Kategori: Styring & Politikk

Spania har mat på bordet

Spanias statsminister Pedro Sánchez var raskt ute med å garantere at landets befolkning skulle ha nok mat gjennom korona-pandemien. Lovnaden kom allerede da spanske myndigheter offentliggjorde sin første runde med alarmberedskap og restriksjoner – og løftet har de holdt, om vi skal dømme etter det Oliven & Poteter har erfart så langt. Spania har bedre forutsetninger enn de aller fleste land for å holde befolkningen med variert og sunn lokalprodusert mat. Landet er Europas neststørste produsent av jordbruksprodukter, bare slått av Frankrike.

Det er varslet av utendørsmarkedene skal få lov til å åpne igjen snart – da blir tilgangen på god spansk mat enda bedre enn den har vært de siste ukene.

Flere land i Vesten har begynt å bekymre seg for mattilførsel om korona-pandemiens restriksjoner fortsetter særlig mye lenger. I USA har man for eksempel blitt nødt til å stenge flere av landets aller største slakterier fordi en betydelig andel av de ansatte har pådratt seg Covid-19. For noen dager siden stanset produksjonen ved et anlegg som vanligvis slakter 19.500 griser per dag – det utgjør alene cirka fem prosent av USAs samlede produksjon av svinekjøtt. Store, sentraliserte slakterier har gitt amerikanere billig kjøtt, men de samme enhetene har vist seg sårbare under pandemien.

Bønder i de skandinaviske landene er bekymret for om de klarer å skaffe tilstrekkelig arbeidskraft til å så, plante og høste denne sesongen nå som det er vanskeligere å få tak i landbruksarbeidere fra Øst-Europa og andre land. De av oss som holder til i Spania, har neppe grunn til å engste oss for at vi ikke skal kunne nyte bordets gleder fremover – uansett hvor lenge denne vanskelige tiden måtte vare.

Iberico-skinken er verdensberømt, og nesten 20 % av EUs totale produksjon av svinekjøtt kommer fra Spania. 

Et europeisk matfat av format

Med et landområde på over en halv million kvadratkilometer, er Spania Europas fjerde største land – om du regner Russland til Europa og tar med den delen av landet som jo ligger i Asia. (Ukraina er nummer to i utstrekning, fulgt av Frankrike på tredjeplass.) Godt over 46 prosent av Spania er dyrkbar mark, det vil si jord som kan benyttes til å dyrke vekster eller som beitemark for dyr. Bare for å sette det tallet i perspektiv: I Norge er bare omtrent tre prosent av landet dyrkbar mark. I henhold til Eurostat består hele 62,3 prosent av Danmark av dyrket mark. I Sverige anses litt over 7,4 prosent av landets samlede areal som dyrkbar jord.

Verdien av spansk jordbruksproduksjon i 2018 var svimlende 52,2 milliarder euro. Det er ikke rart spanske butikker fortsatt er velfylte. 

I 2018 hadde Norge et jordbruksareal på omtrent en million hektar – Spania på sin side kunne skilte med mer enn 23 millioner hektar jordbruksareal. Ifølge tall fra Eurostat, EUs statistiske sentralbyrå, har Spania 13,4 prosent av EU-landenes samlede jordbruksareal.

All slags mat fra samme land

Tall fra Eurostat hentet inn så sent som i oktober og november 2019, viser med all mulig tydelighet Spanias styrke som jordbruksland. (Du finner rapporten på engelsk her: https://ec.europa.eu/eurostat/documents/3217494/10317767/KS-FK-19-001-EN-N.pdf/742d3fd2-961e-68c1-47d0-11cf30b11489).

Spania dyrker et stort utvalg frukt og grønnsaker for innenlandsk forbruk og eksport.

Av EU-landenes samlede jordbruksproduksjon står Spania for 8,3 prosent av samlede kornavlinger og 2,9 prosent av alle rotgrønnsaker som dyrkes i medlemsstatene. For så vidt sterke tall, men ser vi på kategorien grønnsaker, er spansk produksjon enda mer imponerende: 23,4 prosent av EU-landenes totale avlinger i denne gruppen er dyrket på spansk jord. 

I kategorien flerårige avlinger – der vi blant annet finner appelsiner, sitroner, fersken, mandler, druer og oliven produserer Spania mer enn en tredel av EUs totalavlinger: 35,1 prosent av avlingene fra flerårige vekster kommer fra spanske bønder. 

Spania produserer 4,9 prosent av all melk i EU, 8,4 prosent av storfekjøttet og 10,8 prosent av fjærfe, først og fremst kylling. Svinekjøtt har en lang historie i Spania og er en viktig del av spansk matkultur – landet kan skilte med en andel på hele 19 prosent av alt svinekjøtt som produseres i EU-landene.

Du har kanskje lagt merke til velfylte fiskedisker i spanske supermarkeder – Spania har en betydelig fiskeflåte og til og med en etablert oppdrettsnæring. Spanske innbyggere spiser i snitt nesten 46 kilo fisk og annen sjømat i året, mer enn dobbelt så mye som gjennomsnittet for verden som er på 20 kilo per person per år.

Spanjolene spiser nesten like mye fisk og sjømat som nordmenn og mer enn gjennomsnittsforbrukeren i både Sverige og Danmark.

I 2018 var flere enn 41.000 spanjoler sysselsatt i landets fiskeri- og havbruksnæring som bidrar med hele 21,41 prosent av EU-landenes totale fiskefangst, igjen ifølge tall fra Eurostat.

Mat og mye mer

Basert på hvor mye mat spansk jordbruk produserer, skulle man kanskje tro at en stor andel av befolkningen er sysselsatt i landbruket, men her ligger Spania faktisk noe under snittet for EU-landene: 3,7 prosent av spanske arbeidstagere har sitt arbeid i jordbruket, gjennomsnittet for EU-landene er 4,1 prosent. 

Jordbruk er utvilsomt en viktig næring i Spania, men kanskje noe mindre enn det er lett å tenke seg hvis man er mest vant til å holde seg i områder rundt populære turistdestinasjoner, for bare 2,3 prosent av spansk brutto nasjonalprodukt kommer fra jordbruket.

Totalt ble det utført 865.000 årsverk i spansk jordbruk i 2018. Det tallet omfatter arbeid både på de store, nærmest industrielt drevne gårdene og på Spanias mange småbruk. Ved utgangen av 2016 hadde landet 945.020 gårdsbruk i drift, litt mer enn halvparten av dem, 52,7 prosent, var småbruk. Det vil kanskje overraske noen at så mye som 88,5 prosent av spanske gårdsbruk var familiedrevne gårder, det vil si gårder der familiemedlemmer utfører mer enn halvparten av gårdsarbeidet.

Spania produserer mer enn en tredel av EU-landenes samlede produksjon av frukt og bær fra flerårige vekster.

Spansk jordbruksnæring er altså svært mangfoldig og produktiv, det burde gjøre den bedre rustet til å holde befolkningen med den nydelige maten vi er vant til å få i Spania. Skulle man bli nødt til å spise bare innenlandsk produsert mat av en eller annen grunn, så burde Spania være et av verdens beste land å oppholde seg i. Fra denne uken av åpner også en del av landets utendørsmarkeder igjen slik at tilgangen på det spansk jordbruk har å by på, blir enda bedre.

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.

Spanske kommuner – en annen måte å tenke på

Kommunereformen i Norge, som begynte i 2014 og ble ferdigstilt 1. januar i år, har skapt heftige diskusjoner. Etter at 119 kommuner ble slått sammen til 47 nye og større enheter, har Norge i dag 356 kommuner. Begrunnelsen for sammenslåingen gitt av norske myndigheter, er at større kommuner skal gi “bedre velferdstjenester, en mer bærekraftig samfunnsutvikling og et sterkere lokalt selvstyre.” I Spania tenker man ganske annerledes når det gjelder kommuner og lokalstyre. I samme periode, fra 2014 til 2020 har antall kommuner i Spania faktisk økt til 8.131. Spania ser kommuner som er nær befolkningen og har utstrakt selvstyre, som en buffer mot gjeninnføring av diktatur. Ta en kikk på Oliven & Poteters sammenstilling av noen nøkkeldata fra Spania og de skandinaviske landene som illustrerer forskjellene.

Befolkningsstørrelse: fra 5 til mer enn 3 millioner

I Spania finner du kommuner med så få som fem (ja, du leste riktig 5) innbyggere: I Illán deVacas i Toledo har kommunens befolkning hele 9,15 kvadratkilometer til rådighet. Spanias største kommune målt i antall innbyggere, er Madrid der det bor flere enn 3,1 millioner mennesker.

