Kategori: Vitenskap

Spania og USAs månelanding

I juli er det 50 år siden Neil Armstrong som det første mennesket satte sin fot på månen. Han var som kjent amerikaner, men Spania og spanske vitenskapsfolk og eksperter leverte viktige bidrag til å gjøre Apollo 11 ekspedisjonen til en suksess. De mest berømte ordene fra menneskets utforskning av rommet til denne dag: «That’s one small step for (a) man, one giant leap for mankind» («Et lite steg for et menneske, et kjempesprang for menneskeheten») ble først mottatt i en liten landsby noen kilometer vest for Madrid før de ble kringkastet til resten av verden. Spansk romfartshistorie startet med en personlig forbindelse til en av romfartens ruvende skikkelser – en ungarer med forkjærlighet for Spania.

Spania samarbeidet med NASA om Apollo 11 som fikk de første menneskene på månen.

Den 20. juli 1969 satt folk verden over benket rundt tv- og radioapparater. De som fikk oppleve direktesendingene fra månen, glemmer ikke øyeblikket da Neil Armstrong og litt senere Buzz Aldrin som de første menneskene, satte sine ben på månens overflate. Landingen var en triumf for USAs romfartsprogram ledet av NASA, men amerikanerne hadde også hjelp utenfra, blant annet fra Australia og Spania.

Forberedelsene til månelandingen hadde pågått i en årrekke, og den kalde krigen der Sovjetunionen og USA var hovedmotstandere, var som kjent en betydningsfull drivkraft i kappløpet mot månen. Knivingen mellom de to erkefiendene gjorde det også viktig å få mest mulig oppmerksomhet om månelandingen. For å sikre uavbrutt kommunikasjon med Apollo 11 og kringkasting av den til seere og lyttere, hadde NASA etablert to bakkestasjoner utenfor USA: en i Australia og en i Fresnedillas de la Oliva, en heller anonym spansk landsby med drøye 1000 innbyggere ca. 50 kilometer vest for Madrid.

Sammen med NASAs egne fasiliteter dekket bakkestasjonene hele jordens overflate, de var plassert med omtrent 120 grader mellom hver stasjon. USA under president John F. Kennedy anså både Francos Spania og Australia som politisk stabile regimer for formålet. Begge land hadde i tillegg til gunstig beliggenhet den ekspertise som var nødvendig for å delta i programmet.

Månelanding i beste sendetid

Stasjonen i Fresnedillas de la Oliva var en del av Spanias romprogram under ledelse av Instituto Nacional de Técnica Aeroespacial (INTA) som ble startet allerede i 1942, ikke mange årene etter at general Franco hadde tatt makten i landet.

I 1969 var stasjonen bemannet med eksperter som hadde i oppgave å sikre kommunikasjon med Apollo 11, månelandingsfartøyet og de tre som var om bord. Spanjolene i kommandorommet denne dagen var de første som hørte at månelandingsfartøyet (kalt The Eagle) hadde nådd månens overflate, da Armstrong sa: «Ørnen har landet.»

Apollo 11s kommandomodul bragte alle de tre astronautene Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins trygt tilbake den 24. juli 1969.

Den spanske storavisen El Pais skrev for en tid tilbake om to av de som var på jobb for NASA i INTAs stasjon i Fresnedillas de la Oliva denne julidagen i 1969: José Manuel Grandela og Carlos González. De forteller blant annet om de tre amerikanske astronautenes reaksjon på NASAs beskjed om at de måtte ta en hvil før de gikk ut av månelandingsfartøyet fordi den historiske månelandingen skulle foregå i beste sendetid for amerikanske tv-seere.

Ifølge Carlos González, skal Neil Armstrong ha sagt: “Jeg har brukt år på å forberede meg på dette øyeblikket. Etter å ha reist 400.000 kilometer, har jeg landet på månen, ikke uten vansker, og nå ber du meg om å sove?” Artikkelen, som er på engelsk, kan du lese i sin helhet her: How Spaniards helped the US get to the Moon.

Så kan man lure på hvordan Spania allerede på 1960-tallet kunne stille med romfartsekspertise i verdensklasse.  

Spanske forbindelser og en ungarer i USA

Theodore von Karman var en superstjerne i det amerikanske romfartsmiljøet i en årrekke.  Han var født i Ungarn i 1881, utdannet ingeniør og fysiker, og hadde arbeidet ved ledende tyske universiteter allerede før første verdenskrig brøt ut. Han ble innkalt til det østerriksk-ungarske forsvaret under første verdenskrig der han blant annet designet et av verdens aller første helikoptre.

Allerede mot slutten av 1920-tallet hadde von Karmans arbeid vakt oppsikt også i USA, og i 1930 tok han imot en invitasjon til å bli sjef for Guggenheim Aeronautical Laboratory ved California Institute of Technology som skulle utvikle seg til en verdensledende forsknings- og utdanningsinstitusjon. Vitenskapsfolk utdannet her kan per dags dato skilte med intet mindre enn 73 Nobelpriser.  

