Han regnes av mange som den aller største flamencosangeren gjennom tidene. Mer enn et kvart århundre etter hans altfor tidlige død spilles youtube-videoer med den andalusiske sangeren millioner av ganger. Fattiggutten som er blitt sammenlignet med både Mick Jagger og Elvis Presley var flamencoens første superstjerne og samarbeidet med noen av vår tids fremste gitarister, blant dem Paco de Lucia og Tomatito. Livshistorien hans er full av opp- og nedturer, suksess og tragedie, og har du ikke allerede stiftet bekjentskap med Camarón de la Isla, så tør vi love musikk som får nordiske ører til å flagre.

Den legendariske sangeren kom til verden nær havnebyen Cadíz i Andalucia i 1950. Og det var langt fra glamorøse omstendigheter han var født inn i. Egentlig het han José Monge Cruz og var nest eldst i en stor barneflokk i en fattig sigøynerfamilie. Faren var smed, og moren vevde blant annet kurver for å spe på den trange familieøkonomien. Moren skal ha vært flink til å synge og i strøket der familien holdt til, stod den folkelige flamencoen høyt i kurs. Naboene samlet seg gjerne og ofte til en ”juerga” – en uformell fest med god mat, sang og musikk. Guttungen skal ha tilbrakt mange timer på terrassen og observert nabolagets sangere og musikere i aksjon.

Dessuten hjalp han faren med arbeidet i smia, og også der ble det sunget. Til arbeidet sang far og sønn såkalte ”martinetes,” en type sanger som gjorde det lettere å holde jevn og god rytme med hammer og ambolt. Sang og musikk var en del av en ellers ganske tøff hverdag langt nede på den sosiale rangstigen.

Smia til faren lå i Calle Armagura – oversatt betyr det ”bitterhetens gate” – det skulle ikke komme til å mangle bitterhet i familiens liv. Mange har påpekt likhetene mellom blues og jazz og flamenco – sikkert er det at alle musikkformene har oppstått på livets skyggeside. Og José fikk tidlig erfare livets bitre aspekter – smerten og dramaet som han formidlet i sin flamencosang, var i høyeste grad selvopplevd.

Da hans far døde av astma, satt moren igjen med åtte små barn – og familiens økonomiske situasjon gikk fra vanskelig til kritisk. Allerede åtte år gammel begynte Camarón å opptre på bussholdeplasser, i vertshus og på torg for å bidra til familiens økonomi.

Det var forresten onkelen som ga José tilnavnet som i voksen alder skulle bli et artistnavn med gjenklang over store deler av verden: Han kalte ham ”Reka” eller ”Camarón” på spansk. Navnet skal han ha fått fordi han etter lokal målestokk var blond og lys i huden og dessuten hadde en temmelig spinkel skikkelse. Etternavnet tok han fra hjemstedet: San Fernando kalles nemlig også La Isla.

Den vevre kroppen beholdt han livet ut. På klippet under ser du Camarón de la Isla fremføre ”Como el agua” sammen med gitartisten Paco de Lucia.

Gitano med verdenssuksess

Det tok ikke mange årene før den spinkle gutten vakte oppsikt med sin rå og sanselige sang. Som tolvåring vant han sin første konkurranse, og de betalte oppdragene begynte så smått å komme. I første omgang jobbet han som sanger på flamencoshow på lokale restauranter – der han til tross for at han bare var et barn, ble skjenket alkohol. Rusen skulle komme til å legge seg som en skygge over store deler av Camaróns liv.

Atten år gammel ble han hyret inn av det som til denne dag er verdens mest berømte flamencoscene: Tablao Torres Bermejas i Madrid. (Den er fortsatt i drift og du kan lese mer om Tablao Torres Bermejas på deres websider her.) I 12 år forble han ”hussanger” på Tablao Bermejas. Oppdragene strømmet på, og i 1969 utga han sin første plate.

