Kategori: Historie & Kultur

Spansk verdensvaluta: dollar, kolonier og pirater

De fleste av oss husker at pesetas ble avløst av euro 1. januar 1999, men lenger tilbake i historien har spanske myntenheter spilt en viktig og spennende rolle i verdenshistorien. Spansk valuta spilte i sin tid en rolle som kan sammenlignes med den amerikanske dollar og euro har i verdenshandelen i dag. Fortellingen om spanske penger er en historie med mange ingredienser, blant annet sjørøveri, kolonisering og maktkamp mellom noen av verdens mektigste nasjoner. Visste du at den spanske sølvmynten ”åtte real” lenge dominerte handelen mellom Europa og Amerika og ble en forløper for dagens dollar?

Spansk sølvdollar fra perioden etter 1497. Kilde: Wikipedia.

Tiden da Spania igjen er samlet til ett rike under kristne herskere er en periode da de store europeiske maktene for alvor begynner å utforske resten av verden. Det utvikler seg et veritabelt kappløp om landområder og ressurser. Den som underlegger seg de største territoriene med de rikeste naturressursene, kan bli mektigst i Europa og kanskje i hele verden.

Spania står klar til å melde seg på i konkurransen. Reconquistaen, den kristne gjenerobringen av den iberiske halvøya, har riktignok tatt tid: fra 722 til den er fullført i 1492 under kong Ferdinand og dronning Isabella. De gamle rikene Castilla og Aragon, er allierte gjennom giftermål og har endelig underlagt seg hele det spanske landområdet, etter å ha erobret muslimenes siste utpost i Granada.

Nå kan Spania for alvor begynne å se utover egne grenser og kaste seg inn i kampen om å bli en virkelig stormakt. På oppdrag fra Ferdinand og Isabella legger Columbus ut med sine skip allerede i 1492, for å finne en kortere sjøvei til India. Som kjent havnet han i stedet på det amerikanske kontinent – og det bød på muligheter: Nye planter, produkter og ressurser av ulike slag – ikke minst sølv- og gullreserver – som overgikk det Columbus og hans menn kunne ha drømt om. Og spanjolene visste å ta for seg.

Rent bortsett fra behandlingen av de opprinnelige innbyggerne i Amerika: Utforskningen og utviklingen av det amerikanske kontinentet gjorde underverker for spansk økonomi, innflytelse og militære styrke. Handelen med varer som spanjolene kontrollerte, gikk så det suste. Varene ble omsatt i spansk valuta, som på denne tiden var sølvmynten real. I Sør-Amerika fant spanjolene så store forekomster av sølv, at man ikke engang brød seg med å frakte metallet tilbake til Spania, men i stor utstrekning preget mynter på stedet. Spansk valuta strømmet ut på markedet. Snart hadde handelen vokst så mye at behovet for en større myntenhet enn real’en meldte seg.

En modell av den typen skip Columbus brukte på sin tur til Karibia. Skipet ligger i Huelva.

På denne tiden var verdien av penger direkte forbundet med verdien av metallet myntene var preget i. Metallets renhet og vekt avgjorde verdien. Vekslingskurser ble fastsatt basert på metallets verdi, og dermed kunne man effektivt handle med land og områder med en annen valuta. Tilgang til metaller for å lage mynter var selvsagt viktig – og her stilte spanjolene i fremste rekke spesielt med sine erobringer i Sør-Amerika.

Andre land produserte selvsagt også mynter. Og Spania lot seg inspirere blant annet av Böhmen, et landområde som i dag inngår i Tsjekkia, men som den gangen var del av supermakten Det Hellige Romerske Rike, også kalt Det tysk-romerske rike, en statsdannelse som varte fra 843 helt frem til 1806, altså i nærmere tusen år. Av sølv fra Böhmens gruver ble det produsert en mynt som ble kalt Joachimsthaler fordi metallet ble hentet ut i dalen med samme navn, altså Joachim-dalen.

Den gang som nå, var velfungerende handel avhengig av tillit. Kunne man stole på at metallet som ble brukt i myntene faktisk var verdt det som stod skrevet på enheten? Thaleren ble flittig brukt i Europa, Det Hellige Romerske Riket garanterte for metallets vekt og renhet. Det er fra den böhmiske thaleren at vi på skandinaviske språk har ordet daler. Spanjolene kalte sin nye og større myntenhet tálero. Det er lett å se at ordet er i slekt med engelske “dollar”, men mer om det litt senere.

En thaler i sølv preget med bilde av keiserinne Maria Theresia som regjerte over Østerrike, Ungarn og Böhmen fra 1740 til 1780.

I 1497, ikke mange årene etter spanjolene begynte sine erobringer i Sør-Amerika, introduserte Spania en 8-reals mynt. Mynten ble preget for å tilsvare verdien på dens fremste konkurrent: en böhmisk thaler. Åtte-real’en ble først kjent som “peso de ocho”, oversatt ”åtte deler”, men etter hvert gikk den under betegnelsen dollar eller spansk dollar. Og den spanske dollaren skulle bli en sagnomsust myntenhet. Om du har lest Robert Louis Stevensons ”Skatten på sjørøverøya” eller sett filmene ”Pirates of the Caribbean”, så har du kanskje merket deg uttrykket som på engelsk lyder ”pieces of eight” eller åttedeler? Det man refererer til da er spanske dollar eller åtte-real mynter som var attraktive også for sjørøvere nettopp fordi man kunne stole på verdien av metallet disse myntene var laget av.

De store europeiske oppdagelsesreisene var som nevnt en storhetstid for Spania. Økonomien og handelen blomstret – det var en skikkelig oppgangstid. I 1537 introduserte landet escudoen, som i moderne tid ble navnet på den portugisiske valuta. På 1500-tallet var escudo betegnelsen på en spansk gullmynt verdt 16 realer. Spanjolene hadde som kjent skaffet seg tilgang til rikelige sølv- og gullresurser i Sør-Amerika, og myntpregingen stoppet ikke med escudoen.

Neste mynt ut for spanjolene var dublonen (av doblón som betyr “dobbel”) verdt svimlende 32 realer (eller to escudos). Dublonen som også er laget av gull, har blitt selve drømmemynten for ettertidens skattejegere. Det er ikke uten grunn at den er kjent fra utallige legender og historier om pirater, skipsvrak og gjemte skatter. Å finne dubloner er det ultimate for enhver skattejeger.

Dyktige håndverkere laget standardiserte mynter i de ulike verdiene som hadde kommet til ettersom den spanske økonomien vokste. Og det spanske rikets innflytelse og størrelse gjorde at deres mynter var gangbar valuta i svært mange deler av verden. Flere land brukte faktisk spansk valuta som sin egen, og spanske mynter ble den første virkelige verdensvalutaen vi kjenner til. Spansk valuta ble en standard i verdenshandelen, omtrent som amerikanske dollar og euro er det i dag.

Amerika tur-retur

Da nederlenderne på slutten av 1500-tallet gjorde opprør mot datidens europeiske stormakter, Spania og Det Hellige Romerske Riket, begynte de å produsere sin egen myntenhet, som de kalte leeuwendaalderen eller løvedollaren.  Penger er makt, og en egen valuta gir mange fordeler. Løvedollaren var en noe rimeligere enhet enn den spanske dollaren fordi den inneholdt mindre sølv. Nederlenderne tok den med seg over til de nye koloniene og benyttet den til handel der. I kampen om kolonier i den nye verden hadde nederlenderne gjort seg bemerket både på karibiske øyer og på østkysten av det som senere skulle bli USA. Ny Amsterdam er som kjent det første navnet nederlenderne ga til New York.

Dagens amerikanske dollar ser ganske annerledes ut, men er som mange moderne valutaer i Nord-Amerika og Asia, basert på den spanske myntenheten peso de ocho, deler av åtte.

Derfra spredte mynten seg til andre kolonier på kontinentet, og løvedollaren og den spanske táleroen, ble en tid de mest populære og gangbare myntene på det amerikanske kontinent. Vi vet at engelsktalende nybyggere omtalte “deler av åtte” (”pieces of eight”) som spanske dollar så tidlig som i 1581. Spanske dollar var fortsatt flittig brukt i de britiske koloniene i Nord-Amerika under den amerikanske revolusjonen (1765-1783). Senere ble dollar benyttet som navn på USAs valuta, og den amerikanske dollaren ble gitt samme verdi som den spanske dollaren.

Enkelte har ment at det kjente dollar-symbolet $ stammer fra kolonnene og stripene som er preget på den ene siden av den spanske dollaren. Hvorvidt det stemmer, vet vi ikke. Sikkert er det at den spanske dollaren fortsatt var gangbar mynt i USA helt frem til 1857 da landet gikk over til sin egen myntenhet. Det hører til historien at selv om USA gjennom en lov av 1792 opprettet myntverk, United States Mint, for å prege egen, nasjonal valuta, så forble den spanske dollaren lenge mer populær blant folk flest enn den amerikanske dollaren fordi den var tyngre og inneholdt sølv av bedre kvalitet.

Mange andre lands valutaer er også basert på Spanias mynt – det sier litt om hvilken status den spanske valutaen hadde internasjonalt. De fleste land i Syd-Amerika har brukt pesoen, fra peso de ocho, men den spanske standarden har også ligget til grunn for myntenheter i land i Nord-Amerika og Asia.

Millioner av spanske dollar ble preget gjennom flere hundre år og brukt i handel over hele verden. Spania selv introduserte pesetaen som sin myntenhet i 1869.

Pirater i Karibia var på jakt etter spansk valuta som var gangbar over nesten hele verden.

