Hva forbinder du med keltere? Kanskje irsk eller skotsk folkemusikk? Eller ”milelange” walisiske ord? Men kelterne dominerte i sin tid store deler av Europa, langt utover de britiske øyer. Den iberiske halvøya regnes til denne dag til det keltiske kjerneområdet, og kelterne i dagens Storbritannia stammer faktisk fra Spania. Kelterne var ikke redd for å utfordre samtidens supermakter: romere, grekere og fønikere. De forstod seg på psykologisk krigføring og må sies å ha behersket overraskelsens kunst. Til tross for at de var fremragende metallsmeder og lagde førsteklasses våpen, hjelmer og brynjer, kunne de finne på å stille til kamp kliss nakne og gjerne blåmalt fra topp til tå.

Barbarer fra nord

Den greske filosofen og matematikeren Platon (428 – 348 f.Kr) beskriver kelterne som et av seks folkeslag han mente drakk alt for mye. Han er en av flere som slår an det som vel kan sies å være en nokså nedlatende tone overfor en folkegruppe som også i samtiden var anerkjent for sine fremragende kunnskaper om metaller og skipsteknologi, sitt mot og sin krigslist, men også sin evne til å leve i fellesskap med folkegrupper som allerede befant seg i de områdene de slo seg ned i.

Platon er ikke alene om å se ned på kelterne. På 100-tallet f.Kr. kan den greske historikeren Siculus fortelle sine lesere at keltiske menn gjerne bærer skjegget kort, men at mustasjene deres er så lange at de nærmest siler mat og drikke gjennom dem. Siculus beskriver riktignok kelterne som høyreiste og muskuløse, men de er forfengelige. Blant annet skal de ha bleket håret og brukt kalkvann som et slags stylingprodukt for å holde frisyren på plass.

De greske og romerske betegnelsene på kelterne reflekterer deres holding til dette folkeslaget med et noe uvisst opphav: De kalte dem rett og slett ”barbarer fra nord”. Kelterne ankom den iberiske halvøya omtrent på samme tid som fønikerne som den gang dominerte Middelhavet og handelen rundt det.

De tidligste keltiske innvandrerne til den iberiske halvøya begynte så smått å komme landeveien over Pyreneene ca 1.000 år f.Kr., og de fortsatte å innvandre over en periode på flere hundre år. Den første store innvandringsbølgen skjøt fart rundt 900 år f.Kr. mens den andre og større folkeforflytningen kom et par hundre år senere. Det er omtrent på samme tid som fønikerne kom sjøveien til det som i dag er det sørlige Spania.

Både keltere og fønikere hadde med seg avansert metallutvinningsteknologi og laget gode verktøy og våpen av jern. Metallutvinning var en viktig del av kulturen og metaller en svært ettertraktet handelsvare.

Stormaktene fønikere, kartagenere og romere var selvsagt interessert i metaller av høy kvalitet, og utvalget kelterne kunne by på var utmerket. Gull, tinn, kopper, bly og jern var de vanligste metallene kelterne utvant og foredlet.

Kelterne var fremgangsrike og la under seg nytt land. De skaffet seg kunnskap og ferdigheter om sjømannskap og skip som ikke bare ble brukt til fiske og handel langs nordkysten av Spania, men også til å seile under tøffe forhold i Biscayabukten og nordover.

Keltere utvandret fra nordlige deler av den iberiske halvøya til de britiske øyer. Så selv om mange i dag forbinder keltisk kultur med Irland, Skottland og Wales, så stammer kelterne i dagens Storbritannia faktisk i stor grad fra det som nå er Spania.

Hva er igjen etter kelterne?

I Spania har kelterne ikke etterlatt seg mange praktbygg, og keltisk språk har forsvunnet fra dagligtalen. Likevel finner vi spor etter keltisk kultur, særlig i innlandet – det var der de først og fremst slo seg ned og blandet seg med ibererne som allerede bodde i området. Keltiberere er gjerne betegnelsen på disse keltiske/iberiske folkegruppene.

Både i Portugal og det nordlige og sentrale Spania (Galicia, Asturias, Cantabria, Castilla y León, Extremadura) finner vi en rekke stedsnavn som skal være keltiske: De ender gjerne på “-briga”. Noen eksempler ser du på kartet under.

Det territoriet som i dag er Spania, har som kjent vært erobret og besatt av en rekke folkeslag og stormakter etter kelternes storhetstid på disse kanter. Det er derfor ikke så veldig mye som er blitt igjen etter dem. Det finnes rester etter deres runde steinhus som gjerne lå høyt i landskapet og var samlet innenfor solide festningsverk. Noen av de best bevarte levningene av slike festningsbyer, gjerne referert til som Castro-kulturen, finner vi i byene A Coruña, Ponteveda, Lugo og Castro de Coaña i vestre Asturias.

En del gjenstander i keramikk etter kelterne har arkeologene også funnet, i tillegg til enkelte inskripsjoner på et nå utdødd keltisk språk og ikke minst en rekke metallgjenstander: Våpen av ulike slag, ridesporer og annet vakkert dekorert utstyr til hest. Keltibererne utviklet også et tveegget sverd som man har funnet mange av og som romerne etter hvert skaffet seg.

Romerne skulle forresten komme til å bli kelternes argeste konkurrent og fiende. Romerske kilder fra samtiden bekrefter at kelterne også hadde invadert Italia, Hellas og det vestlige Anatolia. Før eller siden måtte det komme til konfrontasjon med Romerriket som hadde enorme vekstambisjoner og ikke minst veltrente og disiplinerte tropper.

Men kelterne skulle vise seg å bli en tøff og uortodoks fiende. Romerne innledet en invasjon av den iberiske halvøya 218 f.Kr, og en samtidig kilde viser at romernes syn på kelterne fortsatt var noe hovmodig: “Kelterne er et krigersk folk, frihetselskende og modige i kamp, men de mangler kanskje litt disiplin”.

I en lang rekke slag mot romerske styrker som opererte med faste formasjoner, brukte kelterne ofte geriljataktikk. De kunne sette i gang raske angrep for så å trekke seg tilbake like hurtig. Og de brukte alle fordeler terrenget kunne gi dem. De hadde små, runde skjold som var lette å håndtere på hesteryggen og brukte korte, tveeggede sverd, pil og bue, tveeggede økser og spyd i kamp. Og de forbløffet de veldisiplinerte romerske tropper gjennom å stille i Adams drakt til flere slag.

Vi vet for eksempel at da de fremgangsrike romerne forsøkte å invadere de britiske øyer under ledelse av Julius Cesar i 54 f.Kr. så ble angrepet slått tilbake av kliss nakne, blåmalte keltiske tropper som stod oppmarsjert på den britiske kystlinjen. Det skulle gå hele 97 år før romerne igjen forsøkte seg på en invasjon av de britiske øyer. Denne gangen kom de bedre forberedt, men de klarte aldri å besette de keltiske kjerneområdene i Storbritannia. Hadrians mur, som ligger nord i Storbritannia, ble påbegynt i 120 e.Kr. for å beskytte romerne mot de fryktede kelterne. Bak den muren finner vi som kjent Skottland, etterkommere av kelterne.

Keltisk språk har overlevd på de britiske øyer og i Frankrike. I Spania er keltisk forsvunnet, men kulturen er kanskje mer preget av de stridige kelterne enn mange liker å tro? I alle fall er det i disse områdene – der de muslimske maurerne aldri helt lyktes å få overherredømme at grunnlaget for reconquistaen, den kristne gjenerobringen av Spania ble lagt.

 

Hilsen Oliven & Poteter!