Er du blant de som for godt har ryddet ordbøkene ut av bokhylla? I våre dager havner papirversjonen av oppslagsverkene raskt på loppemarkeder og i papirinnsamlinger. I stedet henter vi fram ordbøker på mobiltelefonen, nettbrett eller pc – det er kjapt, lett tilgjengelig og ofte også gratis. Men gamle ordbøker kan være skatter på flere vis. Gjennom tidene har ordbøker slett ikke bare vært myntet på folkeopplysning. De må kunne sies å ha bidratt til mellommenneskelig forståelse og kommunikasjon, til å bygge nasjonalfølelse og fellesskap, men også gitt økt makt og rikdom, gjerne til de som allerede har hatt mye av begge deler. Visste du at en av Europas eldste en-språklige ordbøker er spansk og at den ligger ute søkbar og til fri avbenyttelse for enhver som har glede av å studere kastiljansk fra svunne tider? Sebastián de Covarrubias’ første spanske ordbok fra tidlig på 1600-tallet er et imponerende verk – selv om konsekvensene av tidspresset han følte – forfatteren var med sine 66 år en tilårskommen mann i sin samtid – gjør at man innimellom kan trekke på smilebåndet. Covarrubias må kunne sies å ha vært en allsidig herre: Han var blant annet prest og sjelesørger for selveste Filip 2., konsulent for den spanske inkvisisjonen og altså, ordbokforfatter.

Ordbøker har vært med oss mennesker nesten like lenge som vi har hatt skriftspråk og ikke minst, så lenge vi har hatt handel og kontakt med folk fra andre språkgrupper enn vår egen. Det å forstå mennesker i sine omgivelser er selvsagt viktig, det vet alle som har oppholdt seg i et annet språkområde. Men ordbøker er langt mer enn et verktøy for å slå opp betydningen av ord og uttrykk eller forsikre deg om rett stavemåte. Ordbøker og makt har vært nært knyttet til hverandre gjennom historien. Hvem har makt nok til å bestemme hvilket språk som skal snakkes i et land og hvordan skriftspråket skal være?

I Spania har svaret på det spørsmålet i alle fall fra Middelalderen av i økende grad vært: De kastiljanske regentene. 

Kastiljansk: fra vulgærlatin til «dannet» spansk 

Det var romerne som bragte med seg latin til den iberiske halvøya. Deres «etterfølgere» på disse kanter, visigotene, hadde latin som landets offisielle språk fra omtrent 400 år e.Kr. Latinen hadde med andre ord god tid til å befeste sin stilling på disse kanter: Helt til de arabisktalende maurerne gjorde sitt inntog på den iberiske halvøya i 711 e.Kr. var latin det største og ikke minst regionens offisielle språk. 

Selv om arabisk dominerte i store deler av den iberiske halvøya under ulike muslimske herskere, holdt latin stillingen i områder dominert av kristne regenter. 

Over tid utviklet det seg mer folkelige regionale versjoner av den offisielle latinen, som fikk den nokså nedlatende betegnelsen «vulgærlatin». Kastiljansk var latin slik språket ble talt nord på den iberiske halvøya. Det var altså snakk om en dialekt, og ikke et eget språk. 

Språk og fiender

På 1100-tallet hadde dialekten etablert seg som talemål i kongedømmene Castilla og Leon – og de skulle få regenter på rekke og rad med store territoriale ambisjoner. 

Castilla la stadig større deler av den iberiske halvøya under seg, og med ekspansjon erstattet kastiljansk i økende grad andre lokale dialekter og språk. Vil man ha makt og innflytelse, kan det være fordelaktig å holde seg på parti med «vinnerlaget», også rent språklig.

Herskerne av Castilla kom som kjent til å stille seg i spissen for det spanjolene refererer til som La Reconquista, eller gjenerobringen – egentlig en ganske så mangslungen og langt fra rettlinjet prosess som under ledelse av de kastiljanske herskerne kong Ferdinand og dronning Isabella, endte med at de og deres allierte drev muslimene og dermed også arabisk ut av den iberiske halvøya i 1492.

Ferdinand og hans Isabella var det man i moderne tid trygt må kunne kalle et «power couple». De erklærte kastiljansk for offisielt språk i de områdene de rådde over. Felles språk bidro til felles identitet, «felles sak» – slik er det også annetsteds – tenk bare på den norske språkdebatten da Norge fikk sin uavhengighet. Skulle nordmenn fortsette med dansk skriftspråk, modifisere det eller rett og slett lage seg et helt nytt skriftspråk basert på talte dialekter?