Uttrykket “peso de ocho” eller på engelsk “pieces of eight” har blitt popularisert og forekommer i bøker og filmer til denne dag, for eksempel i serien Pirates of the Caribbean. Det er gode grunner til at spansk valuta og pirater gjerne blir forbundet med hverandre. Spansk valuta ble i en lang periode benyttet i store deler av verdenshandelen – den var akseptert og anerkjent, man kunne stole på verdien av det metallet den var produsert av – og følgelig ble spanske mynter også særdeles attraktive for pirater. Slike mynter var gangbar valuta hvor enn de måtte sette seil.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Skandinavias første kvinnelige krigsreporter i Spania, del 2

”En fredelig ettermiddag i Madrid. Klokken er halv fem. Solen står allerede lavt i vest. Skyggene faller lange fra trærne på de brede boulevardene. Langsomt stiger mørket opp av de smale gatene i arbeiderkvarterene. Utenfor melkebutikken står en lang kø. Et voldsomt smell, et jammerens og redselens hyl fra mange struper. En støvsky fyller den smale gaten. Den siger langsomt bort, mens nye skrik og nye smell høres andre steder i byen. Fra det blå ingenting faller det bomber ned over Madrid!” Slik rapporterer Gerda Grepp fra terrorbombing over Spanias hovedstad da Francos styrker nærmer seg byen.

I Spania oppsøker Gerda slagmarker og åsteder for ren terror. Som sitatet over viser, la hun vekt på å skildre lidelsen blant sivilbefolkningen, særlig barna. Den unge journalisten dekker også de store flyktningstrømmene som krigen ga opphav til. Gerda arbeider blant spioner, møter politikere og en rekke legendariske journalister og forfattere. Hun stormforelsker seg og har et langvarig forhold til den gifte amerikanske journalisten Louis Fischer. Innimellom Spania-oppholdene holder hun glødende taler og reiser på foredragsturneer i Norge og Sverige. Hun trekker fulle hus overalt.

Gerda Grepp var Skandinavias første kvinnelige krigskorrespondent. Hun leverte stoff fra fronten i den bitre spanske borgerkrigen til norske og svenske aviser.

Gerda Grepp følger kampene flere steder i Spania, først i Madrid der hun skildrer tyske og italienske flys bombing av byen. Hun oppsøker Malaga i den byens aller siste krampetrekninger før den faller i hendene på nasjonaliststyrkene. Det er så vidt hun unnslipper før de forferdelige massakrene på Malagas sivilbefolkning begynner. Gerda holder ved like kontakter blant den spanske regjeringen som etter Madrids fall har flyttet landets hovedstad til Valencia. Hun hjelper sin kjæreste Louis Fischer, med å overbringe svimlende 500.000 amerikanske dollar til Valencia-regjeringen. Pengene er samlet inn blant sympatisører i USA.

Har du lyst til å lese mer om Gerda Grepp, kan vi anbefale Elisabeth Vislies bok utgitt i 2016 ”Ved fronten – Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen”. Her kan du lese om Gerda Grepps liv og innsats for den kampen hun mente måtte vinnes om Europa skulle unngå å bli kastet inn i en mye mer omfattende og enda mer blodig konflikt.

Gjennom hele sin tid i Spania bar Gerda på en alvorlig hemmelighet. Hun led i likhet med flere medlemmer av Grepp-familien, av tuberkulose. Gerda hadde lange sykdomsperioder og måtte etter hvert gi seg som reporter da den fryktede lungesykdommen ikke lenger kunne holdes i sjakk.

Hun døde i Oslo i 1940, 33 år gammel, da hadde Francos nasjonalister for lengst overtatt styre og stell i Spania. Nazistene hadde okkupert Norge og store deler av Europa akkurat slik Gerda hadde fryktet. Den spanske borgerkrigen kom i skyggen av en mer omfattende krig, og ble på mange måter en glemt konflikt. I Spania sørget Franco-regimet i betydelig grad for å legge lokk på borgerkrigens lidelser. Men konfliktene fra denne perioden er åpenbare til denne dag.

George Orwell, britisk forfatter, mest kjent for sine samfunnskritiske arbeider blant annet den uhyggelige fremtidsromanen “1984” og “Kamerat Napoleon” (Animal Farm) var blant de mange journalister og forfattere som arbeidet i Spania under borgerkrigen. Basert på sine erfaringer derfra skrev han “Hyllest til Catalonia”.

Onsdag den 11. juli i år erklærte Spanias nyutnevnte justisminister, Dolores Delgado, at de ca. 1200 uåpnede massegravene fra borgerkrigens tid nå skal avdekkes og ofrene identifiseres med offentlig finansiering. Under konservative spanske regjeringer har dette vært en oppgave som i stor grad har vært overlatt til private aktører. “Det er uakseptabelt at Spania fortsetter å være det land i verden som etter Kambodsja, har det største antallet savnede personer,” sa Delgado. Regjeringen som utgår fra sosialistpartiet, vil også fremme forslag om forbud mot organisasjoner som forherliger Francos ideologi. Det skal dessuten for første gang opprettes et samlet register over alle ofrene for nasjonalistene, fra borgerkrigen og til Francos død i 1975, og det vil bli fremmet forslag om å opprette en nasjonal sannhetskommisjon. Sårene fra konflikten som Gerda Grepp dekket, er ennå ikke leget.

Les mer om den nye spanske regjeringen i vår artikkel “Spanske damer vekker oppsikt”, her: http://olivenogpoteter.blogspot.com/2018/06/spanske-damer-vekker-oppsikt.html.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Skandinavias første kvinnelige krigsreporter i Spania, del 1

Hun var en pioner innen krigsjournalistikk, og den første skandinaviske kvinne som rapporterte fra fronten i en væpnet konflikt. Den unge journalisten levde farlig for å fortelle lesere i Norge og Sverige om kampene under den spanske borgerkrigen. Mange journalister basert i Spania i krigsårene mellom 1936 og 1939, skulle vinne stor berømmelse: Ernest Hemingway, Arthur Koestler, Nordahl Grieg og George Orwell for å nevne noen. Gerda Grepp som ikke ble mer enn 33 år gammel, er i dag så godt som glemt. Trodde du at den spanske borgerkrigen var relativt fjern historie uten særlig aktualitet i dag? I midten av forrige uke kunngjorde den nye spanske regjeringen at myndighetene vil sørge for tilstrekkelig offentlig finansiering til at de 1200 gjenværende massegravene fra borgerkrigen endelig kan åpnes og ofrene identifiseres. Regjeringspartiet vurderer også å opprette en spansk sannhetskommisjon samt å forby organisasjoner som forherliger Franco og ideologien som er forbundet med diktatoren.

Boken om Gerda Grepp skrevet av Elisabeth Vislie er fascinerende lesing for den historieinteresserte.

Æren som første kvinnelige krigsreporter fra de skandinaviske land blir gjerne tillagt andre enn Gerda Grepp. Den spanske borgerkrigen tiltrakk seg reportere fra hele verden. Journalistmiljøet i Spania på slutten av 1930-tallet skulle bli legendarisk. Norske Nordahl Grieg, britiske George Orwell, franske André Malraux, amerikanske Louis Fischer er bare noen av de som dekket den bitre striden som kaster lange skygger den dag i dag.

Dansk-norske Lise Lindbæk som fikk en mye lengre karriere enn Gerda Grepp, nevnes gjerne som første kvinne fra Skandinavia som dekket en krig fra fronten – men Gerda Grepp ankom Spania som reporter en god stund før sin kollega Lindbæk.

Kamp mellom to ideologier
Den spanske borgerkrigen ble i samtiden gjerne sett på som et slag mellom to verdenssyn: facisme og nazisme på den ene siden og sosialisme og kommunisme på den andre. Det var en viktig årsak til at så mange også langt utenfor Spanias grenser engasjerte seg i den. Skrivende mennesker var intet unntak.

Tidlig på året i 1936 vinner Folkefronten med knapp margin et valg som skulle vise seg å bli det siste frie valget i Spania på 39 år. I midten av juli samme år gjør spanske generaler opprør mot den lovlig valgte regjeringen og setter i gang et militærkupp. Opprørstropper fra den spanske delen av Nord-Afrika, støttet av marokkanske leiesoldater, går inn i Spania fra sør. En av de sentrale lederskikkelsene er general Franco. Opprørerne inntar med stor brutalitet byene Cadiz og Sevilla og kjemper seg nordover mot hovedstaden Madrid. Kuppmakerne får støtte av militæropprør i flere spanske byer, men de møter også motstand. Sivile spanjoler organiserer seg og lykkes overraskende nok med å slå tilbake opprørerne både i Madrid og Barcelona.

De militære opprørene får imidlertid støtte fra Hitlers Tyskland og Mussolinis Italia. Tyske og italienske fly oppretter allerede den 27. juli en luftbro. Spanias lovlig valgte regjering på sin side står temmelig alene i kampen. Nabolandet Frankrike er det første som stanser alt våpensalg til Spania, men i andre vestlige land er det heller ikke hjelp å få. Den 9. september underskriver nærmere 30 land en ikke-intervensjonsavtale som for spanske regjeringstropper innebærer at man ikke mottar noen form for militær hjelp fra andre land for å slå tilbake opprørstroppene. Blant landene som undertegner avtalen om ikke å gripe inn i konflikten i Spania er Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen – men også oppsiktsvekkende nok Tyskland og Italia, som allerede hadde en finger og vel så det med i det innenrikspolitiske spillet i Spania. Norge og Sverige underskriver også avtalen.

I løpet av høsten 1936 blir Franco innsatt som regjeringssjef på opprørssiden. Spanias valgte regjering erstattes av en bredt sammensatt samlingsregjering i håp om at man skal stå bedre rustet til å stå imot opprørsstyrkene. Sent i oktober erklærer Sovjet at landet ikke lenger anser seg bundet av ikke-intervensjonspolitikken og i stedet vil yte bistand til spanske regjeringstropper. Støtten er forresten langt fra gratis: Bare dager før støtteerklæringen blir nemlig de spanske gullreservene fraktet til Sovjetunionen.

Borgerkrigen fra 1936 til 1939 skapte et stort internasjonalt engasjement. I Norge samlet Spaniahjelpen inn penger, klær og mat.

