I 2019 er pilegrimsferden til Santiago de Compostela mer populær enn noensinne, nærmere 300.0000 mennesker ventes å finne veien til katedralen i den galisiske byen nordvest i Spania i år. Veien dit er for mange minst like viktig som målet. Likevel: Hvem er denne Jakob hvis levninger sies å befinne seg i den vakre kirken fra Middelalderen? Den historiske Jakob var en av Jesu 12 disipler. Hvordan endte han opp som Spanias skytshelgen med tilnavnet «maurerdreper» etter et feiret slag som med overveiende sannsynlighet aldri fant sted? Fortellingen om Jakob sier kanskje mer om identitet, maktforhold og tro i Spania enn den gjør om apostelen som bokstavelig talt mistet hodet i år 44 e.Kr.

Ikke siden Middelalderen har så mange vandrere med kamskjell på sekken søkt seg til Santiago de Compostela, det tredje viktigste pilegrimsmålet i den kristne verden, bare slått av Jerusalem og Roma.

Kristne har valfartet til steder av særskilt religiøs betydning i nesten to tusen år, i så måte er Jakobsveien til Santiago de Compostela nærmest som nykommer å regne. Pilegrimsruten til Galicia kom ikke i gang før i europeisk middelalder, tidligst et stykke ut på 800-tallet. Riktig fart i sakene ble det ikke før korstogstiden på 1000-tallet.

Siden den gang har tallet på pilegrimer til den galisiske byen svingt kraftig. Fra storhetstiden i Middelalderen, falt antall pilegrimer drastisk blant annet på grunn av pestepidemier som Svartedauden som herjet Europa fra midten av 1300-tallet, fulgt av den protestantiske reformasjonen og utstrakt politisk uro og krig mange steder i Europa utover 1600-tallet.

Så sent som på 1980-tallet var bare noen få hundre mennesker i året innom pilegrimskontoret for å registrere seg. I dag er det altså flere hundre tusen som hvert år er innom katedralen som skal huse levningene til apostelen Jakob som nestsiste stopp på en pilegrimsferd som ideelt sett starter i hjemmet og ender på Spanias vestligste punkt, Finisterre.

Tordenbror og første apostel som ble martyr

Han kan ha vært en litt oppfarende fyr, fiskeren Jakob. I alle fall blir han referert til som «den store torden.» Det nye testamentet forteller at Jakob og hans bror Johannes var blant Jesu 12 aller nærmeste – gjerne referert til som hans apostler. Ordet «apostel» er gresk og kan oversettes med utsending eller misjonær.

Tradisjonelt er Jakob regnet som den første av apostlene som ble martyr. Ifølge Apostlenes Gjerninger i Det nye testamentet (kapt. 12, vers 1-2) ble han drept for sin tro i Jerusalem i år 44 e.Kr. – henrettet med sverd på ordre fra den romerske herskeren Herodes Agrippa.

I Spania vil den muntlige overleveringen, kanskje så langt tilbake som på 800-tallet, ha det til at Jakob la ut på en sjøreise en eller annen gang mellom år 33 og år 40 e.Kr. Den reisen tok ham ifølge legenden til den romerske utposten som den gang lå på den iberiske halvøyas nordvestlige kyst. Det måtte i så fall ha vært en strabasiøs sjøreise på rundt regnet 5.000 km.

I Iberia skal apostelen ha spredt det kristne budskapet i to eller flere år før han i år 40 e.Kr. fikk en visjon av Jesu mor, jomfru Maria, og la ut på tilbakereisen til Jerusalem der han møtte sin triste skjebne.

Jakob er ifølge denne fortellingen mannen som sørget for kristningen av Galicia og kanskje hele den iberiske halvøya. Historikere har ikke funnet belegg for legendens eksistens i Iberia før omtrent 770 år etter henrettelsen av Jakob, altså et stykke ut på 800-tallet.

Kamp om makt og pilegrimsmål

På begynnelsen av 800-tallet består det som i dag er Spania, av en rekke mindre kongedømmer og grevskap. Her er det skiftende allianser og feider på kryss og tvers av religion og etnisitet – et langt mer komplisert bilde enn den utbredte forenklede fortellingen man gjerne hører som den store motsetningen i spansk historie, nemlig konflikten mellom kristne og muslimer.

