På denne tiden for et år siden forberedte myndighetene i Catalonia en kontroversiell folkeavstemning om løsrivelse fra Spania. Den spanske regjeringen var raskt ute med å erklære avstemningen lovstridig. Store politistyrker ble satt inn mot opprørske katalanere. Stemmeurner ble beslaglagt, stemmesedler og valgmateriell inndratt, og flere hundre mennesker ble skadet i basketak med politi og ordensmyndigheter utsendt fra Madrid. Likevel ble avstemningen gjennomført. Hvordan var det mulig? Nylig rapporterte BBC om en gruppe aktivister som på avgjørende vis bidro til at folkeavstemningen gikk sin gang. Menneskene den britiske kringkasterens journalister møtte i all hemmelighet, er erfarne folk og godt organisert: Medlemmene trykket blant annet stemmesedler i nattens mulm og mørke, skaffet til veie stemmeurner som erstatning for de som ble beslaglagt og smuglet selv urner, stemmesedler og annet valgmateriell over landegrenser og inn i Catalonia. Du hadde kanskje ikke gjettet at vi snakker om en gruppe pensjonister?

Man får mene hva man vil om Catalonias løsrivelse fra Spania – sikkert er det i alle fall at frontene mellom separatister og nasjonalister var og fortsatt er steile. Konflikten mellom Madrid og Barcelona går langt tilbake. Regionen med rundt 7,5 millioner innbyggere grenser mot Frankrike i nordøst og følger kysten sørover til Valencia. Den ble innlemmet i Spania i 1714, men det varte ikke lenge før katalanerne begynte å røre på seg. Allerede på 1800-tallet ble det organisert en katalansk separatistbevegelse.

Siden har forholdet mellom Catalonia og Spania vært mer eller mindre anstrengt. Tidlig på 1930-tallet i oppnådde Catalonia en viss særstilling i forhold til sentralmakten, men den ble opphevet i 1939 da Franco gikk seirende ut av borgerkrigen. I 1977 fikk regionen tilbake betydelig grad av selvstyre, men langt fra alle katalanere var fornøyd.

Mange katalanere er frustrert fordi regionen betaler høye skatter til sentralmyndighetene, de mener regionen får altfor lite igjen for sitt bidrag. Catalonia er en velstående region i spansk sammenheng, med mye industri og fremgangsrike tjenesteytende næringer.

Høsten 2017 var det oppstått en situasjon der sentralmyndighetene i Madrid hadde strammet inn Catalonias frihet og tatt kontroll over regionens finanser. Delstatsmyndighetene hadde nemlig annonsert at de ville holde en folkeavstemning om løsrivelse fra Spania den 1. oktober. Madrid svarte med å sette inn nasjonale politistyrker og erklære avstemningen lovstridig.

Påtalemyndighetene i Spania beordret politiet til å etterforske alle forsøk på å gjennomføre folkeavstemningen. Katalanske ordførere som stilte lokaler til disposisjon for stemmegivning, ble truet med rettsforfølgelse. Stemmeurner, valgmateriell og stemmesedler ble beslaglagt. Stemmelokaler ble forseglet. Uten tilgang på penger, kunne delstatsmyndigheten ikke anskaffe nye stemmeurner eller trykke stemmesedler for å erstatte de som var blitt inndratt. Det vakte internasjonal oppsikt da Madrid gikk så langt som til å sende inn nasjonale politistyrker for fysisk å hindre at avstemningen skulle finne sted. En hel verden fulgte dramaet som utspant seg.

All innsats og alle vansker til tross, den 1. oktober 2017 ble det avholdt folkeavstemning i Catalonia om løsrivelse fra Spania. Det sier noe om konfliktnivået at Spanias sittende statsminister, nå avgåtte Mariano Rajoy, dagen etter folkeavstemningen uttalte: ”Det har ikke funnet sted noen folkeavstemning i Catalonia.” Likevel er det et faktum at stemmelokaler over hele Catalonia åpnet som planlagt og at 43 prosent av de stemmeberettigede avga sine stemmer. Hvordan var det mulig å avholde en folkeavstemning under slike forhold?

Franske forbindelser

I et år nå er det hvisket om ”franske forbindelser” som skulle ha gjort folkeavstemningen mulig. For å sjekke ryktene, sendte BBC nylig sine journalister på reportasjereise til en anonym landsby, ikke i Spania, men nord for Pyreneene, i Frankrike. Her møtte de flere nøkkelpersoner som sørget for at folkeavstemningen gikk av stabelen som planlagt.

