Juan de la Cosa var kaptein på Columbus’ flaggskip Santa Maria, men forholdet mellom den italienske oppdageren og hans spanske kaptein, må ha vært av den kompliserte sorten. Som vi skrev i del 1 av historien om de la Cosa, gikk Columbus ikke av veien for å sette frem beskyldninger om at den erfarne sjøfareren selv hadde forårsaket sitt eget skips forlis og blunket ikke på å ydmyke ham i full offentlighet. Columbus var ikke en mann kjent for overdreven bruk av silkehansker. Men de la Cosa fikk også sine seire: Han deltok i langt flere ekspedisjoner til Amerika enn de tre Columbus rakk. Han ledsaget noen av samtidens mest betydningsfulle oppdagelsesreisende, brakte med seg europeiske nybyggere til det ”nye” kontinentet – og utarbeidet et av verdenshistoriens mest berømte kart – som for øvrig inneholder en aldri så liten ”takk for sist” til nettopp Columbus.

Lisens på oppdagelser

I årene etter den første reisen til det amerikanske kontinentet i 1492, fortsatte Juan de la Cosa sin utforskning av landområdene på den andre siden av Atlanterhavet. Han seilte vestover med Columbus på alle de tre reisene han foretok vestover: i 1492, 1493 og 1498.

I 1499 la de la Cosa ut på sin fjerde Amerika-reise. Denne gangen var han navigatør for en ekspedisjon ledet av Alonso de Ojeda og Amerigo Vespucci, to ruvende skikkelser i spansk kolonisering av det amerikanske kontinentet. Alonso de Ojeda var mannen som ga navn til Venezuela, grunnla Santa Cruz og utforsket nordøstkysten av Sør-Amerika. Amerigo Vespucci ga navn til verdensdelen i sin helhet. På denne første reisen, ble de tre blant de første europeere som satte fot på det søramerikanske fastlandet. De utforsket kysten fra Río Esequibo i dagens Guyana på østkysten av Sør-Amerika og nordover til Trinidad.

Det var et intenst, mange vil si vanvittig, kappløp som foregikk mellom europeiske stormakter på denne tiden – om land og naturressurser andre steder i verden. Stor rikdom lokket. Men det var ikke bare å reise ut på lykke og fromme, man trengte lisens fra hjemlige myndigheter. Columbus hadde for eksempel monopol på oppdagelsesreiser til “India” i flere år utstedt av kong Ferdinand og dronning Isabella. Lisensholdere ble gjerne begunstiget med en sjenerøs andel av utbyttet, det være seg gull, andre naturressurser eller til og med mennesker. Det var få motforestillinger blant europeiske herskere mot å gi bort eller ta noe som ikke på noen måte kan sies å ha tilhørt dem.

Juan de la Cosa var ikke lovet noen lukrativ del av “byttet” på reisene så langt, men han må ha hatt sine planer om hvordan han skulle øke sin anseelse og velstand på sikt. På reisene brukte han sine kunnskaper om navigasjon og kartografi til å skaffe seg detaljert informasjon om landskap og befolkning. Etter hjemkomsten i 1499 satte han seg ned og tegnet det som skulle bli Europas første verdenskart med de ”nye” landområdene inkludert. Kartet ble rett og slett kalt “Mappa mundi”, eller ”verdenskartet.” I ettertid kalles det også ofte Juan de la Cosas kart. Du kan se det utstilt på marinemuseet i Madrid til denne dag.

Kartet er malt på pergament og måler 93 cm i høyden og er 183 cm langt, altså et ganske stort format. Det er lagt masse arbeid i det fargerike kartet som altså er det første kartet av en europeer som viser i alle fall en del av det amerikanske kontinentet. Og gode kart sto høyt i kurs i samtiden.

Kart og statshemmeligheter

Det foregikk som sagt et intenst kappløp mellom europeiske stater om å finne og legge under seg territorium andre steder i verden. Kart var naturligvis viktig på mange måter i en slik sammenheng, ikke bare for navigasjon. Det å ha gode og presise kart, var nesten bokstavelig talt gull verdt i kampen om å tilegne seg ressurser i fjerntliggende områder.

Både i Portugal og Spania, to av landene som tidlig kastet seg på i koloniseringskappløpet, ble kart behandlet som statshemmeligheter. Myndighetene i flere land sendte ut spioner for å snoke i andre staters kartsamlinger. Juan de la Cosas kart ble overlevert kongeparet Ferdinand og Isabella og dannet lenge grunnlaget for spanjolenes videre kolonisering av Sør-Amerika.

