Trodde du mandelmelk var en nymotens oppfinnelse – markedsført som erstatning for kumelk til dagens hippe vegetarianere og veganere? Har du lurt på hvorfor spanjolene spiser så mye bønner? Hvorfor er det så mange typer tørrfisk i salg på markeder og i supermarkeder? Og hvordan har det seg at en av årets mest løsslupne fester – som helt fra Middelalderen har vært forbundet med overspising, fyll og sex – har sitt opphav i spiseregler og -påbud fra den katolske kirken? Bli med Oliven & Poteter på en aldri så liten historisk rundtur i hvordan kirken har bidratt til å forme det spanske kjøkken.

Det er mangt som former hvordan vi mennesker spiser: Klima, jordsmonn og handel er blant dem, så klart. Men i Spania har kristendommen, mer spesifikt den katolske kirke også hatt avgjørende innvirkning på kosthold og mattradisjoner. Kirkens påbud må riktignok kunne sies å ha forholdsvis lite med Jesu lære slik den fremstilles i Bibelen, å gjøre.

En veksling mellom faste, fest og hverdag

I Det nye testamentet finnes det få føringer på mat og faste. Det fortelles for eksempel at Jesus tillater å spise all mat, også slik føde som i det Gamle testamentet er forbudt. Og selv om vi finner enkelte referanser til faste, forstått som perioder der man setter restriksjoner på inntak av mat og drikke, så er det lite å hente i form av egentlige spiseregler.

Likevel tar det ikke lang tid fra den romerske keiseren Konstantin som regjerte fra 306 til 337 e.Kr, etablerer det vi i dag kjenner som den katolske kirke, til reguleringer av folks dagligliv kommer på plass. Allerede i det 4. og 5. århundre begynner kirken å lage bestemmelser for hva og når de troende kunne spise. Året deles inn i hverdager, høytider og fasteperioder.

De 40 dagene mellom Askeonsdag (som i 2019 faller på 6. mars) og påske samt adventstiden, hele 30 dager i forkant av julen, var årets to viktigste fasteperioder. Riktignok var søndagene unntatt fra faste.

I tillegg til de to lange periodene nevnt over, var også ukedagene onsdag og fredag avsatt til faste, enkelte steder la man forresten også til en tredje ukedag. Til sammen ble det to-tre fastedager per uke, året rundt. Og det stoppet ikke der. Fastedager var det også blant annet ved inngangen til hver av de fire årstidene. Det ble med andre ord temmelig mange fastedager å holde orden på i løpet av et år.

Fisk og bønner

Faste ble sett på som et viktig middel for å oppnå åndelig renselse. Heldigvis får en vel si, var den sjelden ensbetydende med totalt fravær av mat eller drikke.

Kirken bestemte i stedet at faste skulle bety at man ikke spiste kjøtt eller animalske produkter, slik som egg og melk. Dette er bakgrunnen for at katolikker gjerne har fisk på menyen på disse dagene, det er nemlig tillatt «fastemat».   

Som det har vært til alle tider, fikk like regler ulike utslag ettersom hvor man befant seg på samfunnsstigen. Majoriteten av Spanias befolkning var fattige landarbeidere og hadde uansett ikke råd til kjøtt særlig ofte. Om de kunne skaffe fisk, så var den som regel tørket. Det er ikke uten grunn at vi finner så mange tørkede fiskeprodukter her i landet. Bønner og brød var ellers typisk kost på fastedager blant Spanias lavere sosiale sjikt.

Eliten derimot unte seg både fersk fisk og annen sjømat på kirkebestemte fastedager. Og de hadde midler til å skaffe smakfulle og næringsrike alternativer til kjøtt og andre dyreprodukter. Vi vet for eksempel av nedtegnelser fra Middelalderen at kumelk ble erstattet med mandelmelk, temmelig kostbar drikke også den gangen. Og bare så det er nevnt: Både kaker og sjokolade var tillatt på fastedager – for de som hadde midler til å skaffe seg slikt.

Karneval og kjøtt

Skal man følge tradisjonen strengt, legges karnevalsfeiringen til dagen før Askeonsdag. I år blir det 5. mars. Denne dagen skal alt kjøtt, egg og melk i huset konsumeres før fasten trår i kraft. Om du har lurt på hva ordet karneval betyr, så vet du nå at det absolutt har med «carne», altså det spanske ordet for «kjøtt», å gjøre.

Med så mange regler som styrte dagliglivet, er det kanskje ikke å undres over at karnevalet tidlig ble en fest av de store i Spania. Grådighet og overspising var blant den katolske kirkens sju dødssynder, men akkurat det preget i liten grad den enormt populære folkelige karnevalsfeiringen.  

Karneval feires til denne dag over hele Spania, mange steder varer feiringen en hel uke. Det er en løssluppen fest, som likevel kan hevdes å ha blitt mindre vill siden Middelalderen.

I senmiddelalderen ble det gjerne arrangert rene slag mellom personer som skulle representere karneval og faste. Man holdt også «liksom» rettssaker og brylluper. Det skal ha gått hardt for seg til tider. Karneval var verden snudd opp-ned, en midlertidig opphevelse av alle vanlige regler.

Karneval ble forbundet med overdådighet på en rekke områder: Overdreven spising fikk følge av overdrevent inntak av alkohol, og både vold og løssluppen sex fulgte.  Den norske feiringen med fastelavnsris og boller blir tamme greier i sammenligning. Spansk karneval var og er ikke akkurat det man umiddelbart forbinder med religiøs høytid, men like fullt en fest som oppstod på grunnlag av kirkens påbud om faste.

En annen av Oliven & Poteters artikler om hvordan den katolske kirken har hatt innflytelse på spanske mattradisjoner finner du her: Spansk julebakst: En historie der smør, smult eller olivenolje ikke er ett fett.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Det var kong Ferdinand og dronning Isabella som mot slutten av 1400-tallet la grunnlaget for det som blir kalt Spanias gullalder. De to utgjorde et ”power couple” med maktambisjoner i den absolutte verdensklasse. Barnebarnet Carlos 1. – sønn av Filip den smukke og Johanna den vanvittige – skulle komme til å utvide det spanske riket i tråd med besteforeldrenes storslagne drømmer – i nord, sør, øst og vest. At Carlos kom til å lede Spania var ingen opplagt sak i utgangspunktet: Han var ikke født i Spania, bodde ikke i landet og snakket slett ikke språket da han var klar for å bestige tronen som 16-åring. Han ble den første herskeren i verdenshistorien som med rette kunne hevde at riket hans var så stort at solen aldri gikk ned over det.

Tenåringer med en plan

Ekteskapet mellom kong Ferdinand av Aragon og dronning Isabella av Castilla i 1469 resulterte i en mektig personalunion på den iberiske halvøya. Det var hun som stilte sterkest av de to i utgangspunktet: Castilla er den mektige regionen sentralt i Spania, og Isabella hadde måttet kjempe for å bli regent. Lite tyder på at hun var av den beskjedne sorten.

De to tenåringene, på henholdsvis 17 og 18 år da ekteskapet ble inngått i Valladolid, signaliserte raskt at her kom folk som ville opp og frem. De utnevnte seg selv til konge og dronning av Spania – et rike som på den tiden var en ambisjon, mer enn en realitet. Ferdinand og Isabella fullførte reconquistaen – den kristne gjenerobringen av spansk territorium i 1492.