Under 2. verdenskrig var Theodore von Karman med å grunnlegge NASAs Jet Propulsion Laboratory som skulle komme til å spille en nøkkelrolle i utviklingen av USAs romfartsprogram. Etter krigen ble han utnevnt til den første formannen for det amerikanske forsvarets vitenskapelige rådgivingskomite, og han hadde en rekke sentrale verv og oppgaver i forskningsmiljøer både i NATO og vestlige romfartsorganisasjoner. Han nøt også personlig internasjonal anerkjennelse for betydelige fremskritt innen aerodynamikk.

Bakkestasjonen i Robledo de Chavela er en del av Madrid Deep Space Communications Complex (MDSCC). (Courtesy NASA/JPL-Caltech)

Theodore von Karman var velutdannet, lynende intelligent og fremgangsrik. Han var også en mann med interesser langt utover eget fagfelt. Han var glad i poesi og annen litteratur og var viden kjent for sin avvæpnende væremåte. Han sies å ha hatt en fortelling eller en artig replikk på lur til enhver anledning og bidro til å dempe gemytter og løse fastlåste situasjoner.

Da amerikanske myndigheter presset von Karman og hans kolleger i romkappløpet med Sovjet, skal han i følge en amerikansk offiser som eskorterte ham til en topphemmelig konferanse, ha kommentert: «Alle vet at det tar en kvinne ni måneder å få et barn. Men dere amerikanere tror at hvis dere gjør ni kvinner gravide, så kan dere ha et barn i løpet av en måned.»

Hva har nå von Karman med spansk romfart å gjøre? Von Karman var en bereist mann og han elsket Spania. I California, der han bodde sammen med sin søster og mor, var hjemmet innredet i spansk stil og von Karman besøkte Spania en rekke ganger.

Som den anerkjente vitenskapsmannen han var, fikk han tilgang til statsledere og de fremste vitenskapsfolkene både i Spania og andre land. Han formidlet kontakt mellom spanske eksperter og vitenskapsfolk i mange land og fremholdt overfor spanske styresmakter verdien av å være med i tetsjiktet i romfartsrelaterte vitenskaper.

Von Karman var en person man lyttet til også i Francos Spania. I 1959-60 var det kontakt mellom NASA og spanske myndigheter. Amerikanerne hadde behov for lytte- og sporingsstasjoner utover egne grenser som kunne sikre kontinuerlig kommunikasjon med romfartøy. Australia og Spania ble valgt.

Det tok bare et år før en stasjon var operativ i Maspalomas, syd på Gran Canaria, men etter amerikanernes første romferder ble det besluttet å overføre stasjonen til vesle Fresnedillas de la Oliva. Årsaken var blant annet at man var bekymret for masseturismen som begynte å skyte fart på Kanariøyene på denne tiden. Turistene kunne komme til å utgjøre en sikkerhetsrisiko og forstyrre signaler.

Spanske eksperter bidro til amerikanske måneferder.

Se mer av spansk romfart

Selv om von Karman døde i 1963, omtrent seks år før to av Apollo 11s mannskap på tre satte sine føtter på månen, leverte han avgjørende bidrag til USAs og Spanias suksess på romfartsfeltet.

I Fresnedillas de Oliva begynte man å bygge et anlegg spesielt med tanke på bemannede romferder i 1965. To år etter stod det ferdig, tidsnok til å delta i Apollo-prosjektene fra nummer VII til XVII.

I 2010 åpnet et museum i Fresnedillas de la Oliva der besøkende kan lære mer om romferder som spanske eksperter har levert bidrag til. Museet har blant annet en modell av et landingsfartøy, romdrakter, fotavtrykk på månens overflate og mye annet. Du finner museets hjemmesider her: Museo Lunar.

Er du interessert i å lære mer om det spanske romfartsprogrammet, kan du fortsette et lite stykke vestover langs motorvei 521 fra Fresnedillas de la Oliva til den noe større landsbyen Robledo de Chavela. Der ligger bakkestasjonen Madrid Deep Space Communications Complex (MDSCC). MDSCC er en del av NASA og drives av Jet Propulsion Laboratory (JPL) som blant annet står bak kjøretøy til bruk på planeten Mars (Mars Rovers). Theodore von Karman var som nevnt over, en av grunnleggerne av JPL. Fasilitetene i Robledo utfører også oppdrag for den europeiske romfartsorganisasjonen ESA. Grupper kan se seg om på besøkssenteret ved MDSCC onsdager, torsdager og fredager, men inngangsbilletter må forhåndsbestilles. I helgene og ved spesielle arrangementer er det åpent for alle besøkende.