Det var ikke enkelt å spore gruppen av katalanske aktivister i Frankrike. De benytter fortsatt dekknavn og er ytterst forsiktig med å gi opplysninger som kan avsløre deres egentlige identitet. Journalisten ble likevel satt i forbindelse med en dame på rundt de 70 som kaller seg Maria. Hun er katalansk, men har vokst opp i denne franske landsbyen der mange katalanere som forlot Spania under Franco-tiden bosatte seg. Mange her føler en sterk tilknytning til katalanere i sør og nøler ikke med å stille opp for dem.

”Maria” forteller om det hemmelige nettverket av godt voksne katalanske aktivister i Sør-Frankrike som hun er en del av. Dette er folk som har vært ute en vinterdag før. Som katalanere i Frankrike, kunne de unngå spanske myndigheters vaktsomme øyne. Nettverket trakk i mange tråder for at folkeavstemningen skulle kunne gjennomføres. Blant annet fikk de trykket opp stemmesedler i forkant av valget, og det ble bestilt stemmeurner fra Kina som man fikk fraktet med skip til den franske havnebyen Marseille. Deretter ble urnene gjemt blant gruppens medlemmer på den fransk-katalanske landsbygda helt frem til avstemningen skulle finne sted.

Gruppen måtte både planlegge og improvisere: ”24 timer før folkeavstemningen ble det gjennomført en razzia i trykkeriet i sør,” forteller ”Maria” til BBC. ”Noen ringte meg og sa at vi ikke hadde stemmesedler nok til å gjennomføre. ”. Aktivistene fant da et trykkeri i den franske landsbyen som åpnet opp midt på natten og trykket de nødvendige stemmesedlene.

“Maria” presenterer BBC-reporteren for en annen av gruppens medlemmer, Jaume, også han pensjonist. Han forteller hvordan han fraktet stemmesedler over grensen til Spania i lastebil. Han nevner at nettverket fryktet for at informasjon skulle lekke til spanske myndigheter, noe som ville sette den omfattende operasjonen i fare. Bare folk som hadde vist seg pålitelige over tid fikk informasjon om gruppens aktiviteter. ”Jeg var ikke redd,” forteller ”Jaume”. ”Så vidt jeg vet, er det ikke en straffbar handling å transportere papirer fra en EU-stat til en annen.” Nærmest som en forklaring legger han til: ”Jeg var i motstandsbevegelsen under diktaturet.”

Historien banker på døra nesten hver dag her i Spania: Medlemmer av det katalanske nettverket som stod bak den ultra-hemmelige operasjonen med å skaffe stemmemateriell til folkeavstemningen om løsrivelse den 1. oktober 2017, smuglet stemmesedler langs nøyaktig samme rute som tusenvis av katalanske flyktninger brukte for å komme seg unna Franco-diktaturet i årene etter 1939.

Katalanere er som kjent delt i synet på løsrivelse fra Spania – noen vil gjerne forbli i Spania, andre mener Catalonia vil ha det best som egen stat. Fortsatt er det umulig å vite hvordan forholdet mellom Catalonia og Spania vil ende. Statsminister Mariano Rajoy har gått av siden i fjor, den katalanske presidenten Carles Puigdemont befinner seg fortsatt i utlandet, men de katalanske pensjonistene har kanskje ikke tatt sitt siste stikk riktig ennå?

Du kan lese hele artikkelen fra BBC på engelsk her: https://www.bbc.com/news/stories-45226484.

Hilsen Oliven & Poteter!

“Spania er et arnested for anarkister. Og den spanske regjeringen samler sammen alle disse anarkistene og dumper dem på oss i USA.” Slik tordnet en folkevalgt under en opphetet debatt om innvandring i den amerikanske Kongressen like før jul i 1920. Dagen før innlegget hadde kongressrepresentanten besøkt New York og vært på Ellis Island, USAs største mottak for immigranter. Der hadde han etter eget utsagn observert et skip med 2.000 immigranter som nylig var ankommet fra det han kalte et ”spesielt farlig land”. Representanten mente det bare var en viss type innvandrere som kom fra dette landet, og deres mål var å stjele jobber fra amerikanere og spre radikalisme. Landet disse angivelig skumle typene kom fra var Spania, kongressrepresentanten var født i Norge, selv om han hadde amerikanisert navnet og nå kalte seg Harold Knutson.

