2020 har vært året der verden knapt nok har vært til å kjenne igjen. Så altfor mye av det vi har tatt for gitt, helt hverdagslige saker, er blitt noe nesten eksklusivt og utilgjengelig. Kanskje nettopp i slike tider kan det være fint å minne seg selv om at endringer skjer hele tiden og at vi mennesker har en forunderlig evne til å tilpasse oss. I 1965 hadde det kjente amerikanske tidsskriftet National Geographic en artikkel på hele 50 sider om Spania med tittelen «The Changing Face of Old Spain». Reportasjen skildrer et Spania som både er høyst gjenkjennelig og veldig annerledes.

De fleste vil dra kjensel på tidsskriftet med den karakteristiske knallgule rammen på forsiden. National Geographic har vært populært blant reiselystne verden over siden det kom ut første gang i 1888. Det var naturligvis lenge før folk flest hadde mulighet til å reise for fornøyelsens skyld. Pussig nok befinner de fleste av oss i 2020 i en lignende situasjon – der vi igjen har begrensede muligheter til å bevege oss over landegrenser. Men fra godstolen går det fortsatt an å se seg om i verden – slik den er nå eller en gang var. 

I mars-utgaven av National Geographic fra 1965 forteller journalist Bart McDowell utførlig om sin reise fra nord til sør og øst til vest i Spania. McDowell var redaktør i bladet i hele 32 år. I løpet av karrieren rapporterte han fra 67 ulike land og seks kontinenter. Han var med andre ord en ganske verdensvant herre.  I 1965 er det som kjent Franco som har makten i Spania, og McDowell forteller at han og hans følge ankom Spania som «noe mistenksomme venner av familien».  McDowell har med seg sin kone og en fotograf på sin spanske rundreise. National Geographic har helt fra begynnelsen av 1900-tallet vært en pioner innen reisefotografi. Utsøkte bilder og kart – naturligvis utfra hva samtidens teknologi tillater – kjennetegner tidsskriftet til denne dag. I 1965 er tidsskriftets medarbeidere pionerer innen fargefotografi – den slags kostbare, naturtro gjengivelser var ennå ikke allemannseie.

En spansk nasjon?

Reisefølget gir inntrykk av et Spania som er like sammensatt i 1965 som noensinne i landets historie. General Franco var riktignok svært så oppsatt på å skape en felles spansk identitet gjennom hele sin tid ved makten, fra slutten av 1930-tallet frem til han døde i 1975. Regionale forskjeller ble tonet ned, for å si det pent. Blant verktøyene som skulle benyttes for dette formålet var en undertrykkelse av Spanias språklige mangfold. I landets skoler skulle man for eksempel kun benytte kastiljansk.

McDowell forteller om en bare delvis vellykket enhetspolitikk – sett fra Franco-regimets ståsted. Før journalisten ankommer Baskerland, tenker McDowell seg at han kanskje vil få bedre innpass dersom han lærer seg å si takk på baskisk. Han pugger «eskarrik asko», men oppdager at frasen er til liten nytte. En baskisk mann han møter, forteller i likhet med flere andre, at det kun er de eldre som snakker baskisk nå – men én ting behersker fyren til fulle på sine forfedres språk: Banning!  Kraftsalver forgår åpenbart ikke så lett, men Francos «enhetspolitikk» møtte motstand på ulike fronter. Det tar ikke lang tid før McDowell støter på høyst levende regionalisme. Rundreisen begynner i det nordlige Spania – nærmere bestemt Barcelona, som i 1965 er den eneste spanske byen utenom Madrid med mer enn en million innbyggere. Gjentatte ganger får han høre «Vi katalanere er de eneste hardtarbeidende menneskene i Spania».

Industrialisering og urbanisering 

McDowell finner et land der moderne industri er i ferd med å forandre samfunnet på avgjørende vis. Nye, lønnsomme virksomheter finnes ikke bare i Katalonia men også i andre deler av landet, særlig det nordlige Spania og i området rundt hovedstaden Madrid – et mønster vi kjenner igjen fra dagens spanske næringsliv (se vår artikkel: Selskaper i spanske regioner). For 55 år siden produserte riktignok de fleste spanske bedrifter mest for hjemmemarkedet, men det var ikke nødvendigvis enestående i samtidens Europa. 