Men de to regentenes ambisjoner stoppet ikke på den iberiske halvøya. Ferdinand og Isabella finansierte handels- og oppdagelsesreiser til fjerntliggende deler av verden. De sørget som kjent for at Columbus fikk utstyrt en ekspedisjon som førte til at Spania ble koloniherre på det amerikanske kontinent.

Senere i livet skulle monarkene være mer enn alminnelig opptatt av å arrangere gunstige ekteskap for sine barn – Ferdinand og Isabella så for seg at Spania skulle spille i verdens absolutte førstedivisjon hva angår makt og rikdom også lenge etter at de selv hadde forlatt denne verden.

Det var slik det hadde seg at deres barnebarn Carlos 1. ble født i byen Gent som ligger i dagens Belgia. Året var 1500.

En klekkelig arv

Ved inngangen til et nytt århundre, var Spania etablert som den dominerende makt på den iberiske halvøya. Landet var blitt søkkrikt etter oppdagelser og erobringer av nytt land i Sør-Amerika – med tilhørende utplyndringer. Arvingene til Ferdinand og Isabella var for lengst plassert rundt om blant Europas rike og mektige. Barnebarnet deres kjent som Carlos den første i Spania og Karl den femte lenger nord i Europa, var sønn av Filip av Burgund og dronning Isabellas og kong Ferdinands datter, Johanna den vanvittige (Juana La Loca).

Eksakt hva årsaken var til Johannas sinnslidelse, er historikerne ikke riktig enige om, men mannen hennes Filip bar tilnavnet ”den smukke” og skal ha vært notorisk utro. Hans forhold til svigerforeldrene på den spanske tronen må også sies å ha vært anstrengt: Et par år etter at dronning Isabella døde i 1504 ga Filip den smukke seg selv tittelen ”konge av Castilla” stikk i strid med Isabellas instruksjoner om at hennes datter Johanna skulle arve tronen. Kanskje var det i et forsøk på å blidgjøre kong Ferdinand at han la ut på en reise til Spania samme år. Det gikk ikke bedre enn at Filip pådro seg tyfus og døde på turen. Onde tunger i samtiden ville ha det til at kong Ferdinand som den handlingens mann han var, hadde fått nok av svigersønnens opptreden og sørget for at han ble forgiftet. Uansett hvordan det nå forholdt seg: Johanna og Filips sønn, Carlos 1. arvet Nederland etter sin far som seksåring i 1506. Da bestefar Ferdinand gikk bort ti år senere, overtok Carlos Spania og alle landets områder i den nye og gamle verden. Da farfaren, den tyske keiseren Maximilian den første døde, ble Carlos valgt til hans etterfølger i 1519. Han arvet ved den anledning også Østerrike der de mektige habsburgerne hadde sitt hovedsete. Som 20-åring ble han også keiser av det tysk-romerske riket. Carlos var hersker over et landområde på omtrent fire millioner kvadratkilometer – spredt over store deler av verden – nok til å etablere verdens første imperium der solen “aldri går ned”.

En verdig arvtager

Arven gjorde Carlos til Europas mektigste mann i samtiden. Komplekse slektsbånd og et sammensatt rike gjør forresten at Carlos den første er identisk med Karl den femte – avhengig av i hvilken rolle vi møter ham. Karl den femte drar du kanskje kjensel på som keiseren av det tysk-romerske riket som lå i strid med den protestantiske reformatoren Martin Luther.

Det er med Carlos 1. vi får de spanske habsburgerkongene. Og Carlos skulle ikke komme til å skjemme ut slekta – verken på den ene eller andre siden – hva angår maktambisjoner.

Carlos hadde blant annet en konflikt gående med Frans den første av Frankrike og hans allierte, det mektige osmanske riket med sete i Konstantinopel, i dag kjent som Istanbul. Kong Frans var ute etter Carlos’ keiserkrone. Striden resulterte i ikke mindre enn fire kriger mot Frankrike og det landets forbundsfeller.

Osmanerne beleiret habsburgernes hovedsete Wien både i 1529 og 1532, men ble slått tilbake. Carlos/Karl lyktes å fange franske Frans 1. og ta Tunisia i Nord-Afrika fra hans allierte, osmanerne. Tyrkerne truet også Carlos’ besittelser i Italia og på de spanske kystene. Selv med mengder av gull og sølv fra koloniene i den nye verden skulle det noe til å holde det gående på så mange fronter over tid.

Konflikter i kø

Carlos var altså arving etter tre av datidens fremste familier i Europa: Valois fra Burgund, habsburgerne og Trastámara-familien i Spania. Frykten økte blant andre europeiske kongehus for at arven skulle medføre opprettelsen av en universell kongemakt i Europa, og Carlos’ tid som regent ble derfor preget av konflikt med prinser og hertuger i en rekke europeiske regioner. Det var egentlig merkelig at Carlos holdt ut så lenge som han gjorde. Antagelig var han som sine forfedre utstyrt med et velutviklet konkurranseinstinkt. Juvelen i Carlos’ rike var det spanske imperiet. Herfra sendte han ut conquistadorer til nye kontinenter, som angrep aztekere og inkaer og skaffet kontroll over store deler av Sør- og Mellom-Amerika. Ressursene derfra sørget for å holde den kastiljanske statskassen relativt velfylt.

Allerede i 1519 ga Castilla den erfarne portugisiske seileren Fernando Magellan i oppdrag å seile til Øst India eller Sørøst Asia. Magellan seilte som kjent vestover, rundt sør-spissen av Amerika gjennom stredet som senere ble gitt hans navn og fant krydderøyene Molukkene i det østlige Indonesia.

Spania under Carlos den første knivet nærmest uopphørlig med Portugal om landområder i den nye verden. De to landene hadde i Tordesillastraktaten fra 1494 friskt bestemt å dele landområder utenfor Europa mellom seg etter en nord-sør linje som de trakk i Atlanterhavet cirka 1.770 kilometer vest for Kapp Verde-øyene. Alt som lå øst for linjen, skulle tilhøre Portugal, landområder vest for linjen var spanske. Man tok ikke smålige hensyn som at det kanskje var andre som allerede bodde i land som Spania og Portugal kastet sine øyne på.

Carlos holdt på at øyene rundt Filippinene og Indonesia lå innenfor Castillas sone. Det bestred Portugal, og resultatet ble en tiårig konflikt mellom nabolandene. Spania sikret seg enkelte posisjoner som skulle komme til å danne utgangspunkt for større erobringer noe senere.

Det var kanskje ikke så rart at Carlos ble utslitt. Fra 1554 til 1556 abdiserte han etter mange tiår ”i sjefsstolen” for verdens første rike som var så stort at solen alltid var oppe i en eller annen del av imperiet. Carlos trakk seg tilbake til et avsidesliggende kloster i Extramadura. Han var syk og sliten og døde der et par senere, 58 år gammel.

