Kategori: Historie & Kultur

Hvorfor er ikke Amerika kalt opp etter Columbus?

Den 12. oktober er nasjonaldag her i Spania. Dagen feires blant annet med stor militærparade i Madrid der den spanske kongefamilien er til stede. Her på Costa Blanca er fyrverkeriet som avslutter Columbus-dagfeiringen i Los Montesinos, vel verdt et besøk. Columbus og hans mannskap steg som kjent i land på det amerikanske kontinent den 12. oktober 1492. Columbus’ funn av ”nytt” land ble starten på Spanias gullalder, både i bokstavelig og overført betydning. Likevel var det ikke Columbus som fikk gi navn til kontinentet. Den æren gikk til en annen italiener: Amerigo Vespucci. Som oppdager var Vespucci nærmest en etternøler, som skipskaptein må han kunne betegnes som mislykket. Men mannen skal ha hatt en usedvanlig velutviklet sans for å sette seg selv i et godt lys. En skamløs selv-promotør, har enkelte hevdet – han spilte i alle fall på ingredienser vi i dag kanskje helst forbinder med reality-tv.

Columbus’ oppdagelse av det nye kontinentet ble starten på Spanias gullalder, men han ble ikke den som fikk de nye landområdene oppkalt etter seg.

Amerigo Vespucci (1454-1512) vokste opp i Firenze, en italiensk bystat styrt av den berømte og beryktede, men styrtrike Medici-familien. I unge år skal han ha forsøkt seg på en rekke ulike forretningsforetak, uten at noen av dem førte til den helt store suksessen. Men Vespucci var ikke en mann som ga opp. Og han må ha hatt et velutviklet sosialt talent, for med tiden dukker han opp som en slags ”fikser” for innflytesesrike personer i hjembyen, blant annet for medlemmer av Medici-famlilen.

I følge den britisk-spanske historikeren Felipe Fernández-Armesto som utga en biografi om Amerigo Vespucci i 2007 (The Man Who Gave His Name to America, Random House), var italieneren særdeles dyktig til å fremstille seg som en ekspert på de forskjelligste områder. Til Spania, et land som bare nylig var gjenforent under kristne herskere og ivrig etter å kaste seg inn i konkurransen om å bli en stormakt, kom Vespucci for å arbeide for en fremstående italiensk slavehandler som hadde bidratt til å finansiere Columbus’ reiser for å finne sjøveien til India.

Da spanske myndigheter opphevet Columbus’ monopol på reiser til og utbytte fra den nye verden, stod Vespucci klar til å krysse Atlanterhavet. For å få plass om bord påberopte han seg ekspertise på perler, som Columbus hadde oppdaget på det nye kontinentet. Etter denne første ferden, skal Vespucci ha presentert seg som en maritim autoritet. Det var i beste fall en overdrivelse. Så vidt historikerne vet, var Vespucci bare kaptein på ett eneste skip, og det forlot aldri havn.

Det med dokumentasjon og Vespucci er forresten interessant. Han skal ha vært en ivrig kronikør og uttrykte et sterkt ønske om å bli husket av ettertiden. I følge Fernandez-Armesto var Vespucci belest, og han skal ha blandet fiksjon med dokumentasjon for å gjøre sine beretninger mer spennende for sine lesere. Det er rett og slett vanskelig å skille fakta fra fantasi i Vespuccis skildringer. Det bidrar til mystikken rundt ham, at det meste av det han skrev er blitt borte i tidens løp. I et av de få manuskriptene fra Vespuccis hånd som har overlevd, sier forfatteren at han skriver for “å etterlate meg berømmelse når jeg er død.” Og da gjelder det å ikke være kjedelig!

Amerigo Vespucci skal ha vært en ivrig skribent. Han forfattet reiseskildringer som inneholdt ingredienser som kunne konkurrert med dagens reality-serier. Her var beskrivelser av innfødtes oppsiktsvekkende skikker, klesdrakt og ikke minst seksualliv. Hvor mye av det som hadde rot i virkeligheten, er som så ofte med Vespucci uklart.

Det vi vet er at Vespucci krysset Atlanteren to ganger i årene mellom 1499 og 1502. Det var på den siste reisen, da han seilte under portugisisk flagg, at han kom i land på kysten av det som i dag er Brasil og erklærte seg oppdager av et nytt kontinent. Han omtalte det som “Den nye verden” og har i ettertid gjerne fått æren for å ha vært den første som brukte uttrykket.

Amerigo Vespucci var en dyktig markedsfører og historieforteller.

Men også her var “markedsføreren” Vespucci på ferde. For allerede i 1498 hadde Columbus seilt forbi munningen av elven Orinoco og ment at dette store landområdet måtte være et kontinent, ikke bare nytt land. Og tre år før Vespucci hevdet å ha oppfunnet betegnelsen ”Den nye verden” hadde Peter Martyr d’Anghiera som var en historiker i tjeneste for det spanske hoffet, benyttet uttrykket for å beskrive landområdet Columbus hadde ”oppdaget”.

Vespucci er i det hele tatt en mann som stadig beveger seg på og over kanten av det som med rimelighet må kunne betegnes som sant, men det må sies å ha lønt seg i forhold til hans ettermæle.

 

Hvordan Amerigo ble Amerika

I 1507 publiserte en kjent kartmaker i Lorraine et stort verdenskart som skulle gjøre Vespucci berømt for all ettertid. Så vidt vi vet er dette første gang ”Amerika” blir brukt som betegnelse på den sørlige delen av det kontinentet Columbus ”oppdaget”. Noen tiår senere, i 1538, bruker en annen velkjent kartograf, Mercator, Amerika som betegnelse på både sørlige og nordlige deler av kontinentet.

Hvorfor Amerika og ikke Ameriko, kan man jo spørre seg. Kontinenter har kvinnenavn, Europa, Asia, Afrika – kontinenter er rett og slett feminine. Og hunnkjønnsformen av Amerigo, må bli noe slikt som Amerika.

Så kan man jo underholde seg med tanken på hvordan det ville ha vært om Columbus faktisk hadde fått gi navn til Amerika. Kanskje Columbia ville blitt resultatet, eller Kristofferia? Antagelig skal vi være glad for at valget i stedet falt på Amerigo Vespucci – en litt frynsete fyr, som likte å overdrive sin egen betydning og smurte tykt på når det gjaldt egne talenter og ferdigheter. For uansett hvordan Columbus feires her i Spania, så er hans navn i det meste av verden ellers for all ettertid forbundet med europeernes herjinger i land de erklærte som sine. Et slikt navn ville vekke minner om kolonisering, imperialisme, massakre på urbefolkninger, plyndring og annen udåd hver gang det ble brukt. Amerigo Vespucci derimot er nærmest en historisk ingenting, når alt kommer til alt. Vi vet egentlig ganske lite om ham, for hva er sant og hva er skryt – i beste fall overdrivelse? Kanskje er det greit at Amerika har fått navn etter en skrytepave som omga seg med en kalkulert dose mystikk? Tross alt er det en fyr med ganske menneskelige trekk.

Det var en flott prosesjon i Los Montesinos etterfulgt av et spektakulært fyrverkeri i fjor. Ha en fin Columbus-dag alle sammen!

Hilsen Oliven & Poteter!

Mappa Mundi – et kart og en statshemmelighet

Juan de la Cosa var kaptein på Columbus’ flaggskip Santa Maria, men forholdet mellom den italienske oppdageren og hans spanske kaptein, må ha vært av den kompliserte sorten. Som vi skrev i del 1 av historien om de la Cosa, gikk Columbus ikke av veien for å sette frem beskyldninger om at den erfarne sjøfareren selv hadde forårsaket sitt eget skips forlis og blunket ikke på å ydmyke ham i full offentlighet. Columbus var ikke en mann kjent for overdreven bruk av silkehansker. Men de la Cosa fikk også sine seire: Han deltok i langt flere ekspedisjoner til Amerika enn de tre Columbus rakk. Han ledsaget noen av samtidens mest betydningsfulle oppdagelsesreisende, brakte med seg europeiske nybyggere til det ”nye” kontinentet – og utarbeidet et av verdenshistoriens mest berømte kart – som for øvrig inneholder en aldri så liten ”takk for sist” til nettopp Columbus.

Mappa Mundi, eller Verdenskartet, var det første europeiske kartet som også viste deler av det nyoppdagete amerikanske kontinentet. Kartet er utstilt på Marinemuseet i Madrid.

Lisens på oppdagelser

I årene etter den første reisen til det amerikanske kontinentet i 1492, fortsatte Juan de la Cosa sin utforskning av landområdene på den andre siden av Atlanterhavet. Han seilte vestover med Columbus på alle de tre reisene han foretok vestover: i 1492, 1493 og 1498.

I 1499 la de la Cosa ut på sin fjerde Amerika-reise. Denne gangen var han navigatør for en ekspedisjon ledet av Alonso de Ojeda og Amerigo Vespucci, to ruvende skikkelser i spansk kolonisering av det amerikanske kontinentet. Alonso de Ojeda var mannen som ga navn til Venezuela, grunnla Santa Cruz og utforsket nordøstkysten av Sør-Amerika. Amerigo Vespucci ga navn til verdensdelen i sin helhet. På denne første reisen, ble de tre blant de første europeere som satte fot på det søramerikanske fastlandet. De utforsket kysten fra Río Esequibo i dagens Guyana på østkysten av Sør-Amerika og nordover til Trinidad.

Det var et intenst, mange vil si vanvittig, kappløp som foregikk mellom europeiske stormakter på denne tiden – om land og naturressurser andre steder i verden. Stor rikdom lokket. Men det var ikke bare å reise ut på lykke og fromme, man trengte lisens fra hjemlige myndigheter. Columbus hadde for eksempel monopol på oppdagelsesreiser til “India” i flere år utstedt av kong Ferdinand og dronning Isabella. Lisensholdere ble gjerne begunstiget med en sjenerøs andel av utbyttet, det være seg gull, andre naturressurser eller til og med mennesker. Det var få motforestillinger blant europeiske herskere mot å gi bort eller ta noe som ikke på noen måte kan sies å ha tilhørt dem.

