter av timian så populær?

Det gamle Egypt og en svensk kjemiker
I det gamle Egypt, ble timian brukt ved balsamering av avdøde faroer og andre prominente medlemmer av eliten. Planten inneholder nemlig det sterkt bakteriedrepende stoffet thymol.

Egyptere som levde for flere tusen år siden kjente godt timians egenskaper som hindrer sopp- og bakterievekst, selv om den aktive ingrediensen, thymol, ikke ble isolert og vitenskapelig påvist før i 1719. Det var forresten en svensk kjemiker, Oskar Widman, som var den første til å fremstille syntetisk thymol, det skjedde i 1882.

Før antibiotika ble oppfunnet, var det mange steder i verden vanlig å bruke timian i omslag og bandasjer for å hindre infeksjoner. I Norden ble te av timian, islandsk mose og salvie brukt ved lungesykdom og hoste.

I løpet av de flere tusen årene timian har vært kjent for menneskeheten, har den aldri gått av moten, og det skyldes altså ikke bare at den dufter og smaker herlig, er vakker å se på og tiltrekker bier som igjen gir større avlinger. Timian og thymol er til denne dag ingredienser i en rekke produkter du kanskje ikke umiddelbart forbinder med urten. Munnskyllevann, tannpasta, insektsmidler, medisinske og mer hverdagslige hånddesinfiseringsmidler – det finnes en rekke produkter i salg i 2018 som inneholder thymol som aktiv ingrediens.

Timian er unektelig også forbundet med mindre veldokumenterte påstander opp gjennom århundrene. Skjønt hvem vet, kanskje er det noe i dem også? Døm selv.

Europeisk middelalder: timian for vågemot
Det skal ha vært Antikkens grekere som først kom på det: De sies å ha brukt timiankvister i badevannet og brent urten som røkelse i den tro at den kunne rense luften og øke menneskers mot.

Romerne brakte med seg både timian og kunnskap og tro om den, da de ekspanderte gjennom Europa – helt nord til de britiske øyer kom de som kjent. Romerne brukte også timian som en slags luftrenser og dessuten som krydder i ost, andre matvarer og likør. (Timianlikør får du forresten kjøpt i flere land den dag i dag, og virkestoffet thymol skal være aller mest effektivt når det løses i alkohol.)

I europeisk middelalder skjenket gjerne kvinner riddere og krigere gaver som inkluderte timianblader. De gamle grekeres tro på at timian ga mot og styrke, finner vi nemlig igjen i Europa mange hundre år etter at både grekeres og Romerrikets storhetstid for lengst var forbi. For eksempel vet vi at kvinner på 1200-tallet og langt fremover broderte timianblader og -planter på soldatklær for å gi bæreren ekstra mot i strid.

Simon & Garfunkel og timian-magi
Det med timian og mot er kanskje overtro, men timian blir forbundet med magiske krefter også i Norden. Kanskje kom ideene fra de britiske øyer med de mange sjøfolkene? Sørlandsdikteren Gabriel Scott skriver i alle fall at bakketimian som vokser vilt på Sørlandet, var elsket av de underjordiske. Timians assosiasjon til overnaturlige makter og krefter finner vi igjen flere steder på det europeiske kontinent.

”Are you going to Scarbourough Fair?” De fleste forbinder den berømte balladen med den amerikanske 60- og 70-tallsduoen Simon & Garfunkel. Refrenget lyder som kjent: ”Parsley, sage, rosemary and thyme.”(Persille, salvie, rosmarin og timian.) Mindre kjent er det at dette faktisk er en gammel folkesang fra de britiske øyer med røtter tilbake til 1600-tallet. Og symbolikken i urtene gikk neppe samtidens mennesker hus forbi: persille ble gjerne assosiert med festivitas, salvie med visdom, rosmarin med trofasthet og minner (se: Kjenner du rosmarin?) og timian med mot.

Allemannsretten og timian
I disse dager slår timianplantene ut i full blomst på Costa Blanca. Og det er fristende å plukke litt med seg fra turen – om du først er helt sikker på at det faktisk er timian du har funnet. Men mange steder i det sørlige Spania er timian en beskyttet plante, det er derfor ikke fritt fram for å forsyne seg av den.