En rekke miljøer på venstresiden i Europa og USA ser med sinne på det de anser som sine hjemlands unnfallenhet overfor fascisme og nazisme. De organiserer omfattende innsamlingsaksjoner og rekrutterer til og med frivillige tropper som skal komme regjeringsstyrkene til unnsetning.

Hvem var Gerda Grepp?
Dette er i hovedtrekk bakteppet da 29-årige Gerda Grepp høsten 1936 ankommer Spania via Frankrike. Hjemme har den unge alenemoren etterlatt to små barn, Spanias kamp må åpenbart ha vært viktig for henne. I Norge, som i store deler av resten av verden, har liberalere og ikke minst folk på venstresiden mobilisert kraftig for å bistå Spanias anti-fascistiske regjering. Familien Grepp er ikke noen hvem som helst i den norske arbeiderbevegelsen. Faren Olav Kyrre Grepp var formann i Det norske arbeiderparti fra 1918 til 1922, da han døde av tuberkulose. Moren, Rachel Catharina Helland Grepp, skipsrederdatter fra Bergen, var i en årrekke en fremtredende tillitsvalgt i arbeiderbevegelsen og journalist i arbeiderpressen.

Deres datter Gerda fremstilte seg heller aldri som en nøytral reporter, dette er tross alt en tid hvor de aller fleste aviser også hadde klare og uttalte partipolitiske sympatier. Gerda var overbevist sosialist og så skrivingen som sitt bidrag i kampen mot nazisme og fascisme.

”En fredelig ettermiddag i Madrid. Klokken er halv fem. Solen står allerede lavt i vest. Skyggene faller lange fra trærne på de brede boulevardene. Langsomt stiger mørket opp av de smale gatene i arbeiderkvarterene. Utenfor melkebutikken står en lang kø. Et voldsomt smell, et jammerens og redselens hyl fra mange struper. En støvsky fyller den smale gaten. Den siger langsomt bort, mens nye skrik og nye smell høres andre steder i byen. Fra det blå ingenting faller det bomber ned over Madrid!” Slik rapporterer Gerda Grepp fra terrorbombing over Spanias hovedstad da Francos styrker nærmer seg byen.

Denne uken presenterer Oliven & Poteter Gerda Grepp, Skandinavias første kvinnelige krigsreporter. Artikkelen er i to deler. Siste del publiserer vi førstkommende fredag.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Spania – Portugal – en fantastisk forestilling, baskisk eggerøre og iberisk krig

Fredag møtte Spania Portugal i de to lagenes første VM-kamp i Russland. Det endte som kjent 3-3 i det som fotballkommentatorer verden over kalte en fantastisk forestilling. Langt fra alle i Spania gledet seg over kampen. I Baskerlands hovedstad meldes det om eggkasting og arrestasjoner. BBC forteller at i Catalonia heier mange på Spanias motstandere i VM – uansett hvem de måtte være. Erkerivalene Spania og Portugal møttes til avspark første gang i 1921, siden har de utkjempet mange slag på fotballbanen i det som gjerne betegnes som ”Den iberiske krigen”. Skjønt krig er vel en drøy overdrivelse når det brukes om en forholdsvis fredelig kappestrid: De to landene har ligget i tottene på hverandre mang en gang gjennom historien i langt mindre fredelige oppgjør enn på fotballbanen. Konflikter i samfunnet ellers har en tendens til å sette spor etter seg i sportens verden.

Spanske og portugisiske riker har konkurrert mot hverandre i mange hundre år.

Erik Thorstvedt, mangeårig målmann på det norske landslaget, sa på TV2 fredag at oppgjøret mellom Spania og Portugal var en av de beste VM-kampene han kunne huske. Og det er ikke vanskelig å være enig i at dette ble en forrykende kamp.

I Baskerlands hovedstad Vitoria-Gasteiz (oftest bare referert til som Vitoria), gikk det også hardt for seg. Der hadde lokale myndigheter satt opp storskjerm på selveste grunnlovsplassen i byen for at publikum skulle kunne følge fredagens fotballkamp – det skulle være en del av en storstilt ”nasjonenes festival”. Allerede kvarteret inne i kampens første omgang, måtte politiet trå til etter at tilskuere kastet egg på skjermen. Det endte med pågripelser og tiltaler for forstyrrelse av offentlig ro og orden.

Fotball i Spania har, og har hatt, politiske overtoner, nesten helt fra sporten ble introdusert av britiske fremmedarbeidere på slutten av 1800-tallet (Se artikkelen ”The beautiful game”). Motsetninger mellom regioner og ulike politiske ideologier osv – gjenspeiles på fotballbanen. Real Madrid var for eksempel Francos lag, så lenge han satt ved makten. Innbyggerne i mange av landets regioner nekter å heie på landslaget, og noen går enda lenger.

I begynnelsen av juni rapporterte britiske BBC at mange katalanere kommer til å heie på Spanias motstandere i årets fotball-VM – uansett hvem de måtte være. (Se: ‘Many Catalans will support Spain’s opponents at World Cup‘).

Den iberiske krigen
Konflikter i politikk og samfunnsliv har en lei tendens til å forplante seg til fotballen på den iberiske halvøya som i så mange andre deler av verden – innad i land og i relasjoner nasjonene imellom. Første gang Portugal og Spania møttes på fotballbanen var i desember 1921, men naboene har vært rivaler og i tottene på hverandre i mangt og mye helt fra slutten av 1500-tallet og godt opp i moderne tid. Det må tross alt være en forbedring i forholdet at man er erkerivaler på fotballbanen i stedet for på slagmarken – for det har gått heftig for seg:

I 1580 døde kong Henrik av Portugal uten å etterlate seg arvinger, og den spanske Filip 2. av Spania rykket resolutt inn, overkjørte lokale konkurrenter og la begge landene under seg som ”Den iberiske union”. Unionen varte i 60 år, til 1640, da portugiserne grep til våpen mot spanjolene og gjenvant sin uavhengighet.

I det 18. århundre var det stadig krig og ufred mellom de to naboene – til og med i kriger som strengt tatt ikke angikk noen av de to landene, allierte Portugal og Spania seg med hver sin motpart. I Syvårskrigen som ble utkjempet mellom 1756 og 1763, stod Portugal sammen med Storbritannia, og Spania sluttet seg til Frankrikes “lag”.

Mot slutten av Syvårskrigen, invaderte Spania like godt Portugal. Og konfliktene stoppet på ingen måte der: Mellom februar 1776 og februar 1777 barket de sammen i en kamp om hvor grensene for statenes kolonier i Sør-Amerika skulle trekkes.

I 1807, da Napoleon regjerte i Frankrike, invaderte den spanske kongen og hans franske allierte Portugal. Men denne gangen skulle spanskekongen forregne seg, for Napoleon sørget for å legge både Spania og Portugal under seg. Den spanske kongen ble kastet, og den portugisiske kongelige familie måtte flykte til sin koloni Brasil.

En fredeligere måte å konkurrere på, men spennende nok.

Etter Napoleons fall, befant Spania og Portugal seg på randen av krig flere ganger i løpet av det 19. århundre. I dag er det heldigvis fredelige forhold mellom de to naboene, og rivalisering på fotballbanen gleder i alle fall de fleste som setter pris på god fotball!

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Spanske damer vekker oppsikt

De siste par ukene har det vært skrevet om spanske kvinner i medier over hele verden. Knappe 40 år etter at Spania gjeninnførte allmenn stemmerett for kvinner, fikk landet i juni en ny regjering der hele 11 av 17 ministre er kvinner. Det plasserer Spania på verdenstoppen; landet danker ut både Norge og Sverige når det gjelder prosentandel kvinner i regjering. Spanias kvinner har hatt en stri vei mot makten. Landet var i sin tid blant de første i Sør-Europa som innførte full stemmerett for kvinner, men det skulle ikke gå mange årene før stemmerett og mange andre rettigheter vi i dag tar for gitt, forsvant. Det er forresten ikke sikkert du gjetter riktig på en del av de som i sin tid motsatte seg at spanske kvinner skulle få lik rett som menn til å velge sine representanter.

Den 7. juni i år tok kong Felipe Spanias nye regjering i ed i Madrids storslagne Zarzuela-palass. Regjeringen ledes av sosialisten Pedro Sánchez. Sytten ministre i tillegg til statsministeren stilte til offisiell fotografering: 11 av de 17 er kvinner. Ikke noe land i verden har større andel kvinnelige ministre.

Spanias nye regjering har større kvinneandel enn noen annen regjering i verden. Her er ministrene avbildet foran statsministerboligen som også kalles La Moncloa. (FOTO: http://www.lamoncloa.gob.es)

Og det er ikke ”lettvekter-poster” damene er tildelt. Spania har blant annet fått kvinnelig finansminister, justisminister og forsvarsminister. Kvinner styrer også utdanningsdepartementet og har toppansvar for industri, helse, handel og turisme. Pedro Sánchez uttalte i forbindelse med utnevnelsene at han mener regjeringen reflekterer det spanske samfunnet.

Kanskje er det slik, det spanske samfunnet har i alle fall gjennomgått dramatiske endringer i moderne tid. En ting er at antallet kvinnelige parlamentsmedlemmer er tredoblet fra 1979, men det er ikke mer enn drøye 40 år siden at gifte spanske kvinner måtte ha ektemannens tillatelse til å delta i svært mange samfunnsaktiviteter.

En såkalt permiso marital var inntil 1975 påkrevd for å ta seg jobb utenfor hjemmet, eie fast eiendom, delta i handel og andre typer økonomiske aktiviteter, ja til og med for å foreta reiser. Har du spanske bekjente av litt eldre årgang vil de nok huske at ingen gift kvinne i Franco-tidens Spania kunne åpne en bankkonto på egen hånd, søke om pass eller undertegne en kontrakt uten ektemannens tillatelse.

