Koronaviruset har filleristet verden. Siden midten av mars har vi i Vesten fått erfare at også våre samfunn er forbløffende sårbare i møtet med nye virus. Her i Spania, som i mange andre land, har vi måttet leve med strenge begrensninger på vår bevegelsesfrihet, hvem vi tilbringer tid sammen med og hvilke tjenester vi har tilgang på. Arbeidsløsheten har nådd urovekkende høye nivåer. I våre spesialiserte, høyteknologiske samfunn er det lett å glemme at store sykdomsutbrudd kan forandre land og folk på dramatisk vis – det Spania vi kjenner i dag, er på vesentlige områder formet av pandemier. Sykdom har blant annet påvirket hvor folk bor, hvem som har makt i samfunnet og ikke minst, hvordan man handler med og forholder seg til omverdenen. Et eksempel fra historien føles kanskje ikke så fjernt som for noen uker siden?

Epidemien fulgte handelsrutene, fra østlige deler av Asia der mennesker først hadde blitt syke, og vestover til Europa. Der spredte den seg først og med stor kraft til tett befolkede byer, spesielt de stedene der folk hadde utstrakt kontakt med omverdenen. Det fantes ingen effektiv behandling mot sykdommen, så gater og torg ble raskt tømt for mennesker. Folk holdt seg hjemme og vernet seg så godt de kunne ved å holde avstand til andre. Økonomien stoppet opp, og det ble mangel på mat. Det forteller historikeren Prokopios fra Caesarea som ved selvsyn observerte byllepestens herjinger rundt Middelhavet fra 541 til 544.

I tre år raste altså pandemien, som av ettertidens historikere er blitt kalt den justinianske pesten. Det vil si, det var bare første bølge av en epidemi som skulle komme tilbake med ujevne mellomrom og på ulike steder i et par hundre år. 

Navnet fikk sykdommen etter den daværende østromerske keiseren (eller bysantinske keiser, om man foretrekker) Justinian den 1. som regjerte fra sin hovedstad Konstantinopel, i dag kjent som Istanbul. Keiseren var en av de mange som pådro seg byllepesten og blant de få som overlevde.

Det vi de foregående ukene har lært oss å kalle sosial distansering, var ikke tilstrekkelig til å hindre en storstilt tragedie. Prokopios forteller i sitt omfattende verk om Justinians krigføring at på det verste ble det rapportert om 10.000 døde per dag i det bysantinske rikets hovedstad.

Asymptomatisk spredning også på 500-tallet 

Prokopios var kronikør, betalt at keiseren for å dokumentere felttog. Han skrev intet mindre enn åtte bøker om Justinians militære bedrifter. Men nettopp krig bidro også til å bane vei for det dødelige viruset i vestlige deler av Europa. Soldater – med og uten symptomer – skal ifølge Prokopios ha ført smitten med seg til stadig nye områder. 

Han visste hva han snakket om, for han fulgte personlig den legendariske bysantinske generalen Belisarius på hans militære kampanjer som hadde som mål å gjenerobre de vestlige delene av Romerriket som på denne tiden hadde gått tapt.

General Belisarius var en erfaren hærfører som blant annet hadde kjempet mot det mektige Perserriket i øst. Hans merittliste fra år 533, da han i hovedsak befattet seg områder i det vestlige Middelhavet, omfattet blant annet erobringen av Kartago fra vandalene og gjenerobringen av den italienske halvøya der goterne hadde tatt over makten.

Migranter med ambisjoner

Da den justinianske pesten slo til for fullt i områdene rundt Middelhavet, raste væpnede konflikter mellom hovedfiendene gotere og Østromerriket. 

Goterne var en germansk folkegruppe som i det tredje århundre ble fordrevet fra sine opprinnelige hjemtrakter nord for elven Donau, i områder som i våre dager tilhører Ukraina, Moldova og Romania. Mange gotere forflyttet seg sørover i Europa til regioner som var del av samtidens ubestridte stormakt: Romerriket. 

I begynnelsen var goterne underlagt romerne og i perioder alliert med dem, men naboforholdet skulle surne og goterne etablerte et rike med egen konge som på 400-tallet holdt hoff i den franske byen Toulouse. Goterne hadde vært driftige nok til å legge ut på ukjente veier da de ble truet av hunnerne i sine opprinnelige hjemtrakter. Og de var langtfra uten ambisjoner i sitt nye hjemland. 

Goterne krysset Pyreneene tidlig på 400-tallet og fordrev med tiden romerne fra områdene som i dag er Spania og Portugal. I 472 hadde de overtatt alle romerske områder på den iberiske halvøya, og de kom til å spille en sentral rolle i det romerske rikets sammenbrudd få år senere i 476. 

I 507 kastet forresten frankerne goterne ut av så godt som alle goternes besittelser nord for Pyreneene, altså dagens Frankrike. Etter den tid, ble den iberiske halvøya goternes kjerneområde selv om de til tider også tok solid for seg i Italia.

Når vi kommer frem til årene like før pestutbruddet, er altså general Belisarius utsendt av keiser Justinian for å ta tilbake de landområdene romerne hadde tapt til goterne, herunder hovedstaden Roma.

Klimaforandringer før pandemi

Det er rart å tenke på, men klima og klimaforandringer må ha vært et flittig samtaletema blant folk i tiden frem til den justinianske pesten brøt ut for alvor i Europa. 

Vi har kilder fra 530-tallet som forteller at himmelen plutselig ble formørket og at somrene deretter ble så kalde at det snødde mange steder i det sydlige Europa. Kronikøren Prokopios forteller for eksempel at det uten forvarsel ble så mørkt at mennesker selv på solskinnsdager ikke kastet skygge. 

