Spansk historie er mangslungen og spennende, men ikke helt enkel å få oversikt over. Et av problemene er å skille historie fra historiefortelling – for hva er fakta og hva er myte? Og hvilke av de to er viktigst? Svaret er langt fra åpenbart. Slaget ved Covadonga på 700-tallet har spilt en sentral rolle i spansk selvforståelse frem til denne dag. Det som kanskje best kan beskrives som en trefning blir til et kjempeslag som igjen blir selve grunnlaget for dannelsen av Spania.

Etter at muslimske styrker anført av den berbiske hærføreren Tarik krysset Gibraltarstredet fra Nord-Afrika i 711 e.Kr. tok det ikke mange årene før de hadde lagt under seg det meste av den iberiske halvøya. I nord stod maurerne etter få år på terskelen til frankernes rike. Sør for Pyreneene var det bare spredte lommer av motstand igjen. 

Asturias som ligger nordvest på den iberiske halvøya, er fra naturens side et sted hvor det er mulig å holde stand mot invasjonsstyrker. Regionen ligger beskyttet av de kantabriske fjellene som er en fortsettelse av Pyreneene. Ikke overraskende er det blant baskernes kjerneområder. 

Disse lommene med lokal motstand mot maurerne i første halvdel av 700-tallet var hverken strategisk eller økonomisk blant de viktigste for de muslimske herskerne på den iberiske halvøya. De fikk da heller ikke all verdens oppmerksom den første tiden. Det ga vestgotere, blant dem medlemmer av adelen, landets tidligere herskere, en anledning til å søke tilflukt nettopp her.

Blant disse lederne var den vestgotiske ridderen Don Pelayo (også kalt Pelagius).  Hans ettermæle i spansk historie kan ikke sies å stå i noe rimelig forhold til de historiske fakta, men mer om det senere. 

Don Pelayo skal ha deltatt i ett eller flere slag mot maurerne andre steder på den iberiske halvøya. Riktignok på tapende side. Men han har nok vært en sta og stridbar herre, han ga seg i alle fall ikke og ble valgt til konge av et svært så beskjedent rike i Asturias i 718 e.Kr.  

Religion, land eller penger? 

I spansk historiefortelling er den mest utbredte versjonen at konflikten med maurerne var av ren religiøs natur: kristne visigoter (også kalt vestgotere) og etterkommere etter keltiberere i konflikt med muslimer.  Det er ikke urimelig å anta at konfliktene hadde territoriale aspekter: en gjenerobring av vestgoternes tapte landområder på den ene siden, muslimske herskeres ønske om å vinne mer land på den andre. Penger har nok også spilt en rolle.

For med muslimske herskere kom innkreving av skatter. Skattene som ble ilagt ikke-muslimske innbyggere var betydelig høyere enn for muslimer. På toppen av det hele ble de doblet i denne perioden. Slikt blir det bråk av enten man lever på 700-tallet eller i moderne tid.

Beleiring, trefning eller kjempeslag?

Covadonga ligger i et dalføre i Asturias. Før koronapandemien var grotten og kirken der et populært reisemål for spanske turister, og slik vil det nok bli igjen. I skolebøker og mange andre sammenhenger har spanjoler fått høre at det var her i denne beskjedne landsbyen omgitt av de kantabriske fjellene, at Spania ble til.

I dette området fortelles det, stod det første slaget mellom kristne og muslimske styrker der de kristne gikk seirende ut. En presis tidsangivelse for hendelsen har vi ikke, antagelig snakker vi om begynnelsen av 720-tallet e.Kr., kanskje 722 e.Kr.

Det finnes flere beretninger om hva som skal ha skjedd i og rundt Covadonga, fra begge sider i konflikten. Et problem er at ingen av dem er samtidige, de er gjerne skrevet flere hundre år etter hendelsene fant sted. Et annet problem er at de spriker dramatisk i sin fremstilling av hendelsesforløpet.  

Tar vi for oss muslimske krøniker, beskriver de slaget i nokså nøkterne former. Motstanden ved Covadonga bestod ifølge dem av noen titalls lokale menn og kvinner som hadde gjemt seg i en grotte. Lite å bry seg med egentlig. Kanskje «underdriver» de betydningen av sammenstøtene, det samme kan ikke sies om spanske fremstillinger av samme hendelsesforløp. 