Det hellige romerske riket gikk til Ferdinand, Carlos’ yngre bror, som forøvrig var den som hadde hindret de muslimske osmanerne i å erobre Wien. Carlos’ sønn, Filip II, tok over styringen med det spanske imperiet og dets landområder i Nederland, Italia og koloniene på andre kontinenter.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.

Har du vært i Spania rundt jul og nyttår, har du nok hørt at spanske barn gjerne må vente til 6. januar med å få flesteparten av sine julegaver. Og gavene, de blir levert av de hellige tre konger. Men som så ofte ellers i Spania, varierer skikkene regioner i mellom. I Baskerland for eksempel, får barna julegavene på julaften, og ønskelisten leverer de til en skikkelse som høydeforskjellen til tross, minner mer om våre nordiske nisser enn om Papá Noel. Som nissen og tomten har Olentzero røtter i førkristen tid, likevel er han den som forkynner Jesu fødsel for lokalbefolkningen nord i Spania. Hver julaften lider denne siste av kjempene fra en mytisk fortid en heller trist skjebne: Da brennes Olentzero på gater og torg over hele Baskerland. Det hadde neppe en nordisk nisse funnet seg i.

De baskiske Pyreneene, det vil si de vestlige deler av fjellkjeden som skiller Spania fra Frankrike, skal en gang for riktig lenge siden ha vært bebodd av en hårete kjempeslekt, kalt jentiler eller jentilaker. De skal ha målt imponerende 3,5 meter på strømpelesten og veid godt over 700 kilo – skal vi tro fortellingene om dem. I likhet med skandinaviske troll og nisser, hadde de baskiske kjempene enorme krefter. De skal blant annet ha brukt dem til å slynge kampesteiner fra fjell til fjell. De mange steinmonumentene, gravhaugene og vardene som preger landskapet i denne delen av Spania, tilskrives i baskisk folketro jentilakene.

Bare ett medlem av kjempeslekten har overlevd til moderne tid. Han går under navnet Olentzero og er pussig nok den som hvert år forteller menneskene i de baskiske delene av Spania at julen nærmer seg. Pussig fordi navnet jentiler eller jentilaker stammer fra latin og betyr ikke-kristen. I likhet med skandinaviske nisser, befinner jentilakene seg i et slags grenseland mellom en tidligere religion og kristen tid. Fortellingene om kjempene gjenspeiler det. Jentilakene skal altså ha bebodd Baskerland i en fjern, litt ubestemmelig fortid, men de var ikke alene i landskapet. Akkurat som nisser og troll i Skandinavia, delte de landet med mennesker. Kjempene hadde både menneskelige trekk og overnaturlige evner. De kunne for eksempel omskape seg, forsvinne og dukke opp igjen på nye steder. De var intelligente og hadde blant annet lært seg å utvinne metall fra malm og funnet opp sagen. Og de dyrket jorda. Forholdet mellom mennesker og jentilaker skal ha vært nært. I følge legenden lærte kjempene menneskene å drive jordbruk. Denne tilknytningen til gårdsdrift er noe vi kjenner igjen fra Skandinavia der nissene riktignok gjerne hadde tilknytning til en bestemt gård.

Kjempene og Kixmi

Det finnes flere versjoner av fortellingen om kjempenes møte med kristendommen og om hvordan kjempeslekten ble redusert til bare ett eneste medlem. I en av de vanligste fortelles det at kjempene en dag oppdaget en lysende sky på himmelen. Skyen lyste så sterkt at ingen av dem klarte å se rett på den, ingen bortsett fra en aldrende, halvblind gubbe.

Kjempene ba den gamle mannen om å undersøke skyen for dem. Han bekreftet det de fryktet aller mest, nemlig at lyset på himmelen var et tegn på at Jesus, eller Kixmi som han heter på baskisk, snart skulle komme til verden.

Gubben selv skal ha vært så opprørt over Jesu komme at han ba de andre kjempene om å kaste ham utfor et stup slik at han skulle bli spart for opplevelsen av å måtte leve under den nye religionen. Det gikk ikke bedre enn at resten av kjempene snublet i det de kastet den blinde utfor stupet og raste ned i dypet sammen med ham.Bare én eneste jentilak overlevde – Olentzero. Han skal ha omfavnet kristendommen, og det forklarer kanskje hans rolle i julefeiringen i Baskerland. Han blir bindeleddet mellom den gamle og den nye religionen. Det at han brennes hvert år for like fullt å gjenoppstå til neste jul, tilskrives eldgamle før-kristne skikker der man feiret vintersolverv med ulike ritualer om gjenfødsel.

Som nordiske nisser kan også Olentzero endre form. Da kristendommen kom til Baskerland, omskapte denne siste av kjempene seg til en kullbrenner eller kullsvier, altså et menneske. Ganske artig er det at det å ha ”kullsviertro” på en rekke språk brukes i betydningen ”naiv, blind autoritetstro.” Anekdoten om kullsvieren er kjent i mange land og kulturer. En kullsvier blir spurt om hva han tror på, og svarer: ”Det kirken tror på.” Neste spørsmål lyder: ”Hva tror kirken på da?”. Svaret lyder: ”Det jeg tror på.”

Da Jesus var født, fikk Olentzero det ærefulle oppdraget å gå ned fra fjellene og bringe budskapet om hans fødsel til menneskene. Det gjorde kjempen i kullsvierens skikkelse – det er derfor den baskiske nissen, om vi tør kalle ham det, ofte er sotete i ansiktet. Den forvandlingen satte punktum for kjempenes tidsalder, og den kristne perioden ble innledet. Slik tar baskerne med seg litt fra den gamle mytologien over i den kristne tidsalderen, omtrent på samme måte som vi i Norden har tatt den lunefulle gårdsnissen med oss over i julefeiringen vår. Gårdsnissen måtte stelles med om det skulle gå bra med avling, folk og dyr på gården. Grøten som ble servert på julaften er en del av det – senest sist uke kunne vi alle se på tv at den danske dronningen satte ut grøt til nissen på Amalienborg slott. Gårdsnissen er ikke en udelt snill og hyggelig type som den nissen som opptrerved juletider i dag. Men er du godvenner med ham, kan han med sine ”superkrefter” gjøre en formidabel innsats på gården.

Den moderne nissen farger Olentzero og andre nisser

Den moderne, snille nissen kledd i rødt og hvitt som drar verden rundt i en sledetrukket av reinsdyr, har vi først og fremst fra Coca-Cola og Disney. Tidlig på 1930-tallet tegnet den svenskættede amerikanske tegneren Haddon Sundblom reklameplakater for Coca Cola. Hans nisse var antrukket i rødt og hvitt fra topp til tå, hadde stort skjegg og var en trivelig skikkelse på alle måter. Borte var alle tegn på en lunefull og litt vanskelig type som krevde sitt for å yte – den nye nissen var en ren gledesspreder.

Og Coca-Colas amerikansk-svenske nisse ble utgangspunktet for nissen i Disneys populære tegneserier som gjorde ”den nye” nissen kjent over hele verden. Spania fikk sin Papá Noel, Danmark erstattet sin nisse beskrevet som en gammel mann som gikk i lang, grønn kappe med den rød-og-hvit kledde amerikanske versjonen vi alle kjenner best i dag.