Utviklingen siden Francos død i 1975 har foregått i rivende tempo. ”Ektemanntillatelsen” ble avskaffet allerede samme år. Skilsmisse ble tillatt i 1981. Kvinner har hevdet seg på stadig flere områder. At kvinner skulle tjenestegjøre i de spanske militære styrker var utenkelig under general Franco. I dag utgjør kvinner en femtedel av det spanske forsvaret – og det bare 20 år etter at de fikk adgang til å tjenestegjøre.

Kanskje har utviklingen gått så fort fordi Spania tidlig fikk erfaring med praksis og lover som likestiller kvinner og menn?

Et historisk tilbakeblikk: Ett skritt frem, to tilbake
Frem til 1923 var stemmerett forbeholdt menn i Spania. Det året grep imidlertid general Primo de Rivera makten med kongehusets støtte, og landet ble et diktatur der stemmerett uansett hadde liten verdi. Riveras lederstil var ikke av den milde typen, og hans totalitære regime ble stadig mer upopulært også blant middelklassen og de militære.

de Rivera ble tvunget til å gå av i 1930, men hans etterfølger Dámaso Berenguer klarte ikke å stable en ny regjering på beina. I april 1931 ble det holdt valg, der de kongevennlige partiene fikk liten oppslutning. De kongefiendtlige republikanerne som omfattet liberale borgerlige og sosialistiske krefter, vant valget og dannet det som blir kalt Den andre spanske republikk.

Kong Alfonso den 13. forlot landet, og president Niceto Alcalá Zamora og regjeringen satte i gang et storstilt reformprosjekt. Lederne av Den andre spanske republikken kom snart i konflikt med den katolske kirken gjennom å vedta å skille stat og kirke og fase ut statlig finansiell støtte til kirken i løpet av to korte år. Skilsmisse ble tillatt, det samme ble borgerlige vielser. Det ble til og med innført en lov om selvbestemt abort – omtrent førti år før Skandinavia hadde fått på plass noe lignende.

I 1933 fikk spanske kvinner allmenn stemmerett. Det foregikk heller ikke uten protester. Konservative krefter motsatte seg stemmerett for kvinner, men det gjorde oppsiktsvekkende nok også flere av samtidens ledende sosialister. Blant dem var Spanias første kvinnelige jurist, Victoria Kent som selv var parlamentsmedlem. Hun var ikke motstander av kvinners stemmerett som sådan, men hevdet at spanske kvinner i samtiden var kuet av kirken og ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om politikk og samfunnsliv til å ta informerte beslutninger. De var etter hennes mening ikke modne nok for å få stemmerett, og hun fryktet at de kunne sikre valgseier for krefter som støttet den katolske kirke og andre hun hadde lite til overs for.

En rekke av reformene førte til at den katolske kirken aktivt motarbeidet de valgte myndighetene. I tillegg skar regjeringen ned på Spanias store militærbudsjett og ga både Catalonia og Baskerland betydelig grad av selvstyre.

Det å legge seg ut med så store organisasjoner og krefter i samfunnet skulle som kjent komme til å koste: Fra 1936 brøt det ut væpnet konflikt mellom ulike fraksjoner i landet. Den 1. april 1939 måtte republikanerne erkjenne nederlag og overgi seg til general Franco og hans nasjonalistiske styrker ved det som ble slutten på den spanske borgerkrigen.

Franco kastet ikke bort tiden når det gjaldt å endre kvinners stilling i samfunnet: Han reverserte mange av de rettighetene de hadde oppnådd under den spanske republikken. Kvinners stemmerett ble avskaffet, forbudet mot skilsmisse gjeninnført og gifte kvinner fikk som nevnt svært liten personlig råderett.

Utsnitt av parlamentsbygningen i Madrid der landets folkevalgte møtes.

Fremtiden for regjeringen Sanchez
Etter at Franco døde i 1975 har spanske kvinner gjort seg stadig sterkere bemerket i politikk, samfunns- og arbeidsliv. De som har fulgt litt med på spansk politikk, vil forresten vite at den sittende regjeringen ikke er den første med kvinneflertall. José Luis Rodríguez Zapateros andre regjering, dannet i 2008, hadde også et flertall av kvinnelige ministre, dog var ikke overvekten like stor som i den sittende regjering. (Ni av sytten ministre i Zapatero-regjeringen var kvinner.) Den konservative Rajoy-regjeringen som nettopp gikk av, kunne skilte med cirka en tredel kvinnelige medlemmer. Utgående statsminister Rajoy blir forresten notarius i Santa Pola her på Costa Blanca nå som han skal over i ”det sivile”.

Det gjenstår å se hvor lenge regjeringen Sanchez klarer å holde seg ved makten. Den nye regjeringen har utvilsomt et nokså spinkelt grunnlag i parlamentet, dens partifeller har bare 84 av totalt 350 seter i nasjonalforsamlingen. Skal den lykkes, er den avhengig av støtte fra andre partier, blant annet fra representanter for regioner som Catalonia og Baskerland som nok vil vite å stille krav til regjeringen – selv om de to regjeringsmedlemmene fra Catalonia begge har markert seg som motstandere av separatistbevegelsen.

Vi tar av oss hatten av for spanske damer: På knappe 40 år har de fått tilbake stemmeretten, kvittet seg med diskriminerende lover, gjort seg gjeldende i arbeidslivet og i politikken og fått flertallet av ministrene i landets regjering.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

El Cid – spansk nasjonalhelt (del 2)

Rodrigo Díaz de Vivar, bedre kjent under sitt arabiske tilnavn El Cid, er sjelden vare: en spansk nasjonalhelt. Han var uten tvil en dyktig militær leder, en kløktig politiker og en egenrådig og frittalende mann. Erobringen av Valencia skulle komme til å krone et særdeles fargerikt og mangslungent liv, og tolkes gjerne som innledningen på selveste Reconquistaen – den kristne gjenerobringen av de muslimske maurernes landområder på den iberiske halvøya. Rodrigo Díaz de Vivar var sagnomsust allerede ved sin død i 1099, og han har forblitt en ruvende skikkelse til denne dag. Historien eller kanskje heller myten om ham, har vært fortalt i alle fall fra 1200-tallet og helt frem til vår egen tid – i store epos, teaterforestillinger, opera og film.

Fra middelalder-epos til Sophia Loren
Lenge før boktrykkerkunsten ble El Cid hyllet i eposet El Cantar de Mio Cid (som kan oversettes med Min herres sang), et dikt på mer enn 3.700 vers. Det må ha vært litt av en kraftanstrengelse å fremføre verket muntlig, slik tradisjonen var. Den første skrevne versjonen av diktet vi kjenner er fra 1207 e.Kr. Diktet begynner med at El Cid blir sendt i eksil av den nye kongen i Castilla, Alfons den 6. og følger helten gjennom en rekke prøvelser frem til han erobrer Valencia fra regionens mauriske herskere og inn i påfølgende vansker.

Fra El Cantar de Mio Cid til Charlton Heston og Sophia Loren: El Cid har vært en myteomspunnen skikkelse i mange hundre år.

Glansbildet av El Cid har holdt seg forbløffende godt gjennom årene. Rodrigo er hyllet i operaer, bøker og filmer. En film om ham fra 1961 med selveste Charlton Heston og Sophia Loren i hovedrollene ble nominert til hele tre Oscar-statuetter. Filmen ble forresten utgitt på dvd for noen år siden, så den er fortsatt mulig å få tak i. Og ”El Cid” er Holloywood-film på sitt aller mest glamorøse: Hele 10.000 statister deltar i det som vel må beskrives som en nesegrus hyllest til den spanske helten. Som så ofte er tilfellet med store helteskikkelser kan det være vanskelig å skille legende fra fakta.

Rodrigo blir El Cid
Hva vet vi egentlig om hva Rodrigo hadde bedrevet i den perioden han var uønsket hos Alfons den 6., altså etter 1081? Det var der vi forlot El Cid i første del av denne historien (se del 1 av vår artikkel her: El Cid – spansk nasjonalhelt). Vel, han hadde i alle fall sørget for at gamle ferdigheter ikke ble glemt. I et landområde med en rekke småriker med skiftende allianser, der kristne og muslimske herskere tidvis var allierte, tidvis bitre fiender og i åpen konflikt med hverandre, var det muligheter for en dyktig militær strateg med godt renommé.

Rodrigo gikk i tjeneste hos den muslimske herskeren i Saragossa og kom dermed i direkte konflikt med blant andre Alfons den 6., sin tidligere arbeidsgiver. Det var i denne perioden Rodrigo fikk sitt mest kjente tilnavn, El Cid som på arabisk skal bety ”Herren”.

I nesten ti år tjenestegjorde han hos herskeren i Saragossa. Også her utmerket han seg som tilnavnet El Cid antyder, gjennom sitt militære lederskap. Han lærte mye om politikk, islamsk lov, militær strategi og ikke minst hvordan man takler situasjoner som involverer mange forskjellige parter med ulike styrkeforhold. Det var kunnskap som skulle komme til nytte.

I 1082 vant han og hans menn over styrkene til den mauriske herskeren av Lerida og dennes kristne allierte, blant dem greven av Barcelona. To år senere slo han en stor hær ledet av den kristne kongen Sancho Ramirez av Aragon og ble sjenerøst belønnet av sin arbeidsgiver.

Almoravidene truer det kristne Spania
I 1086 skjer det store endringer i maktforholdene på den iberiske halvøya, da gjør nemlig almoravidene seg gjeldende på det europeiske fastlandet. Almoravidene var et islamsk dynasti som hadde oppstått blant berbere i Nord-Afrika, og blant annet hadde underlagt seg Marokko med byen Marrakech. Nå var almoravidene klar for nye erobringer. Offisielt kom de riktignok til den iberiske halvøya for å hjelpe den muslimske herskeren i Sevilla, fyrst al-Muta’mid, mot sistnevntes kristne motstandere ledet av Alfons den 6.