Debatt om innvandring og dens konsekvenser er ikke av ny dato, om noen skulle tro det. I årene etter første verdenskrig ble ”innvandringsproblemet” debattert til dels heftig også i USA, et land som i all hovedsak er tuftet på immigrasjon. Sett i lys av den økonomiske situasjonen i samtiden, kan debatten synes unødig hard: Det var faktisk oppgangstider i Statene med betydelig jobbskaping i etterkant av første verdenskrig. Men diskusjonen dreide seg om mer enn antall innvandrere som skulle få tilgang til de muligheter USA kunne by på, det var også mye snakk om ”hva slags folk” man ville ta imot.

Spanjoler ble ikke sjelden plassert i den noe uklare ”uønskede sorten”. Interessant egentlig, for hvilken sort var nå egentlig spanjoler? De færreste av dem tenkte på seg selv som spanjoler – slik var det den gangen, slik er det til dels fortsatt. Deres identitet var i hovedsak knyttet til den regionen de og deres forfedre kom fra, i påfallende liten grad identifiserte de seg som ”spanjoler”. Det ser vi ikke minst på de foreningene ”spanjolene” dannet i USA, men mer om det litt senere.

Spanske kolonier, opp- og nedgangstider

Spør du den jevne amerikaner om spanjoler i USA, begynner de fort å snakke om Columbus og skipene hans Niño, Pinta og Santa María. De vet gjerne også at delstaten Florida engang i tiden var en spansk koloni og at spanske kolonister etablerte det som i dag er USAs eldste by, St. Augustine. Den pittoreske lille byen ligger nordøst i delstaten, noe syd for storbyen Jacksonville.

Men spansk immigrasjon rundt slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet er det heller magre kunnskaper om hos amerikanere flest – og det til tross for at det mellom 1880 og 1930 kom omtrent fire millioner spanjoler til det amerikanske kontinent. Det tallet er faktisk høyere enn det totale antall spanske innvandrere til Nord- og Sør-Amerika i de nærmere fire hundreårene fra Columbus satte seil i 1492 frem til 1880.

Fra slutten av 1800-tallet begynner spanske statsborgere å søke seg til USA. Det var en rekke grunner til at mange forlot Spania med håp om et bedre liv på det amerikanske kontinent fra 1880 og i de første tiårene på 1900-tallet. Det en gang så sterke spanske riket, led under forfall. Økonomien lå nærmest i ruiner etter tapene av Cuba, Filippinene, Guam og Puerto Rico som følge av nederlaget i den spansk-amerikanske krigen i 1898. Staten innførte militær verneplikt som innebar at unge menn risikerte livet for Spania i Nord-Afrika, og kampene der gikk heller dårlig for Spanias del.

Mange av de som valgte å flytte fra slike kår, dro først til Latin-Amerika der språket ikke bød på hindringer, men derfra gikk turen gjerne videre til USA. Noen ble rekruttert direkte inn i tunge jobber i sukkerproduksjon, kanalgraving eller sinkgruver. USA hadde betydelig behov for arbeidskraft på denne tiden.

En av grunnene til at mange ikke er kjent med den relativt store bølgen av innvandrere fra Spania til USA er at integrasjonen av spanske borgere i det amerikanske samfunnet gikk fort og godt for seg – alle dystre spådommer til tross. Og dette faktum har trolig bidratt til at den spanske identiteten er lite fremtredende i samfunnene der de slo seg ned og derfor heller ikke har fått den store oppmerksomheten som har blitt andre innvandrergrupper til del.

I tillegg var de spanske samfunnene i USA løsere sammenknyttet enn de fleste andre grupper innvandrere – de holdt seg i stor grad til folk fra samme område i Spania og i mindre grad til spanjoler generelt. De oppfattet seg rett og slett ikke som spanjoler. Mens italiensk, irsk og for den saks skyld norsk og svensk kultur feires på mange måter også i dagens USA – med årlige opptog og fester, utstillinger på museer og så videre, så finnes det ytterst få kulturelle landemerker eller arrangementer som setter søkelys på spansk-amerikanerne som gruppe.

Uten returbillett

Historikere og andre som kjenner godt til spansk immigrasjon til USA, hevder at svært mange spanjoler som dro til USA tidlig på 1900-tallet, bare hadde tenkt seg et midlertidig opphold i landet – noen år mens de ventet på at de økonomiske forholdene hjemme skulle bedre seg. Men i 1936 brøt den spanske borgerkrigen ut og endret situasjonen og tidshorisonten for svært mange av dem.