Vil du vite mer om det spanske romfartsprogrammet som har sitt hovedkontor i Torrejón de Ardoz nordøst for Madrid, kan du lese videre her: Instituto Nacional de Técnica Aeroespacial (INTA).

Og her kan du lese mer om Spanske luftfartsoppfinnelser.

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Spania bra for hjernen

Vi er mange som merker at kroppen har det bedre i varmt klima. En rekke ”vondter” blir lettere å leve med når man slipper månedsvis med regn, is og snø. Men visste du at hjernen også kan ha godt av et utenlandsopphold? Nyere forskning viser at du kan senke hjernens mentale alder betraktelig. Og blant de mest effektive måtene ”å forynge” den på, er å gi seg i kast med et nytt språk – spansk for eksempel.

Å lære spansk kan holde hjernen ung eller til og med forynge den.

Hjernen før og nå

Den menneskelige hjernen har neppe forandret seg mye i manns minne – men synet på og kunnskapen om hva den er kapabel til, er endret ganske dramatisk i senere år.

Tidligere var det alminnelig å tenke seg hjernen som et organ som utviklet seg nokså lite hos voksne – og i alle fall ikke til det bedre med alderen. Både forskere og legfolk hevdet jevnt over at den voksne hjernens evne til endring og derfor ny læring, avtok sterkt med stigende alder. Som godt voksen ble det gjerne sett på som vanskelig og til liten nytte å sette i gang med å lære et nytt språk.

Men i senere år har det vi hører fra forskerhold, gjerne en langt mer optimistisk tone. For forskning fra en rekke institusjoner verden over tyder på at også den godt voksne hjernen er i stand til å endre seg og lære – og dessuten at den har særdeles godt av det.

Begrepet ”nevroplastisitet” blir stadig brakt på banen. Enkelt forklart innebærer det at hjernen vår har en innebygd evne til å endre seg med de opplevelsene og erfaringene vi har. Riktignok svekkes nevroplastisiteten noe med alderen, men studier viser at den kan trenes opp og formes livet gjennom – de fleste av oss kan faktisk forynge hjernen.

Språk er fantastisk hjernetrim

Det føles ikke alltid lett for godt voksne å gå i gang med å lære noe så komplekst som et nytt språk. Men om du kjenner at spanske gloser eller grammatikk butter i mot, så er det faktisk mye motivasjon å finne hos dagens hjerneforskere.

Det å snakke to språk holder hjernen aktiv og derfor i bedre stand enn om man bare behersker morsmålet. Og når det gjelder å holde hjernen i trim, så hjelper selv litt innsats, skal vi tro psykolog og professor Ellen Bialystok ved universitetet i York, Canada. Slik hjernetrim kan sammenlignes med fysisk trening: Litt er veldig mye bedre enn ingenting.

For det å lære seg et nytt språk kan stimulere hjernen på mange vis. Hjernens språksenter befinner seg på samme sted som senteret for vår evne til kompleks tenking og oppmerksomhetskontroll, og det å lære seg språk mener man kan føre til en bedring også i disse ferdighetene.

Jo mer hjernecellene brukes, desto yngre vil hjernen oppføre seg.

Fordeler for voksne språkstudenter?

Ofte hører vi at man bør lære seg fremmedspråk før fylte 12 år – de fleste av oss har vel opplevd at små barn lærer seg et nytt språk i ekspressfart. Men løpet er langt fra kjørt for godt voksne. Språkforskere peker på en klar fordel eldre språkstudenter har fremfor yngre: Godt voksne mennesker har vanligvis et betydelig større vokabular enn barn og unge og lærer seg derfor ofte et mer nyansert språk selv om de bruker litt lenger tid på læringen.

Språklæring kan dessuten ses på som en mental treningsøkt med en egenverdi utover rene språkferdigheter. For eksempel har forskere ved universitet i den skotske byen Edinburgh gjort studier der de fant at det å snakke minst to språk kan utsette utviklingen av demenssykdom med i gjennomsnitt fire og et halvt år. Den britiske legen Michael Mosley har også laget programmer for BBC som viser hvilken ”ungdomskur” det å skaffe seg nye, komplekse ferdigheter kan være. Flere av programmene er forresten sendt på tv i Skandinavia i senere år.

Skal du lære et nytt språk, så er det aller viktigste noe så enkelt og likevel vanskelig som å sette av tid til det. Du kommer faktisk langt med 15 minutter om dagen. Trenger du hjelp til å komme i gang eller holde koken, har vi noen forslag i våre artikler Mi Vida Loca: Lær spansk med BBC og Skreddersydd spansklæring når som helst, hvor som helst.

Og prestasjonsangst kan du legge fra deg etter å ha sett hva forskerne sier om fordelene med slik hjernetrim: Bare det å holde på med språklæring gir uttelling på hjernehelse, og det er jo en glimrende unnskyldning om du føler at språkferdighetene ikke helt matcher innsatsen!

 

Hilsen Oliven & Poteter!