På den iberiske halvøya gikk man under Ferdinand og Isabella for alvor i gang med å standardisere talt kastiljansk slik at det blant annet kunne fungere som enhetlig opplæringsspråk.

I dag er kastiljansk ofte sett på som en slags «høyspansk» – den mest korrekte eller rene formen for spansk. Interessant nok inneholder moderne kastiljansk ifølge språkforskere minst 8.000 ord hentet fra «erkefienden» arabisk.

Ferdinands og Isabellas regjeringstid mot slutten av 1400-tallet markerer starten på det som skal bli Spanias «gullalder». Columbus og senere spanske erobrere hadde erklært store deler av Sør- og Mellom-Amerika for spanske territorier. Kastiljansk følger med på lasset. 

Og midt på 1400-tallet lager gullsmeden Johann Gutenberg i den tyske byen Mainz en effektiv boktrykkerpresse som for første gang i historien gjør det mulig å masseprodusere bøker – dog fortsatt med en prislapp som ikke akkurat gjorde boken til allemannseie.

Filip og Sebastián

Da Filip 2. tok over som spansk konge i 1556 var Spania en stormakt. Et utvalg av Filips titler gir et inntrykk av hvilken makt kastiljanske herskere hadde oppnådd på denne tiden: Filip 2. var konge av Spania og Portugal, hertug av Milano, konge av Napoli og Sicilia. I alle fall på papiret var han endog konge av England gjennom sitt ekteskap med den katolske dronning Mary 1. (De hadde giftet seg i 1544 i Winchesterkatedralen visstnok bare to dager etter at de møtte hverandre for første gang – det var med andre ord antagelig ikke bare kjærlighet ved første blikk, men også klare ambisjoner om økte makt og innflytelse.) 

Filip var troende katolikk og så seg selv som troens forsvarer i mer enn én maktpolitisk sammenheng. Han omga seg med rådgivere av mange slag, blant hans sjelesørgere var presten Sebastian de Covarrubias – som altså skulle bli forfatter av den første ordboken på kastiljansk.

Covarrubias må ha vært en mangfoldig fyr – i tillegg til å være prest, arbeidet han som forfatter og leksikograf, og han innehadde en ledende stilling ved katedralen i byen Cuenca. Ja, han var til og med konsulent for den spanske inkvisisjonen – man kan bare spekulere i hva oppgavene kan ha vært. Sikkert er det at mannen var tett på makten.

Ordbok og dødsfrykt 

Covarrubias ordbok var nærmest som «pensjonistprosjekt» å regne – det ble påbegynt da han var 66 år. Det var en anselig alder tidlig på 1600-tallet.

Ordboken Tesoro de la lengua castellana o española, som kan oversettes med noe slikt som Et skattkammer av kastiljansk eller spansk språk kom ut i 1611, fem år etter at verket ble påbegynt. Du kan lese Covarrubias’ ordbok og faktisk også søke i den her: Tesoro de la lengua castellana o española.

Boken var som nevnt den aller første en-språklige ordboken på kastiljansk. Utfordringene forfatteren hadde var derfor mange. For eksempel: Hvilke ord i talespråket skulle med, hvordan skulle de staves og forklares eller defineres? Man skal ha mot for å gå i gang med en oppgave av slike dimensjoner.

Fem år tok det som nevnt fra oppstart til ferdig trykket bok. Verket omfatter omtrent 11.000 ord, med forklaringer og eksempler på bruk. Ordforrådet på samtidens kastiljansk var betydelig større, men Covarrubias var en aldrende herre – du ser det på sluttresultatet. 

Fra bokstaven «C» bestemte Covarrubias seg for å sette opp farten, rett og slett fordi han fryktet at han skulle dø før han rakk å fullføre arbeidet. Under bokstavene A til C er det forholdsvis mange flere oppføringer enn under senere bokstaver i alfabetet. Ordforklaringen utover i alfabetet er gjerne kortere og ordene altså færre. 

Den oppmerksomme leser kan også observere at forfatteren ikke alltid har vært konsekvent i stavemåten av ord – samme ord forekommer med ulik stavemåte. Alfabetisk rekkefølge er heller ikke alltid helt på plass.

Covarrubias klarte å fullføre arbeidet, men må ha følt at utelatelsene ble i overkant mange for året etter at den opprinnelige ordboken kom ut, fullførte han et supplement med nye ord og tilhørende definisjoner. Covarrubias døde i 1613, to år etter at førsteutgaven av Tesoro de la lengua castellana o española kom på markedet. Ordboken hans danner grunnlaget for senere spanske ordbøker frem til denne dag, og var forbilde for tidlige engelsk og franske ordbøker.