Beslutningen om å forbli i USA ble for mange nærmest tatt for dem da Franco og hans tilhengere tilrev seg makten i Spania i 1938. I amerikanske statlige arkiver finnes påfallende mange søknader om amerikansk statsborgerskap i årene 1939 til 1941 fra personer som oppga å være født i Spania. Det dreide seg i hovedsak om folk som hadde kommet til USA rundt 1920 eller tidligere.

Mange spanjoler som hadde bodd i USA i årevis, ville ikke hjem til diktatur og Franco-regimet som også aktivt motarbeidet regionale og kulturelle forskjeller og blant annet forbød bruk av de ulike regionale språkene i Spania.

Hvor bosatte de seg så alle disse menneskene som kom fra Spania til USA? Bosettingsmønsteret skiller seg i alle fall klart fra hvor skandinaver flest slo seg ned. Også her ser vi at ”spanjoler” følger sin regionale identitet: innvandrere fra Galicia, Asturias og Cantabria finner vi ofte i sigarfabrikker i Florida, migranter fra Baskerland, Aragón og Castilla finner gjerne arbeid på storgårder og i restaurant- og hotellnæringen i det sørvestlige USA og i fjellområder i den vestlige delen av landet. Innvandrere fra Andalusia, Valencia, Extramadura og Castilla finner vi mange av på sukkerplantasjene på Hawaii og i fabrikker som produserte syltetøy, tørket frukt og sjømat i California. I New England på Østkysten av USA jobber mange fra Cantabria i lokale steinbrudd, mens innvandrere fra Asturias, Castilla, Galicia, Valencia og Andalusia fant et levebrød i gruver og fabrikker i nordøst og i det industrielle beltet som strekker seg gjennom det amerikanske Midtvesten. Bare i byen New York finner vi betydelige innslag av innvandrere fra hele Spania – der fant mange arbeid i den travle havnen og om bord på skip, men storbyen bød også på et bredere jobbutvalg for innvandrere enn noe annet sted i USA.

Krig gir spansk identitet

Inntil utbruddet av den spanske borgerkrigen, hadde som sagt de færreste spanjoler i USA kontakt med landsmenn som ikke kom fra samme eller nærliggende regioner i hjemlandet. Men det skulle komme til å endre seg fra 1936 og fremover. Spanskættede professor James Fernandez ved New York University har forsket på spansk innvandring til USA med utgangspunkt i sin egen families historie.

Fernandez fant at ved borgerkrigens utbrudd søkte de ulike regionale spanske organisasjonene sammen, for første gang ble det opprettet ”all-spanske” emigrantorganisasjoner i USA. Paraplyorganisasjonen Confederated Hispanic Societies koordinerte spansk-amerikaneres støtte til den andre spanske republikken, altså til den siden som motsatte seg Franco og hans folk, men organisasjonen bidro dermed også til å stenge emigranters mulighet for å reise tilbake til Spania helt frem til 1975, da Franco døde og demokratiseringsprosessen begynte.

Etterkommere av spanske innvandrere i dagens USA lever som amerikanere flest. Integrasjonen har på mange måter vært særdeles vellykket, men den har ført til at arven innvandrerne tok med seg fra sine spanske regioner, i stor grad er glemt. Det samme gjelder språket tidligere generasjoner snakket.

I 1921, kort tid etter at den norskættede representanten Harold Knutson, barnefødt i Skien, hadde advart mot disse lumske spanjolene, vedtok Kongressen en lov som la sterke begrensninger på innvandringen til USA fra Sør-Europa. Lovene ble ytterligere skjerpet i 1924, det året fikk skarve 131 spanjoler lovlig opphold i USA. Helt hjerteløs overfor sine medmennesker skulle herr Knutson likevel ikke vise seg å være, til tross for sin manglende tro på spanjolers evne til å bli gode amerikanske borgere. Ved sin død i 1953 donerte han et stort leirområde til trengende barn. Tusenvis av barn har i årenes løp deltatt i de mange sommerleirprogrammene som Camp Knutson tilbyr vanskeligstilte og handikappede unge. Men noen stor beundrer av spanjoler og spansk kultur, ble mannen så vidt vites aldri.

Hilsen Oliven & Poteter!