Her snakker vi i stedet om et gigantisk slag og det attpåtil med guddommelig inngripen. En kristen krønike forteller om en maurisk angriper-hær på intet mindre enn 187.000 mann. Mirakuløst nok klarte noen få hundre kristne forsvarere med base i grotten anført av Don Pelayo, å utradere fienden. 

Lokalbefolkningen i området hadde tradisjon for å tilbe Maria, Jesu mor, i grotten i Covadonga. Og det skulle vise seg å komme godt med, igjen om man legger spanske krøniker til grunn. De første 124.000 muslimske soldatene skal nemlig ha mistet livet da steinene fra deres katapulter snudde i luften og drepte egne menn. Et jordskjelv kom også beleilig nok og rammet angriperne, mens de kristne med tilholdssted i grotten klarte seg. De siste 63.000 maurerne skal ha flyktet eller omkommet etter å ha falt fra fjellet og ned i en elv der de druknet. En annen beretning vil ha det til at den mauriske hæren ble tilintetgjort da selveste Jomfru Maria veltet en kampestein nedover fjellsiden fra grotten. 

Det er store dimensjoner over den spanske historiefortellingen. Moderne historikere heller mer i retning av fremstillingen på maurisk side. Slaget var muligens en trefning mellom et beskjedent antall mauriske tropper og kristne forsvarere som hadde forskanset seg i en eller flere lokale grotter. Andre historikere mener det heller var snakk om en beleiring som endte med at maurerne dro videre fordi det karrige området knapt nok var verdt å bry seg med. 

Don Pelayo anerkjennes riktignok som en historisk skikkelse, en vestgotisk leder som søkte tilflukt i de kantabriske fjellene sammen med sine menn rundt år 722 e.Kr. Men at det skal ha funnet sted noe stort slag mellom kristne og maurere i de kantabriske fjellene har ikke dagens historikere tro på. 

Fra trefning til grunnstein i fortellingen om Spania

En god historie kan likevel ha en egenverdi – langt utover det tørre fakta skulle tilsi. Innskriften over inngangen til grotten i Covadonga levner ingen tvil om spansk forståelse av hendelsene. Her kan man lese: «Her i Guds mors navn, ut fra klippene over fjelltoppene, oppstod Spania.»

Den store spanske fortellingen ser nemlig slaget ved Covadonga som begynnelsen på den såkalte Reconquistaen, det man kaller den kristne gjenerobringen av landområder på den iberiske halvøya som muslimene hadde lagt under seg. Den tok nærmere 800 år og skal vi se på historiske fakta, er den langt fra noen rettlinjet eller systematisk kristen kamp for å ta tilbake land, slik den gjerne blir fremstilt.  

I fortellingen om Reconquistaen representerer året 722 e.Kr. et historisk vendepunkt – det året lykken snur for det kristne Spania. Og det er her med base i den hellige grotten i Covadonga i det ganske avsidesliggende Asturias det hele tar til. Fra da av vokser den kristne motstanden ifølge denne beretningen jevnt og trutt, helt til de siste muslimske herskerne drives ut av det spanske fastlandet i 1492. 

Uansett hvilken versjon av historien man legger til grunn, er det et faktum at Asturias forble utenfor muslimsk kontroll, området ble aldri innlemmet i al-Andalus. Sammen med Asturias’ geografiske beliggenhet, gjorde det at det kristne kongeriket her fikk mulighet til å vokse slik at det etter hvert kom til å omfatte også Galicia og Kantabria. Og riket utviklet seg gjennom århundrene til et kraftsentrum for ettertidens kristne herskere.

Hvorfor tok prosessen drøye sju hundre år?  Man skulle kunne anta at en forent kristen befolkning skulle kunne klart å kaste ut muslimer på noe kortere tid. Svaret er at historien var langt mer kompleks – på den iberiske halvøya fantes det mange og skiftende allianser i disse århundrene. Og de gikk beviselig ofte på tvers av religiøse skillelinjer, allianser skifter for å tjene både territoriale og rent personlige ambisjoner. 

Fortellingen om Reconquistaen, som skal ha begynt med Don Pelayo i Covadonga-grotten og endt i 1492, er en god og ikke minst enkel historie med klare helter og skurker. Men den forteller nok mer om ettertidens spanske selvforståelse enn om historiske fakta. 

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.