Den 6. desember er det spansk grunnlovsdag, Día de la Constitución,da markeres innføringen av en moderne, demokratisk grunnlov etter Francos død. Grunnloven av 1978, en av cirka et dusin grunnlover i spansk historie – litt ettersom du regner – var utvilsomt en seier for demokratiet, men frontene i spansk politikk og samfunnsliv mot slutten av 1970-tallet var steile. Grunnloven endte opp som et kompromiss mellom ulike interesser ført i pennen av en komite bestående av sju menn som behersket «de runde formuleringers kunst». Likevel eller kanskje derfor: Grunnloven står i sentrum for konflikter helt opp til skrivende stund. Skulle du være i tvil, så følg mediedekningen av den 6. desember. Ved 40-årsfeiringen av grunnloven i 2018, talte kong Felipe i nasjonalforsamlingen der flere representanter glimret med sitt fravær. Det er langt fra sikkert at de dukker opp til årets feiring heller.

Grunnlovsfedrene og folket

Den 6. desember er offentlig fridag over hele Spania. Selve datoen sammenfaller med dagen da spanske velgere gikk til valgurnene i en folkeavstemming over forslaget til ny grunnlov i 1978. Den nye grunnloven ble sett på som et fundament som skulle sikre Spania et demokratisk styresett, en slags kronen på verket for den gradvise demokratiseringsprosessen som hadde funnet sted etter at Franco døde i november 1975. 

Den spanske nasjonalforsamlingen, Cortes Generales, godkjente forslaget til Grunnlov den 31. oktober. I folkeavstemningen som fulgte den 6. desember ga hele 91,81 prosent av de som avla stemme, sin tilslutning til grunnlovsforslaget. Det var med andre ord en overveldende majoritet som støttet utkastet til ny demokratisk grunnlov. 

Med rom for egen tolkning

Et slikt stemmeresultat i et så vidt splittet samfunn som det spanske, er ingen enkel sak å oppnå. (Du kan lese mer om hva som splitter Spania i Oliven & Poteters artikkel her: Valg igjen: Hva skiller Spania? For å utarbeide en grunnlov som kunne samle flest mulig, ble det nedsatt en komité bestående av sju medlemmer av nasjonalforsamlingen. Spanske medier refererte til dem som Padres de la Constitución, altsåGrunnlovsfedrene. I lys av kvinners stilling i spansk politikk og samfunnsliv i dag, kan man bare notere at ingen kvinner fikk plass i grunnlovskomiteen på slutten av 1970-tallet.

Mennene ble i utgangspunktet valgt fordi de representerte et bredt spekter av politiske ståsteder og partier i nasjonalforsamlingen – men de skulle også vise seg å ha et godt grep om formuleringer som både hørtes imponerende og riktige ut samtidig som de var «fleksible». 

De sju mennene forstod at for å ha håp om å få tilslutning til forslaget både i nasjonalforsamlingen og brede lag av folket, måtte grunnloven formuleres i runde vendinger som kunne forstås på mer enn en måte. Det bærer da også den endelige teksten preg av. 

Forfatter og kongeutnevnt medlem av det spanske overhuset senator Camilo José Cela fikk erfare at klar tale langt fra var en verdi i seg selv da han ble tildelt oppgaven med å redigere utkastet til grunnlov. Svært få av hans forslag til mer forståelige ord og begreper slapp gjennom.

Grunnlovsforslaget ble endelig vedtatt da kong Juan Carlos ga sin tilslutning til det i en seremoni den 27. desember 1978. Grunnloven trådte i kraft da den ble publisert i Boletín Oficial del Estado, den spanske stats organ, to dager senere.

Ny grunnlov blant mange

Grunnloven fra 1978 er på ingen måte Spanias første, ikke en gang landets første demokratiske grunnlov, i alle fall om vi legger en moderne forståelse av demokrati til grunn. Fra den første grunnloven i 1808, har et dusin grunnlover eller grunnlovslignende dokumenter ligget til grunn for landets styre og stell. 