Som den moderne julenissen er Olentzero av i dag et hyggelig og barnevennlig vesen. Han deler ut søtsaker til ungene og tar imot ønskelister fra dem. Og han gir gaver til snille små. På julaften fremfører lokale kor historien om Olentzero på gater og torg i Spanias baskiske områder. Korene har gjerne med seg en Olentzero-dukke eller en person kledd opp som kjempen i menneskeform på disse opptredene. Olentzero fremstilles som en koselig, piperøkende bestefar-skikkelse med stort skjegg. I det ytre ser han ut til å representere alt som er trivelig og godt. Men det som skjer når mørket faller på, minner oss om at Olentzero er en mer kompleks skikkelse enn Papá Noel. Julaften settes nemlig Olentzero-dukkene i brann. Brenningen symboliserer slutten på kjempenes tidsalder – helt til neste jul.

Og neste jul gjenoppstår Olentzero, like sikkert som at julaften kommer det året også.

Hilsen Oliven &Poteter!

De var en folkegruppe med historiens kanskje verste rykte. Navnet deres er blitt synonymt med ødeleggelse for ødeleggelsens egen skyld. Opprinnelig kom de faktisk fra Skandinavia. Lenge holdt de til i et område som i dag er en del av Polen – men det var før samtidens mest fryktede hærfører jagde dem sørover. I et par tiår oppholdt de seg på den iberiske halvøya, så ble de drevet videre til Nord-Afrika der de dannet sitt eget rike. Da de igjen vendte nesa nordover til det som i våre dager er Italia og de spanske Middelhavsøyene, gikk det tidvis hardt for seg. Mest kjent er de for å ha lagt Roma øde i 455. Skjønt både der og på det spanske fastlandet må vandalene tross alt kunne sies å ha oppført seg noe bedre enn deres ettermæle skulle tilsi.

Det var hunerne og deres fryktinngytende bueskyttere til hest som for alvor satte i gang en kjedereaksjon som gjerne kalles den europeiske folkevandringstiden. Massive forflytninger av mennesker skulle få ringvirkninger over størstedelen av Europa og avgjørende konsekvenser for makthavere og folk flest på den iberiske halvøya som den gang var kontrollert av romerne.

Hunerne var et nomadisk folk som kom fra et område øst for elven Volga. Deres legendariske hærfører Attila som døde i 453 e.Kr. var den mektigste herskeren av hunernes rike som strakte seg fra Ural i øst til Rhinen i vest. På sitt mektigste omfattet det Baltikum, store deler av Sentral-Europa, Russland og Lilleasia.

Hunerne plyndret og drepte der de fór frem. Store deler av lokalbefolkningen følte seg såpass utrygge at de valgte å forlate sine hjemsteder. Og det var naturligvis tryggest å legge i vei i lag. Blant de mange gruppene som fryktet sult og død var vandalene som i det sørlige Polen stort sett levde i små, ubeskyttede landsbyer.

Ferden for vandalene gikk vestover, det gjaldt å ligge i forkant av hunerne som ikke ble stoppet før de nådde et område like øst for dagens Paris. Vandaler fra ulike småsamfunn slo seg sammen i større grupper på ferden gjennom Europa. Og de bygde allianser med andre utsatte grupper, slik at de bedre kunne forsvare seg.

Sent i desember år 406 krysset en imponerende gruppe på cirka 50.000 krigere med følge den islagte Rhinen etter å ha vunnet et slag mot frankerne som kontrollerte de romerske regionene i Gallia, vest for elven. Godvenner ble den frankiske befolkningen og alliansen av vandaler og andre folkegrupper aldri. Vandalenes plyndringer blidgjorde naturlig nok ikke lokalbefolkningen.

Over Pyreneene

Tre års tid senere, i 409, krysset vandalene med følge Pyreneene til Iberia. Der bosatte de seg hovedsakelig i Galicia og det som den gang ble kalt Baetica, i dag bedre kjent som Andalucia.

Det vestromerske riket hadde makten på den iberiske halvøya, og selv om romerne tolererte å bosette flyktningene fra nord med et heller frynsete rykte, så fikk de ikke fritt bestemme hvor de skulle slå seg ned.

Forholdet mellom romere og vandaler var langt fra hjertelig. Bedre ble det ikke av at vandalene hadde organisert seg og tok for seg av lokalbefolkningens rikdommer – og i mange tilfeller det lille de hadde – der de dro frem. Og vandalene lå ikke på latsiden. I 425, for eksempel, plyndret for de blant annet Balearene, Cartagena og Sevilla.

Kort fortalt fant romerne ut at en måte å bli kvitt vandalene på var å alliere seg med ulike lokale grupperinger slik at de sammen kunne gjøre livet utrivelig for dem. Allerede i 429 tok vandalene konsekvensen av at de var uønsket og forlot Spania anført av sin nyutnevnte konge Geiserik. Ferden gikk over Gibraltarstredet til Nord-Afrika, der den romerske guvernøren oppsiktsvekkende nok ga vandalene et eget område med sentrum i dagens Tunisia. Han skulle få grunn til å angre på den beslutningen.

Vandalene ser ut til å ha lært av historien og hadde ikke planer om igjen å bli en forholdsvis liten, sårbar gruppe. De nøyde seg ikke med området romerne hadde gitt dem. De hadde klare ambisjoner og begynte raskt å tilegne seg mer land. Allerede i 439 erobret de Karthago. Anført av sin konge Geiserik inntok vandalene også Sicilia, Sardinia, Korsika og Balearene.

Tro og territorium

Spenningene mellom romerriket og vandalene og deres alliansepartnere var til å ta og føle på. Og det var ikke bare vandalenes territoriale ambisjoner som førte til uro. På sin vandring gjennom Europa, hadde vandalene konvertert til kristendommen, men de hadde valgt en annen retning enn katolisismen. Vandalene var arianske kristne, og i Nord-Afrika forfulgte de katolikker med hard hånd. Det ble forbudt å gå over fra arianisme til katolisisme, og katolikkene fikk ikke lov til å ha egne biskoper. Klostre ble tvangsoppløst og prester utvist.

Så kan man jo lure på hva de religiøse forskjellene bestod i. Enkelt forklart hevdet arianismen at Jesus var Guds sønn, født av Gud og derfor underordnet ham. Gud har alltid eksistert, men Jesus er født. En slik uenighet kan virke relativt bagatellmessig i våre dager, men var en svært alvorlig konflikt i samtiden.

Roma vandaliseres

Vandalene hadde som sagt maktambisjoner, og i juni 455 e.Kr. inntok styrkene deres selveste Roma. Deretter brukte de to uker på å plyndre byen. De gikk systematisk til verks – og det er først og fremst denne hendelsen som blir oppgitt som årsak til vandalenes mildt sagt tvilsomme rykte.

Det er hevet over tvil at vandalene tok godt for seg i Roma, blant annet tok de med seg bytte fra tempelet i Jerusalem som romerne selv hadde plyndret under Titus. Og mens de var i gang, kidnappet de like godt både keiserinne Licinia Eudoxia og hennes to døtre samt en del andre prominente personer. Men inntrykket vi i ettertiden har av at vandalene etterlot seg bare ruiner er ifølge moderne historikere overdrevet.