Juan de la Cosa var ikke lovet noen lukrativ del av “byttet” på reisene så langt, men han må ha hatt sine planer om hvordan han skulle øke sin anseelse og velstand på sikt. På reisene brukte han sine kunnskaper om navigasjon og kartografi til å skaffe seg detaljert informasjon om landskap og befolkning. Etter hjemkomsten i 1499 satte han seg ned og tegnet det som skulle bli Europas første verdenskart med de ”nye” landområdene inkludert. Kartet ble rett og slett kalt “Mappa mundi”, eller ”verdenskartet.” I ettertid kalles det også ofte Juan de la Cosas kart. Du kan se det utstilt på marinemuseet i Madrid til denne dag.

Kartet er malt på pergament og måler 93 cm i høyden og er 183 cm langt, altså et ganske stort format. Det er lagt masse arbeid i det fargerike kartet som altså er det første kartet av en europeer som viser i alle fall en del av det amerikanske kontinentet. Og gode kart sto høyt i kurs i samtiden.

Mappa Mundi er full av detaljer som viser landskap, naturressurser, handelsruter og mer.

Kart og statshemmeligheter

Det foregikk som sagt et intenst kappløp mellom europeiske stater om å finne og legge under seg territorium andre steder i verden. Kart var naturligvis viktig på mange måter i en slik sammenheng, ikke bare for navigasjon. Det å ha gode og presise kart, var nesten bokstavelig talt gull verdt i kampen om å tilegne seg ressurser i fjerntliggende områder.

Både i Portugal og Spania, to av landene som tidlig kastet seg på i koloniseringskappløpet, ble kart behandlet som statshemmeligheter. Myndighetene i flere land sendte ut spioner for å snoke i andre staters kartsamlinger. Juan de la Cosas kart ble overlevert kongeparet Ferdinand og Isabella og dannet lenge grunnlaget for spanjolenes videre kolonisering av Sør-Amerika.

Du husker kanskje fra del 1 av vår omtale av Juan de la Cosa (Spion, kaptein, eventyrer og mannen bak Europas første verdenskart) at Columbus tvang de la Cosa og hele hans mannskap til å avlegge ed på at Cuba ikke var en øy slik de la Cosa mente, men en halvøy? På ”Mappa mundi” har de la Cosa tegnet inn Cuba som en øy – stikk i strid med Columbus’ oppfatning om at Cuba var en halvøy i Asia.

 

Nye Amerika-reiser, fengsling og giftpiler

I årene som fulgte reiste Juan de la Cosa på flere ekspedisjoner til Amerika på oppdrag fra Spanias herskere. Blant annet dro han over sammen med Rodrigo de Bastidas som utforsket og fikk kartlagt store deler av den sydamerikanske nordkysten og ”oppdaget” landområdet som i dag er Panama.

Rodrigo de Bastidas hadde forresten vært med Columbus og de la Cosa på deres andre tur over Atlanterhavet. De Bastidas hadde foreslått for Ferdinand og Isabella at han kunne utforske områdene nærmere og gjorde tilbudet enda mer forlokkende ved å si seg villig til å finansiere reisen selv mot at han fikk betaling i form av ressurser og verdier han mente han ville finne der borte. Herskerne i Spania ga ham lov til å dra og krevde ”beskjedne” 25 prosent av det han måtte tilegne seg. Det var ordninger egnet til å nøre opp under menneskers grådighet.

Med på reisen med Rodrigo de Bastidas og Juan de la Cosa var også Vasco Nuñez de Balboa som skulle bli den første europeer som så Stillehavet fra det amerikanske kontinentet. På reisen utforsket de områder som i dag utgjør Panama og Colombia og fant samtidig ut at Spanias argeste konkurrent i Sør-Amerika, Portugal, også hadde funnet veien til det nye kontinentet. Og på toppen av det hele hadde de tatt for seg i områder Spania anså som sine egne.

Juan de la Cosa var del av en delegasjon som ble sendt til Lisboa for å protestere. Det endte med fengsling. Dronning Isabella måtte visstnok personlig gripe inn for å få Juan de la Cosa løslatt.

De la Cosas siste reise til Amerika begynte i 1509. Med tre skip og 200 nybyggere som ville slå seg ned i ”den nye verden” seilte de la Cosa til Haiti der Alonso de Ojeda sluttet seg til gruppen. Sistnevnte hadde et skip med ytterligere 100 kolonister som ville bosette seg i det som i dag er Colombia.

Da de kom frem, slo de seg sammen med Francisco Pizarro. Turen gikk til et område som Ojeda hadde tilegnet seg, Urabá, men her ble de angrepet av innfødte. Og det skal sies at de innfødte etter hvert hadde fått god grunn til å møte spanjoler og andre europeere med fiendtlighet. Det var ikke bare Pizarro som var kjent for ekstremt brutal behandling av de søramerikanske urinnvånere. Columbus hadde fart så voldsomt frem i møte med urbefolkningen at selv Ferdinand og Isabella som langt fra var kjent for sin milde natur, fikk nok og fengslet oppdageren mellom hans andre og tredje reise til den nye verden.

Etter en kort trefning vant spanjolene slaget. Oppildnet av seieren forfulgte europeerne de innfødte og trengte lenger inn i landet til de fant landsbyen deres. Der ble de igjen angrepet og denne gangen måtte de slå retrett. Juan de la Cosa ble truffet av en pil innsatt med gift og døde i trefningen. Alonso de Ojeda var blant de som slapp unna med livet i behold og kunne fortelle om slaget.

Columbus har blitt hedret med statuer og fått områder, gater, festivaler og dager oppkalt etter seg.

Nyheten nådde Spania der myndighetene tilkjente Juans enke og barn en rundhåndet kompensasjon for hans tjenester for landet gjennom en årrekke. Erstatningen sier litt om hva slags holdning til andre land og befolkninger som hersket i samtidens Europa, den bestod av en klekkelig sum penger (45,000 maravedi) og alle de innfødte som Juan de la Cosa ”eide” i de nye områdene. Hva slags glede hans enke og barn fikk av sistnevnte, sier historien ingenting om.

Juan de la Cosa var en erfaren sjøfarer, uredd oppdager, eventyrer, spion, kartmaker og opportunist. Han er en av de mange vi i ettertiden kanskje ikke vet så mye om, men han spilte en sentral rolle da Spania ble en stormakt i samtiden – på godt og vondt.

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Spion, kaptein, eventyrer og mannen bak Europas første verdenskart

Du lærte kanskje ikke om ham i historietimene på skolen, men han spilte en sentral rolle da Portugal og Spania fikk for seg at de skulle ut i verden, finne nytt land og underlegge det sine hjemlige monarker – komplett med naturressurser og lokalbefolkning. Juan de la Cosa var sjøkaptein, hadde antagelig en fortid som spion, og ble en nøkkelperson i Spanias kolonisering av Sør-Amerika i andre halvdel av 1400-tallet. Han eide og var kaptein på Columbus’ flaggskip og identifiserte og kartla ressurser i den nye verden som hjalp det nylig gjenerobrede Spania å bygge sin anseelse og ikke minst sin rikdom. Forholdet mellom ham og Columbus var ikke av den enkle sorten – på sitt beste var det preget av respekt og tillit, på sitt verste, haglet de groveste beskyldninger. Før Juan de la Cosa ble drept av en giftpil fra innfødte som åpenbart ikke var like begeistret for europeisk kolonisering som hans oppdragsgivere, rakk han å tegne det første verdenskartet som omfattet det amerikanske kontinent laget av en europeer.

Juan de la Cosa var eier av og kaptein på skipet ”Santa Maria” som brakte Columbus til det amerikanske kontinent på leting etter en alternativ handelsrute til India.

Juan de la Cosa må har vært en sammensatt person: Eventyrer nok til å legge ut på reiser i det store ukjente, men byråkrat nok til å utføre nitidige kartleggingsoppgaver for hjemlige myndigheter. Han ble en uvurderlig person i den spanske koloniseringen av Sør-Amerika.

Historikerne har forholdsvis lite sikker kunnskap om Juans tidlige liv og levnet. De vet ikke eksakt hvor eller når han ble født – det er først når konkurransen mellom Portugal og Spania om erobringer av land på nye kontinenter tar til for alvor mot slutten av 1400-tallet at Juan de la Cosa trer frem som en tydelig skikkelse.

Spania kan sies å være en ny nasjon på denne tiden. Gjenerobringen av spansk territorium fra muslimske herskere hadde tatt flere hundre år. Den såkalte reconquistaen varte fra 718 til den ble fullført under kong Ferdinand og dronning Isabella i 1492. Sistnevnte var et kongepar med ambisjoner for sitt gjenforente rike.

Antagelig kom Juan de la Cosa til verden en gang mellom 1450 og 1460. I lys av gjennomsnittlig levetid den gangen, må han kunne betegnes som en godt voksen og erfaren mann i 1492. Man tror han var hjemmehørende i Sta. Maria del Puerta (Santoña) i Cantabria – i den byen bodde i alle fall hans kone og datter på den tiden.

Han skal tidlig ha begynt å skaffe seg erfaring som sjømann i Biscaya-buktas røffe farvann. Senere utvidet han operasjonsområdet og deltok på ekspedisjoner til Kanariøyene og Vest-Afrika. I tillegg til å lære seg sjømannskap, skal han ha skaffet seg grundige kunnskaper om kartografi, altså fagkunnskap om hvordan man lager og bruker kart.

Med tiden ble Juan en respektert sjøkaptein, hans gode omdømme skal ha nådd herskerne i det nylig frigjorte og militært sterke Spania. Kongeparet Ferdinand og Isabella var som sagt ambisiøse – og de mente Spanias fremtid lå i ekspansjon, handel og kolonisering. På den iberiske halvøya var det få muligheter til å erobre nytt land av betydning. Spania og Portugal var konkurrenter som begge hadde det vi i dag kanskje ville kalle ”supermaktambisjoner”. Det gjaldt å skaffe seg territorier, kontroll over handelsruter og tilgang til verdifulle naturressurser.

