På søndag er det igjen valg til Cortes Generales – det fjerde parlamentsvalget på like mange år. Statsminister Pedro Sánchez  og hans PSOE ble det største partiet i valget til nasjonalforsamling 28. april i år, men klarte ikke å finne tilstrekkelig mange støttespillere i nasjonalforsamlingen til å danne regjering. Cortes Generales er en forsamling bestående av en rekke partier som representerer mange ulike interesser. Vi i Oliven & Poteter skal slett ikke blande oss inn i spansk partipolitikk, men spør i dagens post: Hva er det – sånn i store trekk – som skiller spanjolene politisk? Både historie og samtid avgjør stemmegivning – i Spania som i andre land.

Søndag går spanske statsborgere over 18 år til urnene for å velge 350 representanter til den lovgivende forsamlingen Congreso de los Diputados, Kongressen eller Underhuset om man vil. I tillegg skal det velges 208 av 265 seter i Senatet, Senado de España, som er et slags overhus i det spanske to-kammersystemet. (De resterende 57 senatsmedlemmene velges av regionforsamlingene i landets 17 autonome regioner.) 

For å få flertall i kongressen, kreves det altså minst 176 seter. Statsminister Sánchez ’ parti har før valget 123 seter i kongressen. Sosialistpartiet hans skal med andre ord gjøre et riktig godt valg på søndag for å danne en flertallsregjering alene. Det kan by på problemer, for du skal ikke ha oppholdt deg lenge i Spania før du oppdager at uenighetene om politikk er mange og konfliktene gjerne dype.

Ta bare to eksempler fra de siste par ukene: De til dels heftige demonstrasjonene i Catalonias gater i protest mot dommene mot katalanske politikere som stod bak folkeavstemningen om uavhengighet i oktober 2017 og reaksjonene på flyttingen av levningene til general Franco fra det storslagne mausoleet i De falnes dal til kirkegården der hans kone ligger begravd. Begge saker må trygt kunne sies å ha delt den spanske befolkning langs konfliktlinjer som stadig gjør seg gjeldende i dette landet.

Regioner mot Madrid, eller: spanjoler – finnes de?

I disse dager er det nærliggende å starte med en konfliktlinje som altså trygt kan sies å ha gjort seg gjeldende i Barcelonas gater den seneste tiden. Vi snakker om motsetningsforholdet mellom regioner og sentralregjeringen i Madrid. Konflikten er svært gammel, men ikke desto mindre høyst levende. 

Satt på spissen kan man spørre seg: Finnes det spanjoler i Spania? I alle fall er det slik at et ikke ubetydelig antall spanske borgere har en identitet som ikke eller i alle fall ikke først og fremst er spansk, men heller regional. Det er ganske alminnelig å finne mennesker som identifiserer seg selv som for eksempel galisere eller valensianere, for ikke å snakke om baskere og katalanere. For å forstå dette er det viktig å huske at regionene kom før staten i Spania: Man hadde altså en rekke «småstater» som til slutt ble samlet under de kastiljanske herskerne Ferdinand og Isabella helt på tampen av 1400-tallet.

I tillegg til rent regionale identiteter finnes det det som må kunne kalles ulike nasjonale identiteter – som for eksempel baskere og katalanere. Konfliktene blir ikke akkurat dempet av at flere av regionene og gruppene også har et eget språk. For selv om størstedelen av innbyggerne i Spania snakker kastiljansk, så finner du andre språk spesielt på Balearene, i Galicia, Navarra, Katalonia, Valencia og Baskerland. 

Det er et faktum at Spania i dag er blant landene i Europa med størst grad av regionalt selvstyre, likevel skal man huske på at landet i det aller meste av sin historie siden 1400-tallet har hatt en sterkt sentralisert statsmakt. Regioner har riktignok utfordret denne sentralmakten i perioder, for eksempel under Den andre republikk på 1930-tallet der regionene ble gitt utstrakt selvstyre. Ellers må vi frem til 1978 før det blir betydelig grad av regionalt autonomi. Da trer den nye, demokratiske grunnloven i kraft som anerkjenner og gir rett til selvstyre for nasjonaliteter og regioner som utgjør den spanske stat (se Grunnlovens paragraf 2).

