Førstkommende søndag, den 11.11.18 klokken 11 er det nøyaktig 100 år siden første verdenskrig sluttet. I likhet med Norge, Sverige og Danmark, erklærte Spania seg nøytralt i denne første globale krigen som til sammen krevde minst 16 millioner menneskeliv. Likevel fantes det sterke sympatier i det spanske samfunnet – for og i mot partene som barket sammen på slagmarken. Første verdenskrig skulle komme til å sette dype spor i Spania. Det var en tid preget av skjerpede konflikter og politisk kaos. Motsetninger som skulle føre til borgerkrig noen år senere, bygde seg opp. Spania på begynnelsen av 1900-tallet var en splittet nasjon med store ulikheter – et land hvor en betydelig del av befolkningen verken kunne lese eller skrive og der gjennomsnittlig levealder var skarve 35 år.

Første verdenskrig ble utløst av attentatet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn og hans kone den 28. juni 1914. De politisk motiverte drapene ble brukt som påskudd for å sette i gang en av historiens mest omfattende og blodige konflikter – alliansebygging og global konkurranse om territorier og ressurser utgjorde bakteppet for konflikten.

Europas stormakter hadde gruppert seg i to allianser. På den ene siden stod Trippelententen, også kalt Ententemaktene, som ved krigens utbrudd bestod av Frankrike, Russland og Storbritannia. På motsatt hold stod Sentralmaktene eller Trippelalliansen bestående av Tyskland og Østerrike-Ungarn. I løpet av krigen sluttet Japan, Italia og USA seg til Trippelententen, og det den gang så mektige osmanske riket, gikk inn på Sentralmaktenes side.

En måned etter skuddene i Sarajevo, den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia og invaderte landet. To dager senere erklærte Tyskland Russland krig, og storkonflikten var et faktum. Spania var raskt ute med sin nøytralitetserklæring: Allerede 7. august proklamerte statsminister Eduardo Dato at Spania ville forholde seg nøytralt i konflikten. Det var likevel delte meninger innad i Spania om hvorvidt nøytralitet var rett vei å gå. Kong Alfonso XIII var blant dem som ønsket en mer aktiv rolle for Spania i konflikten – og da på fransk/britisk/russisk side.

Hva spansk deltagelse i krigen kunne ha betydd, kan man i ettertid bare spekulere på. Spania var utvilsomt et interessant land for begge de krigførende alliansene. En strategisk beliggenhet ved innseilingen til Middelhavet var forlokkende. Det samme var Spanias rike forekomster av jern og kobber, viktige råvarer i en væpnet konflikt. Begge de stridende partene gjorde fremstøt overfor Spania for å få landet over på sin side, men Spania var i 1914 langt fra den betydningsfulle stormakten landet hadde vært i årene siden Columbus dro ut for å finne sjøveien til India på slutten av 1400-tallet.

Et svekket Spania

I 1898 hadde USA og Spania utkjempet en krig som svekket Spania betydelig og endte med at USA overtok de spanske koloniene Filippinene, Guam og Puerto Rico. I tillegg ble Cuba selvstendig. Spania hadde med andre ord tapt alle sine kolonier i Asia og Karibia.

Heller ikke på hjemmebane stod det særlig bra til med den tidligere stormakten. Fra kong Alfonso XIII tok over den spanske tronen til Primo de Rivera begikk statskupp i 1923, altså over en periode på 22 år, hadde Spania hele 33 regjeringer. Det sier en del om konfliktnivået i det spanske samfunnet. Og den første verdenskrig nørte godt oppunder splid på hjemmebane.

I første del av 1900-tallet var Spania et fattig land. Forventet levealder var 35 år – dog var det stor forskjell på ulike sosiale lag i befolkningen. Analfabetisme var utbredt. De fleste spanjoler livnærte seg av jordbruk. Bare cirka 18 prosent var sysselsatt i industri og gruvedrift – Spania hadde med andre ord bare i beskjeden grad gjennomgått industrialisering.

Spanjoler som hadde trukket inn fra landsbygda til byen for å jobbe i fabrikker var gjerne tiltrukket av politiske ideologier på venstresiden. Nøden blant arbeiderklassen i byene var betydelig. Det var store motsetninger mellom sosialister og kommunister på den ene siden og konservative krefter som først og fremst bestod av store landeiere, industriherrer, den katolske kirken og hæren på den andre siden.

Det spanske forsvaret var forresten i heller dårlig forfatning. I 1910 bestod det av bare 80.000 soldater. Til gjengjeld hadde man 25.000 offiserer. Det svarer til noe slikt som en offiser per fem soldater – et svært høyt antall offiserer i forhold til mannskap. Og spanske offiserer var ikke av den beskjedne sorten. Rundt 40 prosent av statsbudsjettet ble brukt på militæret. Oppsiktsvekkende 70 prosent av denne summen skal ha gått til offiserslønninger.