To av tre skip på Columbus’ første ferd til Amerika var karaveller. En replika av et slikt skip kan besøkende se i havnen i Huelva.

Spion og oppdager i noe tvilsomt selskap

De første bekreftede opplysningene vi har om Juan er fra 1488, da befant han seg i Portugal. Den portugisiske adelsmannen og oppdageren Bartolomeu Dias var nettopp vendt tilbake etter å ha rundet “Kapp det gode håp,” det sørligste punktet på det afrikanske kontinentet. Mange historikere mener de spanske monarkene hadde sendt Juan til Lisboa for å finne ut så mye som mulig om Dias’ ferd. I alle fall skal han ha vært særdeles nysgjerrig på å lære mest mulig om portugiserens ekspedisjon. På vei tilbake til Spania kom portugisiske offiserer på sporet av ham, men han klarte å komme seg over grensen uten å bli pågrepet.

Juan de la Cosa dukker opp igjen tidlig på 1490-tallet. Og nå som skipsreder med tilholdssted i El Puerto de Santa Maria, en havneby mellom Jerez og Cadiz. Man tror det er her han blir kjent med tre brødre fra familien Pinzón. Relasjonen mellom dem skulle komme til å spille en viktig rolle i Spanias erobringer i vest. Brødrene og deres familie hadde slått seg opp som redere etter å ha tjent gode penger på kystfiske og legitim handel, men også på ren sjørøvervirksomhet.

Både Juan de la Cosa og Pinzón-brødrene var lommekjent i farvannene i det østre Atlanterhavet – og de var skikkelser som hadde oppnådd en viss velstand. Dessuten var de villig til å gi betydelige finansielle bidrag til Columbus’ ekspedisjon. Ferdinand og Isabella la nemlig langt fra alle de pengene på bordet som Columbus trengte for å gjennomføre reisen vestover med tre skip. Valget av Juan de la Cosa og Pinzón-brødrene, falt antagelig Columbus ganske lett. Den mellomste av Pinzón-brødrene ble forresten andrestyrmann på Pinta, hans eldre bror kaptein på samme skute. Den tredje broren og Juan de la Cosa ble kapteiner på hvert sitt skip, henholdsvis Niña og ekspedisjonens lederskip Santa Maria.

Den 12. oktober 1492 gikk ekspedisjonens medlemmer i land på et nyoppdaget kontinent – i alle fall fra europeisk ståsted. På sin første reise fikk de riktignok bare sett seg litt om i Karibia. Juans skip, Santa Maria, gikk på grunn og sank utenfor Haiti. Spanske myndigheter ga ham en rundhåndet kompensasjon for tapet av skipet. Blant annet fikk han retten til å transportere en bestemt mengde mel fra Andalusia til Biscaya, og han fikk fritak for avgifter som myndighetene vanligvis krevde inn i samband med slik fraktevirksomhet. Fri konkurranse i markedet var ikke en ide med mange tilhengere i samtidens Europa.

Columbus fikk tillatelse og støtte av Ferdinand og Isabella til turen vestover, men var avhengig av å finne ytterligere investorer og mannskap villig til å satse på en ekspedisjon i ukjent farvann.

Et konfliktfylt forhold

Juan fortsatte å utforske det nye kontinentet i årene som fulgte. Han gjorde i alt tre reiser sammen med Columbus, selv om deres forhold slett ikke var uten spenninger. Columbus beskyldte blant annet de la Cosa for selv å ha forårsaket Santa Marias havari – han hadde jo søkt tilflukt på Niña da lederskipet han eide sank etter en grunnstøting. Beskyldningen må ha falt de la Cosa tungt for brystet.

Likevel kan ikke konflikten ha ødelagt forholdet mellom de to, for året etter gir Columbus de la Cosa kommandoen på sitt eget skip da han legger ut på sin andre tur til Amerika. I 1495 finner vi nok en gang Juan de la Cosa på ekspedisjon med Columbus, denne gangen drar de videre vestover fra Hispaniola til Jamaica og langs sørkysten av Cuba. Men igjen oppstår det heftig uenighet mellom de to.

Mannen som var overbevist om at han hadde funnet sjøveien til India da han gikk i land på det amerikanske kontinent, utfordret den kartkyndige og erfarne sjøkapteinen de la Cosa. Og han var sta så det holdt: Columbus forlangte at kapteinen og hele hans mannskap skulle avlegge offentlig ed på at Cuba ikke var en øy slik de la Cosa mente, men en halvøy – slik Christoffer Columbus holdt på.

De la Cosa skal ha følt seg tvunget til å avlegge eden, men tok en søt hevn da han få år senere tegnet det første kartet laget av en europeer som også omfattet det amerikanske kontinentet.

Vi fortsetter historien om Juan de la Cosa førstkommende fredag her hos Oliven & Poteter.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Keltere i Spania: Nakenkrigere mot romere

Hva forbinder du med keltere? Kanskje irsk eller skotsk folkemusikk? Eller ”milelange” walisiske ord? Men kelterne dominerte i sin tid store deler av Europa, langt utover de britiske øyer. Den iberiske halvøya regnes til denne dag til det keltiske kjerneområdet, og kelterne i dagens Storbritannia stammer faktisk fra Spania. Kelterne var ikke redd for å utfordre samtidens supermakter: romere, grekere og fønikere. De forstod seg på psykologisk krigføring og må sies å ha behersket overraskelsens kunst. Til tross for at de var fremragende metallsmeder og lagde førsteklasses våpen, hjelmer og brynjer, kunne de finne på å stille til kamp kliss nakne og gjerne blåmalt fra topp til tå.

Typisk for keltiske landsbyer er runde, tettliggende hus plassert på en høyde i terrenget. (Kilde: Spain.info)

Barbarer fra nord

Den greske filosofen og matematikeren Platon (428 – 348 f.Kr) beskriver kelterne som et av seks folkeslag han mente drakk alt for mye. Han er en av flere som slår an det som vel kan sies å være en nokså nedlatende tone overfor en folkegruppe som også i samtiden var anerkjent for sine fremragende kunnskaper om metaller og skipsteknologi, sitt mot og sin krigslist, men også sin evne til å leve i fellesskap med folkegrupper som allerede befant seg i de områdene de slo seg ned i.

Platon er ikke alene om å se ned på kelterne. På 100-tallet f.Kr. kan den greske historikeren Siculus fortelle sine lesere at keltiske menn gjerne bærer skjegget kort, men at mustasjene deres er så lange at de nærmest siler mat og drikke gjennom dem. Siculus beskriver riktignok kelterne som høyreiste og muskuløse, men de er forfengelige. Blant annet skal de ha bleket håret og brukt kalkvann som et slags stylingprodukt for å holde frisyren på plass.

De greske og romerske betegnelsene på kelterne reflekterer deres holding til dette folkeslaget med et noe uvisst opphav: De kalte dem rett og slett ”barbarer fra nord”. Kelterne ankom den iberiske halvøya omtrent på samme tid som fønikerne som den gang dominerte Middelhavet og handelen rundt det.

De tidligste keltiske innvandrerne til den iberiske halvøya begynte så smått å komme landeveien over Pyreneene ca 1.000 år f.Kr., og de fortsatte å innvandre over en periode på flere hundre år. Den første store innvandringsbølgen skjøt fart rundt 900 år f.Kr. mens den andre og større folkeforflytningen kom et par hundre år senere. Det er omtrent på samme tid som fønikerne kom sjøveien til det som i dag er det sørlige Spania.

Både keltere og fønikere hadde med seg avansert metallutvinningsteknologi og laget gode verktøy og våpen av jern. Metallutvinning var en viktig del av kulturen og metaller en svært ettertraktet handelsvare.

Kelterne laget smykker av høy kvalitet av metaller de utvant lokalt.

Stormaktene fønikere, kartagenere og romere var selvsagt interessert i metaller av høy kvalitet, og utvalget kelterne kunne by på var utmerket. Gull, tinn, kopper, bly og jern var de vanligste metallene kelterne utvant og foredlet.

Kelterne var fremgangsrike og la under seg nytt land. De skaffet seg kunnskap og ferdigheter om sjømannskap og skip som ikke bare ble brukt til fiske og handel langs nordkysten av Spania, men også til å seile under tøffe forhold i Biscayabukten og nordover.

Keltere utvandret fra nordlige deler av den iberiske halvøya til de britiske øyer. Så selv om mange i dag forbinder keltisk kultur med Irland, Skottland og Wales, så stammer kelterne i dagens Storbritannia faktisk i stor grad fra det som nå er Spania.

Hva er igjen etter kelterne?

I Spania har kelterne ikke etterlatt seg mange praktbygg, og keltisk språk har forsvunnet fra dagligtalen. Likevel finner vi spor etter keltisk kultur, særlig i innlandet – det var der de først og fremst slo seg ned og blandet seg med ibererne som allerede bodde i området. Keltiberere er gjerne betegnelsen på disse keltiske/iberiske folkegruppene.

Både i Portugal og det nordlige og sentrale Spania (Galicia, Asturias, Cantabria, Castilla y León, Extremadura) finner vi en rekke stedsnavn som skal være keltiske: De ender gjerne på “-briga”. Noen eksempler ser du på kartet under.

Kilde: Briga Toponyms in the Iberian Peninsula, Juan Luis García Alonso, University of Salamanca, https://www4.uwm.edu/celtic/ekeltoi/volumes/vol6/6_15/garcia_alonso_6_15.html

Det territoriet som i dag er Spania, har som kjent vært erobret og besatt av en rekke folkeslag og stormakter etter kelternes storhetstid på disse kanter. Det er derfor ikke så veldig mye som er blitt igjen etter dem. Det finnes rester etter deres runde steinhus som gjerne lå høyt i landskapet og var samlet innenfor solide festningsverk. Noen av de best bevarte levningene av slike festningsbyer, gjerne referert til som Castro-kulturen, finner vi i byene A Coruña, Ponteveda, Lugo og Castro de Coaña i vestre Asturias.

Typisk for den keltiske Castro-kulturen er små, runde hus som ligger tett inntil hverandre omringet av en bymur.