I 1965 ga jordbruket opphav til 26 prosent av landets samlede nasjonalprodukt, men hele 60 prosent av yrkesaktive hadde sitt daglige virke utenfor primærnæringene. Til sammenligning arbeidet bare fire prosent av alle arbeidstagere i primærnæringene i 2019 ifølge INE, Spanias statistiske sentralbyrå.  Jordbruket var forresten en sektor som gjennomgikk betydelig modernisering på 1960-tallet. Journalisten fra National Geographic forteller for eksempel om et enormt statlig finansiert prosjekt for å skaffe pålitelig vanntilførsel til jordbruket i Extramadura.  For den gang som nå slet regionen Extramadura med fraflytting. Og lokalbefolkningen som journalisten møter i 1965, påpeker at det er en trend som har pågått lenge: Et uforholdsmessig antall conquistadorer reiste ut fra Extramadura til Sør-Amerika for å ta for seg av rikdommene der etter Columbus’ «oppdagelse» på den andre siden av Atlanterhavet. En av dem den amerikanske journalisten traff i Extramadura, forklarer overtalligheten slik: «Landskapet vårt er så tørt at de ikke hadde noe å tape på å dra.»

Åpning mot verden 

I 1965 begynte mennesker fra andre land for alvor å strømme til Spania – 1960-tallet markerte starten på masseturismen. Og spansk turistnæring ledet på mange måter an med hele 13 millioner årlige besøkende fra andre land – i 1965 forventet spanske turistmyndigheter hele 15 millioner besøkende. Og veksten har fortsatt: I 2019, altså før koronapandemien endret reisemønstre på radikalt vis, registrerte Spania ca. 83,5 millioner utenlandske turister (Kilde: INE). 

I sin mars-utgave fra 1965 illustrerer National Geographic den økende turismen med et tidsriktig Kodachrome bilde av tre unge svenske bikinikledde damer på stranden i Barcelona. Kanskje ganske representative for datidens turister? Og bare for å ha nevnt det, 15 millioner tilreisende tilsvarer nesten halvparten av Spanias befolkning på denne tiden. I 1965 har Spania nemlig noe over 31 millioner innbyggere, befolkningen økte med omtrent en prosent i året og det til tross for at fødselsraten ifølge National Geographic hadde falt i hele sju tiår. Stort annerledes har ikke utviklingen vært de siste årene. Spania ligger nær Europa-bunnen når det gjelder fødselsrate: Spanske kvinner føder i gjennomsnitt 1,25 barn hver. (Se Oliven & Poteters artikkel: Mennesker i Spania her.) Forventet gjennomsnittlig levealder har derimot blitt stadig høyere. Dagens spanjoler kan forvente å leve lenger enn de aller fleste i verden: i underkant av 84 år dersom vi ser menn og kvinner under ett. I 1965 var gjennomsnittlig levealder 70,5 år.

Med New York som modell

I få land er historien mer levende enn i Spania. Journalist Bart McDowell og hans følge tar i 1965 seg frem på moderne motorveier som i mange tilfeller følger samme rute som veiene romerne bygde da de tok over styre og stell på den iberiske halvøya. 

Reportasjeteamet besøker en rekke severdigheter fra nord til sør i landet før de ender opp i Madrid. Her får de intervjue selveste borgermesteren. Han kan berette om en hovedstad i sterk vekst. Byens befolkning har doblet seg bare de siste 20 årene. Folk flytter fra landsbygda til byene der jobbene finnes.  Ifølge borgermesteren har Madrids byplanleggere kastet sine øyne på New York som modell for kollektivtrafikken i hovedstaden. Den amerikanske storbyen var og er kjent for et svært godt utbygd kollektivnett, blant annet med en undergrunn som tar deg til alle deler av byen døgnet rundt. Og spanjolene vil ikke være dårligere. Byens borgermester kan stolt fortelle at man allerede har ferdigstilt den første underjordiske parkeringsplassen for pendlerbiler og myndighetene har planer om å bygge til sammen 350 slike parkeringshus.

Vekteren ser deg! 