1978-grunnloven erstattet Francos såkalte grunnleggende lover, han foretrakk forresten begrepet fueros hentet fra spansk middelalder, fremfor grunnlov. I det ordet lå det en forståelse av at det dreide seg om lover som hverken kunne diskuteres eller endres i tråd med svingninger i noen folkemening. De skulle være varige, uforanderlige og bestemt av en suveren leder. 

Francos fueros erstattet det som allment regnes som Spanias første demokratiske grunnlov, den som ble vedtatt i 1931 i statsdannelsen som blir kalt den andre spanske republikk. Den grunnloven var et så radikalt brudd med fortiden at vi kommer til å presentere den i en egen artikkel senere. Noen eksempler: innføring av allmenn stemmerett også for kvinner, sivilt giftermål og skilsmisse, gratis og sekulær skolegang, skille mellom stat og kirke samt muligheten til å nasjonalisere privat eiendom.

Før dette igjen kan Spania skilte med grunnlover eller grunnlovslignende dokumenter i nær svimlende fart: i 1808, 1812, 1834,1837, 1845, 1856, 1869, 1873 og 1876. I denne artikkelen skal vi motstå fristelsen til å gå nærmere inn på dem, men de vitner om et samfunn preget av betydelige interessekonflikter. Temaet i dag er tross alt grunnloven av 1978 som markeres den 6. desember.

1978-utgaven

1978-grunnloven gjeninnfører som sagt demokratisk styreform – på det punktet er grunnlovsfedrene samstemte og tydelige. Andre punkter i teksten er ikke alltid like klare. 

I tillegg til en innledning er lovteksten organisert i ti deler, på spansk kalt títulos, som omhandler hvert sitt hovedtema. Demokrati som styreform slås fast på mange vis både i innledningen og gjennom dokumentet for øvrig. For eksempel kan vi allerede i lovens første artikkel lese at Spania er «en sosial og demokratisk stat». Og 1978-loven er den første spanske grunnloven som ikke gir statsoverhodet, som i våre dager er kong Felipe, anledning til å innføre unntakslover herunder avsette landets statsminister eller oppløse nasjonalforsamlingen.

Første hoveddel av lovteksten handler om grunnleggende rettigheter og plikter. Del 2 fastslår monarkiets og kongehusets rolle. I del 3 behandles Spanias lovgivende forsamling, Cortes Generales, og dens rolle. Deretter går det slag i slag: del 4 omhandler regjering og administrasjon, del 5 den dømmende makt herunder rettsvesenets oppgaver og funksjoner, deretter, i del 6 følger økonomi og finans. Del 8 har en tittel som kan oversettes med «statens territorielle organisering». Og her er det formuleringer som har gitt hodebry mer enn en gang, men mer om det litt senere. Del 9 presenterer Spanias grunnlovsdomstol og dens ansvarsområder og rolle, blant annet har domstolen i oppgave å vurdere om lover og regler er i strid med grunnloven. Del 10 har tittelen «Grunnlovsendringer».

Territorier, nasjoner og nasjonaliteter

Grunnlovsfedrene i 1978 var seg bevisst at skulle en ny, demokratisk grunnlov få allmenn tilslutning, måtte man ikke bare hente støtte fra høyre- og venstresiden i politikken, men også anerkjenne Spanias regioner, ulike språk og folkegrupper. Betydelig regionalt selvstyre stod i kontrast til Franco-regimets vekt på en sterk sentralmakt styrt fra Madrid. Franco ga pent sagt, lite rom for minoritetsspråk, -kultur eller regionalt selvstyre. 