Du husker kanskje fra del 1 av vår omtale av Juan de la Cosa (Spion, kaptein, eventyrer og mannen bak Europas første verdenskart) at Columbus tvang de la Cosa og hele hans mannskap til å avlegge ed på at Cuba ikke var en øy slik de la Cosa mente, men en halvøy? På ”Mappa mundi” har de la Cosa tegnet inn Cuba som en øy – stikk i strid med Columbus’ oppfatning om at Cuba var en halvøy i Asia.

 

Nye Amerika-reiser, fengsling og giftpiler

I årene som fulgte reiste Juan de la Cosa på flere ekspedisjoner til Amerika på oppdrag fra Spanias herskere. Blant annet dro han over sammen med Rodrigo de Bastidas som utforsket og fikk kartlagt store deler av den sydamerikanske nordkysten og ”oppdaget” landområdet som i dag er Panama.

Rodrigo de Bastidas hadde forresten vært med Columbus og de la Cosa på deres andre tur over Atlanterhavet. De Bastidas hadde foreslått for Ferdinand og Isabella at han kunne utforske områdene nærmere og gjorde tilbudet enda mer forlokkende ved å si seg villig til å finansiere reisen selv mot at han fikk betaling i form av ressurser og verdier han mente han ville finne der borte. Herskerne i Spania ga ham lov til å dra og krevde ”beskjedne” 25 prosent av det han måtte tilegne seg. Det var ordninger egnet til å nøre opp under menneskers grådighet.

Med på reisen med Rodrigo de Bastidas og Juan de la Cosa var også Vasco Nuñez de Balboa som skulle bli den første europeer som så Stillehavet fra det amerikanske kontinentet. På reisen utforsket de områder som i dag utgjør Panama og Colombia og fant samtidig ut at Spanias argeste konkurrent i Sør-Amerika, Portugal, også hadde funnet veien til det nye kontinentet. Og på toppen av det hele hadde de tatt for seg i områder Spania anså som sine egne.

Juan de la Cosa var del av en delegasjon som ble sendt til Lisboa for å protestere. Det endte med fengsling. Dronning Isabella måtte visstnok personlig gripe inn for å få Juan de la Cosa løslatt.

De la Cosas siste reise til Amerika begynte i 1509. Med tre skip og 200 nybyggere som ville slå seg ned i ”den nye verden” seilte de la Cosa til Haiti der Alonso de Ojeda sluttet seg til gruppen. Sistnevnte hadde et skip med ytterligere 100 kolonister som ville bosette seg i det som i dag er Colombia.

Da de kom frem, slo de seg sammen med Francisco Pizarro. Turen gikk til et område som Ojeda hadde tilegnet seg, Urabá, men her ble de angrepet av innfødte. Og det skal sies at de innfødte etter hvert hadde fått god grunn til å møte spanjoler og andre europeere med fiendtlighet. Det var ikke bare Pizarro som var kjent for ekstremt brutal behandling av de søramerikanske urinnvånere. Columbus hadde fart så voldsomt frem i møte med urbefolkningen at selv Ferdinand og Isabella som langt fra var kjent for sin milde natur, fikk nok og fengslet oppdageren mellom hans andre og tredje reise til den nye verden.

Etter en kort trefning vant spanjolene slaget. Oppildnet av seieren forfulgte europeerne de innfødte og trengte lenger inn i landet til de fant landsbyen deres. Der ble de igjen angrepet og denne gangen måtte de slå retrett. Juan de la Cosa ble truffet av en pil innsatt med gift og døde i trefningen. Alonso de Ojeda var blant de som slapp unna med livet i behold og kunne fortelle om slaget.

Nyheten nådde Spania der myndighetene tilkjente Juans enke og barn en rundhåndet kompensasjon for hans tjenester for landet gjennom en årrekke. Erstatningen sier litt om hva slags holdning til andre land og befolkninger som hersket i samtidens Europa, den bestod av en klekkelig sum penger (45,000 maravedi) og alle de innfødte som Juan de la Cosa ”eide” i de nye områdene. Hva slags glede hans enke og barn fikk av sistnevnte, sier historien ingenting om.

Juan de la Cosa var en erfaren sjøfarer, uredd oppdager, eventyrer, spion, kartmaker og opportunist. Han er en av de mange vi i ettertiden kanskje ikke vet så mye om, men han spilte en sentral rolle da Spania ble en stormakt i samtiden – på godt og vondt.

Hilsen Oliven & Poteter!