Tesoro de la lengua castellana o española og samtiden

Som tilfellet gjerne er med gamle oppslagsverk, er det ting også hos Covarrubias som mennesker i vår tid nok vil reagere på. Ordbøker sier ganske mye om den tiden de ble til i.

For eksempel var Covarrubias opptatt av å spore spanske/kastiljanske ord tilbake til det som i samtiden gjerne ble sett på som menneskenes opprinnelige språk – hebraisk. Det var jo Biblenes eller mer presist Det gamle testamentets språk, og det var ikke uvanlig at lærde personer betraktet hebraisk som menneskehetens urspråk – det språket alle skulle ha snakket «før Babels tårn». 

Spansk og hebraisk ligger forsiktig sagt et godt stykke fra hverandre når det gjelder språkgruppe og følgelig språklige fellestrekk, men tatt i betraktning religionens rolle på den iberiske halvøya på 1600-tallet, ga det altså mening å utforske mulige likheter de to imellom. 

Verdt å merke seg – og se i et historiens lys – er forresten det faktum at Covarrubias har inkludert ordet «rase» (raza) i sitt vokabular – det skal være den første gangen i verdenshistorien at ordet forekommer i en ordbok.

Covarrubias’ ordforklaring tar utgangspunkt i dyreverdenen og fullblodshester, men går over til å definere «renraset» når det gjelder mennesker til å bety fravær av mauriske/muslimske eller jødiske forfedre. Året 1492 er ikke fjern fortid i spansk egenforståelse på Covarrubias’ tid.

Har du lyst til å lese mer i Sebastián de Covarrubias’ ordbok, finner du den altså her: Tesoro de la lengua castellana. Til venstre på siden kan du skrive inn enkeltord og begreper du er nysgjerrig på og få et aldri så lite innsyn i 1600-tallets spanske samfunn – om din «høyspansk» tillater det. 

Hilsen Oliven & Poteter!

Vi publiserer nye artikler to ganger i uken.

”En fredelig ettermiddag i Madrid. Klokken er halv fem. Solen står allerede lavt i vest. Skyggene faller lange fra trærne på de brede boulevardene. Langsomt stiger mørket opp av de smale gatene i arbeiderkvarterene. Utenfor melkebutikken står en lang kø. Et voldsomt smell, et jammerens og redselens hyl fra mange struper. En støvsky fyller den smale gaten. Den siger langsomt bort, mens nye skrik og nye smell høres andre steder i byen. Fra det blå ingenting faller det bomber ned over Madrid!” Slik rapporterer Gerda Grepp fra terrorbombing over Spanias hovedstad da Francos styrker nærmer seg byen.

I Spania oppsøker Gerda slagmarker og åsteder for ren terror. Som sitatet over viser, la hun vekt på å skildre lidelsen blant sivilbefolkningen, særlig barna. Den unge journalisten dekker også de store flyktningstrømmene som krigen ga opphav til. Gerda arbeider blant spioner, møter politikere og en rekke legendariske journalister og forfattere. Hun stormforelsker seg og har et langvarig forhold til den gifte amerikanske journalisten Louis Fischer. Innimellom Spania-oppholdene holder hun glødende taler og reiser på foredragsturneer i Norge og Sverige. Hun trekker fulle hus overalt.

Gerda Grepp følger kampene flere steder i Spania, først i Madrid der hun skildrer tyske og italienske flys bombing av byen. Hun oppsøker Malaga i den byens aller siste krampetrekninger før den faller i hendene på nasjonaliststyrkene. Det er så vidt hun unnslipper før de forferdelige massakrene på Malagas sivilbefolkning begynner. Gerda holder ved like kontakter blant den spanske regjeringen som etter Madrids fall har flyttet landets hovedstad til Valencia. Hun hjelper sin kjæreste Louis Fischer, med å overbringe svimlende 500.000 amerikanske dollar til Valencia-regjeringen. Pengene er samlet inn blant sympatisører i USA.

Har du lyst til å lese mer om Gerda Grepp, kan vi anbefale Elisabeth Vislies bok utgitt i 2016 ”Ved fronten – Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen”. Her kan du lese om Gerda Grepps liv og innsats for den kampen hun mente måtte vinnes om Europa skulle unngå å bli kastet inn i en mye mer omfattende og enda mer blodig konflikt.