Det var i Madrid at Camarón møtte og innledet et mangeårig samarbeid med gitaristen Paco de Lucia. Også i privatlivet smilte nå lykken. Da han var 25 år, giftet han seg med 16 år gamle Dolores Montoya, også hun av gitano-slekt. Sammen fikk de fire barn, og ekteskapet varte til Camarón døde som 41-åring.

Camarón la aldri skjul på at han kom fra enkle kår eller at han var gitano. Hans album utgitt i 1989 heter ”Soy gitano” (”Jeg er sigøyner”) etter tittelsangen som du kan høre ham fremføre her: Soy Gitano. Hans siste plate kom ut i mai 1992 bare et par måneder før han døde, og salgstallene sier mye om hans enorme popularitet. Den solgte 75.000 eksemplarer bare i løpet av de første tre ukene den var på markedet – Camarón nøt anerkjennelse på tvers av kulturer og landegrenser.

Gitano er det spanske ordet for sigøyner og kommer av ”egiptano” eller egypter. Forestillingen om at sigøynere eller romfolk skulle komme fra Egypt, finner vi forresten også igjen i den engelske betegnelsen ”gypsies”. Sigøynere eller romfolk som de foretrekker å bli kalt, stammer fra Hindustan, grenseområdet mellom dagens India og Pakistan. Gitanos’ reise fra Hindustan til Spania foregikk over mange generasjoner, og Egypt var faktisk et stopp for mange. En del gitanos skal ha foretrukket å oppgi at de kom fra Egypt; det var gjerne mindre belastende enn å bli forbundet med det indiske subkontinent.

Paco de Lucia og Camarón de la Isla jobbet sammen i ti intense år – samarbeidet resulterte i hele ni plateutgivelser og opptredener langt utenfor Spanias grenser. De gikk likevel hvert til sitt til slutt. Paco de Lucia bygget sin eventyrlige solokarriere som internasjonal artist. Camaróns tiltagende rusmisbruk kan ha vært blant årsakene til at samarbeidet tok slutt. For Camarón hadde tilgangen på alkohol som barn utviklet seg til et betydelig rusproblem som med tiden kom til å omfatte heroinavhengighet.

Camarón fant en ny begavet gitarist i Tomatito, og sammen med ham fortsatte han med opptredener og plateutgivelser helt frem til sin død. Konsertene samlet tusenvis av fans. Han fylte Spanias største konsertarenaer til tross for at stemmen hans i stadig sterkere grad bar preg av en hverdag med alkohol, rusmisbruk og kjederøyking. Intensiteten og smerten i sangen han formidlet, var autentisk og publikum elsket ham for det.

En død i stort format – 100.000 i begravelse

Camarón innså etter hvert selv at han måtte søke hjelp for sitt misbruk. Han la seg inn til avrusing og ble endelig kvitt sin årelange avhengighet. Desto mer tragisk var det derfor at han bare kort tid etter at han var blitt rusfri, ble diagnostisert med lungekreft som ifølge legene var forårsaket av mange år som storrøyker.

Han ble lagt inn på sykehus i Barcelona, og spanske medier fulgte hans stadig svekkede helsetilstand nærmest time for time. Hans gråtende kone på tv i beste sendetid, nærgående intervjuer med legene som behandlet ham i alle landets medier – helt mot slutten avbrøt spansk tv til stadighet sitt oppsatte sendeprogram for å publisere bulletiner om Camaróns tilstand – det sier litt om hvor høyt verdsatt han var.