Vandalene holdt seg i hovedsak til materielle goder. Det skal ha vært forholdsvis få drap og lite vold, og Romas bygningsmasse ble ikke stukket i brann, selv om enkelte bygg ble ødelagt. Som i konflikter flest er det også her seierherrene som forteller historien, og i dette tilfellet ble det romerne – selv om det skulle gå en tid før de fikk endelig bukt med vandalene.

Ikke bare følte ”supermakten” seg ydmyket, vandalene gjorde det også vanskelig for romerne å ha kontroll med den svært viktige kornproduksjonen i Nord-Afrika. Romerriket var riktignok svekket, men langt fra tannløst på denne tiden. I 457 e.Kr. besteg den romerske general Majorian den vestromerske tronen og begynte umiddelbart arbeidet med å gjenoppbygge Romerriket – og uskadeliggjøre vandalene. Hjelp til å felle vandalene kom også fra det østromerske riket med sete i Konstantinopel.

Og igjen blir Spania åsted for viktige historiske hendelser. I 460 e.Kr. braker partene sammen i et sjøslag som ofte blir kalt Slaget om Cartagena. Det foregikk slett ikke i Cartagena, men utenfor dagens Santa Pola i Alicante-bukten. Det slaget forteller en hel del om vandalenes ”arbeidsmetoder” og forklarer hvorfor de lenge hadde betydelig suksess.

Våren 461 hadde den romerske keiseren og generalen Majorian bygget intet mindre enn 300 krigsskip og flere andre var i ferd med å ferdigstilles. Vandalene må ha hatt bra etterretning, de fikk vite om romernes styrkeoppbygging og bestemte seg for å slå til mot den romerske flåten før den ble uovervinnelig. Den 13. mai angrep vandalene romernes skip utenfor Santa Pola som altså ligger på Costa Blanca. På forhånd hadde de forresten bestukket en rekke romerske kapteiner slik at de støttet vandalene. Den romerske flåten ble smadret i Alicante-bukta denne dagen og måtte oppgi forsøket på å kaste vandalene ut av Nord-Afrika.

Det skulle gå mange år, helt til 533 e.Kr. før det østromerske riket ble sterkt nok til å hamle opp med vandalene. Da var vandalenes dyktige hærfører og leder, Geiserik, for lengst død. Hans etterfølgere på tronen var langt svakere skikkelser som ikke maktet å holde kontroll med alle deler av sitt territorium. Og i Konstantinopel besteg en mann som ble en mektig motstander tronen, nemlig keiser Justinian.

I 533 satte Justinian inn store militære styrker mot Karthago og erobret byen på kort tid. Deretter tok han systematisk over alle vandalenes områder, og vandalene forsvinner forbløffende raskt ut av verdenshistorien. Soldatene deres flyttes gjerne til fronten der Bysants kjemper mot erkefienden Persia, og vandalenes ledere bosettes i områder langt unna sine opprinnelige bosteder. Det tok knappe fire måneder fra Justinian for alvor satte inn støtet mot vandalene, til deres rike hadde falt fra hverandre for alltid. Det finnes få arkeologiske funn etter dem – de har først og fremst etterlatt seg verdens dårligste rykte.

Hilsen Oliven & Poteter!

Storbritannia og Spania har holdt liv i konflikten om Gibraltar i drøye 305 år – så langt. Foreløpig siste runde fant sted da Spania truet med å velte EUs ”skilsmisseavtale” med Storbritannia. Slik gikk det ikke, men stridsøksen er neppe gravlagt og 31. januar står Brexit for døren. Spania og Storbritannia har kjempet om overherredømmet over klippekolonien på det spanske fastlandet med bare 32.000 fastboende på et område som måler beskjedne 6,7 kvadratkilometer, siden 1713. Mye er spesielt med Gibraltar, ikke bare det faktum at nesten halvparten av koloniens inntekter kommer fra Internett-gambling og finanssektoren.

Arveoppgjør kan gå hardt for seg, men det å dø uten arvinger kan skape situasjoner som er minst like ille – det kan bokstavelig talt bli blodig alvor. Da den spanske kongen Carlos II (også kjent som Karl II på norsk) gikk bort i november år 1700, uten å ha sørget for en ny som kunne overta tronen, utløste det en krig som skulle komme til å vare i 13 år.

Dagens historikere mener å vite hvorfor det ikke ble barn i det spanske kongehuset. Habsburgerne var i mange hundre år et av Europas fremste fyrstehus, og medlemmer av slekten var hertuger, erkehertuger og keisere i Østerrike, konger av Ungarn og Spania og tysk-romerske keisere. I slike kretser gjelder det å holde på rikdom og makt, og giftermål med nære familiemedlemmer var en hyppig benyttet metode for det formålet, ikke minst i det spanske kongehuset.

Den første habsburgeren besteg den spanske tronen i 1516. Og det var lenge gylne tider for de spanske habsburgerne. Med de store oppdagelsene fra slutten av 1400-tallet, kontrollerte de blant annet enorme områder på det amerikanske kontinentet, i Karibia og i Øst-Asia. Sølv og gull fra Sør-Amerika finansierte også mange og kostbare felttog og kriger, spesielt i Europa og Nord-Afrika. De søkkrike spanske habsburgerne la under seg Nederlandene og områder av det som i dag utgjør Frankrike og Tyskland. Fra 1580 til 1640 kontrollerte de også Portugal og dets oversjøiske kolonier.

Men i år 1700 var det altså slutt. Ekteskap mellom nære slektninger hadde satt sine spor – Carlos den 2. var for eksempel et resultat av en allianse mellom onkel og niese. Han skal ha hatt dårlig helse hele livet og er blitt beskrevet som ”kortvokst, epileptisk, senil og skallet allerede ved 35 års alder.”

Uten livsarvinger oppstod det en rekke konflikter om hvem som skulle etterfølge ham på tronen – og det allerede lenge før den stakkars mannen var død. Maktspillet rundt arverekkefølgen og en svekket spansk økonomi som ikke minst var resultatet av mangeårig krigføring, skal ha bidratt til at Carlos fikk nervøst sammenbrudd og trakk seg som regent.

Han døde fem dager før han fylte 39 år, og dermed var den spanske tronen ledig. Carlos hadde riktignok utpekt en etterfølger, den 16 år gamle Filip av Anjou som var barnebarn av den franske kongen Louis den 14.

Østerrike og England mot Frankrike, danske og norske leiesoldater

Flere av Europas stormakter så nå muligheten til å sikre seg den spanske tronen eller i det minste hindre at Frankrike ble Europas suverene leder. Allerede i 1701 brøt det ut en væpnet konflikt som i ettertid er blitt kalt den spanske arvefølgekrigen. Kort fortalt inngikk Østerrike, England og Holland en allianse mot Frankrike. Flere andre land kastet seg også inn i striden. De fleste tyske stater støttet for eksempel de østerrikske habsburgerne som gjorde krav på den spanske tronen. Portugal gikk først inn på fransk side, men skiftet senere til å være alliert med Østerrike.

Og Spania var som så mange ganger i historien splittet: Katalanere sluttet seg til Østerrike, men kastillanere ble med på fransk side. Trodde du at Skandinavia holdt seg utenfor konflikten, så skal du vite at både danske og norske leiesoldater deltok i kamper mot Spania og Frankrike.