Gjennom hele sin tid i Spania bar Gerda på en alvorlig hemmelighet. Hun led i likhet med flere medlemmer av Grepp-familien, av tuberkulose. Gerda hadde lange sykdomsperioder og måtte etter hvert gi seg som reporter da den fryktede lungesykdommen ikke lenger kunne holdes i sjakk.

Hun døde i Oslo i 1940, 33 år gammel, da hadde Francos nasjonalister for lengst overtatt styre og stell i Spania. Nazistene hadde okkupert Norge og store deler av Europa akkurat slik Gerda hadde fryktet. Den spanske borgerkrigen kom i skyggen av en mer omfattende krig, og ble på mange måter en glemt konflikt. I Spania sørget Franco-regimet i betydelig grad for å legge lokk på borgerkrigens lidelser. Men konfliktene fra denne perioden er åpenbare til denne dag.

Onsdag den 11. juli i år erklærte Spanias nyutnevnte justisminister, Dolores Delgado, at de ca. 1200 uåpnede massegravene fra borgerkrigens tid nå skal avdekkes og ofrene identifiseres med offentlig finansiering. Under konservative spanske regjeringer har dette vært en oppgave som i stor grad har vært overlatt til private aktører. “Det er uakseptabelt at Spania fortsetter å være det land i verden som etter Kambodsja, har det største antallet savnede personer,” sa Delgado. Regjeringen som utgår fra sosialistpartiet, vil også fremme forslag om forbud mot organisasjoner som forherliger Francos ideologi. Det skal dessuten for første gang opprettes et samlet register over alle ofrene for nasjonalistene, fra borgerkrigen og til Francos død i 1975, og det vil bli fremmet forslag om å opprette en nasjonal sannhetskommisjon. Sårene fra konflikten som Gerda Grepp dekket, er ennå ikke leget.

Les mer om den nye spanske regjeringen i vår artikkel “Spanske damer vekker oppsikt”, her: http://olivenogpoteter.blogspot.com/2018/06/spanske-damer-vekker-oppsikt.html.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.

Hun var en pioner innen krigsjournalistikk, og den første skandinaviske kvinne som rapporterte fra fronten i en væpnet konflikt. Den unge journalisten levde farlig for å fortelle lesere i Norge og Sverige om kampene under den spanske borgerkrigen. Mange journalister basert i Spania i krigsårene mellom 1936 og 1939, skulle vinne stor berømmelse: Ernest Hemingway, Arthur Koestler, Nordahl Grieg og George Orwell for å nevne noen. Gerda Grepp som ikke ble mer enn 33 år gammel, er i dag så godt som glemt. Trodde du at den spanske borgerkrigen var relativt fjern historie uten særlig aktualitet i dag? I midten av forrige uke kunngjorde den nye spanske regjeringen at myndighetene vil sørge for tilstrekkelig offentlig finansiering til at de 1200 gjenværende massegravene fra borgerkrigen endelig kan åpnes og ofrene identifiseres. Regjeringspartiet vurderer også å opprette en spansk sannhetskommisjon samt å forby organisasjoner som forherliger Franco og ideologien som er forbundet med diktatoren.

Æren som første kvinnelige krigsreporter fra de skandinaviske land blir gjerne tillagt andre enn Gerda Grepp. Den spanske borgerkrigen tiltrakk seg reportere fra hele verden. Journalistmiljøet i Spania på slutten av 1930-tallet skulle bli legendarisk. Norske Nordahl Grieg, britiske George Orwell, franske André Malraux, amerikanske Louis Fischer er bare noen av de som dekket den bitre striden som kaster lange skygger den dag i dag.

Dansk-norske Lise Lindbæk som fikk en mye lengre karriere enn Gerda Grepp, nevnes gjerne som første kvinne fra Skandinavia som dekket en krig fra fronten – men Gerda Grepp ankom Spania som reporter en god stund før sin kollega Lindbæk.

Kamp mellom to ideologier
Den spanske borgerkrigen ble i samtiden gjerne sett på som et slag mellom to verdenssyn: facisme og nazisme på den ene siden og sosialisme og kommunisme på den andre. Det var en viktig årsak til at så mange også langt utenfor Spanias grenser engasjerte seg i den. Skrivende mennesker var intet unntak.

