Den 6. desember er det spansk grunnlovsdag, Día de la Constitución,da markeres innføringen av en moderne, demokratisk grunnlov etter Francos død. Grunnloven av 1978, en av cirka et dusin grunnlover i spansk historie – litt ettersom du regner – var utvilsomt en seier for demokratiet, men frontene i spansk politikk og samfunnsliv mot slutten av 1970-tallet var steile. Grunnloven endte opp som et kompromiss mellom ulike interesser ført i pennen av en komite bestående av sju menn som behersket «de runde formuleringers kunst». Likevel eller kanskje derfor: Grunnloven står i sentrum for konflikter helt opp til skrivende stund. Skulle du være i tvil, så følg mediedekningen av den 6. desember. Ved 40-årsfeiringen av grunnloven i 2018, talte kong Felipe i nasjonalforsamlingen der flere representanter glimret med sitt fravær. Det er langt fra sikkert at de dukker opp til årets feiring heller.

Grunnlovsfedrene og folket

Den 6. desember er offentlig fridag over hele Spania. Selve datoen sammenfaller med dagen da spanske velgere gikk til valgurnene i en folkeavstemming over forslaget til ny grunnlov i 1978. Den nye grunnloven ble sett på som et fundament som skulle sikre Spania et demokratisk styresett, en slags kronen på verket for den gradvise demokratiseringsprosessen som hadde funnet sted etter at Franco døde i november 1975. 

Den spanske nasjonalforsamlingen, Cortes Generales, godkjente forslaget til Grunnlov den 31. oktober. I folkeavstemningen som fulgte den 6. desember ga hele 91,81 prosent av de som avla stemme, sin tilslutning til grunnlovsforslaget. Det var med andre ord en overveldende majoritet som støttet utkastet til ny demokratisk grunnlov. 

Med rom for egen tolkning

Et slikt stemmeresultat i et så vidt splittet samfunn som det spanske, er ingen enkel sak å oppnå. (Du kan lese mer om hva som splitter Spania i Oliven & Poteters artikkel her: Valg igjen: Hva skiller Spania? For å utarbeide en grunnlov som kunne samle flest mulig, ble det nedsatt en komité bestående av sju medlemmer av nasjonalforsamlingen. Spanske medier refererte til dem som Padres de la Constitución, altsåGrunnlovsfedrene. I lys av kvinners stilling i spansk politikk og samfunnsliv i dag, kan man bare notere at ingen kvinner fikk plass i grunnlovskomiteen på slutten av 1970-tallet.

Mennene ble i utgangspunktet valgt fordi de representerte et bredt spekter av politiske ståsteder og partier i nasjonalforsamlingen – men de skulle også vise seg å ha et godt grep om formuleringer som både hørtes imponerende og riktige ut samtidig som de var «fleksible». 

De sju mennene forstod at for å ha håp om å få tilslutning til forslaget både i nasjonalforsamlingen og brede lag av folket, måtte grunnloven formuleres i runde vendinger som kunne forstås på mer enn en måte. Det bærer da også den endelige teksten preg av. 

Forfatter og kongeutnevnt medlem av det spanske overhuset senator Camilo José Cela fikk erfare at klar tale langt fra var en verdi i seg selv da han ble tildelt oppgaven med å redigere utkastet til grunnlov. Svært få av hans forslag til mer forståelige ord og begreper slapp gjennom.

Grunnlovsforslaget ble endelig vedtatt da kong Juan Carlos ga sin tilslutning til det i en seremoni den 27. desember 1978. Grunnloven trådte i kraft da den ble publisert i Boletín Oficial del Estado, den spanske stats organ, to dager senere.

Ny grunnlov blant mange

Grunnloven fra 1978 er på ingen måte Spanias første, ikke en gang landets første demokratiske grunnlov, i alle fall om vi legger en moderne forståelse av demokrati til grunn. Fra den første grunnloven i 1808, har et dusin grunnlover eller grunnlovslignende dokumenter ligget til grunn for landets styre og stell. 

1978-grunnloven erstattet Francos såkalte grunnleggende lover, han foretrakk forresten begrepet fueros hentet fra spansk middelalder, fremfor grunnlov. I det ordet lå det en forståelse av at det dreide seg om lover som hverken kunne diskuteres eller endres i tråd med svingninger i noen folkemening. De skulle være varige, uforanderlige og bestemt av en suveren leder. 

Francos fueros erstattet det som allment regnes som Spanias første demokratiske grunnlov, den som ble vedtatt i 1931 i statsdannelsen som blir kalt den andre spanske republikk. Den grunnloven var et så radikalt brudd med fortiden at vi kommer til å presentere den i en egen artikkel senere. Noen eksempler: innføring av allmenn stemmerett også for kvinner, sivilt giftermål og skilsmisse, gratis og sekulær skolegang, skille mellom stat og kirke samt muligheten til å nasjonalisere privat eiendom.

Før dette igjen kan Spania skilte med grunnlover eller grunnlovslignende dokumenter i nær svimlende fart: i 1808, 1812, 1834,1837, 1845, 1856, 1869, 1873 og 1876. I denne artikkelen skal vi motstå fristelsen til å gå nærmere inn på dem, men de vitner om et samfunn preget av betydelige interessekonflikter. Temaet i dag er tross alt grunnloven av 1978 som markeres den 6. desember.