Moderne forskere har tatt prøver av isen i Antarktis og kommet frem til at de dramatiske klimaendringene kan ha begynt med et voldsomt vulkanutbrudd i et område som i dag tilhører Indonesia. Det utbruddet fikk følge av flere lignende fenomener på ulike steder de kommende årene, både i sør og nord på jordkloden. 

Dagens forskere mener askeskyen kan ha holdt seg over Europa i mellom 12 og 18 måneder. Den antagelsen finner støtte hos Prokopios som beskriver at det kom et slør over solen som vedvarte i et helt år.

Lava og vulkansk aske fra disse utbruddene, forårsaket temperaturfall som gjorde at avlinger i Europa slo feil ikke bare i en sesong, men over flere år. Matmangel resulterte i hungersnød. Store deler av Europas befolkning møtte derfor pesten med et immunforsvar som absolutt ikke var i toppform.

Pandemier kjenner ingen grenser

Sammenfallet av pest og klimaforandringer skulle også få politiske konsekvenser. Hovedfiendene i området rundt det vestlige Middelhavet – goterne og Østromerriket med hovedstad i Konstantinopel – ble begge alvorlig svekket. Pesten skilte naturligvis ikke mellom goter og romer.

En periode med stor politisk uro fulgte. Bysants’ eller om man foretrekker å kalle det Østromerrikets hærførere, lyktes i å kapre landområder sør på den iberiske halvøya i et belte som strakk seg omtrent fra Cadiz til Valencia, men det var langt igjen til målet om å gjenerobre hele det tidligere så mektige Romerrikets besittelser i Hispania. 

Resten av den iberiske halvøya var med få unntak under vestgoternes overherredømme, men heller ikke de var nå sterke nok til å gjøre seg til eneherskere. I de nordvestlige delene av Iberia holdt den germanske stammen sveberne stand i et område som tilsvarer dagens Galicia og nordre deler av Portugal. Det var og er et relativt karrig landskap, ikke akkurat attraktivt i en tid der det allerede var matmangel og hungersnød. Baskerne lot seg heller ikke kue av vestgoterne eller noen andre for den saks skyld. 

Trusler fra ytre fiender var en ting, men økonomisk nød og usikre fremtidsutsikter førte også på 500-tallet til opptøyer, særlig i byene. Makthaverne hadde sine fulle hyre med å holde ro og orden på hjemmebane, territoriale ambisjoner fikk vente. Desperate mennesker med lite å tape, utgjorde en trussel for det bestående den gangen som nå. 

Og samtiden på 540-tallet må ha gitt liten grunn til optimisme for folk flest. Historikere opererer med ulike anslag når det gjelder hvor mange liv som gikk tapt i de årene den justinianske pesten herjet som verst. En del mener at så mye som halvparten av befolkningen strøk med – enten den direkte dødsårsaken var pest eller følger av pandemien.

Arkeologene har funnet graver blant annet i Valencia som kan gi en indikasjon på pestens dødelighet. Valencia var en romersk storby med utstrakt handelsvirksomhet med andre områder rundt Middelhavet. Byen ble tidlig rammet av pestutbrudd. Romerske gravsteder var velordnede, og begravelser fulgte kjente ritualer. Fra pesten gjør sitt inntog, finner vi plutselig mange personer per grav, og de døde er gravlagt på tilsynelatende tilfeldig og hastig vis, på kryss og tvers i graven. Den viktige havnebyen Cartagena må også ha fått en tøff tidlig første bølge av pesten. Der har arkeologene funnet påfallende mange graver som stammer fra første halvdel av 500-tallet og utover.

Endetid og religion

En del historikere mener at den justinianske pesten og den uroen som fulgte i pandemiens kjølvann, bidro sterkt til utbredelsen av kristendommen i Europa. For oss som nå opplever koronapandemien, er det kanskje ikke like vanskelig som før å forstå at en pandemi kan gi opphav til en lengsel etter nye forklaringer, ritualer og ikke minst fellesskap med andre mennesker. Tanker om en nært forestående endetid, verdens undergang rett og slett, kan også ha spilt en rolle i kristendommens vekst, skal vi tro enkelte eksperter på perioden. 

Kristendommen var fortsatt en relativ nykommer på 500-tallet, det var ikke så altfor lenge siden religionen hadde funnet gehør hos makthavere. Årsakene til kristendommens fremgang i perioden kan ha vært sammensatt, men det er i alle fall ingen tvil om at religionen fikk betydelig større utbredelse og innflytelse i Europa i tiden etter den justinianske pestens herjinger.

Etter den første sykdomsbølgen som altså varte i omtrent tre år, kom den justinianske pesten tilbake i en rekke utbrudd helt frem til 750 e.Kr. Først etter et par hundre år fikk Europas befolkning en langvarig «pandemipause» – byllepesten fikk ikke store utbrudd noe sted før Svartedauden (Digerdøden som den heter på svensk) rammet det europeiske kontinentet på 1300-tallet.

Pesten på 500-tallet endret historiens gang på flere områder. I disse dager letter en rekke land på restriksjoner på bevegelses- og forsamlingsfrihet, men koronaviruset er fortsatt med oss og vil med stor sannsynlighet endre måten også vi moderne mennesker lever på i lang tid fremover. Hvordan kommer våre samfunn til å bli preget av pandemi? Midt oppe i tragedien som nå utspiller seg, må det være lov å tenke at vi lever i interessante tider.

Hilsen Oliven & Poteter!

Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.