Det venter nok ingen straff på den som tar med seg en stilk eller to. Det eneste tilfellet med straffeforfølging vi har hørt om så langt, er en mann fra Murcia som ble tiltalt for å ha tatt med seg ekstreme 100 kilo timian fra annen manns eiendom. Timian er som de fleste urter, lette på vekten – hvor mye 100 kilo timian måtte være, kan vi knapt forestille oss, men det må ha vært snakk om adskillige sekker.

Heller ikke i Norden har man adgang til å plukke kommersielle mengder av naturens grøde uten tillatelse fra grunneier. Men har du lyst til å prøve lokal spansk timian i matlagingen, så finnes flere muligheter. Du kan selvsagt kjøpe timian på markedet, den er ganske sannsynlig lokal vare. Timian kan dessuten dyrkes fra frø, de spirer villig bare du husker på å så dem grunt. Frøene skal bare så vidt dekkes med jord. Har du først sikret deg en kvast timian, kan du også dyrke frem en ny plante fra stikling. Får du utviklet røtter, kan du snart by på egendyrket timian fra din egen hage eller terrasse i flere år fremover. Kanskje blir motet større, hosten mindre plagsom eller ertesuppa enda mer velsmakende med lokal timian? Det kan i alle fall være morsomt å prøve.

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Fennikel er en kulinarisk verdensstjerne som stammer fra områdene rundt Middelhavet. Den er verdsatt for sin delikate smak, og gjennom historien er den tillagt både medisinske og magiske egenskaper. Fennikel har i århundrer blitt dyrket over store deler av verden og det til dels svært langt hjemmefra, også i Norden. Det finnes flere varianter av planten, den best kjente – den du gjerne finner på markeder og i butikker – er søtfennikelen med sin store, gulhvite knoll og fin-frynsede blader. Her i Spania er fennikel nært knyttet til midtsommer og feiringen av St. Hansaften. Bli kjent med enda en spansk ”innfødt”.

Vill og dyrket, fra Maraton til Kina
For noen år siden kartla en gruppe biologer fra Madrid viltvoksende spiselige planter i Spania. De fant i alt 419 slike nyttevekster, blant de vanligst forekommende var fennikel. Kanskje ikke så overraskende, fennikel stammer fra Middelhavsområdet selv om den har vært dyrket mange steder i verden i flere hundre år allerede. Vill fennikel trives særlig godt på tørr jord nær kysten eller på elvebanker.

Den flerårige planten er røslig og forfinet på samme tid: den kan bli over to meter høy, men har sarte, fjærlette blader. At den er i slekt med gulrot og ikke minst dill, er lett å se dersom du tar en titt på plantens blader.

Det greske navnet for fennikel er forresten maraton. Stedet for det berømte slaget i 490 f.Kr. der de undertallige athenerne stod mot tidens stormakt, det mektige perserriket, betyr rett og slett ”fennikelslette.” Du husker kanskje at det var i forbindelse med slaget på ”fennikesletten” at den raskeste budbringeren av alle, Phidippedes, løp drøye 40 kilometer fra Marathon til Athen for å fortelle om Athens overraskende seier. Den innsatsen, som for øvrig kostet budbringeren livet, ga opphav til moderne maratonløp.

Det er villfennikel som vokser på Maraton-sletten, og du finner den mange steder i Spania, også her på Costa Blanca. Fennikel finnes i flere varianter, men det er ikke så vanskelig å identifisere dem. Duften er nemlig den samme: den minner om lakris. Gni bladene lett mellom fingrene, og du vil ikke være i tvil om at det er fennikel du har med å gjøre.

Den varianten du oftest finner på markeder og i butikker er søtfennikel også kalt florentinsk fennikel (Foeniculum vulgare var. dulce), den finnes bare i dyrket form. Søtfennikel danner en nærmest pæreformet knoll rett over bakken og dyrkes først og fremst som grønnsak. Spania er ikke uventet en betydelig produsent, det samme er Frankrike, Italia og Hellas. Fennikel kan dyrkes i Norden også, men da bare som ettårig – den klarer ikke nordiske vintre.