I 1978 derimot anerkjennes ulike regioner, språk og nasjonaliteter i grunnloven. Spania får en slags føderal modell, der landet er en sammenslutning av 17 regioner med større eller mindre grad av selvstyre. Allerede i innledningen til grunnloven står det å lese at den spanske nasjon skal (O&Ps oversettelse): «Beskytte alle spanjoler og Spanias folkeslag i deres utøvelse av menneskerettigheter, av deres kultur og tradisjoner, språk og institusjoner.» I samme lei kan vi lese avsnitt 3 av innledningen: «Kastiljansk er statens offisielle spanske språk.» Litt lenger ned i samme avsnitt står det likevel at de andre spanske språkene også skal være offisielle i deres respektive selvstyrte samfunn i henhold til disse regionenes statutter. Forholdet mellom sentralmaktens rolle og regionalt selvstyre går også igjen i del 8, og nok en gang er det en slags «både og» der teksten kan gi rom for temmelig ulike fortolkninger.

Mye vil ha mer, heter det seg, og debatten om hvor mye selvstyre som kan tillates i henhold til grunnloven har på ingen måte lagt seg i tiden etter 1978. I 2010 oppstod det som gjerne refereres til som en grunnlovskrise eller konstitusjonell krise som også de seneste ukene har utspunnet seg bokstavelig talt på gateplan. Bakgrunnen var oppsummert at Catalonia i 2006 utarbeidet et forslag til endringer av sine statutter som ville gjøre katalansk til det foretrukne språket i regionen, anerkjenne katalanere som en egen nasjon samt fri Catalonia fra økonomisk ansvar for resten av Spania – kort sagt bringe Catalonia nærmere fullt selvstyre. Forslaget ble gjenstand for folkeavstemning samme år, og selv om valgdeltagelsen var på beskjedne 48.9 prosent, ble det vedtatt.

Katalanske myndigheter hadde rådført seg med Madrid i forkant av de foreslåtte endringene i statuttene, og nasjonalforsamlingen hadde endret enkelte punkter i statuttene før folkeavstemningen ble gjennomført. Det endte likevel med at det konservative partiet Partido Popular bragte saken inn for Spanias grunnlovsdomstol som i 2010 med seks mot fire stemmer, konkluderte med at forslaget til statutter var grunnlovsstridig. Blant bestemmelsene avgjørelsen la vekt på, er andre avsnitt i innledningen til grunnloven av 1978 der det står (O&Ps oversettelse): «Grunnloven er basert på den uoppløselige unionen av den spanske nasjon, det felles og udelelige hjemlandet til alle spanjoler; den anerkjenner og garanterer retten til selvstyre for de nasjonaliteter og regioner den består av og solidariteten mellom dem alle.» 

Grunnlovsdomstolen la i sin begrunnelse vekt på «uoppløselig» og «udelelig», mens andre åpenbart vil hevde at teksten gir rom for helt andre tolkninger og ikke minst, langt større grad av selvråderett. Ved den høytidelige 40-årsfeiringen i det spanske parlamentet 6. desember i fjor glimret ledere fra flere av Spanias 17 regioner megetsigende med sitt fravær: Catalonia, Baskerland, Navarra og Balearene. Det kan bli spennende å se om de dukker opp i år. 

Med vennlig hilsen,

Oliven & Poteter

Kjenner du Spanias riksvåpen? Du finner det i flagget, det brukes av Spanias nasjonalforsamling, Cortes Generales, landets regjering, høyesterett og andre statlige institusjoner. Ser du nærmere på det, vil du oppdage en rekke elementer fra langt tilbake i spansk historie, men Escudo de armas er slett ikke så gammelt som det kan gi inntrykk av – det ble vedtatt så sent som i 1981. Spanias riksvåpen påminner om svunne kongedømmer, søyler som en gang markerte slutten på verden slik vi europeere kjente den, og spansk storhetstid og imperiebygging på andre siden av havet.

Vi begynner like godt rett på fra øverst til nederst og fortsetter fra høyre til venstre, element for element. Skjønt her gjelder det å holde tungen rett i munnen: På riksvåpenet over legger du kanskje merke til at vi har markert det som tilsynelatende er venstre side med det latinske ordet for høyre, dexter, mens det vi vanligvis oppfatter som høyre side er markert med sinister, altså venstre. Det er fordi våpenskjold tradisjonelt skal betraktes fra våpenbærerens synsvinkel.