Men også i den moderne storbyen Madrid lever fortiden. Journalisten og hans fotograf besøker Ernest Hemingways favoritt-taverna i Madrid, El Callejon, der menyen skifter hver dag for å presentere en av Spanias regioner. Hemingway reiste til Spania hele fire ganger for å rapportere mens borgerkrigen raste og skrev også romanen «Klokkene ringer for deg» fra denne brutale perioden i spansk historie. 

I sene kvelder, etter at de fleste barer og restauranter har stengt og dagens støy har stilnet, observerer McDowell med undring Madrid-boere som står på gaten og klapper i hendene – stort sett er de alene eller kanskje et par sammen.  Klappingen viser seg å være et signal om at man trenger assistanse fra en av Madrids mange vektere, en sereno. I 1965 er det vanlig at byens vektere bærer nøklene til folks leiligheter med seg på sine nattlige runder. Slik kommer hovedstadens natte-ranglere seg i hus i de små timer selv om de har glemt husnøklene eller kanskje har litt vansker med å finne nøkkelhullet. Sereno’ene bar nok på mang en hemmelighet om Madrids beboere.

Audiens hos Franco

National Geographic er et respektert og kjent tidsskrift – det kommer fortsatt ut hver måned på nesten 30 språk, herunder spansk. Og med prestisje kommer gjerne tilgang til samfunnets mektige.  I 1965 blir journalisten og hans fotograf innvilget audiens hos selveste Franco. Bildet fra møtet i palasset viser de to amerikanske herrer korrekt antrukket i kjole og hvitt. Generalen stiller i uniform – et særdeles passende antrekk for intervjuet, skal det vise seg.

Audiensen finner sted på det storslagne slottet El Escorial oppført i siste halvdel av 1500-tallet under kong Filip 2. Sistnevnte skal for øvrig ha betegnet slottskomplekset som «en celle for meg og et palass for Gud». Generalissimo Franco er i 1965 en mann i 70-årene som vet å bruke et intervju med et tidsskrift med en verdensomspennende leserkrets. Han begynner med å rose bladet den flotte artikkelen om spanske fugler som stod på trykk i National Geographic mange år tidligere, i 1958. Men Franco har satt en klinkende klar betingelse for Bart McDowells intervju. Det skal holde seg strengt til ett tema: Den spanske karakter eller folkesjel om man vil.

Intervjuet med Franco minner unektelig mer om en enetale enn noen egentlig dialog, men man står jo fritt til å tenke hva man vil om generalens forståelse av «spanjolen». Interessant kan det være uansett. Franco vektlegger de mange krigenes betydning for det han mener er spansk nasjonal identitet: «Kriger har gjort den spanske karakteren nøysom,» hevder han. «Gjennom 20 århundrer har vårt folk lidd mye. Derfor er de gode soldater.» 

Han fremhever videre religionen som en integrert del av spansk identitet. Franco og den katolske kirken var som kjent forbundsfeller, og generalen definerer ikke overraskende spanjoler i kontrast til muslimer: I kampen mot de muslimske maurerne og mange andre folkeslag som har invadert den iberiske halvøya, har selve grunnlaget for spansk liv vært å finne i religionen. Til og med Spanias kolonisering av andre land tilskriver han den katolske tro: «Vi kunne aldri ha lagt under oss Den nye verden uten religiøs overbevisning.»

Det er kjente takter, men man skal ikke ha oppholdt seg lenge i dette spennende landet før man oppdager at Francos «spanske identitet» er en forholdsvis skjør konstruksjon. Faktorene generalen fremhever som essensielle elementer i «spanskhet» har vært blant de mest seiglivede konfliktlinjene i spansk historie. Og ikke bare det – spørsmålet om Spania egentlig er et land, langt mindre utgjør en nasjon, diskuteres høylytt til denne dag. National Geographics journalist Bart McDowell treffer nok ganske godt – både på Spania anno 1965 og 2020 – når han beskriver landet som «støyende, fargerikt, dramatisk, gjestfritt – og avvæpnende».

Kjære leser,

I dag renner 2020 ut, i morgen skriver vi et nytt år. Vi i Oliven & Poteter vil gjerne takke for følget i året som gikk – et krevende og annerledes år på så mange vis. Vi håper at 2021 vil by på gode opplevelser i en verden der vi igjen kan møtes trygt. Ta vare på hverandre, vi ses i det nye året!

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.