På grunn av streiken blant SAS-piloter befant Oliven & Poteter seg på et fly fra New York til Frankfurt sist onsdag. En relativt behagelig direkteflyvning ble til en rundtur i Europa – og nå en liten historisk avstikker. Like før ankomst Tyskland hilste nemlig den blide Lufthansa-purseren oss velkommen til Frankfurt og ønsket alle en riktig god 1. mai. Selv med øynene lukket var det lett å finne ut hvor de mange amerikanske passasjerene om bord satt – det ble humret og ledd. I USA er ikke 1. mai offentlig høytidsdag slik den er i Spania, skandinaviske og en rekke andre land. Der har man sin Labor Day første mandag i september – ganske så fri for sosialistisk innhold. Pussig nok oppstod likevel 1. maifeiringen nettopp i USA. Spania var tidlig ute med å feire arbeidernes dag – før for eksempel Norge, men landet har hatt lange perioder med forbud mot tog og demonstrasjoner på den første maidagen. Ulike aktører har forsøkt å avskaffe 1. maifeiringen eller gi dagen et annet innhold.

Første mai var i mange land tradisjonelt dagen da man hilste våren, årets fornyelse, velkommen. Dagen som vi i vår tid først og fremst forbinder med arbeidernes og fagbevegelsens dag, har blitt gitt høyst forskjellig innhold opp gjennom tidene.

Det var først mot slutten av 1800-tallet at dagen ble en kampdag for arbeiderbevegelsen. Industrialisering hadde ført til at folk trakk inn til byer og tettsteder der det var jobb å få – om enn under aldri så tøffe forhold. Arbeidsdagene var lenger og rettighetene færre enn de fleste av oss er i stand til å forestille oss i dag. Men mange mennesker i samme situasjon samlet på samme sted ga også muligheter for å kjempe for felles mål.

Feiringen av 1. mai slik vi kjenner den, har sine røtter i 1886 i USA. Med en befolkning som i hovedsak bestod av mennesker som var besluttsomme nok til å reise fra hjemlandet for å søke lykken på et nytt kontinent, er det kanskje ikke så overraskende at man nettopp her finner folk som lar handling følge ord.

Den første mai 1886 streiket i alle fall 200.0000 amerikanske arbeidere, og deres fremste krav var åtte timers lovfestet arbeidsdag. Fagforeninger i storbyen Chicago arrangerte støttedemonstrasjoner som gikk over flere maidager. Den 3. mai kom det til trefninger med politiet i byen, dagen etter ble politiet igjen satt inn mot demonstrantene og to arbeidere ble drept. Påfølgende dag, den 4. mai, eksploderte en bombe i det som er kjent som Haymarket-tragedien – sju politifolk ble drept og Chicago-politiet gikk hardt til verks mot demonstrantene. Flere ble drept og sju anarkister fikk dødsdommer for å ha plantet bomben.

I 1888 vedtok den amerikanske landsorganisasjonen, American Federation of Labor, å holde en generalstreik den 1. mai 1890 – formålet var først og fremst å drive igjennom lovfestet åttetimers arbeidsdag.

Venstresiden i politikken hadde på denne tiden lyktes med å organisere seg på tvers av landegrenser. I 1889 vedtok stiftelseskongressen for Den andre internasjonale som samlet delegater i Paris, å gjøre 1. mai til arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Første markering skulle finne sted året etter, i 1890. Datoen ble valgt til minne om Chicagos Haymarket-tragedie fire år tidligere.

Día del Trabajador: Den første 1. mai i Spania

I Spania kalles første mai Día del Trabajador eller Primero de Mayo. Spanjolene var ikke sene i vendingen med å innføre feiringen av 1. mai – allerede i 1889 var de i gang. Norge holdt seg til sammenligning til den internasjonale kongressens timeplan, og arrangerte sin første maifeiring året etter, altså i 1890.

Venstresiden i Spania klarte imidlertid ikke helt å bli enig om formen på feiringen: sosialistene la mest vekt på å lage en arbeidernes festdag, mens anarkistene ville ha en revolusjonær streik den 1. mai. Det er konflikter vi finner spor av videre fremover i spansk historie.

I likhet med i Norge, var spanske sosialister bekymret for at oppmøtet ikke skulle bli stort nok til å imponere noen – 1. mai 1899 falt tross alt på en hverdag. Man bestemte seg derfor for å holde en slags «tilleggsfeiring» søndagen etter. Bekymringen viste seg imidlertid å være ubegrunnet, folk strømmet til arrangementet 1. mai i en rekke spanske byer.

I hovedstaden Madrid gikk feiringen nokså fredelig for seg, andre steder kom det til voldelige sammenstøt. I Baskerland som hadde mye industri, hadde sosialistene planlagt en rekke arrangementer de første dagene av mai, arbeidsgiverne reagerte med å avskjedige mange av lederne for protestene. Arbeiderne svarte på behandlingen av deres ledere med å streike. Det endte med generalstreik i regionen, som igjen førte til voldelige sammenstøt som varte helt til den 21. mai. Da hadde sosialistene fått gjennomslag for kortere arbeidsdag, selv om flere andre av deres krav ikke ble tatt til følge.

