Oppdagelsen av det kong Alfonso 2. og den lokale biskopen mente måtte være levningene av apostelen Jakob i Galicia, ble lenge nærmest forbigått i stillhet. Kildene forteller oppsiktsvekkende lite om apostelen til vi nærmer oss korstogstiden et stykke ut på 1000-tallet. Europas best kjente middelalderdikt, franske forbindelser og paven i Roma skulle imidlertid alle bidra til at Jakob ble en skikkelse kjent og feiret i store deler av Europa.

Bare i 2019 regner turistmyndighetene i Spania med at omtrent 300.000 pilegrimer vil finne veien til Santiago de Compostela. Til tider kan det være trangt om plassen. Slik har det ikke alltid vært.

Andre helgener ser ut til å ha vært langt mer populære enn Jakob på 800- og 900-tallet. Vincent av Zaragoza var for eksempel en skikkelse som nøt respekt ikke bare på den iberiske halvøya, men mange steder i Europa. Ifølge nettstedet til den katolske kirken i Norge (katolsk.no) er Vincent eller Vicente av Zaragoza fortsatt «Skytshelgen for Portugal og Zaragoza; for vindyrkere, taktekkere, sjøfolk, pottemakere, teglverksarbeidere, tømmerhoggere og skogvoktere; mot kroppslige svakheter, for gjenfinning av stjålne gjenstander.” En ganske så allsidig helgen, får man si.

Også den franske helgenen Sankt Martin av Tours var populær. Årsakene til helgeners popularitet er ikke alltid å finne i religion i snever forstand. Galicia var spredt befolket og langtfra noe maktsentrum da apostelens levninger ble «gjenoppdaget» tidlig på 800-tallet, og Jakob var ikke koblet til internasjonal storpolitikk – ennå.

Heller en fransk helgen

En rekke kirker på den iberiske halvøya var viet til St. Martin, og samtidens pilegrimer fra både Galicia og Asturias valfartet helst til Tours som ligger i dagens Frankrike. Jakob og Santiago de Compostela får fortsatt på 800- og 900-tallet nokså begrenset oppmerksomhet.

Det er betegnende at hverken Jakob eller noen valfart forbundet med ham er nevnt med et eneste ord av krønikeskriverne ved hoffet til kong Alfonso 3. (ca. 848 – 910). Og han var konge over Asturias, León og Galicia.

Alfonso den 3. var en offensiv herre med territoriale ambisjoner. Han la seg ikke bare ut med kristne naboer i nord, men også med det svekkede muslimske al-Andalus i sør. I årelange væpnede konflikter med muslimene som hadde hovedsete i Cordoba, satte Alfonso den 3. og hans menn ifølge egen historiefortelling sin lit til Martin av Tours, ikke Jakob fra Santiago. Det sier litt om status.

Det bør kanskje nevnes at den hellige Martin hadde vært skytshelgen for den fremgangsrike Karl den store på andre siden av Pyreneene – det bidro antagelig til hvem man valgte å ta med seg ut i felten.

Skal vi tro kildene, var det altså få som så langt viet Jakob og hans levninger særlig oppmerksomhet. Enkelte fransiskaner- og dominikanermunker skal ha holdt pilegrimsveien i gang, men trangt har det ikke vært på Camino’en – før de politiske forholdene i Europa endret seg på avgjørende vis.

Jakobs gjennombrudd

På 1000-tallet kommer kongedømmet Castilla på banen for alvor. Castillas regenter tar for seg av det ene kongedømmet eller småriket etter det andre, slik fortsetter det for øvrig helt frem til på 1500-tallet. Castilla legger også under seg Galicia, likevel er det ikke i første omgang castillanerne som får fart i dyrkingen av Jakob.

For sent på 1000-tallet kommer korstogene i gang, og de går ikke bare til Jerusalem. Også størstedelen av den iberiske halvøya har som kjent muslimske herskere på denne tiden. I første omgang gjør frankerne nord for Pyreneene og pavekirken felles sak i Iberia. Men de trenger tropper og utstyr utover det de kan mønstre på egen hånd for å sikre seg de attraktive landområdene.

Kongen av Castilla har egne planer – han satser på å erobre de muslimske områdene – kjent som al-Andalus, uten innblanding fra pave og frankere. Castilla begrunner sine territoriale ambisjoner med at kongen der er den rettmessige arvtager til det visigotiske riket – i praksis hele den iberiske halvøya.

Begge sider– kirke/frankere og Castilla – hevder at muslimene ikke har rett til å beherske Iberia – og de er simpelthen ute etter rettferdighet: Å ta tilbake det som rettmessig er deres.

Det er i denne perioden frankere og pavekirken for alvor henter frem Jakob som en slags alliansepartner – til tross for at han har vært død i cirka 1000 år.

En propagandamaskin fra Middelalderen

Kjenner du Rolandskvadet (Rolandssången på svensk)? Antagelig lærte du utdrag av det på skolen. Nesten 1000 år etter at det ble laget, står teksten fortsatt i lærebøkene i norsk skole. Det franske heltediktet finnes i mange versjoner, det lengste er på mer enn 4000 verselinjer.

Historien om frankerkongen Karl og hans tolv kjemper, blant dem hans hærfører Roland og Holger Danske, ble oversatt til svært mange språk på 1100-tallet og utover, blant annet dansk og islandsk.

