Har du vært i Spania rundt jul og nyttår, har du nok hørt at spanske barn gjerne må vente til 6. januar med å få flesteparten av sine julegaver. Og gavene, de blir levert av de hellige tre konger. Men som så ofte ellers i Spania, varierer skikkene regioner i mellom. I Baskerland for eksempel, får barna julegavene på julaften, og ønskelisten leverer de til en skikkelse som høydeforskjellen til tross, minner mer om våre nordiske nisser enn om Papá Noel. Som nissen og tomten har Olentzero røtter i førkristen tid, likevel er han den som forkynner Jesu fødsel for lokalbefolkningen nord i Spania. Hver julaften lider denne siste av kjempene fra en mytisk fortid en heller trist skjebne: Da brennes Olentzero på gater og torg over hele Baskerland. Det hadde neppe en nordisk nisse funnet seg i.

De baskiske Pyreneene, det vil si de vestlige deler av fjellkjeden som skiller Spania fra Frankrike, skal en gang for riktig lenge siden ha vært bebodd av en hårete kjempeslekt, kalt jentiler eller jentilaker. De skal ha målt imponerende 3,5 meter på strømpelesten og veid godt over 700 kilo – skal vi tro fortellingene om dem. I likhet med skandinaviske troll og nisser, hadde de baskiske kjempene enorme krefter. De skal blant annet ha brukt dem til å slynge kampesteiner fra fjell til fjell. De mange steinmonumentene, gravhaugene og vardene som preger landskapet i denne delen av Spania, tilskrives i baskisk folketro jentilakene.

Bare ett medlem av kjempeslekten har overlevd til moderne tid. Han går under navnet Olentzero og er pussig nok den som hvert år forteller menneskene i de baskiske delene av Spania at julen nærmer seg. Pussig fordi navnet jentiler eller jentilaker stammer fra latin og betyr ikke-kristen. I likhet med skandinaviske nisser, befinner jentilakene seg i et slags grenseland mellom en tidligere religion og kristen tid. Fortellingene om kjempene gjenspeiler det. Jentilakene skal altså ha bebodd Baskerland i en fjern, litt ubestemmelig fortid, men de var ikke alene i landskapet. Akkurat som nisser og troll i Skandinavia, delte de landet med mennesker. Kjempene hadde både menneskelige trekk og overnaturlige evner. De kunne for eksempel omskape seg, forsvinne og dukke opp igjen på nye steder. De var intelligente og hadde blant annet lært seg å utvinne metall fra malm og funnet opp sagen. Og de dyrket jorda. Forholdet mellom mennesker og jentilaker skal ha vært nært. I følge legenden lærte kjempene menneskene å drive jordbruk. Denne tilknytningen til gårdsdrift er noe vi kjenner igjen fra Skandinavia der nissene riktignok gjerne hadde tilknytning til en bestemt gård.

Kjempene og Kixmi

Det finnes flere versjoner av fortellingen om kjempenes møte med kristendommen og om hvordan kjempeslekten ble redusert til bare ett eneste medlem. I en av de vanligste fortelles det at kjempene en dag oppdaget en lysende sky på himmelen. Skyen lyste så sterkt at ingen av dem klarte å se rett på den, ingen bortsett fra en aldrende, halvblind gubbe.

Kjempene ba den gamle mannen om å undersøke skyen for dem. Han bekreftet det de fryktet aller mest, nemlig at lyset på himmelen var et tegn på at Jesus, eller Kixmi som han heter på baskisk, snart skulle komme til verden.

Gubben selv skal ha vært så opprørt over Jesu komme at han ba de andre kjempene om å kaste ham utfor et stup slik at han skulle bli spart for opplevelsen av å måtte leve under den nye religionen. Det gikk ikke bedre enn at resten av kjempene snublet i det de kastet den blinde utfor stupet og raste ned i dypet sammen med ham.Bare én eneste jentilak overlevde – Olentzero. Han skal ha omfavnet kristendommen, og det forklarer kanskje hans rolle i julefeiringen i Baskerland. Han blir bindeleddet mellom den gamle og den nye religionen. Det at han brennes hvert år for like fullt å gjenoppstå til neste jul, tilskrives eldgamle før-kristne skikker der man feiret vintersolverv med ulike ritualer om gjenfødsel.