En del gjenstander i keramikk etter kelterne har arkeologene også funnet, i tillegg til enkelte inskripsjoner på et nå utdødd keltisk språk og ikke minst en rekke metallgjenstander: Våpen av ulike slag, ridesporer og annet vakkert dekorert utstyr til hest. Keltibererne utviklet også et tveegget sverd som man har funnet mange av og som romerne etter hvert skaffet seg.

Romerne skulle forresten komme til å bli kelternes argeste konkurrent og fiende. Romerske kilder fra samtiden bekrefter at kelterne også hadde invadert Italia, Hellas og det vestlige Anatolia. Før eller siden måtte det komme til konfrontasjon med Romerriket som hadde enorme vekstambisjoner og ikke minst veltrente og disiplinerte tropper.

Men kelterne skulle vise seg å bli en tøff og uortodoks fiende. Romerne innledet en invasjon av den iberiske halvøya 218 f.Kr, og en samtidig kilde viser at romernes syn på kelterne fortsatt var noe hovmodig: “Kelterne er et krigersk folk, frihetselskende og modige i kamp, men de mangler kanskje litt disiplin”.

Eksempler på keltisk metallarbeid.

I en lang rekke slag mot romerske styrker som opererte med faste formasjoner, brukte kelterne ofte geriljataktikk. De kunne sette i gang raske angrep for så å trekke seg tilbake like hurtig. Og de brukte alle fordeler terrenget kunne gi dem. De hadde små, runde skjold som var lette å håndtere på hesteryggen og brukte korte, tveeggede sverd, pil og bue, tveeggede økser og spyd i kamp. Og de forbløffet de veldisiplinerte romerske tropper gjennom å stille i Adams drakt til flere slag.

Vi vet for eksempel at da de fremgangsrike romerne forsøkte å invadere de britiske øyer under ledelse av Julius Cesar i 54 f.Kr. så ble angrepet slått tilbake av kliss nakne, blåmalte keltiske tropper som stod oppmarsjert på den britiske kystlinjen. Det skulle gå hele 97 år før romerne igjen forsøkte seg på en invasjon av de britiske øyer. Denne gangen kom de bedre forberedt, men de klarte aldri å besette de keltiske kjerneområdene i Storbritannia. Hadrians mur, som ligger nord i Storbritannia, ble påbegynt i 120 e.Kr. for å beskytte romerne mot de fryktede kelterne. Bak den muren finner vi som kjent Skottland, etterkommere av kelterne.

Keltisk språk har overlevd på de britiske øyer og i Frankrike. I Spania er keltisk forsvunnet, men kulturen er kanskje mer preget av de stridige kelterne enn mange liker å tro? I alle fall er det i disse områdene – der de muslimske maurerne aldri helt lyktes å få overherredømme at grunnlaget for reconquistaen, den kristne gjenerobringen av Spania ble lagt.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

Spansk gitar og verdens mest spilte toner

Han la grunnlaget for moderne gitarspill, komponerte mer enn 78 verk og er opphavsmann til verdens kanskje hyppigst spilte tonerekke. Møt Francisco Tárrega, en komponist fra Spanias ”gitargullalder”. Han ble født i 1852, men har likevel fått svingt seg mer enn de fleste i vår moderne digitale hverdag – verden over. For med mindre du er født etter 2010, har du garantert hørt i alle fall en smakebit av et av Tárregas aller best kjente stykker.

Francisco Tárrega skrev klassiske stykker for både gitar og piano. Du har nesten garantert hørt noe av hans komposisjoner. (Kilde: Youtube)

Han er blitt kalt grunnleggeren av moderne gitarteknikk. Francisco Tárrega ble født i 1852 og døde i 1909, bare så vidt 57 år gammel. Han var en fremragende gitarist, men også konsertpianist og komponist. I løpet av sitt relativt korte liv komponerte han hele 78 verk, blant de aller mest kjente er Recuerdos de la Alhambra som kan oversettes med noe slikt for Minner om Alhambra. Alhambra er som de fleste vil vite, et staselig palass og festningsverk bygd av mauriske herskere i Granada sør i Spania på 1300-tallet.

Recuerdos de la Alhambra regnes ikke uten grunn som et av mesterverkene innen klassisk gitar. Det er ikke hvem som helst gitt å spille det – dette er musikk for viderekomne gitarister som behersker avanserte teknikker. Her finner du en lenke til en youtube-video der Andres Segovia spiller Recuerdos de la Alhambra: https://www.youtube.com/watch?v=sdaPoUNk5R8. Det er bare å nyte.

Tárrega skrev stykket nettopp i Granada, og det gjør bruk av en krevende teknikk kalt tremolo der en note spilles i rask rekkefølge av ring-, lang- og pekefinger slik at det gir en illusjon av en eneste lang note. Samtidig spiller tommelfingeren akkompagnement slik at man lett kan tro at stykket spilles av en duo og ikke en enkelt gitarist.

Francisco Tárregas far oppdaget tidlig sønnens musikktalent, han skal ha vært en dyktig flamenco-gitarist selv. Men midt på 1800-tallet hadde gitaren langt fra den status pianoet nøt, selv om gitaren som instrument faktisk stammer fra Spania. Faren insisterte derfor på at Francisco skulle lære seg å spille begge instrumentene. Det var forresten flere grunner til at Tárrega senior mente musikken kunne bli et brukbart levebrød for sønnen.

Som barn hadde Francisco skadet synet i en ulykke. Faren må ha vært en handelkraftig mann, for han flyttet hele familien til en annen by der det var mulig for sønnen å få formell musikkutdannelse. Selv som blind kunne man nemlig tjene til livets opphold som musiker i datidens Spania. Faktisk var begge Francisco Tárregas første ”ordentlige” musikklærere blinde.

Francisco Tárrega gjorde mye for å heve statusen til gitaren som instrument.

Francisco Tárrega kom til å spille en viktig rolle i å heve statusen til gitaren – gjøre den til et instrument ”verdig” de beste konsertsalene i verdens viktigste musikkbyer. Selv opptrådte han ofte i utlandet, særlig i Paris og London, og han arbeidet nært med sin tids fremste instrumentmakere.

Tárrega skrev om musikk av mange kjente klassiske komponister fra piano til gitar, blant annet stykker av Chopin, Bach og Mozart. Han behersket jo begge instrumenter. Kanskje var disse transkripsjonene med på å gjøre gitaren til et mer velrenommert instrument. Tárrega og hans musikk ble i alle fall elsket av publikum verden over og er det til denne dag. Blant stykkene man knapt kan høre ofte nok er hans Gran Vals. Den kan du for eksempel lytte til her: https://www.youtube.com/watch?v=uSQzUx3QW2Y.

Fra Spania til resten av verden: 1,8 milliarder per dag

Om du tok deg tid til å høre det lille youtube-klippet over, dro du kanskje kjensel på et lite ”tema” gjemt inne i det nydelige musikkstykket. Du har helt rett, det er det finske telekomselskapet Nokias berømte ringetone.

Nokia tok strofer fra Tárregas Gran Vals og brukte i sin ikoniske ringetone.

I 1993 satte ledelsen i Nokia seg nemlig ned for å lage et slags ”lydvaremerke.” De hadde festet seg ved Tárregas Gran Vals og valgte ut noen få takter fra komposisjonen. Året etter kom ”Nokia-tonen” på den aller første mobiltelefonen. Det ble en braksuksess. Selskapet fikk gratis reklame hver gang en av deres telefoner ringte – og det gjorde de overalt og til enhver tid, syntes det som. ”Nokia-melodien” hørte du i bakgrunnen på pressekonferanser uansett hvor i verden de ble holdt, i nyhetssendinger, på møter – i alle slags sammenhenger, tidlig og sent.

I 2009 regnet statistikere seg frem til at Tárregas musikk kunne høres omrent 1,8 milliarder ganger per dag – det skulle bli i overkant av 20.000 avspillinger per sekund. Siden har det riktignok avtatt, men Nokias ringetone har fortsatt sine tilhengere og har nærmest oppnådd kultstatus.

Hos oss har Nokias ringetone alltid frembrakt bilder av Spania uansett hvor i verden vi har befunnet oss. En morsom påminnelse om dette herlige landet og all den nydelige musikken dets komponister og musikere har gitt oss.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

”Middelhavets vikinger” barker mot romere i Cartagena

I andre halvdel av september holdes det hvert år en storslått historisk festival i havnebyen Cartagena. I ti dager fortelles historien om striden mellom to av samtidens supermakter slik den ble utkjempet på disse trakter for omtrent 2200 år siden. Det blir opptog, gjenskapte kampscener, bryllup, marked og mye mer for den historieinteresserte. Cartagena har vært ettertraktet i flere tusen år. Her grunnla fønikerne en av sine mest fremgangsrike kolonier, her forberedte den legendariske hærføreren Hannibal sitt felttog mot det mektige Romerriket – komplett med elefanter. Her har også romere og maurere hatt styringen, etter tur. I moderne tid har den gode havnen i Cartagena vært tilholdssted for den spanske marinen. Har du ikke fått med deg festivalen tidligere, har du sjansen i år mellom 21. og 30. september.

Festivalen feirer blant annet romerske styrkers inntog i Cartagena.

Byen Cartagena ble grunnlagt i 227 f.Kr. av en føniker med det solid klingende navnet Hasdrubal den Rettferdige. Byen er oppkalt etter fønikernes viktigste koloni på Hasdrubals tid, Kartago. Sistnevnte ligger som kjent i Nord-Afrika, nærmere bestemt i dagens Tunis.

Hvem var nå disse fønikerne som vi finner spor etter mange steder langs dens spanske middelhavskysten? Enkelte har sammenlignet dem med de nordiske vikingene – selv om de først gjorde sin entré i verdenshistorien flere hundre år etter at fønikerne hadde bygget og tapt sitt imperium.

