Jakob: fisker fra Genesaretsjøen, senere en av Jesu 12 apostler – den første av dem som skal ha blitt drept for sin tro. Først tidlig på 800-tallet dukker hans levninger ifølge legenden opp på den iberiske halvøya – enten de nå har ligget gjemt og glemt der siden kort tid etter Jakobs henrettelse i Jerusalem i år 44 e.Kr. eller de er flyttet – en eller flere ganger siden – til de endte opp i det som i dag er byen Santiago de Compostela og den kristne verdens tredje mest besøkte pilegrimsmål. Fortellingene om Jakob florerer – og spriker. Sikkert er det at han fra slutten av 1000-tallet og i alle fall i et par-tre hundre år fremover blir en figur å regne med i Europa – i det religiøse livet, i politikken og ikke minst på slagmarken.

Har du sett vestfrontveggen på Nidarosdomen i Trondheim? Klebersteinsfasaden er prydet med et relieff av Sankt Jakob, og fortsatt feires Jakobsdagen 25. juli i Trondheims staselige katedral, som ble påbegynt rundt 1070. Det tok omtrent 230 år å fullføre byggverket, og siden er det foretatt omfattende restaureringer. Akkurat når Jakob kom til vites derfor ikke eksakt, men han har fått plass der blant andre prominente personer fra Bibel og lokalt kristenliv.

I det sentrale Stockholm, i nærheten av Gamla Stan og Riksdagen, finner vi en kirke med røtter tilbake til 1300-tallet som er oppkalt etter apostelen, St. Jakobs kyrkan. Både i Trondheim og Stockholm avbildes Jakob som pilegrim med hatt og vandringsstav. Jakob som pilegrim og høy beskytter for mennesker på valfart er altså kjent også i Skandinavia i Middelalderen.

At «markedsføringen» av Jakob som helgen fra slutten av 1000-tallet blant annet gjennom Rolandskvadet (som vi skrev om i del 2), var særdeles vellykket, er hevet over tvil. Det bekrefter også Snorre som skriver på 1200-tallet. I Norden var Jakobsland på sagaskriverens tid en gjenkjennelig betegnelse på området rundt Santiago de Compostela.

Pilegrimsferd og korstog hånd i hånd

Med berømmelsen økte antall pilegrimer som fant veien til Santiago de Compostela. Folk strømmet til Galicia fra store deler av Europa: Fra de nordiske landene, de britiske øyer, Mellom- og Sør-Europa. Tilstrømningen ga naturligvis status med tilhørende inntekter til kirken i en tynt befolket og egentlig nokså avsidesliggende del av den iberiske halvøya.

Biskopene og de geistlige i Santiago de Compostela ble raskt en naturlig alliansepartner for frankere og pavekirken når det gjaldt å fremme og forme Jakob-skikkelsen. For det var de som i første rekke drev frem dyrkingen av helgenen i denne perioden.

Fortellingen om Jakob slik den fremsto mot slutten av 1000-tallet er derfor i stor grad formet ikke på den iberiske halvøya, men av pavekirken i Roma og frankerne – sistnevnte etterkommere etter Karl den stores mektige rike. Og de hadde ambisjoner om å legge under seg nytt land – mer spesifikt, områder som muslimer hadde overtatt på 600- (det østlige Middelhavet) og 700-tallet (Iberia fra år 711). Til det trengte man en historisk forankring – enkelt sagt, en troverdig begrunnelse.

Det er verd å merke seg at de mest innflytelsesrike kristne herskerne nord på den iberiske halvøya kommer relativt sent på banen når det gjelder Jakob. Kongehusene i nord lå lenge i strid med hverandre, holdt seg med ulike skytshelgener og egne begrunnelser for å legitimere sine planer om å legge under seg det samme landet som frankere og pavekirke var ute etter.

Forestillingen om Jakob som en figur man kunne mobilisere rundt gjorde etter hvert inntrykk også på kongehuset i Castilla som ellers lenge begrunnet sine territoriale ambisjoner i sør med at kongen som etterkommer etter visigoterne hadde krav på hele Iberia.

Som i dag la nok også den gangen pilegrimer ut fra hjemmet med ulik motivasjon. Fra siste halvdel av 1000-tallet blir imidlertid pilegrimsferd av mange kombinert med korstog – nettopp slik alliansen pavekirken og frankerne la opp til.

Matamoros – maurerdreperen: Helgen med 50.000 på samvittigheten?

Har du gått pilegrimsleden til Santiago de Compostela har du med stor sannsynlighet sett skulpturer eller bildefremstillinger av St. Jakob der vandrestaven og pilegrimshabitten er byttet ut med sverd, banner og rustning. Det er en ganske annen Jakob som fremstilles her enn den du kan beskue for eksempel på Nidarosdomens fasade.

Den eldste avbildningen av St. Jakob til hest og med sverd skal være et relieff fra 1100-tallet som kan ses i katedralen i Santiago de Compostela. Den mer krigerske Jakob er her riktignok også utstyrt med et banner med en påskrift i mer nøktern stil: Den hellige Jakob Kristi apostel (Sanctus Jacobus Apostulus Christi).