Som nordiske nisser kan også Olentzero endre form. Da kristendommen kom til Baskerland, omskapte denne siste av kjempene seg til en kullbrenner eller kullsvier, altså et menneske. Ganske artig er det at det å ha ”kullsviertro” på en rekke språk brukes i betydningen ”naiv, blind autoritetstro.” Anekdoten om kullsvieren er kjent i mange land og kulturer. En kullsvier blir spurt om hva han tror på, og svarer: ”Det kirken tror på.” Neste spørsmål lyder: ”Hva tror kirken på da?”. Svaret lyder: ”Det jeg tror på.”

Da Jesus var født, fikk Olentzero det ærefulle oppdraget å gå ned fra fjellene og bringe budskapet om hans fødsel til menneskene. Det gjorde kjempen i kullsvierens skikkelse – det er derfor den baskiske nissen, om vi tør kalle ham det, ofte er sotete i ansiktet. Den forvandlingen satte punktum for kjempenes tidsalder, og den kristne perioden ble innledet. Slik tar baskerne med seg litt fra den gamle mytologien over i den kristne tidsalderen, omtrent på samme måte som vi i Norden har tatt den lunefulle gårdsnissen med oss over i julefeiringen vår. Gårdsnissen måtte stelles med om det skulle gå bra med avling, folk og dyr på gården. Grøten som ble servert på julaften er en del av det – senest sist uke kunne vi alle se på tv at den danske dronningen satte ut grøt til nissen på Amalienborg slott. Gårdsnissen er ikke en udelt snill og hyggelig type som den nissen som opptrerved juletider i dag. Men er du godvenner med ham, kan han med sine ”superkrefter” gjøre en formidabel innsats på gården.

Den moderne nissen farger Olentzero og andre nisser

Den moderne, snille nissen kledd i rødt og hvitt som drar verden rundt i en sledetrukket av reinsdyr, har vi først og fremst fra Coca-Cola og Disney. Tidlig på 1930-tallet tegnet den svenskættede amerikanske tegneren Haddon Sundblom reklameplakater for Coca Cola. Hans nisse var antrukket i rødt og hvitt fra topp til tå, hadde stort skjegg og var en trivelig skikkelse på alle måter. Borte var alle tegn på en lunefull og litt vanskelig type som krevde sitt for å yte – den nye nissen var en ren gledesspreder.

Og Coca-Colas amerikansk-svenske nisse ble utgangspunktet for nissen i Disneys populære tegneserier som gjorde ”den nye” nissen kjent over hele verden. Spania fikk sin Papá Noel, Danmark erstattet sin nisse beskrevet som en gammel mann som gikk i lang, grønn kappe med den rød-og-hvit kledde amerikanske versjonen vi alle kjenner best i dag.

Som den moderne julenissen er Olentzero av i dag et hyggelig og barnevennlig vesen. Han deler ut søtsaker til ungene og tar imot ønskelister fra dem. Og han gir gaver til snille små. På julaften fremfører lokale kor historien om Olentzero på gater og torg i Spanias baskiske områder. Korene har gjerne med seg en Olentzero-dukke eller en person kledd opp som kjempen i menneskeform på disse opptredene. Olentzero fremstilles som en koselig, piperøkende bestefar-skikkelse med stort skjegg. I det ytre ser han ut til å representere alt som er trivelig og godt. Men det som skjer når mørket faller på, minner oss om at Olentzero er en mer kompleks skikkelse enn Papá Noel. Julaften settes nemlig Olentzero-dukkene i brann. Brenningen symboliserer slutten på kjempenes tidsalder – helt til neste jul.

Og neste jul gjenoppstår Olentzero, like sikkert som at julaften kommer det året også.

Hilsen Oliven &Poteter!