Fønikerne tilhører et semittisk folk, nevnt allerede i Bibelen. Omkring år 3000 f.Kr. slo de seg ned langs kysten av det østlige Middelhavet, der vi finner Libanon og Syria i dag. Som vikingene var fønikerne usedvanlig dyktige sjøfolk og navigatører, og i likhet med dem utforsket de nye hav- og landområder og seilte lengre bort enn noen andre i samtiden. Allerede i 550 f.Kr. fant fønikerne veien til den iberiske halvøya, selv om de altså ikke etablerte seg i Cartagena før omtrent 200 år senere.

Fønikerne var nok mer opptatt av handel enn våre nordiske forfedre. De og deres etterkommere kartagenerne, anla handelsstasjoner rundt hele Middelhavet. De seilte på Rødehavet og ga seg i kast med Atlanterhavet og skal ha kommet så langt som til de britiske øyer. Og hvor de enn kom, var det først og fremst handel som opptok dem.

Rundt Middelhavet bygget de et mektig handelsimperium og skaffet seg etter hvert en dominans over regionen som varte i mange hundre år – helt frem til de for alvor ble utfordret av Romerriket. Fønikernes handelsruter ble beskyttet av datidens største marine med base i Kartago, romernes styrke var først og fremst på landjorda.

Dette er Kartago i dag, en by i ruiner ødelagt av romerne. Men en gang var den Middelhavets maktsentrum og matbod.

Kartago bør ødelegges

Til tross for at fønikerne dominerte Middelhavsområdet i en så lang periode, vet de færreste av oss like mye om fønikere og kartagere som om de gamle egyptere, grekere og romere. Kanskje er det fordi fønikerne først og fremst anla handelsstasjoner og var mindre opptatt av å skaffe seg landområder? Fønikerne tjente en masse penger, men deres rike ble aldri mer enn en nokså løs allianse av bystater.

Og det holdt rett og slett ikke da den romerske republikken for alvor begynte å vise interesse for å legge under seg territorium utenfor den italienske halvøya. Du husker kanskje at den romerske politikeren Cato den eldre, som levde et par århundrer f.Kr., alltid avsluttet sine taler i det romerske senatet med ordene: “For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges.” Fønikerne stod i veien for romerske ambisjoner om å bygge et riktig imperium – og ble lenge selve erkefienden.

Romas ekspansjon tok for alvor til omtrent på den tiden Cartagena ble etablert, men konflikten kom til å bidra til den nye byens vekst og velstand. Fønikerne dominerte Middelhavet, og sjøveien frem og tilbake fra Cartagena til Kartago var forholdsvis kort og trygg.

Slik ser Cartagenas havneområde ut i dag. Blant alt det moderne finner vi romerske amfiteatre og levninger etter ulike kulturer som har satt sitt preg på byen i de over 2000 årene den har eksistert.

Punerkrigene er betegnelsen på tre kriger som ble utkjempet mellom Kartago og Roma fra 264 f.Kr. til 146 f.Kr. Og det gikk hardt for seg. Puner kommer forresten fra det latinske ordet Punicus eller Poenicus som betyr føniker – navnet ble gitt av den parten som til slutt skulle gå seirende av den bitre striden, altså romerne.

Men før fønikerne måtte gi tapt, bet de fra seg, og Cartagena spilte en periode en nøkkelrolle i den sammenheng. Det var for eksempel i Cartagena den legendariske fønikiske hærføreren Hannibal samlet sine tropper før de la ut på den lange marsjen nordover, over Alpene til Roma med sine elefanter.

Og Hannibal er da også sentral i den historiske festivalen i Cartagena. Festivalen, som gikk av stabelen første gang høsten 1990, fokuserer nemlig i hovedsak på tiden rundt den andre punerkrigen, altså den væpnede konflikten mellom kartagenere og romere som fant sted på slutten av 200-tallet f.Kr. Hannibal brukte byen som et trygt landingssted for sine styrker før han begynte marsjen mot fiendens hovedstad. I følge lokal tradisjon her i Spania, benyttet han sjansen til å gifte seg med en lokal dame før han la i vei mot Roma.

Under festivalen feires bryllupet mellom Hannibal og Himilce. Vi vet ikke så mye om damen utover at hun var iberer og skal ha kommet fra Cástulo, hovedstaden i Oretania, et rike som lå et stykke vest for Alicante/Murcia. Kanskje var giftermålet en ren politisk allianse. Det hører med til historien at mens Hannibal dro frem mot Romerriket, falt Cartagena i romernes hender. Hele det fønikiske området ble forresten innlemmet i Roma i år 64 f.Kr.

Følg denne linken, http://cartaginesesyromanos.es/actos/, for å finne ut av hva som skjer på hvilke dager under festivalen. Oversikten er bare tilgjengelig på spansk.

Den romerske overtagelsen av Cartagena står sentralt under festivalen. Romerne gikk i land i Catalonia og hadde en lang marsj sørover før de stod utenfor byen og erobret den i 209 f.Kr. I festivalen blir den romerske invasjonen starten på mye moro og ikke blodige kamper. Og det skal sies: Cartagena opplevde en blomstringstid under romersk overherredømme.

Festivalprogrammet inneholder foruten invasjonen og Hannibals bryllup, ødeleggelsen av Saguntum (eller Sagunto som den nå heter og som ble den første byen Hannibal erobret på sin marsj mot Roma), Hannibals marsj mot Roma samt opptog av tropper fra de ulike fraksjonene som deltok under stridighetene. En del av aktivitetene blir du som besøkende invitert til å delta i. Tar du turen til Cartagena mellom 21. og 30. september får du i alle fall en artig opplevelse og muligens også litt bedre innsikt i regionens historie. Kanskje ses vi der?

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Pensjonister mot Spanias regjering

På denne tiden for et år siden forberedte myndighetene i Catalonia en kontroversiell folkeavstemning om løsrivelse fra Spania. Den spanske regjeringen var raskt ute med å erklære avstemningen lovstridig. Store politistyrker ble satt inn mot opprørske katalanere. Stemmeurner ble beslaglagt, stemmesedler og valgmateriell inndratt, og flere hundre mennesker ble skadet i basketak med politi og ordensmyndigheter utsendt fra Madrid. Likevel ble avstemningen gjennomført. Hvordan var det mulig? Nylig rapporterte BBC om en gruppe aktivister som på avgjørende vis bidro til at folkeavstemningen gikk sin gang. Menneskene den britiske kringkasterens journalister møtte i all hemmelighet, er erfarne folk og godt organisert: Medlemmene trykket blant annet stemmesedler i nattens mulm og mørke, skaffet til veie stemmeurner som erstatning for de som ble beslaglagt og smuglet selv urner, stemmesedler og annet valgmateriell over landegrenser og inn i Catalonia. Du hadde kanskje ikke gjettet at vi snakker om en gruppe pensjonister?

Valget i Catalonia var kontroversielt og myndighetene i Madrid beslagla både urner og stemmesedler.

Man får mene hva man vil om Catalonias løsrivelse fra Spania – sikkert er det i alle fall at frontene mellom separatister og nasjonalister var og fortsatt er steile. Konflikten mellom Madrid og Barcelona går langt tilbake. Regionen med rundt 7,5 millioner innbyggere grenser mot Frankrike i nordøst og følger kysten sørover til Valencia. Den ble innlemmet i Spania i 1714, men det varte ikke lenge før katalanerne begynte å røre på seg. Allerede på 1800-tallet ble det organisert en katalansk separatistbevegelse.

Siden har forholdet mellom Catalonia og Spania vært mer eller mindre anstrengt. Tidlig på 1930-tallet i oppnådde Catalonia en viss særstilling i forhold til sentralmakten, men den ble opphevet i 1939 da Franco gikk seirende ut av borgerkrigen. I 1977 fikk regionen tilbake betydelig grad av selvstyre, men langt fra alle katalanere var fornøyd.

Mange katalanere er frustrert fordi regionen betaler høye skatter til sentralmyndighetene, de mener regionen får altfor lite igjen for sitt bidrag. Catalonia er en velstående region i spansk sammenheng, med mye industri og fremgangsrike tjenesteytende næringer.

Høsten 2017 var det oppstått en situasjon der sentralmyndighetene i Madrid hadde strammet inn Catalonias frihet og tatt kontroll over regionens finanser. Delstatsmyndighetene hadde nemlig annonsert at de ville holde en folkeavstemning om løsrivelse fra Spania den 1. oktober. Madrid svarte med å sette inn nasjonale politistyrker og erklære avstemningen lovstridig.

Påtalemyndighetene i Spania beordret politiet til å etterforske alle forsøk på å gjennomføre folkeavstemningen. Katalanske ordførere som stilte lokaler til disposisjon for stemmegivning, ble truet med rettsforfølgelse. Stemmeurner, valgmateriell og stemmesedler ble beslaglagt. Stemmelokaler ble forseglet. Uten tilgang på penger, kunne delstatsmyndigheten ikke anskaffe nye stemmeurner eller trykke stemmesedler for å erstatte de som var blitt inndratt. Det vakte internasjonal oppsikt da Madrid gikk så langt som til å sende inn nasjonale politistyrker for fysisk å hindre at avstemningen skulle finne sted. En hel verden fulgte dramaet som utspant seg.

All innsats og alle vansker til tross, den 1. oktober 2017 ble det avholdt folkeavstemning i Catalonia om løsrivelse fra Spania. Det sier noe om konfliktnivået at Spanias sittende statsminister, nå avgåtte Mariano Rajoy, dagen etter folkeavstemningen uttalte: ”Det har ikke funnet sted noen folkeavstemning i Catalonia.” Likevel er det et faktum at stemmelokaler over hele Catalonia åpnet som planlagt og at 43 prosent av de stemmeberettigede avga sine stemmer. Hvordan var det mulig å avholde en folkeavstemning under slike forhold?

Urner og stemmesedler ble i all hemmelighet fraktet med lastebil over Pyreneene og inn i Catalonia.

Franske forbindelser

I et år nå er det hvisket om ”franske forbindelser” som skulle ha gjort folkeavstemningen mulig. For å sjekke ryktene, sendte BBC nylig sine journalister på reportasjereise til en anonym landsby, ikke i Spania, men nord for Pyreneene, i Frankrike. Her møtte de flere nøkkelpersoner som sørget for at folkeavstemningen gikk av stabelen som planlagt.