Variasjonene i befolkningsstørrelse er betydelige både i Spania og Skandinavia, men gjennomsnittstall forteller likevel en del. En gjennomsnittlig spansk kommune har beskjedne 5.784 innbyggere. Til sammenligning har en norsk kommune per 1. januar 2020 cirka 12.500 innbyggere. Tilsvarende enheter i Sverige kan skilte med nesten 35.000 innbyggere, og en dansk kommune har over 57.000 innbyggere i snitt. 

Ifølge statistikk fra spanske myndigheter har hele 84 prosent – altså det store flertallet av spanske kommuner – færre enn 5.000 innbyggere. Samlet har likevel disse kommunene bare 13 prosent av landets totale befolkning. Spania er et urbant samfunn, og 15 av landets bykommuner har flere enn en kvart million innbyggere.

Kort vei til beslutningstagere og lokal selvbestemmelsesrett er uttalte verdier i den spanske grunnloven av 1978, en lov som ble utformet og vedtatt med diktatur-tidens erfaringer i friskt minne. Følgelig lar man gjerne kommuner med få innbyggere og lite areal bestå. Ja, spanske myndigheter har til og med økt antall kommuner fra 8.122 ved utgangen av 2014 til 8.131 per 1. januar 2020 – altså i den samme perioden der norske myndigheter har redusert antall kommuner.

Gjennomsnittlig antall innbyggere i kommuner i Spania og de skandinaviske landene.

Areal: fra 0,03 km2 til 1.750 km2

Når det gjelder landområde for spanske kommuner, ser vi også store variasjoner. Den aller minste kommunen i landet heter Emperador og ligger i Valencia-regionen. Kommunen dekker et areal på svært beskjedne 0.03 km2 – det tilsvarer 30 litt romslige eneboligtomter. Kontrasten til Spanias største kommune er stor:  Cáceres i Extremadura strekker seg over hele 1.750,33 kvadratkilometer.  Extramadura ligger i det sørlige Spania og grenser mot Portugal i vest, om du skulle være i tvil.

En gjennomsnittlig spansk kommune har beskjeden geografisk utstrekning: 62 kvadratkilometer. Til sammenligning er en norsk kommune i snitt på 904 km2, en svensk betydelig større med 1.553 km2, mens en dansk gjennomsnitts-kommune kanskje ikke så overraskende er minst blant de skandinaviske nabolandene: 438 km2. Spanias aller største kommune målt i areal, er altså ikke veldig mye større enn en svensk gjennomsnitts-kommune. 

Spania har flere lag med lokalstyre – faktisk også enheter som er mindre enn kommuner. Kommunene har ansvar for å sørge for en rekke grunnleggende tjenester, men eksakt hvilke avhenger av befolkningstall. 

Alle kommuner – fra de største til de aller minste – har plikt til å sørge for gatebelysning, gravplasser, søppeltømming, rengjøring av offentlige plasser og drikkevannsforsyning. De må dessuten besørge vann- og avløpssystem, adkomst til urbane områder, veidekke samt mat- og drikkevarekontroll.

Gjennomsnittlig areal for kommuner i Spania og de skandinaviske landene.

Spanske kommuner med flere enn 5.000 innbyggere har i tillegg krav blant annet om å opprette og holde offentlige parkområder, tilby bibliotektjenester og utendørsmarked. For en nordboer som er mest vant til supermarkeder og kjøpesentre er det verd å merke seg at de flotte markedene rundt om i Spania altså er en så viktig del av livet her, at større kommuner faktisk har en lovpålagt plikt til å sørge for dem. 

Kommuner med et innbyggertall på 20.000 eller mer skal dessuten ha et etablert sivilforsvar, en sosialtjeneste, brannvesen og offentlige sportsfasiliteter. 

Riktig store kommuner, det vil si de med flere enn 50.000 innbyggere, må i tillegg til alle de tjenester som påligger mindre kommuner, tilby offentlig transport i bymessige strøk av kommunen samt sørge for tiltak som skal beskytte miljøet.

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.

Alarmberdeskap – en stemningsrapport

Det har vært gjennomført strenge tiltak for å hindre rask spredning av koronoviruset i mange land de siste dagene, også her i Spania, men i dag var den første dagen med offisiell alarmberedskap i hele landet – og vi kan av egen erfaring si at det merkes. Regler og bestemmelser endres raskt, rykter florerer og spørsmålene er mange. Den spanske dagsavisen El Pais publiserte søndag en ryddig artikkel om hva alarmberedskapen faktisk innebærer.

Hvordan står det til med dere i Spania? Nordmenn har som mange andre nasjoner blitt oppfordret til å ta seg til hjemlandet i koronavirusets tid. Men vi som enten må eller har valgt å bli i Spania har det neppe verre enn andre steder. Sola skinner fortsatt og varmen er like god som ellers – og begge kan i alle fall nytes på terrassen. Men skal du ut på offentlig vei eller gate, er det bare strengt nødvendige turer som er tillatt. Det fikk vi en prøve på i dag.

Et familiemedlem hadde en sykehusavtale på formiddagen – allerede i sykehusets resepsjon ble vi møtt av betjenter fra Guardia Civil, og de sørget effektivt for at alle som ikke hadde behov for akutt helsehjelp snudde og reiste hjem. 

Paragraf 116, punkt 2 i den spanske grunnloven gir regjeringen hjemmel for å innføre alarmberedskap. Og vedtaket om slik beredskap gir regjeringen i Madrid vide fullmakter. Blant annet er militære styrker, politi – både lokalt og nasjonalt – satt under direkte kommando av landets innenriksminister. Mange av dem er nå utplassert for å sørge for at folk overholder alarmberedskapens regler.

Disse reglene kan endres raskt, men per søndag 15. mars forteller El Pais at kjøretøy og individer bare får lov til å ferdes på offentlige veier og gater dersom det er strengt påkrevd, det vil blant annet si for å kjøpe mat, medisiner og andre helt nødvendige varer. (Du kan lese hele artikkelen her: Spain’s state of alarm: the key measures that are now in place.) Du får også lov til å bevege deg ute for å oppsøke helsehjelp, dra til og fra arbeid og for å hjelpe eldre, barn, handikappede eller mennesker i en spesielt sårbar situasjon. Du kan altså ikke bare ta deg en tur på stranda i disse dager – så fristende det enn måtte være.

El País følger situasjonen og har mye informasjon å dele.

Støtt spanske småbedrifter

Det skal sies, det er ikke flust med fristende tilbud å oppsøke i disse dager: Kinoer, teatre og museer er stengt. Sportsarrangementer er avlyst eller satt på vent. Opptog og prosesjoner blir det heller ikke i nærmeste fremtid. Spanias mange kafeer og restauranter er stengt – men husk at du kan støtte lokalt næringsliv og hjelpe småbedrifter å overleve disse tøffe tidene likevel: Ifølge El Pais kan serveringssteder levere mat hjem til folk.

Spanias bugnende utendørsmarkeder får ikke holde åpne under alarmberedskapen, men statsminister Pedro Sánchez har gått ut offentlig og lovet at befolkningen ikke skal mangle hverken mat eller drikke. Spania har tross alt en stor innenlandsk matvareproduksjon og bør derfor være et veldig bra land å oppholde seg i om vi sammenligner med selvforsyningsgraden for eksempel i Norge.

Utendørsmarkedene måtte dessverre stenge.

Stengningen av utendørsmarkedene har slik Oliven & Poteter har opplevd det her på Costa Blanca, ført til en viss mangel på frukt og grønt i supermarkedene. Det var nokså slunkent i frukt- og grøntavdelingen i vårt lokale supermarked i dag. Egg hadde nok også mange passet på å kjøpe, for det var ikke å oppdrive. Og en varetype var helt tomt her som i svært mange andre land for tiden: toalettpapir. Ellers var det ingenting å utsette på tilbudet av brød, meieriprodukter og de aller fleste andre dagligvarer. 

Mer enn brød alene

Det ser det ikke ut til å være grunn til panikk når det gjelder det lokale dagligvaremarkedet i alle fall, men vi lever i ekstraordinære tider. 

Det er for eksempel tillatt å holde religiøse seremonier forutsatt at de ikke samler mange mennesker. Det er ikke godt å vite om deltagelse på en alminnelig søndagsgudstjeneste er grunn god nok til å ferdes på offentlig vei eller gate for tiden. Og man kan jo lure på om man må snu og gå hjem dersom det viser seg at oppmøtet på gudstjenesten er større enn forventet. (Så vidt vites har de norske sjømannskirkene i Spania avlyst vanlige gudstjenester en periode fremover.) Deltagelse i begravelser gir unntak fra ferdselsforbudet, men også her er man pålagt å holde minst en meters avstand til andre mennesker – lettere sagt enn gjort kanskje.