Franco som satt ved makten fra 1939 til 1975, var en forkjemper for den sterke, sentraliserte spanske nasjonalstaten, og selvstyre for regioner stod i motsetning til en samlet stat slik han så det. Den holdningen finner du gjennomgående igjen på spansk høyreside. For eksempel er det største partiet i konservativ leir, Partido Popular, tilhenger av en sentralstyrt, ensartet spansk stat. Statsminister Pedro Sánchez ’ parti PSOE (Partido Socialista Obrero Español som gjerne betegnes som sosialdemokratisk) har uttalt støtte til regionalt selvstyre, dog har man satt grensen ved løsrivelse fra den spanske stat.

Vi finner også konfliktlinjen igjen litt på siden av den tradisjonelle høyre-venstre aksen i politikken, i det relativt nye partiet Vox (stiftet 2013), som vanligvis beskrives som høyrepopulistisk. Partiets ledere har tatt til orde for å forby separatistpartier og legge ned den regionale katalanske regjeringen. De har også anklaget statsminister Sánchez for å være nærmest farlig liberal i forhold til Spanias regionale og nasjonale «opprørere». Katalanske separatister har nok tæret kraftig på Sánchez’ tålmodighet, og det blir spennende å se hvordan stemningen i Catalonia vil slå ut på det forestående valget. 

Vox har forresten gått så vidt langt som å referere til sin valgkamp som en reconquista, et begrep som det er vanlig å benytte til å beskrive katolske monarkers erobring av den iberiske halvøya fra muslimske herskere. Og akkurat det begrepet bringer oss over til neste konfliktlinje som bidrar til å forklare spansk politikk.

Religion forener og splitter

Den katolske kirke var en samlende institusjon for Spania fra slutten av 1400-tallet og i alle fall frem til tidlig på 1800-tallet. Etter den tid er Spanias befolkning i økende grad splittet i synet på kirkens rolle. To hovedsyn gjør seg gjeldende: Det ene er en sterk forsvarer av en tradisjonsbunden romersk-katolsk kirke med nære bånd til staten. På motsatt side finner vi de som vil ha et klart skille mellom stat og kirke, og der staten skal være sekulær og kirkens makt begrenses. 

Konflikten rundt ulike syn på den katolske kirkens rolle i stat og samfunnsliv har siden 1830-årene til tider vært særdeles tilspisset og bruk av vold har forekommet mer enn en gang. For å forstå dette må man ha i tankene hvilken maktstilling den spanske kirken har innehatt blant annet i kraft av sine store jordeiendommer, kontroll over mye av utdanningsvesenet og nære bånd til både statsmakt og adel.

I moderne tid er det verdt å merke seg at kirken var en mektig alliert av general Franco. Den valgte spanske regjeringen fra 1931 til 1939 (kjent som Den andre republikk) som Franco altså var ute etter å styrte, hadde gjort en hel del for å svekke kirkens stilling i det spanske samfunnet – og hadde støtte for en slik politikk i brede lag av befolkningen. Blant annet ble det allerede i 1931 innført en ny grunnlov der paragraf 1 lyder: «Den spanske stat har ingen offisiell religion» (El Estado español no tiene religión official). Skillet mellom stat og kirke ble altså forsøkt innført i Spania lenge før noe slikt kom på tale for eksempel i Norge eller Sverige.

Den valgte regjeringen forsøkte også å kaste ut alle religiøse ordener fra skolevesenet, der blant annet munkeordener som jesuittene spilte en sentral rolle. (Kirken har til denne dag en sterk stilling i Spanias utdannelsessystem.) Franco på sin side, refererte gjerne til sin kamp mot sentrum og venstresiden i spansk politikk som et korstog. Og den katolske kirken ga allerede fra begynnelsen av borgerkrigen sin støtte til Franco og hans nasjonalister – dog med særlig ett viktig unntak, nemlig kirken i Baskerland. 

I dagens spanske samfunn finner den katolske kirken i hovedsak sine støttespillere på høyresiden i politikken. Spanias ledende konservative parti PP, beskriver seg for eksempel som kristendemokratisk. Det samme gjør det baskiske konservative partiet PNV. Statsminister Sanchez’ parti PSOE, et parti som ble grunnlagt allerede i 1879 og dermed er det eldste partiet som fortsatt er aktivt i spansk politikk, har derimot lange tradisjoner for å søke et skille mellom stat og kirke. Partiet spilte en sentral rolle i Den andre spanske republikk fra 1931 til 1933 og igjen fra 1936 til 1939. Og det bringer oss over til den siste sentrale, vedvarende konfliktlinjen vi tar for oss her i dag. 