I perioden der Alfons hadde vært uten hjelp fra Rodrigo hadde han tross alt hatt en viss militær fremgang: I 1085 tok kongen Toledo fra byens muslimske hersker og gjorde den til det kristne Spanias hovedstad. Ubeskjedent refererte han til seg selv som ”hele Spanias keiser”. Den posisjonen skulle han ikke kunne skryte på seg lenge.

Samme år vant almoravidene nemlig en knusende seier over Alfons den 6. Tapet var så stort at hele det kristne Spania sto i fare for å overkjøres. De fremgangsrike almoravidene stod klar til å ekspandere nordover og ta for seg av det kristne spanske territoriet.

Alfons hadde et akutt behov for en dyktig militær leder, og han så ingen annen utvei enn å be El Cid komme tilbake som leder for sine styrker. Det må ha vært en bitter pille å svelge.

Man skulle kanskje tro at El Cid hadde fått mer enn nok av Alfons, men den erfarne hærføreren takket ja til Alfons’ tilbud. Antagelig hadde den ambisiøse herren allerede da en ide om at han skulle skaffe seg ”noe eget” – og la planer om å overta det muslimske riket med base i Valencia.

Inn i Valencia
Valencia var ikke noe lett bytte for El Cid, og falt først etter en lang og kløktig planlagt prosess. I første runde gikk El Cid i gang med å bryte innflytelsen som de kristne tvilling-grevene Berenguer fra Barcelona hadde over Valencia-regionen. Valencias muslimske herskere stod under Barcelonas beskyttelse. El Cid slo grevene grundig i slaget ved Tébar i 1090 og erklærte deretter Valencia et lydrike under Castilla.

Men han oppnådde ikke full kontroll over Valencia med det. Over de neste årene skrudde Rodrigio derfor til skruene på al-Qādir, Valencias muslimske hersker. Men det var ikke før Ibn Jahlāf, en høytstående tjenestemann støttet av almoravidene, gjorde opprør og tok livet av al-Qādir at El Cid fikk muligheten til å ta den hele og fulle makten i Valencia. El Cid gjennomførte en effektiv og flere måneder lang beleiring av byen, som endte med at Ibn Jahlāf overga seg.

El Cid styrte nå Valencia, teknisk sett på vegne av kong Alfons den 6. av Castilla og Leon, men i praksis var regionen nærmest å regne som en uavhengig stat. Den tidligere muslimske herskeren ble ikke vist noen nåde og brent levende.

Etter maktovertagelsen satte El Cid i gang med endringer som i ettertid har styrket hans posisjon som nasjonalhelt: Den største moskeen i Valencia ble gjort om til kirke, han ansatte en fransk biskop som religiøs leder og sørget for å befolke riket med kristne i en omfattende koloniseringsprosess.
Rodrigo stod for øvrig knapt tilbake for noen når det gjaldt å bygge fordelaktige allianser gjennom å gifte bort sine barn på strategisk vis.

Rodrigos datter Cristina ble giftet bort til en prins fra Aragon. For den andre datteren, Maria, ble det arrangert giftermål med en greve fra Barcelona. Gjennom døtrenes ekteskap sikret El Cid seg altså støtte fra kristne naboriker og styrket sin stilling ytterligere. Han fortsatte å styre Valencia frem til sin død i 1099. Kroppen hans ble fraktet til Castilla og gravlagt der i klosteret San Pedro de Cardeña, nær Burgos.

Over tid gjenerobret kristne herskere på den iberiske halvøya stadig større landområder frem til Kongeriket Granada stod igjen som det eneste muslimske territoriet. Kilde: The State and Democracy in Spain.

I den gjengse spanske forestillingen om helten Rodrigo Díaz de Vivar er han den som innleder selveste Reconquistaen – den kristne gjenerobringen av landområder okkupert av ulike muslimske herskere som ble endelig fullført under kong Ferdinand og dronning Isabella helt på tampen av 1400-tallet. Men skal vi se på de historiske kjensgjerninger, slår nok forestillingen om El Cid sprekker enkelte steder.

Vi har allerede sett at han var en mann som hadde ulike oppdragsgivere på begge sider av konflikten mellom det kristne og muslimske Spania, en konflikt som ikke er så entydig som man ofte ser den fremstilt. Kort tid etter Rodrigos død ble dessuten Valencia beleiret av almoravidene og Alfons den 6. måtte gripe inn for å redde byen. Kongen mente det ville være for vanskelig og for kostbart å stasjonere store nok styrker der for å holde på Valencia over tid. Han besluttet derfor å evakuere byen og beordret den brent til grunnen.

Almoravidene okkuperte deretter nedbrente Valencia, og muslimske herskere styrte landområdet helt frem til 1238 da kong Jaume den I av Aragon (også kalt Erobreren) vant en endelig seier over de lokale maurerne og inntok Valencia i oktober samme år.

Til tross for at Valencia falt til maurerne og at det tok flere hundre år fra hans død til Gjenerobringen var fullført, er Rodrigo Díaz de Vivar blitt stående i spansk nasjonal bevissthet som den som stanset muslimenes ekspansjon på den iberiske halvøya. I en vanskelig tid trengte man helter og symboler for å motivere tropper og befolkning. Virkelighetens El Cid var nok en langt mer mangefasettert skikkelse enn nasjonalmyten vil ha det til.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

El Cid – spansk nasjonalhelt

En vaskekte nasjonalhelt er ikke lett å finne i et land med såpass svak nasjonalfølelse som Spania. Rodrigo Díaz de Vivar er antagelig den som kommer nærmest. Adelsmannen fra en landsby nord for Burgos i Castilla-León har i nærmere tusen år stått som et symbol på frihet og selvstendighet blant kristne på den iberiske halvøya. Historiene om ham er mange og vitner om et liv og en personlighet ganske utenom det vanlige. Allerede på 1200-tallet ble han hyllet i et dikt på intet mindre enn 3.730 vers. Hans ry er tett knyttet til nærområdet til Costa Blanca. Aller best kjent er han nemlig for å ha nedkjempet de mauriske herskerne i Valencia. Pussig nok er han i ettertiden bedre kjent under sitt arabiske tilnavn, El Cid enn sitt spanske kallenavn El Campeador (Seierherren).

El Cid til hest, en av mange statuer reist til minne om den spanske helten.

Nasjonalhelt uten nasjon?
Forrige uke publiserte amerikanske Pew Research resultatene fra en spørreundersøkelse blant 24.000 innbyggere i 15 vesteuropeiske land. Funnene har skapt debatt. Ett av utsagnene intervjuobjektene ble bedt om å ta stilling til var: ”Folket vårt er ikke perfekt, men vi har en kultur som er bedre enn andre.” Norge er det eneste vesteuropeiske landet der over halvparten av de spurte (58 prosent) sier at de delvis eller fullt ut er enig utsagnet over. (Til sammenligning kan det nevnes at bare 25 prosent av svensker ga uttrykk for at de mener svensk kultur er ”bedre”.) I motsatt ende av skalaen finner vi Spania, der bare to av ti spurte sier seg helt eller delvis enig utsagnet.

Man skal nok være forsiktig med å tolke altfor mye inn i funnene. Det er et forholdsvis lite utvalg mennesker som er spurt i hvert land, og de som har svart er ikke gitt muligheter til å utdype eller nyansere sitt syn, men funnene sier nok noe om hvordan det står til med nasjonal stolthet i landene som er med i undersøkelsen. Spanjoler har som kjent ofte større tilknytning til regional enn nasjonal identitet. (Se for eksempel vår artikkel: Er Spania et land?)

I et land hvor nasjonalfølelsen er svak, er det ikke lett å finne helter man kan enes om på tvers av ulikheter og konflikter. Et unntak er likevel Rodrigo Díaz fra Vivar.

Et sjeldent militært og politisk talent
Rodrigo ble født inn i en lavadelsfamilie i 1043, i en tid da mauriske herskere besatt store deler av den iberiske halvøya. Som ung voksen kom han i tjeneste hos kongen av Castillas eldste sønn, Sancho den 2. av León og Castilla. Rodrigo viste raskt gode evner som soldat: Allerede i en alder av 22 år ble han utnevnt til kommandant for Sanchos militære styrker.

Det skjedde omtrent samtidig med at Sanchos far Ferdinand den Store døde, og riket ble delt mellom hans tre sønner: Sancho, Alfons den 6. av León og García den 2. av Galicia. Som så ofte i kongelige og andre arveoppgjør er enkelte ikke helt fornøyd med sin lott.

I dette tilfellet var den misfornøyde parten Sancho, og hærfører Rodrigo påtok seg å lede felttog mot Sanchos to andre brødre. Når det gjaldt Alfons, var Sanchos mål å ta fra broren den viktige byen León og i stedet legge den under seg. Han var forresten også ute etter å sikre seg mot at den andre broren, García, skulle gjøre krav på tronen.

Som om ikke konfliktene med brødrene ga nok å holde på med, tok Sancho, godt hjulpet av Rodrigo, initiativet til kampanjer mot de muslimske herskerne i Al Andalus. Og her fikk Rodrigo vist at han ikke bare var dyktig på slagmarken: Han ble gitt mye av æren for at det ble fremforhandlet en avtale med det muslimske riket i Saragossa, som førte til at sistnevnte kom til å bli kontrollert av Castilla og León ledet av Sancho den 2.

Den iberiske halvøya i år 1000 e.kr. og hundre år senere, ca. 1100 e.kr. (kilde: The Politics of Spain av Richard Gunther og Jose Ramon Montero)

Å tjene flere herrer
De neste årene fortsatte Rodrigo med stort hell å utvide Sanchos rike. Men i 1072 tok karrieren hans en vending da kong Sancho ble myrdet, bare syv år etter at Rodrigo var utnevnt til rikets militære leder. Sancho døde barnløs. Valget av ny konge falt på Sanchos bror Alfons, og det til tross for en utbredt mistanke om at det var nettopp han som stod bak mordet på broren.