I dagens Spania er Jakob minst like godt kjent under tilnavnet “Matamoros” eller “maurerdreperen” som fredelig beskytter av pilegrimer. Maurer er som kjent en betegnelse på muslimer. Og som “maurerdreper” blir Jakob til tider en særdeles voldsom skikkelse når han trekkes inn på slagmarken i kampen mot “de vantro”. Det fortelles om tusenvis av døde muslimer i slag der de kristne styrkene får hjelp av Jakob.

For å omskape en fisker, martyr og apostel til en anfører i krig, kreves gjerne litt “fiks” historiefortelling. Historien om Jakob i Middelalderen kan tjene som et aldri så lite studium i hvordan man skaper en fortid som legitimerer handlinger i samtiden. Forsåvidt ingen enestående sak i verdenshistorien, men interessant nok.

Slaget ved Clavijo

Ta et av de første slagene der Jakob skal ha opptrådt i krig som støttespiller for kristne styrker i kamp mot maurere – slaget ved Clavijo i 844. Borgen som ligger her, er et stopp for pilegrimer på vei til Santiago til denne dag.

Slaget og forberedelsene til det beskrives i et såkalt privilegiebrev. Et dekkende moderne ord for privilegiebrev ville kanskje være noe slikt som konsesjon. Slike brev tildelte fortrinnsrett eller fordelaktige rettigheter til enkeltindivider, institusjoner eller organisasjoner.

I angjeldende tilfelle fortelles det at om kvelden før slaget mot muslimene hadde kong Ramiro I. av Asturias fått beskjed om at St. Jakob skulle komme til syne på en hvit hest, med hvitt banner under kampene dagen etter. Neste morgen fulgte de kristne styrkene vanlig ritual for korsfarere før slag: De feiret messe, mottok nattverd og tilgivelse for sine synder.

Som lovet, viste Jakob seg for dem, og på slagmarken lå mer enn 50.000 drepte maurere tilbake da kampene stilnet.

Den påpasselige leser vil sikkert ha notert seg at de kristne soldatene fulgte et korstogsrituale som først kom til et par hundre år eller så etter at slaget ved Clavijo skulle ha funnet sted – og det er bare begynnelsen på problemene forbundet med dette privilegiebrevet.

Dokumentforfalskning i historiefortellingens tjeneste

Privilegiebrevet der Ramiro I. av Asturias angivelig lovet økonomiske midler til kirke og geistlighet, ble ikke engang skrevet før en gang på 1100-tallet. (Kongen var forøvrig avgått ved døden i år 850.) På den tiden er de kristne korstogene mot muslimene på den iberiske halvøya i gang. Men hva med det blodige slaget som beskrives i dokumentet?

Det fant i beste fall ikke sted som beskrevet. Historikerne har ikke vært i stand til å finne tegn til et slag mellom muslimer og kristne i Clavijo i 844. Det nærmeste man kommer om man skal anta at årstallet kanskje er korrekt, er et væpnet sammenstøt mellom kristne styrker og vikinger fra nord i samme region som Clavijo.

Eller, om man skulle legge til grunn at forfatteren bommet på årstallet men traff på sted: Det fant faktisk sted et slag mellom kristne og maurere i Clavijo. Riktignok først 15 år senere – men på denne tiden er det ingen indikasjoner på at kong Ramiro I. eller hans sønn som stod i spissen for de kristne styrkene, engang hadde hørt om St. Jakob, langt mindre skulle ha ment at han kunne gjøre nytte for seg på slagmarken.

Dagens historikere regner det angivelige slaget ved Clavijo som fiksjon eller mytisk, om man foretrekker den betegnelsen. Likevel: Beretningene om dette og andre slag fikk en voldsom kraft – i samtiden og til dels helt frem til våre dager. Den forteller en enkel historie om en langvarig og konsekvent “kristen frihetskamp” mot “muslimske okkupanter” som munner ut i reconquistaen – og den er – forsiktig uttrykt – et godt stykke fra historisk virkelighet.

Vil du lese mer om temaet, så ta en titt på Oliven & Poteters artikler om El Cid (El Cid – spansk nasjonalhelt og El Cid – spansk nasjonalhelt del 2) – det nærmeste man kommer en felles spansk “nasjonalhelt.” Han levde på 1000-tallet, men tolkes gjerne i Spania til denne dag utfra et dikt på intet mindre enn 3.700 vers som såvidt vi vet først ble skrevet ned i år 1207 e.Kr. Tittelen er El Cantar de Mio Cid, som kan oversettes med Min herres sang – interessant lesing om du skulle ha stor leselyst i sommer.

Jakob mellom historie og historiefortelling

Jakob har fylt en rekke roller i den kristne verden og på den iberiske halvøya. Langtfra alle fremstillinger må sies å ha vært rent historiske og fri for egeninteresse fra fortellerens side.

Gjennom historien har mange slags mennesker, med ulike beveggrunner, likevel lagt turen til Santiago de Compostela – av religiøse årsaker, for å søke fred, men også før man gikk i krigen, for å søke fellesskap og ensomhet. En pilegrimsreise til Santiago kan være en vandring i vakker natur og et fascinerende kulturlandskap, ja til og med en aldri så liten reise i europeisk historie, maktpolitikk og forestillingsverden som kanskje kan gi opphav til dagsaktuell refleksjon? Jakob er en spennende skikkelse nesten uansett hvilket perspektiv du legger an.

Hilsen Oliven & Poteter!