Knoll, blader og frø av fennikel brukes i mattradisjoner mange steder i verden. Du finner den brukt i matretter fra Kina og India i øst via Midt-Østen, Europa og Amerika i vest. Den ville fennikelen er kjent for å ha de aller mest aromatiske og derfor eksklusive frøene – de brukes som krydder, i søtsaker og desserter og til å brygge en god urtete. Enkelte tannpastatyper inneholder også fennikelfrø, det gir både god smak og skal virke bakteriehemmende.

Liker du kinesisk mat, har du antagelig smakt retter krydret med fennikel. ”Fem-krydder” er en mye brukt, tradisjonell kinesisk krydderblanding, og inneholder nettopp fennikelfrø. I Spania brukes alle deler av planten i forskjellige retter. Syltet aubergine, eller ”berenjenas de Almagro”, krydres tradisjonelt med fennikelblader. Knollen som spesielt kjennetegner søt-fennikel kan stekes, stues, grilles eller spises rå. Unge blader brukes i salater, som krydder i sauser og supper og ikke minst sammen med fisk. Mange steder i India serveres ristede fennikelfrø etter måltidet, angivelig for å bedre fordøyelsen og sørge for frisk pust.

Det er ikke bare i India at fennikel og da spesielt frøene, har blitt tillagt medisinske virkninger. Fennikel skal blant annet være slimløsende, hostedempende, antiseptiske og magestyrkende.

Litt mer vågal er kanskje påstanden om at fennikelfrø skal kunne styrke mannsmot, men fennikel er forbundet med magi fra de tidligste tider. Vi har for eksempel flere kilder som forteller at romerske gladiatorer spiste fennikelfrø før de gikk i kamp. Damene har også et nært forhold til fennikel gjennom historien og faktisk helt frem til moderne tid. I Spania er fennikel den dag i dag knyttet til midtsommertradisjoner som du kanskje drar kjensel på fra Norden?

Medisin, magi og St. Hans
Plukket du sju blomster på lørdag? La du dem under hodeputen og drømte om din fremtidige ektemann? Unge jenter i Norden har tradisjonelt samlet blomster denne lengste av årets dager – og trodd, eller i alle fall håpet, på aldri så lite magi og hell i kjærligheten.

I Spania feires midtsommer offisielt til ære for Døperen Johannes, eller San Juan, som han refereres til på spansk, men mye tyder på at en rekke av tradisjonene stammer fra før-kristen tid. Det er nemlig påfallende mange likehetstrekk i hvordan årets lengste dag feires i ulike deler av Europa.

Også mange steder i Spania feires 23. juni med bålbrenning, gjerne på strendene. Unge spanske damer plukker gjerne blomster og urter denne kvelden – og jammen er ikke tallet sju å finne i flere regioner akkurat som i Norden. Plantene man samler her er ofte tillagt medisinske virkninger, men akkurat hvilke planter de unge kvinnene plukker varierer fra område til område. Det er imidlertid en plante man finner igjen i St.Hans-buketten over det meste av Spania, og det er fennikel. (Rosmarin er forresten også en gjenganger blant midtsommerblomstene, se vår artikkel: Kjenner du rosmarin?)

I Spania finner blomstene sjelden veien til plassen under hodeputen, de legges heller i vann over natten. Vannet som plantene har trukket i, blir brukt til å vaske ansiktet med dagen etter St. Hans. Kanskje sikrer det skjønnhet og ungdom, det kan i alle fall være morsomt å prøve.

Hvordan feiret du St. Hans? Håper det ble en hyggelig feiring av årets lengste dag.

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Mange av Oliven & Poteters lesere har trukket til nordligere strøk på denne tiden av året. Og det begynner å bli flott her: Snø og is er for det meste smeltet. Snart spretter knoppene på bjørk og hagens frukttrær. Hvitveis, fioler og påskeliljer blomstrer. Kveldene er endelig blitt lange og lyse – vi håper på en passe varm og ikke altfor våt nordisk sommer. Er du blant de heldige av oss som tilbringer herlige vinteruker eller kanskje til og med -måneder på Costa Blanca, kan du kanskje nyte det beste av begge steder. Men: du verden som denne nordiske sommeren koster!