Oppsiktsvekkende nok fikk Rodrigo fortsette sin militære tjeneste – det var nok en anerkjennelse av hans dyktighet som militær leder, men den nye kongen og hans nærmeste begynte så smått å undergrave Rodrigos status. Kong Alfons hadde selvsagt ikke glemt at Rodrigo hadde ledet felttog mot ham da Sancho levde, og Rodrigo ble nedgradert og forbigått frem til han i 1081 ble beordret i eksil.

Forklaringene på hvorfor Rodrigo ble sendt i eksil spriker – Rodrigo er omtalt i en rekke legender, historier og epos i Spania, men selv om mange av dem stammer fra Middelalderen, er få av dem samtidige. Enkelte kilder vil ha det til at han ble degradert ene og alene fordi han hadde tjenestegjort for Sancho, andre mener at han ble presset ut av konkurrenter som ville overta hans militære lederrolle. Ganske sikkert er det at Rodrigo var en frittalende og egenrådig person som hadde en finger med i spillet i mange av samtidens hendelser og konflikter. Han var ikke en mann som lot seg tøyle og knapt noe passivt eller uskyldig offer.

I 1079, to år før han ble beordret i eksil, var Rodrigo for eksempel på oppdrag hos den mauriske herskeren i Sevilla. På samme tid befant hans etterfølger som øverstkommanderende for de militære styrkene i Castilla, grev García Ordóñez, seg hos kongen av Granada for å forberede en invasjon av nettopp Sevilla. Angrepet ble slått tilbake, og greven – Alfons’ utsending – ble tatt til fange. Alt med Rodrigos hjelp.

Det falt selvfølgelig ikke i god jord hjemme i Castilla-León. Og som for å understreke sin egenrådighet gjennomførte Rodrigo attpåtil et raid inn i kongeriket Toledo, et muslimsk rike som stod under kong Alfons’ beskyttelse. Raidet var ikke klarert med Alfons, og kanskje var det dråpen som fikk begeret til å flyte over.

På denne tiden er det lite som tyder på at Rodrigo skal bli spansk nasjonalhelt selv om han nyter respekt for militær fremgang – han og hans soldater vinner oppsiktsvekkende nok samtlige slag de er engasjert i. Vi har å gjøre med en åpenbart intelligent mann, en dyktig militær strateg – men hvordan ender Rodrigo opp som nasjonalhelt? Vi må til vårt eget nærområde for å forstå det bedre.

Del 2 av vår artikkel om Spanias nasjonalhelt El Cid/Rodrigo Díaz de Vivar følger førstkommende fredag.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Fra Buddhas hånd til Costa Blancas mandariner

Spania er viden kjent for sitrusfrukten som dyrkes her, og vi som holder til på disse kanter er bortskjemt med solmoden sitrus rett fra treet store deler av året. Du kan selvfølgelig navnene på de fleste av dem, fra appelsin og mandarin til sitron, grapefrukt og lime. Men kjenner du Buddhas hånd og citron med «c»? Navnene på familiens mindre kjente medlemmer, minner oss på at sitrus ikke er en innfødt i Spania, men har reist både langt og lenge for å komme hit. Sitrus har en flere tusenårig historie som er knyttet til gamle handelsveier, mektige riker, krig og erobring.

Sitrusfrukter har hatt en lang og tidkrevende vei til Spania.

Verdens mest verdifulle frukt
Sitrus er i dag verdenshandelens mest verdifulle frukttype målt i kroner og øre. Det omsettes om lag 116 millioner tonn sitrus hvert år ifølge UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling. Spania er en stor produsent: nesten seks millioner tonn av den sunne frukten dyrkes for salg hvert år. Men likevel havner landet som nummer seks på listen over verdens største sitrusdyrkere.

Du ville kanskje ikke gjettet hvilket land som er verdens største sitrusprodusent? Det er faktisk Brasil med nesten 21 millioner tonn per år. Men det skal sies: Den iberiske halvøya har historisk sett hatt en finger med i spillet for tre av verdens fem største sitrusprodusenter, mer om det litt senere.

Visste du at Kina er nest største produsent av sitrusfrukt? Det skulle man ikke tro utfra utvalget i lokale supermarkeder hverken i Skandinavia eller andre steder i den vestlige verden. Grunnen er at kinesiske myndigheter har innført høye tariffer for å hindre eksport av fruktene – fra et av områdene der sitrusen har sitt opphav. For ja, sitrus stammer fra Sydøst Asia, nærmere bestemt subtropiske og tropiske områder sør for det østlige Himalaya.

Hvordan spredte sitrusdyrkingen seg fra Sydøst-Asia til den iberiske halvøya og videre? Det er en spennende historie. Forskere har fulgt ruten gjennom funn og analyse av pollen, frø og ulike andre planterester, samt via skriftlige kilder, mynter, veggmalerier, skulpturer og andre kunstneriske uttrykk.

Først ute: Citron med «c»
Citron er ikke en feilstaving av sitron, om du måtte tro det. Citron med «c» er betegnelsen på frukten forskerne tror kan ha vært den opprinnelige sitrusen. Du finner varianter av citron på markeder her på Costa Blanca hvis du leter litt.

Buddhas hånd.

På latin heter den «citron medica», og navnet henspeiler på fruktens mange gode helsevirkninger. I tillegg til å inneholde en rekke antioksidanter som kan bidra til å forebygge helseproblemer fra hjerte-/karsykdommer og kreft til solskader på huden, inneholder citron og all sitrus en hel del C-vitamin og kostfiber. Dessuten er den en kilde til kalsium, kalium, vitamin A og folat. Citronen var i tidlige tider ikke uten grunn skattet for sine medisinske egenskaper.

Citronen er en aromatisk sitrusfrukt. Arkeologer og botanikere har klart å spore det de tror er den første systematiske dyrkingen av citron til landområder som i dag tilhører India, Nepal, Bangladesh og Myanmar – alle land der buddhismen har stått eller fortsatt står sterkt. En oppsiktsvekkende citron-variant kalles da også Buddhas Hånd. Det hender du finner den på utendørsmarkeder her på Costa Blanca. Citrus medica sarcodactylis heter den på latin, den er en variant av citron med finger-liknende utvekster, noen vil kanskje heller si den ligner en knallgul blekksprut.

Uansett utseende har ulike citron-varianter tykt skall og knapt noe fruktkjøtt i forhold til hva vi er vant til hos dens mer kjente slektninger. Det fikk Oliven & Poteter erfare da vi prøvde å lage marmelade av varianten Buddhas Hånd – det ble heller tørre greier som syltetøy betraktet, mer som kandisert sitrusskall (som jo kan være riktig så godt, men ikke på brødskiva). Men: du verden så flott «hånden» gjør seg på et fruktfat!

Handel og hærtog
Hvordan kom så citronen, «ur-sitrusen», fra det indiske subkontinent til Europa? I første runde bragte sannsynligvis handelsfolk den med seg fra Kina, via India til Persia og siden til det østlige Middelhavet. Det er funnet rester av citron i en 2.500 år gammel hage anlagt i persisk stil i Jerusalem.

Nye planter ble tatt med tilbake til Europa som følge av Aleksander den stores erobringer i Asia. Eksklusive planter var en del av krigsbyttet fra militære kampanjer.

Den legendariske gresk-makedonske hærføreren Aleksander den store og hans tropper har sannsynligvis også spilt en rolle i utbredelsen av sitrusfrukten. Ved bare tretti års alder, i år 326 f.Kr., hadde Aleksander underlagt seg landområder som utgjorde et av Antikkens aller største riker. Den sagnomsuste hærførerens rike strakte seg fra Hellas til Egypt og inn i det nordvestlige India og dagens Pakistan.

Som så mange ganger i historien har krig hatt betydning for utbredelsen av ulike vekster. Planter er ikke sjelden krigsbytte. Nye sorter bidrar gjerne til økt velstand i hjemlandet, og frø og plantedeler er forholdsvis greie å frakte med seg selv over store avstander.

Sitrus var i begynnelsen hovedsakelig tilgjengelig for eliten i de greske og romerske landområdene rundt Middelhavet. Forskere har funnet pollen og andre planterester fra citron i hager tilhørende velstående familier både i Pompeii og Roma. Romerrikets ekspansjon vestover blant annet til den iberiske halvøya, førte etter hvert også citronen til denne regionen.

Sitron med «s» – den gule sitrusfrukten vi alle kjenner – er neste sitrusfrukt som gjør sin inntreden i Europa. Vi kjenner til at sitron ble dyrket i Roma før år null. I mer enn 1.000 år forblir imidlertid citron og sitron på det nærmeste enerådende sitrusfrukter i Europa. De ses på som medisinplanter og benyttes i religiøse seremonier, men verdsettes også for sin nydelige duft. De er likevel relativt sjeldne, og derfor kostbare og i hovedsak forbeholdt eliten.

Men rundt det tiende århundre, blir det fart i både antall sorter og selve dyrkingen av sitrus rundt Middelhavet. Nå gjør den sure appelsinen (Citrus aurantium), limefrukten (Citrus aurantifolia) og den kjempestore pomelo’en (Citrus maxima) for alvor sitt inntog. De mange nye variantene kommer med invaderende muslimske tropper fra Nord-Afrika til Sicilia og den iberiske halvøya. Muslimene hadde på denne tiden ekspandert fra utgangspunktet i byene Mekka og Medina og kontrollerte store landområder og handelsruter helt fra India i øst til det vestlige Middelhavet. De hadde derfor tilgang på mange ulike slag sitrus, som de som er nevnt over.

Sur appelsin, sier du kanskje – det høres ikke særlig godt ut. Men den sure eller bitre appelsinen er høyt verdsatt den dag i dag. Engelskmennene foretrekker for eksempel fortsatt den bitre Sevilla-appelsinen i sine marmelader. Nesten hele produksjonen av denne sitrusfrukten selges til kunder på de britiske øyer.