Det var ikke enkelt å spore gruppen av katalanske aktivister i Frankrike. De benytter fortsatt dekknavn og er ytterst forsiktig med å gi opplysninger som kan avsløre deres egentlige identitet. Journalisten ble likevel satt i forbindelse med en dame på rundt de 70 som kaller seg Maria. Hun er katalansk, men har vokst opp i denne franske landsbyen der mange katalanere som forlot Spania under Franco-tiden bosatte seg. Mange her føler en sterk tilknytning til katalanere i sør og nøler ikke med å stille opp for dem.

”Maria” forteller om det hemmelige nettverket av godt voksne katalanske aktivister i Sør-Frankrike som hun er en del av. Dette er folk som har vært ute en vinterdag før. Som katalanere i Frankrike, kunne de unngå spanske myndigheters vaktsomme øyne. Nettverket trakk i mange tråder for at folkeavstemningen skulle kunne gjennomføres. Blant annet fikk de trykket opp stemmesedler i forkant av valget, og det ble bestilt stemmeurner fra Kina som man fikk fraktet med skip til den franske havnebyen Marseille. Deretter ble urnene gjemt blant gruppens medlemmer på den fransk-katalanske landsbygda helt frem til avstemningen skulle finne sted.

Gruppen måtte både planlegge og improvisere: ”24 timer før folkeavstemningen ble det gjennomført en razzia i trykkeriet i sør,” forteller ”Maria” til BBC. ”Noen ringte meg og sa at vi ikke hadde stemmesedler nok til å gjennomføre. ”. Aktivistene fant da et trykkeri i den franske landsbyen som åpnet opp midt på natten og trykket de nødvendige stemmesedlene.

“Maria” presenterer BBC-reporteren for en annen av gruppens medlemmer, Jaume, også han pensjonist. Han forteller hvordan han fraktet stemmesedler over grensen til Spania i lastebil. Han nevner at nettverket fryktet for at informasjon skulle lekke til spanske myndigheter, noe som ville sette den omfattende operasjonen i fare. Bare folk som hadde vist seg pålitelige over tid fikk informasjon om gruppens aktiviteter. ”Jeg var ikke redd,” forteller ”Jaume”. ”Så vidt jeg vet, er det ikke en straffbar handling å transportere papirer fra en EU-stat til en annen.” Nærmest som en forklaring legger han til: ”Jeg var i motstandsbevegelsen under diktaturet.”

Historien banker på døra nesten hver dag her i Spania: Medlemmer av det katalanske nettverket som stod bak den ultra-hemmelige operasjonen med å skaffe stemmemateriell til folkeavstemningen om løsrivelse den 1. oktober 2017, smuglet stemmesedler langs nøyaktig samme rute som tusenvis av katalanske flyktninger brukte for å komme seg unna Franco-diktaturet i årene etter 1939.

Valgurner ble gjemt blant katalanske sympatisører på den franske landsbygda.

Katalanere er som kjent delt i synet på løsrivelse fra Spania – noen vil gjerne forbli i Spania, andre mener Catalonia vil ha det best som egen stat. Fortsatt er det umulig å vite hvordan forholdet mellom Catalonia og Spania vil ende. Statsminister Mariano Rajoy har gått av siden i fjor, den katalanske presidenten Carles Puigdemont befinner seg fortsatt i utlandet, men de katalanske pensjonistene har kanskje ikke tatt sitt siste stikk riktig ennå?

Du kan lese hele artikkelen fra BBC på engelsk her: https://www.bbc.com/news/stories-45226484.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Krigere og fredelige folk i Toledo

Spania kan du utforske et helt liv uten å rake opp for reisemål. Den iberiske halvøya har vært attraktivt land gjennom mange tusen år – det skal du ikke reise langt for å oppdage. Borger og festningsverk ruver i landskapet og minner om en historie der kamp og strid har vært tema mer enn en gang. Kanskje ikke så rart at spanjolene i sin tid utviklet noen av verdens mest ettertraktede våpen? I byen Toledo smidde lokale smeder sverd med verdensry allerede fra 500 f.Kr. Kartagerne brukte sverd fra Toledo da de sloss mot det mektige Romerriket. Gjennom historien har Toledo-sverd vært brukt av maurere og riddere, og de forblir myteomspunnet til denne dag. Toledo-sverd dukker for eksempel opp i filmatiseringen av J.R.R. Tolkiens ”Ringenes Herre”. Oppfinnelsen av kruttet og overgangen til mer moderne og ikke minst industrielt produserte våpen satte en stopper for Toledos våpensmeder. I dag er det hovedsakelig langt fredeligere formål byens smeder og metallkunstnere bruker sine ferdigheter på. Men metallredskap fra Toledo er fortsatt førsteklasses – om enn mer til hobbybruk.

Fantastisk håndverk og metallarbeid ga Toledos våpensmeder deres ry.

Toledo ligger sentralt plassert i Spania, 67 kilometer syd for hovedstaden Madrid. Nå til dags er det en fredelig by med knappe 80.000 innbyggere. Den gamle bydelen ligger vakkert til på en klippe godt voktet av doble murer som vitner om strid og kamp om territorier gjennom lange tider. Her har kartagenere og romere røket i tottene på hverandre, og i flere hundre år lå byen på frontlinjen mellom kristne og muslimske riker på den iberiske halvøya.

I våre dager står Toledos gamleby på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Her er trange gater og praktfulle bygninger om hverandre. Over det hele troner Alcázar, borgen med aner tilbake til romersk tid som ble beleiret av spanske regjeringsstyrker i 1936 og fikk store skader i stridighetene som fulgte.

 

Falcata – Toledo blir verdensberømt

Sverdproduksjon i Toledo går som sagt helt tilbake til 500 f.Kr. Smeder i Toledo hadde allerede da utviklet et sverd som ble kalt falcata, med egenskaper som overgikk det meste av det som ellers var på markedet i samtiden. Falcataens form minner om en sigd, altså et gammel jordbruksredskap. Men falcataen har en betydelig flatere kurve og er tyngre i spissen enn sigden slik at det blir et mer effektivt huggredskap.

Toledos smeder hadde tilgang på jernmalm av høy kvalitet lokalt og utviklet metoder for å forme og herde jern på, som var uovertrufne. Metallet i falcataens ytre var hardt, men sverdets kjerne var mykere. Den harde overflaten gjorde at sverdet kunne motstå hugg, den noe mykere kjernen absorberte energien i hugget slik at sverdet ikke så lett tok skade.

Kvaliteten på Toledo-smedenes arbeid gikk ikke upåaktet hen. Produktene deres ble etterspurt av velstående krigere verden over. Konger, keisere og adel kom til byen fra nær og fjern med bestillinger. Og Toledos rikdom og innflytelse vokste – byen kan i stor grad sies å være bygd på de enorme inntektene fra salg av våpen og rustninger.

De første ikke-iberere som forstod å verdsette de dyktige metallarbeiderne i Toledo kom fra Kartago. Deres legendariske hærfører Hannibal var en god kunde og bidro sterkt til å gjøre falcataen populær.

Godt forspent med Toledo-sverd dro Hannibal i felten på 200-tallet f.Kr – med tropper og elefanter og begynte sin berømte marsj over Alpene og inn i Romerriket. Og det gikk jo forbløffende bra for Hannibal og kartagerne i begynnelsen i alle fall.

Etter noen bitre kamper og tap på slagmarken innså romerne, Hannibals erkefiender, at også de måtte skaffe seg samme type våpen. Kundelistene i Toledo vokste jevnt og trutt.

Romerne utstyrte sine centurions med falcataen. Og de slo etter hvert kartagerne. Kanskje tenkte de at det kunne være lurt å sikre seg kontroll over produksjonen av datidens beste våpen? I alle fall invaderte de den iberiske halvøya.

Toledo by ligger vakkert plassert på en høyde ved elven Tajo, omtrent 70 km fra Madrid.

En by bygd på våpen

Innsikten og ferdighetene til smedene i Toledo, førte til at byen fikk store inntekter. Rikdommen har blant annet blitt brukt til fantastisk utsmykkede slott, religiøse bygg, kunst i form malerier og statuer og mye mer. Gamlebyen i Toledo er vel verd et besøk dersom du ikke har vært der.

Tidlig på 700-tallet, stod muslimske tropper klart til å innta den iberiske halvøya. Ryktet om de suverene Toledo-sverdene hadde allerede nådd dem. De lå forresten ikke i bakevja når det gjaldt våpenteknologi fra før heller – utmerket Damaskus-stål var brukt i mange av sverdene benyttet av de seierrike troppene med opphav i den arabiske verden.

Allerede i 711 e. Kr. inntok muslimske berbertropper Toledo. Det skulle bli starten på en 373-årig periode med muslimske herskere i den fremgangsrike byen. Toledos dyktige våpensmeder begynte etter hvert å lage sverd av sitt berømte stål men med arabisk design. En av sverdtypene vi kjenner fra denne perioden er det tveeggede scimitar. Scimitaren har et langt, slankt og krumt blad, godt egnet til hugging. Formen går helt tilbake til abbaside-kalifatet på 800-tallet e. Kr.

Den spanske nasjonalhelten Rodrigo Diaz de Vivar også kjent som El Cid, brukte naturligvis også sverd laget i Toledo da han herjet på 1000-tallet. Hans legendariske sverd ble kalt Tizona (noen ganger referert til som Tízon). Det var langt, tveegget og skal ha vært rikt dekorert. El Cids sverd skal ha vært fryktet av de muslimske styrkene som det kristne Spania kjempet mot på den tiden. Du kan lese mer om El Cid her (El Cid – spansk nasjonalhelt).

 

Ridder i skinnende Toledo-rustning

Toledos håndverkere laget også rustninger som beskyttet kroppen i kamp, det vil si – bare de aller rikeste hadde råd til slikt. Mektige menn fra mange verdenshjørner fikk sin rustning smidd i den spanske byen – og dekorasjonene på rustningen markerte gjerne bærerens status og posisjon. Rustninger fra europeisk middelalder kan forresten bestå av mer enn 250 ulike deler og veie opptil 30 kg. Først på 1200-tallet mestret man teknikker som gjorde det mulig å lage heldekkende rustninger for rytter og til og med hest som var til å bevege seg i.