1978-utgaven

1978-grunnloven gjeninnfører som sagt demokratisk styreform – på det punktet er grunnlovsfedrene samstemte og tydelige. Andre punkter i teksten er ikke alltid like klare. 

I tillegg til en innledning er lovteksten organisert i ti deler, på spansk kalt títulos, som omhandler hvert sitt hovedtema. Demokrati som styreform slås fast på mange vis både i innledningen og gjennom dokumentet for øvrig. For eksempel kan vi allerede i lovens første artikkel lese at Spania er «en sosial og demokratisk stat». Og 1978-loven er den første spanske grunnloven som ikke gir statsoverhodet, som i våre dager er kong Felipe, anledning til å innføre unntakslover herunder avsette landets statsminister eller oppløse nasjonalforsamlingen.

Første hoveddel av lovteksten handler om grunnleggende rettigheter og plikter. Del 2 fastslår monarkiets og kongehusets rolle. I del 3 behandles Spanias lovgivende forsamling, Cortes Generales, og dens rolle. Deretter går det slag i slag: del 4 omhandler regjering og administrasjon, del 5 den dømmende makt herunder rettsvesenets oppgaver og funksjoner, deretter, i del 6 følger økonomi og finans. Del 8 har en tittel som kan oversettes med «statens territorielle organisering». Og her er det formuleringer som har gitt hodebry mer enn en gang, men mer om det litt senere. Del 9 presenterer Spanias grunnlovsdomstol og dens ansvarsområder og rolle, blant annet har domstolen i oppgave å vurdere om lover og regler er i strid med grunnloven. Del 10 har tittelen «Grunnlovsendringer».

Territorier, nasjoner og nasjonaliteter

Grunnlovsfedrene i 1978 var seg bevisst at skulle en ny, demokratisk grunnlov få allmenn tilslutning, måtte man ikke bare hente støtte fra høyre- og venstresiden i politikken, men også anerkjenne Spanias regioner, ulike språk og folkegrupper. Betydelig regionalt selvstyre stod i kontrast til Franco-regimets vekt på en sterk sentralmakt styrt fra Madrid. Franco ga pent sagt, lite rom for minoritetsspråk, -kultur eller regionalt selvstyre. 

I 1978 derimot anerkjennes ulike regioner, språk og nasjonaliteter i grunnloven. Spania får en slags føderal modell, der landet er en sammenslutning av 17 regioner med større eller mindre grad av selvstyre. Allerede i innledningen til grunnloven står det å lese at den spanske nasjon skal (O&Ps oversettelse): «Beskytte alle spanjoler og Spanias folkeslag i deres utøvelse av menneskerettigheter, av deres kultur og tradisjoner, språk og institusjoner.» I samme lei kan vi lese avsnitt 3 av innledningen: «Kastiljansk er statens offisielle spanske språk.» Litt lenger ned i samme avsnitt står det likevel at de andre spanske språkene også skal være offisielle i deres respektive selvstyrte samfunn i henhold til disse regionenes statutter. Forholdet mellom sentralmaktens rolle og regionalt selvstyre går også igjen i del 8, og nok en gang er det en slags «både og» der teksten kan gi rom for temmelig ulike fortolkninger.

Mye vil ha mer, heter det seg, og debatten om hvor mye selvstyre som kan tillates i henhold til grunnloven har på ingen måte lagt seg i tiden etter 1978. I 2010 oppstod det som gjerne refereres til som en grunnlovskrise eller konstitusjonell krise som også de seneste ukene har utspunnet seg bokstavelig talt på gateplan. Bakgrunnen var oppsummert at Catalonia i 2006 utarbeidet et forslag til endringer av sine statutter som ville gjøre katalansk til det foretrukne språket i regionen, anerkjenne katalanere som en egen nasjon samt fri Catalonia fra økonomisk ansvar for resten av Spania – kort sagt bringe Catalonia nærmere fullt selvstyre. Forslaget ble gjenstand for folkeavstemning samme år, og selv om valgdeltagelsen var på beskjedne 48.9 prosent, ble det vedtatt.

Katalanske myndigheter hadde rådført seg med Madrid i forkant av de foreslåtte endringene i statuttene, og nasjonalforsamlingen hadde endret enkelte punkter i statuttene før folkeavstemningen ble gjennomført. Det endte likevel med at det konservative partiet Partido Popular bragte saken inn for Spanias grunnlovsdomstol som i 2010 med seks mot fire stemmer, konkluderte med at forslaget til statutter var grunnlovsstridig. Blant bestemmelsene avgjørelsen la vekt på, er andre avsnitt i innledningen til grunnloven av 1978 der det står (O&Ps oversettelse): «Grunnloven er basert på den uoppløselige unionen av den spanske nasjon, det felles og udelelige hjemlandet til alle spanjoler; den anerkjenner og garanterer retten til selvstyre for de nasjonaliteter og regioner den består av og solidariteten mellom dem alle.» 

Grunnlovsdomstolen la i sin begrunnelse vekt på «uoppløselig» og «udelelig», mens andre åpenbart vil hevde at teksten gir rom for helt andre tolkninger og ikke minst, langt større grad av selvråderett. Ved den høytidelige 40-årsfeiringen i det spanske parlamentet 6. desember i fjor glimret ledere fra flere av Spanias 17 regioner megetsigende med sitt fravær: Catalonia, Baskerland, Navarra og Balearene. Det kan bli spennende å se om de dukker opp i år. 

Med vennlig hilsen,

Oliven & Poteter