Det meste av den iberiske halvøya er under muslimsk herredømme på denne tiden. I nord finner vi en mangfoldig befolkning bestående blant annet av mennesker fra ulike germanske stammer, keltere, baskere og etterkommere av romere. De kristne herskerne i småkongedømmene i nord er så menn også en fargerik forsamling.

Kongen av Asturias, Alfonso 2. (759-842 e.Kr.) med tilnavnet «den kyske» forstod seg på makt, til tross for at han altså hverken skaffet seg kone eller barn, så vidt vi vet.

Mangel på arvtager har vært en fristelse for rivaler mange steder i verden gjennom historien, og Alfonso ble da også på 800-tallet utsatt for gjentatte kuppforsøk. En periode ble han til og med avsatt som konge. Han var også stadig under press fra muslimer i sør, som dro på raid i nordvestlige deler av halvøya, altså blant annet i Galicia.

Alfonso trengte kort sagt status, legitimitet. Han må ha hatt nese for ekspansjon, gode forbindelser og sans for historiefortelling. Det er under hans regjeringstid apostelen Jakobs levninger skal ha blitt gjenoppdaget i det som i dag er Santiago de Compostela.

Fortellingene om apostelen Jakob og hans tilknytning til Iberia er fargerike, mange og til dels sprikende. At Jakob ble et hode kortere i Det hellige land, altså på motsatt side av Middelhavet fra Spania, er sannsynlig.

Historiene om hvordan hans jordiske levninger ble returnert til Galicia varierer. Det fortelles for eksempel at Jakobs trofaste venner fikk tak i hans kropp og fraktet den strake veien til Galicia i båt styrt av en engel. Under den lange og farefulle sjøreisen, skal det ha skjedd en rekke undere. Graven på iberisk jord ble imidlertid glemt av ulike årsaker.

En annen variant av fortellingen vil ha det til at liket av Jakob, som opprinnelig var gravlagt i det romerske Palestina, ble flyttet til Iberia først etter at muslimene hadde inntatt Jerusalem, den maktovertagelsen skjedde sent på året i 636 e.Kr. Da muslimene gikk i land på den iberiske halvøya i 711 e.Kr., skal man ha gravd opp legemet og flyttet det lenger nord til Galicia.

Uansett kjenner vi ingen dokumenter som viser noen tilbedelse av Jakob i de første 800 årene etter Kristus på den iberiske halvøya. Men en gang rundt 813 e.Kr. skal en from eneboer, gjeter, biskop eller kanskje til og med kong Alfonso selv ha funnet graven med Jakobs levninger.

Den vanligste historien gir æren for oppdagelsen til en eneboer ved navn Pelagius – han skal ha blitt ledet til Jakobs grav av en brennende busk, en stjerne eller en engel – avhengig av hvilken versjon man holder seg til. Den lokale biskopen skal i alle fall ha blitt underrettet om funnet og bekreftet at levningene i graven var apostelen Jakobs. Dette funnet blir nå grunnlaget for å anlegge byen Santiago de Compostela.

Fra denne oppdagelsen frem til at Santiago de Compostela blir et populært pilegrimsmål er det likevel et langt stykke. For på mange steder på den iberiske halvøya var det allerede etablerte helgener med en egen kult. Et eksempel er Vicente av Zaragoza. Han skal riktignok ha blitt gravlagt på det ytterste sørvestlige punktet på den iberiske halvøya (Cabo de Sao Vicente), men han ble tidlig en svært populær skikkelse med relikvier spredt over store deler av Europa. Vicente er for eksempel Valencias skytshelgen til denne dag.

Det tok tid før Jakob skapte en lignende begeistring. Det skjedde ikke i Alfonso den kyskes regjeringstid, til tross for at kongen satte i gang med å bygge en kirke i nærheten av gravfunnet.

I mellomtiden holdt galiserne seg hovedsakelig med en fransk skytshelgen, St. Martin av Tours. Han hadde i alle fall siden midt på 400-tallet vært en viktig helgen både på fransk og iberisk side av fjellkjeden Pyreneene.

Del 2 av denne artikkelen der vi følger Jakob-skikkelsen videre som beskytter for fredelige pilegrimer til maurerdreper, publiseres senere denne uken.

Hilsen Oliven & Poteter!