Kanskje hjelper denne youtube-videoen med Harald Foss på hukommelsen: https://www.youtube.com/watch?v=JqwnkaWYsPo

I diktet fortelles det om et voldsomt slag på Ronsarvollen (Roncevaux på fransk. Roncevalles i Spania), et fjellpass i Pyreneene. Slaget stod ifølge diktet i 778, og Karl den store og hans tapre menn beskrives som kristendommens forkjempere i kamp mot muslimske hedninger. Det er flere problemer forbundet med den fremstillingen.

Det fant riktignok sted et slag i 778 på Ronsarvollen, men det var mer som en trefning enn et storslått slag å betrakte. Og de kristne styrkenes motstander var ikke maurere, men baskere som lå i bakhold og angrep keiserens baktropper. Baskerne gikk forresten seirende ut av slaget. At Karl og hans frankere tapte på Ronsarvollen erkjenner også forfatteren av Rolandskvadet.

Likevel: Rolandskvadet skulle komme til å bli et mektig virkemiddel for alliansen frankere/pavekirken i kampen om å kaste ut muslimene og sikre seg overherredømme på den iberiske halvøya.

Den fengende historien spredte seg som ild i tørt gress over store deler av Europa. Det oppildnet menn fra fjern og nær til å bidra i kampen mot «de vantro».

Og kirken var sjenerøs med sine lovnader til korsfarere: Ikke bare skulle de sikres adgang til paradis, de ble også unntatt botsøvelser – eller om man foretrekker, krigføring med det formål å drive muslimene ut, ble sett på som en botsøvelse i seg selv.

Jakob slik frankere, pave og biskop helst ville ha ham

Rolandskvadet er ikke den eneste teksten fra korsfarertiden – i Spania gjerne regnet fra slaget i Barbastro i 1064 til erobringen av Sevilla i 1248 – som oppildnet europeere fra nord til sør, øst og vest til å gripe til våpen mot muslimene. Men diktet er det aller mest kjente – og nådde selv mange av de minste avkroker av Europa.

Rolandskvadet og andre samtidige tekster knytter angivelige begivenheter sist på 700-tallet til politikk og mektige interesser på 1000-tallet og fremover. Det var forbløffende effektivt – Europa mobiliserte storstilt. En av mange som stiller opp er Sigurd Jorsalfare som kommer fra nord med et følge på hele 60 skip til Iberia i 1108. Han og hans menn slo fra seg før de dro videre til det østlige Middelhavet med Jerusalem som mål året etter.

Rolandskvadet og lignende “heltedikt” og krøniker forteller om Karl den stores bragder, gir inntrykk av at han i sin tid erobret Iberia og at det er hans fortjeneste at pilegrimsveien til Santiago de Compostela ble etablert. Men dette er først og fremst «kamplitteratur», milevidt unna korrekt historiefremstilling. En ting er at Karl den store ikke var i nærheten av å erobre Iberia.

Kvad, dikt og krøniker bidrar til å legitimere maktambisjoner i samtiden – og målet helliger i høy grad middelet. Etter mer enn noen hundre år med muslimsk overherredømme i store deler av den iberiske halvøya, blir det nå legitimt å «ta tilbake det som engang var vårt».

Et eksempel på en svært populær “kamptekst” er Historia Caroli Magni også kjent som Turpin-krøniken skrevet på latin i det 12. århundret. Krøniken utga seg for å være skrevet av erkebiskop Turpin av Reims. Erkebiskopen skal for øvrig ha holdt en flammende tale foran slaget ved Roncevalles (Ronceveux på fransk, Ronsevollen i norsk gjendiktning). I krøniken fortelles det blant annet at frankerkongen Karl den store hadde et syn der sankt Jakob ba ham om å befri Galicia og den iberiske halvøya fra muslimene.

Målet helliger middelet

Turpin-krøniken fikk stor utbredelse på det europeiske kontinent. Det er spennende lesning på flere vis.

Krøniken forteller altså at apostelen Jakob kommer til Karl den store i en drøm og ber frankerkongen ta Iberia tilbake fra sarasenerne, en betegnelse brukt om muslimer. Kort oppsummert fører Karl sine tropper til Santiago de Compostela og tar deretter hele halvøya.

I krøniken blandes elementer man drar kjensel på fra Bibelen med forfatterens versjon av iberisk historie – for eksempel faller Pamplonas murer for Karl den store og hans tropper på lignende vis som Jerikos bymurer i Det gamle testamentet. Begge steder med guddommelig intervensjon, men i Pamplona blir frankerkongen Karl og hans menn også hjulpet av apostelen Jakob.

Pave Calisstus II. skal ha bevitnet at Turpin-krøniken var autentisk en gang etter 1130. Handlingen i krøniken foregår som nevnt på slutten av 700-tallet, så dette er på ingen måte begivenheter Calisstus hadde førstehåndsinformasjon om. Og det som verre er: Calisstus II. avgikk ved døden i 1124. Krøniken er i dag kjent som et av mange falsknerier utarbeidet av interessegrupper med klare ambisjoner om å skaffe seg mer land.

Man kan nesten ikke la være å synes litt synd på Jakob som blir dratt inn i store konflikter som preget Europa i Middelalderen mange hundre år etter sin død. Og verre skal det bli.

Del 3 følger. Fikk du ikke med deg del 1 i denne serien, Santiago de Compostela: Hvem var Jakob?  finner du den her.

Hilsen Oliven & Poteter!