Da Poteter fløy inn over Norge for knappe to uker siden, var snødekket på Hardangervidda så tykt at det føltes omtrent som å fly over Grønland. Det var langt fra snøfritt på Gardermoen heller. Det føltes som et aldri så lite sjokk å se et landskap i hvitt i slutten av april. Våren er sen i år. Noen ganger er den ”snillere” og har kommet ordentlig i gang omkring disse tider. Men for de av oss som tilbringer lange perioder på sydligere breddegrader, byr våren i Skandinavia, enten den kommer tidlig eller sent, alltid på en annen type sjokk – og det inntreffer når vi første gang etter hjemkomst står i dagligvarebutikken.

Vi har ikke så mange butikkjeder å velge mellom her på berget: Rema 1000, Coop i ulike varianter, Kiwi, Meny og et par andre, noe mindre kjeder. Årets første handlebesøk ble lagt til vår lokale Rema 1000. Og hva ser vi?

Temperatur- og prissjokk
I Spania handler vi det meste av maten familien setter til livs, på utendørsmarkeder. Det er rimeligere enn i supermarkedet, og det er også gjerne ferskere varer enn du finner i lokale butikker. Se vår artikkel Mat og Markeder.

På utendørsmarkeder får du kjøpt frukt og grønt, men også nøtter, oliven, herlige lokalproduserte oster, kjøtt, fisk, brød, vin, ris, belgfrukter og melk – kort sagt det meste du trenger for å mette magen og hygge deg i hverdagen.

I Norge er torghandelen på det nærmeste utdødd. Det hender du kan få kjøpt noen blomster, kanskje en kurv jordbær eller kirsebær på sommerstid. Er du heldig, bor du et sted der det holdes Bondens Marked en gang i blant. For det meste er du henvist til ganske alminnelige supermarkeder, derfor blir vår sammenligning basert på butikkjedenes priser i Norge.

Har du lurt på hvor mye dyrere det er å leve her nord, sammenlignet med Costa Blanca? Foreldregenerasjonen hos oss har i årevis hevdet at de bruker like mange penger på et riktignok litt langt sommeropphold i Norge, som på hele vinteren i Spania. Og det er kanskje ikke langt unna. For se hva vi noterte oss denne ettermiddagen.

Skal det være en tomat – prisforskjell: 751 %?

Vi startet pent og forsiktig: Epler, ikke norske på denne tiden av året, så klart. Pink Lady fra Sør-Amerika til, i norsk målestokk, beskjedne 24,90 kr. per kilo. Tilbud, så klart. Prisen er tross alt ”bare” 71 prosent mer enn Oliven registrerte for tilsvarende epler på markedet i Torrevieja sist fredag.

Neste stopp i grønnsaksdisken: Poteter – de kan man knapt nok være foruten i et nordisk kosthold. Dagens pris var også her kr. 24,90 per kilo – eller 157 prosent høyere enn hva vi betalte på vårt lokale spanske utendørsmarked sist.

Ettersom vi nærmet oss mer eksotiske varesorter, ble ikke sammenligningen mer fordelaktig for ”det norske hjemmelaget”: Butikken reklamerte med gule og røde cherrytomater i løs vekt. De så for så vidt fristende ut til kr. 7,90 per hekto. Det blir selvsagt 79 kroner per kilo og oppsiktsvekkende 751 prosent mer enn hva Oliven betalte for tilsvarende, men nok betydelig mer solmoden vare, på utendørsmarkedet før helgen.

Vi noterte oss at det virkelig er lett å legge seg til ”dyre” (og sunne) vaner når man oppholder seg i Syd-Spania: Vi har sjelden problemer med å finne flott avokado til 1,50 euro per kilo; denne uken hos Rema 1000 var kiloprisen 58,90 kroner, det utgjør en prisforskjell på godt over 300 prosent. Akkurat nå nærmer imidlertid prisen på avokado seg 3,50 euro per kilo, altså ”bare” 73 prosent dyrere i Norge enn i Spania.

Trodde du forskjellen var mindre for grønnsaker som sellerirot – det er jo en lagringsdyktig rotgrønnsak som også dyrkes her nord? Absolutt ikke: 59 kroner kiloen, eller drøye 200 prosent mer enn på det lokale utendørsmarkedet i Spania.