For å sikre denne en meters avstanden er det forresten innført kapasitetsbegrensninger på offentlig transport – busser, tog og lignende transportmidler får ikke lov til å frakte mer enn 50 prosent av vanlig tillatt antall passasjerer.

Kaféer og restauranter er nå også stengt.

En ting som vi nordboere kanskje ikke alltid husker på, er at man i disse unntakstider er pålagt å bære med seg legitimasjon dersom man ferdes på offentlig sted: enten spansk identitetskort eller pass. 

Det blir lite sosial kontakt for de fleste mennesker for tiden. Oliven & Poteter vil i denne uvanlige perioden gjerne oppfordre alle våre lesere til å ta kontakt med mennesker du vet er alene i disse dager. En oppringning eller hilsen på sosiale medier kan være en god hjelp for et medmenneske. Og husk: Det er lov å ferdes ute for å gi hjelp til en som ikke klarer seg på egen hånd.

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.

Spania i alarmberedskap

Spanske myndigheter har erklært alarmberedskap fra kl. 8 mandag den 16. mars og 15 dager fremover – i første omgang. Tiltaket som blant annet innfører restriksjoner på reiser som ikke er nødvendig for å komme seg til og fra jobb, matbutikker eller lege/sykehus er hjemlet i den spanske grunnloven av 1978.

Grunnloven som ble innført etter at Franco-regimet ble avskaffet og demokratisk styreform gjeninnført, gir spanske sentralmyndigheter tre muligheter for hva vi med en fellesbetegnelse kan kalle kriseberedskap: estado de alarma, estado de excepción og estado de sitio. Alarmberedskap er den første av disse og faktisk den av de tre som er minst inngripende i folks hverdag. Det føles kanskje ikke helt slik i disse korona-virus dager. 

Alle tre tiltak er strengt regulert i grunnloven for å hindre gjeninnføring av diktatur. For eksempel, kan regjeringen ikke innføre alarmberedskap for mer enn 15 dager av gangen. Mange andre land har innført reiserestriksjoner og ulike tiltak for 30 dager, i Spania må myndighetene vedta en ny 15 dagers alarmberedskap dersom behovet fortsatt er tilstede.

I grunnlovens artikkel 116, paragraf 2 heter det nemlig at alarmberedskap kan vedtas av den spanske sentralregjeringen gjennom et dekret for en periode på opp til 15 dager. Regjeringen må umiddelbart underrette Kongressen om et slikt vedtak og alarmberedskapsperioden kan ikke utvides utover de første 15 dagene uten Kongressens tilslutning. Regjeringens vedtak må dessuten spesifisere hvilke deler av Spania som skal omfattes av alarmtilstanden – i dette tilfellet blir det hele landet.

De to andre typene krisetilstand myndighetene har til rådighet er unntakstilstand og beleiringstilstand. 

Unntakstilstand vedtas av regjeringen, men først etter at Kongressen har godkjent tiltaket. Ifølge grunnloven må et slikt vedtak spesifisere hvilke virkninger det ventes å få, hvilke områder av Spania det gjelder for og hvilket tidsrom det skal være gyldig i. Vedtak om unntakstilstand er begrenset oppad til 30 dager av gangen. 

For å erklære beleiringstilstand må regjeringen legge frem et slikt forslag for Kongressen som må vedta det med absolutt flertall. Det er også Spanias folkevalgte forsamling, Kongressen, og ikke regjeringen som bestemmer vedtakets varighet, hva det skal omfatte og hvilke betingelser som skal gjelde for det. 

Foreløpig er det alarmberedskap for 15 dager fra mandag den 16. mars som gjelder. Så får vi håpe tiltakene lykkes i å begrense eller i alle fall senke farten på spredningen av koronaviruset.

PS: Ifølge en artikkel i den engelskspråklige utgaven av avisen El Pais lørdag den 14. mars garanterer den regjeringen ved den spanske statsministeren matforsyningen i Spania – så selv om enkelte butikkhyller var tomme i et par av butikkene Oliven & Poteter var innom i dag, så skal du altså kunne regne med å få det du trenger å spise gjennom hele denne krisetiden. Les artikkelen her: Spanish PM: “The measures we are going to adopt are drastic and will have consequences”.

Du kan lese mer om spanske grunnlover i vår artikkel her.

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.

En grunnlov verd å feire og strides om

Den 6. desember er det spansk grunnlovsdag, Día de la Constitución,da markeres innføringen av en moderne, demokratisk grunnlov etter Francos død. Grunnloven av 1978, en av cirka et dusin grunnlover i spansk historie – litt ettersom du regner – var utvilsomt en seier for demokratiet, men frontene i spansk politikk og samfunnsliv mot slutten av 1970-tallet var steile. Grunnloven endte opp som et kompromiss mellom ulike interesser ført i pennen av en komite bestående av sju menn som behersket «de runde formuleringers kunst». Likevel eller kanskje derfor: Grunnloven står i sentrum for konflikter helt opp til skrivende stund. Skulle du være i tvil, så følg mediedekningen av den 6. desember. Ved 40-årsfeiringen av grunnloven i 2018, talte kong Felipe i nasjonalforsamlingen der flere representanter glimret med sitt fravær. Det er langt fra sikkert at de dukker opp til årets feiring heller.

Spanias nåværende grunnlov er fra 1978 og gjeninnfører demokratiet.

Grunnlovsfedrene og folket

Den 6. desember er offentlig fridag over hele Spania. Selve datoen sammenfaller med dagen da spanske velgere gikk til valgurnene i en folkeavstemming over forslaget til ny grunnlov i 1978. Den nye grunnloven ble sett på som et fundament som skulle sikre Spania et demokratisk styresett, en slags kronen på verket for den gradvise demokratiseringsprosessen som hadde funnet sted etter at Franco døde i november 1975. 

Den spanske nasjonalforsamlingen, Cortes Generales, godkjente forslaget til Grunnlov den 31. oktober. I folkeavstemningen som fulgte den 6. desember ga hele 91,81 prosent av de som avla stemme, sin tilslutning til grunnlovsforslaget. Det var med andre ord en overveldende majoritet som støttet utkastet til ny demokratisk grunnlov. 

Med rom for egen tolkning

Et slikt stemmeresultat i et så vidt splittet samfunn som det spanske, er ingen enkel sak å oppnå. (Du kan lese mer om hva som splitter Spania i Oliven & Poteters artikkel her: Valg igjen: Hva skiller Spania? For å utarbeide en grunnlov som kunne samle flest mulig, ble det nedsatt en komité bestående av sju medlemmer av nasjonalforsamlingen. Spanske medier refererte til dem som Padres de la Constitución, altsåGrunnlovsfedrene. I lys av kvinners stilling i spansk politikk og samfunnsliv i dag, kan man bare notere at ingen kvinner fikk plass i grunnlovskomiteen på slutten av 1970-tallet.

Mennene ble i utgangspunktet valgt fordi de representerte et bredt spekter av politiske ståsteder og partier i nasjonalforsamlingen – men de skulle også vise seg å ha et godt grep om formuleringer som både hørtes imponerende og riktige ut samtidig som de var «fleksible». 

De sju mennene forstod at for å ha håp om å få tilslutning til forslaget både i nasjonalforsamlingen og brede lag av folket, måtte grunnloven formuleres i runde vendinger som kunne forstås på mer enn en måte. Det bærer da også den endelige teksten preg av. 

Forfatter og kongeutnevnt medlem av det spanske overhuset senator Camilo José Cela fikk erfare at klar tale langt fra var en verdi i seg selv da han ble tildelt oppgaven med å redigere utkastet til grunnlov. Svært få av hans forslag til mer forståelige ord og begreper slapp gjennom.

Grunnlovsforslaget ble endelig vedtatt da kong Juan Carlos ga sin tilslutning til det i en seremoni den 27. desember 1978. Grunnloven trådte i kraft da den ble publisert i Boletín Oficial del Estado, den spanske stats organ, to dager senere.

Forsiden av grunnlovsdokumentet fra 1978 er forseggjort.

Ny grunnlov blant mange

Grunnloven fra 1978 er på ingen måte Spanias første, ikke en gang landets første demokratiske grunnlov, i alle fall om vi legger en moderne forståelse av demokrati til grunn. Fra den første grunnloven i 1808, har et dusin grunnlover eller grunnlovslignende dokumenter ligget til grunn for landets styre og stell. 

