Snorre Sturlason var islandsk adelsmann, høvding og lagmann, men du kjenner ham antagelig best som historiker og forfatter. Hans hovedverk går under ulike navn: Heimskringla, Snorres kongesagaer eller bare Snorre. Boken, som ble skrevet på 1220-tallet, er en samling beretninger som omhandler historiske begivenheter fra 900-tallet og fremover med norske konger og deres bedrifter som hovedtema. Men visste du at det aller første geografiske navnet i Snorres verk faktisk er et sted i Spania? For vikingene var godt kjent på disse kanter.

Snorre Sturlason innleder sin store fortelling med en beskrivelse av verden slik han og folk i Norden i hans samtid kjente den: ”Kringla Heimsins, den runde jordskiven, som menneskene bor på, er mye innskåret fra havet, store bukter går fra uthavet inn i landet. Vi vet at det går et hav fra Norvasund helt ut til Jorsalaland; fra dette havet går det en lang havsbotn mot nordøst, den heter Svartehavet. Det skiller mellom de tre verdensdelene, østenfor heter det Asia, og landene vestenfor kaller noen Europa og noen Enea.”

Snorre fortsetter i samme avsnitt: ”På nordsiden av Svartehavet ligger Svitjod, det store eller det kalde. Det er de som mener at Store Svitjod ikke er mindre enn Store Serkland, men sier det er like stort som store Bláland. Den nordlige delen av Svitjod ligger ubygd for frost og kulde, likesom søndre delen av Bláland er øde av den brennende sol.”

Tre verdensdeler var kjent for europeere på denne tiden: Europa, Asia og Afrika. Sistnevnte kaller Snorre Bláland. Men det første stedsnavnet som forekommer i sagaen er altså Norvasund, som er det norrøne navnet på sundet mellom Spania og Marokko – det vi i dag kjenner som Gibraltarstredet. Norvasund betyr rett og slett ”det trange sundet.” ”Norva” er ikke så langt unna det engelske ordet ”narrow”. Betegnelsen Gibraltarstredet kom ikke på plass før på 1500-tallet, altså lenge etter Snorres tid.

Antikkens forfattere omtalte Gibraltarstredet som Fretum Gadiatanum, som skal komme av Gades, fønikernes betegnelse på det som i dag er havnebyen Cadiz på den spanske Atlanterhavskysten.

Men tilbake til den norrøne betegnelsen på stredet mellom Europa og Afrika. Er du kjent på Sunnmøre, ser du kanskje likhetene med navnet til en av øyene som utgjør Ålesund, nemlig Nørvøya. Fra denne delen av Norge kom pussig nok den første nordmannen som historikerne med sikkerhet vet seilte inn i Middelhavet gjennom Norvasund. Skofte Ogmundsson fra Ålesundstrakten passerte Gibraltar i 1102 sammen med slekt og venner på pilegrimsferd til Jerusalem, hos Snorre kalt Jorsalaland. På den tiden hadde imidlertid svenske vikinger for lengst gjort seg kjent i traktene langs vest- og sørkysten av Spania.

Bjørn Jernside som er mest kjent for å ha herjet i Frankrike på 800-tallet, fikk sitt tilnavn fordi han visstnok aldri ble såret i strid. Det skulle skyldes at hans mor var en seidkyndig kvinne som brukte magi og trolldom for å beskytte sin sønn. Og på den iberiske halvøya kunne slikt saktens komme godt med. For her hadde muslimske herskere makten, og de hadde skaffet seg omfattende kamperfaring gjennom sine erobringer.

Vikingene var fullstendig klar over at de såkalte maurerne var en fiende man skulle ta på største alvor. Blant dem møtte de en helt annen motstand enn hos de kristne herskerne i områdene lenger nord i Europa. I 859 la likevel Bjørn Jernside med menn og 62 skip ut fra sin base i Frankrike for å plyndre selveste Roma – de tok ikke uventet godt for seg på veien dit, det vil si langs vestkysten av den iberiske halvøya. Så vidt vi vet var disse vikingene de første som passerte Norvasund og inn i Middelhavet.

Uthavet og den truende Midgardsormen

Hos Snorre markerer Norvasund skillet mellom ulike verdener, mellom Europa og Afrika, Middelhavet og Atlanterhavet, det vil si mellom det som i Snorres samtid var den kjente og den ukjente verden. Snorre og hans samtidige på nordlige breddegrader så på jorda som en flat, rund skive, omgitt av ennå ikke kartlagte havområder, det Snorre kaller Uthavet. Det er forresten i disse ukjente farvannene at den skumle Midgardsormen skal ha tilholdssted i henhold til norrøn mytologi.

Snorre kaller noen ganger Afrika for Libya, men bruker også Serkland og Bláland som navn på denne verdensdelen. Serkland var i Snorres verden Nord-Afrika og områdene rundt dagens Syria og Irak. Navnet er avledet av det latinske Saraseni som opprinnelig ble brukt om arabere, men som i Middelalderen gjerne betegnet alle muslimer og områdene de styrte, herunder store deler av den iberiske halvøya.

Bláland betegnet landområdene under ”den brennende sol”. Antagelig omfattet de Etiopia, det nordvestlige Afrika og områdene sørover mot Sahara. Navnet kom av hudfargen til folkene som bodde der. For Snorre var ”blåmenn” mørkhudede innbyggere i Afrika. Samtidens kommunikasjonsmidler tatt i betraktning, er Snorre forbløffende godt orientert. Han bruker for eksempel betegnelsen Spánland for Spania og vet at landet er bebodd av både ”kristne og hedninger”.

Snorre skriver sine sagaer under korstogstiden da kampen om territorium og religiøs tro går hånd i hånd. Kristne og muslimer står først og fremst mot hverandre på to steder: i Jorsalaland (Jerusalem) og på den iberiske halvøya. Snorre vet at denne konflikten er viktig for hvilken retning hele Europa kan komme til å ta. I kongesagaene skriver han utførlig om de norske kongene Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare og deres bedrifter nettopp ved Norvasund.

Apropos Norvasund, det skulle bli et sted den ”uovervinnelige” Bjørn Jernside så vidt unnslapp. Etter tre års herjinger langs Middelhavskysten, fant han ut at tiden var inne for å vende nesa hjemover. Ved Norvasund ventet imidlertid muslimske styrker på ham og hans menn. De hadde ikke glemt Bjørn Jernsides plyndring av deres områder fra franskegrensen og sørover på den iberiske halvøya. Slaget som fulgte ble en katastrofe for Bjørn og hans svenske vikinger – bare 20 av hans opprinnelige 62 skip slapp unna og kom seg tilbake til Frankrike. Vikingenes navn på Gibraltarstredet inneholdt en advarsel. Norvasund er som navnet tilsier trangt, mindre enn 15 km på det smaleste, og et perfekt sted å angripe en fiende.

 

Hilsen Oliven & Poteter!