De var en folkegruppe med historiens kanskje verste rykte. Navnet deres er blitt synonymt med ødeleggelse for ødeleggelsens egen skyld. Opprinnelig kom de faktisk fra Skandinavia. Lenge holdt de til i et område som i dag er en del av Polen – men det var før samtidens mest fryktede hærfører jagde dem sørover. I et par tiår oppholdt de seg på den iberiske halvøya, så ble de drevet videre til Nord-Afrika der de dannet sitt eget rike. Da de igjen vendte nesa nordover til det som i våre dager er Italia og de spanske Middelhavsøyene, gikk det tidvis hardt for seg. Mest kjent er de for å ha lagt Roma øde i 455. Skjønt både der og på det spanske fastlandet må vandalene tross alt kunne sies å ha oppført seg noe bedre enn deres ettermæle skulle tilsi.

Det var hunerne og deres fryktinngytende bueskyttere til hest som for alvor satte i gang en kjedereaksjon som gjerne kalles den europeiske folkevandringstiden. Massive forflytninger av mennesker skulle få ringvirkninger over størstedelen av Europa og avgjørende konsekvenser for makthavere og folk flest på den iberiske halvøya som den gang var kontrollert av romerne.

Hunerne var et nomadisk folk som kom fra et område øst for elven Volga. Deres legendariske hærfører Attila som døde i 453 e.Kr. var den mektigste herskeren av hunernes rike som strakte seg fra Ural i øst til Rhinen i vest. På sitt mektigste omfattet det Baltikum, store deler av Sentral-Europa, Russland og Lilleasia.

Hunerne plyndret og drepte der de fór frem. Store deler av lokalbefolkningen følte seg såpass utrygge at de valgte å forlate sine hjemsteder. Og det var naturligvis tryggest å legge i vei i lag. Blant de mange gruppene som fryktet sult og død var vandalene som i det sørlige Polen stort sett levde i små, ubeskyttede landsbyer.

Ferden for vandalene gikk vestover, det gjaldt å ligge i forkant av hunerne som ikke ble stoppet før de nådde et område like øst for dagens Paris. Vandaler fra ulike småsamfunn slo seg sammen i større grupper på ferden gjennom Europa. Og de bygde allianser med andre utsatte grupper, slik at de bedre kunne forsvare seg.

Sent i desember år 406 krysset en imponerende gruppe på cirka 50.000 krigere med følge den islagte Rhinen etter å ha vunnet et slag mot frankerne som kontrollerte de romerske regionene i Gallia, vest for elven. Godvenner ble den frankiske befolkningen og alliansen av vandaler og andre folkegrupper aldri. Vandalenes plyndringer blidgjorde naturlig nok ikke lokalbefolkningen.

Over Pyreneene

Tre års tid senere, i 409, krysset vandalene med følge Pyreneene til Iberia. Der bosatte de seg hovedsakelig i Galicia og det som den gang ble kalt Baetica, i dag bedre kjent som Andalucia.

Det vestromerske riket hadde makten på den iberiske halvøya, og selv om romerne tolererte å bosette flyktningene fra nord med et heller frynsete rykte, så fikk de ikke fritt bestemme hvor de skulle slå seg ned.

Forholdet mellom romere og vandaler var langt fra hjertelig. Bedre ble det ikke av at vandalene hadde organisert seg og tok for seg av lokalbefolkningens rikdommer – og i mange tilfeller det lille de hadde – der de dro frem. Og vandalene lå ikke på latsiden. I 425, for eksempel, plyndret for de blant annet Balearene, Cartagena og Sevilla.

Kort fortalt fant romerne ut at en måte å bli kvitt vandalene på var å alliere seg med ulike lokale grupperinger slik at de sammen kunne gjøre livet utrivelig for dem. Allerede i 429 tok vandalene konsekvensen av at de var uønsket og forlot Spania anført av sin nyutnevnte konge Geiserik. Ferden gikk over Gibraltarstredet til Nord-Afrika, der den romerske guvernøren oppsiktsvekkende nok ga vandalene et eget område med sentrum i dagens Tunisia. Han skulle få grunn til å angre på den beslutningen.

Vandalene ser ut til å ha lært av historien og hadde ikke planer om igjen å bli en forholdsvis liten, sårbar gruppe. De nøyde seg ikke med området romerne hadde gitt dem. De hadde klare ambisjoner og begynte raskt å tilegne seg mer land. Allerede i 439 erobret de Karthago. Anført av sin konge Geiserik inntok vandalene også Sicilia, Sardinia, Korsika og Balearene.