Krigen ble et maktspill som involverte store deler av Vest-Europa og berørte europeiske kolonier på andre kontinenter. Ikke før i 1713 ble det fremforhandlet fredsavtaler som noe senere gjorde slutt på stridighetene. Den såkalte Freden i Utrecht, var egentlig en rekke fredsavtaler signert av de stridende partene i den nederlandske byen. De satte en stopper for de franske ambisjonene om overherredømme i Europa og la grunnlaget for en slags maktbalanse på kontinentet.

Det er i disse fredsavtalene at Spania blir tvunget til å avstå området rundt Gibraltar-stredet til Storbritannia. Stredet ligger som kjent strategisk til ved innløpet til Middelhavet. Øya Menorca ble forresten også britisk i samme slengen. Allerede tidlig i krigen, i 1704, hadde en britisk-nederlandsk flåte som representerte den habsburgske erkehertug Karl av Østerrike, inntatt Gibraltar. Den opprinnelige befolkningen flyktet til området rundt kolonien.

Forsøk på gjenerobring

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før spanjolene begynte å kreve tilbake Gibraltar. Allerede i 1727 satte de i verk en blokade med det mål å få tilbakeført det lille, men strategisk viktige området. Det lyktes ikke. Fiasko ble det også for det som gjerne blir kalt ”den store beleiringen av Gibraltar” som varte fra 1779 til 1783.

Britene drev med sitt: Gibraltar ble en viktig base for den britiske marinen og spilte en hovedrolle i slaget om Trafalgar i 1805 og Krim-krigen som varte fra 1854 til 1856. Opptil 5000 britiske soldater hadde tilhold i Gibraltar i fredstid, og sivilister fra Storbritannia og land rundt Middelhavet bosatte seg i Gibraltar og erstattet dermed den opprinnelig spanske befolkningen.

Britene ble ikke akkurat mer innstilt på å gi Gibraltar tilbake til Spania da Suez-kanalen åpnet i 1869. Kanalen sikret sjøveien fra det britiske imperiet i Asia helt til hjemlige trakter – dersom man besatt det relativt smale Gibraltarstredet.

Fra Franco til Borrell

Spania har protestert og Storbritannia har tviholdt på Gibraltar – slik har det vært under skiftende politiske regimer i begge land. Selv ikke avkoloniseringen da de fleste kolonier fikk sin selvstendighet på 1960-tallet, endret på Gibraltars status.

Det har ikke skortet på forsøk fra spansk side. Under Franco-tiden var gjenerobring av Gibraltar et uttalt nasjonalt mål. I de siste ukene har utenriksminiseteren i den sittende spanske regjeringen som utgår fra sosialistpartiet, forlangt at Gibraltar igjen blir underlagt Spania. Spanjolene har påberopt seg en slags vetorett og truet med å torpedere hele Brexit-avtalen. Det gikk ikke helt slik Spania håpet denne gangen heller, selv om man har fått noen lovnader om fremtidige samtaler.

Gibraltar forblir britisk til evig tid

I henhold til Utrecht-avtalen skal Gibraltar være britisk til evig tid. Og befolkningen i Gibraltar, som ikke teller mer enn litt over 32.000, vegrer seg for å bli spanske. Likevel vil de gjerne bli i EU: 96 prosent av de som avga stemme i folkeavstemningen om Brexit, stemte for at Storbritannia skulle fortsette sitt medlemskap i unionen. Gibraltars økonomi er avhengig av fri flyt over grensen til Spania.

Klippestatens økonomi er forresten et kapittel for seg. Gibraltar er en av Europas aller travleste bunkringshavner. Inntekter fra pengespill, ikke minst Internett-gambling, og finansielle tjenester står for omtrent 40 prosent av Gibraltars økonomi. Selv om klippestaten er et britisk territorium, har den utstrakt selvstyre og lokker bedrifter som vil etablere seg der med svært gunstige betingelser. Sitt meget begrensede landområde til tross, har Gibraltar også litt industriell virksomhet: blant annet et selskap som bygger om SUV-biler til ambulanser på oppdrag fra FN og andre bistandsorganisasjoner.

De cirka 32.000 innbyggerne i Gibraltar tar i mot et imponerende antall turister hvert år. I 2018 besøkte hele 11 millioner mennesker Gibraltar. Tar du turen, så husk at Gibraltar ikke er med i Schengen-samarbeidet, derfor må du ta med pass for å slippe gjennom grensekontrollen. Og med Brexit får vi se hvilke andre endringer som skjer for fastboende, turister og de bortimot 10.000 spanjolene som krysser grensen hver dag for å komme seg på jobb.

Hilsen Oliven & Poteter!

Førstkommende søndag, den 11.11.18 klokken 11 er det nøyaktig 100 år siden første verdenskrig sluttet. I likhet med Norge, Sverige og Danmark, erklærte Spania seg nøytralt i denne første globale krigen som til sammen krevde minst 16 millioner menneskeliv. Likevel fantes det sterke sympatier i det spanske samfunnet – for og i mot partene som barket sammen på slagmarken. Første verdenskrig skulle komme til å sette dype spor i Spania. Det var en tid preget av skjerpede konflikter og politisk kaos. Motsetninger som skulle føre til borgerkrig noen år senere, bygde seg opp. Spania på begynnelsen av 1900-tallet var en splittet nasjon med store ulikheter – et land hvor en betydelig del av befolkningen verken kunne lese eller skrive og der gjennomsnittlig levealder var skarve 35 år.

Første verdenskrig ble utløst av attentatet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn og hans kone den 28. juni 1914. De politisk motiverte drapene ble brukt som påskudd for å sette i gang en av historiens mest omfattende og blodige konflikter – alliansebygging og global konkurranse om territorier og ressurser utgjorde bakteppet for konflikten.

Europas stormakter hadde gruppert seg i to allianser. På den ene siden stod Trippelententen, også kalt Ententemaktene, som ved krigens utbrudd bestod av Frankrike, Russland og Storbritannia. På motsatt hold stod Sentralmaktene eller Trippelalliansen bestående av Tyskland og Østerrike-Ungarn. I løpet av krigen sluttet Japan, Italia og USA seg til Trippelententen, og det den gang så mektige osmanske riket, gikk inn på Sentralmaktenes side.

En måned etter skuddene i Sarajevo, den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia og invaderte landet. To dager senere erklærte Tyskland Russland krig, og storkonflikten var et faktum. Spania var raskt ute med sin nøytralitetserklæring: Allerede 7. august proklamerte statsminister Eduardo Dato at Spania ville forholde seg nøytralt i konflikten. Det var likevel delte meninger innad i Spania om hvorvidt nøytralitet var rett vei å gå. Kong Alfonso XIII var blant dem som ønsket en mer aktiv rolle for Spania i konflikten – og da på fransk/britisk/russisk side.