Toledos smeder var selvskrevne til å lage sverd og rustninger til de mest velstående deltagerne i korstogene til Jerusalem fra det 11. til det 13. århundre.

Fint dekorerte rustninger var statussymboler for rike og mektige med ambisjoner.

Noe senere fikk også japanske samuraier kjennskap til Toledo-sverd. Spanske oppdagelsesreisende, handelsmenn og misjonerende jesuitter fortalte om dem da de kom til Østen rundt begynnelsen på 1500-tallet. Blodig borgerkrig der ulike krigsherrer kjempet en årelang kamp om makten, drev etterspørselen etter det ypperste av våpenteknologi. Toledo-stål skal ha blitt benyttet i japanske samuraisverd.

Gjennom mange epoker og i ulike deler av verden har etterspørselen etter metall og sverd fra Toledo gjort at folk har kommet til byen fra nær og fjern for å handle. Toledo-sverd har blitt brukt på fire kontinenter. Våpenteknologi gjorde Toledo til et viktig handelssenter. Ikke så rart at Toledo ble en velstående by med slott og katedraler og et senter for arkitektur, forskning og kunst.

 

Smeder nå til dags

Sverdsmedene i Toledo fortsatte å sørge for store inntekter til Toledo helt frem til krutt og masseproduserte skytevåpen skjøv sverd og rustning ut av markedet. I dag sliter de siste håndverkerne med å holde bedriftene sine i gang – til tross for enkelte spesialbestillinger som for eksempel to Toledo-sverd til filmatiseringen av J.R.R. Tolkiens ”Ringenes Herre”. Toledo tiltrekker seg mange turister, men få våpenkjøpere nå for tiden.

Her kan du se et intervju med smeden Mariano Zamorano. https://www.youtube.com/watch?v=Lq9l7wb5ytI

Likevel er det mer enn suvenirer og pyntesverd å få tak i om du oppsøker en av de siste håndverkerne som ennå behersker faget. Mariano Zamorano er en av de få gjenværende sverdmakerne, hans familie har vært metallarbeidere i Toledo i flere generasjoner.

I dag produseres de fleste sverd fra Toledo i fabrikker, stort sett er de kun til pynt. Støter du på en av byens aller ”fremmeligste” selgere, kan det hende de påstår at du har kjøpt et ekte Toledo-sverd fra korstogenes tid eller kanskje til og med fra Reconquista’en, den kristne gjenerobringen av Spania.

Det produseres fortsatt kvalitetsprodukter i Toledo, men av mindre dødelig art enn før.

Men det finnes faktisk ekte vare å få tak i – dog helst av den langt mer fredelige sorten. Har du lyst på en suvenir du kan ha glede av i mange år, kan vi anbefale en saks i Toledo-stål. Farlig skarpe saker, nydelig dekorert og i alle fall hos Oliven & Poteter har de holdt seg like gode i årevis.

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

Kastanjetter – lyden av Spania?

Hvilke lyder maner frem bilder av Spania i ditt hode? Ganske mange av oss vil tenke på rytmeinstrumentet kastanjetter – det brukes i mange typer spansk folkedans og av flamencoutøvere. Komponister verden over har brukt kastanjetter når de vil skape ”spansk stemning” i sin musikk. Kastanjetter er et flere tusen år gammelt instrument som antagelig fant veien til Spania med fønikerne. I våre dager er det nesten bare masseproduserte kastanjetter å få tak i. I turistbutikkene falbys til og med versjoner i hardplast – lyden de lager er selvsagt langt fra kastanjetter på sitt mest hypnotiske. Kastanjetter er som musikkinstrumenter flest: det er betydelig forskjell på kvalitet. Likevel finnes det i dag bare noen få håndverkere her i Spania som behersker kunsten å lage kastanjetter tilpasset hver enkelt utøver. Gode kastanjetter skal speile en dansers temperament og stil og ikke minst den musikken hun eller han opptrer med.

Kastanjetter brukes til å understreke drama og fortelling i flamenco og sevillanas.

Har du sett spansk dans, har du neppe unngått å legge merke til fengslende rytmer fra kastanjetter. De benyttes både i folkelige danser som sevillanas, escuela bolera og selvfølgelig i flamenco. Rytmeinstrumentet kan være virkningsfullt i sin enkelhet. Kanskje har du kjøpt deg et sett og forsøkt å gjenskape musikken selv, det var kanskje ikke så lett som det så ut? Det krever tid og øvelse å beherske Spanias nasjonalinstrument.

Hvor kommer kastanjettene fra? Kastanjetter eller kastanjettlignende instrumenter er kjent fra klassiske kulturer rundt Middelhavet. Vi vet at både de gamle grekere og egyptere brukte pinner som de slo mot hverandre for å akkompagnere dans. Men fra pinner til dagens konkave, pæreformende kastanjetter er det tross alt et stykke. Forskere mener fønikerne som koloniserte den iberiske halvøya i det 10. århundre f.Kr. brakte med seg et instrument som var svært likt senere spanske kastanjetter. Dagens form tilskrives gjerne maurerne, som regjerte på det spanske fastlandet fra tidlig på 700-tallet og til 1492. Kastanjetter har med andre ord en flere tusen år lang historie på den iberiske halvøya.

Lyden av kastanjetter er i den grad blitt forbundet med Spania at de er brukt av komponister verden over for å plassere handling i en eksotisk, spansk setting. Tenk bare på bruken av kastanjetter i Bizets opera ”Carmen” eller balletten om den spanske nasjonalhelten ”Le Cid” av den franske komponisten Massenet. (Du kan lese mer om El Cid her.)

Kastanjettenes snor legges rundt tommelen og de konkave delene mellom håndflaten og fingertuppene. (Kilde: youtube)

Macho-kastanjetter

Kastanjetter kalles forresten castañuelas på spansk. Navnet har de fått fra kastanjetreet, det harde treslaget som tradisjonelt har utgjort råmaterialet til kastanjetter. Ulike treslag gir forskjellig lyd i de ferdige instrumentene. Kastanjetter spilles alltid i par – og hvert par er stemt ulikt. Paret med lysest tone kalles gjerne ”hembra” eller ”kvinnelig” og holdes tradisjonelt i høyre hånd, paret med lavere tone refereres til som ”macho” eller ”mannlig” og benyttes i venstre hånd. Og mens vi snakker om mannlig og kvinnelig: Det rapporteres at det blir stadig færre mannlige flamencodansere som bruker kastanjetter i opptredener. Folk som følger dansen tett, forteller at nitti prosent av dagens utøvere er kvinner.

Kastanjetter er som man kanskje forstår, ikke så enkle å beherske som de kan se ut ved første øyekast. Det tar tid og øvelse å bli en dyktig kastanjettspiller. Profesjonelle kastanjetter krever dessuten førsteklasses instrumentmakere. Og de begynner det å bli sørgelig få av i Spania.

Masseproduserte kastanjetter høres like ut. De er gjerne laget av glassfiber eller plast. Profesjonelle kastanjetter lages av tre og for hånd, for både lyd og form må tilpasses hver enkelt utøver og den musikken hun eller han skal opptre med. Rytmen kastanjettene produserer skal understreke og fremheve danserens bevegelser og den historien som dansen er ment å formidle.

Den siste kastanjettmaker?

En av Spanias aller siste kastanjettmakere, Juan Vela, holder til i Sevilla. Han har nesten 60 års erfaring i bransjen og er fjerde generasjons kastanjetthåndverker. Vela begynte i lære hos sin far allerede som sjuåring. Til BBC for få år siden fortalte han om yrket som han frykter står i fare for å dø ut i masseproduksjonens tid.

Instrumentmaker Juan Vela forteller her om hvordan førsteklasses kastanjetter lages: https://www.youtube.com/watch?v=XxTmv7EAtgU.

Du kan se en video (spansk tale med engelsk teksting) med Juan Vela her: https://www.youtube.com/watch?v=XxTmv7EAtgU. I den drøye tre minutter lange videosnutten forteller kastanjettmakeren at det tar to timer å lage et par kastanjetter tilpasset en individuell utøver. Hans kastanjetter er kjent for utsøkt lyd og et utseende som absolutt kan matche. Hans verksted i Sevilla oppsøkes av mange av Spanias fremste flamencodansere. De er gjerne kresne kunder som vet nøyaktig hva de vil ha – til hver dans de opptrer med.

Selv om kastanje og hassel har vært mye brukt i kastanjetter, benytter Vela ofte treslaget granadillo. Det er et treslag som av mange musikere blir kalt ”treet som synger” – i hendene på en dyktig instrumentmaker gir det en nydelig lyd kjent for eksempel fra førsteklasses gitarer, blant annet fra den amerikanske produsenten Gibson.

Har du lyst til å lære å spille kastanjetter, finnes det en rekke muligheter også lokalt de fleste steder i Spania. (Se blant annet vår artikkel: Flamenco og sevillana – bli med på dans!.) Uansett hvor i verden du måtte oppholde deg, finnes det også en hel del nyttig stoff på nettet, blant annet materiale Vela står bak. I tillegg til å være instrumentmaker, er han utøver og lærer og har laget en serie instruksjonsvideoer som du finner gratis tilgjengelig på nettet.

En av de siste profesjonelle kastanjettmakere i landet har laget en serie instruksjonsvideoer som du kan studere for å lære deg kunsten å spille Spanias nasjonalinstrument.

Juan Velas instruksjonsvideoer er riktignok på spansk, men her har du muligheten til å lære kunsten å lage vakker lyd med kastanjetter fra en mester. (Her er et bra sted å begynne: https://www.youtube.com/watch?v=uvNPTz4aEVk).

Kastanjetter som kan passe en alminnelig nybegynner som bare har lyst til å prøve seg litt, er rimelige saker. Håndlagde, profesjonelle kastanjetter må du i alle fall ut med omtrent 100 euro for å sikre deg.