1978-grunnloven erstattet Francos såkalte grunnleggende lover, han foretrakk forresten begrepet fueros hentet fra spansk middelalder, fremfor grunnlov. I det ordet lå det en forståelse av at det dreide seg om lover som hverken kunne diskuteres eller endres i tråd med svingninger i noen folkemening. De skulle være varige, uforanderlige og bestemt av en suveren leder. 

Francos fueros erstattet det som allment regnes som Spanias første demokratiske grunnlov, den som ble vedtatt i 1931 i statsdannelsen som blir kalt den andre spanske republikk. Den grunnloven var et så radikalt brudd med fortiden at vi kommer til å presentere den i en egen artikkel senere. Noen eksempler: innføring av allmenn stemmerett også for kvinner, sivilt giftermål og skilsmisse, gratis og sekulær skolegang, skille mellom stat og kirke samt muligheten til å nasjonalisere privat eiendom.

Før dette igjen kan Spania skilte med grunnlover eller grunnlovslignende dokumenter i nær svimlende fart: i 1808, 1812, 1834,1837, 1845, 1856, 1869, 1873 og 1876. I denne artikkelen skal vi motstå fristelsen til å gå nærmere inn på dem, men de vitner om et samfunn preget av betydelige interessekonflikter. Temaet i dag er tross alt grunnloven av 1978 som markeres den 6. desember.

1978-utgaven

1978-grunnloven gjeninnfører som sagt demokratisk styreform – på det punktet er grunnlovsfedrene samstemte og tydelige. Andre punkter i teksten er ikke alltid like klare. 

I tillegg til en innledning er lovteksten organisert i ti deler, på spansk kalt títulos, som omhandler hvert sitt hovedtema. Demokrati som styreform slås fast på mange vis både i innledningen og gjennom dokumentet for øvrig. For eksempel kan vi allerede i lovens første artikkel lese at Spania er «en sosial og demokratisk stat». Og 1978-loven er den første spanske grunnloven som ikke gir statsoverhodet, som i våre dager er kong Felipe, anledning til å innføre unntakslover herunder avsette landets statsminister eller oppløse nasjonalforsamlingen.

Første hoveddel av lovteksten handler om grunnleggende rettigheter og plikter. Del 2 fastslår monarkiets og kongehusets rolle. I del 3 behandles Spanias lovgivende forsamling, Cortes Generales, og dens rolle. Deretter går det slag i slag: del 4 omhandler regjering og administrasjon, del 5 den dømmende makt herunder rettsvesenets oppgaver og funksjoner, deretter, i del 6 følger økonomi og finans. Del 8 har en tittel som kan oversettes med «statens territorielle organisering». Og her er det formuleringer som har gitt hodebry mer enn en gang, men mer om det litt senere. Del 9 presenterer Spanias grunnlovsdomstol og dens ansvarsområder og rolle, blant annet har domstolen i oppgave å vurdere om lover og regler er i strid med grunnloven. Del 10 har tittelen «Grunnlovsendringer».

Den spanske stats kunngjøringer skjer gjennom landets eldste avis, Boletín Oficial del Estado. Hvis du vil lese en engelsk versjon av grunnloven, finner du den her, Spansk grunnlov engelsk.

Territorier, nasjoner og nasjonaliteter

Grunnlovsfedrene i 1978 var seg bevisst at skulle en ny, demokratisk grunnlov få allmenn tilslutning, måtte man ikke bare hente støtte fra høyre- og venstresiden i politikken, men også anerkjenne Spanias regioner, ulike språk og folkegrupper. Betydelig regionalt selvstyre stod i kontrast til Franco-regimets vekt på en sterk sentralmakt styrt fra Madrid. Franco ga pent sagt, lite rom for minoritetsspråk, -kultur eller regionalt selvstyre. 

I 1978 derimot anerkjennes ulike regioner, språk og nasjonaliteter i grunnloven. Spania får en slags føderal modell, der landet er en sammenslutning av 17 regioner med større eller mindre grad av selvstyre. Allerede i innledningen til grunnloven står det å lese at den spanske nasjon skal (O&Ps oversettelse): «Beskytte alle spanjoler og Spanias folkeslag i deres utøvelse av menneskerettigheter, av deres kultur og tradisjoner, språk og institusjoner.» I samme lei kan vi lese avsnitt 3 av innledningen: «Kastiljansk er statens offisielle spanske språk.» Litt lenger ned i samme avsnitt står det likevel at de andre spanske språkene også skal være offisielle i deres respektive selvstyrte samfunn i henhold til disse regionenes statutter. Forholdet mellom sentralmaktens rolle og regionalt selvstyre går også igjen i del 8, og nok en gang er det en slags «både og» der teksten kan gi rom for temmelig ulike fortolkninger.

Mye vil ha mer, heter det seg, og debatten om hvor mye selvstyre som kan tillates i henhold til grunnloven har på ingen måte lagt seg i tiden etter 1978. I 2010 oppstod det som gjerne refereres til som en grunnlovskrise eller konstitusjonell krise som også de seneste ukene har utspunnet seg bokstavelig talt på gateplan. Bakgrunnen var oppsummert at Catalonia i 2006 utarbeidet et forslag til endringer av sine statutter som ville gjøre katalansk til det foretrukne språket i regionen, anerkjenne katalanere som en egen nasjon samt fri Catalonia fra økonomisk ansvar for resten av Spania – kort sagt bringe Catalonia nærmere fullt selvstyre. Forslaget ble gjenstand for folkeavstemning samme år, og selv om valgdeltagelsen var på beskjedne 48.9 prosent, ble det vedtatt.

Grunnlovsdagen 6. desember samler ledere for de spanske regionene seg til feiring.

Katalanske myndigheter hadde rådført seg med Madrid i forkant av de foreslåtte endringene i statuttene, og nasjonalforsamlingen hadde endret enkelte punkter i statuttene før folkeavstemningen ble gjennomført. Det endte likevel med at det konservative partiet Partido Popular bragte saken inn for Spanias grunnlovsdomstol som i 2010 med seks mot fire stemmer, konkluderte med at forslaget til statutter var grunnlovsstridig. Blant bestemmelsene avgjørelsen la vekt på, er andre avsnitt i innledningen til grunnloven av 1978 der det står (O&Ps oversettelse): «Grunnloven er basert på den uoppløselige unionen av den spanske nasjon, det felles og udelelige hjemlandet til alle spanjoler; den anerkjenner og garanterer retten til selvstyre for de nasjonaliteter og regioner den består av og solidariteten mellom dem alle.» 

Grunnlovsdomstolen la i sin begrunnelse vekt på «uoppløselig» og «udelelig», mens andre åpenbart vil hevde at teksten gir rom for helt andre tolkninger og ikke minst, langt større grad av selvråderett. Ved den høytidelige 40-årsfeiringen i det spanske parlamentet 6. desember i fjor glimret ledere fra flere av Spanias 17 regioner megetsigende med sitt fravær: Catalonia, Baskerland, Navarra og Balearene. Det kan bli spennende å se om de dukker opp i år. 

Med vennlig hilsen,

Oliven & Poteter

Spansk riksvåpen – en hel liten historie

Kjenner du Spanias riksvåpen? Du finner det i flagget, det brukes av Spanias nasjonalforsamling, Cortes Generales, landets regjering, høyesterett og andre statlige institusjoner. Ser du nærmere på det, vil du oppdage en rekke elementer fra langt tilbake i spansk historie, men Escudo de armas er slett ikke så gammelt som det kan gi inntrykk av – det ble vedtatt så sent som i 1981. Spanias riksvåpen påminner om svunne kongedømmer, søyler som en gang markerte slutten på verden slik vi europeere kjente den, og spansk storhetstid og imperiebygging på andre siden av havet.

Vi begynner like godt rett på fra øverst til nederst og fortsetter fra høyre til venstre, element for element. Skjønt her gjelder det å holde tungen rett i munnen: På riksvåpenet over legger du kanskje merke til at vi har markert det som tilsynelatende er venstre side med det latinske ordet for høyre, dexter, mens det vi vanligvis oppfatter som høyre side er markert med sinister, altså venstre. Det er fordi våpenskjold tradisjonelt skal betraktes fra våpenbærerens synsvinkel.

Øverst troner monarkiet

Øverst på Spanias riksvåpen, det kalles gjerne hjelmtegn om man har sans for det formelle, ser vi en flott kongekrone. Det er ikke overraskende den spanske kongekronen, i gull, besatt med perler og juveler og toppet med et kristent kors. Har du sett Spanias kronjuveler, vil du legge merke til at riksvåpenets krone ikke er en kopi av den fysiske kronen – eksperter snakker gjerne om en heraldisk krone.