Hva spansk deltagelse i krigen kunne ha betydd, kan man i ettertid bare spekulere på. Spania var utvilsomt et interessant land for begge de krigførende alliansene. En strategisk beliggenhet ved innseilingen til Middelhavet var forlokkende. Det samme var Spanias rike forekomster av jern og kobber, viktige råvarer i en væpnet konflikt. Begge de stridende partene gjorde fremstøt overfor Spania for å få landet over på sin side, men Spania var i 1914 langt fra den betydningsfulle stormakten landet hadde vært i årene siden Columbus dro ut for å finne sjøveien til India på slutten av 1400-tallet.

Et svekket Spania

I 1898 hadde USA og Spania utkjempet en krig som svekket Spania betydelig og endte med at USA overtok de spanske koloniene Filippinene, Guam og Puerto Rico. I tillegg ble Cuba selvstendig. Spania hadde med andre ord tapt alle sine kolonier i Asia og Karibia.

Heller ikke på hjemmebane stod det særlig bra til med den tidligere stormakten. Fra kong Alfonso XIII tok over den spanske tronen til Primo de Rivera begikk statskupp i 1923, altså over en periode på 22 år, hadde Spania hele 33 regjeringer. Det sier en del om konfliktnivået i det spanske samfunnet. Og den første verdenskrig nørte godt oppunder splid på hjemmebane.

I første del av 1900-tallet var Spania et fattig land. Forventet levealder var 35 år – dog var det stor forskjell på ulike sosiale lag i befolkningen. Analfabetisme var utbredt. De fleste spanjoler livnærte seg av jordbruk. Bare cirka 18 prosent var sysselsatt i industri og gruvedrift – Spania hadde med andre ord bare i beskjeden grad gjennomgått industrialisering.

Spanjoler som hadde trukket inn fra landsbygda til byen for å jobbe i fabrikker var gjerne tiltrukket av politiske ideologier på venstresiden. Nøden blant arbeiderklassen i byene var betydelig. Det var store motsetninger mellom sosialister og kommunister på den ene siden og konservative krefter som først og fremst bestod av store landeiere, industriherrer, den katolske kirken og hæren på den andre siden.

Det spanske forsvaret var forresten i heller dårlig forfatning. I 1910 bestod det av bare 80.000 soldater. Til gjengjeld hadde man 25.000 offiserer. Det svarer til noe slikt som en offiser per fem soldater – et svært høyt antall offiserer i forhold til mannskap. Og spanske offiserer var ikke av den beskjedne sorten. Rundt 40 prosent av statsbudsjettet ble brukt på militæret. Oppsiktsvekkende 70 prosent av denne summen skal ha gått til offiserslønninger.

Flyktninger og frivillige

Krig koster som kjent, både i menneskelig lidelse og penger. Spania hadde brukt enorme ressurser på å forsøke å holde på sine kolonier, uten å lykkes. I tillegg utkjempet landet en krig i Marokko fra 1909 til 1927. Ved starten av første verdenskrig var den spanske statsgjelden følgelig stor og mange vanlige spanjoler lite lystne på mer krigføring.

Til tross for nøytralitet, gikk det ikke lang tid før Spania fikk kjenne virkningene av verdenskrigen. I løpet av de første ukene etter utbruddet, ble spanske fremmedarbeidere i Tyskland, Belgia og Frankrike tvunget til å vende hjem av de fremrykkende tyske troppene. Baskerland og viktige spanske havnebyer som Barcelona og Palma de Mallorca opplevde en betydelig strøm av migranter. Historikere har anslått at mer enn 10.000 spanjoler som hadde arbeidet i andre europeiske land, ble tvunget til å reise hjem i krigens første måneder. Noe senere krysset franske, britiske, tyske og italienske borgere den spanske grensen i motsatt retning, hovedsakelig fordi de var innkalt til å tjenestegjøre i sine hjemlands militære styrker.

Selv om Spania offisielt forble nøytralt, var befolkningen splittet i spørsmålet om hvem av de krigførende partene man skulle støtte, om ikke annet så moralsk. Overklassen, de store jordeierne, det konservative partiet, offiserskorpset og kirken støttet i all hovedsak tysk-østerriksk side. Det liberale partiet, sosialistene og andre på venstresiden støttet derimot Storbritannia, Frankrike og Russland/Sovjetunionen. Dette er sympatier og forbindelser som kommer til å gjøre seg gjeldende også senere i spansk historie, ikke minst i den spanske borgerkrigen.

Og også i første verdenskrig dukker regionale motsetninger opp i Spania. For eksempel, vervet rundt 2.000 spanske borgere seg som frivillige i den franske fremmedlegionen, de fleste av dem oppga å være katalanere. Historikere mener mange av dem så sin innsats på fransk side som en del av en kamp for uavhengighet for Catalonia. Den uavhengighetskampen pågår som kjent fortsatt.

Den enes død, den andres brød

Spanias beliggenhet og ressurser kombinert med landets status som nøytralt, bød på forretningsmuligheter. Særlig tjente spansk tungindustri, tekstilbransje og landbruk gode penger på å selge til begge parter i første verdenskrig. Landets tyngende statsgjeld forsvant og Spania fikk et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet. Statens gullbeholdning kan gi et inntrykk av hvor mye landet tjente på å selge varer til de krigførende landene: I løpet av de fire årene krigen varte, tredoblet Spania sin gullbeholdning.

Det skal legges til at Spania også led smertelige tap på grunn av krigen. Tyske ubåter senket i alt 66 spanske skip, noe som medførte tap av til sammen 100 liv.

Levestandarden i byene begynte så smått å stige ettersom folk kom i jobb. Men godene ble på ingen måte jevnt fordelt – det vokste frem et rikt borgerskap i byene, mens arbeiderfamiliene gjerne forble fattige. Mangelen på grunnleggende matvarer ble så stor at fattigfolk tok til gatene i opptøyer i 1915. Fagforeningene truet med generalstreik dersom ikke godene ble bedre fordelt. Den liberale regjeringen måtte gå.

Sinnet over sosial ulikhet fikk også næring utenfra, fra den russiske revolusjonen i 1917. Mange spanjoler fra trange kår håpet på revolusjon også i Spania, og den sosiale og politiske uroen i landet fortsatte og økte i styrke gjennom krigsårene.

Kravene om regionalt selvstyre i Baskerland og Catalonia ble også mer høylytte, særlig etter at det ved slutten av første verdenskrig ble dannet en rekke nye nasjonalstater i Europa. Det ga håp om endringer i landegrenser også i Spania.

På vei mot borgerkrig

Da første verdenskrig endelig var over i 1918, stod også Spania ved et veiskille. Mange hadde tjent mye penger på krigen, landet hadde stort overskudd på handelsbalansen, statsgjelden var borte og industrien gikk svært bra. Kanskje kunne den sosiale og politiske uroen ha vært dempet betydelig om politikere og næringsliv hadde tatt klokere valg.

Men Spanias industrieiere unnlot i stor grad å reinvestere krigsprofitten i modernisering av maskinpark og investerte i liten grad i forskning og utvikling. Etter krigen måtte spansk industri igjen konkurrere på like fot med varer fra verdens mest industrialiserte land. I den konkurransen holdt spanjolene rett og slett ikke tritt. Eksporten falt raskt til nivåene fra før 1914, og i stedet for å hjelpe industrien til å bli mer effektiv, innførte spanske myndigheter høye tollsatser for å beskytte hjemmemarkedet sitt mot import.