Øverst troner monarkiet

Øverst på Spanias riksvåpen, det kalles gjerne hjelmtegn om man har sans for det formelle, ser vi en flott kongekrone. Det er ikke overraskende den spanske kongekronen, i gull, besatt med perler og juveler og toppet med et kristent kors. Har du sett Spanias kronjuveler, vil du legge merke til at riksvåpenets krone ikke er en kopi av den fysiske kronen – eksperter snakker gjerne om en heraldisk krone.

Men den øverste kronen får selskap av to kongekroner til i riksvåpenet, du finner dem på toppen av hver av de to søylene som bærer selve våpenskjoldet. Og ser du riktig nøye etter, vil du oppdage at de ikke er identiske. Den på venstre (sinister) side er det spanske monarkiets heraldiske krone, på høyre side finner du kronen til keiseren av Det tysk-romerske riket. Forklaringen på det siste er at keiser Karl den 5. (1500-1558) også var konge av Spania, der samme mann er kjent som Karl 1. eller på spansk: Carlos 1.

Og Karl er ingen ringere enn barnebarn av kong Ferdinand og dronning Isabella som samlet Spania, og sønn av Filip med tilnavnet den smukke og Johanna den vanvittige. Gjennom sin familiebakgrunn var han arving til tre av datidens fremste europeiske dynastier. Han lå forresten ikke på latsiden selv heller når det gjaldt å underlegge seg territorier i Europa, Amerika og Asia. Han var kort sagt en regent som lenge før en britisk monark med rette kunne hevde noe lignende, hersket over et rike så stort at solen aldri gikk ned over det. Du kan lese mer om ham i vår artikkel her: Riket der solen aldri går ned.

Forbi søylene!

Spanias tid som stormakt ble forholdsvis kort, men minnes i riksvåpenet fra 1981 også gjennom valgspråket du ser på det røde båndet: «Plus ultra». Det er ikke tilfeldig at båndet binder sammen to søyler, de symboliserer de såkalte Herkules-søylene.

Herkules-søylene er Antikkens betegnelse på høydene som omkranser Gibraltar-stredet. Det var hit selve symbolet på mannsmot for de gamle grekere reiste for å utføre en av sine 12 dåder eller storverk, om man vil. Grekerne kalte helten Herakles, romerne refererte til samme skikkelse som Herkules. Her i det som i dag er det sydlige Spania, skal han ha hentet inn en bøling, etter først å ha tatt livet av oksenes eier, en skummel kjempe ved navn Geryonevs.

For Antikkens mennesker representerte Herkules-søylene den kjente verdens ytterkant. Valgspråket «Plus ultra» betyr noe slikt som «videre bortenfor», underforstått – lengre ut i verden enn det som var kjent av europeere. I renessansen ble det fortalt at søylene som markerte innløpet til Middelhavet fra Atlanterhavet bar innskriften «Non plus ultra», som skulle være en advarsel til sjøfolk om at verden utenfor i beste fall var utrygg.

Kongedømmer som var en gang

De to Herkules-søylene fungerer som “holdere” for det som kan ses som selve skjoldet i det spanske riksvåpenet. Skjoldet er satt sammen av seks hovedelementer. 

Øverst til høyre (sett fra skjoldbærerens synsvinkel) finner du en borg med tre staselige tårn på rød grunn. Dette er våpenskjoldet til kongehuset Castilla. I 1479 ble det som hadde vært et selvstendig kongedømme med Burgos som hovedstad, slått sammen med Aragón til kongeriket Spania. Castilla lå lenge i krig med mauriske herskere på den iberiske halvøya. Navnet Castilla skal komme av de mange festningsverkene som ble oppført langs grensen mot det som lenge var land som lå under muslimske herskere. 

Umiddelbart under Castillas borg, finner du et kjent mønster med fire røde striper på gul bunn. Her er stripene vertikale, men de som har lest Oliven & Poteters artikkel om flagg i Catalonia (Catalonia: En flaggsafari) vil vite at det samme mønster finnes i flere regioner både i og utenfor Spanias grenser og både med horisontal og vertikal orientering.