Fra den iberiske halvøya til den nye verden
Det skal gå omkring 500 år til før europeere stifter bekjentskap med det som i dag er den aller mest populære sitrusfrukten: den søte appelsinen (Citrus sinensis). Den kommer først vestover fra opprinnelseslandene sent på 1400-tallet og på begynnelsen av 1500-tallet med de store oppdagelsesreisende. Handelsfolk fra den italienske bystaten Genova og portugisiske oppdagere bragte den med seg hjem.

Søt Appelsin.

Deretter varte det ikke lenge før eventyrlystne fra den iberiske halvøya tok med seg sitrus vestover, til den nye verden. I dag er tre av landene Columbus og hans samtidige «oppdaget» å finne på listen over verdens fem største sitrusprodusenter: Brasil (verdens største sitrusprodusent), USA (nummer 3) og Mexico (nummer 4). Nummer fem på listen er forresten India, historisk et knutepunkt for spredningen av våre dagers viktigste frukt.

Morsomt å tenke på historien neste gang du setter tennene i din favoritt-sitrus!

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

La Marcha Real – syng med!

257 år og ikke et ord? Spania innehar en merkelig verdensrekord. Men spanjolene er ikke alene om å mangle tekst til sin nasjonalsang, som strengt tatt vel ikke egentlig kan kalles en sang?

Spanias nasjonalsang, La Marcha Real.

Fire land i verden, samtlige pussig nok i Europa, mangler tekst til sine nasjonalsanger: Kosovo, Bosnia-Hercegovina, San Marino og altså Spania.

Kosovo og Bosnia-Hercegovina – det er stater mange av oss fortsatt strever med å plassere på kartet. Tidligere Jugoslavia, ja vel, men nøyaktig hvor går grensene? Begge statene har tilsynelatende bedre unnskyldninger enn Spania for å mangle tekst til nasjonalsangen. Bosnia-Hercegovina erklærte seg uavhengig fra Jugoslavia i 1992 og utkjempet en blodig krig de tre påfølgende årene. Kosovo ble først en uavhengig stat i 2008. De to landene har knapt nok hatt tid til å få skrevet en tekst.

San Marino derimot fikk melodien de kaller nasjonalhymne allerede i 1894. De drøye 33.000 innbyggerne i lilleputtstaten som spenner over 61 kvadratkilometer, har av en eller annen grunn ikke klart å komme opp med en tekst på alle disse årene, men det spiller kanskje ingen rolle. Når var sist du hørte San Marinos nasjonalsang i OL? Eller hvilket som helst annet internasjonalt sportsarrangement for den saks skyld? Det står i alle fall ikke på penger i San Marino, som er blant verdens aller rikeste stater målt i brutto nasjonalprodukt per innbygger.

Men ingen av landene over, kommer i nærheten av å ha hatt en ordløs nasjonalhymne like lenge som Spania. Landet har faktisk en av verdens aller eldste nasjonalsanger. Notene til La Marcha Real ble nedtegnet allerede i 1761. I 1770 ble ”Den kongelige Marsjen” offisiell nasjonalsang. Spanjolene konkurrerer med britene, japanerne og nederlenderne om verdens eldste nasjonalsang.

Eldste nasjonalsang?

Spørsmålet om hvilket land som kan skryte av å ha den eldste nasjonalsangen er ikke så enkelt som man skulle tro: Ingen vet for eksempel helt når Storbritannias ”God Save the Queen” ble skrevet. Og er en ferdig tekst eller bare en melodi nok til å fastsette et årstall for når sangen var ”offisiell”? Ta Japan for eksempel, melodien her er ikke så gammel, den var ferdig komponert i 1880. Teksten derimot er hentet fra et dikt som man mener stammer fra midten av 800-tallet.

Nederlendernes nasjonalsang blir noen ganger nevnt som verdens eldste. Den har riktignok hatt både tekst og melodi i 444 år, siden 1574. Problemet er at det ikke fantes noe forent Nederland på den tiden. Sangen ble skrevet som en hyllest til kongehuset Oranien-Nassau.

Fra Franco til Sanchez: Tekst gir bråk

I årenes løp har det ikke manglet på tekstforslag. Alle har to ting felles: De har skapt bråk og er blitt lagt bort. Etter å ha lest det siste forslaget, presentert av sanger og superstjerne Marta Sánchez i midten av februar i år, kan det kanskje det være like greit at La Marcha Real forblir taus, men mer om det senere.

På 1920-tallet bestilte den spanske diktatoren Miguel Primo de Rivera en tekst til nasjonalhymnen etter egen smak. Han ga poeten José María Pemán i oppdrag å komponere en tekst som da den var ferdig lød noe slikt som: “Lenge leve Spania! Fremad til fronten, barn av det spanske folk,” osv. Kanskje ikke stor poesi, teksten ble da heller aldri offisiell. Det stoppet imidlertid ikke general Franco fra å prøve å gjenopplive versjonen både i 1942 og 1950. Han ville for øvrig ha Pemáns “Fremad til fronten” erstattet med en referanse til en fasistisk hilsen. Det gjorde det ikke lettere for spanjolene å samles om teksten.

Etter Francos død i 1975, har Spania hatt et anstrengt forhold til nasjonale symboler – nettopp fordi han forsøkte å utnytte dem for å skape legitimitet for diktaturet. Myndighetene i det demokratiske Spania har unnlatt å fremme nye forslag til tekst til La Marcha Real. Den spanske olympiske komité kom derimot på banen i 2007 da man utlyste en konkurranse om å skrive ord til nasjonalsangen. Hele 7.000 forslag kom inn.

Vinnerteksten var skrevet av Paulino Cubero, en arbeidsløs 52-åring fra Madrid. Ordene ”Lenge leve Spania! Vi synger sammen, med ulike stemmer og ett hjerte” gjorde inntrykk på den nasjonale olympiske komiteen som nå så for seg at spanske idrettsutøvere endelig kunne få noen ord å synge på når de stod øverst på pallen i mesterskap.

Paulino Cuberos forslag til tekst til nasjonalsangen.

Men slik skulle det ikke gå, denne gangen heller. Få dager etter offentliggjøringen av vinnerforslaget, ble teksten trukket tilbake av nettopp Den spanske olympiske komité. Teksten ble kritisert sønder og sammen. Den ble kalt banal, og verst av alt: Den minte folk om Franco-versjonen. Det var også klart at teksten ikke ville bli godkjent av nasjonalforsamlingen i Madrid.

Senere har det vært spredte forsøk på tekstskriving. De siste årene har populærsangere kastet seg ut i “kampen om teksten”. Sangerne Joaquín Sabina og Leonardo Dantés har vært blant de som har forsøkt seg – også de uten hell. I februar i år – midt under den bitre striden mellom delstatsmyndighetene i Katalonia og sentralregjeringen i Madrid – valgte superstjernen Marta Sánchez å fremføre sitt tekstforslag under en konsert.

Statsminister Mariano Rajoy var raskt ute på Twitter og gratulerte sangeren med “et meget godt initiativ”. Det tok ikke mange timene før det kokte på sosiale medier. Langt fra alle var enige med statsministeren. Marta Sánchez’ tekst ble kalt ”opportunistisk” og langt mindre flatterende ting.

Hvordan er teksten til Marta Sánchez’ egentlig? Her er et par sitater, oversatt etter beste evne: “Jeg returnerte hjem til mitt elskede land, som så mitt hjertes fødsel.” Og: “I dag synger jeg for å fortelle dere hvor mye stolthet jeg har i meg. Min kjærlighet vokser hver gang jeg drar min vei, men jeg glemmer ikke at uten deg vet jeg ikke hvordan jeg skal leve. Røde, gule farger som skinner i mitt hjerte.” Kanskje er det like greit at La Marcha Real forblir ordløs en stund til.

Publikum “synger” nasjonalsangen før cupfinalen i fotball i Spania i 2013.

Ønsker Spania seg egentlig en tekst? Man kunne tenke seg at det er litt stusselig å stå der, for eksempel under idrettsarrangementer uten noe å synge på. Spanjolene har en løsning, så klart. Bare se på dette videoklippet fra en fotballkamp i Madrid for noen år siden. Tilhørerne synger av full hals når nasjonalsangen spilles. “Na-na-na…” fungerer oppsiktsvekkende bra. https://www.youtube.com/watch?time_continue=35&v=9e7vCBeJtvc.

For det er noen fordeler med en nasjonalsang uten tekst – rent bortsett fra at den ikke splitter befolkningen: Spanjoler trenger aldri være redd for at de har glemt ord eller vers i nasjonalsangen. Og: uansett hvor dårlig du behersker spansk, kan du alltid synge med i La Marcha Real!

Vil du lese mer om spansk nasjonalfølelse, se artikkelen: ”Er Spania et land?” her.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Kjeglehatter, selvpisking og inkvisisjon

Vi husker godt første gangen vi så påskeprosesjonene her i Spania med mennesker i lange kapper og spisse hodeplagg som også dekket ansiktet – det minnet unektelig om skumle grupper med tilholdssted på andre siden av Atlanterhavet. I dag gjør Oliven & Poteter et forsøk på å avdekke historien bak antrekkene som bæres av mange i Semana Santa-opptogene. Mytene florerer og historisk korrekte fakta er vanskeligere å oppdrive enn man kanskje skulle tro.

Kjeglehatter i påskeprosesjon i Sevilla – det ser unektelig skummelt ut.

Det er ikke alltid enkelt å forstå et annet lands tradisjoner og kultur. Man kan lure på hva spanjolene synes om nordmenns påsketradisjoner. Hva tenker de om folk som lever i et så kaldt klima og likevel ”feirer” påske med å dra opp i fjellene på leting etter siste rest av snø og is? Spanjolene kjører som kjent en ganske annen stil. Påsken i Spania er spektakulære saker for en nordboer.