Mer enn 100.000 mennesker fulgte ham til graven. I hjembyen er det beskjedne barndomshjemmet til sangeren omgjort til museum, og tilhengere valfarter hit til denne dag omtrent slik Elvis-fans oppsøker Graceland i Memphis, Tennessee. Mange spanjoler vil hevde at Camarón er kongen av flamenco – en uovertruffen kunstner, en formidler av livets smerte og lidenskap.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vil du bli kjent med naboer fra mange nasjonaliteter, lære mer om Spania og samtidig holde deg i form? Visste du at mange spanske lokalsamfunn har såkalte polivalentas, en slags nabolagsklubber, der du blant annet kan lære å danse populære spanske folkedanser? Bor du i nærheten av Torrevieja, så ta kontakt med Astrid fra Ålesund – hun vet hvordan du kommer i gang med flamenco og sevillana i et trivelig, internasjonalt miljø. Eller kanskje du har lyst til å lære hvordan man spiller kastanjetter?

Har du vært på en skikkelig spansk feria, en gatefest med sang og musikk? Liten og stor, gammel og ung – spanjolenes fester har gjerne plass til alle. Kanskje har du hatt lyst til å slenge deg med i dansen, prøve litt flamenco eller den litt mer folkelige sevillana? Det er ofte ikke så lett med ”nordiske rytmer” i kroppen, heldigvis er det mulig å lære nye takter.

Svært mange spanske lokalsamfunn har nabolagsforeninger der du kan finne en rekke ulike kurs- og aktivitetstilbud til en billig penge. For rundt 20 euro i året kan du ta del i nabolagsforeningens tilbud og for eksempel lære deg å danse spanske folkedanser eller å spille kastanjetter som en innfødt. Dansegrupper fra de såkalte polivalentas drar gjerne rundt til festivaler eller ut for å ha en hyggelig stund på restauranter eller kafeer der det er god plass til å svinge seg. Nabolagsforeninger gir glimrende anledning til å treffe spanjoler på hjemmebane, knytte nye vennskap og holde seg sprek, det vet Astrid Omenås fra Ålesund.

Hun danser med grupper fra et par ulike lokale polivalentes, blant annet på La Mata, og forteller at dansen i tillegg til å være glimrende bevegelsestrening, har vært en viktig inngangsport til å bli kjent med folk i nabolaget og med spansk kultur og språk. ”Det gjør det lettere å lære spansk, og dans driver meg til å utforske Spania i langt større grad enn jeg ellers ville gjort,” forteller hun og legger til at hun stortrives i et kreativt miljø med folk med ulik bakgrunn. ”Jeg liker å leve litt utenfor komfortsonen!”

Astrid er nå uførepensjonert, men har en årrekke bak seg som sykepleier og senere lærer. Som mange andre opplever hun færre helseplager i sydspansk klima enn hjemme. Hun og mannen Yngve, som enn så lenge er rektor på en videregående skole, ønsket å skape seg et hjem på Costa Blanca i god tid før de nådde pensjonsalder. For litt over ti år siden fant de sitt sted i Torrevieja. ”Vi var på jakt etter et område der det bodde mange spanjoler og folk av mange ulike nasjonaliteter – et kreativt miljø med stort mangfold,” forteller Astrid som har latt seg fortelle at det finnes folk fra 127 nasjoner i Torrevieja.

Hun og mannen reiser mye rundt i Spania for å gjøre seg kjent, men hun har også fått venner og kjente både blant spanjoler og andre nasjonaliteter gjennom aktiviteter i sin lokale nabolagsklubb.

I nabolaget til Astrid og mannen skulle det vise seg å være flere danseglade mennesker. Noen var allerede drevne, og Astrid slo følge til lokale polivalentas. Astrid foreller at hun har fått veldig god kontakt med naboer fra både Spania og Sør-Amerika. “Jeg er nærmest blitt adoptert av en dame fra Peru som har to døtre som nå studerer i Valencia.” Astrid, som selv har to voksne sønner i Norge, har kommet til å stå naboen så nær at hun refererer til døtrene hennes som ”jentene mine”.