Selv tilbudsvarene i de norske butikkene var langt unna spansk prisnivå: blomkål til kr. 17,90 per hode (vi kjøpte to som veide mellom 500 og 600 gram, spanske forøvrig). Det er mer enn dobbelt så dyrt som på vårt spanske marked på samme tid.

Vi kunne laget en lang liste, prisforskjellene er uansett kjempestore: Appelsiner til kroner 23,90 per kilo er nesten fire ganger dyrere enn i Spania; sitron – 350 prosent dyrere; agurk – en forskjell på 269 prosent; banan – mer enn 260 prosent dyrere enn på Costa Blanca. Rød paprika tikket inn på 404 prosent prisforskjell i favør Spania – og druer mer enn 700 prosent høyere pris i Norge enn i Spania.

Pengene rekker utvilsomt betydelig lengre i Spania enn i Norge – kanskje har de rett de som hevder at de kan leve hele året på Costa Blanca for det det koster å spise i det høye nord en relativt kort sommersesong?

Og bare for å ha sagt det: Vi tok et par runder i konkurrerende ”billigbutikker” i Norge samme dag som vi handlet hos Rema 1000. Rema var på ingen måte dyrere enn de andre ”billigbutikkene”.

Våren er vakker i nord, selv om det koster å tilbringe vår og sommer her. Men som kjent kan langt fra alt som er verd å ha i dette livet, måles i kroner og øre. Nyt sommeren uansett hvor du tilbringer den!

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Rosmarin er en ekte innfødt på Costa Blanca. Den granbarlignende urten var en hellig plante for de gamle egyptere, grekere og romere, og den spiller en viktig rolle i spansk matlaging den dag i dag. Den skal hjelpe på hukommelsen, sies det. I alle fall er den forbundet med minner og troskap. Du finner den gjerne i tørre skråninger litt opp fra havet. Men er du ikke helt sikker på hvordan den ser ut, er det best å kjøpe den.

Romero kaller spanjolene den. Litt pussig egentlig: Det norske og engelske navnet (rosemary) er nærmere det latinske enn det spanske. På latin heter planten med de lange barnållignende bladene nemlig Rosmarinus officinalis. Det spanske navnet romero henspeiler på en person på pilegrimsferd fra Roma.

Romerne har jo en lang historie på den iberiske halvøya (mer om det i Landet alle vil ha), og urten vokser vilt rundt hele Middelhavet. Under optimale forhold kan den bli en meter høy. Romerne selv kalte planten ros marinus, som oversatt til norsk blir noe slikt som “havdugg”. Og ser du en skråning der det vokser rosmarin, er navnet ganske forståelig: de mange små blå og blåhvite blomstene kan minne om vanndråper.

Fra det gamle Egypt til det moderne Australia

Men langt utenfor Middelhavsområdet er urten som blir en liten treaktig busk når den får vokse opp i sine naturlige omgivelser, forbundet med det å minnes både levende og døde. De gamle egyptere la rosmarinkvister på gravsteiner. Og rosmarin forbindes med minner langt inn i europeisk middelalder og helt frem til moderne tid. Brudebuketter inneholdt for eksempel ofte rosmarinkvister.

William Shakespeare bruker blomstersymbolikk i flere av sine skuespill, og rosmarin som symbol på trofasthet og minner forekommer blant annet i Hamlet og Romeo og Julie. Teaterpublikum i London på 1600-tallet og dagens mennesker vil neppe få de samme assosiasjoner til mange av de blomstene Shakespeare benytter i sitt forfatterskap, men symbolikken med rosmarin har holdt seg forbløffende godt.

For eksempel brukes rosmarin fortsatt i forbindelse med den årlige veterandagen i Australia og New Zealand. ”Anzac Day” ble opprettet etter første verdenskrig for å minnes de mange fra Australia og New Zealand som ble såret eller falt i det fryktelige felttoget ved Gallipoli mellom februar 1915 og januar 1916. Styrker fra Storbritannia og dets kolonier og Frankrike kjempet med katastrofalt utfall mot soldater fra det ottomanske riket ved Dardanellene i dagens Tyrkia. Fortsatt bærer australiere rosmarinkvister denne dagen, 25. april, for å minnes falne i kriger og konflikter landet har sendt soldater til.