Kronene i våpenskjoldet er både spanske kongekroner og fra Det tysk-romerske riket.

Men den øverste kronen får selskap av to kongekroner til i riksvåpenet, du finner dem på toppen av hver av de to søylene som bærer selve våpenskjoldet. Og ser du riktig nøye etter, vil du oppdage at de ikke er identiske. Den på venstre (sinister) side er det spanske monarkiets heraldiske krone, på høyre side finner du kronen til keiseren av Det tysk-romerske riket. Forklaringen på det siste er at keiser Karl den 5. (1500-1558) også var konge av Spania, der samme mann er kjent som Karl 1. eller på spansk: Carlos 1.

Og Karl er ingen ringere enn barnebarn av kong Ferdinand og dronning Isabella som samlet Spania, og sønn av Filip med tilnavnet den smukke og Johanna den vanvittige. Gjennom sin familiebakgrunn var han arving til tre av datidens fremste europeiske dynastier. Han lå forresten ikke på latsiden selv heller når det gjaldt å underlegge seg territorier i Europa, Amerika og Asia. Han var kort sagt en regent som lenge før en britisk monark med rette kunne hevde noe lignende, hersket over et rike så stort at solen aldri gikk ned over det. Du kan lese mer om ham i vår artikkel her: Riket der solen aldri går ned.

Forbi søylene!

Spanias tid som stormakt ble forholdsvis kort, men minnes i riksvåpenet fra 1981 også gjennom valgspråket du ser på det røde båndet: «Plus ultra». Det er ikke tilfeldig at båndet binder sammen to søyler, de symboliserer de såkalte Herkules-søylene.

Herkules-søylene er Antikkens betegnelse på høydene som omkranser Gibraltar-stredet. Det var hit selve symbolet på mannsmot for de gamle grekere reiste for å utføre en av sine 12 dåder eller storverk, om man vil. Grekerne kalte helten Herakles, romerne refererte til samme skikkelse som Herkules. Her i det som i dag er det sydlige Spania, skal han ha hentet inn en bøling, etter først å ha tatt livet av oksenes eier, en skummel kjempe ved navn Geryonevs.

Herkules-søylene ble lenge regnet som verdens ende, i alle fall ytterpunktet for den verden europeerne kjente til. Senere ble de et symbol på spansk utforsking av verden og kolonitid.

For Antikkens mennesker representerte Herkules-søylene den kjente verdens ytterkant. Valgspråket «Plus ultra» betyr noe slikt som «videre bortenfor», underforstått – lengre ut i verden enn det som var kjent av europeere. I renessansen ble det fortalt at søylene som markerte innløpet til Middelhavet fra Atlanterhavet bar innskriften «Non plus ultra», som skulle være en advarsel til sjøfolk om at verden utenfor i beste fall var utrygg.

Kongedømmer som var en gang

De to Herkules-søylene fungerer som “holdere” for det som kan ses som selve skjoldet i det spanske riksvåpenet. Skjoldet er satt sammen av seks hovedelementer. 

Øverst til høyre (sett fra skjoldbærerens synsvinkel) finner du en borg med tre staselige tårn på rød grunn. Dette er våpenskjoldet til kongehuset Castilla. I 1479 ble det som hadde vært et selvstendig kongedømme med Burgos som hovedstad, slått sammen med Aragón til kongeriket Spania. Castilla lå lenge i krig med mauriske herskere på den iberiske halvøya. Navnet Castilla skal komme av de mange festningsverkene som ble oppført langs grensen mot det som lenge var land som lå under muslimske herskere. 

Umiddelbart under Castillas borg, finner du et kjent mønster med fire røde striper på gul bunn. Her er stripene vertikale, men de som har lest Oliven & Poteters artikkel om flagg i Catalonia (Catalonia: En flaggsafari) vil vite at det samme mønster finnes i flere regioner både i og utenfor Spanias grenser og både med horisontal og vertikal orientering.

På Spanias riksvåpen er motivet under Castillas borg, Aragóns våpenskjold, og Aragón og Castilla betraktes gjerne som selve «grunnleggerne» av Spania – dersom vi ser den saken i lys av en av Spanias grunnleggende fortellinger om seg selv: At det moderne Spania ble til da kristne ledere beseiret muslimske herskere etter en mange hundre år lang væpnet konflikt, en prosess som gjerne blir kalt Reconquista’en eller Gjenerobringen.

Selve skjoldet i riksvåpenet består av viktige historiske kongedømmer på den iberiske halvøya.

Øverst til venstre på Spanias våpenskjold finner vi en løve med utstrakte klør og tunge. Løver er ingen ukjent figur i riksvåpen, selv så langt nord som i Norge – de behøver slett ikke ha noen tilhørighet til regionens naturlige dyreliv. Løver blir gjerne oppfattet som symboler på mot, kongelighet, styrke og så videre. Den rosa-røde løven på sølvfarget grunn er våpenskjoldet til det en gang selvstendige kongeriket León i det nordvestlige Spania. Også León inngikk i ulike sammenslutninger: Med Asturias fra 925, og igjen med Castilla mellom 1037 og 1157, avbrutt av en periode som selvstendig før det gikk sammen med Castilla i 1230. Slik sett blir også León blant den moderne statens grunnleggere.

Rett under Leóns våpenskjold, finner du et skjold med rød bunn dekorert med gullenker og en grønn smaragd som midtpunkt. Dette er det gamle kongeriket Navarras våpenskjold. Navarra har i spansk historie ofte blitt tillagt større vekt enn størrelsen skulle tilsi, ikke minst fordi kongeriket kontrollerte et av de viktigste passene i fjellkjeden Pyreneene. Navarra var allerede en egen stat på 800-tallet, men vekslet i lange perioder mellom å inngå i union og selvstendighet. Fra 1076 til 1134 inngikk kongedømmet for eksempel i union med Aragón, før det igjen ble selvstendig. Navarras beliggenhet gjør også at området i perioder har vært nært knyttet til naboen i nord. På 1500-tallet ble Navarra delt, en del kom til å ligge under Spania, i den andre hadde Frankrike herredømmet. Hoffet i Navarra var i perioden et blomstrende kultursentrum.

Og mens vi er inne på Frankrike: I midten av de fire våpenskjoldene finner du et motiv med tre liljer på blå bunn. Det skjoldet tilhører Huset Bourbon, et europeisk kongehus med opphav i Frankrike. Konger fra Huset Bourbon kom til makten både i Frankrike og Navarra fra 1500-tallet, og fra 1700-tallet av satt spanske medlemmer av Bourbon-dynastiet på tronene i Spania, Napoli, Sicilia og Parma. Og hvis du lurte på om Huset Bourbon (Borbón på spansk) er forsvunnet ut av historien i spansk sammenheng, så kan du notere at den nåværende spanske kongefamilien tilhører nettopp «bourbonerne». Den så langt siste «bourboner» på den spanske tronen er med andre ord Felipe den 6. som overtok etter sin far i 2014.

Aller nederst og forholdsvis beskjedent plassert, finner du et granateple, våpenskjoldet til kongedømmet Granada eller Reino de Granada som det heter på spansk. Granada var det aller siste området på den iberiske halvøya som ble erobret fra muslimske herskere. I 1492 ble Emiratet Granada underlagt den kastiljanske tronen under navnet Kongedømmet Granada og slik forble det frem til 1833 da Spania ble delt inn i provinser. Det er med andre ord det katolske kongedømmets symbol som har fått plass i Spanias riksvåpen slik det fremstår i dag. 

Så spør du kanskje, hvis dette riksvåpenet kom til så sent som i 1981 – hva slags symboler erstattet det? Svaret er naturligvis Franco-tidens spanske riksvåpen, men symbolikken i den utgaven er en historie vi skal fortelle en annen gang.

Hilsen Oliven & Poteter

Valgresultatet

Resultatene fra valget til spansk nasjonalforsamling søndag 10. november er klare og mandatene i Kongressen, Congreso de los Diputados, fordelt. Du kan se fordelingen av stemmer og representanter på vår nye side “Om Spania” her https://olivenogpoteter.com/om-spania/. For deg som er interessert i litt bakgrunn om noen av de viktigste konfliktlinjene i spansk politikk, har vi skrevet artikkelen «Valg igjen: Hva skiller Spania?».

Fordeling etter høstens valg 2019.
Fordeling etter vårens valg 2019.

Med vennlig hilsen

Oliven & Poteter

Valg igjen: Hva skiller Spania?