Spansk dans med polivalentas
Klubbene Astrid er med i, møtes ofte til dans litt forskjellige steder etter initiativ fra en eller flere medlemmer i gruppen. Deltagerne spiser gjerne en lunsj eller middag sammen et sted der det er litt god plass og danser så etter måltidet. De besøker også festivaler og gatefester i regionen. Har du oppholdt deg i Torrevieja i mai måned, er sjansene store for at du har fått med deg en feiende dansefest i byens sentrum. Blant gruppene som danser der, er flere fra lokale nabolagsklubber.

Flamenco tør være kjent for de fleste. Denne verdensberømte dansen krever pasjon, innlevelse, musikalitet, fysisk styrke og eleganse. Astrid foretrekker den roligere sevillana for egen del. Å bli en dyktig flamencodanser er særdeles krevende på mange måter. Mange av oss har fått høre at flamenco ble oppfunnet av romfolk, eller sigøynere som folkegruppen med opphav på det indiske subkontinentet, gjerne blir kalt. Astrid opplever at mange spanjoler misliker påstanden om at flamenco er en sigøynerdans, og forskning tilsier faktisk at det er tvilsomt om den har sitt opphav i romkulturen. ”Men det kan stemme at sigøynere er og har vært blant de flinkeste flamencodanserne,” mener Astrid.

Hva er så sevillana, spør du kanskje. Har du vært til stede på en feria, har du antagelig sett den. Sevillana er en pardans som danses av folk i alle aldre, ofte av hele familier og landsbyer her i Spania. Den kan minne om flamenco, men har en enklere koreografi og er lettere å mestre enn flamenco. Den er dessuten ”snillere” mot kroppen: den er roligere og innebærer ikke like mye hard ”tramping” som flamenco.

Selv om sevillana er mindre fysisk krevende enn flamenco, er det mye å lære seg også her, blant annet riktig fotarbeid og håndbevegelser. Astrid forteller at en lokal danselærer en gang ga henne beskjed om at det tar omtrent et år med øving å få fotarbeidet på plass og enda et år å få håndbevegelsene til å stemme. Det gjelder med andre ord å komme i gang så raskt som mulig!

Om sommeren er det i varmeste laget å danse for mange, men i september er danserne i full sving i de ulike polivalentas. Mange nordboere med tilhold i Spania kjenner ikke til nabolagsforeningene, og det er synd mener Astrid som oppfordrer andre til å utforske tilbudet.

Er du usikker på hvordan du skal komme i gang, tilbyr den sjenerøse damen seg å hjelpe deg. Ta kontakt med Astrid per e-post: astomenaas@yahoo.no om du vil lære mer om dansetilbudet i nabolagsforeninger, spesielt i Torrevieja og området omkring byen. Har du et arrangement der det kunne passe å få en lokal dansegruppe på besøk, så hører gjerne også Astrid fra deg.

Du kan også ta kontakt med Oliven & Poteter, så setter vi deg i forbindelse med Astrid.

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Kjenner du deg igjen: “Når jeg bare får tid, skal jeg…”? Tiden da du kan gjøre noe “bare for moro skyld” – noe kreativt – kommer liksom aldri. Jobb, familie, andre forpliktelser. Livet er travelt for de fleste av oss. Årene går. Kanskje du trenger å smittes?

Fysiker og Nobelprisvinner Albert Einstein sa en gang: “Kreativitet er smittsomt. Gi den videre.” Nettopp det å smitte noen med “kunstbasillen” er en oppgave Rita Jochumsen Hee tar på alvor. Den danske damen som holder til i Pino Mar, rett nord for Torrevieja by, tilbyr kunstkurs for de av oss som har lyst til å utforske våre skapende sider – uansett bakgrunn, forkunnskaper eller ambisjonsnivå.

Lek, lær, voks!

Visste du at ordet kreativitet er nært beslektet med det latinske crescere, “å vokse”? Kanskje er oppholdet på Costa Blanca den tiden du har ventet på for å gi deg i kast med noe du har hatt lyst til å prøve deg på lenge. Det finnes i alle fall en masse muligheter for å utfolde skapertrang på disse kanter.