Anarkistene som stod sterkt i Valencia og Barcelona og en rekke andre steder i landet, arrangerte streikeaksjoner som arbeidsgivere svarte på med å stenge fabrikker, og Guardia Civil grep til dels svært hardhendt inn mot de streikende.

Enkelt oppsummert var den første Día del Trabajador i Spania en noe blandet suksess, men venstresiden lyktes utvilsomt med å sette søkelys på arbeideres jobbforhold og rettigheter.

Spanias regjering brukte imidlertid de voldsomme sammenstøtene en del steder i landet i 1889 som argument for å forby offentlige demonstrasjoner på maidagen. Året etter – den første virkelig internasjonale feiringen i 1890 – ble derfor en langt mindre synlig feiring av 1. mai i Spania.

Konfliktene ulmer

Men konfliktene mellom høyre- og venstresiden i spansk politikk ble ikke mindre av at regjering og myndigheter la bånd på 1. maifeiringen. Konfliktene var kanskje mindre synlige, men like reelle.

I 1931 stemte spanske velgere frem en sosialistisk nasjonalforsamling og fra 14. april samme år oppstår det som gjerne blir kalt Den andre spanske republikken, et sosialistisk, demokratisk regime som varte frem til 1. april 1939 da de nasjonalistiske styrkene ledet av general Franco gikk seirende ut av borgerkrigen.

Fra 1931 ble første mai en offentlig høytids- og fridag i Spania. Det er hele 11 år før Norge gjør 1. mai til offentlig fridag – det skjer nemlig første gang under NS-administrasjonen til Vidkun Quisling i 1942.

I Spania var det en annen diktator som skulle komme til å sørge for å forby 1. mai feiringen i fire tiår.

Franco forbyr sosialistisk feiring

General Franco kastet heller ikke bort tiden når det gjaldt første mai – men for ham var det om å gjøre å forby feiringen som var så viktig for hans motstandere.

Den 12. april 1937 – altså midt under borgerkrigen som varte fra 1936 til 1939, avskaffet generalen Primero de Mayo-feiringen og erklærte i stedet feiringen for «Arbeidets dag», ikke helt ulikt amerikanernes Labor Day. Nå var det selve arbeidet som skulle hylles.

I mars 1938 gikk Franco enda lengre og bestemte at dagen nå skulle vies «arbeidets opphøyelse» og slik oppstod Fiesta de la Exaltacion del Trabajo. Feiringen ble lagt til 18. juli.

Republikansk side i borgerkrigen hadde annet å tenke på enn 1. maifeiring i denne perioden, selv om det ble holdt mindre markeringer mange steder i Spania også mens borgerkrigen raste.

Etter at Francos styrker seiret, gikk spansk arbeiderbevegelse i stor grad under jorda. I tillegg forlot mange på venstresiden landet. Det er enkelte spredte forsøk på å holde 1. maifeiringer, men myndighetene lyktes i stor grad med å undertrykke venstresiden. De største spanske 1. maifeiringene i denne perioden foregår i Frankrike og Mexico, land som hadde et betydelig spansk eksilmiljø.

Pave Pius og 1. mai

Pussig nok er det den katolske kirken som tar opp 1. maifeiring på nytt i Spania. I 1955 gjør Pave Pius XII den første maidagen ikke til arbeiderbevegelsens festdag, men til Fiesta de San José Artesano, en helgen også kjent som San José Obrero – helgenen som beskytter arbeidere.

Datoen er altså den samme som sosialistenes festdag – men innholdet ganske annerledes. Likevel skulle feiringen av dagen få konsekvenser på sikt.

I 1960 plukket fagbevegelsen så smått opp igjen synlig 1. maifeiring. Offentlige opptog var utelukket under Franco, men ekstra lange pauser i arbeidet, boikott av offentlige transportmidler og stillemarkeringer i fabrikker var lettere å få til. Små ansamlinger på 1. mai likeså. Sakte men sikkert ble 1. mai igjen markert på spansk venstreside.

De første årene grep Franco hardt inn mot folk som regimet oppfattet som «første-mai-feirere». Ble man grepet i å delta i markeringer, ventet gjerne arrestasjon og fengsling. Og Franco-regimet gikk preventivt til verks: antall arrestasjoner i Spania økte påfallende rundt 30. april.

Etter Franco

Etter at Franco døde i 1975, begynte den spanske venstresiden så smått å ta opp igjen sin offentlige feiring av 1. mai. Det tok tid, for landets store fagforeninger hadde ennå ikke riktig kommet på beina. Men i 1977 marsjerte tusenvis av spanjoler igjen i gatene. Kravene nå var i hovedsak rettferdige lønninger, forutsigbare ansettelsesforhold og større sosial velferd.

I 1978 ble 1. mai igjen nasjonal fridag i Spania slik den er det i de fleste industrialiserte land verden over – bortsett fra i USA der feiringen oppstod. Kampsakene i Spania har som tilfellet er en rekke andre steder, variert gjennom årene. I fjor var fokuset for spansk 1. maifeiring kvinner og deres arbeids- og livsvilkår.

Ulike parter og interessegrupper har forsøkt å flytte feiringen, avskaffe den eller fylle den med eget innhold. Historien om spansk feiring av 1. mai er i stor grad en fortelling om det moderne Spania.

Hilsen Oliven & Poteter!