På søndag er det igjen valg til Cortes Generales – det fjerde parlamentsvalget på like mange år. Statsminister Pedro Sánchez  og hans PSOE ble det største partiet i valget til nasjonalforsamling 28. april i år, men klarte ikke å finne tilstrekkelig mange støttespillere i nasjonalforsamlingen til å danne regjering. Cortes Generales er en forsamling bestående av en rekke partier som representerer mange ulike interesser. Vi i Oliven & Poteter skal slett ikke blande oss inn i spansk partipolitikk, men spør i dagens post: Hva er det – sånn i store trekk – som skiller spanjolene politisk? Både historie og samtid avgjør stemmegivning – i Spania som i andre land.

10. november skal det velges 350 representanter til Kongressen og 208 til Senatet.

Søndag går spanske statsborgere over 18 år til urnene for å velge 350 representanter til den lovgivende forsamlingen Congreso de los Diputados, Kongressen eller Underhuset om man vil. I tillegg skal det velges 208 av 265 seter i Senatet, Senado de España, som er et slags overhus i det spanske to-kammersystemet. (De resterende 57 senatsmedlemmene velges av regionforsamlingene i landets 17 autonome regioner.) 

For å få flertall i kongressen, kreves det altså minst 176 seter. Statsminister Sánchez ’ parti har før valget 123 seter i kongressen. Sosialistpartiet hans skal med andre ord gjøre et riktig godt valg på søndag for å danne en flertallsregjering alene. Det kan by på problemer, for du skal ikke ha oppholdt deg lenge i Spania før du oppdager at uenighetene om politikk er mange og konfliktene gjerne dype.

Ta bare to eksempler fra de siste par ukene: De til dels heftige demonstrasjonene i Catalonias gater i protest mot dommene mot katalanske politikere som stod bak folkeavstemningen om uavhengighet i oktober 2017 og reaksjonene på flyttingen av levningene til general Franco fra det storslagne mausoleet i De falnes dal til kirkegården der hans kone ligger begravd. Begge saker må trygt kunne sies å ha delt den spanske befolkning langs konfliktlinjer som stadig gjør seg gjeldende i dette landet.

Fordelingen etter valget 28. april 2019. Ca. prosentandel av stemmene; antall representanter i kongressen under søylene. (%-tallene er avrundet til nærmeste desimal.)

Regioner mot Madrid, eller: spanjoler – finnes de?

I disse dager er det nærliggende å starte med en konfliktlinje som altså trygt kan sies å ha gjort seg gjeldende i Barcelonas gater den seneste tiden. Vi snakker om motsetningsforholdet mellom regioner og sentralregjeringen i Madrid. Konflikten er svært gammel, men ikke desto mindre høyst levende. 

Satt på spissen kan man spørre seg: Finnes det spanjoler i Spania? I alle fall er det slik at et ikke ubetydelig antall spanske borgere har en identitet som ikke eller i alle fall ikke først og fremst er spansk, men heller regional. Det er ganske alminnelig å finne mennesker som identifiserer seg selv som for eksempel galisere eller valensianere, for ikke å snakke om baskere og katalanere. For å forstå dette er det viktig å huske at regionene kom før staten i Spania: Man hadde altså en rekke «småstater» som til slutt ble samlet under de kastiljanske herskerne Ferdinand og Isabella helt på tampen av 1400-tallet.

I tillegg til rent regionale identiteter finnes det det som må kunne kalles ulike nasjonale identiteter – som for eksempel baskere og katalanere. Konfliktene blir ikke akkurat dempet av at flere av regionene og gruppene også har et eget språk. For selv om størstedelen av innbyggerne i Spania snakker kastiljansk, så finner du andre språk spesielt på Balearene, i Galicia, Navarra, Katalonia, Valencia og Baskerland. 

Det er et faktum at Spania i dag er blant landene i Europa med størst grad av regionalt selvstyre, likevel skal man huske på at landet i det aller meste av sin historie siden 1400-tallet har hatt en sterkt sentralisert statsmakt. Regioner har riktignok utfordret denne sentralmakten i perioder, for eksempel under Den andre republikk på 1930-tallet der regionene ble gitt utstrakt selvstyre. Ellers må vi frem til 1978 før det blir betydelig grad av regionalt autonomi. Da trer den nye, demokratiske grunnloven i kraft som anerkjenner og gir rett til selvstyre for nasjonaliteter og regioner som utgjør den spanske stat (se Grunnlovens paragraf 2).

Franco som satt ved makten fra 1939 til 1975, var en forkjemper for den sterke, sentraliserte spanske nasjonalstaten, og selvstyre for regioner stod i motsetning til en samlet stat slik han så det. Den holdningen finner du gjennomgående igjen på spansk høyreside. For eksempel er det største partiet i konservativ leir, Partido Popular, tilhenger av en sentralstyrt, ensartet spansk stat. Statsminister Pedro Sánchez ’ parti PSOE (Partido Socialista Obrero Español som gjerne betegnes som sosialdemokratisk) har uttalt støtte til regionalt selvstyre, dog har man satt grensen ved løsrivelse fra den spanske stat.

Spania har 17 regioner med ulik grad av selvstyre. Flere av dagens regioner har en lengre historie enn den spanske staten.

Vi finner også konfliktlinjen igjen litt på siden av den tradisjonelle høyre-venstre aksen i politikken, i det relativt nye partiet Vox (stiftet 2013), som vanligvis beskrives som høyrepopulistisk. Partiets ledere har tatt til orde for å forby separatistpartier og legge ned den regionale katalanske regjeringen. De har også anklaget statsminister Sánchez for å være nærmest farlig liberal i forhold til Spanias regionale og nasjonale «opprørere». Katalanske separatister har nok tæret kraftig på Sánchez’ tålmodighet, og det blir spennende å se hvordan stemningen i Catalonia vil slå ut på det forestående valget. 

Vox har forresten gått så vidt langt som å referere til sin valgkamp som en reconquista, et begrep som det er vanlig å benytte til å beskrive katolske monarkers erobring av den iberiske halvøya fra muslimske herskere. Og akkurat det begrepet bringer oss over til neste konfliktlinje som bidrar til å forklare spansk politikk.

Religion forener og splitter

Den katolske kirke var en samlende institusjon for Spania fra slutten av 1400-tallet og i alle fall frem til tidlig på 1800-tallet. Etter den tid er Spanias befolkning i økende grad splittet i synet på kirkens rolle. To hovedsyn gjør seg gjeldende: Det ene er en sterk forsvarer av en tradisjonsbunden romersk-katolsk kirke med nære bånd til staten. På motsatt side finner vi de som vil ha et klart skille mellom stat og kirke, og der staten skal være sekulær og kirkens makt begrenses. 

Konflikten rundt ulike syn på den katolske kirkens rolle i stat og samfunnsliv har siden 1830-årene til tider vært særdeles tilspisset og bruk av vold har forekommet mer enn en gang. For å forstå dette må man ha i tankene hvilken maktstilling den spanske kirken har innehatt blant annet i kraft av sine store jordeiendommer, kontroll over mye av utdanningsvesenet og nære bånd til både statsmakt og adel.

I moderne tid er det verdt å merke seg at kirken var en mektig alliert av general Franco. Den valgte spanske regjeringen fra 1931 til 1939 (kjent som Den andre republikk) som Franco altså var ute etter å styrte, hadde gjort en hel del for å svekke kirkens stilling i det spanske samfunnet – og hadde støtte for en slik politikk i brede lag av befolkningen. Blant annet ble det allerede i 1931 innført en ny grunnlov der paragraf 1 lyder: «Den spanske stat har ingen offisiell religion» (El Estado español no tiene religión official). Skillet mellom stat og kirke ble altså forsøkt innført i Spania lenge før noe slikt kom på tale for eksempel i Norge eller Sverige.

Den katolske kirken har spilt og spiller en viktig rolle i spansk samfunnsliv og politikk. På bildet ser du katedralen i Burgos.

Den valgte regjeringen forsøkte også å kaste ut alle religiøse ordener fra skolevesenet, der blant annet munkeordener som jesuittene spilte en sentral rolle. (Kirken har til denne dag en sterk stilling i Spanias utdannelsessystem.) Franco på sin side, refererte gjerne til sin kamp mot sentrum og venstresiden i spansk politikk som et korstog. Og den katolske kirken ga allerede fra begynnelsen av borgerkrigen sin støtte til Franco og hans nasjonalister – dog med særlig ett viktig unntak, nemlig kirken i Baskerland. 