Høyre mot venstre

Konflikten mellom spansk høyre- og venstreside kom til uttrykk sent i oktober måned da statsminister Pedro Sánchez holdt sitt løfte til sine velgere om å flytte Francos levninger fra det storslagne mausoleet der den tidligere diktatoren var gravlagt til kirkegården der hans kone er begravd. Mausoleet ble bygget ved bruk av cirka 20.000 straffanger, mange av dem politiske motstandere av fascismen og Franco, først og fremst fra spansk venstreside. Utover å være en betydelig turistattraksjon, har mausoleet utenfor Madrid også blitt et valfartssted for de i Spania som hyller general Franco selv om dalen også er et siste hvilested for omtrent 40.000 andre både nasjonalister og republikanere.

Den britiske kringkasteren BBC kunne rapportere om heftig temperament i forkant av flyttingen av diktatorens levninger. Et par eksempler kan illustrere stemningen: I Madrid ble statuen av Pablo Iglesias, grunnlegger av PSOE, påmalt teksten «Lenge leve Franco». Et annet sted i hovedstaden ble et monument som ærer de internasjonale brigadene, altså frivillige fra andre land som sluttet seg til kampen mot fascismen i Spania fra 1936, påført ordene: «Død over kommunistene».

I forkant av flyttingen hadde Francos etterkommere ført en kamp i det spanske rettssystemet for å hindre ny gravlegging. Også det ledende konservative partiet, PP var motstander av flyttingen. Det partiet ble grunnlagt av Manuel Fraga Iribarne som blant annet var informasjons- og turistminister under Franco-regimet og ambassadør til Storbritannia fra 1973 til 1975, det året Franco døde. 

Røttene til spansk venstreside er i hovedsak å finne i landets byer. Og Spania var tidlig ute med å stable sosialistiske partier på bena. Vi har tidligere nevnt at PSOE ble dannet allerede i 1879. Spanske bønder var i liten grad selveiende, de arbeidet i stedet på jord eid av store landeiere, den katolske kirken og adelen. Bøndene var bare unntaksvis i stand til å organisere seg for å få gjennomslag for krav og interesser. I byene der det var etablert industri derimot, foregikk det en tidlig mobilisering på venstresiden. 

Barcelona hadde tidlig utviklet tekstilindustri, og byen ble et senter for både anarkister og sosialister. Også i andre industrialiserte områder av landet som i Baskerland og Asturias vokste venstresiden seg sterk. Både PSOE og anarkistpartiet så dagens lys i hovedstaden Madrid. På venstresiden finner vi også en «nykommer» som Unidas Podemos (endret til feminin versjon av navnet fra Unidos Podemas tidligere i år), en valgallianse etablert i 2016 av partier som regnes å ligge lenger ut på politiske venstresiden enn PSOE. Alliansen, hvis navn kan oversettes med «Sammen kan vi», fikk omtrent 14,5 prosent av stemmene ved det forrige valget til nasjonalforsamling 28. april 2019.

Også Spania har fått partier de senere årene som ikke passer like godt inn i disse store og vedvarende motsetningene i det spanske samfunnet som vi har skissert over. Vi tenker blant annet på miljøpartier og det spanske dyrevelferdspartiet som har som et viktig mål å bekjempe tyrefektning.

Fra og med lørdag, er det stopp i valgkampen i Spania, dagen frem til valglokalene åpner skal brukes til refleksjon heter det seg. Det er ingen enkel oppgave for en utenforstående å skaffe seg oversikt over det spanske politiske landskapet, vi håper vi har bidratt til i alle fall et aldri så lite dykk i noen av de viktigste dypereliggende interessekonfliktene som påvirker valgutfall i dette sammensatte landet. Her hos Oliven & Poteter ser vi frem til å følge valget og finne ut hvem som skal lede landet fremover. Uansett utfall: Spania er ikke noe enkelt land å styre.

Med vennlig hilsen

Oliven & Poteter