Flyktninger og frivillige

Krig koster som kjent, både i menneskelig lidelse og penger. Spania hadde brukt enorme ressurser på å forsøke å holde på sine kolonier, uten å lykkes. I tillegg utkjempet landet en krig i Marokko fra 1909 til 1927. Ved starten av første verdenskrig var den spanske statsgjelden følgelig stor og mange vanlige spanjoler lite lystne på mer krigføring.

Til tross for nøytralitet, gikk det ikke lang tid før Spania fikk kjenne virkningene av verdenskrigen. I løpet av de første ukene etter utbruddet, ble spanske fremmedarbeidere i Tyskland, Belgia og Frankrike tvunget til å vende hjem av de fremrykkende tyske troppene. Baskerland og viktige spanske havnebyer som Barcelona og Palma de Mallorca opplevde en betydelig strøm av migranter. Historikere har anslått at mer enn 10.000 spanjoler som hadde arbeidet i andre europeiske land, ble tvunget til å reise hjem i krigens første måneder. Noe senere krysset franske, britiske, tyske og italienske borgere den spanske grensen i motsatt retning, hovedsakelig fordi de var innkalt til å tjenestegjøre i sine hjemlands militære styrker.

Selv om Spania offisielt forble nøytralt, var befolkningen splittet i spørsmålet om hvem av de krigførende partene man skulle støtte, om ikke annet så moralsk. Overklassen, de store jordeierne, det konservative partiet, offiserskorpset og kirken støttet i all hovedsak tysk-østerriksk side. Det liberale partiet, sosialistene og andre på venstresiden støttet derimot Storbritannia, Frankrike og Russland/Sovjetunionen. Dette er sympatier og forbindelser som kommer til å gjøre seg gjeldende også senere i spansk historie, ikke minst i den spanske borgerkrigen.

Og også i første verdenskrig dukker regionale motsetninger opp i Spania. For eksempel, vervet rundt 2.000 spanske borgere seg som frivillige i den franske fremmedlegionen, de fleste av dem oppga å være katalanere. Historikere mener mange av dem så sin innsats på fransk side som en del av en kamp for uavhengighet for Catalonia. Den uavhengighetskampen pågår som kjent fortsatt.

Den enes død, den andres brød

Spanias beliggenhet og ressurser kombinert med landets status som nøytralt, bød på forretningsmuligheter. Særlig tjente spansk tungindustri, tekstilbransje og landbruk gode penger på å selge til begge parter i første verdenskrig. Landets tyngende statsgjeld forsvant og Spania fikk et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet. Statens gullbeholdning kan gi et inntrykk av hvor mye landet tjente på å selge varer til de krigførende landene: I løpet av de fire årene krigen varte, tredoblet Spania sin gullbeholdning.

Det skal legges til at Spania også led smertelige tap på grunn av krigen. Tyske ubåter senket i alt 66 spanske skip, noe som medførte tap av til sammen 100 liv.

Levestandarden i byene begynte så smått å stige ettersom folk kom i jobb. Men godene ble på ingen måte jevnt fordelt – det vokste frem et rikt borgerskap i byene, mens arbeiderfamiliene gjerne forble fattige. Mangelen på grunnleggende matvarer ble så stor at fattigfolk tok til gatene i opptøyer i 1915. Fagforeningene truet med generalstreik dersom ikke godene ble bedre fordelt. Den liberale regjeringen måtte gå.

Sinnet over sosial ulikhet fikk også næring utenfra, fra den russiske revolusjonen i 1917. Mange spanjoler fra trange kår håpet på revolusjon også i Spania, og den sosiale og politiske uroen i landet fortsatte og økte i styrke gjennom krigsårene.

Kravene om regionalt selvstyre i Baskerland og Catalonia ble også mer høylytte, særlig etter at det ved slutten av første verdenskrig ble dannet en rekke nye nasjonalstater i Europa. Det ga håp om endringer i landegrenser også i Spania.

På vei mot borgerkrig

Da første verdenskrig endelig var over i 1918, stod også Spania ved et veiskille. Mange hadde tjent mye penger på krigen, landet hadde stort overskudd på handelsbalansen, statsgjelden var borte og industrien gikk svært bra. Kanskje kunne den sosiale og politiske uroen ha vært dempet betydelig om politikere og næringsliv hadde tatt klokere valg.

Men Spanias industrieiere unnlot i stor grad å reinvestere krigsprofitten i modernisering av maskinpark og investerte i liten grad i forskning og utvikling. Etter krigen måtte spansk industri igjen konkurrere på like fot med varer fra verdens mest industrialiserte land. I den konkurransen holdt spanjolene rett og slett ikke tritt. Eksporten falt raskt til nivåene fra før 1914, og i stedet for å hjelpe industrien til å bli mer effektiv, innførte spanske myndigheter høye tollsatser for å beskytte hjemmemarkedet sitt mot import.

En dårlig økonomi bidro til å skjerpe de sosiale og politiske motsetningene i landet ytterligere. De kom til å toppe seg i den spanske borgerkrigen, der konfliktlinjer og allianser er påfallende like dem man kunne observere under første verdenskrig.

 

Hilsen Oliven & Poteter!