I dagens spanske samfunn finner den katolske kirken i hovedsak sine støttespillere på høyresiden i politikken. Spanias ledende konservative parti PP, beskriver seg for eksempel som kristendemokratisk. Det samme gjør det baskiske konservative partiet PNV. Statsminister Sanchez’ parti PSOE, et parti som ble grunnlagt allerede i 1879 og dermed er det eldste partiet som fortsatt er aktivt i spansk politikk, har derimot lange tradisjoner for å søke et skille mellom stat og kirke. Partiet spilte en sentral rolle i Den andre spanske republikk fra 1931 til 1933 og igjen fra 1936 til 1939. Og det bringer oss over til den siste sentrale, vedvarende konfliktlinjen vi tar for oss her i dag. 

Høyre mot venstre

Konflikten mellom spansk høyre- og venstreside kom til uttrykk sent i oktober måned da statsminister Pedro Sánchez holdt sitt løfte til sine velgere om å flytte Francos levninger fra det storslagne mausoleet der den tidligere diktatoren var gravlagt til kirkegården der hans kone er begravd. Mausoleet ble bygget ved bruk av cirka 20.000 straffanger, mange av dem politiske motstandere av fascismen og Franco, først og fremst fra spansk venstreside. Utover å være en betydelig turistattraksjon, har mausoleet utenfor Madrid også blitt et valfartssted for de i Spania som hyller general Franco selv om dalen også er et siste hvilested for omtrent 40.000 andre både nasjonalister og republikanere.

Den britiske kringkasteren BBC kunne rapportere om heftig temperament i forkant av flyttingen av diktatorens levninger. Et par eksempler kan illustrere stemningen: I Madrid ble statuen av Pablo Iglesias, grunnlegger av PSOE, påmalt teksten «Lenge leve Franco». Et annet sted i hovedstaden ble et monument som ærer de internasjonale brigadene, altså frivillige fra andre land som sluttet seg til kampen mot fascismen i Spania fra 1936, påført ordene: «Død over kommunistene».

Frem til nylig var mausoleet i De falnes dal gravstedet til Franco.

I forkant av flyttingen hadde Francos etterkommere ført en kamp i det spanske rettssystemet for å hindre ny gravlegging. Også det ledende konservative partiet, PP var motstander av flyttingen. Det partiet ble grunnlagt av Manuel Fraga Iribarne som blant annet var informasjons- og turistminister under Franco-regimet og ambassadør til Storbritannia fra 1973 til 1975, det året Franco døde. 

Røttene til spansk venstreside er i hovedsak å finne i landets byer. Og Spania var tidlig ute med å stable sosialistiske partier på bena. Vi har tidligere nevnt at PSOE ble dannet allerede i 1879. Spanske bønder var i liten grad selveiende, de arbeidet i stedet på jord eid av store landeiere, den katolske kirken og adelen. Bøndene var bare unntaksvis i stand til å organisere seg for å få gjennomslag for krav og interesser. I byene der det var etablert industri derimot, foregikk det en tidlig mobilisering på venstresiden. 

Barcelona hadde tidlig utviklet tekstilindustri, og byen ble et senter for både anarkister og sosialister. Også i andre industrialiserte områder av landet som i Baskerland og Asturias vokste venstresiden seg sterk. Både PSOE og anarkistpartiet så dagens lys i hovedstaden Madrid. På venstresiden finner vi også en «nykommer» som Unidas Podemos (endret til feminin versjon av navnet fra Unidos Podemas tidligere i år), en valgallianse etablert i 2016 av partier som regnes å ligge lenger ut på politiske venstresiden enn PSOE. Alliansen, hvis navn kan oversettes med «Sammen kan vi», fikk omtrent 14,5 prosent av stemmene ved det forrige valget til nasjonalforsamling 28. april 2019.

Også Spania har fått partier de senere årene som ikke passer like godt inn i disse store og vedvarende motsetningene i det spanske samfunnet som vi har skissert over. Vi tenker blant annet på miljøpartier og det spanske dyrevelferdspartiet som har som et viktig mål å bekjempe tyrefektning.

Det er ikke godt å si hvordan sammensetningen av kongressen blir etter valget, men kanskje klarer noen å sette sammen en ny regjering i Spania denne gangen?

Fra og med lørdag, er det stopp i valgkampen i Spania, dagen frem til valglokalene åpner skal brukes til refleksjon heter det seg. Det er ingen enkel oppgave for en utenforstående å skaffe seg oversikt over det spanske politiske landskapet, vi håper vi har bidratt til i alle fall et aldri så lite dykk i noen av de viktigste dypereliggende interessekonfliktene som påvirker valgutfall i dette sammensatte landet. Her hos Oliven & Poteter ser vi frem til å følge valget og finne ut hvem som skal lede landet fremover. Uansett utfall: Spania er ikke noe enkelt land å styre.


Med vennlig hilsen

Oliven & Poteter

Catalonia: En flaggsafari

Det utspant seg til dels dramatiske scener i Catalonia sist uke, hundretusener tok til gatene i protest mot spansk høyesteretts dommer i sakene mot 12 katalanske separatistpolitikere. En rekke nyhetsformidlere sendte live-visninger av demonstrasjonene i timevis. La du merke til flaggene som ble båret av en del demonstranter? De beretter om både historie og samtid. Fortellingene om La Senyera, det gule flagget med fire horisontale røde striper, inneholder til dels svært fargerike elementer. Du finner forresten flagget igjen langt utenfor både Catalonias og Spanias grenser. Bli med på «flaggsafari», vi skal blant annet innom Wilfred den hårete og Karl den skallede på 800-tallet, kommunistiske opprørere i moderne tid og den italienske øya Sardinia. Det blir også en aldri så liten avstikker til Puerto Rico og Cuba. Kanskje vil du til og med forstå litt mer av det som foregår i Barcelonas gater for tiden.

La Senyera er Catalonias offisielle flagg, men variasjoner med egen symbolikk og betydning er i bruk i andre spanske regioner og utenfor Spanias grenser.

Flagg kan mobilisere, samle og splitte mennesker, slik er det overalt i verden. Og det er forskjell på flagg – selv om de de kan se nokså like ut for utenforstående. 

Flagg er symboler, de formidler budskap. Små variasjoner kan utgjøre en stor forskjell i hva flagget signaliserer – og akkurat det er det ikke vanskelig å få øye på i katalansk sammenheng.

Men la oss begynne med det forholdsvis enkle.

La Senyera – et flagg som får svingt seg

Det offisielle katalanske flagget, fire horisontale røde striper på gul bakgrunn, går gjerne under betegnelsen La Senyera. Senyera kan oversettes med banner eller fane, og motivet skal være basert det tradisjonelle våpenskjoldet til det historiske kongeriket Aragón. (Vi kommer tilbake til akkurat den historien litt senere i artikkelen.) 

I våre dager er Aragón som du kanskje vet Spanias fjerde største region. I nord grenser den mot Frankrike, i øst mot Catalonia. På 1100-tallet var Aragón blitt den viktigste makt vest i Middelhavet etter at kongen av Aragón hadde lagt under seg emiratet Zaragoza og senere, i 1137, Catalonia, og ekspansjonen fortsatte.

Aragóns flagg ligner det katalanske.

Kongen av Aragón var gjennom tidene mildt sagt en regent med mange titler. Et utvalg av dem gir en pekepinn om rikets utstrekning: Konge av Valencia, hertug av Barcelona, hersker av Montepellier, konge av Mallorca, ja til og med hertug av Athen. Kongeriket var på sitt mektigste definitivt en stormakt.  

Det er med andre ord historiske årsaker til at du finner igjen Senyeras mønster – altså de fire røde striper på gul bakgrunn – ikke bare i de offisielle, moderne flaggene til Catalonia og Aragón men også øygruppen Balearene (med Mallorca, Menorca og Ibiza) og regionen Valencia. Ja, til og med på den italienske øya Sardinia finner du Senyera, nærmere bestemt i flagget til byen Alghero der befolkningen historisk har snakket katalansk og ikke italiensk. Og har du reist i Frankrike har du kanskje dratt kjensel på farge og mønster også i flagget til Provence (selv om de fire stripene der er vertikale). En fjerdedel av riksvåpenet til Andorra, det vesle fjellandet i Pyreneene på grensen mellom Frankrike og Spania, er også hentet fra Senyera.

De fire røde stripene på gul bunn finner vi blant annet igjen i flaggene til Balearene, Provence i Frankrike og Valencia.

Det spanske riksvåpenet inkluderer de fire røde stripene på gul grunn, for i 1479 ble Aragón forent med Castilla, som skulle bli ledende i spansk statsdannelse, først under kong Ferdinand og dronning Isabella.

Men så var det opphavet til flagget, altså det som skulle være det opprinnelige våpenskjoldet til kongeriket Aragón – allerede her begynner fortellingene å sprike.