 

Har du prøvd deg på å spille kastanjetter? Hvordan gikk det?

 

Hilsen Oliven & Poteter!

 

 

 

 

Spanske utvandrere: anarkister, jobbtyver og andre skumle typer?

“Spania er et arnested for anarkister. Og den spanske regjeringen samler sammen alle disse anarkistene og dumper dem på oss i USA.” Slik tordnet en folkevalgt under en opphetet debatt om innvandring i den amerikanske Kongressen like før jul i 1920. Dagen før innlegget hadde kongressrepresentanten besøkt New York og vært på Ellis Island, USAs største mottak for immigranter. Der hadde han etter eget utsagn observert et skip med 2.000 immigranter som nylig var ankommet fra det han kalte et ”spesielt farlig land”. Representanten mente det bare var en viss type innvandrere som kom fra dette landet, og deres mål var å stjele jobber fra amerikanere og spre radikalisme. Landet disse angivelig skumle typene kom fra var Spania, kongressrepresentanten var født i Norge, selv om han hadde amerikanisert navnet og nå kalte seg Harold Knutson.

Spanske innvandrere til USA ble til tider uglesett.

Debatt om innvandring og dens konsekvenser er ikke av ny dato, om noen skulle tro det. I årene etter første verdenskrig ble ”innvandringsproblemet” debattert til dels heftig også i USA, et land som i all hovedsak er tuftet på immigrasjon. Sett i lys av den økonomiske situasjonen i samtiden, kan debatten synes unødig hard: Det var faktisk oppgangstider i Statene med betydelig jobbskaping i etterkant av første verdenskrig. Men diskusjonen dreide seg om mer enn antall innvandrere som skulle få tilgang til de muligheter USA kunne by på, det var også mye snakk om ”hva slags folk” man ville ta imot.

Spanjoler ble ikke sjelden plassert i den noe uklare ”uønskede sorten”. Interessant egentlig, for hvilken sort var nå egentlig spanjoler? De færreste av dem tenkte på seg selv som spanjoler – slik var det den gangen, slik er det til dels fortsatt. Deres identitet var i hovedsak knyttet til den regionen de og deres forfedre kom fra, i påfallende liten grad identifiserte de seg som ”spanjoler”. Det ser vi ikke minst på de foreningene ”spanjolene” dannet i USA, men mer om det litt senere.

 

Spanske kolonier, opp- og nedgangstider

Spør du den jevne amerikaner om spanjoler i USA, begynner de fort å snakke om Columbus og skipene hans Niño, Pinta og Santa María. De vet gjerne også at delstaten Florida engang i tiden var en spansk koloni og at spanske kolonister etablerte det som i dag er USAs eldste by, St. Augustine. Den pittoreske lille byen ligger nordøst i delstaten, noe syd for storbyen Jacksonville.

Fortet San Marcos i San Augustine, USAs eldste by.

Men spansk immigrasjon rundt slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet er det heller magre kunnskaper om hos amerikanere flest – og det til tross for at det mellom 1880 og 1930 kom omtrent fire millioner spanjoler til det amerikanske kontinent. Det tallet er faktisk høyere enn det totale antall spanske innvandrere til Nord- og Sør-Amerika i de nærmere fire hundreårene fra Columbus satte seil i 1492 frem til 1880.

Fra slutten av 1800-tallet begynner spanske statsborgere å søke seg til USA. Det var en rekke grunner til at mange forlot Spania med håp om et bedre liv på det amerikanske kontinent fra 1880 og i de første tiårene på 1900-tallet. Det en gang så sterke spanske riket, led under forfall. Økonomien lå nærmest i ruiner etter tapene av Cuba, Filippinene, Guam og Puerto Rico som følge av nederlaget i den spansk-amerikanske krigen i 1898. Staten innførte militær verneplikt som innebar at unge menn risikerte livet for Spania i Nord-Afrika, og kampene der gikk heller dårlig for Spanias del.

Mange av de som valgte å flytte fra slike kår, dro først til Latin-Amerika der språket ikke bød på hindringer, men derfra gikk turen gjerne videre til USA. Noen ble rekruttert direkte inn i tunge jobber i sukkerproduksjon, kanalgraving eller sinkgruver. USA hadde betydelig behov for arbeidskraft på denne tiden.

Ellis Island, New York: Her måtte svært mange immigranter fra Europa innom før de fikk opphold i USA.

En av grunnene til at mange ikke er kjent med den relativt store bølgen av innvandrere fra Spania til USA er at integrasjonen av spanske borgere i det amerikanske samfunnet gikk fort og godt for seg – alle dystre spådommer til tross. Og dette faktum har trolig bidratt til at den spanske identiteten er lite fremtredende i samfunnene der de slo seg ned og derfor heller ikke har fått den store oppmerksomheten som har blitt andre innvandrergrupper til del.

I tillegg var de spanske samfunnene i USA løsere sammenknyttet enn de fleste andre grupper innvandrere – de holdt seg i stor grad til folk fra samme område i Spania og i mindre grad til spanjoler generelt. De oppfattet seg rett og slett ikke som spanjoler. Mens italiensk, irsk og for den saks skyld norsk og svensk kultur feires på mange måter også i dagens USA – med årlige opptog og fester, utstillinger på museer og så videre, så finnes det ytterst få kulturelle landemerker eller arrangementer som setter søkelys på spansk-amerikanerne som gruppe.

 

Uten returbillett

Historikere og andre som kjenner godt til spansk immigrasjon til USA, hevder at svært mange spanjoler som dro til USA tidlig på 1900-tallet, bare hadde tenkt seg et midlertidig opphold i landet – noen år mens de ventet på at de økonomiske forholdene hjemme skulle bedre seg. Men i 1936 brøt den spanske borgerkrigen ut og endret situasjonen og tidshorisonten for svært mange av dem.

Beslutningen om å forbli i USA ble for mange nærmest tatt for dem da Franco og hans tilhengere tilrev seg makten i Spania i 1938. I amerikanske statlige arkiver finnes påfallende mange søknader om amerikansk statsborgerskap i årene 1939 til 1941 fra personer som oppga å være født i Spania. Det dreide seg i hovedsak om folk som hadde kommet til USA rundt 1920 eller tidligere.

Mange spanjoler som hadde bodd i USA i årevis, ville ikke hjem til diktatur og Franco-regimet som også aktivt motarbeidet regionale og kulturelle forskjeller og blant annet forbød bruk av de ulike regionale språkene i Spania.

Hvor bosatte de seg så alle disse menneskene som kom fra Spania til USA? Bosettingsmønsteret skiller seg i alle fall klart fra hvor skandinaver flest slo seg ned. Også her ser vi at ”spanjoler” følger sin regionale identitet: innvandrere fra Galicia, Asturias og Cantabria finner vi ofte i sigarfabrikker i Florida, migranter fra Baskerland, Aragón og Castilla finner gjerne arbeid på storgårder og i restaurant- og hotellnæringen i det sørvestlige USA og i fjellområder i den vestlige delen av landet. Innvandrere fra Andalusia, Valencia, Extramadura og Castilla finner vi mange av på sukkerplantasjene på Hawaii og i fabrikker som produserte syltetøy, tørket frukt og sjømat i California. I New England på Østkysten av USA jobber mange fra Cantabria i lokale steinbrudd, mens innvandrere fra Asturias, Castilla, Galicia, Valencia og Andalusia fant et levebrød i gruver og fabrikker i nordøst og i det industrielle beltet som strekker seg gjennom det amerikanske Midtvesten. Bare i byen New York finner vi betydelige innslag av innvandrere fra hele Spania – der fant mange arbeid i den travle havnen og om bord på skip, men storbyen bød også på et bredere jobbutvalg for innvandrere enn noe annet sted i USA.

Mulberry Street i New York anno 1890. Her fant man innvandrere fra alle deler av Spania.

Krig gir spansk identitet

Inntil utbruddet av den spanske borgerkrigen, hadde som sagt de færreste spanjoler i USA kontakt med landsmenn som ikke kom fra samme eller nærliggende regioner i hjemlandet. Men det skulle komme til å endre seg fra 1936 og fremover. Spanskættede professor James Fernandez ved New York University har forsket på spansk innvandring til USA med utgangspunkt i sin egen families historie.

Fernandez fant at ved borgerkrigens utbrudd søkte de ulike regionale spanske organisasjonene sammen, for første gang ble det opprettet ”all-spanske” emigrantorganisasjoner i USA. Paraplyorganisasjonen Confederated Hispanic Societies koordinerte spansk-amerikaneres støtte til den andre spanske republikken, altså til den siden som motsatte seg Franco og hans folk, men organisasjonen bidro dermed også til å stenge emigranters mulighet for å reise tilbake til Spania helt frem til 1975, da Franco døde og demokratiseringsprosessen begynte.

Etterkommere av spanske innvandrere i dagens USA lever som amerikanere flest. Integrasjonen har på mange måter vært særdeles vellykket, men den har ført til at arven innvandrerne tok med seg fra sine spanske regioner, i stor grad er glemt. Det samme gjelder språket tidligere generasjoner snakket.

I 1921, kort tid etter at den norskættede representanten Harold Knutson, barnefødt i Skien, hadde advart mot disse lumske spanjolene, vedtok Kongressen en lov som la sterke begrensninger på innvandringen til USA fra Sør-Europa. Lovene ble ytterligere skjerpet i 1924, det året fikk skarve 131 spanjoler lovlig opphold i USA. Helt hjerteløs overfor sine medmennesker skulle herr Knutson likevel ikke vise seg å være, til tross for sin manglende tro på spanjolers evne til å bli gode amerikanske borgere. Ved sin død i 1953 donerte han et stort leirområde til trengende barn. Tusenvis av barn har i årenes løp deltatt i de mange sommerleirprogrammene som Camp Knutson tilbyr vanskeligstilte og handikappede unge. Men noen stor beundrer av spanjoler og spansk kultur, ble mannen så vidt vites aldri.

 

Hilsen Oliven & Poteter!