Over hele landet blir Jesu lidelseshistorie illustrert i prosesjoner påskeuken igjennom – fra palmesøndag, via skjærtorsdag og langfredag og til første påskedag. Korps spiller sørgemusikk, flåter med religiøse tablåer bæres gjennom gatene av menn som nesten segner under vekten. Skikkelsene med tildekket hode og ansikt er et innslag i alle prosesjonene. Hvem er de og hvorfor går de kledd slik?

Flåte med statue av Jomfru Maria bæres rundt i Los Montesinos første påskedag.

Enkelte kilder vil ha det til at antrekkene stammer fra Jesu tid eller kanskje enda tidligere. De mener lignende klesdrakt ble båret av prestene i tempelet i Jerusalem. Belegget for en påstand om en direkte forbindelse som spenner mer enn 2000 år synes imidlertid tynt. Kulturer som må veve sine stoffer for hånd har av naturlige grunner en tendens til å utnytte hele stoffstykket i sine plagg.

Tenk på de gamle egyptere, grekere, vikinger for den saks skyld – klærne er i all hovedsak satt sammen av rektangulære stoffstykker som ikke er klippet til i særlig grad. Det å veve stoffer i før-industriell tid er rett og slett for mye arbeid til at man kan sløse med materialet. Antrekk fra før den industrielle revolusjon skjøt fart i siste halvdel av 1700-tallet, kan derfor være forholdsvis like på tvers av kulturer. (Spinnemaskinen ”Spinning Jenny” som skulle komme til å revolusjonere tekstilproduksjonen i den vestlige verden ble først oppfunnet i 1764.) Prestene i tempelet i Jerusalem brukte riktignok lange gevanter med hatter eller turban, men de lignet ellers ikke særlig på antrekkene til deltagere i spanske påskeprosesjoner.

De spisse, ansiktsdekkende hattene ser man overalt i Spania.

Skal vi holde oss til hva som faktisk finnes av skriftlig dokumentasjon, må opphavet til påskeprosesjonens kjeglehatter, også kalt capirote, plasseres i europeisk senmiddelalder. Middelalderen er betegnelsen på perioden fra den vestlige delen av Romerriket går i oppløsning på 500-tallet frem til 1500-tallet da de store europeiske oppdagelsesreisene tar til for alvor. Slike periodeinndelinger er riktignok ikke helt faste, og årstall for begynnelse og slutt kan variere noe fra land til land. I Spania regnes middelalderen gjerne opp til gjenerobringen av Granada i 1492 under dronning Isabella og kong Ferdinand. Noen historikere strekker middelalderen litt lengre, frem til 1504 da dronning Isabella gikk bort eller til 1516, året da hennes mann kong Ferdinand II døde. Det er i alle fall relativt sent i den perioden vi kaller middelalderen vi finner de første antrekkene som virkelig ligner dagens ”capirote”, ansiktsdekkende kjeglehatter, som bæres i påskeprosesjonene.

Selv-piskere
Historisk anses de såkalte selvpiskerne som opphav til dagens prosesjoner og delvis også valg av klesplagg. Flagellanter ble de gjerne kalt, fra det latinske ordet ”flaggelare” som betyr å piske. Grupper av flagellanter holdt prosesjoner i gatene der de på blodig vis gjenfortalte Jesu pinefulle vei til korsfestelsen. Selvpiskingen representerte behandlingen Jesus fikk gjennom gatene i Jerusalem før han ble korsfestet.

For å forstå slike handlinger bør man ha i tankene den historiske bakgrunnen. Flagellantene sammenlignet seg med Jesus i den forstand at de straffet seg selv for menneskets synder og på denne måten søkte tilgivelse og renselse. Flagellantene var særlig aktive i Europa i det 13. til 15.århundre. Det er tøffe tider i samtiden. Pesten herjer. Ingen vet eksakt hvor mange millioner som dør. Mellom 1347 og 1351 raste Svartedauden, en av flere pestepidemier. Historikere mener mellom en tredel og to tredeler av Europas befolkning strøk med under den ene pandemien.

Fortvilelse kan få ekstreme utfall. Selvpiskerne ble etter hvert mange, og opptredene deres hyppige i store deler av Europa. Flagellantene gikk så langt at pave Clement VI (1291-1352) så seg nødt til å sende ut brev til sine biskoper der han fordømte slike utagerende offentlige opptredener. Bønn om forlatelse for synder skulle fra nå av gjøres mer ”innvendig” og kirken skulle ha kontroll med botsøvelsene. Tildekning av ansiktet skulle bidra til at den som ber om tilgivelse for sine synder, konsentrerer seg om seg selv og ikke omgivelsene.

Inkvisisjon og påsketradisjoner
Utover i Middelalderen distanserer den katolske kirken seg mer og mer fra flagellantene. De blir endog erklært vantro, til tross for lange tradisjoner innen kirken. Middelalderen er som kjent en periode da kirken tar kontrollen med stadig flere aspekter av samfunnslivet. Inkvisisjonen blir et redskap for kirken i denne sammenhengen. Inkvisisjonen er en samlebetegnelse på flere institusjoner innen den katolske kirke opprettet for å bekjempe vantro. På den iberiske halvøya fikk inkvisisjonen særlig ekstreme utfall.

Seglet til den spanske inkvisisjonen. Fra Wikipedia.

Den spanske inkvisisjonen ble opprettet i 1478 av monarkene Ferdinand II av Aragon og hans make Isabella I av Castilla. De ville sørge for at katolsk ortodoksi hersket i riket, og deres spanske inkvisisjon tok over fra tidligere institusjoner av lignende art som hadde ligget under paven i Roma. Dette er i en periode da hele det spanske landområdet er i ferd med igjen å bli underlagt kristne monarker. De siste muslimske herskerne, med tilholdssted i det sydlige Spania, blir kastet ut og gjenerobringen, Reconquista, fullføres. (Se vårt artikkel ”Landet alle vil ha” for mer om Reconquista.)

Til å begynne med var den spanske inkvisisjonen mest opptatt av å finne frem til og straffe individer som hadde konvertert fra islam eller jødedom til katolisisme, men som likevel måtte regnes som vantro. Og det var forholdsvis mange av dem, spesielt etter at kongeparet i 1492 og 1502 befalte alle muslimer og jøder til enten å konvertere til katolisismen eller forlate Spania.

Moderne historikere regner med at cirka 150.000 mennesker ble klaget inn for den spanske inkvisisjonen i løpet av de tre hundreårene institusjonen var aktiv. Mellom 3.000 og 5.000 av dem ble henrettet. Selv om den hadde mistet mye av sin makt, ble ikke den spanske inkvisisjonen offisielt avskaffet før i 1834.

Kjeglehatter i ulike farger brukes i påskeprosesjoner.

Den spanske inkvisisjonen tvang sine arrestanter til å bære kjegleformede hatter av papir for å ydmyke dem i offentligheten. Fargene på hattene varierte etter hvilken dom inkvisisjonens dommere hadde ilagt dem. Folk som var blitt dømt til døden, måtte for eksempel bære røde hatter.

Den kjegleformede hatten med full ansiktstildekking som vi ser i dagens påskeprosesjoner, skal ha oppstått i det 16. århundre, en periode da den spanske inkvisisjonen var i full virksomhet. Det religiøse lederskapet hadde på den tiden innført en rekke nye ritualer myntet på syndere som søkte tilgivelse for sine misgjerninger. Slike botshandlinger ble særlig lagt til tiden like før påske.

Da Inkvisisjonen var avskaffet, ble ”den angrende synders” klesdrakt beholdt i katolske brorskap som et symbol på at bæreren angret og søkte tilgivelse for sine synder. Det er medlemmer av slike brorskap, på spansk kalt hermandades eller cofradias, vi ser i påskens prosesjoner. I dag er det ikke lenger snakk om enkle papirhatter, men forseggjorte silkehatter og matchende kapper, gjerne brodert med symbolene til det brorskapet deltagerne tilhører.

Medlemskap i brorskap er ikke lenger begrenset til menn. I dag skjuler det seg også kvinner under capirotene. Det sies forresten at kvinner har deltatt i påskeprosesjoner lenge før likestilling ble et tema – antrekket er jo nettopp laget for å skjule deltagerens identitet. Barn kan bli medlemmer av religiøse brorskap etter at de har gått til sin første nattverd.

Medlemmer av et religiøst brorskap klar for prosesjon.

I stedet for å identifisere dømte fanger og de ”lovbruddene” inkvisisjonen hadde funnet dem skyldig i, er dagens capirote assosiert med beskjedenhet og søken etter tilgivelse. Hatten, som dekker både hode og ansikt, gjør at man kan konsentrere seg om bønn og tilgivelse uten å bli distrahert av kjente og ukjente som måtte stå langs gatene når prosesjonen passerer. Noen gir hattens høye, spisse form en spesiell betydning: den peker mot og minner mennesker på himmelen.

Hva med Ku Klux Klan?
Bare så det er klart: Antrekkene til de som søker syndsforlatelse i spanske påskeprosesjoner har ingenting med den rasistiske organisasjonen Ku Klux Klan å gjøre. For det første oppstod capiroten i Middelalderen. Ku Klux Klan ble dannet først i 1865, av offiserer fra den tapende part i den amerikanske borgerkrigen. På den tiden var spanske påsketradisjoner og -antrekk for lengst etablert. Antrekkene som vi i dag forbinder med KKK, ble ikke brukt av klanens medlemmer i tiden etter borgerkrigen. KKK tiltrakk seg ikke mange medlemmer i denne tidlige fasen. Det er først da den gjenoppstår på begynnelsen av 1900-tallet at de hvite kappene og spisse kjeglehattene kommer inn i bildet. Var deres inspirasjon spanske påskeprosesjoner? Det er lite sannsynlig: I tillegg til angrep på svarte amerikanere er klanen nemlig kjent for å være sterkt anti-katolsk.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                      www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.