Tidlig på året i 1936 vinner Folkefronten med knapp margin et valg som skulle vise seg å bli det siste frie valget i Spania på 39 år. I midten av juli samme år gjør spanske generaler opprør mot den lovlig valgte regjeringen og setter i gang et militærkupp. Opprørstropper fra den spanske delen av Nord-Afrika, støttet av marokkanske leiesoldater, går inn i Spania fra sør. En av de sentrale lederskikkelsene er general Franco. Opprørerne inntar med stor brutalitet byene Cadiz og Sevilla og kjemper seg nordover mot hovedstaden Madrid. Kuppmakerne får støtte av militæropprør i flere spanske byer, men de møter også motstand. Sivile spanjoler organiserer seg og lykkes overraskende nok med å slå tilbake opprørerne både i Madrid og Barcelona.

De militære opprørene får imidlertid støtte fra Hitlers Tyskland og Mussolinis Italia. Tyske og italienske fly oppretter allerede den 27. juli en luftbro. Spanias lovlig valgte regjering på sin side står temmelig alene i kampen. Nabolandet Frankrike er det første som stanser alt våpensalg til Spania, men i andre vestlige land er det heller ikke hjelp å få. Den 9. september underskriver nærmere 30 land en ikke-intervensjonsavtale som for spanske regjeringstropper innebærer at man ikke mottar noen form for militær hjelp fra andre land for å slå tilbake opprørstroppene. Blant landene som undertegner avtalen om ikke å gripe inn i konflikten i Spania er Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen – men også oppsiktsvekkende nok Tyskland og Italia, som allerede hadde en finger og vel så det med i det innenrikspolitiske spillet i Spania. Norge og Sverige underskriver også avtalen.

I løpet av høsten 1936 blir Franco innsatt som regjeringssjef på opprørssiden. Spanias valgte regjering erstattes av en bredt sammensatt samlingsregjering i håp om at man skal stå bedre rustet til å stå imot opprørsstyrkene. Sent i oktober erklærer Sovjet at landet ikke lenger anser seg bundet av ikke-intervensjonspolitikken og i stedet vil yte bistand til spanske regjeringstropper. Støtten er forresten langt fra gratis: Bare dager før støtteerklæringen blir nemlig de spanske gullreservene fraktet til Sovjetunionen.

En rekke miljøer på venstresiden i Europa og USA ser med sinne på det de anser som sine hjemlands unnfallenhet overfor fascisme og nazisme. De organiserer omfattende innsamlingsaksjoner og rekrutterer til og med frivillige tropper som skal komme regjeringsstyrkene til unnsetning.

Hvem var Gerda Grepp?
Dette er i hovedtrekk bakteppet da 29-årige Gerda Grepp høsten 1936 ankommer Spania via Frankrike. Hjemme har den unge alenemoren etterlatt to små barn, Spanias kamp må åpenbart ha vært viktig for henne. I Norge, som i store deler av resten av verden, har liberalere og ikke minst folk på venstresiden mobilisert kraftig for å bistå Spanias anti-fascistiske regjering. Familien Grepp er ikke noen hvem som helst i den norske arbeiderbevegelsen. Faren Olav Kyrre Grepp var formann i Det norske arbeiderparti fra 1918 til 1922, da han døde av tuberkulose. Moren, Rachel Catharina Helland Grepp, skipsrederdatter fra Bergen, var i en årrekke en fremtredende tillitsvalgt i arbeiderbevegelsen og journalist i arbeiderpressen.

Deres datter Gerda fremstilte seg heller aldri som en nøytral reporter, dette er tross alt en tid hvor de aller fleste aviser også hadde klare og uttalte partipolitiske sympatier. Gerda var overbevist sosialist og så skrivingen som sitt bidrag i kampen mot nazisme og fascisme.

”En fredelig ettermiddag i Madrid. Klokken er halv fem. Solen står allerede lavt i vest. Skyggene faller lange fra trærne på de brede boulevardene. Langsomt stiger mørket opp av de smale gatene i arbeiderkvarterene. Utenfor melkebutikken står en lang kø. Et voldsomt smell, et jammerens og redselens hyl fra mange struper. En støvsky fyller den smale gaten. Den siger langsomt bort, mens nye skrik og nye smell høres andre steder i byen. Fra det blå ingenting faller det bomber ned over Madrid!” Slik rapporterer Gerda Grepp fra terrorbombing over Spanias hovedstad da Francos styrker nærmer seg byen.

Denne uken presenterer Oliven & Poteter Gerda Grepp, Skandinavias første kvinnelige krigsreporter. Artikkelen er i to deler. Siste del publiserer vi førstkommende fredag.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord:     olivenogpoteter@gmail.com
Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.