En dårlig økonomi bidro til å skjerpe de sosiale og politiske motsetningene i landet ytterligere. De kom til å toppe seg i den spanske borgerkrigen, der konfliktlinjer og allianser er påfallende like dem man kunne observere under første verdenskrig.

Hilsen Oliven & Poteter!

Snorre Sturlason var islandsk adelsmann, høvding og lagmann, men du kjenner ham antagelig best som historiker og forfatter. Hans hovedverk går under ulike navn: Heimskringla, Snorres kongesagaer eller bare Snorre. Boken, som ble skrevet på 1220-tallet, er en samling beretninger som omhandler historiske begivenheter fra 900-tallet og fremover med norske konger og deres bedrifter som hovedtema. Men visste du at det aller første geografiske navnet i Snorres verk faktisk er et sted i Spania? For vikingene var godt kjent på disse kanter.

Snorre Sturlason innleder sin store fortelling med en beskrivelse av verden slik han og folk i Norden i hans samtid kjente den: ”Kringla Heimsins, den runde jordskiven, som menneskene bor på, er mye innskåret fra havet, store bukter går fra uthavet inn i landet. Vi vet at det går et hav fra Norvasund helt ut til Jorsalaland; fra dette havet går det en lang havsbotn mot nordøst, den heter Svartehavet. Det skiller mellom de tre verdensdelene, østenfor heter det Asia, og landene vestenfor kaller noen Europa og noen Enea.”

Snorre fortsetter i samme avsnitt: ”På nordsiden av Svartehavet ligger Svitjod, det store eller det kalde. Det er de som mener at Store Svitjod ikke er mindre enn Store Serkland, men sier det er like stort som store Bláland. Den nordlige delen av Svitjod ligger ubygd for frost og kulde, likesom søndre delen av Bláland er øde av den brennende sol.”

Tre verdensdeler var kjent for europeere på denne tiden: Europa, Asia og Afrika. Sistnevnte kaller Snorre Bláland. Men det første stedsnavnet som forekommer i sagaen er altså Norvasund, som er det norrøne navnet på sundet mellom Spania og Marokko – det vi i dag kjenner som Gibraltarstredet. Norvasund betyr rett og slett ”det trange sundet.” ”Norva” er ikke så langt unna det engelske ordet ”narrow”. Betegnelsen Gibraltarstredet kom ikke på plass før på 1500-tallet, altså lenge etter Snorres tid.

Antikkens forfattere omtalte Gibraltarstredet som Fretum Gadiatanum, som skal komme av Gades, fønikernes betegnelse på det som i dag er havnebyen Cadiz på den spanske Atlanterhavskysten.

Men tilbake til den norrøne betegnelsen på stredet mellom Europa og Afrika. Er du kjent på Sunnmøre, ser du kanskje likhetene med navnet til en av øyene som utgjør Ålesund, nemlig Nørvøya. Fra denne delen av Norge kom pussig nok den første nordmannen som historikerne med sikkerhet vet seilte inn i Middelhavet gjennom Norvasund. Skofte Ogmundsson fra Ålesundstrakten passerte Gibraltar i 1102 sammen med slekt og venner på pilegrimsferd til Jerusalem, hos Snorre kalt Jorsalaland. På den tiden hadde imidlertid svenske vikinger for lengst gjort seg kjent i traktene langs vest- og sørkysten av Spania.

Bjørn Jernside som er mest kjent for å ha herjet i Frankrike på 800-tallet, fikk sitt tilnavn fordi han visstnok aldri ble såret i strid. Det skulle skyldes at hans mor var en seidkyndig kvinne som brukte magi og trolldom for å beskytte sin sønn. Og på den iberiske halvøya kunne slikt saktens komme godt med. For her hadde muslimske herskere makten, og de hadde skaffet seg omfattende kamperfaring gjennom sine erobringer.

Vikingene var fullstendig klar over at de såkalte maurerne var en fiende man skulle ta på største alvor. Blant dem møtte de en helt annen motstand enn hos de kristne herskerne i områdene lenger nord i Europa. I 859 la likevel Bjørn Jernside med menn og 62 skip ut fra sin base i Frankrike for å plyndre selveste Roma – de tok ikke uventet godt for seg på veien dit, det vil si langs vestkysten av den iberiske halvøya. Så vidt vi vet var disse vikingene de første som passerte Norvasund og inn i Middelhavet.

Uthavet og den truende Midgardsormen

Hos Snorre markerer Norvasund skillet mellom ulike verdener, mellom Europa og Afrika, Middelhavet og Atlanterhavet, det vil si mellom det som i Snorres samtid var den kjente og den ukjente verden. Snorre og hans samtidige på nordlige breddegrader så på jorda som en flat, rund skive, omgitt av ennå ikke kartlagte havområder, det Snorre kaller Uthavet. Det er forresten i disse ukjente farvannene at den skumle Midgardsormen skal ha tilholdssted i henhold til norrøn mytologi.

Snorre kaller noen ganger Afrika for Libya, men bruker også Serkland og Bláland som navn på denne verdensdelen. Serkland var i Snorres verden Nord-Afrika og områdene rundt dagens Syria og Irak. Navnet er avledet av det latinske Saraseni som opprinnelig ble brukt om arabere, men som i Middelalderen gjerne betegnet alle muslimer og områdene de styrte, herunder store deler av den iberiske halvøya.

Bláland betegnet landområdene under ”den brennende sol”. Antagelig omfattet de Etiopia, det nordvestlige Afrika og områdene sørover mot Sahara. Navnet kom av hudfargen til folkene som bodde der. For Snorre var ”blåmenn” mørkhudede innbyggere i Afrika. Samtidens kommunikasjonsmidler tatt i betraktning, er Snorre forbløffende godt orientert. Han bruker for eksempel betegnelsen Spánland for Spania og vet at landet er bebodd av både ”kristne og hedninger”.

Snorre skriver sine sagaer under korstogstiden da kampen om territorium og religiøs tro går hånd i hånd. Kristne og muslimer står først og fremst mot hverandre på to steder: i Jorsalaland (Jerusalem) og på den iberiske halvøya. Snorre vet at denne konflikten er viktig for hvilken retning hele Europa kan komme til å ta. I kongesagaene skriver han utførlig om de norske kongene Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare og deres bedrifter nettopp ved Norvasund.

Apropos Norvasund, det skulle bli et sted den ”uovervinnelige” Bjørn Jernside så vidt unnslapp. Etter tre års herjinger langs Middelhavskysten, fant han ut at tiden var inne for å vende nesa hjemover. Ved Norvasund ventet imidlertid muslimske styrker på ham og hans menn. De hadde ikke glemt Bjørn Jernsides plyndring av deres områder fra franskegrensen og sørover på den iberiske halvøya. Slaget som fulgte ble en katastrofe for Bjørn og hans svenske vikinger – bare 20 av hans opprinnelige 62 skip slapp unna og kom seg tilbake til Frankrike. Vikingenes navn på Gibraltarstredet inneholdt en advarsel. Norvasund er som navnet tilsier trangt, mindre enn 15 km på det smaleste, og et perfekt sted å angripe en fiende.

Hilsen Oliven & Poteter!