Tro og territorium

Spenningene mellom romerriket og vandalene og deres alliansepartnere var til å ta og føle på. Og det var ikke bare vandalenes territoriale ambisjoner som førte til uro. På sin vandring gjennom Europa, hadde vandalene konvertert til kristendommen, men de hadde valgt en annen retning enn katolisismen. Vandalene var arianske kristne, og i Nord-Afrika forfulgte de katolikker med hard hånd. Det ble forbudt å gå over fra arianisme til katolisisme, og katolikkene fikk ikke lov til å ha egne biskoper. Klostre ble tvangsoppløst og prester utvist.

Så kan man jo lure på hva de religiøse forskjellene bestod i. Enkelt forklart hevdet arianismen at Jesus var Guds sønn, født av Gud og derfor underordnet ham. Gud har alltid eksistert, men Jesus er født. En slik uenighet kan virke relativt bagatellmessig i våre dager, men var en svært alvorlig konflikt i samtiden.

Roma vandaliseres

Vandalene hadde som sagt maktambisjoner, og i juni 455 e.Kr. inntok styrkene deres selveste Roma. Deretter brukte de to uker på å plyndre byen. De gikk systematisk til verks – og det er først og fremst denne hendelsen som blir oppgitt som årsak til vandalenes mildt sagt tvilsomme rykte.

Det er hevet over tvil at vandalene tok godt for seg i Roma, blant annet tok de med seg bytte fra tempelet i Jerusalem som romerne selv hadde plyndret under Titus. Og mens de var i gang, kidnappet de like godt både keiserinne Licinia Eudoxia og hennes to døtre samt en del andre prominente personer. Men inntrykket vi i ettertiden har av at vandalene etterlot seg bare ruiner er ifølge moderne historikere overdrevet.

Vandalene holdt seg i hovedsak til materielle goder. Det skal ha vært forholdsvis få drap og lite vold, og Romas bygningsmasse ble ikke stukket i brann, selv om enkelte bygg ble ødelagt. Som i konflikter flest er det også her seierherrene som forteller historien, og i dette tilfellet ble det romerne – selv om det skulle gå en tid før de fikk endelig bukt med vandalene.

Ikke bare følte ”supermakten” seg ydmyket, vandalene gjorde det også vanskelig for romerne å ha kontroll med den svært viktige kornproduksjonen i Nord-Afrika. Romerriket var riktignok svekket, men langt fra tannløst på denne tiden. I 457 e.Kr. besteg den romerske general Majorian den vestromerske tronen og begynte umiddelbart arbeidet med å gjenoppbygge Romerriket – og uskadeliggjøre vandalene. Hjelp til å felle vandalene kom også fra det østromerske riket med sete i Konstantinopel.

Og igjen blir Spania åsted for viktige historiske hendelser. I 460 e.Kr. braker partene sammen i et sjøslag som ofte blir kalt Slaget om Cartagena. Det foregikk slett ikke i Cartagena, men utenfor dagens Santa Pola i Alicante-bukten. Det slaget forteller en hel del om vandalenes ”arbeidsmetoder” og forklarer hvorfor de lenge hadde betydelig suksess.

Våren 461 hadde den romerske keiseren og generalen Majorian bygget intet mindre enn 300 krigsskip og flere andre var i ferd med å ferdigstilles. Vandalene må ha hatt bra etterretning, de fikk vite om romernes styrkeoppbygging og bestemte seg for å slå til mot den romerske flåten før den ble uovervinnelig. Den 13. mai angrep vandalene romernes skip utenfor Santa Pola som altså ligger på Costa Blanca. På forhånd hadde de forresten bestukket en rekke romerske kapteiner slik at de støttet vandalene. Den romerske flåten ble smadret i Alicante-bukta denne dagen og måtte oppgi forsøket på å kaste vandalene ut av Nord-Afrika.

Det skulle gå mange år, helt til 533 e.Kr. før det østromerske riket ble sterkt nok til å hamle opp med vandalene. Da var vandalenes dyktige hærfører og leder, Geiserik, for lengst død. Hans etterfølgere på tronen var langt svakere skikkelser som ikke maktet å holde kontroll med alle deler av sitt territorium. Og i Konstantinopel besteg en mann som ble en mektig motstander tronen, nemlig keiser Justinian.

I 533 satte Justinian inn store militære styrker mot Karthago og erobret byen på kort tid. Deretter tok han systematisk over alle vandalenes områder, og vandalene forsvinner forbløffende raskt ut av verdenshistorien. Soldatene deres flyttes gjerne til fronten der Bysants kjemper mot erkefienden Persia, og vandalenes ledere bosettes i områder langt unna sine opprinnelige bosteder. Det tok knappe fire måneder fra Justinian for alvor satte inn støtet mot vandalene, til deres rike hadde falt fra hverandre for alltid. Det finnes få arkeologiske funn etter dem – de har først og fremst etterlatt seg verdens dårligste rykte.

 

Hilsen Oliven & Poteter!