På Spanias riksvåpen er motivet under Castillas borg, Aragóns våpenskjold, og Aragón og Castilla betraktes gjerne som selve «grunnleggerne» av Spania – dersom vi ser den saken i lys av en av Spanias grunnleggende fortellinger om seg selv: At det moderne Spania ble til da kristne ledere beseiret muslimske herskere etter en mange hundre år lang væpnet konflikt, en prosess som gjerne blir kalt Reconquista’en eller Gjenerobringen.

Øverst til venstre på Spanias våpenskjold finner vi en løve med utstrakte klør og tunge. Løver er ingen ukjent figur i riksvåpen, selv så langt nord som i Norge – de behøver slett ikke ha noen tilhørighet til regionens naturlige dyreliv. Løver blir gjerne oppfattet som symboler på mot, kongelighet, styrke og så videre. Den rosa-røde løven på sølvfarget grunn er våpenskjoldet til det en gang selvstendige kongeriket León i det nordvestlige Spania. Også León inngikk i ulike sammenslutninger: Med Asturias fra 925, og igjen med Castilla mellom 1037 og 1157, avbrutt av en periode som selvstendig før det gikk sammen med Castilla i 1230. Slik sett blir også León blant den moderne statens grunnleggere.

Rett under Leóns våpenskjold, finner du et skjold med rød bunn dekorert med gullenker og en grønn smaragd som midtpunkt. Dette er det gamle kongeriket Navarras våpenskjold. Navarra har i spansk historie ofte blitt tillagt større vekt enn størrelsen skulle tilsi, ikke minst fordi kongeriket kontrollerte et av de viktigste passene i fjellkjeden Pyreneene. Navarra var allerede en egen stat på 800-tallet, men vekslet i lange perioder mellom å inngå i union og selvstendighet. Fra 1076 til 1134 inngikk kongedømmet for eksempel i union med Aragón, før det igjen ble selvstendig. Navarras beliggenhet gjør også at området i perioder har vært nært knyttet til naboen i nord. På 1500-tallet ble Navarra delt, en del kom til å ligge under Spania, i den andre hadde Frankrike herredømmet. Hoffet i Navarra var i perioden et blomstrende kultursentrum.

Og mens vi er inne på Frankrike: I midten av de fire våpenskjoldene finner du et motiv med tre liljer på blå bunn. Det skjoldet tilhører Huset Bourbon, et europeisk kongehus med opphav i Frankrike. Konger fra Huset Bourbon kom til makten både i Frankrike og Navarra fra 1500-tallet, og fra 1700-tallet av satt spanske medlemmer av Bourbon-dynastiet på tronene i Spania, Napoli, Sicilia og Parma. Og hvis du lurte på om Huset Bourbon (Borbón på spansk) er forsvunnet ut av historien i spansk sammenheng, så kan du notere at den nåværende spanske kongefamilien tilhører nettopp «bourbonerne». Den så langt siste «bourboner» på den spanske tronen er med andre ord Felipe den 6. som overtok etter sin far i 2014.

Aller nederst og forholdsvis beskjedent plassert, finner du et granateple, våpenskjoldet til kongedømmet Granada eller Reino de Granada som det heter på spansk. Granada var det aller siste området på den iberiske halvøya som ble erobret fra muslimske herskere. I 1492 ble Emiratet Granada underlagt den kastiljanske tronen under navnet Kongedømmet Granada og slik forble det frem til 1833 da Spania ble delt inn i provinser. Det er med andre ord det katolske kongedømmets symbol som har fått plass i Spanias riksvåpen slik det fremstår i dag. 

Så spør du kanskje, hvis dette riksvåpenet kom til så sent som i 1981 – hva slags symboler erstattet det? Svaret er naturligvis Franco-tidens spanske riksvåpen, men symbolikken i den utgaven er en historie vi skal fortelle en annen gang.

Hilsen Oliven & Poteter