Rosmarin og minner

Er det noe i dette med minner, hukommelse og rosmarin? De gamle grekere ser ut til å ha ment det. Kloke hoder i antikkens Hellas skal ha båret rosmarinkranser for å gjøre det bedre på eksamener. Og det finnes faktisk også moderne forskning som tyder på at rosmarin kan ”gå til hodet” på folk. Et av forsøkene med rosmarin og dens virkning på hukommelse ble ledet av professor Mark Moss ved britiske Northumbria University i 2013. I studien ble damp fra essensiell olje av rosmarin pustet inn av 60 eldre forsøkspersoner som fikk en moderat, men likevel målbar bedring i sin evne til å komme på hendelser og huske å utføre handlinger på bestemte tidspunkt. (Se omtale av studien på engelsk hos BBC her http://www.bbc.com/news/magazine-33519453 og i Science Daily: https://www.sciencedaily.com/releases/2013/04/130409091104.htm).

Er du først blitt kjent med duften av rosmarin, glemmer du den i alle fall ikke så lett. Det er ikke uten grunn at rosmarin er blitt brukt i stedet for røkelse og som ”luftrenser” i århundrer. Lukten er forholdsvis sterk og aromatisk, men behagelig. Og kanskje også bra for ”husken”.

Rosmarin i mat

Vi i Oliven & Poteter er ikke medisinere og har ikke noen formening om effekten av rosmarin på helse. Det vi vet er at den smaker godt, og at det neppe kan skade å krydre litt ekstra med den. Det skal riktignok ikke mye rosmarin til for å sette en spiss på maten. Mange krydrer lammelåret med rosmarin, og den går generelt godt sammen med forholdsvis fet mat. Men også i brødvarer som focaccia og i supper og stuinger, gjør rosmarin seg godt. Prøv rosmarin i tomatsuppe eller –saus. Den høyner også hverdagslige retter som bakte rotgrønnsaker, kokte bønner og marinerte oliven – og prøv den på stekt potet. Romero smaker utmerket i kjøttretter der du ville brukt laurbærblad, men gjør seg også som lett dryss på bakt fisk.

Ta med hjem?

Vil du ha med deg et minne om solrike Spania til nordlige breddegrader? Rosmarin er ikke særlig vinterherdig, men den trives på en solrik plass i hagen eller på terrassen om sommeren og kan godt overvintre innendørs i Skandinavia.

Vil du ha en herlig duftende rosmarinplante, er det greieste å ta med seg en stikling, da importerer du ikke jord som kan innebære smittefare. Skjær av en stilk fra et ungt skudd (altså et som ennå ikke har fått brun stilk), 5-8 cm langt. Skjærer du stilken litt på skrå får du en større snittflate som planten kan ta opp vann og næring gjennom. Det gjør den unge planten mer robust. Pakk stiklingen inn i fuktig papir eller lignende og oppbevar i plastpose til du er fremme i det kalde nord. Aller best resultat får du om du tar en stikling nå på våren mens rosmarinen er i god vekst.

Fjern bladene fra de nederste 2/3 av stilken og stikk den ned i en potte fylt med veldrenert, fuktig jord. Dekk til potten med en plastpose og sett den et sted hvor den ikke får direkte sol. Når du ser ny vekst på stiklingen, fjerner du plasten og flytter planten til en solrik, varm plass. Så er det bare å vente på at din romero blir stor nok til at du kan bruke den på kjøkkenet og tenke på Spania hver gang du spiser av den.

PS: Rosmarinplanter kan selvfølgelig kjøpes i de fleste norske supermarkeder. Men vi har erfart mer enn en gang at ”supermarkedplanter” ofte er svake og vanskelig å holde i live over tid. De virker nokså hardt drevet fra produsentens side og egner seg best til å spises i løpet av kort tid. Det finnes dessuten flere varianter av rosmarin, som smaker litt ulikt. Hvilken som selges i det lokale supermarkedet, må du undersøke selv. Det er den ”innfødte” Rosmarinus officinalis som tradisjonelt regnes som en urt med medisinske virkninger. Den kan det være morsomt å ta med seg nordover.

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.