Wilfred den hårete og Karl den skallede

Det er bred enighet om at Senyera er et av de eldste flaggene i Europa som fortsatt er i bruk, men akkurat hvor gammelt er det og hvordan ble det til? Se det er man langt fra enig om – her står blant annet Aragón mot Catalonia og legende mot legende.

For en utenforstående observatør er det kanskje mer nærliggende å søke forklaringer på hvilken fortelling om flaggets opprinnelse man holder seg med, i forholdsvis moderne historie. 

Et eksempel: I Catalonia er det ikke uvanlig å få seg fortalt at Senyera stammer fra et muslimsk angrep på Barcelona i det 9. århundre. Historien har mest sannsynlig oppstått på 1400-tallet, omtrent på den tiden ikke-katolikker pent sagt fikk reisepass fra den iberiske halvøya. 

Uansett: Legenden vil ha det til at den mektige vestfrankiske Kong Karl den skallede (823-877) dyppet fingrene sine i sårene som hertugen av Barcelona Wilfred den hårete, hadde pådratt seg i kamper mot den muslimske hærføreren Lobo ibn Muhammed som hadde angrepet Barcelona i 897. Deretter skal Karl ha tegnet fire bokstavelig talt blodrøde linjer på Wilfreds våpenskjold som før hendelsen skal ha vært ensfarget gult. Kong Karl skal dermed ha gitt de katalanske troppene et eget banner å kjempe under. Wilfred døde for øvrig av skadene fra slaget i august samme år. 

Du fikk kanskje øye på et lite problem med tidslinjen over? Kong Karl med tilnavnet den skallede, hadde vært død i 20 år da han angivelig preget Senyera.

Historien over ble likevel svært populær i Catalonia under den såkalte Renaixença, en nasjonalromantisk bølge i det 19.århundre, som for øvrig ikke er så ulik den norske nasjonalromantiske perioden i siste halvdel av 1800-tallet. Lignende bevegelser finner vi også i en rekke andre land på 1800-tallet. I Catalonia førte perioden til en oppblomstring for katalansk språk, kunst og kultur.

Flaggene til Puerto Rico og Cuba, stater som hadde løsrevet seg fra Spania, inspirerte nye versjoner av Senyera i Catalonia.

En annen, vi hadde nær sagt konkurrerende, versjon av historien om hvordan flagget Senyera ble til, forteller at det var frankerkongen Ludvig den fromme (778 – 840), sønn av selveste Karl den store som tegnet strekene på gult våpenskjold. 

Opphavshistorier florerer, noen vil ha det til at Senyera må tilskrives Ramon Berenguer IV som levde langt senere, fra 1114 til 1162. Ramon var hertug av Barcelona, han blir ofte referert til som helgen og regnes som mannen som fikk i stand unionen mellom Barcelona og kongeriket Aragón. I motsetning til Karl den skallede, skal Ramon Berenguer ha brukt sitt eget blod til å trekke de røde linjene på Senyera. En slik fortelling fungerer åpenbart dårligere i kampen for katalansk uavhengighet. 

Det finnes enda flere versjoner av fortellingen enn de over, blant annet en der Alfonso II av Aragon er mannen bak flagget, og som – dersom man velger å tro den – svekker katalanernes «krav» på Senyera. En del vil også mene at kongeriket Aragón rett og slett hentet sitt flagg fra pavestaten, eller kirkestaten om man vil, altså de områdene i dagens Mellom-Italia som stod under pavens herredømme. I Encyclopedia Britannica kan vi lese at gult og rødt var pavestolens farger frem til 1808 da de ble erstattet av det som i dag er Vatikanstatens gule og hvite flagg.

Nøkternt sett er det påfallende sparsomt med dokumentasjon på Senyera og dets opprinnelse før på 1400-tallet, men historiene som fortelles om temaet er mange og viktige uansett sannhetsgehalt, så tilbake til katalanske flagg og deres betydning i dagens selvstendighetskamp.

La Senyera Estelada symboliserer kampen for uavhengighet for Catalonia.

En stjerne for uavhengighet: Estelada

Har du fulgt med på sendinger fra demonstrasjonene i Barcelonas gater i det siste, har du sikkert lagt merke til at mange bærer katalanske flagg med en trekant og en stjerne i tillegg til de gule og røde stripene vi finner på det offisielle katalanske flagget. Stjernen er gjerne hvit på blå bakgrunn, men fra tid til annen dukker det også opp en versjon med en rød stjerne på gul bunn. 

Disse flaggene går gjerne under betegnelsen Estelada eller La Senyera Estelada, som betyr noe slikt som stjerneflagg. Dette er flaggene til den moderne katalanske bevegelsen som søker selvstendighet for Catalonia fra Spania. 

Og enten stjernen er hvit eller rød, så er disse uoffisielle flaggene direkte inspirert av opprørsbevegelser i Sør-Amerika. Puerto Rico og Cuba fikk sin uavhengighet fra Spania i henholdsvis 1898 og 1902, og stjernen er som kjent motiv i begge lands flagg. 

Katalanske separatister lot seg inspirere av selvstendighetsbevegelsene i disse landene og begynte å bruke stjernen som sitt symbol fra tidlig på 1900-tallet. Den første dokumenterte bruken av det hvite og blå trekant-/stjernemotivet sammen med Senyera skal være i en publikasjon fra 1918 utgitt i forbindelse med feiringen av katalansk nasjonaldag samme år.

Og mens vi er inne på Cuba: Ser du Estalada kun i fargene rødt og gult, så er det flagget først og fremst brukt av katalanske sosialister og kommunister. Flagget går også under betegnelsen Estelada Vermella, eller den røde stjernen.

Ser du flagget med en rød stjerne på gul bunn har du en pekepinn på flaggbærernes politiske ståsted.

Under general Franco som satt ved makten fra 1939 til 1975, var det lite spillerom for separatister, uansett avskygning. Likevel fortsatte katalanske nasjonalister å benytte motivet med blå trekant og hvit stjerne for eksempel ved begravelser og andre anledninger der det var politisk mulig. 

Sort og fiolett i Catalonia

Det vanligste flaggene i bruk blant de i Catalonia som søker uavhengighet fra Spania, er uten tvil Estelada med hvit stjerne på blå bunn. Men vi tar med et par flagg til før vi avslutter vår flaggsafari – begge observert i Barcelonas gater den siste tiden.

Det ene er flagg med sort bunn, som kanskje kan minne litt om et piratflagg med et stort hvitt kors formet som bokstaven x. Også dette flagget viser en hvit stjerne med fem tagger.

Det svarte flagget med stjerne og kors er av ny dato, men har historiske røtter.

Flagget brukes til minne om 11. september 1714 da byen Barcelona etter lengre tids beleiring falt til styrker fra Bourbon ledet av Filip V. Kampene var en del av den spanske arvefølgekrigen, og Catalonia hadde kjempet for habsburgernes kandidat til den spanske tronen, Karl den 3. Krigens slutt ble etterfulgt av en periode med sentralisering av statsmakten og dermed mindre regionalt selvstyre. Slutten på beleiringen av Barcelona minnes hvert år som katalansk nasjonaldag.

Det sorte flagget er derimot av svært så ny dato, det ble først laget til markeringen av at det var 300 år siden Catalonias nederlag i denne striden, det vil si i 2014.

Flagget til den andre spanske republikken kan du en gang i blant se brukt av de som ønsker uavhengighet for Catalonia.

Et annet flagg som dukker opp i gatene fra tid til annen har lengre tradisjoner enn det sorte: nemlig flagget til den andre spanske republikk. Det har den i flaggsammenheng svært uvanlige fargekombinasjon rødt, gult og fiolett. Den andre spanske republikk er betegnelsen på styret fra 14. april 1931 til april 1939 da general Franco gikk seirende ut av en bitter borgerkrig. 

Hvilken grunn kan det være til å bære dette flagget i uavhengighetsdemonstrasjoner i Catalonia i 2019? Den andre republikken markerte et brudd med den sentralistiske linjen som hadde vært ført fra Madrid, regionene fikk en periode betydelig mer selvstyre – i særlig grad gjaldt det Catalonia og, noe senere også Baskerland. Symbolikken i dette flagget er med andre ord ikke bortkastet på de som kjenner regionens historie.

Flagg kan være samlingspunkt eller dypt splittende. De forteller historie og vekker følelser – det som foregår i Barcelonas gater for tiden – uansett hva man måtte mene om uavhengighet for Catalonia – er et godt eksempel på nettopp dette.

Det offisielle katalanske flagget La Senyara.

Hilsen Oliven & Poteter!