En av dem som bidrar til det lokale mangfoldet er altså Rita Jochumsen Hee. Etter 20 år i Oslo-området tok hun i 2001 spranget fra en hektisk jobb i forretningslivet til en tilværelse som utøvende kunstner.

Da Oliven & Poteter besøkte Rita for et par uker siden, fortalte hun at det alltid har vært viktig for henne å være et skapende menneske, men gjennom et travelt yrkes- og familieliv ble det aldri tid til riktig å utfolde seg. For sytten år siden tok imidlertid den modige damen en beslutning: Nå eller aldri. Hun lot handling følge ord og flyttet til Spania, tok et malerkurs og bestemte seg for å leve av og for kunsten.

Den første tiden var hun en del av et kollektiv av kunstnere som åpnet felles galleri i Guardamar, men drømmen var å gjøre noe for seg selv og hjelpe andre til å føle gleden ved å skape. Fem år etter at hun flyttet til Costa Blanca, åpnet hun egen kunstskole, La Casita del Arte. Det lille kunsthuset er både atelier for henne og kurslokale for nye og viderekomne elever.

I La Casita del Arte tilbyr Rita i dag kurs i ulike teknikker, her kan du blant annet lære – og ikke minst leke med – tegning, maling (olje og akryl) og collage. Av egen erfaring vet Rita hvor vanskelig det kan være å komme i gang, derfor skreddersyr hun gjerne kurs: Du kan ta enkelttimer eller kurs som går over en eller flere dager – alene eller som del av en gruppe, når det måtte passe.

Gruppene er relativt små: maksimalt ti elever på nybegynnerkurs, opp til fire-fem i grupper for viderekomne. Rita oppfordrer interesserte til å ta kontakt med henne for å finne et opplegg som passer akkurat deg. Kanskje har du lyst til å tilbringe en hel uke med bare å male? Eller passer det bedre å komme en gang i uken sesongen igjennom? Hva med å gjøre noe annerledes sammen med familiens yngste? Rita har gode erfaringer med å holde kurs for besteforeldre og barnebarn – en morsom og annerledes måte å bli bedre kjent på.

For elever som har malt tidligere eller har tatt begynneropplæring, tilbyr Rita undervisning hver dag fra mandag til torsdag fra midten av september til midten av mai. Elevene hos La Casita del Arte kommer hovedsakelig fra skandinaviske land, men Rita underviser også på engelsk.

Kan alle male?

Da Oliven & Poteter møtte Rita i La Casita del Arte, hadde hun nylig holdt utstilling av elevarbeider. Mer enn hundre besøkende hadde funnet veien til det lille atelieret i løpet av de to dagene utstillingen varte. Aktiviteter utover ren kursing, er viktige. Rita tilbyr sosiale treff for sine elever, slik at de kan bli kjent med andre hobbykunstnere med tilknytning til Costa Blanca. Eneste krav: Du må bære hatt på sammenkomstene, gjerne en egen, litt sprø kreasjon.

Kan alle lære å male, spør vi. Åtti prosent er motivasjon, mener Rita: “De resterende 20 prosent kan læres.” Rita understreker stadig at det skal være morsomt å lære i La Casita del Arte. For uansett kunstnerisk nivå på arbeidene: Alle kan ha glede av å male. Å kaste seg ut i kreative aktiviteter er noe å vokse på: våg å eksperimentere, bryt gamle vaner og ta risiko – det kan være gode erfaringer å ta med seg uansett hvor du er i livet.

Fra midten av september til midten av mai, er dørene til Ritas La Casita del Arte åpne (www.lacasitadelarte.eu, www.ritajochumsenhee.dk). Skynder du deg, har du tid til et kurs allerede nå i vår. Har du allerede trukket til nordligere himmelstrøk, så åpner Ritas vesle kunsthus igjen i midten av september.

Vi mennesker har mange måter å uttrykke vår skapertrang på, hva gir deg glede?

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.